Mellom to kulturer Ida 7

Amina står på kjøkkenet og lager mat. Hun har nettopp snakket med Saida, den eldste datteren sin. Saida er 20 år og studerer medisin i Tromsø. Resten av familien er hjemme i Bergen. Rage sitter i stuen og ser på TV sammen med Abdi på 13 år og Ibrahim på 18 år. Ali på 4 ligger under bordet og leker med LEGO-klosser. Maryam på 6 sitter på kjøkkenet og tegner.

− Hvem er du, Maryam? spør Amina.

− Jeg er Maryam Rage Nur Mohammed

… Eh, pappa heter Rage, og farfar heter Nur. Faren til Nur het Mohammed, og Mohammed var sønn av … ehm …, sier Maryam.

− Ali, sier Amina.

− Ja, Ali. Og Ali var sønn av Rage. Han het det samme som pappa: Jeg er Maryam Rage Nur Mohammed Ali Rage, sier Maryam.

Da kommer Ibrahim inn på kjøkkenet.

− Mamma, kan du lære meg å vaske klær? spør han.

− Vil du lære å vaske klær? spør Amina.

− Ja, jeg trenger å lære det. Jeg skal jo snart flytte hjemmefra, sier Ibrahim.

− Men du skal jo ikke bo alene. Du skal gifte deg, og Ida kan vaske klær, sier Amina.

− Norske menn kan vaske klær, sier Ibrahim.

− Du er ikke norsk, sier Amina.

− Jo, det er jeg. Jeg er litt norsk og litt somalisk, sier Ibrahim.

− Du er mye somalisk. Ikke glem det! sier Amina.

− Ok, mamma. Men jeg skal gifte meg med en norsk jente, sier Ibrahim.

− Skal du bli helt norsk nå, da? spør Amina.

− Nei da, sier Ibrahim.

− Du skal ikke gjøre husarbeid. Du er ikke frisk, sier Amina.

− Jeg føler meg frisk, sier Ibrahim.

Ibrahim går inn i stuen igjen. Rage snakker lavt til Ibrahim.

− Kom her, Ibrahim. Jeg skal lære deg å vaske klær, sier Rage.

− Kan du vaske klær, pappa? spør Ibrahim.

− Hysj – ikke snakk så høyt. Selvfølgelig kan jeg vaske klær. Jeg bodde alene lenge før dere kom til Norge. Det er ikke vanskelig å bruke en vaskemaskin. Vi menn kan klare alt. Vi trenger ikke hjelp fra damene. Kom! Jeg skal vise deg, sier Rage.

Rage smiler lurt og blunker til sønnen sin.

− Men du, ikke si til moren din at jeg kan vaske klær, sier Rage.

Hvorfor ikke? spør Ibrahim. − For da må jeg vaske klær. Jeg liker bedre å slappe av etter jobben, sier Rage.

kapittel

Ibrahim ble alvorlig skadet i en trafikkulykke for et halvt år siden. Amina ble veldig redd, og nå passer hun på sønnen sin hele tiden. I begynnelsen var det veldig fint. Ibrahim fikk den maten han likte best. Faren kjørte han til og fra skolen hver dag. Småsøsknene var stille når han hadde hodepine. Moren passet på han på alle måter. Nå har det gått et halvt år, og moren passer fortsatt godt på han. Men Ibrahim er nesten helt frisk nå, og han vil leve vanlig igjen.

Ibrahim skal ikke i militæret på grunn av helsen. Det vet Amina, og hun sier det ofte til Ibrahim: «Husk hva legen sa! Du er ikke frisk ennå.» Men det er ikke helt som Amina tror. Kroppen til Ibrahim er frisk og sterk nok til et år i militæret. Kroppen er ikke problemet.

Familien til Ibrahim flyktet fra Somalia fordi det var krig der. Når Ibrahim tenker på Somalia nå, føler han seg syk og stresset. Disse problemene begynte etter ulykken i sommer. Plutselig husker Ibrahim mye fra krigen i Somalia: Ting han hadde glemt. Ting han ikke vil huske. Han husker en nabo i Somalia som skriker. Ibrahim hadde glemt denne naboen, men nå husker han skriket. Hva skjedde med naboen?

Ibrahim vet ikke hva som skjedde, men han husker at han var redd. Hjertet til Ibrahim slår fort. Det er vanskelig å puste, og hele kroppen er stresset.

Før snakket Ibrahim med foreldrene når han hadde problemer. Men nå vil han ikke snakke med dem om problemene sine. Han vet ikke hvorfor. Noe forandret seg etter ulykken. Ibrahim vil ikke være syk, verken fysisk eller psykisk. Han vil være sterk og frisk.

Ibrahim har snakket med en helsesykepleier på skolen. Og han har snakket med en psykolog. I begynnelsen var det flaut å gå til psykolog. Men det hjelper. Det er ikke noe galt med Ibrahim. Han er helt normal. Det er ikke bra for mennesker å oppleve krig. Noen blir syke etterpå. Det er helt normalt, sier psykologen.

Ibrahim er nesten frisk i kroppen nå. Men han sliter fortsatt psykisk. Derfor skal han ikke i militæret. Han får vondt i brystet når han tenker på militæret.

Han begynner å svette, han blir svimmel, og hjertet slår fort, fort, fort. Familien til Ibrahim vet ikke dette. De vet ikke at han går til psykolog.

Psykologen synes at Ibrahim skal snakke med familien sin om problemene. Familien har opplevd det samme som Ibrahim. Kanskje foreldrene kan fortelle Ibrahim mer om det som skjedde i Somalia. Men Ibrahim vil ikke. Foreldrene vil ikke forstå dette, tror Ibrahim. Psykisk sykdom er noe man ikke snakker om. Og det er ikke vanlig å gå til psykolog i Somalia.

Han tror det er best at foreldrene ikke vet noe.

Kjæresten til Ibrahim heter Ida. De to snakker om alt. Ida var den første som fikk høre om problemene hans. Hun forteller også alt til Ibrahim – om problemer og om fine ting. På denne måten har de blitt veldig godt kjent det siste halve året. De har blitt både bestevenner og kjærester. Og de føler at de hører sammen.

Både Ida og Ibrahim går 3. året på videregående skole. Det er ikke videregående skole i Ulvik, der foreldrene til Ida bor. Derfor bor Ida hos mormoren sin i Bergen nå. Ida og Ibrahim bor ikke så langt fra hverandre, så det er lett å møtes ofte. Men Ibrahim vil ikke besøke Ida. Han vil bo sammen med Ida. Han skulle ønske at de kunne flytte sammen og gifte seg nå. Han har ventet så lenge.

Først måtte han vente på at Ida skulle si ja til å gifte seg. Så måtte han vente til foreldrene hans sa ja. De ønsket seg egentlig en muslimsk svigerdatter, men de aksepterte Ida etter hvert. Nå er alt i orden, tenkte Ibrahim. Så fortalte Ida foreldrene sine at hun ville gifte seg. Men da sa moren til Ida stopp. Ibrahim ble overrasket. Somaliske foreldre vil bestemme mye. Det vet alle. Men norske ungdommer – bestemmer ikke de selv?

− Kan moren din si nei? Du er 18 år. Bestemmer du ikke selv? spurte Ibrahim.

− Selvfølgelig bestemmer jeg selv. Men jeg hører på foreldrene mine. Og mamma synes at vi må vente litt. Kanskje hun har rett, sa Ida.

− Hva sier mormoren din? spurte Ibrahim.

− Mormor er enig med mamma. Og hun sier at vi må bli bedre kjent fordi vi kommer fra to forskjellige kulturer, sa Ida.

− Og hva sier faren din? spurte Ibrahim.

− Jeg får ikke lov til å gifte meg før jeg er ferdig med videregående, sa Ida.

− Får du ikke lov? spurte Ibrahim.

− Du skjønner hva han mener! Han vil at jeg skal vente til sommeren. Jeg bestemmer selvfølgelig selv, men foreldrene mine gir meg gode råd. Jeg vil respektere dem. Vi kan vente til sommeren, sa Ida.

Venting, venting. Det er ikke lett å vente. Ibrahim vil flytte sammen med Ida nå. Men det er ikke aktuelt å flytte sammen før de gifter seg. Foreldrene til Ibrahim aksepterer det ikke. Somaliske barn har plikt til å bo hjemme til de gifter seg. De kan flytte hjemmefra for å studere eller for å jobbe, men bare hvis det er nødvendig. Hvis Ida og Ibrahim skal flytte sammen, da må de gifte seg.

Og de skal ikke gifte seg før i slutten av juni. Det er lenge til – nesten fem måneder.

Ibrahim gleder seg selvfølgelig til å flytte sammen med Ida. Han gleder seg også til å flytte hjemmefra. Akkurat nå er han er lei av familien sin. Ibrahim har ikke så mye hodepine lenger, men han er likevel lei av at Maryam og Ali bråker. Han er også lei av å dele rom med Abdi. Og han er lei av at mamma maser. Hun passer på han hele tiden. «Hvor skal du, Ibrahim? Har du vondt i hodet, Ibrahim? Trenger du å sove litt, Ibrahim? Husk at du ikke er frisk.» Det tar aldri slutt!

Bergen,søndag2.2.2003

HvordangårdetmeddegiTromsø?

Lengesidenjegharhørtfradegnå.

Trivesdupåmedisin-studiet?

Har du det travelt?

Ibrahimharnettoppværther.Viharsnakket ombryllupet.Hansynesdeterforlengeå vente.HanvilgiftesegNÅ.Jegtenktedet sammefør,mennåtrorjegatdeterbestå vente til sommeren. Nesten alle sier at det er fortidligågiftesegnå.

Mammasieratjegkommertilåforandre megmyedenesteårene.Kanskjedet.

MenjegogIbrahimharværtsammenito år.Viharnokforandretosslitt,menvihar forandretosssammen.Ibrahimharblittmer norsk,ogjegforstårmeravdensomaliske kulturen nå.

Ihøstfortaltejegtilalleatviskullegifte oss.Noensa«gratulerer»,ognoenspurte:

«Erdugravid?»Dumtspørsmål!Jegerikke gravid!JegvilgiftemegmedIbrahimfordi jegergladihan,ikkefordijegergravid!

Viskalventemedbarniflereår.Jegerikke klarforåblimammaennå.Jegvilvære ungogfri.Ja,ikkeheltfri;jegskaljogifte meg!Menjegvilstudereogjobbelittførvi fårbarn.

Gjørjegnoedumt,Saida?Jegerbare18år, ogjegskalgiftemegomfemmåneder!

JegvetatjegvilgiftemegmedIbrahim.

Vitohørersammen,deterjegsikkerpå!

Detfølesrett.Menjegkjenneringensom hargiftetsegsåtidlig.

Allesieratjegerforung…

Jegvetatduvilstudereferdigførdugifter deg.Dusieratkjærlighetenbaremåvente.

Menhvatenkerduomminsituasjon?

Erdetdumtågiftesegsåtidlig?

Hei, Ida

Beklager at jeg ikke har skrevet til deg på lenge. Det har skjedd mye siden sist.

Nå har jeg mye å fortelle deg!

Først skal jeg svare deg: Jeg synes at det er veldig tidlig å gifte seg når man er 18–19 år. Men jeg synes at du og Ibrahim passer veldig godt sammen, så jeg tror det vil gå bra med dere.

Jeg vet at jeg har sagt at «kjærligheten må bare vente». Men kjærligheten kommer når den vil.

Nå skal du høre:

Jeg kom til Tromsø lørdag etter juleferien. Klokken var åtte om kvelden, og det var mørkt ute.

Jeg tok bussen fra flyplassen til sentrum. Så gikk jeg hjemover.

Jeg hørte at noen kom bak meg.

Det var en mann i 50-årene.

Han luktet sterkt av alkohol, og jeg forsto at han var full.

Mannen ropte på meg, men jeg svarte ikke.

Jeg liker ikke fulle folk. Jeg gikk fortere.

Det gjorde den fulle mannen også.

«Du! Stopp litt, da», sa han. Jeg stoppet ikke.

«Kom her litt …, du!» ropte han.

Æsj – han var ekkel. Jeg var ikke redd, men jeg likte det ikke.

Jeg begynte å gå enda fortere. Men veien var glatt, og jeg falt.

Da hørte jeg en annen stemme.

En ung mann kom bort til meg.

«Trenger du hjelp?» spurte han.

«Ja takk», sa jeg. Den unge mannen hjalp meg opp.

«Har du skadet deg?» spurte han.

«Nei jeg tror ikke det», sa jeg.

«Jeg heter Jonas. Kom – jeg følger deg hjem», sa han.

Jonas fulgte meg helt til døren.

«Bor du her?» spurte han.

«Ja. Her bor jeg sammen med to andre jenter», sa jeg.

«Da er vi naboer. Jeg bor der borte», sa Jonas og pekte på et hus.

Vi hadde vært naboer i nesten et halvt år, men vi hadde aldri sett hverandre før.

Vi sto lenge og snakket sammen utenfor, men det var kaldt ute.

Jeg inviterte Jonas inn på kveldsmat som takk for hjelpen.

(Det var lys i vinduet, så jeg visste at de andre jentene var hjemme.)

Vi snakket og snakket. Han var så lett å snakke med. De andre jentene likte han også.

Jonas fortalte at han går mye på ski. Jeg er ikke flink til å gå på ski, men jeg har lyst til å lære det bedre. Dette har jeg tenkt på lenge, men venninnene mine i Tromsø har andre interesser. Derfor har jeg ingen å gå på ski med her. Men nå fikk jeg sjansen.

Jonas inviterte meg på skitur dagen etter – sammen med noen andre venner. Det var en veldig fin tur, og vennene hans var også veldig hyggelige. Jonas sa at jeg var flink til å gå på ski. Det er ikke helt sant, men jeg lærer fort.

Vi har vært på skitur sammen nesten hver søndag etter det. Ikke oss to alene; vi går alltid sammen med flere venner.

Jeg tenkte ikke så mye på Jonas i begynnelsen. Jeg tenkte på at jeg hadde fått nye venner, og jeg koste meg med å gå på ski. Jeg elsker å kjenne styrken i kroppen min når jeg går oppover bakkene, og jeg elsker å kjenne vinden i ansiktet når jeg står nedover bakkene. Og når jeg faller i den myke snøen – da kjenner jeg at jeg lever! Så jeg liker det også!

Men nå tenker jeg på Jonas hele tiden. Jeg er visst forelsket! Det er deilig å være forelsket, men jeg vet ikke hva jeg vil. Problemet mitt er at Jonas ikke er muslim. Jeg har alltid tenkt at jeg skal gifte meg med en muslim. Men Jonas har ingen religion – han tror ikke på Gud. Likevel er han den kjekkeste og greieste gutten jeg har møtt. Vi har mange felles verdier.

Han drikker f.eks. ikke alkohol. MEN han er ikke muslim …

Å, Ida! Hva skal jeg gjøre?

Klem fra Saida.

Takkforbrevet!

SåspennendeåhøreomJonas!

Fortell mer! Hvordan ser han ut?

Erhanogsåstudent?Hvorkommerhanfra?

Førtenktejegalltidatjegskullegiftemeg medenkristengutt.

Mennåerjegforlovetmedbrorendin.

Ibegynnelsenlikteikkefamilienminat jegskullegiftemegmedenmuslim.

MendelikerIbrahim,ogdeserathaner braformeg.Foreldrenedineliktedetheller ikkeibegynnelsen.

Mennåakseptererdeatviskalgifteoss.

Jegharfunnetenmannsombådeer kjærestenminogminbestevenn.

Jegkanikketenkemeglivetutenhan.

Derforvelgerjeghan.Viharselvfølgelig snakketmyeomreligion.

Detblirkanskjevanskeligfoross, menvihåperatdetgårbra.

Viskallærebarnavåreårespektere Gudogallemennesker.

Deterdetviktigste,synesjeg.

Foreldre kan ikke bestemme hva barna skal tropå.Dekanlærebarnaomreligionensin, mentroellerikketro–detsitterihjertet.

Barnabestemmerselvhvadeviltropå, når de blir store.

Igårsnakketjegmedfarmoritelefonen.

Farmorerveldigskuffetfordiviikkeskal gifteossikirken.Jegerdenførste ifamiliensomikkegiftersegikirken.

Jegharsagttilfarmoratjegikkeskal blimuslim.Jegerfortsattkristen.

Menfarmorerveldigskuffet.

Jegtrorattradisjonererveldigviktige forgamlefolk.Hvatrordu,Saida?

Tromsø, søndag 2. mars 2003

Hei, Ida Takk for brevet.

Jeg tror du har rett: Tradisjoner er veldig viktige for gamle folk.

Jeg tror at noen gamle tradisjoner er gode, men ikke alle.

Verden forandrer seg. Noe nytt er bra, men ikke alt.

Vi må velge det beste fra det gamle og det beste fra det nye.

For meg er dette ekstra vanskelig, for jeg hører til i to kulturer.

Jeg er både somalisk og norsk.

Jeg må velge det beste fra somalisk kultur og det beste fra norsk kultur.

Noen ganger er det vanskelig å velge det som er riktig for meg.

Jeg skal fortelle deg mer om Jonas, forresten:

Han kommer fra Bodø. Han er 24 år og student. Han skal bli tannlege.

Han er høy, har grønne øyne og brunt hår.

Han er veldig pen.

Han trener mye, så han er veldig sprek og sterk.

Og så er han så rolig og tålmodig. Når jeg faller på ski og han må vente på meg, da blir han ikke irritert.

Prøv en gang til, sier han.

Vi har de samme interessene, og vi snakker så godt sammen. Han er politisk aktiv i det samme partiet som jeg stemmer på.

Vi er veldig gode venner, men ikke kjærester. For jeg vet ikke hva jeg vil

Å, det er så vanskelig!

Hilsen Saida