Issuu

En kort introduksjon til Romerriket

Jon W. Iddeng

En kort introduksjon til Romerriket

ISBN 978-82-02-88457-4

1. utgave, 1. opplag 2026

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Omslagsdesign: Kristin Berg Johnsen

Sats: Bøk Oslo AS

Kart: Cappelen Damm

Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia

Alle foto Jon Iddeng, unntatt

Alamy: s 28, 114,153

David Bjorgen / Public Domain-1.0 Universal / Falt i det fri s. 39

Chizhao/CC BY-SA 3.0. Denne utforming ved Philippe Remacle s. 41

Falt i det fri: s. 42, 49, 62

Public domain: s. 145, 169, 210

Mary Evans Pictures s. 58

José Luiz Bernardes Ribeiro / CC BY-SA 4.0 s. 73

Frits Gouda / CC BY-SA 4.0 s. 76

Carole Raddato / CC BY-SA 2.00 s. 87

CC0 1.0 Universal Public Domain Dedication s. 124

Michael De Greasley, CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons s. 158

Manfred Heyde, CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons s. 185

Capitoline Museums, CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons s. 190

Nino Barbierei / CC BY 2.5 s. 200

Jean-Christophe Benoist / CC BY 2.5 s. 206

Steven Zucker, CC BY-NC-SA 2.0 s. 215

Papiret i Cappelen Damms bøker er hentet fra bærekraftig skogsvirke. Ingen av forlagets produkter bidrar til avskoging eller forringelse av skog. Cappelen Damm arbeider for å redusere miljøbelastningen fra våre bøker så mye som mulig.

Les mer om Cappelen Damms miljøarbeid ved å scanne QR-koden:

www.cda.no akademisk@cappelendamm.no

Palestina og jødene

Kapittel 8 Militær organisering, grensepolitikk og intern kontroll

Kapittel 9

Kapittel 10

Fra okkupasjon til fellesskap

romanisering

Forord

Denne boka har blitt til i stille stunder over ganske lang tid, innimellom alt annet. Det har vært en gøyal utfordring å forsøke å gjøre Romerrikets historie kort og samtidig interessant. Takk til familie, venner, hus og hytter som har klart seg uten vedlikehold mens jeg nok en gang har forsvunnet ned i bøkene. Det er også flere som har kommet med gode innspill og rettelser: Takk til min faste leser Pio Pethon som alltid er varm og kritisk, og ønsker seg mer utfyllende, der jeg må kutte. Takk til redaktør Knut V. Bergem for entusiasme, tålmodighet og forbedringer. Takk til forlagets konsulent Ing var Brandvik Mæhle for å sette meg på spor av noe som kunne løfte teksten. Og sist, men ikke minst, takk til Hilde Skarnes som både har lest, gitt gode tips og gitt meg rom til å trekke meg tilbake med romerne. Evig takknemlig.

Oslo, desember 2025

Jon Iddeng

Introduksjon

Dette er en kort liten bok om Romerriket. Den er skrevet med to formål.

Det ene er å gi en historisk framstilling av hvordan og hvorfor romerne etablerte et stort imperium med utgangspunkt i bystaten Roma. Det andre er gi en beskrivelse av dette riket når det var på høyden i romersk keisertid, hva det bestod av, og hvordan det ble administrert og holdt sammen. Boka vil derfor dekke sentrale emner som statsdannelse, styreform, politisk kultur og mellomstatlige relasjoner. Den skal dreie seg om republikken som politisk system, og vise hvordan en styreform med et betydelig demokratisk element kan demonteres, og den vil beskrive et imperium som en maktpolitisk realitet og ideologi. Denne boka er derimot ikke en begivenhetshistorie eller en beretning om Romas keisere.

Romerne er med oss fysisk og mentalt; de har formet oss, bevisst og ubevisst, og Romerriket opptar oss den dag i dag – især menn, om man skal tro trender i sosiale medier. Målet med denne framstillingen er å gjøre noe av dette tydeligere for alle som er interessert i å sette seg inn i Romerriket som historisk fenomen. Boka dekker nesten tusen års historie, fem millioner kvadratkilometer, mange tusen byer og folk, hundrevis av millioner menneskeliv, bortimot tusen antikke litterære bøker, et utall bygg verk, tonnevis med materielle levninger i hundrevis av museer, og dessuten omtrent to hundre år med moderne forskning. Det er hybris å tro at man kan øve rettferdighet overfor alt dette eller tilføre noe nytt av verdi. Jeg håper likevel at denne kunnskapen er verdt å dele, og at akkurat denne framstillingen i dette formatet treffer norske lesere.

Hvem var romerne?

Nasjoner og nasjonalstater er moderne konstruksjoner som springer ut av opplysningstida og idealet om at det eksisterte folk med felles opprinnelse, fødested, språk, kultur og historie innenfor et landområde. Dette folket burde og skulle dermed utgjøre en egen selvstendig stat. Begrepet nasjon – natio – er hentet fra romernes språk, latin, og betyr fødsel. Det dukker opp i ordet renessansen som er kommet til oss via fransk renaissance og betyr «gjenfødelse», som karakteriserer den betydelig økende interessen for antikkens kultur og ideer fra 1400tallet. Tiden imellom ønsket man å distansere seg fra, det var bare en middelalder.

Den som studerer romernes tidlige historie grundig, vil slite med å finne et stadium hvor romerne utgjorde ett etnisk folk. Selv de romerske mytene beskriver at byen Roma ble grunnlagt av omflakkende røvere og siden ble befolket av tilreisende handelsmenn, krigere og omstreifende grupper. Byen vokste i takt med at denne litt hissige og viltre gjengen nedkjempet naboene i krig. De overvunne ble gradvis integrert i bystaten Roma, med ulik status og rettigheter. Etter en krig i 338 fvt. fikk Roma kontrollen over de andre byene i sitt nærområde Latium (noenlunde tilsvarende dagens Lazio). Disse snakket samme språk (latin) og er omtalt som latinere. Noen fikk full romersk borgerrett, noen fikk en redusert variant, mens andre fikk status som selvstendige forbundsfeller. Plutselig var altså beboere i andre byer og områder også romere, og slik skulle det fortsette i takt med at romerne la stadig nytt land under seg. Romerne var altså borgere i en ekspanderende bystat. Og de ble gradvis flere.

I en viss forstand blir begrepet «romerne» brukt om myndighetspersoner og de som stod under deres makt – slik også jeg gjør i denne boka. Når vi i dag skriver at romerne gjorde dette eller invaderte der, så er det jo snakk om hva personer med makt og myndighet utstedt fra Roma ga ordre om, og ikke nødvendig vis at alle som utførte ordrene, var romerske borgere. Men det å bestemme over et knippe andre bystater i et mindre område kan knapt kalles noe rike. Når gir det mening å snakke om et romersk imperium eller Romerriket?

12 En kort introduksjon til Romerriket

Hva var Imperium Romanum?

Imperium var opprinnelig romerens begrep for militær kommando og seinere en betegnelse på det området hvor romerne utøvde makt og kontroll. Mens vårt moderne ord imperialisme egentlig dekker begge disse funksjonene av ordet, bruker vi ordet imperium hovedsakelig om et stort rike, tilsvarende det engelske empire. Romerne snakket imidlertid om imperium lenge før de fikk etablert et rike. Uttrykket stammer fra den tidlige republikken (500–300 fvt.), hvor de to øverste embetsmennene i Roma, konsulen og pretoren, hadde imperium, som innebar retten til å lede en romersk hær. De var valgt, og hadde dermed fått tildelt en slik kommando, av folkeforsamlingen. Men det var det romerske eldrerådet, senatet, den ær verdige forsamlingen av tidligere embetsmenn, som skulle velge ut hvilket imperium de skulle få. Det var altså ikke fritt fram å føre krig hvor som helst eller mot hvem som helst. Det var dessuten den romerske folkeforsamlingen som måtte vedta at Roma skulle erklære krig mot en annen stat. Denne kommandoen, som embetsmennene på denne måten fikk tildelt av det romerske senat og folk, ble kalt imperium (populi romani).

Det var særlig konsulene som skulle føre krig på vegne av romerne, og straks de fikk tildelt et område hvor militær makt var påkrevd, gikk de i gang med å rekruttere borgere til legionene og hjelpetropper fra forbundsfellene før de ga seg i vei. Etter hvert som romerne annekterte nytt land, gled begrepet imperium romanum over til å bety alt det området som var under romersk overherredømme, altså det vi på norsk kaller Romerriket.

Det skulle ikke gå mer enn om lag 70 år fra Roma fikk kontroll over sitt nærområde til de hadde lagt hele Italia sør for Posletta under seg. I 272 fvt. var hele den delen av Fastlands-Italia romerskkontrollert område. Etter den første krigen mot Karthago (264–241 fvt.) innlemmet Roma de store øyene Sicilia, Sardinia og Korsika som de første romerske provinsene. Hundre år seinere var Nord-Italia, store deler av den iberiske halvøya, Adriaterhavskysten, Hellas og Lilleasia under romersk herredømme. Og da den romerske republikken falt med Caesar i 44 fvt. og hans ar ving Augustus etablerte et eneveldig keiserdømme, var også Gallia, Nord-Afrika, hele Balkan og Levanten inkludert.

Introduksjon 13

Ekspansjonen fortsatte i keisertida med dagens England, Ungarn, Romania, Alperegionen og en større del av både Nord-Afrika og Midtøsten. Størst i utstrekning var riket etter keiser Trajans erobringer i Mesopotamia i 117 evt., da Romerriket strakk seg fra Carlisle (i dagens Storbritannia) i nordvest til Bagdad i sørøst, og utgjorde et større samlet territorium enn dagens USA uten Alaska. Romerriket ble dermed et av de største og lengstlevende rikene i europeisk historie. Som herskere var altså romerne svært suksessrike.

Leser vi romerske tekster fra denne glansperioden, virker det ikke bare forutbestemt at Roma skulle dominere verden, det ble ansett som noe helt selvfølgelig. Nasjonalskalden Vergil skriver om hvordan gudene har gitt romerne det særlige oppdrag å styre verden – for deres makt har ikke Jupiter satt noen grense (imperium sine fine). Der andre kunne være flinke til å hamre ut bronse, skrive poesi eller ri på hester, var romernes særlige oppgave å herske. I det følgende skal jeg forsøke å utdype bakgrunnen for at romerne var så gode til å herske over andre, og når og hvordan denne maktambisiøse ideologien utviklet seg.

Tidslinje frem til republikkens fall

Italiensk jernalder (ca. 1000–500 fvt.): Villanovakulturen, utviklingen av etruskiske og latinske bystater

Romersk kongetid (750–500 fvt.): Roma grunnlegges ifølge legenden 753 fvt. og styres av konger. De siste med tydelig etruskisk innslag.

Den tidlige republikken (ca. 500–300 fvt.): Republikken etableres etter legenden i 509 fvt. Roma styres av valgte embetsmenn og senatet. Perioden preges av stenderkamper mellom patrisierne og plebeierne. Tolvtavleloven utferdiges i 450 fvt. og blir starten på romerretten. Roma nedkjemper etruskiske nabobyer og får i 338 fvt. også full kontroll over Latium.

Den klassiske republikken (300–150 fvt.): Indre stridigheter bilegges, og republikken framstår efektiv og sterk. Roma vinner kontrollen over Italia og Middelhavet.

Seinrepublikken (150–27 fvt.): Enorme rikdommer tilføres Roma, men fordeles ikke godt, og den politiske konsensusen utfordres. Konservative optimater står mot reformivrige popularer. Hæren profesjonaliseres, romerske stormenn utfordrer det politiske systemet og bruker hæren mot sine egne. Perioder med opprør og borgerkriger avløses av etablering av enemakten, et keiserdømme.

14 En kort introduksjon til Romerriket

Romersk ekspansjon i Italia fra 298 til 201 fvt.

a i s s u s D ALM A T I A

T AL I A

Ro m a

ADRIATERHAVET

Neapolis Po m p eii

TYRRENSKE HAV

MIDDELHAVET

Karthago

ROMERSKE OMRÅDER

Romersk og latinsk område i 298 fvt.

Romersk allierte i 298 fvt.

Messina Tarentum

JONISKE HAV

Syrakus

Romerske og latinske annekteringer fra 298–263 fvt.

Romerske allierte fra 298–263 fvt.

Romerske annekteringer fra 241–218 fvt.

Romerske erobringer fra 2. punerkrig

Kongeriket Syrakus

Syrakus’ allierte

DEL 1 HISTORISK UTVIKLING FRA REPUBLIKKEN TIL KEISERTIDA

Denne første delen skal dreie seg om hvordan Romerriket ble til; det vil si de historiske hendelsene fra den mytiske kongetida til bystaten

Roma ble en republikk og videre til Roma var sentrum for et gigantisk imperium, som seinere ble styrt av en sterk keisermakt.

Myten om Romas grunnlegging. Romernes stamfar Aeneas flykter fra det brennende Troja, for å skulle etablere Alba Longa, under påsyn av Jupiters ørn. Herfra ble tvillingene Romulus og Remus utstøtt som spebarn noen generasjoner seinere, men ble funnet ved Tiberens bredd og diet av en ulvinne. Elveguden markerer samtidig stedet der tvillingene skulle grunnlegge byen Roma. (Fra et romersk alter i Nasjonalmuseet Palazzo Massimo i Roma)

Kapittel

1 Byen Roma og den tidligste fasen

Ifølge tradisjonen ble Roma grunnlagt av Romulus i 753 fvt., som dermed ble byens første konge. Han ble etterfulgt av seks andre legendariske konger helt til den siste ble drevet ut i 509 fvt. og bystaten ble omgjort til en republikk. Republikken var hardt prøvet og slet med splittelser mellom folkegrupper, før man etter flere hundre år fant ut av det med hverandre og stod klar til å erobre verden. Hvor mye av dette som er myter, og hvor mye som er sant, har historikere diskutert helt siden antikken.1

Mytene om grunnleggelsen og den tidlige kongetida

De skriftlige kildene vi har om den tidligste romerske historien stammer stort sett fra det første århundret før vår tidsregnings begynnelse (fvt.). Den tidlige tida er såpass myteomspunnet at de fleste historikere vegrer seg for å konkludere bastant om hva som egentlig hendte. De bevarte tekstene inneholder rester av et stort og variert kildemateriale, med alt fra dikterisk legendestoff, årbøker, religiøse nedtegnelser, slektskrøniker, traktater, gamle innskrifter og fysiske objekter. Mye av det seinere forfattere skriver om den tidligste tida, kan altså ha røtter i virkelige hendelser, men en god del er antagelig vandrehistorier og

1 Dette utlegges og diskuteres grundig av Tim J. Cornell (1995) The Beginnings of Rome: Italy and Rome from the Bronze Age to the Punic Wars (c 1000–264 BC), Gary Forsythe (2005) A Critical History of Early Rome: From Prehistory to the First Punic War og Guy Bradley (2020) Early Rome to 290 BC: The Beginnings of the City and the Rise of the Republic. For en framstilling på norsk, se Jon W. Iddeng (2014) Romerrikets historie: Republikkens vekst og fall, kap.1–3.

Kapittel 1 Byen Roma og den tidligste fasen 19

fri diktning. Historikerne og arkeologene har diskutert dette iherdig over lang tid, hver passasje og detalj er endevendt. Hundre år med arkeologiske undersøkelser og funn er et godt korrektiv til de bevarte fortellingene og bidrar til å øke forståelsen for den tidligste perioden i romersk historie.

Det er spor av mennesker og bosetting i Roma fra langt tilbake, men forskerne er ganske enige om at Roma, som et slags bysamfunn, stammer fra 800-tallet fvt. Man har relativt sikre arkeologiske spor etter økende bofast bebyggelse fra den tida. Det rimer ganske godt med årstallet 753 fvt., da Roma ifølge tradisjonen ble grunnlagt av Romulus. Tidfestingen og den tidlige kronologien stammer fra en romersk forfatter og lærd, Marcus T. Varro, som levde og virket i det siste århundret fvt., altså 700 år etter, og den ble brukt av hans samtidige, historikeren

Titus Livius, som skrev et stort historieverk om Roma: Ab urbe condita (Fra byens grunnleggelse).

Likevel svarer ikke arkeologiske spor og de bevarte skriftlige beretningene like godt på spørsmål om hvordan byen ble grunnlagt, hvem som stod bak, og hvordan de organiserte byen politisk. De seinere beretningene er nedtegnelser og bearbeidelser av gammelt mytestoff. Særlig forsøker de å føre to grunnleggelsesmyter sammen. Den første dreier seg om Aeneas, som rømte fra det ødelagte Troja med noen landsmenn for å grunnlegge et nytt samfunn. Denne myten stammer fra den greske sagnkretsen, som vi kjenner fra Homer, tragedier og flere greske diktere, om kampen mellom trojanere og grekere. Den andre er en mer lokal legende om tvillingene Romulus og Remus og bygrunnleggelsen.

Alba Longa – forløperen til Roma

Den etter hvert etablerte fellesmyten var at Aeneas hadde endt med å grunnlegge Alba Longa, en forløper til Roma, men at selve Roma by ble anlagt av Romulus, etter at han hadde slått sin tvillingbror Remus i hjel som følge av en krangel om hvor byen skulle ligge. Tvillingene var sønner av krigsguden Mars og kongsdatteren Rhea Silvia. Hun var utstøtt av Alba Longa og gjort til vestalinne av sin onde onkel,2 som

2 En vestalinne var en prestinne for Vesta-kulten, knyttet til den livgivende ilden. Vestalinnene skulle være jomfruer og avstå fra sex og kontakt med menn.

20 En kort introduksjon til Romerriket