Dommeren Ida 8

Det er vanskelig å være foreldre i Norge. Barna vil bestemme så mye selv. Da Amina var barn i Somalia, bestemte foreldrene alt. Men i Norge diskuterer barna så mye med foreldrene.

Den nest eldste sønnen til Amina og Rage heter Abdi. Han er 15 år og går i 10. klasse. Han er glad i å spille fotball, og han bruker mye tid på trening.

Abdi har en kamerat som heter Noa. Noa er veldig flink til å spille fotball. Han er 16 år og går på videregående skole. Han går på en fotball-linje. Det betyr at han spiller fotball på skolen i tillegg til å ha norsk, matematikk, engelsk og andre vanlige fag.

Abdi har lyst til å begynne på samme skole som Noa. Noa er veldig fornøyd med skolen, og begge guttene drømmer om å bli profesjonelle fotballspillere. Men foreldrene til Abdi synes at han skal gå på en vanlig videregående skole. I går diskuterte Amina og Rage med Abdi.

− Jeg vil ikke at du skal gå på den fotballskolen, sa Amina.

− Det er ikke en fotballskole. Det er en videregående skole som har fotball-linje, sa Abdi.

− Men du skal ikke bli profesjonell fotballspiller. Du kan spille fotball i fritiden, sa Amina.

− Kanskje jeg kan bli proff. Jeg skal trene hardt, sa Abdi.

− Det er ingen skikkelig jobb å spille fotball. Du skal ta utdanning, sa Amina. Rage var enig med Amina.

− Du er flink på skolen. Du må ta mer utdanning, sa Rage.

− Hvorfor det? Vet du hvor mye penger jeg kan tjene som proff fotballspiller? spurte Abdi.

− Du får ikke gå på den skolen. Det er en privatskole, så det koster penger å gå der. Du kan gå på en vanlig skole, sa Rage.

− Dere hører aldri på meg! Dere forstår ikke hva som er viktig for meg, sa Abdi.

Det er ikke lett å forstå ungdommer i Norge. De vil ikke høre på foreldrene. Men de vil at foreldrene skal høre på dem.

kapittel

Nei, det er ikke lett å forstå ungdommer. Men Amina forstår babyer. Babyer er de samme i Somalia og Norge. Babyer vil spise, sove og være tett inntil mamma – eller bestemor.

I dag går Amina tur med barnebarnet sitt. Det er en fin fredag i september. Lille Somaya ligger i barnevognen. Babyen er våken, og Amina snakker til henne. Hun snakker somali til babyen:

− Nå skal du og bestemor gå en lang tur, Somaya.

Du er god og mett, for du har fått melk av mamma. Nå er mamma på skolen. Hun sier at jeg må snakke somali til deg, for hun vil at du skal lære to språk. Du har en klok mamma, sier Amina.

Babyen smiler til Amina, og Amina smiler tilbake. Det er fint å være bestemor, tenker Amina. Så sovner Somaya i vognen.

− Amina! Er det deg? sier en dame bak Amina.

Amina snur seg. Hun ser en afrikansk dame som smiler til henne. Amina kjenner igjen damen med én gang. Det er Rosa!

− Rosa! Kjære Rosa! Så godt å se deg! sier Amina.

De to damene klemmer og kysser hverandre. Det er nesten ti år siden sist de så hverandre. Da bodde de begge i en stor flyktningleir i Uganda. De er veldig glade for å se hverandre igjen.

− Hvordan går det med deg? spør Rosa.

− Bare bra, sier Amina.

− Og hvordan går det med barna dine? spør Rosa.

− Barna har det bra, og mannen min har det bra, sier Amina.

− Har du funnet igjen mannen din? Takk Gud! sier Rosa.

− Ja. Vi fant hverandre her i Norge. Hvordan går det med deg, da? Og familien din? spør Amina.

− Vi har det bra – jeg, mannen min og sønnen vår. Moren min døde for fem år siden, sier Rosa.

− Kondolerer med moren din. Det var trist å høre, sier Amina.

− Takk. Men fortell: Hva har skjedd siden sist jeg så deg? spør Rosa.

Amina forteller at hun reiste til Norge med de tre barna. Det er omtrent ni år siden nå. Først bodde de i en liten bygd som heter Ulvik. Rage, mannen til Amina, bodde i Bergen, men det visste ikke Amina. I ni måneder bodde de bare fjorten mil fra hverandre. Så kom Rage til Ulvik. Der fant han familien sin!

Da var det nesten to år siden de kom bort fra hverandre. Senere fikk de to barn til og flyttet til Bergen.

− Fortell om barna dine. Er dette den yngste? spør Rosa og ser på Somaya.

− Nei. Dette er Somaya, barnebarnet mitt, sier Amina.

Amina forteller om barna: Saida, den eldste datteren, er 21 år. Hun studerer medisin i Tromsø. Saida giftet seg i sommer, men mannen bor i Somalia. Hun må tjene mye penger for å få familiegjenforening med mannen sin. Derfor jobber hun mye ved siden av studiene.

Ibrahim er 20 år. Han er gift med Ida, som er norsk. De giftet seg i fjor, og Somaya er datteren deres. Abdi er 15 år og går siste året på ungdomsskolen. Maryam og Ali er 7 ½ og 6 år.

De går på 2. og 1. trinn på barneskolen.

Amina prøver å lære alt som står i skolebøkene til Maryam og Ali. Før gikk Amina også på skole, men nå har hun tatt pause fra skolen. Nå passer hun Somaya, sånn at Ida kan studere.

− Jeg jobber litt som sjåfør også, sier Amina.

− Taxisjåfør? spør Rosa.

− Nei. Jeg leverer pizza noen kvelder i uken. Jeg drømmer om å bli taxisjåfør, for jeg liker å snakke med folk. Pizzaene snakker ikke, sier Amina.

Rosa ler.

− Når vi snakker om mat, forresten: Kom og spis lunsj hos meg! Jeg bor ikke langt unna, sier Amina.

Hei Ida

Kan du hente Somaya

Amina sender en SMS til Ida, og så går de hjem til Amina.

Når de kommer til huset, ser Amina en afrikansk mann.

Han er kanskje rundt femti år, er tynn og har grått skjegg, men ikke så mye hår på hodet.

Mannen ser på Rosa. Han ser sint ut.

− Kjenner du den mannen?

Han ser på deg, sier Amina.

Rosa snur seg og ser på mannen.

Han ser stygt på henne og sier noe.

Amina forstår ikke hva han sier, men hun ser at han er sint.

− Han snakker morsmålet mitt, men jeg kjenner han ikke. Kom! Vi går inn til deg, sier Rosa.

− Hva sa han til deg? spør Amina.

− Eh, han snakket stygt! Jeg vil ikke gjenta det, sier Rosa.

− Uff. Vi glemmer den mannen. Velkommen inn til meg! sier Amina.

Amina lager lunsj mens Rosa sitter på kjøkkenet og prater med henne. De har mye å prate om.

− Tenk at vi ble så gode venner i Uganda. Vi er veldig forskjellige. Jeg er muslim, og du er kristen. Jeg hadde aldri gått på skole, og du har høy utdanning. Du jobbet som dommer i Rwanda, ikke sant? spør Amina.

− Det stemmer. Jeg jobbet som dommer i mange år. Jeg dømte mange kriminelle menn – og noen kriminelle kvinner. Men Amina, vi er ikke så forskjellige! Vi er kvinner og mødre, begge to! Vi er mer like enn forskjellige, sier Rosa.

Rosa forteller om livet sitt. Hun jobbet som dommer i mange år. I 1994 måtte hun flykte fra Rwanda. Hun hadde dømt mange kriminelle, og noen ville hevne seg. Mye forferdelig skjedde i Rwanda på den tiden, og mange flyktet fra landet.

Rosa flyktet til Uganda sammen med mannen, sønnen og den gamle moren sin. Der ble de kjent med Amina. Etter ti måneder fikk familien til Rosa reise til Norge. De bodde i Trondheim i mange år. Først lærte de norsk, og etter hvert fikk både Rosa og mannen jobb. Etter noen år fikk de lån i banken for å kjøpe en leilighet.

I fjor flyttet sønnen deres til Bergen for å studere. Da ønsket Rosa og mannen også å flytte til Bergen, for de ville ikke bo så langt fra sønnen. Nå har mannen til Rosa fått jobb i Bergen, og de har nettopp flyttet hit. De har solgt leiligheten sin i Trondheim, og de har kjøpt et rekkehus i nærheten av Amina. De flyttet inn i forrige uke.

Amina blir veldig glad for å høre at Rosa bor i nærheten. Rosa er også glad for at Amina bor i nabolaget.

− Har du også fått jobb i Bergen? spør Amina.

− Nei. Jeg søker jobber, men det er ikke så lett. Jeg er jo over 50 år. Mannen min var heldig, sier Rosa.

− Det er dyrt å kjøpe hus. Går det bra med bare én inntekt? spør Amina.

− Det er veldig dyrt å kjøpe hus! Vi trenger to inntekter, så jeg må også finne meg en jobb. Men huset har en kjellerleilighet som vi skal leie ut. Det vil hjelpe oss økonomisk, sier Rosa.

Litt senere kommer Maryam, Ali og Abdi hjem fra skolen. De får litt mat før de skal gjøre lekser.

− Abdi, du må hilse på Rosa. Hun er dommer, sånn som deg, sier Amina.

− Er du dommer, Abdi? spør Rosa overrasket.

− Fotballdommer. Er du ekte dommer? spør Abdi.

− Jeg jobbet som dommer i Rwanda. Men i Norge har jeg hatt andre jobber. Jeg har jobbet som renholder, som servitør og på et kontor, sier Rosa.

− Kult, sier Abdi.

− Abdi har to store interesser. Han spiller fotball og leser krim, sier Amina.

− Krim? Hva er det? spør Maryam.

− Sånne politibøker, vet du, sier Amina.

− Da har vi flere ting til felles. Jeg liker også å lese krim, sier Rosa til Abdi.