Håkon Rune Folkenborg
Én fortid – mange fortellinger Introduksjon til historiebruk 2. utgave
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 ISBN 978-82-02-76057-1 2. utgave, 1. opplag 2022 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Omslagsdesign: Gisle Vagstein | deTuria Design Omslagsfoto: Scanpix Sats: Bøk Oslo AS Trykk og innbinding: Livonia Print SIA, Latvia www.cda.no akademisk@cappelendamm.no
[start ded]
Historiens sosiale oppgave er dobbel, den skal være befestende og befriende. Den skal bidra til å gi oss fotfeste ved å skape kjærlighet til og respekt for tradisjonen. Samtidig skal den kunne bidra til å befri oss fra fortidens bånd, slik at vi kan bli utviklingens herrer og ikke dens slaver. Historien skal være tradisjonsformidlende og emansipatorisk. Francis Sejersted (1936–2015)
Døyr fe; døyr frendar; døyr sjølv det same. Men ordet um deg aldri døyr vinn du eit gjetord gjævt. Håvamål, strofe 76
Innhold Kapittel 1 Introduksjon og nøkkelbegreper ......................................................................... Innledning ................................................................................................................. Det var en gang et menneske ................................................................................ Forholdet mellom historiekultur, historiebevissthet og historiebruk ............ Historiebruk .............................................................................................................. Historiebrukens nøkkelbegreper ........................................................................... Oppsummering ........................................................................................................
9 9 11 15 15 19 30
Kapittel 2 Historiebrukens kategorier, analytiske fokus og vekslende tidsperspektiver ...................................................................................................... Bruk eller misbruk av historien? ............................................................................ Historiebrukskategorier .......................................................................................... Historiebruk av Ottars beretning .......................................................................... Historiebrukens analytiske fokus og vekslende tidsperspektiver ................... Oppsummering ........................................................................................................
33 33 35 40 52 56
Kapittel 3 Vitenskapelig historiebruk ................................................................................... Særtrekk ved historiebruksområdet ..................................................................... Fortidens spor i nåtidens vitenskapelige historiebruk ...................................... Nasjonale identiteter i endring ..............................................................................
59 59 61 68
Kapittel 4 Kommersiell historiebruk ..................................................................................... 77 Særtrekk ved historiebruksområdet ..................................................................... 77 Reklamens bruk av historiske forestillinger ........................................................ 80 Bedriftsidentiteter som del av nasjonale, regionale og lokale identiteter ..... 85 Filmatiske fortellinger ............................................................................................. 88 Historiske romaner .................................................................................................. 98 Historiske tegneserier ............................................................................................. 103 Historiske dataspill .................................................................................................. 112
7
innhold
Kapittel 5 Offentlig historiebruk ............................................................................................ 119 Særtrekk ved historiebruksområdet ..................................................................... 119 Minnesmerker og makten over minnet ............................................................... 120 Bruk av gatenavn som offentlig historiebruk ...................................................... 131 Gatenavn i polarbyen Tromsø ............................................................................... 132 Museum .................................................................................................................... 133 Offentlig historiebruk i Sør-Afrika etter apartheid ............................................ 136 Historiedidaktikken og historiebruk ..................................................................... 138 Skolen som arena for offentlig historiebruk ........................................................ 153 Læreplaner og lærebøker som kilder ................................................................... 158 Digital historiebruk .................................................................................................. 160 Falske nyheter og digital dømmekraft .................................................................. 164 Digitale fortellinger .................................................................................................. 166 Digitale oppslagsverk .............................................................................................. 169 Skolen som arena for politisk-ideologisk historiebruk ...................................... 171 Kapittel 6 Politisk-ideologisk historiebruk .......................................................................... 173 Særtrekk ved historiebruksområdet ..................................................................... 173 Legitimerende verdier i spenningen mellom «da» og nå» ............................... 175 Synteser, mening og hensikt i framstillinger av fortiden .................................. 178 Politisk-ideologisk historiebruk og formell politikkutforming .......................... 182 Politisk-ideologisk kamp på historiens grunn ..................................................... 184 Politisk-ideologisk forsoning på historiens grunn .............................................. 186 Politiske slagord: «Aldri mer 9. april» .................................................................. 188 Hvem eier historien? ............................................................................................... 192 Ved veis ende ........................................................................................................... 200 Litteratur- og kildeliste ......................................................................................... 203 Trykt litteratur ........................................................................................................... 203 Litteratur fra internett ............................................................................................. 207 Digitale oppslagsverk .............................................................................................. 210 Nettsteder ................................................................................................................. 212 Andre kilder .............................................................................................................. 212 Stikkord ..................................................................................................................... 217
8
Kapittel 1
Introduksjon og nøkkelbegreper Innledning De to innledende tekstutdragene handler begge om hvordan fortiden bør framstilles. Det ene har ukjent opphav og eksisterte lenge i muntlig form før strofen ble nedskrevet på Island en gang på 1200-tallet, sammen med 164 andre strofer. Det er visstnok guden Odin, den høyes tale, som kommer med disse rådene på livets vei. Blant fortsatt slitesterke verdier som sunn fornuft, respekt og vennskap er også ettermælet ditt, hvordan du huskes, viktig. Du vil leve videre etter døden hvis du vinner «eit gjetord gjevt». Den andre teksten er et utdrag fra en lengre vitenskapelig artikkel skrevet i vår nære samtid, og som handler om norsk historieforskning. Det er et stort sprang i tid og hvem disse tekstene er skrevet med tanke på. Likevel legger begge opphavsmenn vekt på at framstillingen av fortiden er identitetsskapende for oss. Forestillinger om fortiden i ulike varianter er ikke noe vi kan fri oss fra. Vi trenger disse for å kunne orientere oss i verden og kommunisere meningsfullt med andre. De er på et vis nødvendige kulturelle forutsetninger for oss, uavhengig av tid eller sted.
Historieskapte og historieskapende Innbakt i forskjellige historiske framstillinger formidles det også bestemte forestillinger om historiens mening, utvikling og målsetting. Tenk på tider da stort sett alle i vår nærmeste kulturkrets var kristne, og dermed hvor sterk forestillingen om Guds plan for menneskehetens historie var. Hvis 9
kapittel 1
du ikke delte en slik forestilling om historiens overordnede mening, kunne det ses på som kjetteri og være skjebnesvangert. Andre mer moderne forestillinger om historiens utvikling er at den går mot stadig mer demokrati, frihet og likeverd (i vestlig forstand vel å merke). Til ulike tider har også forestillinger om at vi er på vei mot verdens undergang, eksistert. Det dreier seg om alt fra religioners oppfatninger om dommedag, den kalde krigens trussel om en selvutslettende atomkrig til en undergang som følge av menneskeskapte og akselererende klimaendringer. I utgangspunktet må man være skeptisk til all historieformidling som formidler determinerende, forutbestemte, forestillinger om mening, retning og utvikling med historien. På den andre siden er dette elementer ved formidling av historie som gjør den relevant og inspirerende for mange ved at den gjør tolkningen av fortidens hendelser forståelig. Den får «brikkene til å falle på plass». Faren er at vi mennesker i en slik forutbestemt utvikling blir reduserte til mer eller mindre viljeløse aktører i historiens utvikling. Utfordringen Francis Sejersted peker på, dreier seg om å formidle forestillinger om fortiden som balanserer mellom å vise at vi både er historieskapende og historieskapte.
Reflektert historiebevissthet Den sosiale, kulturelle, økonomiske og teknologiske utviklingen menneskeheten har gjennomgått de siste 300 år, er en manifestasjon på menneskers historieskapende potensial. Like lite som det finnes en fasit på hvordan framstillingen av fortiden skal være, finnes det en fasit på hva framtiden vil bringe. Det er denne dynamikken mellom skiftende framtidsperspektiver og stadig nye framstillinger av fortiden som utrettelig gir påfyll innenfor historiebrukens mange områder. Historieforskningens sakprosatekster vurderes nok som de mest sannferdige, men de opplever sterk konkurranse med andre mer spektakulære, inspirerende, underholdende og fargerike framstillingsformer av fortiden når det gjelder dannelsen av historiske forestillinger. I et demokratisk samfunn må det nødvendigvis være et slikt mangfold. Historiebruk kan bidra til å få fram allmenne trekk ved historiebruken slik den når oss i dette mangfoldet av ulike typer fortellinger om fortiden. Innenfor skolens historieundervisning er bruken av fortiden blitt en stadig sterkere innarbeidet tematikk i læreplanverket. 10
introduksjon og nøkkelbegreper
Det er derfor viktig å gi elever redskaper og metoder for å vurdere ulike historiske framstillinger slik de formidles oss i ulike former, med ulike funksjoner og innenfor ulike samfunnsområder. Slike ferdigheter er hva en reflektert historiebevissthet som gir innsikter i sammenhenger mellom fortidsfortolkninger, samtidsforståelser og framtidsperspektiver, bygger på. For å lykkes med dette trengs det historielærere som selv behersker dette, og som klarer å finne «broen» mellom elevene og historiebruk. Vi danner oss tidlig forestillinger om fortiden. Det er derfor avgjørende å finne fram til de fortellingene om fortiden som for dine elever eller studenter er mest relevante. Starter du herfra, vil veien mot en mer reflektert historiebevissthet kanskje oppleves som mindre strevsom og mer motiverende. Et analytisk perspektiv på ens egen historiebevissthet kan være et nyttig utgangspunkt og et sted å begynne i prosessen mot en reflektert historie bevissthet. La meg derfor begynne med en fortelling om et minne fra barndommen som skapte varige forestillinger om fortiden hos meg, og som jeg i ettertiden tror har hatt betydning for både utdanning, yrkesvalg, historiebevissthet og identitet. Den introduserer også de sentrale begrepene minne, fortelling, forestilling, identitet og historiebevissthet innenfor historiebruk som vi senere kommer tilbake til.
Det var en gang et menneske Jeg var syv år gammel og hadde gått ei stund i førsteklassen. Året var 1978. På tv så alle på NRK, for andre norske tv-kanaler eksisterte ennå ikke. Det var lørdag, jeg var nyvaska og fin etter en lang dag utendørs, og mamma hadde laget kakao og smurt på de deiligste, hjemmelagde rundstykkene. Forventningen var der, og snart skulle den få sin utløsning. En ny episode av animasjonsserien Det var en gang et menneske, fortellingen om intet mindre enn verdenshistorien. Hvor mange barn rundt omkring i Norge satt akkurat på dette tidspunktet og ventet på dette foran tv-en? Vignetten var en mektig opplevelse og fortelling i seg selv. Framstillingen av evolusjonen fra den første spiren av liv fram til oss, Homo sapiens, ble forsterket av den mektige musikken til Johann Sebastian Bachs Toccata og fuge i D-moll. Den etterlot en sterk forestilling om evolusjonen, og vi var som tapte barn å regne for kreasjonistene. Selve slutten av vignetten, hvor de mollstemte 11
kapittel 1
I den kalde krigens fortolkningsrom ble atomkrig en naturlig avslutning på menneskehetens historie, slik mange av oss tolket vignettens avslutning i serien Det var en gang: Et menneske. Dagens barn tolker nok dette annerledes. Kanskje er det meteoritter som treffer jorda? Samtiden gir mulighet for nye tolkninger.
sluttpartiene fra Bach satte inn, endte i at noen mennesker klarte å komme seg fra jorda før den eksploderte. At verden kom til å gå under, visste jeg jo. Nyhetene, aktualitetsprogrammer og de voksnes samtaler hadde gitt meg såpass forståelse av den kalde krigens vanvidd med våpenkappløp, særlig de fryktelige atombombene, at jeg var overbevist om at slutten på menneskenes historie på jorden ville være en atomkrig mellom vest- og østblokken. Hvorfor skulle en ha atomvåpen nok til å utslette jorda flere ganger om ønskelig hvis de aldri skulle brukes? Mange av oss tolket nok slutten på vignetten slik der vi satt rundt omkring i de tusen stuer, mens de nevnte mollakkordene døde hen og den nye episoden kunne begynne. Seriens framstilling av verdenshistorien ga mening og sammenheng for oss, og den ga oss særlig to slitesterke forestillinger om historiens utvikling. Den var et godt eksempel på hva vi kaller etnosentrisk framstilling av 12
introduksjon og nøkkelbegreper
verdenshistorien. Det var selvsagt Vestens perspektiv som lå til grunn, og denne forestillingen om hva som var relevant verdenshistorie, skulle forsterkes gjennom mye av skolegangen som lå fremfor meg. Et annet fortellergrep ga oss en forestilling om at menneskets grunnleggende personlighetstyper lå fast. Karakterene fikk sine norske navn, og de hadde de samme karaktertrekkene uavhengig av den historiske epoken de levde innenfor. Serien historiserte ikke forestillingene om rett og galt, om kategoriseringen mellom gode og onde mennesker, men den framstilte menneskene som grunnleggende de samme fra begynnelsen av fortellingen til slutten av fortellingen. Stein, hovedpersonen, var snill og lett å identifisere seg med, og sammen med Lillebror, Steins sterke kamerat, var de en uslåelig kombinasjon av styrke og vett. Det lignet på forholdet mellom Asterix og Obelix, som vi kjente fra før. De usympatiske og slemme hovedkarakterene het betegnende nok Brutulf og Sleipulf og lå i stadig konflikt med Stein og Lillebror, som heldigvis oftest trakk det lengste strået. Mesteren, den gamle kloke og distré mannen, var historiens store oppfinner og drivkraft i den historiske utviklingen. Forestillingen om menneskers grunnleggende karaktertrekk på tvers av fortid, nåtid og framtid ble også en slitesterk forestilling hos meg. Erkjennelsen om at historiske hendelser og personer måtte ses på som enestående og unike i sine sammenhenger plassert i tid og rom, lå ennå langt fram. Tiden gikk, og jeg ble etter hvert en voksen mann utdannet som historiker, og mange år etter den gang jeg så serien første gang, fant jeg serien komplett på DVD. Dette rørte ved en streng inne i meg, og jeg kjøpte sporenstreks alle DVD-ene. Hjemme hadde jeg to barn som nå var på omtrent samme alder som jeg selv var i 1978. Hvilken far var jeg vel om jeg ikke ville dele denne skjellsettende serien knyttet til et godt minne med mine egne barn? Selv om jeg lagde noe godt å spise og drikke for å lage en ramme rundt visningen, ble det selvsagt ikke den samme opplevelsen for dem som for meg, og jeg bet i meg skuffelsen. Hva hadde jeg egentlig forventet? Så mange faktorer var endret siden jeg satt foran fjernsynet i 1978. For det første kalte ingen lenger flatskjermene sine for fjernsyn. Mine barn var noen helt andre mediebrukere enn jeg selv var. De var vokst opp med et mangfold av tv-kanaler og et helt bibliotek av ulike DVD-er. Disse DVD-ene er nå pakket bort siden strømmetjenester har overflødiggjort dette. 13
Kapittel 2
Historiebrukens kategorier, analytiske fokus og vekslende tidsperspektiver Bruk eller misbruk av historien? Etter å ha arbeidet med historiebruk med både elever og studenter, framstår dikotomien «bruk og misbruk» av historie problematisk. Det framstilles ofte som om «bruk» er hva faghistorikerne bedriver i tråd med de profesjonsfaglige retningslinjene, og at «misbruk» assosieres med de framstillingene og fortolkningene med opphav utenfor dette fagmiljøet. For det første skaper den forestillinger om én riktig framstilling av fortidens hendelser og at øvrige framstillinger som avviker fra denne preges av grader av misbruk. Det er ikke lenger gangbart selv innenfor det vitenskapelige historiebruksområdet å insistere på én allmenngyldig og definitiv framstilling av fortidens komplekse årsakskjeder over et visst nivå. Saklige uenigheter om grunnlaget for bestemte historiefaglige tolkninger og slutninger forekommer stadig, selv om kildegrunnlaget hovedsakelig er det samme. Det er ikke slik at det i alle tilfeller er åpenbart hvilke perspektiver og framstillinger som er mest etterrettelige. Historiske framstillinger skapt av profesjonshistorikere med primært eksplorativ-forskende ambisjoner kommer dessuten sjeldent unna også de identitetsskapende og legitimerende aspektene. En mer utfyllende forklaring om disse ulike historiebruksfunksjonene kommer senere i dette kapittelet. Slik sett tilsløres reelle faglige uenigheter innenfor det vitenskapelige historiebruksområdet ved å skape 33
kapittel 2
en slik forestilling om én opphøyd sannferdig og meningsgivende fortolkning av fortidige hendelser. Perspektivmangfold er et nødvendig og godt botemiddel mot dette. Når det gjelder forståelsen av «misbruk», assosieres dette ofte med bevisste fordreininger av sammensetningen av fortidige hendelser. De forestillingene om fortiden som springer ut av disse blir sett på som å tjene særlige identitets- og legitimitetsskapende funksjoner innenfor det politisk-ideologiske historiebruksområdet. Vanligvis henvises det til totalitære regimers historiebruk for eksempler på dette som om dette ikke forekommer også i vårt eget åpne, demokratiske samfunn. Siden det ikke eksisterer én definitiv fasit på hvordan fortidens hendelser skal forstås, tolkes og framstilles uavhengig av samtidens skiftende dominerende verdier, er hva vi anser som «misbruk» også foranderlig. Kunnskap om og ferdigheter innenfor historiebruk er viktig for å skape kritisk og demokratisk deltakende medborgere, og da blir en forenklet enten/eller-forestilling om bruk og misbruk av historie lite fruktbart. Nyansene mellom de forestillingene om fortiden som ulike framstillinger gir oss, kan fort forsvinne. Det nærmeste vi kommer en veiledende standard for kritisk å analysere historiebruk i forbindelse med sannferdighet, er de rådende profesjonsfaglige retningslinjene. Både profesjonshistorikere og øvrige formidlere av fortidige hendelser må bedømmes etter slike standarder. Disse er over tid skiftende og i vår samtid mer sammensatte enn mange utenfor det vitenskapelige historiebruksområdet gjerne tror. På et vis kan en heller si at alt i utgangspunktet er «bruk» av historie. Graden av troverdighet, etterrettelighet og sannferdighet varierer imidlertid innenfor historiebruken, og her hjelper de profesjonsfaglige erkjennelsene oss i å navigere mellom helt spekulative og mer troverdige framstillinger. I en større samfunnsmessig sammenheng er det imidlertid ikke så enkelt å skape en gangbar grense mot misbruk. Historikeren Klas-Göran Karlsson ser utover den vitenskapelige historiebruken i sin grensedragning. Bruk av historie blir misbruk når den får direkte eller indirekte konsekvenser som fører eller kan føre til brudd på menneskerettigheter og menneskeverd. Historiske framstillinger som diskriminerer, stigmatiserer og skaper konflikter, er misbruk av historie. Selv om det ikke er en enkelt og uproblematisk definisjon og grenseoppgang som må gås opp i komplekse samfunnsmessige virkelig34
historiebrukens kategorier, analytiske fokus og vekslende tidsperspektiver
heter, er den bedre enn ingen definisjon.22 Det er vanskelig å være uenig med Karlsson i dette.
Historiebrukskategorier Når en skal gjennomføre analyser av historiebruk, er det nødvendig å ha en helhetsforståelse av og systematisk oversikt over historiebruksfeltet og dens ulike områder. En utbredt typologi er utarbeidet av Klas-Göran Karlsson som opererer med vitenskapelig, eksistensiell, moralsk, ideologisk, ikkebruk, politisk-pedagogisk og kommersiell historiebruk. Selv om Karlsson selv understreker at typologien ikke er ment å være fullstendig og at kategoriene i virkeligheten overlapper hverandre, var den tilstrekkelig utfyllende for historiebruksanalyser.23 For studentene ble det imidlertid problematisk å skille mellom disse kategoriene, og analysene ble upresise fordi de alle på ulike vis og i ulik grad handler om identitetsskaping på grunnlag av ulike verdier og syn på mennesker og samfunn. Dette gjaldt riktignok i mindre grad kategoriene vitenskapelig, kommersiell og ikke-bruk. Kategorien ikke-bruk av historien passet på totalitære regimers bevisste fordreininger av historiske framstillinger for å legitimere sitt styre. Som kategori for analyse og drøfting av viktige elementer i historiske framstillinger i åpne, demokratiske land, som f.eks. innenfor norsk krigs- og okkupasjonshistorie, blir den ofte for unyansert. Såpass mange kontroverser om hvem, hva, hvorfor og hvordan har det vært om denne tematikken at debatten om framstillingen av 2. verdenskrig har blitt kalt «krigen om krigen» av enkelte. Analysene om historiebruk med krigen som tema endte med for lettvinte konklusjoner om bevisst utelatelse og konspirasjonsforklaringer. De mer fruktbare analysene viste hvor mye mer kompleks denne historiebruken er og ikke minst hvor mange ulike historiebruksfunksjoner som er involvert. Andre typologiseringer bygger ofte på Karlsson, eller blir viet for lite oppmerksomhet i det voksende, omfattende og viktige kommersielle historiebruksområdet.24 Bakgrunnen for å utarbeide en noe annerledes kategorisering 22 23 24
Karlsson, K.-G. (2009/2012): 69. Karlsson. K.-G. (2009/2012): 58–68. Se f.eks. Jensen, B. E. (2006): 70. Stugu, O. S. (2008) og Bøe, J. B. og Knutsen, K. (2012) bygger i hovedsak på Karlsson. K.-G. (2009/2012).
35
kapittel 2
og typologisering var å øke presisjonen i studentenes historiebruksanalyser og bidra til å legge til rette for å utvikle deres ferdigheter innenfor historiebruk. I de siste tiårene har historiebruk blitt et stadig viktigere felt innenfor en historie- og samfunnsfagundervisning som vektlegger nettopp ferdigheter i sin forståelse av kompetanse.25 Målsetningen var å presentere et begrepsapparat som tydeliggjør den indre sammenhengen i begrepsapparatet mellom historiebruksområde, -form og -funksjon. Alle historiske framstillinger som skaper forestillinger om fortiden, har aspekter som virker dynamisk sammen og hvor disse grunnleggende elementene er sentrale for å analysere og drøfte disse. Derfor er form og funksjon like viktig å analysere og problematisere som hvilket historiebruksområde det dreier seg om. Først og fremst er det viktig å ikke ha et enten/eller-perspektiv når det handler om å plassere historiske framstillinger i kategorier og analysere funksjoner. Et både/og-perspektiv er oftest mest relevant, og innplasseringene i forbindelse med historiebruksområder handler gjerne om gråsoner mellom kategoriene. Historiske framstillinger bærer som regel i seg flere historiebruksfunksjoner, og det er gjensidigheten og styrkeforholdet mellom disse er interessant å avdekke. Historiebruksfunksjoner
Identitetsskapende Underholdende Legitimerende Eksplorativ-forskende
Historiebruksformer
Skrift Billedlige (og øvrige materielle uttrykksformer) Lyd
Historiebruksområder
Vitenskapelig Politisk-ideologisk Kommersiell Offentlig
25
36
Se udir.no om «Kompetanse i fagene»: Kompetanse er å kunne tilegne seg og anvende kunnskaper og ferdigheter til å mestre utfordringer og løse oppgaver i kjente og ukjente sammenhenger og situasjoner. Kompetanse innebærer forståelse og evne til refleksjon og kritisk tenkning. https://www.udir.no/lk20/overordnet-del/prinsipper-for-laring-utvikling-og-danning/ kompetanse-i-fagene/?lang=nob
historiebrukens kategorier, analytiske fokus og vekslende tidsperspektiver
For å illustrere mangfoldet innenfor historiebruk som denne tabellen antyder, skal vi ta for oss en kilde kalt Ottars beretning. Hensikten er å vise hvordan denne beretningen er utgangspunkt for historiebruk i en rekke historiske framstillinger i varierte former, med forskjellige funksjoner og innenfor ulike historiebruksområder. De utvalgte historiebrukseksemplene om Ottar er i hovedsak hentet fra vår nære samtid. Først er det på sin plass å si noen ord om hvem Ottar var. Det vi holder for sannsynlig, er at denne norrøne høvdingen, handelsmannen og utforskeren, Ottar, på 890-tallet, befant denne seg i det engelske kongedømmet Wessex. Der regjerte kong Alfred (871–899), som sørget for å få nedskrevet fortellingen Ottar ga om sine handels- og oppdagelsesreiser, om land og folk i Norden og om livet som høvding langt nord i landet langs nordveien. Denne kilden er den eneste vi foreløpig har om Ottar. Under gjengis en oversatt versjon av Ottars beretning hentet fra Tromsø Museums populærvitenskapelige tidsskrift Ottar, oppkalt etter nettopp Ottar.
Ottars beretning «Ottar fortalte sin herre, kong Alfred, at han bodde lengst nord av alle nordmenn. Han sa at han bodde nord i landet, ved Vesterhavet. Men han fortalte også at landet strakte seg meget langt nordover derfra, men det er helt ubebygd unntatt at det på noen få steder her og der slår samer leir, for å gå på jakt om vinteren, og for å drive fiske ved havet om sommeren.
Åpningslinjene til Ottars beretning på angelsaksisk.
Han fortalte at han ved en anledning ønsket å undersøke hvor langt landet strakte seg rett mot nord, eller om det bodde noe menneske nordenfor den øde strekningen. Så fór han rett nordover langs kysten. I tre dager hadde han hele tiden det ubebodde landet på styrbord side og det åpne havet på babord. Da var han så langt nord som hvalfangerne drar på det lengste. Så fortsatte han rett nordover så langt som han
37
kapittel 2
kunne seile i løpet av tre dager til. Da bøyde landet rett mot øst eller sjøen gikk inn i landet – han visste ikke hvilken av delene. Men han visste at der ventet han på vind fra vest og en smule fra nord, og seilte så østover langs kysten så langt som han kunne seile i løpet av fire dager. Der måtte han så vente på vind rett fra nord fordi landet bøyde rett mot syd, eller sjøen gikk inn i landet – han visste ikke hvilken av delene. Så seilte han derfra rett sydover langs kysten så langt som han kunne seile i løpet av fem dager. Der var en stor elv som strakte seg innover i landet. Så dreide de oppover elven, for de våget ikke å seile forbi den av frykt for fiendtligheter, fordi landet var helt bebodd på den andre siden av elven. Før det hadde han ikke støtt på noe bebygd land siden han dro fra sitt hjem, men hele veien var det ubebygd land på styrbord side – unntatt fiskere og fuglefangere og jegere, og de var alle samer – og hele tiden var det åpent hav på babord side. Bjarmene hadde dyrket sitt land meget godt, men de våget ikke gå i land der. Men ter-finnenes land var helt ubebygd, unntatt der hvor jegerne hadde slått leir, eller fiskerne eller fuglefangerne. Bjarmene fortalte han mange beretninger både om sitt eget land og om de landene som lå omkring dem, men han visste ikke hva som var sant av dette fordi han ikke selv hadde sett det. Han syntes samene og bjarmene talte nesten samme språk. Foruten å utforske landet dro han dit først og fremst på grunn av hvalrossene, fordi disse har meget fint bein i sine tenner. De brakte noen slike tenner til kongen – og deres hud er meget velegnet til skipstau. Denne hvalen er mye mindre enn de andre hvaler: den er ikke mer enn syv alen lang. Men den beste hvalfangst finnes i hans eget land; de er åtte og førti alen lange og de største femti alen lange. Han fortalte at han og fem andre drepte seksti av disse på to dager. Han var en mann svært rik på den slags eiendom som deres rikdom består i, det vil si dyr. Han hadde ennå på den tid da han besøkte kongen, seks hundre usolgte tamme dyr. Disse dyrene kaller de reinsdyr. Seks av dem var lokke-rein. De er meget kostbare blant samene, fordi de fanger ville reinsdyr med dem. Han var blant de fremste menn i landet. Likevel hadde han ikke mer enn tyve kyr og tyve sauer og tyve griser; og det vesle som han pløyde, det pløyde han med hester. Men deres rikdom er for det meste basert på den skatt som samene betaler dem. Denne skatt består i dyrehuder og fuglefjær og hvalbein og skipstau som er laget av hvalhud og selhud. Enhver betaler etter sin stand. Den fornemste må betale femten mårskinn og fem reinskinn og et bjørneskinn og ti ambarer fjær og en bjørne- eller oterskinnskofte og to skipstau; hvert av disse skal være seksti alen langt; det ene skal være laget av hvalhud, det andre av selhud. Han fortalte at nordmennenes land var meget langt og meget smalt. Alt det av det som enten kan brukes til beite eller pløyes ligger ved havet, og selv dette er meget berglendt på noen steder. Det ligger øde fjellstrekninger mot øst og ovenfor,
38
historiebrukens kategorier, analytiske fokus og vekslende tidsperspektiver
Ottars reiser til Nordishavet og til Kong Alfred i Wessex.
langs det bebygde land. På disse fjellområdene bor det samer. Og det bebygde land er bredest sydpå og smalere etter hvert som man kommer lengre nord. Sydpå kan det være seksti mil bredt eller en smule bredere, og midt på, tredve eller bredere; og nordpå, sa han, der hvor det er smalest, kunne det være tre mil bredt til fjellstrekningen. Og så er fjellet på noen steder så bredt som man kan fare over i løpet av to uker, og på andre steder så bredt som man kan fare over på seks dager. Langs den sydlige del av landet på den andre siden av fjellet, er Svealand, helt til den nordlige del av landet; og langs den nordlige del av landet, kvenenes land. Kvenene drar stundom på herjetokter mot nordmennene over fjellet, og nordmennene stundom mot dem. Og det finnes meget store innsjøer overalt i fjellområdene, og kvenene bærer sine båter over land til disse innsjøene, og derfra herjer de hos nordmennene. De har meget små og meget lette båter. Ottar fortalte at det distriktet han bodde kaltes Hålogaland. Han sa at ingen mann bodde nordenfor ham. Det er en kjøpstad som heter Skiringssal i den sydlige del av landet. Dit sa han at man ikke [sic] kunne seile i løpet av en måned dersom man gikk i land om natten og hver dag hadde god bør; og hele veien må man seile
39