Issuu

VICTOR NORMAN

EN LITEN ÅPEN BY Fortellingen om Risør 1500–1873

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-65943-1 1. utgave, 1. opplag 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Grafisk form: deTuria Design / Gisle Vagstein Omslagsfoto: Forside øverst: Nasjonalmuseet. Forside nederst: Universitetsbiblioteket NTNU. Bakside: Aust-Agder museum og arkiv Kuben Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, 2021

KOMMUNE

INNHOLD

forord

innledning Byen i havgapet

Byen og havnen 15 | Distriktet rundt 18 | Det lille format 20

faglig forord En selvgrodd by

Kronologien 23 | Teorien 24 | En sekvens av forklaringsmodeller 28 Personene 32

del I mellom holmer og skjær

innledning Møteplassen

kapittel 1 Det begynte i Holland

«De gouden eeuw» 44 | Nederlands skog 49 | Oppgangssagene 50 Bosvika og Boswijck 55

kapittel 2 Søndeled brygge

Natur og geografi 59 | Hvorfor? 61 | Forspillet 62 | Frisere skotter og hollendere 64 | Søndeled eller Sandnes brygge? 68

kapittel 3 Østre Rissørr

Byområdet før byen 76 | Skjærgården og havnen 78 | Uthavnen 80 Hollenderne kommer … 82 | … men hvor blir det av byen? 83 Tilbake til Malmøe 84 | Den livligste havnen på kysten 86

kapittel 4 Tønsberg–Skien 2–1

1. omgang: Kampen om handelsrettighetene 91 | Gøy(e) i pausen 93

kapittel 5 Byherren som ble forvist

Forspillet 99 | Imperiet 100 | Forvisningen 105 | Arven 106

kapittel 6 Den første byen på Agdesiden Byen og innbyggerne 111 | Bebyggelsen 118 | Klondyke 123 | Levesett 124

109

kapittel 7 Nedtur

126

Historien 127 | Tallenes tale 133 | Forklaringene 136

kapittel 8 Gjennom fyr og flamme

143

Den robuste byen 144 | Byen uten matadorer 146 | Krigene 149 Tidenes sankthansbål 155 | Drivankrene 157 | En kritisk vår 159

kapittel 9 «fra disse Christiansandske Prætentioner Libereret» 161 Stiftsstaden og kremmerne 163 | Hvorfor? 170 | Risørs rolle: Bare haleheng? 171 Kjøpstadsprivilegiene 173

del II Under vårhimlens sus

175

innledning Margrethe og Christopher

176

Margrethe Rasmusdatter Falch 177 | Christopher Winther 179 | Det lysner 180

kapittel 10 «Progress and reform!»

181

Fra krise til økonomisk revolusjon 184 | Norsk økonomi på 1700-tallet 186 Kaffe og opprør 189 | Pietisme og skole 191

kapittel 11 Herskap og tjenere

193

En byvandring rundt 1740 194 | Så? 211

kapittel 12 En fürstelig by

213

Fellesarenaene 214

kapittel 13 En ny vår

231

Hovedtrekkene 235 | Den livlige havnebyen 239 | Kjøpmennene 243

kapittel 14 Risør & Opland

250

Risørs omland 252 | Konflikten mellom by og land 254 | Diagnose 261

kapittel 15 Brødrene Ellefsen og det «bastillede» borgerskap

264

Brødrene Ellefsen 266 | Det skjøre livet 272 | De nære ting 272 … men også noe mer 274 | Forretningsmoral 276 Mary Wollstonecrafts sølvskatt 277 | Christian Sørenssens hjertesukk 281

intermezzo Byen i 1800

283

kapittel 16 På middagshøyden

284

del III til gangspillets sang

315

innledning En norsk by

316

kapittel 17 Knall og fall

322

Forspill 323 | Knall … 324 | Krig 329 | 1814: Annus mirabilis? 347 Og så — fall … 349

kapittel 18 Henrik Carstensen og hans by

351

kapittel 19 Herrer i eget hus

369

Borgerdugnad: Eligerede og deputerede og andre mænd 373 Kommunalt selvstyre – også i navnet 375 | Stemmerett og valgdeltagelse 379 Et gryende sivilt samfunn 382 | Avisene 386 | Det sivile samfunn 388 De første tegn til politikk 388 | Arbeiderforeningen og Rolf Olsen 392 Venstrebølge 394

kapittel 20 … og de som utgjorde flertallet

396

De yrkesaktive kvinnene 397 | … og de hjemmearbeidende 403 De sosiale skapningene 405

kapittel 21 Call all hands

408

kapittel 22 Shaken, not stirred

441

etterord gamle minner

461

takk litteratur bilderettigheter register

465 467 473 474

FORORD

Risør har fått sin historie skrevet på nytt. Det er all grunn til å takke forfatter Victor Norman og en hardtarbeidende og kunnskapsrik redaksjonskomite for jobben. Takk også til alle som har selv vært kilder eller bidratt med kildemateriale til bokverket i to bind. Bind to, som dekker tiden fra 1873 til 2018, kom først. Dette bindet har blitt lest, kommentert, referert til og også diskutert i mange sammenhenger. Det var også hensikten. Boka skulle ikke være en pyntebok for salongbordet i finstua, men vel så mye en bruksbok for voksduken på kjøkkenbordet. Nå foreligger første bind av historien fra 1500-tallet fram til 1873, inkludert den formelle etableringen av byen i 1723. Jeg er ikke i tvil om at dette bindet vil bli like mye og godt lest som det første – eller rettere sagt det andre. Folk i Risør er opptatt av byens historie, men jeg legger også merke til hvordan mange med liten eller ingen tilknytning til byen og kommunen leser vår historie med stor glede og interesse. Våre erfaringer er ikke unike. Det dypt lokale og nære kan også bli universelt. Det første kapittel i dette bindet oppsummerer og beskriver hva byen Risør er, og til en viss grad hvorfor byen og dens innbyggere har blitt som vi har blitt. Selv er jeg ikke bygutt, men oppvokst og bor på Torskeberg 12 kilometer fra Torvet i Risør. Men jeg identifiserer meg så sterkt med byen at jeg skriver vi om byens innbyggere. Innledningskapittelet reflekterer over byens størrelse og format og leter etter årsakene på hvorfor vi ikke har vokst i innbyggertall gjennom mange tiår. Ett svar kan være at vi framstår som en veldig stor uthavn. Vi kjenner leia PortørRisør-Lyngør og kan gjerne fortsette med Merdø, Homborsund, Brekkestø og andre uthavner vestover. Bydelen Tangen har kanskje det tydeligste preg av uthavn, men hele byen Risør kan tilpasses en uthavn-definisjon. Jeg er alltid litt redd for å slå fast hva som er typisk Risør og typisk risørsk. Det kan lett føre til stereotypier og selvoppfyllende forventninger. Men la meg forsiktig antyde noen svar – kanskje på typisk Risør-vis. Sosialantropologen Fredrik Barth har i en klassisk teori trukket fram at ste-

forord

der og folk ofte skaper og beskriver identitet og kultur i møter med andre. Vi i Risør har møtt mange i de siste 500 årene, ikke minst by- og handelsfolk fra Holland, England og Danmark. Kanskje disse møtene ikke alltid var så greie? Kanskje vi følte på en underlegenhet, provinsialitet eller mangel på dannelse? Franskmenn beskriver ofte Norge ved en mangel på grandeur – en vist og følt storhet – som ikke minst franskmennene selv behersker og elsker. Risørs grandeur er i beste fall neddempet og forsiktig, og milevis unna triumfbuer og obelisker. I norsk sammenheng er vi også ganske langt unna det – i våre øyne – litt vel selvhevdende, på grensen til selvgode hos jærbuer, trøndere eller bergensere. Selv om Risør har hatt sine tydelige foregangspersoner innen næringsliv, politikk og kulturliv, viser historien at det kollektive har stått sterkt i byen. Her har vært og er sterke tanker og følelser rundt fellesskap, likhet og solidaritet. Det har ikke minst vært lokalsamfunnets motstandskraft i kriser og dårlige tider. Og de har det faktisk vært ganske mange av. Det kollektive har mange viktige kvaliteter og effekter, men kan også virke dempende og få noen til å holde litt igjen. Noen mener det er en kvalitet, andre kan se det som en begrensning. Risør er en usedvanlig vakker by – en av Nordens best bevarte trehusbyer. Vi finner skjønnheten i detaljene, men kanskje enda mer i helheten. Den er så åpenbar, sett fra Risørflekken med byen og havet, sett fra en benk på Torvet, fra Holmen eller fra 17. mai-togets ferd gjennom byens brede og smale gater. Jeg finner lite forskning om forholdet mellom byers skjønnhet og utvikling. Det snakkes om et beauty premium blant mennesker, der pene mennesker lettere ender opp med bedre jobber og høyere lønn. Kan dette overføres til vakre småbyer? Eller er det omvendt? Vi vet jo om mange mindre pene byer som har hatt en rivende utvikling. Vi kan i alle fall spekulere i om at vi nøler veldig med å forandre det vakre i byen, og at denne forsiktigheten og nølingen også overføres til andre områder. Samtidig er det bestandige og vakre selve historien vår – rammene for levd liv i gode og dårlige tider, og et viktig grunnlag for vår identitet og stolthet.

forord

Om jeg antyder en viss neddempet og smålåten nøling i det risørske, må vi huske på at vi har mange, mange eksempler på det stikk motsatte. Vi har grepet muligheter, vært opportunistiske, smarte, av og til slue. Vi har tenkt stort og nytt. Vi har vært stolte og feiret. Vi har løftet oss langt ut over våre dimensjoner og fostret enkeltpersoner, grupper, bevegelser og arrangementer som har gitt oss internasjonalt rennommé. Selv om vi inviteres til å forstå oss selv gjennom historien, ønsker jeg å la spørsmålet stå rimelig åpent. Det viktigste er at vi kjenner historien, og ut fra den gjør våre egne analyser og betraktninger. Dette bokverket går grundig inn i enkelthendelser, men gir oss også sammenhenger, både nasjonalt og internasjonalt. Dette er et godt underlag for å flette inn våre egne liv, våre egne erfaringer og familiehistorier. Alt dette blir Risør – den lille, åpne byen – i fortid, nåtid og framtid. Så oversiktlig og samtidig så mangfoldig og sammensatt. God lesing og igjen takk for det viktige historieverket om Risør!

Risør, 4. oktober 2021 Per Kr. Lunden, ordfører

Innledning

BYEN I HAVGAPET History matters. It matters not just because we can learn from the past, but because the present and the future are connected to the past by the continuity of a society’s institutions Douglass C. North

Innseilingen til Risør, malt av Dikken Zwilgmeyer

Risør er den eldste av byene mellom Skien og Stavanger. Den er også den minste. Med vel 4 500 innbyggere i selve byområdet og noe over 6 600 i kommunen, som også omfatter den tidligere herredskommunen Søndeled, er Risør omtrent like stor i dag som den var for 150 år siden. Det bebygde området er blitt langt større, og andelen av kommunens innbyggere som bor i byen har vokst, men innbyggertallet i Risør-området har bare svingt opp og ned rundt en langtidstrend som nesten er like flat som havet utenfor byen på en fin sommerdag. Det meste av byen brant ned på forsommeren i 1861, og ettersom byen ikke har vokst noe særlig siden det, står de sentrale delene nesten uforandret slik de ble etter gjenoppbyggingen: En hvitmalt treby med kjøpmannsgårder i sen-

innledning

empirestil, brede gater og strandpromenader i front og et mylder av like hvitmalte små og store hus i bakkant og på heiene rundt. Noen skjønnhetspletter – et enslig bygg i glass og aluminium midt i hovedgaten og et tidligere fiskemottak i strandpromenaden – bidrar egentlig bare til å fremheve resten. Byen måtte være den perfekte scene for utendørsfremføring av «En folkefiende» eller «Samfundets støtter». Den er da også hver sommer et ideelt bakteppe for kammermusikkfest, kunsthåndverksmarked og trebåtfestival. Men er denne museumsgjenstanden noe å skrive et historieverk om? Et sted der historien tok slutt for 150 år siden? Og der det ikke kan ha vært mye futt før det heller når den trengte 250 år på å samle sammen noen få tusen innbyggere? Svaret er at folketall og bykulisser bedrar. Risørs historie handler ikke om langvarig vekst. Den handler om folk som klorte seg fast ytterst på en halvøy, prisgitt internasjonale konjunkturer, profitthungrige kjøpmenn og uvær, kapervirksomhet og krig rett utenfor stuedøra. Den handler om en by med tettere bånd til Danmark, Holland, England og Amerika enn til nabobyene. Den handler om den lange veien fra tømmereksport via vannsager og dampsager til treforedling og møbler. Den handler om seilskuter i medvind og påfølgende dødsseilas. Og ikke minst: Den handler om en langsom marginalisering etter hvert som transport flyttet fra sjø til land og Norge begynte sin vandring mot det storurbane, postindustrielle samfunn. Og selv om fasaden ikke har forandret seg så mye, har livet bak den gjort det: Patrisierhusene rundt indre havn står fortsatt, men patrisierne er borte. Det er også trelasthuggerne, sjøfolkene, håndverkerne og konene med de store barneflokkene som holdt til i de mange små husene bak fasaden. Nå er det sosialdemokratiets barn som befolker både små og store hus. Mange er bare feriegjester; enda flere er pendlere til Arendal eller Grenland; og av resten er det en stadig økende andel som jobber i offentlig og privat tjenesteytelse. Om kvelden ser de kanskje på «Outlander» eller andre historiske dramaserier, nipper til et glass vin, og drømmer seg tilbake til en annen tid. Risørs historie er minst like spennende som dramaseriene. Den handler om rå maktkamp mellom kjøpmenn fra Tønsberg og Skien – og om hvordan han som vant kampen, etterpå ble dømt til å flytte fra byen. Den handler om to dramatiske bybranner som begge la det meste av byen i aske; om kvinnen som reddet byen da begge de ledende kjøpmennene døde i løpet av fjorten dager; om sjørøveri midt på indre havn; om Risør-mannen som fikk eidsvollforsamlingen til å bryte ut i skoggerlatter; om den engelske kvinnesakspioneren som kom til Risør på skattejakt; om den første virkelige barnebokforfatteren i Norge; om mormonere og lavkirkelige opprør; om Norges første venstreopposisjonsavis – og masse annet.

b y e n i h av g a p e t

Ikke minst handler historien om den nesten hundre år lange kampen Arendal og Risør måtte føre mot Kristiansand for i det hele tatt å få lov til å eksistere som byer. Det skulle ikke bli den siste gangen byen har vært nær ved å ligge med brukket rygg. Det skjedde igjen etter Napoleonskrigene og atter igjen da hjørnesteinsbedriften I.W. Prebensen gikk over ende i 1910, da byens rederier gjorde det samme i 1921–22, og da tremassefabrikken måtte gi opp i 1977. Store og små enkeltbegivenheter er imidlertid hverken det viktigste eller mest spennende ved historien. De blekner i forhold til det store økonomiske og sosiale dramaet som utspilte seg hver dag i samvirket og de store forskjellene mellom kjøpmenn, håndverkere, huggere, tømmermenn, sjøfolk og alle de andre yrkesgruppene i byen, mellom fruer og madamer og tjenestepiker, mellom de barna som gikk på borgerskolen og de som gikk på allmueskolen. Og ikke minst: mellom de som tross alt klarte seg sånn noenlunde og de som på grunn av sykdom, lyter eller alderdom var prisgitt almisser. Det var til tider skremmende mange av dem. Den sosiale avstanden var like stor i den bitte lille byen ytterst på Risørhalvøya som i Bergen eller Kristiania, men den fysiske avstanden var langt mindre. Det gjorde forskjellene enda tydeligere, og det innebar at deklassering og fattigdom var synlig for alle og med det enda tyngre å bære. Det er å fortelle historien om disse menneskene og samspillet mellom dem som er hovedformålet med de to bindene om Risør fra 1500 til i dag. Hverken det økonomisk-sosiale dramaet eller de spennende enkeltfortellingene er særegne for Risør. Dramaet går igjen i alle små og mellomstore byer, og spennende enkelthistorier finner man langs hele kysten. Var dette det hele, ville byhistorien først og fremst være interessant for byens innbyggere og andre med særlig interesse for Risør. For andre ville den kanskje ha interesse som et case, men ikke mer. Risør skiller seg imidlertid fra andre byer på et avgjørende punkt: sin beliggenhet. De fleste gamle norske byer ligger ved utløpet av en elv, og er med det et naturlig knutepunkt for områdene rundt. Risør ligger i havgapet ytterst på en halvøy, og har derfor aldri vært et naturlig samlingspunkt for folk i bygdene omkring. Det var først da hollandske skippere fant det bekvemt å bruke den naturlige havnen utenfor halvøya som base når de skulle hente tømmer i fjordene på begge sider at byen vokste frem. Det særegne ved beliggenheten slutter ikke der. Risørhalvøya og områdene rundt den ligger i grenseområdet mellom Østlandet og Vestlandet – eller mer presist mellom Østlandet og den delen av Vestlandet som Vilhelm Krag skilte ut og gav navnet Sørlandet. Det avspeiles i en særegen dialekt som skiller seg klart fra språket lenger øst, men som også mangler mange av de språkmerkene

innledning

som kjennetegner dialektene lenger vest.1 Det avspeiles i enda større grad i historien: I lange perioder har Risør nesten til forveksling lignet på de øst-norske trelastbyene, for så i andre perioder å bli en sjøfartsby med større likhet med Arendal, Grimstad og Lillesand enn med byene lenger øst. Det er noe symbolsk over avkjørselen fra E18 til Risør. Det er to tunneler der – én rett før og én rett etter avkjørselen. De ber nærmest om å bli kalt Østlandsporten og Vestlandsporten, for med det å markere at veien som tar av mellom dem går til en egen liten verden mellom øst og vest. Forresten – heller ikke det er riktig. Den lille byen, i havgapet ytterst på halvøya, ligger med ryggen mot land og blikket rettet utover. Det er handelsveiene til Danmark, Holland og England som har vært viktige for Risør; ikke naboene. Ingen annen by mellom svenskegrensa og Lindesnes ligger nærmere havet – skjærgården utenfor er bare en smal rad av holmer med gap for alle vindretninger, og siden det nesten ikke er synlige rester av raet som ellers er en fare for skipstrafikken på hele strekningen fra Brunlanes til litt vest for Arendal, er Risør noe nær en perfekt havn. Skulle man peke på én ting som har vært den røde tråden gjennom hele Risørs historie, er det da også havnen – med de danske og hollandske farkostene som var faste gjester hver sommer i over 300 år, med de nybygde skutene som ble sjøsatt eller rigget og alle de ikke fullt så nye som lå i vinteropplag, med de små lastebåtene som fraktet varer langs kysten og dampskipsrutene som var hovedveien i over hundre år, med reketrålerne som fyrte opp maskinen hver morgen klokken fem, med de engelske skipene som lastet ved tremassefabrikken og sørget for tilførsel både av kjekke gutter og smuglersprit, og etter hvert med alle fritidsbåtene som når dette skrives hver sommer yngler i både havn og skjærgård. Det er historien om denne havnebyen mellom øst og vest som fortelles i de to bindene om Risør. Fortellingen er i all hovedsak kronologisk, så tanken er at den skal (kunne) leses i sammenheng, men den er forsøkt inndelt slik at de enkelte kapitlene skal kunne leses uavhengig av hverandre. Det er også klart markerte underavsnitt i de enkelte kapitlene for de leserne som foretrekker å lese litt her og litt der, og det er tekstavsnitt i tilknytning til mange av bildene for de som foretrekker å konsentrere seg om illustrasjonene. Håpet er at flest mulig av byens innbyggere og andre som er interessert i Risør skal finne noe å fordype seg i. For å gjøre lesningen lettere for de som ikke kjenner byen og distriktet godt (og kanskje også for de som husker det, men har glemt det), skal vi begynne med geografien i og rundt byen. 1

For mye mer om Risør-dialekten, se Hødnebø (2005).

b y e n i h av g a p e t

Risør havn, august 2021

BYEN OG HAVNEN Selve byen ligger altså ytterst på en halvøy, i en stor skorte mellom to heier – Urheia i nord og Viddefjell i sør. Innerst i skorta lå til 1970-tallet Tjenna, et lite tjern som var forbundet med sjøen via et kort bekkefar – nærmest en smal kanal. Nær utløpet var det et lite skjær som etter hvert fikk navnet Hollenderskjæret, angivelig fordi hollandske småkjøpmenn la seg der med båtene sine. Kanalen og skjæret er forlengst borte og utgjør nå, sammen med vollene på begge sider, den indre delen av byen, med kirke, sentrumsgater og ytterst, der havnebassenget begynner, byens torv. Tjenna er fylt igjen og er blitt parkeringsplass, men stedsnavnet består. Rundt havnebassenget, som offisielt heter Indre havn men på folkemunne bare kalles Bukta, ligger på nordsiden byens smykke, Solsiden, med patrisierhus på rekke og rad. Lenger ute kommer en til Steinvika, en av de eldste delene av byen, og derfra går bro over til Holmen, som i gammel tid først het Gjertisholmen og så Badskjærholmen, og som alltid har spilt en viktig rolle i byens historie, med skipsverft og kanonbatteri. På sørsiden av Bukta går Strandgaten, også den med store bygårder. To kvartaler utover langs denne ligger i dag på et nes på venstre hånd et gult murhus som har vært tollbod og politistasjon og nå skal bli hotell. Neset var opprinnelig et skjær der byherren hadde sin bolig i flere generasjoner.

innledning

Strandgaten sluttet opprinnelig litt utenfor Skjæret, ved den såkalte Hukken, der strandlinjen gjør en krapp sving i sørlig retning. For vel hundre år siden ble imidlertid gaten forlenget, slik at Strandgaten nå går ut til dampskipsbrygga, et par hundre meter lenger sør. Hovedgaten videre sørover er imidlertid Tangengata,2 som går fra Hukken til bydelen Tangen, som ligger lengst sør i byen. Den har alltid hatt en spesiell posisjon i byen. I de eldste folketellingene omtales den som «Tangen, der loser og fiskere bor», og det var nok et stykke på vei riktig. Befolkningen på Tangen var imidlertid mer sammensatt enn som så og minnet mer om det man ellers finner i uthavner; og på mange måter har Tangen alltid vært som en uthavn i byen. I byområdet mellom Viddefjell og Urheia er en rekke små heier og høydedrag – Kirkeberget, Peder Pål, Fløyheia, Bøsen, Kamperhaug, Peder Mons og Lillevarden3 – og mye av den gamle bebyggelsen bak fasaden ligger på eller under disse: på Kirkeberget, i Hasdalen mellom Fløyheia og Bøsen, på Kamperhaug, og på toppen av høydedraget under Peder Mons – et område som opprinnelig het Heien (eller Smedjeheien), men som nå mer prosaisk bare om2 Den observante leser vil se en språklig inkonsistens mellom «Strandgaten» og «Tangengata». Jeg har bodd i Bergen i femti år, så for meg er det ikke lenger naturlig å bruke a-endelser – bortsett fra i steds- og gatenavn jeg vokste opp med i Risør. Jeg har derfor ingen problemer med gatenavn som Tangengata og Kragsgata eller stedsnavn som Krana og Buvika, og det faller helt naturlig å omtale indre havn som «Bukta». Av sosialantropologiske grunner skriver jeg imidlertid systematisk to av gatene med endelsen -en: Solsiden og Strandgaten. De som bodde der før i tiden (og noen kanskje også senere enn det) hadde sosiale posisjoner eller aspirasjoner som tilsa at de omtalte bostedet med en-endelse; derfor mener jeg at inkonsistensen er historisk korrekt. 3 Som andre steder som liker å sammenligne seg med Roma, må det i Risør selvfølgelig ha vært syv heier; og som andre steder er det strid om hvilke syv som skal regnes med. Både Peder Pål og Kamperhaug er blant de tvilsomme – den første fordi den egentlig er del av Kirkeberget, og Kamperhaug fordi det ligger like ved Bøsen og derfor kan sies å være del av samme høydedrag. Til gjengjeld er det noen som mener at Skoleheia, lenger oppe i byen, og Losheia, en topp mellom Peder Mons og Lillevarden, hører med. Jeg skal ikke ta stilling til hva som geologisk er riktigst, men mener på rent estetisk grunnlag at Peder Pål – oppkalt etter Peter Paul-festningen i St. Petersburg – og Kamperhaug klinger bedre enn Skoleheia og Losheia.

b y e n i h av g a p e t

Indre havn (Bukta) sett fra øst, med Urheia og Solsiden til høyre, Torvet i midten og til venstre Strandgaten med Viddefjell i bakgrunnen. Det gule huset til venstre i forgrunnen er den gamle Tollboden på det som i sin tid het Skjæret.

tales som «på toppen av Garverkleiva». Fortsetter en fra sentrum utover på nordsiden av Bukta – utover Solsiden og forbi Steinvika og Holmen og rundt den østlige del av Urheia – kommer en til Buvika. Navnet går igjen i diverse stridigheter i byens eldste historie, men da som betegnelse på større deler av bygrunnen. En kan gå videre derfra rundt resten av Urheia og komme til Krana, en bydel som opprinnelig het Korstvedt, men som siden 1750-tallet har hatt navn etter en skipskran som da ble anlagt der. Det var byens viktigste industriområde i 200 år, og det er fortsatt industrivirksomhet der. I dag er det imidlertid først og fremst et boligområde og en småbåthavn. Det er for øvrig mye raskere å komme dit ved å gå opp forbi kirken og opp bakken som har fått navn etter bydelen. Skjærgården rett utenfor byen, som i dag er ferieparadis, var historisk en viktig næringsarena. Det var gårdsbruk på Enga, skipsbygging på Skibholmen (bedre kjent som Djeveløya), kvartsbrudd på Gruholmen, og avvekslende

Området fra Skjæret til Tangen: Hukken rett bak varden i forgrunnen, Tangen helt til venstre i bildet, og Tangengata bak husene langs sjøen i forgrunnen. Bildet er tatt fra Holmen.

innledning

skipsverft, trelastopplag og sagbruk på Lekerøya. Bommen, den lille bukta på østsiden av Lekerøya som i dag er best kjent som Pjolter Bay, ble lasteplass for props og annen trelast da det etter bybrannen i 1861 ble forbudt å ha trelastopplag på bryggene i byen. Det er naturlig å slutte rundturen i byområdet på Randvik. Det var der byen startet. Hele byområdet var del av Randvik-eiendommen, og det var bøndene derfra som ønsket hollenderne velkommen til å legge seg og drive handel på Holmen. DISTRIKTET RUNDT Det var hverken skjærgården eller Randvik-eiendommen som skapte Risør – det var skogressursene i distriktet rundt. Risør ligger ytterst på en halvøy mellom Søndeledfjorden og Sandnesfjorden. Begge går rundt én mil inn i landet, og en serie små og store vassdrag renner ut i dem. Det viktigste vassdraget i Søndeledfjorden er Gjerstadvassdraget, som strekker seg fra øvre Gjerstad, nær grensen til Telemark, og ned til (Indre) Søndeled. I tillegg er det flere små vassdrag som renner ut på nordøstsiden av fjorden, i området mellom Søndeled og Gjernes, og dessuten et par vassdrag på sørvestsiden som renner ut ved gårdene Røed og Nautenes (Bosvika). Alle disse spiller sentrale roller i Risørs historie. Det viktigste vassdraget som renner ut i Sandnesfjorden er Vegårsheivassdraget. Det renner sørover fra Vegårshei gjennom Holt (i Tvedestrand kommune), gjør så en relativt krapp sving og danner to større vann før det renner

b y e n i h av g a p e t

gjennom Lagstrømmen og ut ved Laget i Holt; innerst i Sandnesfjorden. Andre vassdrag av betydning er det ikke ved Sandnesfjorden. Til gjengjeld er det flere steder langs fjorden og området utenfor som har hatt stor betydning på andre måter: Laget, både som lasteplass og arnested for skipsfart, Sandnes som tollstasjon, og Fie som yngleplass for loser. Risørs naturlige oppland er begrenset til dette området. Nord og vest for Gjerstad og Vegårshei ligger Arendalsvassdraget, som kommer fra Vest-Telemark og renner ut mellom Arendal og Grimstad; i øst støter en på Kragerøvassdraget. Distriktet er småkupert og har historisk vært tynt befolket, så en må lete lenge etter storgårder og skikkelser som har gjort seg bemerket utenfor lokalsamfunnet. Vekstvilkårene er imidlertid gode, ikke minst for skog; og de mange vannene og vassdragene som er en naturlig del av det småkuperte landskapet skulle komme til å bli et aktivum da vannsagene og hollenderne gjorde sitt inntog. Ifølge Christian Svendsen, en mer enn alminnelig interessert og dyktig lokalhistoriker, skal en sibylle ha spådd at Risør skulle bli et lite sted.4 Hva hun baserte spådommen på skal være usagt, men man behøvde neppe være synsk for å forstå at opplandet satte klare grenser for hvor stor Risør kunne bli – i hvert fall så lenge livsgrunnlaget var tømmer og trelasthandel. Kvalitetsmessig var det naturlige opplandet førsteklasses; men det var samtidig langt mindre enn skogområdene oppover Arendalsvassdraget, Skiensvassdraget og vassdragene til trelastbyene på begge sider av Oslofjorden.

Gjerstadvassdraget

Søndeled Gjernes

Vegårsheivassdraget

Barm

Røed

Søndeledfjorden

Risør

Nautenes/Bosvik

Sandnesfjorden Laget

Omland 1982, s. 352.

Sandnes

Fie

innledning

DET LILLE FORMAT At Risør er en liten by fordi den historisk har hatt et lite oppland, blir allikevel en for enkel konklusjon. Tiden da lokale naturressurser var den begrensende faktor for en bys vekst og størrelse er forlengst forbi. Det er ikke sølvgruvene som har gitt nytt liv til Kongsberg, Bergens størrelse har ingenting med Lofotfisket å gjøre lenger, og den tiden da vassdraget fra Telemark bestemte Arendals ve og vel var over nesten før den hadde begynt. Å si at Risør er forblitt liten fordi arealet i områdene rundt er lite og det bor få folk i Søndeled og Gjerstad, er derfor meningsløst. Om noe er det heller omvendt: Det lave folketallet i nabolaget har nok mer å gjøre med byens størrelse enn omvendt. Så hvorfor og hvordan har Risør klart å forbli så liten? Skyldes det beliggenheten? Kanskje det, men det finnes større byer med adskillig mer krevende beliggenhet – det er nok å nevne eksempler som Ålesund og Kristiansund – så det kan ikke være hele forklaringen. Så hva er svaret? Historien om Risør er interessant nok i seg selv til at den fortjener å bli fortalt, og forhåpentligvis formidles den i disse to bindene på en måte som gjør den lesbar. Skal Risør kommune kunne forsvare den store investeringen som er gjort i historieprosjektet, må imidlertid fortellingen gi noe mer enn ren underholdning. Som Douglass North peker på i sitatet i starten på denne innledningen, er historien viktig fordi det er kontinuitet mellom de institusjonene som har skapt historien og de som vil forme fremtiden. Grunnspørsmålet jeg håper folk i og utenfor byen vil ha i tankene når de leser eller blar i Risørhistorien, er derfor hvilke sider ved byens institusjoner – samværsformer og normer, politisk kultur, skoler og foreninger, livsstil og interesser, økonomiske og sosiale forhold – som har gjort at byen er forblitt liten. Er det fordi man så lenge hadde byherrer som ordnet opp? Eller kanskje aversjon mot å få nye? Skyldes det at kulturen er så egalitær at folk kvir seg for å stikke seg ut? Eller er det at byen mister talenter fordi den ikke kan tilby gode nok karrieremuligheter? Eller er det kanskje – som jeg selv våget å antyde for mange år siden – at det er for mange Risør-folk i byen? Bøkene kommer ikke til å gi noe svar, men de vil forhåpentligvis gi leserne mulighet til selv å trekke noen nyttige konklusjoner.