Foreldremøtet: Utdrag

Gøril B. Lyngstad

Foreldremøtet

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-72074-2 1. utgave, 1. opplag 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Omslagsdesign: TANK/Cappelen Damm Sats: Type-it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: Livonia Print SIA, 2021, Latvia www.cda.no akademisk@cappelendamm.no

Innhold

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

Det første møtet – forventninger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

11

Hvorfor har vi egentlig foreldremøter?. . . . . . . . . . . . . . .

15

Hvem er foreldremøtene til for? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

23

Samarbeid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

37

Alle skal med! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

52

Hva skal til for å lykkes? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

70

Praktiske tips med eksempler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

94

Lesetips. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

112

Forord

Kjære grunnskolelærer!

Denne boka er primært skrevet til deg som til daglig jobber med skolebarn og møter foreldre. Motivasjonen for å skrive om foreldremøtet er at jeg har sett mye engasjement for å få til et godt samarbeid, både fra lærerens side og fra foreldrenes side. Engasjement er ikke alltid nok for å lykkes, man trenger også gode verktøy og gode hjelpere rundt seg.

Med verktøy kan man få til det man vil. Man bruker kanskje et helt lærerliv på å finne ut hva som fungerer. Noe må man kanskje erfare selv, men kanskje kan man dele litt mer?

(Rune Benonisen, tidligere utvalgsmedlem i FUG)

Foreldre ønsker å engasjere seg i skolen, men de vet ikke alltid helt hvordan. Lærerstudenter og ferske lærere gruer seg til å møte foreldrene, og lærere kan oppleve foreldre som både krevende og vanskelige. Omtrent halvparten av henvendelsene til Foreldreutvalget for grunnopplæringen (FUG) handler om vanskelig kommunikasjon med skolen, og mobbeombudene forteller om foreldre som kvier seg for 7

å ta opp ting i redsel for å bli oppfattet som vanskelig – og at det skal gå ut over barnet.

Jeg skulle ønske jeg hadde forstått betydningen av et godt foreldresamarbeid på et tidligere tidspunkt. Denne boka handler om det jeg selv skulle ønske å kunne som ung lærer.

Boka er på ingen måte utfyllende om temaet, men forhåpentligvis er det noe her som kan gi deg lyst til å jobbe mer for å få alle foreldrene med. Eksemplene i boka er fra ulike kanter av landet, og fra store og små kommuner. De er kommet til gjennom samtaler med foreldre og ansatte i skolesektoren, fra egen erfaring som ansatt i skolen, som forelder og fra sekretariatet i FUG, samt fra litteratur og fra media.

I lesningen av boka kan det være greit å vite følgende: • Utgangspunktet for boka er foreldremøtet i grunnskolen. Mye har likevel overføringsverdi til foreldremøter for SFO og foreldresamarbeid generelt.

• Omtale av foreldremøter gjelder møtet med flere foreldre for klassen, ikke enkeltforeldre.

• Skole–hjem-samarbeid eller hjem–skole-samarbeid?

Hjemmet kommet først for eleven, men i det viktige samarbeidet er det skolen som har hovedansvaret for at det fungerer, derfor velger jeg å nevne skole først.

Første del av boka, kapittel 1–4, handler om hvorfor vi skal ha foreldremøter, og hva det er nyttig for. Denne delen tar i hovedsak foreldreperspektivet og viser hvordan samarbeidet kan oppleves fra den siden. I kapittel 5 ser jeg litt nærmere på hvorfor det er sånn at noen foreldre alltid stiller opp, mens andre ikke er like synlig til stede. Kapittel 6 og 8

7 handler om hva du som lærer kan gjøre for å lykkes med møtene på lang og kort sikt. Kapittel 6 gir tips til investeringer i et langsiktig perspektiv, men også tips til forberedelser og gjennomføring av møtet. Kapittel 7 gir eksempel på ulike typer møter, samt ulike metoder du kan bruke for å få foreldrene mer aktive i møtene.

Boka er ment for å inspirere til god praksis, både i et forebyggende perspektiv og knyttet til selve foreldremøtet.

Dette er mitt bidrag til deling, håper du kan finne noe du opplever nyttig.

Lykke til!

Tusen takk til alle dere som på ulikt vis har bidratt i arbeidet med boken!

Gøril B. Lyngstad

KAPITTEL 1

Det første møtet – forventninger

Mitt aller første skoleforeldremøte som mamma var vel et nokså typisk foreldremøte. Først var det et møte i skolens aula for alle foreldrene på trinnet, dvs. fire klasser, deretter skulle det være klassevise møter i klasserommene. Skolen har en fin aula. Utfordringen er at den også fungerer som passasje fra skolens hovedinngang til flere rom. I aulaen var det satt ut stoler i kino-oppsett, men ikke nok stoler til alle.

Mange ble derfor stående bak i rommet, der det altså var passasje til andre rom. Det er kanskje en god ting at det kommer flere enn forventet, men synd det ikke var plass til alle.

Flere passerte mens møtet pågikk, så det var en del forstyrrelser. Skolen hadde den gangen ikke noe godt lydanlegg, så det var ikke lett å få med seg det som ble sagt. Det ble gitt mye informasjon om skolen, jeg husker ikke så mye hva det var. Jeg husker imidlertid at et stykke ut i lysarkpresentasjonen fikk vi se et bilde av skolens læringsplattform. Her pekte rektor på et ikon oppe i høyre hjørne og sa at der kunne vi finne informasjon om samarbeid mellom hjem og skole. Det er fortsatt rart å tenke på at det som kanskje var aller mest interessant for oss som satt i salen, og som møtet burde handle om, fikk vi altså ikke vite noe om.

11

Jeg husker sant å si lite fra denne delen av møtet, annet enn at det ikke kjentes som viktig. Det kjentes som noe skolen bare ønsket å få overstått. Det var nok ikke sånn ment, det tror jeg faktisk ikke, men det kjentes sånn. (Forelder)

Dette er ikke min historie, men det kunne like gjerne vært det. Jeg kjenner igjen den passive rollen og opplevelsen av ikke å bli tatt på alvor.

Vi hadde også klassevise møter etter slike fellesmøter på trinnet. Jeg var optimist og hadde tro på at jeg skulle bli kjent med de andre foreldrene på klassemøtet. Det var viktig for meg å bli kjent, vi hadde ikke bodd så lenge i bydelen og kjente fortsatt ikke så mange der.

Vi gikk inn i klasserommet til 1B der det stod skilt med navn på elevene på hver pult. Vi inntok lydig plassen til eget barn. Rart hvordan man bare gjør noe fordi man tror det forventes av en. Jeg husker at jeg tenkte at det for en gangs skyld var en fordel å ikke være så høy. Læreren fortalte om seg selv og sine tanker om og planer for klassen. Dette var fint. Vi fikk klasselister med navn på elevene der de på forhånd var delt inn i fire «årstidsgrupper». De seks øverste på lista hørte til høstgruppa, de seks neste vintergruppa og så videre. Årstidsgruppene ble oppfordret til å organisere ulike aktiviteter for elever og foreldre utenom skoletid for at vi skulle bli kjent. Vi fikk eksempler på hva dette kunne være, og at det måtte være noe som alle kunne være med på. Deretter valgte vi klassekontakt og vara, og klassekontakten sa hun ville opprette en Facebook-gruppe der vi kunne ha enklere dialog om aktiviteter. Så var det hele over. Jeg likte godt at vi skulle ha årstidsgrupper, det var jo en måte å bli kjent med hverandre på. Likevel. Litt over to timer, og vi foreldre 12

hadde knapt sagt et ord. Et lite stikk av skuffelse, men det ville sikkert bli bedre, tenkte jeg. Gi det litt tid.

Oppturen kom allerede på parkeringsplassen på vei hjem fra møtet, der ble jeg stående sammen med et par andre foreldre jeg kjente fra barnehagen. Endelig kunne vi slippe til!

Der kom det også et par andre som de kjente fra før, og så noen til. Det ble etter hvert til et eget lite treff der praten gikk ganske fritt, hengende over panseret på bilen. Det meste handlet om skolen og om elevene – hva ungene gjorde på fritida, hvem de var sammen med, hvilke regler for innetider som gjaldt, hvor lang tid ungene brukte på lekser, hva slags inntrykk vi hadde av lærerne og så videre. Denne samtalen ble starten på mange års vennskap som både jeg og ungene har hatt glede av. Og helt sikkert også skolen.

Dette var første gang vi ble stående ved bilen og diskutere etter et foreldremøte, men det var ikke siste. Panser-møter, kalte vi det i FUG. Ulempen med slike panser-møter er at de stort sett styrker den sosiale relasjonen mellom de som kjenner hverandre fra før. Ufrivillig bidrar det til å stenge nye foreldre ute, med mindre foreldrene selv aktivt tar kontakt på tvers av tidligere bekjentskap. På den måten kan foreldremøtene bidra til å forsterke de sosiale nettverkene som er der fra før, eller mangelen på slike. Dette er en form for systematisk utenforskap. Det er ikke noens «skyld». Poenget er at det er mulig å gjøre noe med det.

Mange år senere fikk vi en annen opplevelse. Klassene var blandet og satt sammen på nytt, det betydde også at vi ble en ny foreldregruppe der mange av oss ikke kjente hverandre fra før. Dette hadde skolen tenkt på. I starten av det første foreldremøtet for den nye klassen ble vi bedt om å gå to og to sammen. Det var to elevmentorer som ledet denne 13

første delen av møtet. Vi skulle fortelle den andre fem ting om oss selv – hva vi var god på, hva vi syns var gøy, favorittferie, favorittdag i uka og beste barndomsminne. Etterpå skulle vi presentere hverandre i plenum. Det at elevene ledet seansen, gjorde møtet litt mer avslappet, men også at vi tok oppgavene veldig på alvor. Det ble en god balanse av uhøytidelig forpliktelse. Stemninga var god da læreren skulle overta og lede resten av møtet. Oppstarten med elevmentorene ga oss også et eksempel på praktiske øvelser som de ville gjøre med elevene i de nye klassene for å «riste dem sammen». Opplegget var dermed nyttig på flere måter. En veldig god start!

Mange foreldremøter er gode, men langt fra alle. Vi har arenaen, kunnskapen og engasjementet, det må vi utnytte bedre!

KAPITTEL 2

Hvorfor har vi egentlig foreldremøter?

Dette kapitlet gir en kort påminnelse om hva lovverk og forskning sier om foreldremøter, og hvorfor vi egentlig har disse møtene. Det kan gi noen føringer for planlegging av gode møter.

Foreldremøter samler voksne mennesker, ofte i litt ulik alder, som kun har det til felles at de har barn født samme år. Det er mange som mener mye om disse møtene, både lærere og foreldre. Et raskt internettsøk gir treff på flere kronikker og blogger der ting er satt på spissen. Det dekker hele spekteret – fra lærere som er utslitt og ikke orker mer fra kravstore foreldre, via foreldre som er frustrert og flau på andre foreldres vegne, til foreldre som opplever foreldremøter uten mål og mening.

Elin Ørjasæter er en av dem som har uttalt seg om foreldremøtet (Aasheim, 2011): «Å være på foreldremøter er som å bli hensatt til de verste minnene fra barneskolen.»

I samme artikkel sier hun også dette: «Jeg vil gjerne slå et slag for møteplagernes sårbarhet. De har gjerne en vanskelig psyke. Det de trenger, er en autoritær leder», fastslår hun, og mener læreren burde tatt styringen slik at hun hadde sluppet å prate.

Dette viser den dobbeltheten som mange av oss foreldre 15