GLOBALHISTORISK ATLAS Eivind Heldaas Seland
5
INNHOLD 7
Globalhistorie og kart
48
Verden 250 før vår tidsregning
9
Menneskene befolker jorda
50
Roma fra bystat til verdensimperium
12
Det første jordbruket
53
Verden 1 etter vår tidsregning
17 Kontinentalakser
56
Verdenshandel rundt år 100
20
Komplekse samfunn
58
Verdensreligionene før år 1000
22
Verden 2000 før vår tidsregning
61
Epidemienes globalhistorie
23
Bronsealder i Eurasia
64
Global fordeling: Det store skillet
26
Kina under Shang-dynastiet
68
Verden i år 250
28
Amerika før Columbus
70
30
Verden 1000 før vår tidsregning
Folkevandringer og samfunnskollaps cirka 200–700 etter vår tidsregning
32
Imperier og imperialisme i Eurasia
74
Verden i år 500
33
Kina fra Zhou- til Han-dynastiet
76
Verden i år 750
36
Assyrere og persere – de første verdensimperiene
78
Vest-Europa under press: vikinger, madjarer og arabere
38
Gresk og fønikisk bydannelse og ekspansjon
82
Verden i år 1000
84
Global fordeling år 1000
40 Bystatskulturer
86
Korstogene: starten på europeisk ekspansjon
44
Verden 500 før vår tidsregning
89
Verden 1250
46
Aleksander den store og hellenismen
6
GLOBALHISTORISK ATLAS
91
Mongolsk ekspansjon, ”den mongolske freden”, Dar al-Islam
144 Europeisk imperialisme i Afrika og Asia 1870–1925
96
Verdensbilde og verdenshandel før Columbus
148 Verden 1900
106 Verden 1500 108 Global fordeling cirka 1500
150 Verdenssystemet cirka 1900 152 Global fordeling 1913 154 Verden cirka 1925
110 Oppdagelsesreiser og tidlig fase av europeisk ekspansjon, 1400–1600
156 Verden i krig 1936–45
114 Biologisk utveksling 1500–1800
160 Global fordeling 1950
116 Starten på “det moderne verdenssystemet”
162 Verden blir mindre 1500–1960
118 Verden 1600
164 Avkolonisering 1947–1975 (1991)
120 Verdenshandelen på 1600-tallet
168 Kald krig 1945–1991
122 Verden 1700
171 Verdenssystemet cirka 1994
124 Global fordeling 1700
174 Global fordeling 1998
126 Sjuårskrigen (1756–63) og verdenssystemet cirka 1763
180 Migrasjon etter 1960
129 Verden 1800
183 Bibliografi
130 Slaveri, slavehandel og ufri arbeidskraft 1500–1920
187 Kartdata, copyright, kartkilder
134 Global fordeling 1820 136 Verden i år 1850 139 Migrasjon cirka 1820–1920 142 Global fordeling 1870
182 Etterord
188 Bildeliste
7
GLOBALHISTORIE OG KART Det som har skjedd har skjedd, og fortid vil alltid forbli fortid, men fortiden har brakt oss dit vi er i dag. Vår forståelse av den er avhengig av hvordan vi forteller historien om den. Denne fortellingen har vanligvis tatt utgangspunkt i nasjonalstaten. I 2015 var det 195 suverene stater i verden. Hver av disse har sin egen fortelling. Slike nasjonale historier er viktige, men i en verden som er tettere knyttet sammen enn noen gang tidligere, og i en hverdag hvor de fleste skoleklasser og nabolag samler folk med røtter fra flere kontinenter, er de ikke tilstrekkelige. Tradisjonelle forsøk på å skrive verdenshistorie har ofte endt med å fortelle historien om et knippe stater i Vest-Europa og Nord-Amerika. Denne korte boka forsøker derimot å formidle det som har skjedd i fortiden som globalhistorie – det vil si med hele verden som geografisk ramme – og med vekt på det som er felles, det som knytter sammen og det som skiller ad, både på tvers av tid og geografi. Historiefaget tar for seg hendelser i fortiden. Disse hendelsene ble utført av eller påvirket mennesker, men disse menneskene levde sine liv og handlet i en fysisk verden. Kart er bilder av verden, og ved å fortelle historie ved hjelp av kart kan vi lettere forstå samspillet mellom mennesker og natur og samspillet mellom mennesker som handlet innenfor et geografisk rom. Denne boka forteller menneskenes historie de siste 50 000 årene, og den tar utgangspunkt i sytti kart med tilhørende korte tekster. Kartene er organisert ut fra fire globalhistoriske kjernetema. Det første er forholdet mellom mennesker og natur: Hvordan har menneskene skaffet seg energi gjennom å utnytte naturen, og
hvilken betydning har det hatt for menneskenes liv? Det andre er utviklingen av kunnskap om og kontakt mellom ulike deler av verden: Hvordan har verden blitt knyttet sammen gjennom reiser, handel, krig, migrasjon og utveksling av planter, dyr og mikroorganismer? Det tredje er statsdannelser, imperier og imperialisme: Siden de første komplekse samfunn oppstod for omtrent 6000 år siden har staten vært den viktigste aktøren i globalhistorien. Stater har forsøkt å bygge imperier ved å underlegge seg andre samfunn, og imperialisme er på denne måten et av de viktigste trekkene ved globalhistorien. Det fjerde og siste kjernetemaet er utviklingen av global ulikhet siden omtrent år 1500: Hvorfor er noen deler av verden så fattige og andre så rike? Disse fire kjernetemaene henger nært sammen, og de fleste kartene og tekstene har relevans for flere av dem. Boka kan leses som en samlet framstilling av globalhistorien, men den er satt sammen av mange korte, uavhengige tekster og mangler en større rammefortelling. Først og fremst er den skrevet og tegnet for studenter og andre som interesserer seg for globalhistorie, og den er tenkt som et supplement og en støtte til de mange gode globalhistoriske framstillingene som allerede finnes, men som ofte mangler den romlige dimensjonenen all menneskelig samhandling finner sted innenfor, fordi de mangler gode kart. Selv om perspektivet er globalt, har det også vært et mål å bringe inn et betydelig element av begivenhetshistorie, for historie handler om det mennesker i fortiden har gjort og ting som har hendt med dem.
8
GLOBALHISTORISK ATLAS
De fleste tekstene har referanser som viser til de forskningsresultatene og faktaopplysningene teksten og de tilhørende kartene bygger på, men som også forteller hvilke globalhistoriske verk som formidler de perspektivene som ligger til grunn for teksten. Tekstene inneholder også kryssreferanser, slik at det skal være lett å finne fram til andre artikler som har relevans for samme tema. Det står mer om litteratur-, kilde- og kartbruk i et eget avsnitt i slutten av boka. Vi er vant til å se kart med nord øverst og Europa i midten. Slik har nesten alle blitt tegnet siden 1500-tallet, og det er en praktisk måte å avbilde verden på, fordi de store landmassene på den nordlige halvkule blir framhevet. De fleste kartene i denne boka er også slik, men dette perspektivet passer ikke alltid like godt, fordi langt fra alle prosesser hadde Europa som midtpunkt og utgangspunkt. Enkelte kart er vippet eller snudd, slik at andre himmelretninger kommer øverst. Hvis dette virker forvirrende, kan det hjelpe å se etter nord-pilen i hjørnet av kartet. Kosmas Indikopleustes verdenskart fra 500-tallet etter vår tidsregning. Jorda er flat og framstilt som en utgave av tabernakelet, helligdommen Gud beskriver for israelittene i Det gamle testamentet. Sola forsvinner bak et stort fjell om natten. Tegning etter 800-talls manuskript.
9
MENNESKENE BEFOLKER JORDA De første menneskene av vår art – homo sapiens («Det vise mennesket») – utviklet seg i det østlige Afrika en gang for omtrent 200 000 år siden. Rundt 75 000 år tilbake levde det mennesker i det området som nå er Sør-Afrika. De tegnet med rød oker og pyntet seg med smykker av skjell, og dette blir tolket som at de ikke bare lignet moderne mennesker anatomisk, men at de også hadde de samme kognitive egenskapene som oss, for eksempel evnen til abstrakt tenkning. Slike kognitivt moderne homo sapiens spredte seg fra Afrika via Sinai-halvøya mellom Egypt og Israel eller over Rødehavet til det sørlige Arabia. I første omgang levde de i en begrenset del av Sørvest-Asia, men for omtrent 45 000 år siden skjøt ekspansjonen fart, antagelig på grunn av forbedret redskapsteknologi. I løpet av noen få tusen år ble Europa, Asia og Australia befolket av slike «moderne» mennesker, som etter hvert fortrengte og i noen grad også tok opp i seg eldre grupper av homo sapiens, for eksempel de såkalte neandertalerne, som var etterkommere etter tidligere utvandringsbølger fra Afrika. Spredningen til Japan og Australia viser at tidlige homo sapiens også var i stand til å krysse åpent vann i tilstrekkelige grupper til å etablere levedyktige befolkninger. Datering av innvandringen til Øst-Asia (Kina) og India er fortsatt svært omstridt, og vanskelig på grunn av få funn. Enkelte forskere mener disse områdene var befolket av homo sapiens allerede før den arkeologisk dokumenterte ekspansjonen for cirka 45 000 år siden. Den prekolumbiske (indianske) befolkningen i Amerika vandret antagelig inn fra Sibir via en landbro over Beringstredet for cirka 20 000 år siden. I første omgang
var de begrenset til Alaska på grunn av store isbreer i dagens Canada. For rundt 16 000 år siden steg vannet som følge av global oppvarming og påfølgende issmelting, og befolkningene i Alaska ble isolert fra befolkningene i Sibir. Etter hvert som isen smeltet, ble det for cirka 13 000 år siden åpnet en landkorridor gjennom isbreene som gjorde det mulig å vandre sørover, og i løpet av omtrent tusen år var både Nord- og Sør-Amerika befolket. Enkelte forskere hevder at de amerikanske kontinentene også ble befolket ved innvandring under tidligere perioder med landforbindelse mellom Asia og Amerika, men dette er svært omstridt. Genetiske og lingvistiske studier tyder på at det også har vært senere innvandringsbølger til Amerika i førkolumbisk tid, for eksempel forfedrene til dagens inuit- (eskimo) og aleutbefolkninger Avsidesliggende steder som øyene i Stillehavet og Nord-Atlanteren ble først bosatt i langt senere innvandringsbølger. Årsaken var store avstander og vanskelige økologiske forhold. Stillehavsøyene ble befolket av sjøfarende folk fra SørøstAsia. Først ute var de sentrale øyene i Polynesia, omtrent 1200 før vår tidsregning, mens fjerntliggende øyer som New Zealand, Påskeøya og Hawaii ble nådd betydelig senere. I Nord-Atlanteren ble store, beboelige øyer og øygrupper som Island og Færøyene først bosatt av norrøne befolkninger fra Skandinavia i vikingtiden (kart 29). Grønland var i perioder oppholdssted for fangstkulturer med opphav i Nord-Amerika, og dette går så langt tilbake som 2000 år før vår tidsregning. Fra år 984 til 1400-tallet fantes det også en liten norrøn befolkning her, mens dagens urbefolkning, inuittene, ser ut til å ha opprettholdt et permanent nærvær på øya siden cirka 1200.
PS! Over er det brukt to måter å angi tid på: Før vår tid og før vår tidsregning. Det er vanlig å angi tid fram til den neolittiske perioden (yngre steinalder) med før vår tid. Litteratur Crosby 1972; Wenke 1990; Diamond 1997; Finlayson 2004; Henshilwood, d’Errico og Watts 2009; Morris 2010; Bellwood 2013.
10
GLOBALHISTORISK ATLAS
Jegere krysser på landbro fra Sibir til Alaska ca 20 000 f.n.
ca 870 e.v.t. 12.000 f.n. 35.000 f.n.
30.000 f.n.
40.000 f.n.
Siste neandertalere forsvinner ca 27.000 f.n.
Forbedret redskapsteknologi 45.000 f.n. ca 45.000 f.n. 100.000 f.n.
30.000 f.n. Det er uklart og omstridt når Homo sapiens kommer til India og Kina, en gang mellom 100.000 og 50.000 år f.n.
Befolkningen av Amerika avhengig av havnivå og isdekke
40.000 f.n. via Koreahalvøya
Hawaii 500 e.v.t
Mulig 50.000 f.n. alternativ ? migrasjons rute
150.000 f.n.
Østafrika: Tidligste Homo sapiens opptrer 250.000– 150.000 f.n.
Sørafrika: Første spor etter kognitivt moderne Homo sapiens ca 75.000 f.n.
45.000 f.n. Torres-stredet må ha blitt krysset med båt
1200 f.v.t 1000–1200 e.v.t
33.000 f.n.
N
Landkorridor gjennom isbreer åpen ca 13.000 f.n.
Nye studier åpner for at noen dro langs kysten
På grunn av store avstander over vann befolkes Polynesia først langt senere enn Sørøstasia
Påskeøy 600–800 e
.
MENNESKENE BEFOLKER JORDA
Første mennesker på Grønland ca 2.000 f.v.t. Permanent inuitnærvær fra ca 1200 e.v.t
11
Bergkunst fra Alta i Norge: Jeger som jakter reinsdyr og elg med pil og bue. Mennesker over hele jorda livnærte seg på lignende måte fram til jordbruket oppstod.
984 e.v.t
Hele Amerika befolket ca 11.000 f.n. Enkelte Påskeøya forskere mener det 600–800 e.v.t finnes tidligere funn, men disse er svært omstridte.
Jeger fra San-folket, Kalahariørkenen i Namibia. Fortsatt lever enkelte grupper som jegere og samlere, slik alle mennesker gjorde i perioden da jorda ble befolket, men dette er i endring, og de fleste fra San-folket har i dag landbruk som hovednæring.
Kart 1 Homo sapiens sprer seg fra Afrika til andre deler av verden.
12
GLOBALHISTORISK ATLAS
DET FØRSTE JORDBRUKET Kart 2 (innsett) Den fruktbare halvmåne. Kart 3 Utvikling og spredning av landbruk.
Litteratur Childe 1925; Sahlins 1974; Sherratt 1981; Diamond 1997; Anfinset 2005; Bellwood 2005; Fagan 2007; Marks 2007; Morris 2010.
De første menneskene levde i små grupper – antagelig utvidede familiegrupper – og livnærte seg som jegere, fiskere og sankere. Samfunn med en lignende livsstil finner vi også i dag, fortrinnsvis i Afrika og Amerika. For å livnære seg måtte de bevege seg over store avstander, og befolkningstettheten var lav. I en periode med gunstig klima, rundt 13 000 før vår tidsregning, begynte grupper som levde i dagens Israel, Palestina, Libanon, Syria og Jordan å høste ville utgaver av det som senere skulle bli viktige matplanter, for eksempel bygg, spelt, mandler og pistasjnøtter. På den måten ble det mulig å føre et mer bofast liv. Økt befolkning, kombinert med tørrere klima cirka 10 000 før vår tidsregning, kan ha ført til at enkelte grupper begynte å dyrke (kultivere) matplanter for å øke produksjonen i en tid med press på ressursene. Dette skjedde først i den såkalte fruktbare halvmånen, området mellom det nordlige Mesopotamia og Israel, hvor mange av de aktuelle plantene fantes naturlig og hvor klimaet egnet seg godt for korndyrking (kart 2). Gjennom målrettet utvalg av planter (og senere også dyr) med ønskede kvaliteter ble arveegenskapene gradvis forandret og tilpasset livet med menneskene, de ble domestisert. Fra dette området spredte jordbruket seg til Nord-Afrika, Sør-Asia og Europa. I Kina begynte man ikke lenge etter å dyrke ris rundt Yangtze-elva i sør og hirse rundt Huang He-elva i nord, uavhengig av det som skjedde i Midtøsten. Senere oppstod jordbruket som resultat av regional utvikling også i Afrika sør for Sahara, med hirse, teff og sorghum som viktige kornslag. I Nord- og Mellom-Amerika ble maisen det viktigste matkornet,
mens poteten ble domestisert i fjellområdene i SørAmerika (kart 3). Jordbruket gjorde det mulig å etablere faste bosettinger. Det la også grunnlaget for en kraftig befolkningsøkning, men samtidig økte behovet for lagringsteknologi. Keramikkproduksjonen utviklet seg i de fleste jordbruksområdene, først i Kina, hvor det kom alt før jordbruket. Jordbrukerne temmet også dyr, i første omgang for å få tilgang til kjøtt, i neste omgang med tanke på såkalte sekundærprodukter som ull og melk. Etter hvert oppdaget de også nytten av trekkdyr og ridedyr. Dette banet vei for et liv som nomader – dvs. folk som flyttet rundt med dyrene sine og levde av produktene de kunne gi uten å dyrke jorda. Befolkningsøkning, korndyrking og tett samliv med dyr ga ikke bare positive utslag, kostholdet ser ut til å ha blitt mer ensidig. Det finnes skjelettmateriale som viser slitasjeskader fra ensformig arbeid, og det er blitt avdekket epidemier som følge av smitte fra husdyr, et problem som har fulgt menneskene siden. Arkeologen Gordon Childe ga overgangen til jordbruk navnet «den neolittiske revolusjonen», fordi disse prosessene skjedde i yngre steinalder (neolittikum). Den neolittiske revolusjonen definerte livsbetingelsene for menneskene slik de skulle ligge fast fram til den industrielle revolusjonen som startet på 1700-tallet. Bortsett fra en begrenset bruk av vindkraft og vannkraft kom all energi i disse førmoderne samfunnene fra sola. Gjennom fotosyntese ble solenergien omdannet til plantemateriale, som mennesker og dyr igjen kunne omsette til muskelkraft. Selv om jordbruk ga
DET FØRSTE JORDBRUKET
13