Innledning

En student som skal ut i felten og intervjue mennesker om et spesifikt tema, eller som skal være på feltarbeid et sted i noen tid, vil måtte ha en viss grunnkunnskap om situasjonen hun skal ut i. Hun må vite hva som er hennes problemstilling, og hun må vite at problemstillingen best lar seg besvare med kvalitative metoder. Hun må planlegge intervjuer og samtaler. Hun må finne ut hva som er de store temaene hun skal snakke med sine informanter om. Hun må være mest mulig klar over hva hun skal se etter når hun er ute i felt, og hun må på forhånd ha klargjort sine fordommer og førforståelser – helst om verden i stort, men i alle fall om det hun tror hun skal studere. Hun må ha skrevet ned sine spørsmål på forhånd, eller ha laget en intervjuguide med temaer hun vil snakke med sine informanter om. Spørsmålene hun vil stille, eller temaene hun vil igjennom, må hun helst ha pugget på forhånd, slik at hun ikke trenger å sitte og fomle med sine papirer, blyanter, mikrofoner og sin mobiltelefon under selve intervjuet. Studenten har lært at spørsmål kan formuleres på mange forskjellige måter, og at spørsmål som kan besvares med «ja» eller «nei», bør unngås. Hun har også lært at spørsmål kan adressere ulike nivåer av samtalepartneres virkelighet, noe som er viktig når hun senere skal analysere sitt materiale. Hun har lært at det er lurt å være en oppmerksom lytter, og at det å gi støttesignaler, som å nikke og å ha et interessert kroppsspråk, å si «mm» og «ja», hjelper informantene på gli. Men hun har også lært at hun ikke må drukne i situasjonen. Gir hun for mange støttesignaler, risikerer hun at informanten tar over, og hun får problemer med å stille kritiske, utfordrende og av og til ubehagelige spørsmål. Hun har lært at det er hun som er den ansvarlige parten i intervjusituasjonen, og at hun skal holde seg mest mulig i bakgrunnen. Hun er der for å få del i den kunnskapen og erfaringen informanten besitter om et spesifikt fenomen eller en spesifikk situasjon, ikke for å fortelle om seg selv.

Denne boken er ikke et forsøk på å gå disse og utallige andre gode metoderåd og forslag til forberedelser og framgangsmåter i næringen. Den typen kunnskap vi snakker om her, er en viktig, ja helt nødvendig grunnutrustning. Men det er så mye mer som bør sies og gjøres om hvordan kunnskap produseres . I tillegg til teknikkene påløper det en annen logikk, nemlig den dialogiske, og den er dypt menneskelig. Det er umulig å ha en samtale uten at man selv på en eller annen måte, og i en eller annen grad, blir implisert i den. Denne boken er et bidrag til å reflektere over hvordan dette påvirker a) datainnsamlingsteknikkene, b) hvordan man forholder seg til dem, og c) hvordan man skriver ut tekst fra dataene. Forskningsresultatet blir til gjennom disse tre fasene, og for å bli best mulig og mest mulig etterrettelig ligger det et krav på forskeren om å følge med i sin egen virksomhet. Her håper vi å kunne være til hjelp ved å problematisere de vitenskapsteoretiske forutsetningene som implisitt gjøres om forskeren i deler av metodelitteraturen, for eksempel «nøytral» og «tilbaketrukket», og dels ved helt konkret å ta utgangspunkt i noen av de tallrike situasjonene forskeren som person kan bli stilt overfor i forskningsprosessen.

Som utgangspunkt for denne refleksjonen bruker vi gestalttradisjonens tilgang, nærmere bestemt gestaltpsykologiens grunnleggere og deres tenkning om mennesket som fundamentalt relasjonelt, og noen av gestaltterapeutens relasjonelt betingede begreper og grep om samhandlingssituasjoner i den terapeutiske samtalen. Intensjonen er ikke å lage en ny metodebok for helsefagene og samfunns- vitere som tar sitt utgangspunkt i gestaltterapeutiske teknikker, men å gjøre grunnlaget for gestaltterapiens tenkning gjeldende for disse gruppene, både i intervjusituasjonen og i etterrefleksjonen og i det vitenskapelige analysearbeidet som er knyttet til de tre formene for situering; selvbiografisk situering, feltsituering og tekstsituering. Vi tar utgangspunkt i gestalttradisjonens innsikter, som er av filosofisk og terapeutisk art, og anvender dem på forskningssituasjonen.

Gestaltpsykologien oppsto som del av en filosofisk bevegelse: fenomenologien. Fenomenologien består som en egen forskningstradisjon i samfunnsvitenskapen, kanskje først og fremst innen antropologien, men også innen sosiologien. I den forstand er det et stykke «vitenskapshjemføringsarbeid» vi gjør i denne boken. Vi henter en tradisjon som var samfunnsvitenskapelig i sitt opphav, men som så ble glemt, tilbake til samfunnsvitenskapen, og anvender den som inspirasjonskilde når vi skriver om metodespørsmål.

Profesjonsidealer for forskere

Vår påstand er at forskeren, uansett hvor godt forberedt hun er til et intervju eller et feltarbeid, ikke kan unngå å inngå i en relasjon til sin informant. Hele ideen om at hun skulle kunne stå på utsiden av relasjonen, eller ikke inngå i noen relasjon i det hele tatt fordi hun skal være nøytral eller objektiv og ikke skal påvirke sitt studiefelt, er, så vidt vi kan se, tuftet på sviktende forutsetninger. Fordi forskeren ikke vet hva som kommer til å skje i intervjusituasjonen, kan hun heller ikke være hundre prosent forberedt.

I praksis betyr dette en rekke ting. Informanten blir influert av forskerens nærvær og dennes væremåte og måte å stille spørsmål på. Alle forskerens forberedelser vil i noen situasjoner måtte kastes om; hun må begynne intervjuet et annet sted enn hun hadde planlagt, eller hun blir utfordret intellektuelt eller følelsesmessig på måter hun ikke var forberedt på. Hun blir kanskje bedt av informanten om å legge fram noen av sine egne synspunkter på en situasjon i felt eller i forbindelse med temaet for intervjuet.

I slike situasjoner vil mange, spesielt ferske forskere og studenter, oppleve at de bryter med de noe uklart definerte profesjonsidealene som ligger på forskere: idealer om å forholde seg nokså «taust», «nøytralt» og «i bakgrunnen». Alt dette konnoterer et ideal om å være «objektiv» i intervjusituasjonen og ikke «påvirke» situasjonen for mye, verken gjennom verbale ytringer eller påkledning, og om ikke å bringe inn for mye av seg selv og ta plassen fra den andre, ikke å mene noe om temaet for samtale, og så videre.1 Vi er ikke uenig i at det ofte er helt avgjørende for å framskaffe gode data at man holder seg og sitt i bakgrunnen. Identitet er å bringe med seg selv og sitt eget ståsted, i motsetning til hva mange tror, og er «hermeneutisk produktivt» for å si det med Hans-Georg Gadamer. Grunnleggende sett er forståelse og tolkning av sosiale fenomener et møte mellom ulike ståsteder, nemlig forskerens og «de andres». Kontrasten mellom dem bidrar til gjensidig bevisstgjøring. Når «de andre» framstår som forskjellige fra meg, betyr det samtidig at jeg blir bevisst min egen partikularitet. Idealet om objektivitet står derfor i motsats til det mulige. Et annet problem er at det jo er ved å vinkle spørsmål og utnytte situasjoner til å få fram mer informasjon at forskeren får fram relevante data. Det er riktig at man skal beflitte seg på å få fram den andres vinkling av og syn på virkeligheten, men måten det skjer på, er nettopp ved ikke å holde seg i bakgrunnen, men for eksempel ved å framheve temaer, pense samtalen inn på forskningsspørsmålene, få fram informantens synspunkter ved å antyde egne. God kvalitativ forskning er altså avhengig av en helt annen type datainnsamling enn den som blir anbefalt i mange metodebøker.

1 Til tross for at flere norske sosiologer, for eksempel Liv Finstad (1997), Karin Widerberg (1995, 2001), Dag Album (1996), Annick Prieur (1994), Katrine Fangen (2004) og kriminologen Cecilie Høigård (2007) har gått i rette med dette vitenskapsidealet og i flere arbeider har praktisert ulike former for situering, og at det også i den internasjonale statsvitenskapen blir løftet fram og drøftet av for eksempel Patrick T. Jackson (2016), mener vi likevel at dette idealet er virksomt når vi vurderer den vitenskapelige litteraturen i våre respektive fagfelter, og når vi veileder studenter i sosiologi, kriminologi og statsvitenskap. Se også Dahl (2012: 7, 8), som problematiserer dette vitenskapsidealet i sin artikkel om utfordringer i intervjuer med cannabisbrukere.

Flere feminister, for eksempel Sandra Harding (1991), Donna Haraway (1991), Karin Widerberg (1995) og Liv Finstad (1997), har problematisert den «objektive» posisjonen og måten å forholde seg til praktisk vitenskapelig informasjonsuthenting og senere analysearbeid på. De har med rette kritisert posisjonen for å være positivistisk og urealistisk eller uriktig. Det er ingen som i praksis greier å forholde seg taus og nøytral og upåvirket av og i felt- eller intervjusituasjonen, og slik vi ser det, er det heller ikke et mål. Et menneske som eventuelt ville kunne klare noe slikt, ville neppe ha de nødvendige forutsetningene for å forstå de sosiale situasjonene vedkommende angivelig skulle forske på. Bare sjelden ser man imidlertid spor etter konkret metodisk refleksjon i vitenskapelige arbeider. Selv der hvor forskeren sier at hun er klar over at hun har preget og påvirket feltet og samtalene, får vi sjelden vite hvordan hun kan ha gjort det.2 Dette, mener vi, er en stor svakhet ved mange vitenskapelige arbeider, noen av våre egne inkludert. Det innebærer at leseren ikke får kunnskap om noen av de sentrale betingelsene kunnskapen er blitt produsert under.3 Kanskje skyldes dette de følelsene av ubehag som kan være knyttet til å bli bevisst sin (underlegne) posisjon, som blant annet den franske sosiologen og antropologen Pierre Bourdieu (1999) har analysert i forbindelse med sine studier av klasse. Et eksempel er et barn som er vokst opp i arbeiderklassen, med spesifikke smakspre- feranser for musikk, klær og litteratur, og som kan oppleve en akutt underlegenhet i møte med skolesystemet, som er konstituert rundt den kulturelt autoritative smaken til den øvre delen av middelklassen.4 Parallellen til forskning og forskeren vil kunne være at det å gi til kjenne og gyldiggjøre sine følelser, personlige overveielser og av og til bommerter i forskningssituasjonen og forskningsprosessen –som så synliggjøres i tekstproduksjonen, er forbundet med ubehag, skam og kanskje angst. Slike bekjentgjøringer vil kunne innebære at forskeren framstår som om hun trer ut av sin posisjon som forsker (profesjonell) og inn i posisjonen som menneske (ikke-profesjonell).

2 Flotte eksempler på hvordan situering kan gjøres, er Margaretha Järvinens (1998) refleksjon over sin prostitusjonsforskning og Elizabeth Dauphinees (2013) forskningsstrategiske snuoperasjon i The Politics of Exile.

3 Men se Aaslund (2023) om hvordan situering kan inndras i forskning om makt i sosialt arbeid, og Todd-Kvam og Todd-Kvam (2022) om hvordan forskere «skaper» data sammen med informantene.

La oss med en gang si at vi ikke her argumenterer i retning av at forskerens personlige følelser og erfaringer med forskningssituasjonen skal løftes fram på måter som overskygger kunnskapen som skal formidles fra et felt, i den ferdige teksten. Imidlertid mener vi at det både av vitenskapsteoretiske og forskningsetiske grunner er viktig, redelig og interessant at leseren gis innblikk i hvordan forskeren opplevde det å være ute i felt, og i hvilke aspekter ved forskerens selvbiografi (både den personlige og den teoretiske) som ble aktivisert.5

Slik er også denne boken et innspill i en debatt som handler om forskningens profesjonsidealer. Sosiologer har for eksempel analysert og problematisert forholdet mellom idealer og realiteter, diskurs og praksis i tallrike institusjonelle sammenhenger for ulike profesjonsutøvere, men bare sjelden er forskeren som profesjonsutøver i felt – både som intervjuer og som feltarbeider – oppe til kritisk drøfting. Antropologer snakker ofte om hvor viktig det er ikke å «go native», men i norsk antropologisk forskning finner vi sjelden refleksjoner over hvordan forskere i praksis kan komme inn i situasjoner hvor dette har vært en mulighet. De nasjonale profesjonsetiske ret-

4 Dette var hovedgrunnen til at sløyd i sin tid ble innført som fag i skolen.

5 I Norge er det spesielt Karin Widerberg (f.eks. 1995, 2001), men også Katrine Fangen som har gitt stemme til dette standpunktet. Se for eksempel Fangens (2004: 220–226) drøftinger av forholdet mellom en bekjennende og en realistisk (skrive)stil.