Grunnleggende forståelse

Adl

ADL-begrepet

ADL er et ikke et entydig begrep. Det brukes både i vid og smal betydning. ADL er et initialord, som betyr at ordet er sammensatt av forbokstavene fra flere ord. Forkortelsen er engelsk og står for Activities of Daily Living I dagligtale kalles dette ofte dagliglivets aktiviteter

ADL-begrepet brukes i flere betydninger:

• som en samlebetegnelse for en spesiell type aktiviteter

• som et arbeidsområde for en rekke profesjoner

For det første er ADL en samlebetegnelse for en spesiell type aktiviteter. Dette er hverdagslige, praktiske aktiviteter som egenomsorg, mobilitet, husholdning, bruk av transportmidler, ivaretakelse av egen økonomi, m.m. Kjennetegnet på ADL-aktiviteter er at mestring av dem gir en personlig uavhengighet eller selvhjulpenhet. Av den grunn brukes også begrepet selvhjelpsaktiviteter om denne typen aktiviteter.

Videre kan ADL ses på som et arbeidsområde for en rekke profesjoner innen helse- og sosialarbeid og for spesialpedagoger innen skoleverket. Dette arbeidsområdet kan sammenlignes med andre arbeidsområder, som det å fremme deltakelse i fritidsaktiviteter eller inkludering i arbeidslivet for mennesker med nedsatt funksjonsevne. I denne betydningen er ADL synonymt med ADL-intervensjon.

ADL-betegnelsen er et medisinsk faguttrykk som brukes av fagfolk. Det er ikke et begrep som er innarbeidet i språket til folk flest. I praksis reserveres begrepet til å gjelde arbeidet med mennesker med nedsatt funk- sjonsevne. Når det gjelder mennesker uten funksjonsnedsettelse, brukes vanligvis ikke betegnelsen ADL om deres evne til å utføre disse aktivitetene. I dagligtale bruker vi uttrykk som «å klare seg selv i dagliglivet», og lignende. I boks 1.1 er denne bokens definisjon av ADL presentert.

Boks 1.1 Definisjon av ADL

ADL er en samlebetegnelse på en rekke ulike hverdagslige, praktiske aktiviteter. Det dreier seg om oppgaver som egenomsorg, mobilitet, husholdning, bruk av transportmidler, ivaretakelse av egen økonomi, m.m. Mestring av disse aktivitetene innebærer personlig uavhengighet. Mennesker med nedsatt funksjonsevne kan ha behov for profesjonell hjelp for å mestre disse aktivitetene. ADL er følgelig et arbeidsområde for en rekke profesjoner.

Historikk

På slutten av 1800-tallet og begynnelsen på 1900-tallet i Europa og Amerika ble informasjon om menneskers funksjonelle status kartlagt gjennom helseintervjuskjema. Disse skjemaene kartla forekomsten av sykelighet i store befolkningsgrupper. Det ble rapportert om antall sykedager per person og antall personer som ikke var i stand til å arbeide på undersøkelsesdagen (Katz, 1983). Senere oppsto et mer videreutviklet funksjonshemmingskonsept som også innbefattet varighet av sykdomsepisoden. Etter hvert ble det publisert en liste over daglige aktiviteter for barn med funksjonsnedsettelse (Sheldon, 1935). Som en fortsettelse av dette ble det utover 1940-tallet utviklet hierarkiske klassifiseringer av funksjonshemming som ble brukt for å avklare alvorlighetsgraden av funksjonsnedsettelsen. I 1949 rettet en amerikansk kommisjon oppmerksomhet mot betydningen av funksjon og funksjonshemming og hevdet at det var behov for klassifisering av dagliglivets aktiviteter. I tiden som fulgte listet ulike forfattere opp mellom 50 og 100 ulike aktiviteter som de mente tilhørte ADL-området. En del av dem var aktiviteter som i dag ikke regnes som ADL-aktiviteter (Sheldon, 1935).

Betegnelsen Activities of Daily Living ble introdusert i 1945 av Deaver og Brown (Sonn, 1996). Begrepet refererte da til en lang rekke aktiviteter som ble ansett som nødvendige for å møte dagliglivets utfordringer. Deaver og Brown hadde utarbeidet en skåringsskala med 37 punkter som de kalte Physical Demands of Daily Life (Wæhrens, 2015). I en amerikansk lærebok i ergoterapi av Willard og Spackman som utkom i 1947, ble den første ergoterapeutiske skalaen som baserte seg på Deaver og Browns skala, publisert (Wæhrens, 2015). I starten handlet det om egenomsorgsaktiviteter eller, som det også ble kalt, basale aktiviteter for personlig overlevelse (Törnquist, 1995). I 1968 ble ADL en godkjent Index Medicus Category (Ward et al., 1998), det vil si et akseptert internasjonalt søkeord brukt i forskningsøyemed. Året etter publiserte Lawton og Brody (1969) en artikkel som skulle få stor betydning for hvordan ADL-området inndeles. De foreslo å dele ADL opp i to hovedkategorier: physical self maintenance og instrumental self maintenance. Physical self maintenance inkluderer aktiviteter som toalettbesøk, påkledning, spising, personlig hygiene, forflytning og bading og var det samme som man tidligere hadde kalt ADL. Det som var nytt, var kategorien instrumental self maintenance, som inkluderte å bruke telefon, å handle, lage mat, gjøre husarbeid, vaske klær og bruk av privat og offentlig transport. Utover på 1970-tallet ble følgelig ADL-begrepet utvidet til å inkludere problemer knyttet til å leve et selvstendig liv i samfunnet. Dette kan ses i sammenheng med endringer i helsevesenet, fra institusjonshelsetjeneste til kommunehelsetjeneste, som ga mennesker med nedsatt funksjonsevne mulighet til å bo i sitt nærmiljø. Før 1950-tallet hadde ikke ADL et klart teoretisk rammeverk, men med hjelp av en modell utviklet av Lawton på 1970-tallet ble ADL-området avgrenset til tre self-maintenance komponenter: grunnleggende ADL, mobilitet og IADL (Katz, 1983).

ADL i norsk og internasjonal sammenheng

I engelskspråklig litteratur brukes i dag begrepet ADL i to betydninger. Det er både et overordnet begrep for denne type dagliglivets aktiviteter, og det viser til egenomsorgsaktivitetene spesielt. Dette kan være litt forvirrende siden det ikke er den samme inndelingen som vi har i Norge. I tillegg brukes begrepet BADL i noen land om egenomsorgsaktivitetene, hvor B-en i det tilfellet står for basic (grunnleggende). Når det gjelder IADL, derimot, er det en betegnelse som brukes internasjonalt av de fleste forfattere. Et unntak er betegnelsen EADL, hvor E-en står for extended (utvidet). EADL benyttes alternativt til IADL.

I de skandinaviske landene er det imidlertid vanlig å benytte de to begrepene PADL og IADL (se boks 1.2). Disse begrepene benyttes også i denne boken.