Historie og filosofi 1 (kap. 1)

Historie og filosofi 1

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 1

27/02/2017 12:53

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 2

27/02/2017 12:53

TO M M Y M O U M | AT L E S Æ VA R E I D

Historie og filosofi 1 2. U TG AV E | B O K M Å L

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 3

27/02/2017 12:53

[start kolofon]

© Cappelen Damm AS, Oslo 2017 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Grafisk formgiver: Superultraplus Omslagsdesign: Superultraplus Illustrasjoner: Anders Bergesen Superultraplus Omslagsbilde: «Grand Prince Paul and Princess Maria Feodorovna at the Forum Romanum» (Grand Tour 1781–82). A.L.R. Ducros, 1782.

Forlagsredaktører: Martin Austnes og Kirsten Kalleberg Bilderedaktør: Ingrid Ellingsen Sats: Laboremus Oslo AS, 2017 Repro: Narayana Press, Danmark 2017 Trykk: Livonia Print SIA, Latvia 2017 Utgave: 1 Opplag: 1 ISBN: 978-82-02-51626-0 https://www.cappelendammundervisning.no/ http://historieogfilosofi.cappelendamm.no/

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 4

27/02/2017 12:53

[start forord]

Forord «Fortiden er aldri død. Den er ikke engang fortid.»

William Faulkner (1897–1962), amerikansk forfatter

«Historie og filosofi» er satt sammen av to tradisjonsrike fag med røtter langt tilbake i tiden. Kombinasjonen av de to fagene skal gi et dypere innblikk i vekselvirkningen mellom realhistorie og tankehistorie. At tenkning og historie påvirker hverandre, er det liten tvil om. Historien blir endret av ideer, men ideene blir også til i en gitt historisk situasjon som legger sterke føringer på hva og hvordan mennesker tenker.

Historie og filosofi 1 er basert på den reviderte læreplanen i faget fra 2016.

Læreboka følger læreplanens inndeling i seks hovedkapitler og dekker til sammen kunnskapsmålene. Ved starten av hvert hovedtema finner du en påstand eller problemstilling som egner seg til filosofisk samtale. Hensikten med disse er å vekke interesse og åpne opp for det som skal komme. Alle kapitler innledes med en introduksjon om de viktigste hovedlinjene. Sammendraget til slutt samler trådene og peker framover mot neste kapittel.

Til hvert tema følger det ulike oppgaver: Repetisjon: Hensikten er å summere opp det viktigste lærestoffet du ­nettopp har lest.

Refleksjon: Her skal du tenke nøyere igjennom sentrale problemstillinger som stoffet reiser. Ofte handler det om å trekke tråder framover til vår egen tid.

Læreplanen har også noen sentrale ferdighetsmål. Som elev skal du lære å jobbe med historiske og filosofiske kilder. Underveis i boka dukker det derfor opp eksempler på slike. Til hver av kildene er det laget et par spørsmål som du fort kan svare på eller diskutere i klassen. For dem som ønsker å analysere tekstutdragene grundigere, viser vi til modellene for kildekritikk og lesning av filosofiske tekster på innsiden av omslaget foran og bak i boka. Enkelte av kildetekstene, som myter eller religiøse tekster, er ikke entydig historiske ­eller filosofiske, men likevel relevante i sammenhengen.

Historie og filosofi 1 har også et nettsted. Der kan du finne enda flere ­oppgaver, tips, ressurser og kilder.

Forfatterne av læreboka har bred erfaring som lektorer i den videre­gående skolen. Atle Sævareid har skrevet kapitlene 1–3, mens Tommy Moum har ­ansvaret for kapitlene 4–6.

En rekke konsulenter har gitt svært nyttige råd underveis. Vi vil takke André W. Sagvolden (innledningskapitlet), Arvid Evjen Andersen (oldtiden,

001 Introsider.indd 5

02/03/2017 14:56

6

H I STO R I E O G F I LO S O F I 1

antikken og middelalderen), Nils Gilje og Unn Iren Aasdalen (renessansen), Ellen Krefting (opplysningstiden), Rolf Hobson (nyere tid), Brita Pollan og Inger Johansen (samenes historie) for ­uvurderlige innspill og korreksjoner.

En spesiell takk til Marianne Moseng Breigutu ved Røros videregående skole som har kommet med viktige pedagogiske kommentarer. Hun har også testet ut materiale i klasserommet i samarbeid med sin kollega Gunn Elin Sirnes.

I ­tillegg har elever ved ­Røros ­videregående skole og Horten videregående skole gitt nyttige bidrag til ­enkelte kapitler.

Oslo, mars 2017 Tommy Moum, Atle Sævareid

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 6

27/02/2017 12:53

[start innfort]

Innhold Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

5

Innledning Side 15

Hvorfor og hvordan studere historie? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Historien om en helt – og om oss? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Historie og identitet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Å lære av historien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hva kan vi vite om fortiden? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hvorfor og hvordan studere filosofi? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

«Hvorfor har alle andre sluttet å klatre»? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hva er filosofi? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Filosofiske samtaler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

15

Introduksjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Overgangen til jordbruk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hvorfor kom jordbruksrevolusjonen i gang? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Høykulturene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hva kjennetegnet høykulturene i oldtiden? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Var høykulturen et godt samfunn? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hvorfor vokste de første høykulturene fram akkurat her? . . . . . . . . . . . . . . . .

Hvorfor gikk høykulturrikene under? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den minoiske kulturen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Symboler og kultus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Spredning og sammenbrudd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tenkning om tid og utvikling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hvor lang er tiden? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tid og opplevd utvikling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Syklisk tidsoppfatning og tidsmåling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Lineært historiesyn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

28

15 17 18 19 22 22 23 23

KAPITTEL 1

Oldtid og myter Side 27

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 7

30 33 35 36 39 40 40 43 44 45 48 48 48 49 50

27/02/2017 12:53

8

H I STO R I E O G F I LO S O F I 1

Hva med historiebevisstheten? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Myter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Men det er da bare en myte? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hva er myter? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hva skal vi med mytene? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Gilgamesh . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Greske myter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tantalos – en tragisk slektshistorie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ødipus – tragisk taushet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

De gammeltestamentlige skapelsesmytene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Sammendrag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

51 52 52 52 55 57 62 62 62 65 67

KAPITTEL 2

Antikken Side 69

Introduksjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Polisen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Overgangen til demokrati i Athen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kvinnenes stilling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Spartas særpreg: Krigerstaten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Grekernes suksess og nedgang . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Historikerne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Homer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Herodot . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Thukydid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Antikkens filosofi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Logos-tenkningen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Naturfilosofene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Utvalgte naturfilosofer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Sofistene: Mennesket i sentrum . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Sokrates . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Det sokratiske engasjementet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Sokrates og sofistene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Optimistisk menneskesyn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Rettssaken mot Sokrates . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Platon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Idélæren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Staten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 8

70 72 73 75 76 78 80 80 81 82 85 86 86 87 90 92 92 93 95 95 98 98 102

27/02/2017 12:53

INNHOLD

Aristoteles . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Form, stoff og årsaker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Teleologien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Logikken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Retorikken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Etikken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Statslæren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hellenismen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Epikureismen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Stoisismen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Romerne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den republikanske forfatningen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Stenderkampene i Roma . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Romerretten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Det grekerne ikke klarte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Republikkens fall . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Vestromerrikets sammenbrudd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Sammendrag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Forslag til svar på kildedrøftingsoppgaven . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

106 106 107 108 109 109 111 113 116 117 119 120 121 122 122 125 126 128 129

KAPITTEL 3

Middelalderen Side 131

Introduksjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kontinuitet og endring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Forskjellen på den romerske keisertiden og middelalderen . . . . . . . . . . . . . . .

Det føydale samfunnet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kirken som samlende element . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kirkens første år . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

En religion som skilte seg ut . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Teologisk strid og avklaring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fra forfulgt minoritet til statens religion. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kirkens møte med filosofien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kristendommen og stoisismen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kristendommen og nyplatonismen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Klosterbevegelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Helgenene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Augustin . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 9

133 134 137 137 139 140 142 144 145 148 149 149 151 152 153

27/02/2017 12:53

10

H I STO R I E O G F I LO S O F I 1

Augustin om tro og filosofi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Augustins lineære historiesyn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Gelasiusdoktrinen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Islam vokser fram . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Høymiddelalderen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Indre europeisk vekst og kulturblomstring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ytre framstøt: Korstogene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Reformbevegelsene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Reformbevegelsenes program . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Cluny-bevegelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fredsbevegelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Reformpavedømmet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tro, vitenskap og kulturutveksling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Universitetene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Impulsen fra muslimene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Aristoteles som inspirasjon og utfordring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Thomas Aquinas . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hva med sjelen? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kan Gud bevises? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ny statsforståelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Senmiddelalderen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Teologien skilles ut . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Politisk sekularisering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Konsilbevegelsen: Indre maktkamp i kirken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Sammendrag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

154 154 157 159 161 161 161 164 165 166 167 168 173 173 173 175 177 178 179 181 182 183 184 187 188

KAPITTEL 4

Renessansen Side 191

Introduksjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Økonomiske, kulturelle og teknologiske forutsetninger . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Byer, borgerskap og penger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Oppdagelser, gullalder og møtet med det ukjente . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Teknologiske nyvinninger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hvorfor Europa og ikke Kina? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 10

192 194 194 195 196 196

27/02/2017 12:53

INNHOLD

Renessansekulturen i Italia . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Antikkens gjenfødelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tilbake til Platon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Astrologi og magi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Giovanni Pico della Mirandola . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Lovprisning av menneskets verdighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den vitenskapelige revolusjonen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Det geosentriske verdensbildet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Todeling av fysikken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ikke-eksperimentell kunnskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kirkens holdning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den kopernikanske vendingen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Johannes Kepler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Galileo Galilei . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Religion og vitenskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Spredning av ny kunnskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Forståelsen av stat og samfunn i renessansen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Politikkens frigjøring fra religionen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tilfellet Nord-Italia . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Niccolo Machiavelli . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Politiker og diplomat . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Om den romerske republikken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fyrsten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Virkningshistorie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Thomas More . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Utopia . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Virkningshistorie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Reformasjonen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Luthers protester . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tilbake til kildene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den kalvinistiske reformasjonen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Protestantismens betydning for økonomisk utvikling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Motreformasjonen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Spredningen av reformasjonens ideer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Masseproduksjon av tekster . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Demokratisering av lesningen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Romerkirkens reaksjon på boktrykkerkunsten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Sammendrag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 11

11

199 199 202 204 205 206 208 208 209 209 209 210 211 212 216 217 220 220 220 222 222 222 223 224 227 227 230 231 231 234 235 237 239 240 240 241 241 244

27/02/2017 12:53

12

H I STO R I E O G F I LO S O F I 1

KAPITTEL 5

Opplysningstiden Side 247

Introduksjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Filosofen som frøs i hjel – modernitetens profet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hvordan kan vi vite noe? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Descartes’ metode . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Descartes’ rasjonalisme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

John Lockes empirisme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

David Humes skepsis . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Immanuel Kants redningsaksjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Vitenskap, virkelighetsforståelse og menneskesyn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Det mekanistiske verdensbildet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Galenos’ medisinske kunnskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Moderne anatomi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Verdensmaskinen og viljens frihet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Descartes’ dualisme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Spinozas monisme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kants kategoriske imperativ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Det uendelige universet – og menneskets storhet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Statsidealer og frihetstenkning på 1600- og 1700-tallet . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Frankrike og eneveldet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Naturretten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Mennesket i naturtilstanden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den engelske revolusjonen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Magna Carta-tradisjonen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Borgerkrig og republikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

The Glorious Revolution . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

John Locke og friheten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den amerikanske revolusjonen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

The Boston Tea Party . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den amerikanske uavhengighetserklæringen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Konstitusjonen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den franske revolusjonen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Revolusjon og menneskerettigheter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Revolusjonens politiske og filosofiske grunnlag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Jean-Jacques Rousseau og allmennviljen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kvinnenes stilling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Materialistiske og idealistiske perspektiver på den franske revolusjonen . . .

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 12

248 250 253 253 254 255 256 257 261 261 262 263 265 265 265 267 269 272 272 274 275 279 279 279 280 281 283 283 285 287 288 288 290 292 295 296

27/02/2017 12:53

INNHOLD

Romantikken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tvilen på framskrittet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Mennesket, naturen og kunstene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kulturers ulikhet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Romantikken og frihet, fornuft og framskritt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Sammendrag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

13

298 298 299 300 301 303

KAPITTEL 6

Nyere tid Side 305

Introduksjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den industrielle revolusjonen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Livet i jordbrukssamfunnet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Inngjerding, folkevekst og hjemmeindustri . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fra hjemmeindustri til fabrikksystem . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hvorfor Storbritannia? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Jernbanen og dampskip . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Organisering og finansiering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Framskrittets pris . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Politisk tenkning i kjølvannet av revolusjonene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Edmund Burke og konservatismen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Liberalismen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Økonomisk liberalisme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

David Ricardo og «lønningenes jernlov» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Politisk liberalisme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

John Stuart Mill og den sosiale liberalismen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Utopiske sosialister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Marxismen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Arbeiderklassens revolusjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Marx’ analyse av kapitalismen og arbeidets verdi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Liberalismens og marxismens syn på frihet og likhet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Historieforståelse og historieskrivning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Lovmessigheter i historien og samfunnet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Marx’ materialistiske historieforståelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Historieforskningens profesjonalisering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Edward Gibbon og Romerrikets nedgang og fall . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Leopold van Ranke og «historien slik den egentlig var» . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Nasjonalisme, nasjonal identitet og historieskrivning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fortellingen om Norge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 13

306 308 308 309 310 311 312 315 316 318 319 323 323 326 326 328 332 334 334 337 339 341 341 341 344 344 345 347 350

27/02/2017 12:53

14

H I STO R I E O G F I LO S O F I 1

Samefolkets historie og identitet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Usynliggjøring og fornorsking . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Samisk renessanse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Urfolkssamarbeid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Allsamisk identitet pĂĽ tvers av statsgrensene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Sammendrag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

353 353 356 357 358 360

Kilder til Historie og filosofi 1 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 361 Bildeliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 365 Register . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 367

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 14

27/02/2017 12:53

[start innledn]

Innledning Hvorfor og hvordan studere historie? Åpningsspørsmål 1 Kjenner du til historiske begivenheter som har hatt betydning for ­samfunnet vårt i dag?

2 Kan vi lære av historien?

3 Hvor kommer vår kunnskap om historien fra?

Historien om en helt – og om oss?

Rett før jul i 2008 hadde storfilmen Max Manus premiere. Nesten 70 år etter den tyske invasjonen av Norge i 1940 strømmet folk til kinoene for å se fortellingen om krigshelten Max Manus (1914–96) og sabotørene i den såkalte Oslogjengen. For mange som er født etter krigen, var dette første gang de fikk levende innsyn i kampen mot okkupasjonsmakten og hvilken innsats de unge motstandsfolkene hadde gjort.

Siden Max Manus handlet om virkelige personer og begivenheter, var det viktig at detaljene var sanne. Produsentene hadde på forhånd sagt at filmens troverdighet sto og falt med at den var historisk korrekt. Likevel kom det raskt kritikk om enkelte feil i framstillingen. Filmskaperne hadde tatt seg visse friheter, og krigshistorikere påviste flere ting som ikke stemte med ­virkeligheten.

Det var samtidig en annen side ved filmen som skapte den største debatten. Max Manus var et eksempel på «patriotisk minnekultur», hevdet en historiker. Den føyde seg inn i en stor fortelling om hvordan det lille landet vårt på en heltemodig måte kjempet mot den tyranniske overmakten som ville ta fra oss vår frihet. En annen kritiker påsto at filmen var en «glorifisering av motstandsbevegelsen», og at de sagnomsuste sabotasjeaksjonene ikke var ­annet enn «vellykkede guttestreker».

I dagene og ukene etter premieren var radio, tv, aviser og nettsteder fulle av diskusjoner om Max Manus ga et riktig bilde av den norske krigsinnsatsen.

Hadde motstandskampen egentlig vært nødvendig, og hva kan vi eventuelt lære av den? Hvor viktig er det for dagens unge å kjenne til krigshistorien?

I så fall, hvilken versjon av den er riktig?

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 15

27/02/2017 12:53

16

H I STO R I E O G F I LO S O F I 1

Max Manus (1914–1996): Oppnådde heltestatus for sin innsats i motstandsbevegelsens kamp mot den tyske okkupasjonsmakten under andre verdenskrig. Her avbildet på dekk ombord på SS A ­ merica den 17. oktober 1947.

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 16

27/02/2017 12:53

I nnledning

Debatten om Max Manus viste at begivenhetene fra 1940 til 1945 fremdeles har betydning for samfunnet vårt i dag.

17

Du kan lese mer om filmen og debatten på nettsidene.

Historie og identitet Max Manus skapte enormt engasjement fordi andre verdenskrig er den viktigste hendelsen i nyere norsk historie. Okkupasjonstiden har betydd mye for vår selvoppfatning og kollektive identitet. Selv om det snart er 80 år siden krigen startet, kommer det hvert år en rekke nye bøker, filmer, dokumentarer og tv-serier om den tiden da tyskerne styrte landet vårt. Ukjente detaljer presenteres, nytt lys kastes over kjente begivenheter. Ting som man har ønsket å glemme eller forsøkt skjule, dukker opp igjen. Selv den som ikke vet så mye om hva som skjedde den gang, lever i et samfunn som i stor grad har blitt formet av krigens erfaringer. Alle som er født etter 1945, må forholde seg til følgene av det som skjedde i de fem årene. Å være påvirket av sin egen tid er noe mennesker gjennom hele historien har opplevd. Dersom vi hadde kommet til verden i Vest-Europa i middelalderen, ville vi ganske sikkert ha tilhørt den romerske kirken. Vi ville trodd på engler og demoner og hadde trolig ment at kjettere burde bli brent på bålet.

Hvis vi hadde levd i aztekernes rike på 1400-tallet, ville vi sett på menneske­ ofringer som en nødvendighet.

For oss som lever nå, kan fortidens verden virke totalt fremmed. Forestillinger om rett og galt har forandret seg svært mye fra for eksempel middelalderen og fram til i dag. Mye av det man den gang tok for gitt, er i dag ubegripelig, ja, til og med forkastelig. Vårt samfunn og vår tids ideer og verdier er et resultat av en lang prosess. Skal vi forstå oss selv, bør vi derfor kaste blikket bakover på historien. Vi må kjenne til hvilke hendelser, prosesser, tanker og forestillinger som har ført fram til dagens samfunn. Den kjente engelske filosofi- og historieprofessoren R.G Collingwood sier det slik i sin bok The Idea of History (1946): Historiens hensikt er menneskets kunnskap om seg selv. […] Å kjenne seg selv betyr for det første å vite hva det er å være et menneske. For det andre, å vite hva slags menneske du er. For det tredje, å vite at du er det mennesket du er og ingen annen. Å kjenne seg selv betyr å vite hva du kan gjøre. Og siden ingen vet hva han kan gjøre før han har prøvd, er de eneste forslagene om hva man kan gjøre, å finne i det mennesket har gjort før. Verdien av historie er derfor at den lærer oss hva mennesket har gjort og dermed hva det vil si å være menneske.

Collingwood (1946), s. 10

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 17

27/02/2017 12:53

18

H I STO R I E O G F I LO S O F I 1

For Collingwood er historien et utstillingsvindu for hva mennesker har gjort og tenkt. Uten kunnskap om dette blir det vanskelig å begripe både oss selv og vår egen tid.

Å lære av historien Den kanskje vanligste begrunnelsen for å studere historie er derfor at vi kan lære av den. Vi kan unngå å gjøre de samme tabbene igjen, blir det sagt. Etter andre verdenskrig har norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk vært styrt av slagordet «Aldri mer 9. april». Konklusjonen etter 1945 var at landet ikke hadde hatt et troverdig forsvar da den tyske krigsmaskinen slo til. Gjennom hele etterkrigstiden har det vært bred politisk enighet i Norge om å ha militære styrker og alliansepartnere. Det skal virke avskrekkende på fremmede makter som kunne være fristet til å angripe landet.

Men ikke alle er enige i at vi kan lære noe av fortidens feil eller ­suksesser.

Historien gjentar seg aldri, blir det sagt. Vår tid er helt forskjellig fra for ­eksempel middelalderen eller mellomkrigstiden. Det er svært vanskelig å overføre erfaringene fra en historisk epoke til en annen.

Et eksempel på det er opptakten til andre verdenskrig. I september 1938 greide Adolf Hitler å presse Storbritannia til å akseptere tysk overtakelse av Sudetenland, et område i Tsjekkoslovakia hvor det bodde mange tyskere. Det såkalte Münchenforliket er senere blitt stående som symbolet på ettergivenhet. Den britiske regjeringen ønsket fred framfor alt. Sjokket etter den katastrofale verdenskrigen fra 1914 til 1918 satt fremdeles dypt i folket. Men stilt overfor en diktator virket ikke de gode hensiktene.

Dommen over Münchenforliket har i ettertiden vært svært streng. Hadde britene stått opp mot Hitler allerede i 1938, kunne kanskje andre verdenskrig vært unngått, har mange hevdet. Senere har Münchenforliket gang på gang vært brukt som et argument for å gå til nye kriger. Da USA i 2003 invaderte Irak og fjernet diktatoren Saddam Hussein, begrunnet de det med at han hadde masseødeleggelsesvåpen og måtte stanses før det var for sent. Mange av dem som ønsket militær intervensjon, viste til britenes fredspolitikk i mellomkrigstiden. Krigen i Irak ga likevel ikke det resultatet amerikanerne ønsket. I dag er Midtøsten mer ustabilt enn før 2003, og nesten alle eksperter mener at invasjonen var en gigantisk tabbe. Å lære av historien er med andre ord nærmest umulig, hevder noen.

Den eneste nytten vi har av å studere fortiden, er at vi ikke kan lære noe av den. Det er når vi forsøker å lære av den, at ting går galt igjen, blir det sagt.

Den beste lærdommen historien kan gi, er at vår tid og fortiden ikke er like.

Nettopp derfor må vi unngå fristelsen til å overføre erfaringene fra tidligere ­epoker til dagens situasjoner, er argumentet.

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 18

27/02/2017 12:53

I nnledning

19

Fordi fortiden er så ulik vår egen tid, bør vi også unngå det som kalles historisk provinsialisme. Det betyr forestillingen om at mennesker som levde tidligere, var dummere og mer primitive enn oss som lever nå. I stedet for å se på fortidens samfunn som kunnskapsløse og lite utviklet, bør vi heller merke oss at de er annerledes. Historien har ikke én målestokk (vår egen tid) som alt må forstås i lys av. I år 2500 vil ganske sikkert det 21. århundrets samfunn bli vurdert på en annen måte enn slik vi oppfatter det i dag. Historisk forståelse betyr derfor erkjennelsen av at epoker er forskjellige, ikke først og fremst bedre eller dårligere enn andre.

Hva kan vi vite om fortiden?

Debatten om Max Manus dreide seg om hendelser fra noen ganske få tiår siden. Likevel opplever vi heftige diskusjoner om detaljer og om hvordan vi skal forstå begivenhetene. Hvis til og med krigshistorien skaper debatt om hva som skjedde og hvorfor, hva da med epoker som ligger mye lenger tilbake i tid?

En slik problemstilling setter søkelyset på det mest grunnleggende i all historie. Hvordan kan vi vite hva som egentlig hendte? Er det virkelig mulig å sette seg inn i og forstå hvordan samfunnet var og menneskene tenkte i tidligere tider?

Det finnes minst to svar på slike spørsmål. Det første hevder at sikker kunnskap om fortiden er umulig. Alt vi vet om historien, er basert på kilder.

Det kan være gjenstander, som skjelettrester, redskaper og teknologi, eller tekster og bilder av ulike slag. Men kildetilfanget fra mange begivenheter og epoker er mangelfullt eller tilfeldig. De brokkene vi sitter med, kan dermed være lite representative. Vår tolkning av kildene er dessuten preget av vår egen tids oppfatninger og verdier vi tar for gitt. Vikingenes gudetro er for eksempel så merkelig for oss at vi ikke helt kan skjønne den. Selv den svært godt dokumenterte krigshistorien kan det være vanskelig for oss i dag å forstå, fordi vi er preget av ettertidens forsøk på å tolke den i et bestemt lys.

Mye av historieskrivningen er farget av den store fortellingen om vår heroiske kamp mot overmakten.

Det andre svaret er at vi faktisk kan vite ganske mye om historien «slik den egentlig var». Mens eldre historieskrivning gjerne var spekulativ og fantasifull, har historie de siste 200 årene blitt en vitenskap. Påstander om fortiden må nå dokumenteres gjennom å henvise til konkrete kilder. På grunnlag av kildene skriver historikerne større fortellinger om samfunn og epoker.

Noen legger mest vekt på sosiale og økonomiske forhold og løfter fram livet for den vanlige mann og kvinne. Andre er mer opptatt av det politiske spillet og maktkampen mellom stater og blant eliten. Atter andre setter sterkest

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 19

27/02/2017 12:53

20

H I STO R I E O G F I LO S O F I 1

Du kan lese mer om kildebruk og kildekritikk på innsiden av omslaget foran og bak i boka.

søkelys på tanker og ideer. Uansett hvilket perspektiv man har, er kravet nå at kilder må underbygge framstillingen. Gjennom kildekritikk og andre eksperters korrigeringer har historieforskningen ført til stadig større kunnskap om og forståelse av fortiden, hevder mange.

Selv om dagens historikere jobber vitenskapelig, betyr det ikke at historien er ferdigskrevet. Den stadige strømmen av bøker om andre verdenskrig er et godt eksempel på det. Det vil alltid være ulike oppfatninger om hvordan kildene skal tolkes. Ukjente dokumenter og gjenstander dukker stadig opp og skaper grunnlag for nye framstillinger eller justeringer av de eksisterende. Ingen er heller upåvirket av sin egen tids fordommer og selvsagte forestillinger.

På 1800-tallet var det for eksempel bred enighet i Europa og USA, også blant akademikere og vitenskapsmenn, om at den den hvite mann sto på et høyere utviklingsnivå enn andre raser. I dag rister vi oppgitt på hodet over en slik tanke. Samtidig er det en nyttig påminnelse om at oppfatninger som har bred oppslutning, også kan endre seg med tiden. Det er først i ettertidens lys at en epokes fordommer blir tydelige.

Refleksjon 1 Er det greit at en film som bygger på historiske hendelser, kan jukse litt med detaljene for å skape en mer dramatisk fortelling?

2 Kjenner du til andre eksempler på historiske hendelser som vi har forsøkt å lære av? Hva kan vi i så fall lære av dem?

001 Introsider.indd 20

02/03/2017 14:56

I nnledning

21

Auguste Rodins Tenkeren, Le Pensaur, Rodin-museet i Paris.

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 21

27/02/2017 12:54

Hvorfor og hvordan studere filosofi?

F I LO S O F I S K S A M TA L E

Hva er rett og galt, moralsk sett? Finn (om du kan) ett argument for og ett argument mot handlingene nedenfor.

Handlingen er rett/gal FORDI • å spise sjokolade er rett/ galt fordi …

• å spise kjøtt og fisk • å spise mennesker • å torturere en krigsfange eller mistenkt terrorist Er alle argumentene like overbevisende? Hva er det som gjør et argument «bedre» enn et annet?

«Hvorfor har alle andre sluttet å klatre»?

En dag i 1960-årene var studenter og ansatte ved Historisk-filosofisk fakultet ved Universitetet i Oslo vitne til et merkelig syn. På utsiden av den nye høyblokka på Blindern drev en mann og klatret. Klistret til mursteinsveggen krøp den slanke skikkelsen centimeter for centimeter opp til 9. etasje der han banket på vinduet og ba om å få slippe inn. Han skulle akkurat starte en forelesning om «mot».

Fasadeklatreren var filosofen Arne Næss (1912–2009). Allerede som 27-åring var han blitt professor. For mange var han en original intellektuell som fant på underlige stunt. Ved siden av sine akademiske studier elsket han friluftsliv og spesielt fjellklatring. En gang skal han ha blitt spurt i et intervju om hvorfor han drev og klatret. «Spørsmålet er feil stilt», var svaret. «Spørsmålet burde heller være: Hvorfor har alle andre sluttet å klatre.»

De to anekdotene om Arne Næss er kanskje ikke helt sanne. Det er vanskelig å finne førstehåndsberetninger som bekrefter dem. Samtidig har de et veldig viktig poeng. Små barn har tilsynelatende en medfødt trang til å klatre.

Etter noen uker lærer de å krabbe, deretter tas de første vaklende skrittene.

Så fort de ser en hindring, prøver de å kravle over den. Lekestativer, tau og trær er neste utfordringer. Foreldre og barnehageansatte må stadig holde et øye med de små så de ikke skal skade seg. På et eller annet tidspunkt avtar likevel lysten til å klatre. Når ungdommene endelig begynner på videregående skole, er det som regel slutt.

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 22

27/02/2017 12:54

I nnledning

23

For Arne Næss var klatring et symbol på utforsking. Gjennom hele livet bevarte han undringen og nysgjerrigheten. Det var alltid ting i verden som han gjerne ville finne ut av eller forstå. Lysten til å leke og finne nye svar fulgte ham helt til han døde, 96 år gammel.

Hva er filosofi?

Så lenge mennesker har eksistert, har de ganske sikkert undret seg over verden og livet. Grunnleggende eksistensielle spørsmål har vært stilt: Hvor kommer vi fra? Hva er meningen med livet? Hvordan bør vi leve? Lenge fikk de svar på slike problemstillinger gjennom myter og hellige skrifter.

For omkring 2500 år siden oppsto en annen måte å tenke på om slike spørsmål. Mytene fikk konkurranse fra en mer systematisk tilnærming til eksistensielle temaer. Ved hjelp av fornuften kunne man gi forklaringer som ikke bare bygde på religion. Vi kaller denne virksomheten for filosofi, og den dukket omtrent samtidig opp på ulike steder i verden.

Den vestlige filosofiens opprinnelse er i det gamle Hellas. Selve ordet filosofi kommer fra gresk og er satt sammen av filos (kjærlighet) og sophia (visdom). Filosofiens kanskje viktigste hensikt er at man skal forstå for deretter å kunne leve et godt liv. Ofte grenser filosofien opp mot andre virksomheter som har lignende mål. Mens religionene viser til hellige skrifter, må vitenskapen teste ut hypoteser gjennom eksperimenter og konkrete under­søkelser av virkeligheten. Filosofien, derimot, bygger bare på fornuften. Skal man ­begrunne noe, er det den fornuftige argumentasjonen som gjelder.

Filosofiske samtaler For Arne Næss var klatring ikke noe man måtte gå på skole for å lære. Det var den naturligste ting i livet for alle mennesker. Trangen til å undre seg er noe vi alle er født med. Siden mennesker alltid har ønsket å forstå ting i verden, uavhengig av tid og sted, kan hvem som helst med friskt mot kaste seg ut i diskusjoner om slike spørsmål. Filosofiske samtaler krever ingen forhåndskunnskaper. Det finnes heller ingen fasitsvar.

Selv om terskelen for å diskutere filosofi er lav, er det likevel viktig å lære å tenke kritisk og systematisk. Alle har naturligvis rett til å mene hva de vil.

Men det er ikke slik at alle meninger er like gode. Et synspunkt som er ulogisk eller dårlig begrunnet, bør ikke få stå uimotsagt. God argumentasjon er et krav vi bør stille til alle som deltar i debatter, enten de foregår offentlig eller privat. For den som skal gå videre på universitet eller høyskole, er dette en nødvendig ferdighet.

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 23

Selv for en leken filosof som Arne Næss var det viktig å bruke tid på begrepsavklaring, tydelig argumentasjon og saklighet.

I 1947 ga han derfor ut En del elementære logiske emner. Den lille boka var i flere tiår obligatorisk lesning for norske universitetsstudenter.

Mange regner den som en av de viktigste sakprosabøkene i norsk etterkrigstid.

27/02/2017 12:54

24

H I STO R I E O G F I LO S O F I 1

Et viktig poeng når man skal diskutere filosofi, er å definere begrepene. Hvis samtalen skal få en klar og tydelig struktur, bør deltakerne prøve å avklare hva det egentlig er de snakker om. Uten en viss begrepsavklaring vil diskusjonene fort gå i alle retninger. Slike samtaler utarter gjerne i det vi kaller «synsing». Det blir vanskelig å komme fram til noen konklusjoner som det går an å ta stilling til.

La oss tenke oss en filosofisk diskusjon med utgangspunkt i følgende påstand: «Mennesket har ingen fri vilje.» Før vi starter, er det nyttig å se nærmere på begrepene «fri» og «vilje». Hva mener vi egentlig med menneskets vilje.

(Evne til å bestemme seg for en eller flere alternative muligheter etter å ha tenkt ut på forhånd?) Og hva betyr fri? (At noe ikke skjer med nødvendighet?)

Det kan ofte være krevende å komme til en entydig begrepsavklaring. Men en liten runde om nøkkelordene vil gjøre det enklere å få samtalen inn på et tydeligere spor.

Filosofiske samtaler vil gi trening i å identifisere et problem, se på argumenter for og mot og ta stilling til dem. En slik dialog kan samtidig være litt skummelt. Om du stiller med et åpent sinn, risikerer du at den meningen du hadde på forhånd, blir utfordret av bedre argumenter. Den som virkelig elsker eller lengter etter visdommen, bør være modig nok til å utsette sine egne meninger for kritikk.

Filosofi er også et fag med en 2500 år lang historie. Ofte kan møtet med tidligere tiders tenkning hjelpe oss når det gjelder å forstå verden og oss selv. Å sette seg inn i hva lærde menn og kvinner gjennom historien har spekulert over og diskutert, kan trigge nye spørsmål i oss. Det åpner dører som vi ikke visste fantes, og reiser problemstillinger vi ikke var bevisst på. Mye av fortidens tankegods virker nok merkelig og komplisert for moderne mennesker.

Det minner oss samtidig om at tenkningen ikke er uforanderlig, men sterkt preget av gitte historiske og samfunnsmessige sammenhenger.

Refleksjon Filosofiske samtaler dreier seg ofte om spørsmål som ikke har noe fasitsvar. Ta stilling til påstandene nedenfor. Avklar først nøkkel­ begrepene. Begrunn svaret og bruk konjunksjonen FORDI: • • • •

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 24

Det er ikke mulig å tvile på at naturlovene er sanne Ingen moralregler er evig gyldige Vi må stole på det sansene forteller oss Kunnskap er viktig for å leve et lykkelig liv

27/02/2017 12:54

I nnledning

25

Arne Næss ble utnevnt til professor i filosofi allerede som 27-åring. Her er han avbildet på sitt kontor i Høyblokka på Universitetet i Oslo i 1964. Fjellklatringsutstyret ligger klart til en klatre­ ekspedisjon til Himalaya.

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 25

27/02/2017 12:54

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 26

27/02/2017 12:54

L TE T PI A K [start kap]

Oldtid og myter

I DETTE KAPITLET BØR DU MERKE DEG • •

• • • • •

hva en høykultur er hvordan overgangen fra nomadiske jeger- og samlerkulturer til høykulturer kan ha foregått arbeidsfordeling og maktforhold i høykulturene likheter og forskjeller mellom den mesopotamiske og den minoiske kulturen hva syklisk og lineær tidsopp­fatning er hva en myte er, og hvilken funksjon mytene hadde for oldtidens mennesker hva myter kan si oss i dag

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 27

27/02/2017 12:54

28

c Ko a . 2 ng 3 5 Sa 0 f rg . K o n r.

I

pt gy

c H a. 3 øy 0 ku 0 0 ltu f . r o Kr pp . st år

4000 f.Kr.

3000 f.Kr.

c B a. su egy 3 5 0 m nn 0 er en f . is d K r k e . hø yk ul tu r

iE

c U a. 3 tv 1 ik 0 0 lin g f.K av r sk . rif ts

c U a. på tvik 4 0 0 el lin 0 f ve g . K sl av r et te va . r nn in

pr

gs

jo

åk

rd

br

uk

H I STO R I E O G F I LO S O F I 1

Introduksjon

F I LO S O F I S K S A M TA L E

Ta stilling til påstanden: «Mennesket er født fritt, men er overalt i lenker.» (Jean-Jacques Rousseau)

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 28

I titusenvis av år levde menneskene nærmest et idealliv, sett med ettertidens øyne. De var jegere og samlere. De drepte det de trengte av store og små byttedyr, de fisket, og de sanket inn nøtter, frukt, bær, kornprodukter og annet som naturen ga. Arbeidet for å skaffe mat var ikke spesielt tidkrevende – forskere har antydet 12–20 timer i uken. Livet var selvsagt ikke problemfritt, og vi skal ikke se bort fra farene jakten medførte: Å nedlegge store byttedyr med primitive våpen var ingen spøk. Konflikter med andre stammer var vel blodige nok. Når været var på sitt verste, kunne det være ille for folk som ikke akkurat bodde i solide hus. Ikke mange ble gamle.

Likevel: Steinaldermenneskene hadde det som i vår tid ofte regnes som en sunn livsstil: friluftsliv og varierte aktiviteter. Menneskene levde trolig i mindre grupper med opptil et par hundre medlemmer og var relativt likeverdige og likestilte innad i gruppen. Fikk

27/02/2017 12:54

29

2000 f.Kr.

1000 f.Kr.

c P a. s a a l a s 12 0 m sk 0 m u f. en ltu K r e r. n br yt

er

c H a. 1 am 7 m 00 ur f . ab K r is . lo v

c M a.

Pa ino 2 0 5 la isk 0 ss f ku hø . K r ltu yk . re u l t n ur :

K apittel 1 — Oldtid og myter

de problemer på grunn av dårlig mattilgang eller konflikter med sterkere grupper, kunne de enkelt flytte til steder der forholdene var bedre. De levde nomadisk og flyttet etter byttedyrene.

Men for 5000–6000 år siden var situasjonen blitt en annen: Selv om det fortsatt fantes folkegrupper som levde på den tradisjonelle, nomadiske måten, hadde mange mennesker begynt å leve tett sammen i byer eller landsbyer med hardt, ensidig arbeid og usunne boforhold og under streng kontroll av en herskende overklasse. På mange måter hadde de det altså mye dårligere enn sine forfedre.

Hva kan det komme av at menneskenes liv ble så forandret? Hva slags samfunn ble resultatet? Og hvordan tenkte menneskene i kulturen som utviklet seg etter steinalderen? I dette kapitlet skal vi prøve å svare på disse spørsmålene. Før du leser videre, kan du gjerne prøve å svare på spørsmålene selv!

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 29

27/02/2017 12:54

30

H I STO R I E O G F I LO S O F I 1

Overgangen til jordbruk Målt i tid er et liv som omflakkende jegere og samlere den suverent vanligste livsformen. I langt over 100 000 år levde alle mennesker av det de kunne finne eller fange i naturen. Men for mindre enn 15 000 år siden oppdaget noen mennesker på en eller annen måte at det gikk an å så frø og deretter høste inn en liten avling flere måneder senere. De skjønte også at spirene klarte seg best hvis de slapp å konkurrere med andre vekster. Dessuten ble de klar over at frøene spirte godt i kald aske. Dermed visste de at jordbruk var mulig: Man kunne rydde en jordlapp, eventuelt ved å svi av det som vokste der fra før, og deretter så og høste. Men hvorfor skulle de gjøre det, selv om de visste at det gikk an?

Det fantes jo gode grunner til å la være. Først var det jobben med å klargjøre åkeren og å så den til. Kanskje måtte åkeren vernes mot beitende ville dyr, og i alle fall måtte bøndene tilbake til åkeren for å høste. Deretter måtte avlingen tas vare på. Det kunne også bli nødvendig å forsvare åkeren mot

Det første jordbruket

Jordbruks Ca. 9500 f.Kr. Ca. 8000 f.Kr.

Ca. 7000 f.Kr. Ca. 6000 f.Kr. Ca. 6000 f.Kr. Ca. 5000 f.Kr. Susa

Ca. 5000 f.Kr.

us

Chang Jiang

Ind

ris Tig

����–���� f.Kr. ����–���� f.Kr. ����– ���� f.Kr. Sungir ����– ���� f.Kr. ����–���� f.Kr. Kostenki Dolni Vestonice ����–���� f.Kr. ����–���� f.Kr. ����–���� f.Kr. Lascaux Lepenski Vir ����– ����– ����– ���� f.Kr. ���� f.Kr.ANATOLIA ���� f.Kr. Çatal Hüyuk ����–���� f.Kr. M ES Ugarit Eu OPO fra TA Jeriko t M IA Memfis ���� f.Kr.

Theben

S T I L L E H AV E T

Ca. 4000 f.Kr.

Nilen

Ca. 4000 f.Kr.

Ca. 3500 f.Kr.

I N D I A H AV E T

Ca. 3500 f.Kr.

De første husdyrho Jordbruke Midtøste vestlige A Jordbruk Jordbruk Jordbruk Jordbruk i Afrika De første i det nåvæ Åkerbruk Nord-Eur øyene Jordbruke først til D så til Norg Første lan nåværend Bomullsd

Overgang til jordbruk før ���� f.Kr. før ���� f.Kr. før ���� f.Kr.

Jordbruket i verden mellom �� ��� og ��� f.Kr. Kystlinjen og isdekket ca. ���� år f.Kr.

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 30

Jordbruket ca. ���� f.Kr.

før ��� f.Kr. Jegere og samlere Ubebodd

Jordbruket ca. ��� år f.Kr.

Jordbruket var k Norden 500 f.Kr i Danmark og Sø på Østlandet og langs kysten av V Trøndelag og No de et etablert jor samme gjaldt ky Sverige og Finlan 27/02/2017 12:54 I Finnmark va

K apittel 1 — Oldtid og myter

a­ ndre nomader som gjerne ville forsyne seg. Alt dette var vanskelig å forene med en nomadisk livsstil. Man kan ikke så lett flytte rundt for å jakte på ville byttedyr når man skal vokte en åker. Selv om jaktekspedisjoner fremdeles kunne være en del av stammens virksomhet, ville de nå være knyttet til den faste boplassen ved åkrene.

Det var tilsvarende med buskap. Man fant ut at det gikk an å temme visse dyr og bygge opp en husdyrflokk. Men dermed måtte flokken passes på.

Den måtte beskyttes, både mot rovdyr og mot tyver. Dyrene måtte hindres i å rømme, og de måtte sikres godt beite. Mye arbeid og redusert mobilitet for eierne! Så hvorfor ta på seg alt strevet som fulgte med bondelivet, hvis man bare kunne forsyne seg av det som naturen, helt av seg selv, bød på?

Likevel ble stadig flere mennesker bønder. De må ha hatt sine grunner.

Her går vi rett inn i et omdiskutert felt. Forskerne har mange ulike teorier om årsakene. Utviklingen kan ha vært ulik på ulike steder. Vi skal gå raskt igjennom utviklingen slik den forløp i Midtøsten og sør i det nåværende Tyrkia, i området som er blitt kalt «den fruktbare halvmånen». Tilsvarende prosesser skjedde flere steder i verden, uavhengig av hverandre og på ulike tidspunkter.

Men vi tar for oss området der det først skjedde.

Så tidlig som på 12 000-tallet f.Kr. kom de første tilløpene til bykultur i deler av det nåværende Israel, Libanon, vestlige Jordan og nordlige Syria. Menneskene bodde i små, runde steinhus med tak av tre og siv. De hadde domestisert det første husdyret, nemlig hunden, og de hadde steinredskaper som sigder, økser og kvernsteiner. Men dette var, kanskje overraskende, ikke en jordbrukskultur. De samlet ville vekster og jaktet på byttedyr som gaseller. Hvordan var det mulig? En bofast jeger- og samlerkultur! Forklaringen må være at klimaet i disse årene var mye fuktigere enn det senere har vært i dette området. ­Derfor

31

Domestisering er å tilpasse ville dyr eller planter til menneskets miljø. Man valgte ut dyr og planter med egenskaper som man ønsket å dyrke fram, og lot dem formere seg.

Jordbruk og husdyrhold i den yngre steinalder (ca. 10 000–5000 år siden), slik en moderne ­illustratør har tenkt seg det.

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 31

27/02/2017 12:54

32

H I STO R I E O G F I LO S O F I 1

fantes det frodige skoger med vill hvete og mange ­byttedyr, og følgelig trengte de ikke å gå langt for å finne mat. De trengte heller ikke å dyrke jorda eller holde beitedyr. Men rundt år 10 800 skjedde det en klimatisk endring, den såkalte «yngre dryas»: Det ble mye tørrere, og menneskene måtte tilpasse seg til den nye situasjonen. Da ble det slutt på det bofaste landsbylivet. Menneskene måtte ut på vandring igjen, men hadde nå erfart at det gikk an å leve bofast.

Selv om de relativt små stammene av jegere og samlere beveget seg rundt, må det likevel ha vært mulig å samle dem til store prosjekter. Dette viser seg særlig i det store rituelle stedet Göbekli Tepe i det nåværende Tyrkia, like nord for Syria. Her ble ruinene av verdens eldste kjente tempelanlegg gravd ut fra år 1994.

Anlegget er fra 9000-tallet f.Kr. eller kanskje enda litt tidligere. Fast bosetting har det ikke vært her, bolighus er ikke blitt funnet, og heller Fruktbarhetsgudinne, en guddommelig mor som ser ut til å føde mellom to ingen spor av tamdyr eller kultiverte løvinner. Fra steinalderbosettingen Çatal Hüyük, Tyrkia. Ca. 6000 f.Kr. vekster. Tempelområdet ble bare brukt til religiøse ritualer. Det består av store steinkonstruksjoner og digre monumenter, rikt utsmykket med steinrelieffer som viser ulike ville dyr, særlig rovdyr, fugler og slanger. Noen av steinblokkene, T-formede pilarer, veier så mye som 20 tonn. Å reise dette må ha krevd en formidabel innsats av hundrevis av steinaldermenn over lang tid. Noen ledere må altså ha hatt tilstrekkelig med makt og autoritet til å få menn fra mange jeger- og samlerstammer til å samarbeide om dette, kanskje på grunnlag av felles religiøse forestillinger. I så fall har religionen bidratt til sosialt fellesskap allerede før det ble vanlig å bo i byer og landsbyer.

Overgangen til bofast jordbruk startet for omtrent 10 000–11 000 år siden, nettopp i regionen der Göbekli Tepe ligger. Det var en langsom, men gjennomgripende endring i hvordan de fleste menneskene levde. Forandringene var så avgjørende at overgangen blir kalt «jordbruksrevolusjonen» eller «den Neolitikum er betegnelsen neolittiske revolusjonen». De første jordbrukerne var altså steinaldermennespå den yngre steinalder. ker. Til å begynne med kultiverte de bygg og havre. Og de bosatte seg i byer, hvor de bygde opp kornmagasiner, først felles og senere privat. En av de første

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 32

27/02/2017 12:54

K apittel 1 — Oldtid og myter

33

byene, Jeriko, kan ha hatt 2000–3000 innbyggere rundt år 8000 f.Kr. Byen var omgitt av en kraftig mur og dessuten utstyrt med et tårn. Etter hvert ble også hvete domestisert, og man begynte med husdyr. På 5000-tallet f.Kr. skjedde det et viktig teknologisk gjennombrudd: Kunsten å brenne keramikk ble oppdaget, og dermed kunne man lage kokekar og beholdere for oppbevaring av mat. I samme periode ble det utviklet ganske omfattende handelsnettverk med steinarter som var egnet til å lage redskaper av.

Så langt hadde utviklingen i hovedsak skjedd i de samme områdene: Sørøst-Tyrkia, Syria og Nord-Irak, der forholdene lå godt til rette for et jordbruk bygd på regn, ikke på kunstig vanning. Men på 4000-tallet f.Kr. utviklet jordbruket seg kraftig i det sørlige Mesopotamia, altså på den vide elve­sletten rundt elvene Eufrat og Tigris. Her var jordbruk en komplisert og arbeids­ krevende virksomhet på grunn av leirjord som var tung å grave i. Dessuten var nedbøren lite å stole på, så det var nødvendig med et system av vannings­ kanaler – som måtte graves og deretter vedlikeholdes. Dette systemet krevde sterk samfunnsmessig styring for å fungere.

På Mesopotamiasletten levde folk i store landsbyer i rektangulære hus med flere rom som var bygd av tørket leire. Noen landsbyer utviklet seg til byer med omkringliggende jordbruksland og med stor befolkning, templer og offentlige bygninger. De sosiale forskjellene økte, og spesialiserte yrker oppsto. Viktige nyvinninger var bruk av hest og hjul, bruk av seil på båter og ikke minst skrivekunsten, som gjorde det mulig å administrere samfunnet mer effektivt. Og steinalderen tok slutt: Metaller kom i bruk, først herdet kobber og så bronse. Råstoffene til bronse måtte hentes langveis fra, noe som økte fjernhandelen. En yrkesmessig spesialistgruppe ble samtidig etablert: metallhåndverkerne. Bronse var dyrt, så det var forbeholdt eliten, som derved styrket sin makt – tiden var moden for å bygge opp større riker.

Hvorfor kom jordbruksrevolusjonen i gang?

Begrepene «arealintensiv» og «arbeidsintensiv» kan avklare noe. Jeger- og samlerlivet var arealintensivt: Det krevdes lite arbeidsinnsats, men til gjengjeld store arealer for å kunne sanke eller fange tilstrekkelig med mat. Altså var det relativt få mennesker som kunne livnære seg som jegere og samlere i et gitt område. Skulle flere mennesker kunne leve der, måtte man ty til mer arbeidskrevende metoder, altså dyrke jorda og holde tamdyr. Da sank arealintensiteten drastisk, mens arbeidsintensiteten økte. Adskillig flere mennesker kunne brødfø seg på det samme arealet, men det krevde mer arbeid av hver enkelt.

Vi kan tenke oss at menneskene ble nødt til å starte med jordbruk i tider med en negativ ubalanse mellom folkemengde og tilgjengelige matressurser i det fri. Det kunne skyldes tørkeperioder som reduserte både utbredelsen av ville, spiselige vekster og antall ville byttedyr, eller at antall mennesker hadde

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 33

27/02/2017 12:54

34

H I STO R I E O G F I LO S O F I 1

økt for mye mens tidene var bedre. Viktige byttedyr ble dessuten utryddet som følge av overbeskatning av bestanden. Jordbruk og dyrehold ble da kriseløsningen. Men denne løsningen skapte økende behov: Jordbruket skaffet mat til mange flere mennesker, og et bofast liv gjorde det lettere å ha mange barn.

Derfor økte folketallet. Og dermed var det ingen vei tilbake til jeger- og samlerlivet – selv om det fremdeles var folk som levde slik, spesielt i utkantene.

Etter hvert som stadig større arealer ble disponert til åkerjord, ble det også vanskeligere med et nomadisk dyrehold.

En helt annen forklaringsmodell, «gildeteorien», tar utgangspunkt i det sosiale: Mektige høvdinger ønsket å demonstrere – og øke – sin makt og sine store ressurser ved å holde store gilder med mange gjester, gjerne i forbindelse med religiøse høytider, siden høvdingene også hadde religiøs makt. Skulle dette være mulig, måtte man ha et jordbruk som gjorde det mulig å samle opp store forråd. Gildeteorien forutsetter at sosialt hierarki og samfunnsmakt gikk forut for jordbruket. Det sosiale hierarkiet var i så fall ikke bare et resultat av jordbrukssamfunnet, men en årsak til at jordbruksrevolusjonen startet.

Repetisjon: 1 Hvordan var livet i jeger- og samlersamfunn?

2 Hva kan være årsakene til at menneskene gikk over til bofast jordbruk?

3 På hvilke måter var forholdene for jordbruk spesielle på Mesopotamia­ sletten, og hva hadde dette å si for driftsmåtene?

4 Forklar begrepene «arealintensiv» og «arbeidsintensiv».

Refleksjon: Hvis du måtte velge, ville du da valgt å leve som nomade eller som bonde?

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 34

27/02/2017 12:54

K apittel 1 — Oldtid og myter

35

Høykulturene F I LO S O F I S K S A M TA L E

Ta stilling til påstanden: Det er best å leve i et velorganisert samfunn.

En høykultur er et ganske komplisert samfunn med en stor, bofast befolkning og byer omgitt av jordbruksland. Verdens første høykultur vokste gradvis fram i det sørlige Mesopotamia omtrent midt på 3000-tallet f.Kr., noen få hundre år før en annen høykultur oppsto langs Nilen.

Den første folkegruppen som trer fram på høykulturscenen, er sumererne.

Forskerne vet lite om bakgrunnen deres. Kanskje vandret de inn fra SentralAsia, kanskje var de områdets opprinnelige befolkning. Språket s­ umerisk tilhører ingen kjent språkgruppe, men dette språket ble grunnlaget for kileskrift­en, som var i bruk i 3000 år.

I over tusen år var det en rekke selvstendige bystater på elvesletten i ­Mesopotamia. Fram mot 2350 f.Kr. var det over 30 av dem. De største ­byene kunne ha så mange som 50 000 innbyggere. Selv om disse statene var selvstendige politiske enheter, var de kulturelt, teknologisk og språklig ganske ensartede. De hadde samme slags styringssystem og samme slags religion med mange guddommer, selv om hver by hadde sin egen hovedgud. Vi kan derfor regne hele dette området som en enhetlig sivilisasjon.

Veggbilde fra et kongelig gravkammer i oldtids­byen Ur, ca. 2500 f.Kr. Bildet viser scener fra dagliglivet.

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 35

27/02/2017 12:54

36

Dynasti betyr herskerslekt.

H I STO R I E O G F I LO S O F I 1

Den første herskeren som lyktes i å oppnå kontroll over mange av disse bystatene, var kong Sargon I fra den semittiske byen Akkad i år 2340 f.Kr. Hans dynasti varte i ca. 150 år og innvarslet en 2000 år lang periode preget av politisk ustabilitet og store, men skiftende imperier: Det nysumeriske riket, det gammelbabylonske riket, kassittenes rike, det assyriske riket, det nybabylonske riket og perserriket. Men selv om maktforholdene skiftet, var kulturen ganske stabil. Alle nye herskere tilegnet seg hovedtrekkene i den sumeriske kulturen, både når det gjaldt samfunnsliv og religion, og skriftspråket var fremdeles sumerisk.

Hva kjennetegnet høykulturene i oldtiden?

Hierarki er en organisasjonsform som kan ligne på en pyramide: På toppen sitter de få som bestemmer, og under dem, gjerne i mange ledd, finner vi de mange som må adlyde.

Egalitet kommer av et fransk ord som betyr likhet.

I en egalitær kultur er det liten forskjell på folk når det gjelder makt, økonomi og sosial posisjon.

Kultus er fellesbetegnelsen på alle de hellige felleshandlingene i en religion, f.eks. ritualer, bønner og ofringer.

Høykultursamfunnet er tett befolket. Klasseforskjellene er store, fra slaver, bønder og håndverkere opp til en fåtallig, styrtrik maktelite – med en tilhør­ ende hierarkisk samfunnsideologi. I motsetning til tidligere, mer egalitære kulturer har høykulturene arbeidsfordeling og yrkesmessig spesialisering. Vi kan nevne i fleng prester, militære, jurister, byråkrater, skrivere, matematikere, regnskapsførere, astronomer, leger, handelsfolk, tjenere og ulike typer håndverkere, som bygningsarbeidere, tømmermenn, teglsteinsbrennere, smeder, pottemakere, ølbryggere, vevere, smykkemakere og kunstnere.

Høykulturen har en sentralisert administrasjon under en eneveldig hersker med et sterkt maktapparat til rådighet. Kongen styrer med guddommelig myndighet, enten fordi han er ­innsatt av gudene eller selv er guddommelig.

Også den religiøse kultusen er sentralisert og med et profesjonelt presteskap og store templer. Kongen og presteskapet ivaretar altså folkets forbindelse med gudene. Ved sitt styre skal de håndheve gudenes vilje til beste for hele landet. Et slikt styre kalles «teokrati». Ordet er d ­ annet av de to greske ordene «theos», som betyr gud, og «kratein», som betyr å styre. Siden kongen har suveren makt, kan styret også kalles «teokratisk absolutisme».

Når folk flest tror på denne for­ bind­elsen mellom herskeren og gud­ ene, vil dette i seg selv være en viktig del av herskerens maktgrunnlag.

Hvis opposisjon mot herskeren er Framstilling av innvielsen av solgudens tempel i Sippa i Babylonia, ca. 900 f.Kr. jevngodt med opprør mot gudene,

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 36

27/02/2017 12:54

37

K apittel 1 — Oldtid og myter

er det rimelig at de fleste forholder seg lojale. Opp gjennom historien, helt opp mot vår tid, kjenner vi til mange herskere som mer eller mindre klart uttrykt har styrt på vegne av en eller flere guder eller med guddommelig myndighet.

Denne herskerideologien har bygd opp om og legitimert herskerens makt, men har også stilt herskeren ansvarlig overfor gudene: Hans styringsrett er avhengig av at han ivaretar den guddommelige vilje. Vi skimter et uttrykk for dette når vi ser på den store, svarte steinblokken som inneholder «Hammurabis lov» (1700-tallet f.Kr.). Øverst er det hogd inn et relieff som viser at babylonerkongen Hammurabi mottar to styringsbevis (stav og ring) fra sol- og visdoms­ guden Shamash, som også var guden for sannhet og rettferdighet – et tydelig uttrykk for at kongen har sin makt fra de høyeste gudene. Teksten under reli­ effet innledes med at Hammurabi forteller om hvordan to av Mesopotamias hovedguder, himmelguden Anu og stormguden Enlil, valgte ham ut som konge: Den gang kalte Anu og Enlil meg ved navn, Hammurabi, den berømte fyrste som frykter gudene, meg, for at jeg skulle la retten lyse i landet, tilintetgjøre forbrytere og voldsmenn, hindre den sterke i å skade den svake, […] spre lys over landet og øke folkets legemlige vel.

Polyteisme er å dyrke mange guder.

Thelle (2014), s. 108

Her er både den guddommelige styringsmyndigheten og ansvarligheten overfor gudene tydelig uttrykt.

I ­resten av teksten avlegger Hammurabi regnskap for sitt styre overfor gudene ved å redegjøre for hvilke ­lover han håndhever i riket. Vi kan ellers merke oss at kongens styre også legitimeres ved at han har ansvaret for orden og rettferdighet i riket, og dessuten skal beskytte de svake. Men han sto ikke ansvarlig overfor folket, så kongemakten var ubegrenset.

Religionen var en polyteistisk fruktbarhetskultus, slik den gjerne er i en jordbrukskultur. Men vi finner også mannlige krigsguder, og de fikk etter hvert s­ tørre plass, noe som avspeiler en økende militarisering.

Dessuten må vi peke på astrologien: Stjernene ble betraktet som guddommer som virket avgjørende inn på livet nede på jorda – en tro som har overlevd helt fram til vårt samfunn i dag. Å tolke stjernekonstellasjonene og ta beslutninger på det grunnlaget var derfor livs­ viktig. En bivirkning av den astrologiske interessen var betydelige astronomiske kunnskaper.

Kongene i Mesopotamia bygde ikke sin makt på religi­o nen alene. De hadde sitt militærvesen, med profesjonelle soldater og offiserer. Videre hadde de kontroll over handelen og makt til å kreve inn skatter.

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 37

Den øverste delen av den berømte steinstøtten med Hammurabis lov. Vi ser kong Hammurabi motta styringsbevisene av sol- og visdomsguden Shamash.

27/02/2017 12:54

38

Magi er religiøst pregede teknikker som brukes for å påvirke eller tvinge åndsmaktene til å gjøre det man vil, f.eks. sende regn i rett tid.

H I STO R I E O G F I LO S O F I 1

Kongene markerte også sin makt gjennom store byggeprosjekter, som militære anlegg, palasser, statuer og templer.

Litt før 3000 f.Kr. ble et skriftspråk tatt i bruk, i første omgang til administra­sjon og til å holde styr på handel, kontrakter, varelagre og ­skatter.

Senere ble et lovverk skrevet ned, og den første skriftlige litteraturen ble til. En av de største tekstgruppene er magiske tekster. Magi var viktig for å sikre seg g­ udenes hjelp. Skriftspråket var et viktig styringsredskap for eliten, men det kunne også formidle ideer og ta vare på kunnskap. Og heldigvis for ­historikerne: Her får vi skriftlige kilder.

Et viktig trekk ved det økonomiske livet i de første høykulturene er «omfordelingsøkonomi», også kalt «redistribusjonsøkonomi». Det gikk ut på at ­bøndene måtte levere mye av matvarene de produserte, inn til sentrale lagre som de herskende elitene kontrollerte. Herskerne kunne så i sin tur dele ut disse ressursene ut fra en vurdering av behovene i samfunnet. Ikke minst kunne de bruke dem til å lønne yrkesgruppene som ikke selv produserte mat, og de kunne bruke dem i fjernhandel: Overskuddet av jordbruksproduksjonen kunne byttes i nødvendige varer som det fantes lite av på elvesletten, som treverk, skinn, ulike typer metall og bygningsstein. Også omfordelingsøkonomien bidro til å sikre makten på toppen av samfunnet. Systemet sikret at produksjons- og handelsvirksomheten var under elitens kontroll, og at eliten dermed hadde tilgang på et solid produksjonsoverskudd som den kunne leve av og bruke.

Høykulturene i oldtiden var de første som hadde omfordelingsøkonomi, men de var langt fra de siste. Vårt moderne samfunn har også et element av omfordelingsøkonomi, nemlig skattesystemet.

Dokumentasjon laget i forbindelse med en eiendomstransaksjon i Uruk.

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 38

27/02/2017 12:54

K apittel 1 — Oldtid og myter

39

Et annet trekk ved økonomien var bruken av slaver. Produksjonsteknologien var enkel, og byggearbeider og kanalgraving krevde mange tunge tak. Det fantes i det hele tatt mange manuelle oppgaver som skulle utføres, og som det var lett å tvinge slavene til. Slavene var av to kategorier: Gjeldsslavene var vanlige folk som måtte jobbe som slaver til de hadde nedbetalt gjelden sin. De kunne derfor i prinsippet bli frie etter en tid. Verre var det for krigsfanger. De var slaver ­resten av sitt liv. De mange krigene førte til en stadig tilgang på nye slaver og var slik sett viktige for økonomien – så lenge krigen ikke ble tapt. Bruken av slaver bidro til at det ikke var så stort behov for å utvikle arbeidssparende teknologi.

Var høykulturen et godt samfunn?

Overgangen til høykulturenes samfunnsform var ikke uten videre positiv for folk flest. Livet som jordbruker medførte mye og ensartet slit, og arbeidsdagene ble lange. Når folk bodde tett, ble de hygieniske forholdene mye verre, og sykdommer smittet lettere. Kostholdet ble mye mer ensidig, og resultatet kunne bli mangelsykdommer. Sviktet avlingene, var det ikke mulig å flytte, og bofaste mennesker var et lettere bytte for angripere.

Den sosiale lagdelingen i samfunnet ble svært omfattende: Herskerne hadde nærmest gudestatus med et kraftig maktapparat til rådighet, mens vanlige folk ble henvist til å være lydige arbeidsmaur i samfunnet.

Språket hadde faktisk ikke noe begrep for «frihet».

Det gir ikke mening å spørre om hvorfor menneskene ville ha en slik utvikling. Forandringene skjedde over lang tid, i små skritt. Ingen var i stand til å se konsekvensene på forhånd. Slik er det som regel når utviklingen går sin gang: Vi ser bare det nærmeste skrittet og kan ofte bare gjette på hvor det vil ende til slutt. Og om vi likevel ser det, så er det vanskelig å reversere utviklingen. Slik er det vel i dag også; tenk bare på miljøkrisen.

Det kan være grunn til å stille et spørsmål ved begrepet «høykultur». Det betegner en kultur som har nådd et høyt utviklingstrinn når det g­ jelder tekno­logi og sosial organisering, og det klinger ­veldig positivt. Men hvor positiv er egentlig en kultur som holder mesteparten av befolkningen nede i fattigdom, strev og ufrihet? Sammenligner vi med vårt eget samfunn, som også er en slags høykultur, trer en del forskjeller fram, og ikke bare det at vårt informasjonssamfunn har nådd et mye høyere Steinrelieff fra borgen i Susa (øst for Tigris), ca. 600–500 f.Kr. tekno­logisk nivå.

Nå i British Museum.

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 39

27/02/2017 12:54

40

Innovasjon dreier seg om å frambringe noe nytt eller å forbedre eller fornye det gamle.

H I STO R I E O G F I LO S O F I 1

I oldtidens samfunn var klasseforskjellene enorme. Kanskje var 2 % av befolk­ningen svært rike og levde i luksus. Men de andre var fattige. Til sammen­ligning er det moderne vestlige samfunn mye mer egalitært, selv om forskjellene fremdeles er mer enn merkbare. Sosial likhet og rettferdighet er i det minste et ideal hos oss.

Et annet ideal i det moderne samfunn er innovasjon, i motsetning til oldtidssamfunnets konservatisme. Produktive oppfinnelser var av liten interesse, bare slikt som hadde militær eller symbolsk verdi. Det fantes også en forakt for produktivt arbeid.

Hvorfor vokste de første høykulturene fram akkurat her?

Jordbrukskulturene på de store elveslettene er de første i historien som er preget av statsdannelser med sterke herskere og store sosiale forskjeller.

Hvorfor akkurat her?

Det første å peke på er at folk bodde tett på disse slettene. For det andre var jordbruket på elveslettene avhengig av vanningssystemer som krevde streng samordning og hard arbeidsinnsats. I en slik situasjon oppstår det gjerne konflikter mellom folk, og ut av konfliktene kan det vokse herskere som har makt og vilje til å løse konfliktene og skape et stabilt styre. Dess­ uten vil det være en rekke fellesoppgaver som må løses: Lover må lages og håndheves, eiendomsgrenser og rettigheter må administreres, og ikke minst skal den religiøse kultusen holdes i hevd.

Samfunnet må også beskyttes mot fiender. De fleste av elvekulturene, blant annet den mesopotamiske, lå sårbart til for angripere, ikke minst nomad­iske grupper som kom ned fra fjellene. Det oppsto stadig konflikter mellom de fastboende jordbrukerne og nomadene som gjette flokken sin rundt på jakt etter beite, og som gjerne benyttet anledningen hvis de fikk en sjanse til å forsyne seg av jordbrukernes ressurser. For å beskytte seg – og ikke minst åkrene sine – organiserte de fastboende bøndene seg militært.

Dessuten var det nødvendig med militær beredskap i tilfeller av konflikt med nabobyen om vann- og jordressurser. Etter hvert som konfliktene og maktkampen mellom oldtidsrikene økte, ble samfunnet mer dominert av det militære, og i den prosessen ble kvinnene skjøvet i bakgrunnen.

Hvorfor gikk høykulturrikene under?

Selv de sterkeste rikene brøt til slutt sammen. Årsakene kan være mange. På et visst punkt tok erobringene slutt, og dermed ble det slutt på erobringsinntekt­ene og tilgangen på slaver. I stedet ble forsvarsutgiftene større, jo videre g­ rensene var, og angrep utenfra var stadig en påkjenning. I noen tilfeller ble også riket

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 40

27/02/2017 12:54

K apittel 1 — Oldtid og myter

41

Den mektige Ishtar-porten, en av de åtte portene i den indre bymuren rundt Babylon, bygd ca. år 575 f.Kr. under den nybabylonske kongen Nebukadnesar 2, flyttet og gjenreist i Pergamon­ museet i Berlin i 1930.

svekket av intern rivalisering og borgerkrig. Epidemier i de tett befolkede byene krevde sitt. Etter hvert ble Mesopotamia rammet av en langsom miljøkatastrofe: Den kunstige vanningen av landbruksarealet førte til at næringsstoffene ble vasket ut, samtidig som små saltmengder ble akkumulert i jorda. Virkningen ble forsterket av at det ble tørrere fordi monsunregnet skiftet retning. Gradvis gikk derfor produktiviteten ned, og ressursgrunnlaget for samfunnet ble redusert.

EGYPT

Rundt år 3000 f.Kr. oppsto det en høykultur i det fruktbare området langs Nilen. Denne kulturen hadde mange fellestrekk med den mesopotamiske, og det var også en del kontakt, til tider i form av krig, mellom disse to ­sivilisasjonene.

Men Egypt hadde også noen særtrekk.

Egypt ligger ganske isolert til, omgitt av ørken. Landet lå dermed ikke så åpent for angrep og invasjoner som Mesopotamia. Derfor ble den politiske styringen mye mer stabil, selv om enkelte maktskifter skjedde. En annen ­forskjell er at farao, altså herskeren, ikke bare hevdet å være innsatt av gudene. Farao var selv guddommelig og var følgelig gjenstand for religiøs kultus – noe som nok også bidro til å bevare makten hans.

Egypt hadde ikke det samme behovet for vanningsanlegg som Mesopotamia. Hvert år flommet Nilen utover jordene og la igjen fruktbart slam. Slik ble dyrkingsjorda bevart frisk, og jordbruket var derfor hele tiden svært produktivt.

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 41

27/02/2017 12:54

42

H I STO R I E O G F I LO S O F I 1

HISTORISK KILDE Pyramidene er kilder til den egyptiske høykulturen. Forutsatt at vi kun ser på selve byggverkene, ikke innvendige utsmykninger og innhogde hiero­ glyfer, så er dette stumme kilder. Det betyr at de ikke uttrykker noe ­eksplisitt budskap.

Egypt er kjent for sine mange imponerende byggverk fra oldtiden, reist i en tid uten moderne teknologi. Hva kan disse byggverkene si oss om samfunnet som skapte dem?

(For grundigere analyse av kildene, bruk modellene på omslaget.)

Repetisjon 1 Hvorfor er jordbrukskulturene på de store elveslettene de første i ­historien som er preget av statsdannelser med sterke herskere og store sosiale forskjeller?

2 Hva fikk utviklingen av skriftspråk å si for kulturen?

3 Hva er «omfordelingsøkonomi» (også kalt «redistribusjonsøkonomi»)?

4 Slaveri er ofte knyttet til en førindustriell samfunnsform. Forklar.

5 Forklar den økende militariseringen av samfunnet.

Refleksjon 1 Er det akseptabelt at ett eller noen få mennesker utøver streng styring over alle de andre menneskene i samfunnet – mot at de sikrer en viss orden og trygghet for innbyggerne?

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 42

27/02/2017 12:54

K apittel 1 — Oldtid og myter

43

Den minoiske kulturen Rett før 2000 f.Kr. oppsto det en høykultur i Egeerhavet og etter hvert på det greske fastlandet, spesielt på Peloponnes. Aller viktigst ser denne kulturen ut til å ha vært på Kreta, og kulturen er da også oppkalt etter den mytiske kong Minos som skal ha regjert der.

Den minoiske kulturen har såpass mange trekk felles med de eldre høykulturene i Egypt og Mesopotamia at vi kan regne med påvirkning og kanskje også utflytting derfra. Vi får en antydning om dette i myten om den fønikiske prinsessen Europa: Himmelguden Zevs forelsket seg i henne. Ved å forvandle seg til en vakker, hvit okse fikk han lokket henne til å sette seg på ryggen hans – og straks kastet oksen seg i havet og svømte med henne til Kreta, godt hjulpet av havguden Poseidon. Vel fremme på Kreta besvangret Zevs henne. Dette skjedde tre ganger, og resultatet ble tre sønner. Senere giftet Europa seg med kongen på Kreta, som adopterte sønnene hennes. Da kongen døde, ble den ene sønnen, Minos, ny konge. Den greske historikeren Herodot (484–425) forteller en annen historie om Europa: Hun ble ganske enkelt røvet av menn fra Kreta.

Kreta hadde et teokratisk styresett; akkurat som i Babylon var kongen innsatt av gudene. Samfunnet ble styrt fra store palasser. Trolig var ­minoerne ­lenge oppdelt i flere politiske enheter, men mot slutten av den minoiske p ­ erioden ble stort sett hele Kreta styrt fra det største palasskomplekset, ­Knossos, som var rene labyrinten av hundrevis av rom, saler og korridorer. Knossos var både kongelig residens og et enormt lager for mat og tekstiler, og dessuten verksted for ulike håndverkere. Minoerne hadde altså redistribusjons­økonomi, omtrent som de andre høykulturene. Men en del forskjeller er slående: Høykulturen i det egeiske området oppsto ikke på en elveslette, men i tilknytning til havet. Minoerne var sjøfarere og levde i stor grad av handel i tillegg til jordbruk og sauehold. I palassets regnskap kan man lese om store mengder hvete, olivenolje, vin og ull. Mange kvinner var beskjeftiget med ­veving for palasset. Rundt år 1200 f.Kr., rett før dette samfunnet brøt sammen, hadde palasset nesten 100 000 sauer.

Et forhold som virket forbløffende da arkeologer fra sommeren 1900 gravde ut Knossos og andre levninger etter minoerne, var at selv om de fant palasser med imponerende monumentalarkitektur, fant de ikke spor av festningsverker, verken rundt palassene eller ut mot havet. Minoerne fryktet altså ikke noen fiendtlig invasjon. Forklaringen kan være at minoerne hadde fullt herredømme på havet – så lenge det varte. Befolkningen må i stor grad ha akseptert prestekongens styre, så kongen trengte ikke beskyttelse mot folket.

Militære motiver var det få av blant de mange flotte veggdekorasjonene som ble avdekket i palasset. I stedet var veggene prydet med vakre og idylliske motiver: blå apekatter, vakre fugler og fisker, yndige damer, lekende delfiner og ungdom som slår salto over en diger okse. Inntrykket er at det ikke kan ha vært harde konflikter innad i samfunnet og heller ikke tung undertrykkelse.

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 43

27/02/2017 12:54

44

H I STO R I E O G F I LO S O F I 1

«Oksespranget». Veggmaleri fra palasset på Knossos 1500 f.Kr.

Hele samfunnet på Kreta synes å ha vært preget av en innviklet religiøs kultus med mysterier som ble anskueliggjort i store seremonier og fester, men også i en rekke små templer på fjelltopper og huler i nærheten av disse.

Kvinner kan ha stått for ritene. Her har en kvinnelig guddom, en jordgudinne, vært sentral. Det er funnet mange statuetter som framstiller henne, rank og stilig med blottede, store bryster. Kanskje var hun en fruktbarhetsgudinne, men det er ikke sikkert at de nakne brystene signaliserer erotikk.

I oldtiden kunne nemlig kvinner blotte brystene for å markere dyp sorg.

Statu­ettens blikk er skremmende stivt og strengt, snarere enn vennlig, og hun har slanger i hendene.

Symboler og kultus I forbindelse med kultusen finner vi flere viktige symboler. Symboler er b ­ ilder, handlinger eller ting som representerer noe annet enn seg selv, noe viktig.

Symbol­ene vokser fram av kulturen de hører hjemme i, så de som kjenner kulturen, oppfatter også hva symbolene står for.

Slanger har symbolsk betydning i mange kulturer. De kan symbolisere visdom, men også svik og ondskap. I hendene til jordgudinnen symboliserte de trolig død og livsfornyelse. Slangen har jo evnen til å gjenskape sitt liv ved å bytte ham. En jordgudinne er som naturen selv: verken god eller ond, men både livgivende og dødelig. Kanskje var det tale om en dødskult med

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 44

27/02/2017 12:54

K apittel 1 — Oldtid og myter

45

inn­vielse til nytt liv, ikke bare dyrking av fruktbarheten. En viktig del av den ­minoiske kulten var de unges livsfarlige og sikkert iblant dødelige lek med ­oksen. O ­ ksen, og særlig hornene, var symbol for styrke og fruktbarhet. En dobbeltøks, altså tveegget, var hogd inn i stein i Knossos og er ellers avbildet i alle mulige varianter. Den symboliserte makt. Det er bare kvinner som er avbildet med dobbeltøksa. Det sier noe om deres posisjon. Dobbeltøksa ser også ut til å være knyttet til sommerfuglen; den symboliserte livssyklusen med liv, død og gjenoppstandelse gjennom en annen eksistensform.

Den religiøse kultusen hadde også en mørkere side: kannibalisme og menneske­ofringer. Dette avspeiles kanskje i myten om helten Thesevs og ­A riadne, datteren til kong Minos: Det fantes et uhyre inne i en labyrint i ­Knossos. Minotaurus var halvt menneske og halvt okse. Han var det forferde­ lige resultatet av kongeparets svikt. Minos hadde fått en vakker okse av ­Poseidon – for at han skulle ofre oksen til havguden. Men Minos beholdt ­oksen og ofret en annen. Poseidon ble rasende og sørget for at dronningen ble grepet av begjær etter oksen. Minotaurus ble resultatet, og for å skjule skammen og holde monsteret under kontroll ble labyrinten bygd. Men Minotaurus krevde at man jevnlig ofret fjorten ungdommer til ham. Ungdommene var fra Athen, som da lå under minoernes makt. Thesevs meldte seg frivillig til å sendes til Kreta som en av de fjorten. Straks ungdommene som skulle ofres, steg i land foran Minos og hans hoff, ble Ariadne forelsket i Thesevs. Hun lurte til ham et garnnøste som han kunne rulle ut mens han gikk innover i labyrinten. I­ nnerst møtte Thesevs Minotaurus, kjempet mot ham og lyktes å drepe ham. Der­ etter fulgte Thesevs Ariadnes tråd ut igjen og tok straks med seg både Ariadne, ­søsteren Fedra og alle athenerne bort fra Kreta.

Spredning og sammenbrudd På 1600-tallet f.Kr. hadde palasskulturen spredt seg til grekerne på fastlandet og med Mykene på Peloponnes som det viktigste stedet. Det første kongene bygde her, var gigantiske, kostbart utstyrte kongegraver – et tydelig uttrykk for kongedømmets makt og rikdom. Da palassene etter hvert ble bygd, ble de grundig befestet med høye murer. På fastlandet var det tydeligvis behov for militær beskyttelse.

Midt på 1500-tallet f.Kr. skjedde det et voldsomt vulkanutbrudd, trolig det absolutt kraftigste i historisk tid, på øya Thera (i vår tid også kalt Santorini) midt i Egeerhavet, rett nord for Kreta. Store deler av øya ble blåst vekk, og resten ble dekket av et tykt askelag. I vår tid har arkeologiske utgravninger avdekket deler av en by (resten forsvant i utbruddet) som viser seg å ha hatt akkurat samme slags kultur som den på Kreta. Veggmalerier som er gravd fram på Thera, gir et tydelig bilde av hva slags skip minoerne brukte.

Katastrofen på Thera må ha hatt ødeleggende virkning i store områder, både med askenedfall og tsunami, og det er godt mulig at den minoiske

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 45

27/02/2017 12:54

46

H I STO R I E O G F I LO S O F I 1

k­ ulturen fikk en alvorlig knekk her. Kretas skipsflåte kan ha blitt så ødelagt at andre kunne overta handelsrutene til sjøs, tsunamien kan ha knust havneanlegg og det som ellers befant seg nær sjøen, og askeregnet kan ha ødelagt for jordbruket. I alle fall: På 1400-tallet f.Kr. var Kreta svekket nok til å bli invadert av grekere fra Mykene. Da kunne det vel vært behov for festningsverk mot sjøen … Mot slutten av den minoiske perioden var det følgelig grekere som behersket palassene.

Rundt år 1200 f.Kr. brøt palasskulturen plutselig sammen, både på Kreta og på fastlandet. Det er ikke helt klart hva årsakene har vært, men det er på det rene at det akkurat på den tiden var en krisetid i hele regionen, både i Mesopotamia og Egypt. Det store Hettittriket i Lilleasia brøt sammen. Alt dette kan ha ødelagt handelsnettet til minoerne og fjernet markedet. Videre var jernet oppdaget, og dermed ble det reduksjon i den lukrative bronsehandelen. Også invasjoner fra nord nevnes som årsak. Kreta ble invadert på nytt, og Knossos ble herjet av brann. Palassene på fastlandet fikk samme skjebne. Årene fra 1200 til 800 blir kalt «de mørke århundrene», ikke fordi livet var så mørkt, men fordi perioden ligger i mørke for historikerne. Det finnes praktisk talt ikke kilder, bortsett fra litt arkeologisk materiale. Folketallet i ­Hellas synes å ha økt på øyene, men minket på fastlandet. En ny gresk ­s tamme,

Sinope

Byzantion

lys

Ha

FRYGIA

URARTU

LYDIA Tuz

Sardes Miletos

KILIKIA Karkemish Tarsos

KARIA Knossos

Rodos

KYPROS

Arvad

Haleb (Aleppo)

Ninive

Hamah

Assur

IA

M I DDEL HAVET

ASSYRIA Dur-Sharrukin

Byblos Damaskus Sidon Tyros Megiddo Samaria Jerusalem Gaza

Sais Memfis

Ca. 2000 f.Kr.

Ekbatana

Ca. 1800 f.Kr. Sippar Babylon Nippur KALDEA Ur

1750 f.Kr.

Susa ELAM

A ra b e r e

A

Det nybabylonske riket

DE HA VE

Theben

KT

RØ

Det lydiske riket

BU

Kilikia

IA

Det mediske riket

PERSIA RS

Elath SINAI

Hermopolis

Den nære Orienten omkring ��� f.Kr.

MEDIA

PE

EGYPT

2160 f.Kr. PARTIA

BABYLONIA

SYR

Kyrene

Urmiasjøen

Harran

t fra Eu

Kreta

Ca. 2920 f.Kr. 2500 f.Kr.

is Tigr

Ugarit

Ca. 5000 f.Kr.

Vansjøen Tushpa

Kanesh Garsaura

PISIDIA

es ax Ar

EGEER Korint Aten HAVET Sparta

s Sevansjøen

ARMENIA

KAPPADOKIA

Ancyra

Delfi

Kyro

Trapezunt

Tidlige kul

ET AV

HELLAS

KAU KAS US

IH SP KA

S VARTEHAVET

T

De første storrikene Fra 2350 til 2150 f.Kr. var sumererne underlagt Akkad, det første semittiske storriket. Ca. 1800 f.Kr. erobret babylonerne Mesopotamia under ledelse av kong Hammurapi. Han samlet de 0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 46 sumeriske bystatene til ett rike, Det gammelbaby­

Assyrerrikets største utstrekning omkring ��� f.Kr.

DILMUN BAHRAIN

På 500-tallet f.Kr. dannet perserne et storrike som var bedre organisert enn noe tidligere rike.

Perserne var et indoeuropeisk erobrerfolk som skapte et rike i Midtøsten.

Under Hammurapi ble Babylon landets fremste by. Babylonias storhetstid var under Det

Det første su nåværende hovedstad Det første e grunnlegge De store pyr bygd Egypt deles sørrike, med De to rikene som hoveds Kong Hamm Mesopotam Det gamme Hammurap

Ca. 1674 f.Kr.

Hyksos-kon

Ca. 1540 f.Kr.

Egypt blir se

744 f.Kr.

Assyrerriket

710 f.Kr.

Babylonia b

671 f.Kr.

Assyria erob

612 f.Kr. 538 f.Kr.

Assyria blir mediere Perserne ero

525 f.Kr.

Perserne ero

27/02/2017 12:54

Veggmaleri fra Teben

K apittel 1 — Oldtid og myter

47

­ orerne, trengte inn fra nordvest. Jernet ble tatt i bruk. Ellers vet vi ikke så d mye. Derimot vet vi mye om hva som skjedde i det greske området etter år 800 f.Kr. Da begynte en helt ny type sivilisasjon å vokse fram.

Repetisjon 1 Pek på likheter og forskjeller mellom den mesopotamiske og den ­minoiske kulturen.

2 Forklar hva symboler er.

3 Hvilke årsaker kan ligge bak sammenbruddet i den minoiske kulturen?

Refleksjon Når det er krig, ofrer stater mennesker på slagmarken, angivelig for å ivareta samfunnets interesser. I den minoiske kulturen ble mennesker ofret i religiøse seremonier, også det med sikte på samfunnets beste.

Drøft om det går an å f­ orsvare det ene, men ikke det andre.

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 47

27/02/2017 12:54

48

H I STO R I E O G F I LO S O F I 1

Tenkning om tid og utvikling F I LO S O F I S K S A M TA L E • •

Prøv å definere begrepet «tid».

Forklar hvordan det kan ha seg at tiden kan «gå», og at den kan være «god» eller «dårlig».

Hvor lang er tiden?

Hvor lenge er fem minutter? Vi kan svare at det er 300 sekunder, men hva sier det oss? Nesten ingenting, hvis vi ikke tar i betraktning hva som fyller de ­minuttene. Den som har stått i kaldt regn en morgen og ventet på en buss som allerede skulle vært der, vet hvor lenge fem minutter kan være. Den som har sittet på en skriftlig prøve med altfor mange spørsmål igjen, vet hvor fortvilende lite fem minutter kan være. Har du det gøy, flyr tiden av sted. Kjeder du deg, står tiden nesten stille. Abstrakt tid, målt i minutter og sekunder, er noe helt annet enn opplevd tid.

Steinaldermenneskene hadde ingen klokke, og de visste ikke hva ­minutter var. Det de hadde, var den opplevde tiden, tiden da det skjedde noe: ­hand­lingens tid. Mer trengte de ikke.

Tid og opplevd utvikling Når vi ser på utviklingen i oldtiden, grovt regnet fra 10 000 til 500 f.Kr., ser vi at det skjedde en formidabel utvikling. Livet i høykulturene var virkelig noe helt annet enn livet til de små jeger- og samlerflokkene. Likevel er det ikke sikkert at mennesker flest i denne tidsperioden hadde noen som helst opplevelse av utvikling. Oldtiden strekker seg over mer enn 300 generasjoner, og endringene var knapt merkbare fra generasjon til generasjon. Rett nok var det noen som fikk oppleve det underet å se et bronsevåpen for første gang eller å se verdens første dreieskive i bruk hos en keramiker. Og noen sto trolig og måpte da det første seilet ble heist på en båt. Men de var unntakene.

I dag skjer utviklingen så raskt at foreldre virkelig må henge i for å holde seg oppdatert om det samfunnet barna deres vokser opp i. Kulturen endrer seg, og teknologien tar stadige sjumilssteg. Vi kommer alle til å dø i et helt annet slags samfunn enn det vi ble født inn i. Alle prognoser om hvordan verden vil være om ti år, er høyst usikre. Vi har vent oss til en ustoppelig utvikling, men lever også med bevisstheten om at alt snart kan være over på grunn av

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 48

27/02/2017 12:54

K apittel 1 — Oldtid og myter

49

trusselen om kjernefysisk utslettelse eller økologisk kollaps. Oldtidsmenneskene var vant til at ingenting forandret seg så lenge de levde, og ingen barn behøvde å spørre de gamle om hvordan det var den gang de var unge. At verden var litt annerledes for mange generasjoner siden, var det ingen som visste, for historiebøker fantes ikke. Og ingen så for seg at noe ville bli særlig annerledes i framtiden.

Syklisk tidsoppfatning og tidsmåling Men så da ikke oldtidsmenneskene noen form for utvikling? Jo, de så at sola sto opp, vandret over himmelen og gikk ned, og at den fortsatte å gjøre det hver dag. De så en viss veksling mellom årstidene. Og de så at stjernene som krysset himmelen i løpet av natta, endret posisjoner gjennom året. Men alle disse forandringene var sykliske: De gjentok seg i det uendelige. Folk så at ikke alle mennesker fikk den samme livsskjebnen. Noen ble gamle, noen døde unge, noen opplevde lykke, andre ulykke. Men alle hadde den samme livssyklusen. De ble født, levde, satte kanskje nytt liv til verden, og så døde de.

I et samfunn der folk var vant til at alt var uforanderlig, og at livet stadig gjentok seg selv, må man ha hatt et annet forhold til tid enn vi har. Historisk utvikling, og dermed en interesse for fortiden og framtiden, var uaktuelt. Det som telte, var livets sykluser, som jo alle levde med i. Innenfor syklusene, derimot, enten det var døgnet eller året, var en viss orden viktig. Man måtte jo vite når tiden var inne for å så eller sende dyrene på beite, når monsunregnet skulle komme, og når det var mest fare for flom. I forbindelse med slike avgjørende, årlige hendelser skulle dessuten viktige religiøse seremonier gjennomføres, og skatter skulle samles inn. For å holde styr på slikt ble det utarbeidet kalendere. Og det fantes enkle tidsmålere, som solur og timeglass, som holdt orden på dagen.

Da samfunnet ble mer komplisert, som det ble i høykulturene, måtte mange mennesker samordne sin tid. Det ble altså bruk for et felles, upersonlig tidsbegrep, og dermed laget man det ved å knytte det til solas rundgang og regne det ut matematisk: Hver gang sola hadde flyttet seg 15 grader, var det gått én time. Timen kunne deretter deles inn i minutter og sekunder. Klokkeog kalendertid er altså kulturelle oppfinnelser for å regulere et kompli­sert samfunn.

Den videre utviklingen av tidsmålere skjedde ikke før i middelalderen, da noen munker fant opp mekaniske klokker – og satte i gang en prosess som fremdeles pågår. Forfatteren og kulturforskeren Lewis Mumford hevdet i mellom­k rigstiden at oppfinnelsen av det mekaniske uret var den viktigste forut­setningen for den industrielle revolusjonen. I dag har vi avanserte instru­menter som kan måle ørsmå tidsspenn med ufattelig presisjon, og dette er en viktig forutsetning for vitenskap og teknologisk utvikling. Kontroll på

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 49

27/02/2017 12:54

50

H I STO R I E O G F I LO S O F I 1

tiden har åpnet enorme muligheter, men på den andre siden: Mumford pekte også på at klokken er den mest tyranniske, disiplinerende og frihetsberøvende maskinen i det moderne samfunnet. I dag må vi alle rette oss etter klokken, enten det passer oss eller ikke.

Lineært historiesyn

Den jødiske betegnelsen på Det gamle testamentet er Tanakh.

Den første kulturen som brøt med den sykliske tidsforståelsen, var den ­jødiske. Jødene trodde at Gud en gang skapte verden, og at han en dag, ved historiens slutt, skulle holde dom. Dermed var menneskenes tidsalder ikke en sirkel, men en linje fra skapelse til dom. Den var et drama med avgjørende, historiske hendelser mellom begynnelse og slutt. Dette lineære historiesynet ble senere overtatt av de kristne og av muslimene, og det preger fremdeles vestlig kultur.

En konsekvens av det lineære historiesynet er at det blir tydeligere at vår situasjon her vi nå befinner oss et sted på linjen mellom begynnelse og slutt, er et resultat av det som har skjedd tidligere. Da blir det interessant å spørre: Hvilken utvikling har ført oss hit? Hva har skjedd, og hvordan skal vi ordne historiene om de viktige hendelsene? Slike spørsmål prøver historikerne å svare på.

Med sitt lineære historiesyn var jødene de første i Midtøsten som begynte å skrive ned lengre framstillinger av sin historie. En stor del av det bokverket vi kjenner som Det gamle testamentet (forkortet GT) i Bibelen, er historiske framstillinger. At jødene la slik innsats i dette, hang også sammen med gudsbildet deres. Jødene trodde på én Gud og oppfattet seg som et folk som var spesielt utvalgt til å tjene Gud. Men da måtte de kjenne ham, og hele GT kan leses som en beretning om hvordan gudsbildet gradvis vokste fram i løpet av hundrevis av år. Og her er poenget: Jødene den gang hadde et praktisk, erfaringsbasert gudsbilde, ikke et filosofisk. Derfor mente de at de lærte sin Gud å kjenne gjennom de erfaringene de gjorde med ham gjennom historien, tolket av profeter og andre religiøse ledere. Følgelig var det helt avgjørende å ta nøye vare på fortellingene om hva Gud hadde gjort med dem, enten det dreide seg om hjelp i nød eller straff for troløshet mot ham, og her hørte også den historiske konteksten med. Derfor er de historiske bøkene i GT ikke bare religiøs historie, men også politisk og sosial historie. Ikke alt dette stoffet er historisk korrekt etter vår tids mål, men mye samsvarer med hva vi ellers vet om regionens historie.

Det er ikke klarlagt helt når de historiske bøkene i GT fikk sin nåværende utforming, men det kan ha skjedd gjennom mesteparten av det siste årtusenet f.Kr. En del av beretningene bygger i tillegg på muntlig tradisjon over lang tid.

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 50

27/02/2017 12:54

K apittel 1 — Oldtid og myter

51

Hva med historiebevisstheten?

Vi sier iblant at historisk bevissthet er viktig for oss fordi det gir oss forbindelse med røttene våre, viser oss hvem vi er, og hvor vi kommer fra, og dermed gir oss en identitet. Hva da med oldtidskulturene, kunne folk der ha en slik bevissthet? De hadde jo ikke historieverk å slå opp i. Selv om babylonerkongen hvert år fikk notert en viktig hendelse i det regjeringsåret (til stor nytte for nåtidens historikere), kjente ikke folk mye til Mesopotamias historie. Men de hadde noe annet som de kunne knytte sin identitet til. Det de hadde, var mytene.

Repetisjon 1 Forklar forskjellen på «handlingens tid» og et upersonlig tidsbegrep.

2 Forklar forskjellen på en syklisk og en lineær historieoppfatning.

3 Hvorfor ble historiske nedtegnelser viktige for det gammel­ testamentlige folket?

Refleksjon 1 Er tiden en sirkel, en linje eller en spiral?

2 Er klokken en velsignelse eller en forbannelse for oss?

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 51

27/02/2017 12:54

52

H I STO R I E O G F I LO S O F I 1

Myter F I LO S O F I S K S A M TA L E •

Kan en historie være både sann og usann samtidig?

Men det er da bare en myte? Ås, flertall æser, er betegnelsen på en norrøn gudeslekt.

I Gylvaginning, som er en del av Den yngre Edda, gjengir Snorre norrøne skapelsesmyter, lagt i åsen Odins munn. Her fortelles det blant annet om et veldig urvesen som het Yme. Æsene drepte Yme, og av kroppen hans laget de himmel, jord og hav.

Ja vel? En artig historie, kanskje, men hvorfor skal vi bry oss om en historie som ligger så langt fra innsiktene i den moderne vitenskapen? Spørsmålet er ikke bare aktuelt for Gylvaginning, for stort sett alle myter har det til felles at mennesker i dag vanskelig kan tro at det de forteller om, faktisk har skjedd slik det er beskrevet.

I dagligtale brukes ordet «myte» som betegnelse på en vanlig, men feil­aktig oppfatning. Hvis vi sier: «Det er en myte at jenter er dårlige i mate­matikk,» betyr det: «Det stemmer ikke at jenter er dårlige i matematikk, selv om folk lenge har trodd det.»

Innenfor samfunnsforskningen finner vi en tilsvarende bruk av begrepet.

Myter forstås der som forenklede forklaringer på kompliserte forhold i samfunnet, og disse forklaringene bygger på allmenne antagelser og fordommer.

Slike forenklinger har stor gjennomslagskraft, men de kan hindre oss i å se hvordan virkeligheten er, og dermed forvirre vurderingene våre. Myten om jenter som er dårlige til å regne, inngår i en mer omfattende myte om kvinnen som et ganske irrasjonelt vesen – som derfor ikke kan tas helt alvorlig.

Slik samfunnsforskerne bruker begrepet, er altså myter kollektive usannheter i dagens samfunn. De bekrefter gamle fordommer, og derfor gjelder det å avsløre dem i framskrittets navn. Men det er ikke myter i den forstand vi skal se på her.

Hva er myter?

Ordet «myte» har vi fra det greske ordet mythos, som betyr «oppdiktet fortelling». Mytene er eldgamle, hellige fortellinger. Noen myter er rene gudefortellinger, mens andre også handler om mennesker, da gjerne om helter. Heltene får ofte en tragisk skjebne. Ut fra innholdet har man prøvd å dele inn mytene i ulike kategorier. Det er vanskelig å vite hvilke og hvor mange kategorier som skal brukes, og noen av mytene passer inn i flere kategorier. Her er tre av de viktigste:

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 52

27/02/2017 12:54

K apittel 1 — Oldtid og myter

53

Atlas («den som holder ut») er en titan i gresk mytologi som ble straffet av gudene med å måtte bære himmelhvelvingen på skuldrene sine.

Skulpturen pryder Königlicher Palast i Amsterdam.

•

Skapelsesmytene handler om hvordan verden har blitt til, hvordan den er ordnet, og hvordan den fungerer, for eksempel variasjoner i naturen.

De kan også forklare opphavet til den rådende samfunnsordningen, som hvorfor noen hersker og andre må adlyde. Forklaringene har oftest med gudene å gjøre. Dels tjente disse mytene til å befeste samfunnets ­innretning – man opponerer ikke mot gudgitte ordninger, men de ga også menneskene i samfunnet en felles identitet og forståelse av sin situasjon i tilværelsen.

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 53

27/02/2017 12:54

54

H I STO R I E O G F I LO S O F I 1

•

•

Fallmyter forklarer hvordan menneskene har falt ut av en opprinnelig ideal­tilstand, gjerne ved at det onde er kommet inn i verden og menne­ skene har kommet på avstand fra gudene og dessuten i konflikt med hverandre.

Endetidsmytene handler om hvordan vår verden en gang skal bryte sammen – og eventuelt gjenoppstå.

Det er vanskelig å vite sikkert hvordan mytene opprinnelig var, for de oppsto for lenge siden og ble formidlet og utviklet gjennom religiøs praksis og muntlig tradisjon. Vanligvis kjenner vi bare mytene slik de var blitt etter at skriftkulturen ble etablert. Ikke sjelden finnes det flere versjoner av samme myte.

Selv om mytene forteller om hendelser ved tidenes begynnelse eller i en fjern fortid, kan vi like gjerne si at det som fortelles, skjer hele tiden her og nå, og slik kan hendelsene i mytene ha betydning for vårt nåtidige liv. Ikke minst gjelder dette myter som forteller om hendelser som gjentas syklisk i løpet av døgnet eller i forbindelse med årstidene. Den gamle, greske myten om ­Demeter og Persefone er et godt eksempel: Himmelguden Zevs hadde en søster, Demeter, som var gudinnen for vekst og fruktbarhet i naturen, særlig for landbruk og korndyrking. En dag ble datteren hennes, Kore, borte mens hun var ute og plukket b ­ lomster. E ­ tter lang tids leting kom det fram at hun var bortført til dødsriket av H ­ ades, bror av både Demeter og Zevs, fordi Hades ville ha henne som kone. Demeter ble helt ute av seg av sorg og raseri. Hun trakk seg – med alle sine livgivende krefter – tilbake fra jorda. Dermed sluttet kornet og alle andre vekster å spire og gro. En sultkatastrofe inntraff, og menneskene hadde ikke lenger korn å ofre til gudene. Gudene bønnfalt forgjeves Demeter om å v­ ende tilbake. Da sendte Zevs Hermes, gudenes budbringer, ut på diplomatisk oppdrag til Hades. Hermes forhandlet fram en avtale som gikk ut på at Kore skulle få være hos moren sin to tredjedeler av året. Resten av tiden skulle hun, under navnet Persefone, være dødsrikets dronning og gift med Hades.

Straks Persefone vendte tilbake til sin mor, lot Demeter naturen blomstre opp igjen og bære frukt – så lenge Persefone var hos henne. Siden har vår og høst vekslet som resultat av at Persefone kommer opp fra dødsriket og reiser tilbake igjen.

Slik er det med mange myter. De gir ikke bare forklaringen på hvordan verden ble til, og hvorfor ting er som de er, men forteller om grunnlaget og grensene for vår menneskelige eksistens her og nå.

Grekerne oppfattet ikke gudene sine som særlig pålitelige. Det at Persefone vendte tilbake forrige vår, garanterte ikke at hun også ville returnere neste år. Derfor etablerte grekerne årlige religiøse ritualer som skulle bidra til at Persefone faktisk kom dette året også. Selvsagt ofret de da til gudene for å sikre seg deres velvilje. Men vel så viktig var det at de framførte myten som en symbolsk gjentagelse. Dette var en slags likhetsmagi: Kraften i den framførte myten skulle sørge for at innholdet i den også ble realisert i virkeligheten. Slik

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 54

27/02/2017 12:54

K apittel 1 — Oldtid og myter

55

dannet myten grunnlag for religiøse riter. Tilsvarende ble også andre myter gjort nærværende gjennom magiske ritualer. «Mytens viktigste funksjon er å danne forbilledlige modeller for alle riter og for alle betydningsfulle menneskelige handlinger», skrev religionsforskeren Mircea Eliade.

Hva skal vi med mytene?

I dag vet vi at vårens ankomst bestemmes av jordas bane rundt sola, og slik sett er myten om Demeter og Persefone utdatert. At jorda ble til, regner vi som en virkning av Big Bang, og i denne naturvitenskapelige historien er det ikke plass for Yme eller for de tilsvarende babylonske eller greske mytene.

Lest som naturfag har mytene i dag, enten de er norske eller fra andre deler av verden, lite av verdi å by på.

Men mytene kan leses kulturhistorisk, som kilde til å forstå menneskene og kulturen i de samfunnene de ble til i, og gi oss et levende inntrykk av datidens forestillinger, holdninger og verdier. Vi kan ikke lese mytene som pålitelige historiske beretninger, men de kan og bør absolutt brukes som levninger (se modellen for arbeid med historiske kilder på omslaget).

Mytene kan også leses psykologisk. Psykologen Carl Gustav Jung mente at mytene uttrykte psykologiske grunnmønstre i menneskene, såkalte arketyper.

Disse grunnmønstrene er felles ubevisste forestillinger eller bilder som kommer til uttrykk i for eksempel drømmer, myter og eventyr. Mytene handler om sjelens indre, blant annet om vår kollektive samvittighet. De behandler de motstridende kreftene som bestemmer livet vårt, som hat og kjærlighet, svik og troskap, håp og skuffelse, skapelse og ødeleggelse, mannlig og kvinne­ lig, krig og fred … Det hevdes derfor at mytene kan gi hjelp til å løse indre ­konflikter og mellommenneskelige problemer.

Noen myter framstiller konflikter mellom godt og ondt, rett og galt og viser konsekvensene av gale valg. Men av og til havner helten i situasjoner der det ikke finnes noen gode handlingsalternativer, slik at det må gå galt på den ene eller den andre måten. Slik kan livet være, og helten må bære sin skjebne.

Hvis mytene handler om allmenne menneskelige forhold, både psykologisk, sosialt og verdimessig, så kan vi lese mytene med utbytte selv om de ikke er historisk sanne. Det er som med romaner, skuespill og noveller: De er også oppdiktede fortellinger. Likevel kan de formidle sannheter og innsikter og berøre mennesker dypt. Hvis vi ser forbi årsaksforklaringene som hører til et utdatert verdensbilde, oppdager vi at mytene, akkurat som skjønnlitteraturen, kan konfrontere leserne med viktige spørsmål om livets mål og mening.

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 55

27/02/2017 12:54

56

H I STO R I E O G F I LO S O F I 1

Filemon, en skikkelse i Carl Gustav Jungs Røde Bok (Liber Novus). Jung skrev manuset i 1914–17, men boka ble ikke publisert før i 2009. Den vakte oppsikt med sin spesielle skriftkunst og fargebruk, men også begeistring fordi den gir et innblikk i prosessene som Jung gikk gjennom da han utviklet sine omstridte teorier om drømmetolkning og symbolforståelse. Filemon-skikkelsen dukket opp i en av Jungs drømmer i 1913.

Repetisjon 1 Forklar forskjellen på det samfunnsvitenskapelige og det ­religions­vitenskapelige mytebegrepet.

2 Forklar hvilken sammenheng det kan være mellom myter og ­religiøse ritualer.

3 På hvilke måter kan moderne mennesker lese myter med utbytte?

Refleksjon Kan myter gi oss en innsikt som ikke kan formidles på noen ­annen måte?

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 56

27/02/2017 12:54

K apittel 1 — Oldtid og myter

57

Gilgamesh Gilgamesh er det eldste eposet vi vet om, og det regnes fremdeles til verdens­litteraturen. Slik vi kjenner det, ble det skrevet ned på akkadisk av babylonerne ca. 1800 f.Kr., men det kan stamme fra sumerisk tid.

En rekke versjoner og fragmenter fra u ­ like perioder og på ulike språk er f­ unnet. Eposet må ha vært kjent i hele regionen i langt over 1000 år.

Hoved­personen Gilgamesh presenteres som konge i Uruk, som var en av de store s­ umeriske byene sør i Mesopotamia. Kanskje kan Gilgamesh faktisk ha vært konge der ca. 2600 år f.Kr., men dette er usikkert. Uansett: Gilgamesh fraktes over dødens flod av U ­ tnapisjtims fergemann, udatert illustrasjon.

Historien om ham er en myte, ikke faktisk historie.

I starten av fortellingen er Gilga­mesh, som er to tredjedeler gud og en tredjedel menneske, en konge som misbruker sin makt til å kreve retten til å ta alle jomfruenes uskyld på bryllupsnatta. Folket klager til gudene – og får hjelp. Gudene sender en veldig, usivilisert villmann, Enkidu, mot Gilgamesh.

Men underveis blir han sivilisert, først av den tempelprostituerte Shamat, som elsker intenst med ham, og deretter ved at han får smake brød og vin.

Det er altså de sanselige gledene som gjør ham til et menneske. Men nå som han har blitt menneskelig, kjenner han på ensomheten. Han lengter etter likeverdig vennskap. Sivilisasjon og menneskelig fellesskap hører sammen.

Vel fremme i Uruk tar Enkidu fatt på sitt oppdrag: Han stiller seg opp for å hindre Gilgamesh i å gå inn til enda en brud. Det ender i en slåsskamp uten noen vinner, men de to jevnbyrdige kjempene blir venner. Nå ønsker Gilgamesh å gjøre storverk som gir ham en heltestatus som gjør at folk husker ham.

«Jeg vil skape meg et evig navn», sier han. Selv store helter har behov for aner­ kjennelse. Sammen drar han og Enkidu ut og overvinner skrekkelige uhyrer, men så får de problemer med gudinnen Ishtar. Hun vil gifte seg med Gilgamesh, men han avviser henne, for han kjenner til hvordan hun har gjort ende på sine tidligere menn. Oppsetsighet mot gudene! Et utålelig overmot som straffes ved at Enkidu dør av sykdom. Jaget etter heder og ære har blitt drevet for langt, og slikt går gjerne ut over de nærmeste. Slik er det jo også i dag.

Gilgamesh mister sin gode venn og sørger dypt. Dessuten minnes han om at han er dødelig – og begynner å frykte døden. Overfor døden er han like maktesløs som ethvert menneske. Men han legger ut på en lang, farlig reise for å søke udødeligheten. Hans stamfar Utnapisjtim, som hadde overlevd den store

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 57

27/02/2017 12:54

58

H I STO R I E O G F I LO S O F I 1

flommen som gudene hadde sendt til straff for menneskene, var – sammen med sin kone – den eneste jordiske skapning som hadde oppnådd udødelighet. Ham vil Gilgamesh finne for å lære om livets og dødens hemmeligheter. Underveis blir han forsøkt stanset både av en skorpionmann og av selve Solguden. Begge forteller at prosjektet hans er nytteløst. Til slutt, ved bredden av De dødes hav, møter han Siduri, klokskapens gudinne, i en ølbryggerskes skikkelse. På spørsmål om hva reisen hans gjelder, forteller Gilgamesh om Enkidu, om deres vennskap og om hans død. Så fort­ setter han slik:

Tavlen med kileskrift forteller om Gilgameshs møte med Utnapisjtim. I likhet med Noah i ­Bibelen bygde Utnapisjtim en båt for å overleve en stor flodbølge. Tavlen er fra ca. 630 f.Kr. og ble funnet i assyrerkongen Assur­banipals bibliotek i palasset i Ninive.

Da ble jeg selv redd for å dø, skremt av døden vandret jeg gjennom ødemarken; det som har skjedd med min venn er for mye å bære for meg.

Hvordan kan jeg være stille? Hvordan kan jeg være i ro?

Min venn Enkidu, som jeg elsket, er blitt til leire, kommer ikke også jeg til å bli som han, ligge ned, for aldri mer å reise meg, i all evighet?

Gilgamesh (2001) s. 96

Her setter Gilgamesh ord på en fortvilet angst som har fulgt menneskene til alle tider. Siduris svar lyder nøkternt, og for Gilgamesh er det nok nedslående: Gilgamesj, hvor går du nå?

Aldri får du det du søker.

Den gang mennesket ble skapt, fikk de død til arv og eie, bare gudene fikk livet.

Fyll din mage, Gilgamesj, hver dag er en gledesfest.

Dans og syng ved natt og dag.

Ta ditt bad, gi akt på barnet som du leier i din hånd.

Gjør din kone kåt og glad.

Det er meningen med livet.

Green og Sharman-Bruke (1999), s. 103

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 58

27/02/2017 12:54

K apittel 1 — Oldtid og myter

59

Fransk illustrasjon fra høymiddelalderen av Noahs ark: Syndflodsfortellingen i Bibelen hvor Gud oversvømmer verden og befaler Noah å bygge en stor båt og fylle den med sin familie og dyr for å overleve syndfloden. Syndflodsfortellinger finnes i flere oldtidskulturer.

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 59

27/02/2017 12:54

60

Syndeflodsfortellingen står i 1. Mos. 6,9–8,22

H I STO R I E O G F I LO S O F I 1

Gilgamesh lar seg ikke stanse, men fortsetter den risikable reisen. Til slutt møter han endelig Utnapisjtim og får høre hans egen historie om den store vannflommen som gudene hadde sendt for å utslette alle mennesker, unntatt hans familie og alle slags dyr. Det er ikke rart at historien om utslettelsen dreier seg om en flom. Var det noe folk på slettelandet i Mesopotamia av erfaring hadde grunn til å frykte, så var det nettopp ødeleggende flom.

Utnapisjtims historie ligner både i handlingsgang og mange detaljer syndflodsfortellingen i Bibelen. Men den bibelske versjonen er mye nyere, og ble trolig til på 500-tallet f.Kr., i en periode da store deler av det jødiske folket var bortført til Babylonia, som hadde erobret landet deres. Rimeligvis bygger ­Bibelens fortelling på de gamle sumeriske mytene, som fremdeles var levende.

Men Bibelens versjon har endret historien på to viktige punkter: Ifølge Utnapisjtim ville gudene utslette menneskene fordi de bråkte for mye. I Bibelens versjon var det menneskenes ondskap som førte til flommen. Og i motsetning til Utnapisjtim ble ikke Noah udødelig.

Besøket hos Utnapisjtim ble en dyp skuffelse for Gilgamesh, for Utnapisjtim gjentok bare det som alle andre hadde fortalt ham. Riktignok fikk Gilgamesh vite at han kunne få udødelighet hvis han klarte å våke en hel uke, men dette maktet selv ikke den store helten. Og endelig kapitulerte Gilgamesh og aksepterte sannheten. Han vendte tilbake til Uruk og hadde da forsont seg med den uunngåelige slutten. I stedet måtte han leve livet her og nå i pakt med Siduris visdom: Gjør det beste ut av livet mens du har det, med enkle, menneskelige gleder. Det lyder merkelig moderne.

Repetisjon 1 På hvilke måter er Gilgamesh-eposet enestående?

2 Hvilket problem reiste Gilgamesh langt av sted for å løse?

Refleksjon 1 Hvordan bør vi vurdere den motivasjonen for å gjøre storverk som Gilgamesh ­uttrykker?

2 Var de rådene Gilgamesh fikk, gode? Blir livet meningsfylt hvis man satser på å fylle det med de enkle, gjerne sanselige gledene?

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 60

27/02/2017 12:54

K apittel 1 — Oldtid og myter

61

KILDE Umiddelbart etter at Gilgamesh og Enkidu var blitt venner, la de planer om å dra ut for å beseire uhyret Humbaba.

Enkidu sa: Humbaba, hans stemme er som Den store flommen, hans tale er ild og hans pust er døden, på seksti mils avstand hører han at skogen suser, hvem våger seg inn i hans svarte skog?

Stormen er hans herre – han er et uhyre!

Hvem, selv blant Igigi-gudene, tør å reise seg mot ham?

For at han skal bevare skogens sedertrrær, har Enlil gjort det til hans lodd å skremme menneskene bort.

Frykten griper den som går inn i hans skog […]

Gilgamesh talte til de eldste i Uruk: Jeg vil gå veien til den fryktelige Humbaba, jeg vil se guden som alle menn snakker om, hvis navn hele landet hvileløst gjentar.

Jeg vil erobre sedertreskogen, og lære alle at Uruks sønn er den mektigste!

La meg gå ut, jeg skal hugge ned sedertrærne, jeg vil skape meg et evig navn!

Gilgamesh (2001) s. 24–25

1 Hva slags kilde er dette?

2 Hva kan denne kilden fortelle oss om samfunnet den stammer fra?

(For grundigere analyse av kildene, bruk modellene på omslaget.)

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 61

27/02/2017 12:54

62

H I STO R I E O G F I LO S O F I 1

Greske myter Knapt noen kultur har etterlatt seg en slik rikdom av mytisk stoff som den greske. Vi kjenner bare disse mytene slik de ble skrevet ned i antikken, men stoffet er mye eldre.

Tantalos – en tragisk slektshistorie Tantalos, konge i Lydia, var en venn av gudene, og ble iblant invitert på ­bankett hos dem. Men han dristet seg til å stjele fra gudene og røpet også deres hemmeligheter for menneskene. Da han kom unna med dette, ble han overmodig. Han inviterte gudene til bankett på sitt eget slott. Men han hadde for lite kjøtt til retten han skulle servere. Da satset han på å lure gudene igjen og samtidig teste deres allvitenhet. Tantalos kuttet sin sønn Pelops i små ­biter og puttet bitene i gryta!

Tantalos’ forbrytelse var dobbel: Han ofret sin egen sønn for å oppnå fordeler selv. Men dessuten gjorde han seg skyldig i hybris, altså hovmod. Han utfordret gudene ved å prøve å heve seg til deres nivå og dermed sprenge sine menneskelige begrensninger. Et menneske som gjør det, rammes av nemesis, gudenes hevn.

Så groteske handlinger som det Tantalos gjorde, skjer knapt. Men likevel: Hender det ikke iblant at foreldre tar mer hensyn til seg selv enn til barna sine? At de både svikter og skader barna fordi deres egne interesser er viktigere? Og Tantalos er ikke den eneste som er blitt grepet av hybris.

Slike brudd på livslovene straffer seg. Gudene lot seg ikke lure. De oppdaget hva Tantalos hadde gjort, og dømte ham til en raffinert straff: en ­evighet med sult og tørst. I underverdenen ble Tantalos bundet, stående i godt ­drikkevann, under et bugnende frukttre. Men hver gang han bøyde seg for å drikke, vek vannet unna, og strakte han seg etter en frukt, bøyde grenen seg vekk. Dessuten forbannet gudene slekten hans.

Gudene satte sammen bitene av Pelops, gjenoppvekket ham og tok ham under sin beskyttelse, selv om forbannelsen over slekten ble stående. Slekt­ ens videre historie ble derfor en lang rekke av rivalisering, hat, svik, overgrep og drap. Forbrytelsen til Tantalos ble faktisk gjentatt av barnebarnet Atreus da han laget mat av sine små nevøer for å hevne seg på broren sin.

Ødipus – tragisk taushet Kong Laios av Theben var bekymret, for han manglet en tronarving. Ekteskapet med dronning Iokaste hadde så langt vært barnløst. Uten å fortelle det til noen spurte han guden Apollons orakel i Delfi om råd og fikk et sjokkerende svar: Din sønn kommer til å drepe deg og gifte seg med sin mor!

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 62

27/02/2017 12:54

K apittel 1 — Oldtid og myter

63

Hva gjør man når man får høre slikt? Man skulle kanskje tro at Laios reiste hjem og drøftet problemet med sin kone, men han valgte tausheten. Dessuten, for å avverge den varslede tragedien trakk han seg bort fra Iokaste så hun ikke skulle bli gravid – en ganske ydmykende behandling. Hun skjønte selvsagt ingenting og lot seg derfor ikke avvise. En kveld drakk hun Laios full og fikk ham med seg til sengs. Og utrolig nok, denne gangen skjedde det. Ni måneder etter fødte hun en sønn.

Laios måtte dermed ta nye grep for å sette seg opp mot den skjebnen Apollon hadde lagt foran ham. Han velger å sette sitt eget liv foran sønnens.

Dermed gjennomborer han barnets føtter, binder dem sammen og beordrer at sønnen skal settes ut på et øde fjell for å dø. Med denne himmelropende synden håper han å ha gjort gudenes bestemmelse til intet. Hybris, altså, og brudd på livets lover. Både Apollon og hans søster Artemis er barnas beskyttere. Her har vi skjebnens ironi: Med sine handlinger for å unngå oraklets spådom starter Laios i realiteten den sørgelige handlingsrekken som fullbyrder spådommen, til ulykke for alle involverte.

Den lille gutten ble reddet av en gjeter som tok ham med hjem til Korint.

Også her var kongeparet barnløst, så de adopterte gutten. Fordi føttene hans hadde hovnet opp på grunn av sårene, fikk han navnet Ødipus, som betyr «hoven fot». Kongeparet i Korint valgte også tausheten, så Ødipus vokste opp i den tro at han var deres sønn og tronarving.

Som voksen fikk Ødipus en gang høre antydninger om at han ikke lignet på foreldrene sine. Forvirret søkte han råd hos oraklet – og fikk høre at han skulle drepe sin far og gifte seg med sin mor. Denne gang var det Ødipus som, akkurat som sin far, valgte tausheten, prøvde å unnvike skjebnen – og dermed fullbyrdet den. Uten å snakke med noen dro Ødipus bort fra Korint slik at han skulle unngå å krenke dem som han trodde var hans foreldre. På veien kom han i krangel med en ukjent, eldre mann i en stridsvogn som kjørte over foten hans som fremdeles var hoven. Ødipus drepte mannen i raseri, uten å vite at det var kong Laios, hans egen far. Da han senere kom til Theben, befridde han byen fra en forferdelig Sfinks som hadde terrorisert byen. Som belønning ble han gjort til konge – den gamle var nylig drept av en fremmed mens han var på reise – og giftet seg med enkedronning Iokaste. Sammen fikk de fire barn og levde lenge lykkelig sammen. Men en dag kom sannheten fram.

Dronningen begikk selvmord i fortvilelse, og Ødipus blindet seg selv fordi han hadde vært så blind. Så ble han landsforvist siden han var Laios’ drapsmann, og endte sitt liv som en fattig tigger.

Heller ikke med Ødipus’ etterkommere gikk det bra. Sønnene hans, som da også var hans halvbrødre, forkastet ham. De drepte hverandre i krig om konge­ makten. Bare Antigone, hun som var både halvsøster og datter av Ø ­ dipus, støttet og hjalp ham. Kreon, Iokastes bror, overtok tronen og for­årsaket sin sønns selvmord etter å ha drevet Antigone, sønnens elskede, i ­døden. Til slutt brøt også Kreon sammen.

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 63

27/02/2017 12:54

64

H I STO R I E O G F I LO S O F I 1

Moderne skulptur av Ødipus, som blindet seg selv.

Slik går det altså når familiemedlemmer forsøker å løse problemer på egen hånd uten å snakke åpent sammen, uten å rydde opp i hvorfor de sårer hverandre – om det aldri så mye er gjort med gode hensikter. Noe å lære av også i dag? Men på det mytiske planet: Her ser vi hva hybris kan føre til, når mennesker setter seg opp mot den skjebnen som kommer fra gudene. Moralen blir: Du må akseptere din skjebne og innrette deg etter den.

Psykologen Sigmund Freud brukte denne historien for å sette navn på en fase i små gutters utvikling, «ødipuskomplekset». I alderen 2–6 år utvikler de en følelsesmessig binding til moren og opplever da sin egen far som en rival. Siden de samtidig er knyttet til ham, beundrer ham og er avhengig av ham, fører dette til skyldfølelse og angst. Det er en vanskelig konflikt, men ifølge Freud må guttene komme velberget gjennom denne fasen for å bli sunne voksne. Jentene må gjennom en tilsvarende krise, «elektrakomplekset», etter Elektra, datter av kong Agamemnon av Argos og Mykene. Etter ordre fra Apollon drepte hun og broren Orestes moren sin som hevn for at hun hadde myrdet deres far.

Refleksjon Gir de greske mytene et troverdig bilde av hvordan menneskene er?

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 64

27/02/2017 12:54

K apittel 1 — Oldtid og myter

65

De gammeltestamentlige skapelsesmytene De skapelsesmytene som har vært mest lest i vår del av verden, er de to som innleder Det gamle testamentet i Bibelen. Av den grunn og fordi deres tilblivelse har sammenheng med den babylonske kulturen, skal vi se litt på dem.

Som naturhistorie er Bibelens skapelsesfortellinger helt utdaterte. Men ­leser vi dem som myter, ser vi at poenget er å si noe om forholdet mellom Gud, verden og mennesket. Her er noen eksempler: Verden framstilles som skapt av en bevisst villende Gud. I så fall er ikke verden en tilfeldighet. Mennesket står overfor en meningsfylt og ordnet ­t ilværelse. Hvert trinn i skapelsesprosessen i den første myten følges av kommentaren: «Og Gud så at det var godt.» Skaperverket er altså i utgangspunktet godt – og var ment slik. Det materielle og det menneskelige er følgelig ikke noe negativt, men noe gudvillet. Dermed avviser denne myten den ganske vanlige motsetningen som blir stilt opp mellom det materielle, som da er ondt, og det åndelige, som er det gode. I den andre myten står det om mennesket: Da formet Herren Gud mennesket av støv fra jorden. Han blåste livspust i nesen på det, og mennesket ble en levende skapning.

1. Mos. 2,7

Mennesket er altså en fysisk skapning, av samme materiale som resten av skaperverket, og underlagt naturlovene. Men mennesket er unikt, for det har også et åndelig opphav, skapt til fellesskap med Gud, og er ikke et t­ ilfeldig utviklingsprodukt. I denne sammenhengen må vi forstå utsagnet om at «Gud skapte mennesket i sitt bilde» slik: Mennesket bærer noe av det gudlike i seg og er Guds spesielle representant i verden – med et særskilt ansvar: forvalter­oppdraget. Mennesket er slik sett Guds medarbeider. Det skal leve av ­naturens ressurser, men ta vare på naturen og sørge for en bærekraftig utvikling. Man skal også ta seg av sine medmennesker og behandle dem som Gud vil at de skal behandles.

I den første myten finner vi noen bemerkelsesverdige ord om himmellegemene: Det skal bli lys på himmelhvelvingen til å skille dag fra natt! De skal være tegn for høytider, dager og år. De skal være lys på himmelhvelvingen og skinne over jorden.» Og det ble slik. Gud laget de to store lysene, det største lyset til å herske over dagen og det minste lyset til å herske over natten, og stjernene.

1. Mos. 1,14–16

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 65

27/02/2017 12:54

66

H I STO R I E O G F I LO S O F I 1

Denne myten fikk trolig sin form under det babylonske fangenskapet på 500-tallet f.Kr. (den andre regnes for å være betydelig eldre). Babylonerne regnet sol, måne og stjerner som guddommer som avgjorde menneskenes skjebne. Astrologi var derfor viktig. I skarp motsetning til dette omtaler den bibelske myten himmellegemene som lykter som Gud satte opp på himmelen, slik at menneskene kunne holde orden på tiden. Et slikt syn understreker monoteismen og river vekk grunnlaget for astrologien. Den lille detaljen inneholder altså direkte polemikk mot babylonernes religion og virkelighets­ oppfatning.

Umiddelbart etter de to skapelsesmytene i Bibelen følger den såkalte synde­fallsmyten. Gitt at heller ikke den skal leses som historisk beretning, er den en tidløs fortelling som tar opp et tema som dukker opp mange steder i filosofihistorien, ikke minst i moderne tid. Et hovedpunkt i myten er slangens løfte: «Dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt.» Uttrykket kjenne kan bety avgjøre forskjellen på.

KILDE Se med et filosofisk blikk etter hva denne myten sier om mennesket og dets situasjon: Slangen var listigere enn alle ville dyr som Herren Gud hadde laget. Den sa til kvinnen: «Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen?» Kvinnen sa til slangen: «Vi kan spise av frukten på trærne i ha­ gen. Men om frukten på treet som står midt i hagen, har Gud sagt: Dere må ikke spise av den og ikke røre ved den; for da skal dere dø.» Da sa slangen til kvinnen: «Dere skal slett ikke dø! Men Gud vet at den dagen dere spiser av den, vil øynene deres bli åpnet, og dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt.» Nå fikk kvinnen se at treet var godt å spise av og en lyst for øyet – et forlokkende tre, siden det kunne gi innsikt.

Så tok hun av frukten og spiste. Hun ga også til mannen sin, som var sammen med henne, og han spiste. Da ble øynene deres åpnet, og de skjønte at de var nakne. De flettet sammen fikenblader og bandt dem om livet.

1. Mos.3,1-7

1 Kan det tenkes at slangen appellerer til noen dype lengsler i mennesket?

2 I så fall: Hva dreier disse lengslene seg om?

3 På hvilke måter kan slangens løfte være sant eller usant?

(For grundigere analyse av kildene, bruk modellene på omslaget.)

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 66

27/02/2017 12:54

K apittel 1 — Oldtid og myter

67

Sammendrag Etter over 100 000 år som jegere og samlere begynte menneskene med en gradvis overgang til bofast jordbruk ca. 8500 år f.Kr. Rundt år 4000 f.Kr. begynte de med vanningsjordbruk på elveslettene i Mesopotamia, og her utviklet de første høykulturene seg: bystater med sosial lagdeling, redistribusjonsøkonomi og yrkesmessig spesialisering. Styresettet var teokratisk abso­lutisme: Kongen hadde i prinsippet all makt og var innsatt av gudene.

Fra midt på 2300-tallet f.Kr. ble de mange bystatene samlet til større imperier, og de neste 2000 årene var preget av politisk uro og rivalisering m ­ ellom mektige aktører. Omtrent samtidig vokste det også fram en ganske stabil høykultur i Egypt.

Palasskulturen (ca. 2050–1200) var en minoisk høykultur med Kreta som sentrum. Minoerne var i stor grad sjøfarere og handelsfolk.

Det finnes ulike tidsbegreper. Blant annet kan vi skille mellom hand­ lingens tid og et upersonlig, målbart tidsbegrep. Når det gjelder de lange ­linjene i historien, skiller vi mellom et syklisk og et lineært historiesyn.

Myter er eldgamle, hellige fortellinger med religiøs tilknytning. Mytene tar ofte sikte på å forklare grunnleggende sammenhenger i livet, som hvordan verden oppsto og er ordnet. Mytene kan i dag ikke brukes som historisk beretning eller naturfaglig forklaring, men vi kan lese dem som historiske levninger, og de kan da gi innsikt i holdninger og tenkemåter i det samfunnet de ble til i. Mytene kan også leses psykologisk, som skildring av grunnleggende konflikter i og mellom mennesker.

F Ø LG E N D E L Æ R E P L A N M Å L E R B E H A N D L E T I K A P I T L E T •

•

•

•

• •

sammenligne samfunnsstruktur og naturgrunnlag i to av oldtidens ­kultur­samfunn og diskutere hvilke ideer som preget disse samfunnene drøfte hvordan mennesker i eldre kultursamfunn har forstått tid, søkt mening og overført kunnskap mellom generasjonene lese og gjøre rede for innholdet i en myte fra et eldre kultursamfunn og reflektere over hvilken rolle den kan ha hatt på mennesket i oldtiden reflektere over hvordan myter preger virkelighets­forståelse og fortel­ linger, og diskutere hvordan mytene søker å gi svar på grunnleggende spørsmål reflektere over symbolers betydning for utviklingen av språk og tenkning forme en enkel historisk framstilling som viser hvordan levninger fra oldtiden kan tolkes forskjellig

0000 106792 GRMAT Historie og filosofi 1 BM 170101.indb 67

27/02/2017 12:54