Den sterkestes rett
Tom Karp
Den sterkestes rett
Ledere i en hard verden
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2026
ISBN 978-82-02-92248-1
1. utgave, 1. opplag 2026
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Omslagsdesign: Kristin Berg Johnsen
Sats: Bøk Oslo AS
Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia
Forfatteren har mottatt støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
Cappelen Damm arbeider aktivt for å redusere miljøbelastningen fra våre utgivelser. Les mer om vårt miljøarbeid ved å skanne QR-koden:
www.cda.no akademisk@cappelendamm.no
Om denne boka
Vi kommer ikke forbi at gjennom historien har sterke ledere vært samfunns- og organisasjonsbyggere, redningsmenn og -kvinner, men også maktmisbrukere og ødeleggere. De er drivkrefter for samfunns- og bedriftsutvikling, for endring og fornyelse, men også trusler mot organisasjoner, samarbeid, demokrati og enkeltpersoner. De kan være rovdyr som plyndrer og erobrer – og legitime ledere som forsvarer og utvikler. Vi må forholde oss til begge kategorier. Vi kan ikke hengi oss til normativ blindhet og late som om egeninteresse, menneskelig feilbarlighet, råskap, maktmisbruk og kaosstrategier fra ledere ikke eksisterer. Det har alltid eksistert. Og det vil fortsette.
I min forrige bok skrev jeg om lederisme – en styringsideologi som har lyktes med å konstruere høye for ventninger til hva ledere kan få til, hvor viktige de er, og hvor mye makt de bør ha. I denne boka er lederisme et premiss. Ledere er viktige; sterke ledere har alltid beveget verden, samfunn og organisasjoner, på godt og vondt. Sterk ledelse hviler på et solid ideologisk fundament. Et annet premiss er at vi lever i en tid der verden slik vi har kjent den, er i spill. En del av vår felles virkelighet er i oppløsning. Strukturer, institusjoner og maktforhold er i endring – raskere enn mange av oss rekker å ta inn over oss. Spillereglene skrives
på nytt i politikk, samfunn og næringsliv. Det skaper gode tider for sterke ledere. De etterspørres mer enn på lenge, og styrke har blitt lederes viktigste valuta.
Sterke ledere arbeider både innenfor – og utenfor – etablerte institusjoner, systemer og spilleregler. Det må de, fordi mye av det vi har tatt for gitt i politikk og arbeidsliv, ikke gjelder lenger.
Det er ikke nødvendig vis en motsetning mellom å bidra positivt og å utfordre gjeldende normer. Det krever styrke å etablere nye spilleregler, institusjoner, samarbeidsformer og allianser, i tillegg til å forsvare de eksisterende. Sterke ledere som ønsker å bidra positivt, må også bruke makt, utradisjonelle strategier og påvirke spillet – uten å ty til virkemidler som tøyer etiske, samfunnsmessige, menneskelige og klimatiske grenser for langt. Det er en vanskelig, nesten umulig, balanse på en knivsegg, og stiller store krav til lederes dømmekraft og integritet.
Sterke ledere har makt, og de vet hvordan de skal bruke den.
De er også mentalt sterke, beslutningsdyktige og handlekraftige. Mer presist enn det lar ikke fenomenet seg definere. Både ledelse og styrke er brede, og nokså ulne, begreper. Men det betyr ikke at vi bør la de ligge. Tvert imot er det desto større grunn til å rette oppmerksomheten mot styrke og ledelse.
Så er det et spørsmål om sterk ledelse kan være god. Ja, så absolutt, noen ganger utøver sterke ledere god ledelse. De arbeider for noe større enn seg selv, større enn egen vinning – de bidrar til utvikling av internasjonalt samarbeid, samfunn, virksomheter og enkeltmennesker. Andre ganger, og ganske ofte, leder de dårlig. De håndterer ikke å ha makt, de ødelegger, og de beriker seg selv.
Både gode og dårlige ledere kan derfor være sterke, og styrkebegrepet bør nyanseres. Styrke er historisk og kulturelt dess-
uten ofte blitt knyttet til det maskuline. Men styrke uttrykkes på mange måter, uavhengig av kjønn. Det finnes styrke med substans, og styrke som er iscenesatt. Den substansielle styrken bygger på moral, integritet, analytiske evner og dømmekraft. Den iscenesatte styrken inneholder kun rå maktbruk og dominans. Grensene mellom sterk ledelse og autoritære trekk, maktmisbruk og destruktivitet, er dessuten ofte syltynne, noen ganger for tynne. Likevel trenger vi enkeltpersoners styrke. Så enkelt. Så brutalt.
Boka forsøker å fange et fenomen i rask og uforutsigbar bevegelse: å analysere og forklare hva som skjer, og hvorfor det skjer. Det byr på utfordringer. Samfunnsvitenskapen er en dårlig samtidsvitenskap. Og i en samtidsanalyse er det vanskelig å komme utenom ledelse. Jeg har i hovedsak tatt ledelsesforskerens perspektiv, ikke samfunnsviterens. Ledelsesfaget interesserer seg for sjelden for sentrale samfunnsfenomener – noe det burde, gitt fagets betydning og selvbilde. For mye av fagområdet er frakoblet samfunnets behov og utvikling. Det kan gjøre faget samfunnsmessig irrelevant og overlate viktige problemstillinger til mediekommentatorer, konsulenter, podkastverter og synsere. Det skaper et unødvendig gap mellom ledelsesforskning og realiteter. Det samme gjelder statsvitenskapen og dette fagområdets manglende forståelse av hvordan enkeltindividers maktbruk opererer i landskap hvor forskernes forklaringsmodeller kommer til kort. Jeg utfordrer rådende sannheter innen ledelsesfaget og søker å beskrive ledelse slik den faktisk utøves – ikke slik den ideelt sett burde være. Boka er derfor ikke normativ, men i hovedsak beskrivende og analytisk. Den tar opp temaer ledelsesfaget ofte har berøringsangst for: sterke individer, makt, dominans og lederen
som den som beveger. Samtidig stiller jeg spørsmål om vedtatte sannheter, som at ledelse handler om samhandling, relasjoner, prosesser, verdier og myk makt.
I teksten beveger jeg meg mellom ulike analysenivåer – fra politiske ledere på den globale scenen til bakkeplan i hjemlig norsk arbeidsliv. Jeg tar for meg både ledere med lederjobber og ledere uten posisjon. Analysen spenner fra amerikanske presidenter til norske næringslivsledere, nåværende og historiske. Grepet er nødvendig fordi det finnes viktige sammenhenger som ikke bør skilles fra hverandre. Ledere er dessuten flinke til å kopiere hverandre, og ideer om styringsfilosofier sprer seg raskt på tvers av land, kulturer og sektorer. Når en amerikansk president tar seg til rette, gjør en norsk bedriftsleder eller bedriftseier fort det samme, særlig hvis presidenten fremstår som mektig, handlekraftig og kompromissløs, egenskaper mange ledere beundrer. Boka er en fagbok og en debattbok. Den er skrevet for samfunns- og ledelsesinteresserte lesere, for ledere selv, og den kan egne seg i utdanningssammenheng. Den bygger på egen og andres forskning, utviklingstrekk i samfunnet, samtaler med ledere og et omfattende materiale av sekundærkilder. Jeg har latt meg inspirere og utfordre av mange, men argumentene og konklusjonene står jeg alene for. Jeg kan også kritiseres for bruk av anekdotiske eksempler, for å trekke kausale slutninger uten god nok empirisk dekning, og for kunnskapshull. Det får stå sin prøve. Sterk ledelse er svaret på mange av de utfordringene vi står midt oppe i globalt, nasjonalt og lokalt. Boka er skrevet for å skape debatt om viktige utviklingstrekk i samfunnet. Sterk ledelse har mange nedsider som bør problematiseres. Men fraværet av sterk ledelse er heller ikke nøytralt. Sterke ledere former vår
samtid, ikke bare i internasjonal politikk, men også her hjemme. I samfunn, politikk og næringsliv. Derfor må vi våge å løfte frem fenomenet og diskutere om – og når – styrke er nødvendig, og om vi som samfunn og demokrati er villige til å betale prisen.
For sterke ledere må redde oss. Fra andre sterke ledere.
Tørkopp, Færder, 2. mai 2026
Tom Karp
Innholdsfortegnelse
Oppløsningen av en felles virkelighetsforståelse
I urolige tider søker mennesker styrke – ikke nødvendigvis det som er rett, men det som virker. Da etterspørres sterke ledere. Spørsmålet er ikke om de beveger verden, men i hvilken retning de går og om de har en agenda som tjener dem eller felleskapet.
Vi lever i en tid der verden slik vi har kjent den, er i spill. Livsgrunnlaget for demokratier er under målrettet angrep – fra mange hold og på alle kontinenter. Angrepene kommer idémessig, økonomisk, teknologisk og militært. Den etablerte regelbaserte verdensordenen demonteres langsomt, bit for bit. Folkeretten og respekten for menneskeverdet knuses av folkemord og brutale angrepskriger. Demokratier bryter sammen. Allianser svekkes. Stormaktsdominans og realpolitikk preger internasjonale relasjoner.1
Vår samtid kjennetegnes av oppløsningen av en felles virkelighetsforståelse. Det er et prosjekt noen av verdens mektigste
1 Matlary 2023; Neumann 2025
mennesker aktivt bidrar til. Strukturer, institusjoner, samarbeidsformer og maktforhold er i endring. Både globalt og nasjonalt. Etablerte sannheter rakner. Spillereglene skrives på nytt, i politikk, samfunn og næringsliv. Og endringene skjer med forbløffende hastighet. For bare ti år siden virket det utenkelig at Donald Trump kunne overta det republikanske partiet, sikre seg verdens mektigste jobb to ganger og for vandle USA til et ustabilt, autoritært og isolasjonistisk regime med forakt for sine allierte i Europa og overnasjonale institusjoner.2
Denne utviklingen utgjør en trussel mot det norske samfunnet og vår måte å organisere og styre samfunn og arbeidsliv på. Til dette kommer naturkreftene og klimaendringene. Samtidig endrer kunstig intelligens i lynraskt tempo alt fra krigføring til arbeidsliv, utdanning og forskning. I tillegg er den norske velferdsmodellen under økende press. Ulikheten øker, utenforskapet vokser, kriminalitetsbildet blir stadig mer brutalt, og arbeidslivsdemokratiet nærmer seg papirtiger-stadiet.
Sterke ledere med positivt fortegn
Den spanske statsministeren Pedro Sánchez fikk oppmerksomhet da USA våren 2026 truet med å stanse all handel med Spania. Bakgrunnen var at landet nektet USA å bruke militærbasene i Rota og Morón til operasjoner i forbindelse med krigen mot Iran. Sánchez avviste både den militære operasjonen og presset fra Washington. Spania ville ikke medvirke til en eskalering av krigen uten et klart mandat i folkeretten. Han har dessuten
2 Valen 2025
advart den amerikanske presidenten mot å spille russisk rulett med millioner av liv.3
Sánchez er en tydelig leder i kritikken av vestlig dobbeltmoral. Han hevder at dersom vestlige land krever respekt for folkeretten når Russland angriper Ukraina, må de samme prinsippene gjelde i Gaza og i Midtøsten. Ellers mister de liberale demokratiene troverdighet. Hans argument er at krigene i Ukraina, Gaza og Iran henger sammen. Det handler om respekt for internasjonal rett – eller mangel på sådan. Og så skal det sies at når Sánchez velger å stå opp mot press, er det mest sannsynlig ikke kun et spørsmål om prinsipper. Han leder også en skjør venstreorientert koalisjon, og for å beholde makten er han avhengig av støtte fra USA-kritiske partier.
Styrke har mange uttrykk. Det så man i Minneapolis vinteren 2026 da føderale immigrasjonsstyrker fra ICE (Immigration and Customs Enforcement) gjennomførte aksjoner mot immigranter i byen. Aksjonene utløste en bølge av protester, særlig etter at to personer ble skutt og drept av føderale agenter. Motstanden ble drevet frem av en koalisjon av aktivister, organisasjoner og sivilsamfunnsaktører.
Borgerrettighetsaktivisten Nekima Levy Armstrong og frivillige organisasjoner spilte sentrale roller i å organisere demonstrasjoner, gi juridisk støtte og dokumentere ICE-aksjoner. Samtidig mobiliserte grasrotbevegelser tusenvis av frivillige obser vatører som fulgte og dokumenterte arrestasjoner og aksjoner i gatene. I møte med en autoritær statsmakt oppsto motkrefter i sivilsamfunnet drevet frem av sterke lokale ledere og mennesker
som ikke ville sitte stille og se på. Det selv når den personlige risikoen var høy.
Et annet eksempel er den italienske juristen Francesca Albanese. Hun kan ikke bestille kaffe i sin hjemby uten å bli spandert på. Alle vet hvem hun er. Det skyldes at hun de siste årene blitt en av verdens mest omstridte og modige stemmer i kampen mot maktmisbruk forkledd som sikkerhetspolitikk. Albanese har ikke en lederjobb, men som FNs spesialrapportør for menneskerettighetene i de okkuperte palestinske områdene har hun brukt rollen til å utfordre både stater og globale konsern.
Da den amerikanske administrasjonen i 2025 satte henne på listen over såkalte specially designated nationals, en kategori forbeholdt terrorister, narkotikasmuglere og våpenhandlere, var det et forsøk på å kneble henne. Bakgrunnen er hennes direkte juridiske og moralske kritikk. Hun har dokumentert hvordan selskaper som Lockheed Martin, Caterpillar, Amazon, Alphabet, Microsoft og Palantir har levert våpen, teknologi og analyseverktøy som muliggjør ødeleggelsene og krigen i Gaza. Hun kaller dette en folkemordets økonomi – en struktur der volden ikke bare er politisk, men kommersielt lønnsom. I tillegg til å kritisere Israels okkupasjon og krigføring utfordrer Albanese den juridiske ansvarsfraskrivelsen som har preget vestlige demokratier i tiår. Hun er den mest synlige og uredde rapportøren i stillingens historie, ofte i strid også med sine allierte.
Albanese bruker utradisjonelle virkemidler. Gjennom juridisk grundighet, konfrontasjon og medieoppmerksomhet utfordrer hun FN-byråkratiets konser vative måter å jobbe på. Men prisen er høy: anklager om partiskhet, diplomatisk isolasjon og personlig risiko. Hun blir hetset, truet og isolert, men også hyllet fordi hun
står opp mot mektige stater, selskaper og ledere som setter seg over rettens grenser og etablerte spilleregler.4
Både Sánchez, lederne av ICE-protestene og Albanese er sterke ledere. Noen av dem har lederjobber, andre tar ledelse. De sloss for noe de tror på. Ikke nødvendig vis av idealistiske grunner, men fordi de må. Fordi realitetene og situasjoner krever det. De er ikke nødvendig vis mer moralske eller edlere enn andre. Vi skal ikke legge lista for menneskelig ufeilbarlighet for høyt. De jobber både innenfor og utenfor institusjonelle rammeverk og etablerte spilleregler, og de bruker et bredt spekter av virkemidler og strategier, både utradisjonelle og konvensjonelle. De kriger for å vinne frem med sine saker, argumenter og prinsipper.
Fellesnevneren er at de jobber for noe som er større enn dem selv. De utvikler. Ikke bare seg selv, men også andre mennesker, organisasjoner og samfunn. De setter i større grad etablerte prinsipper – som menneskeverd, rettferdighet, likeverd, demokrati, lov og rett, institusjoner og kunnskap – høyt, ikke tøylesløs maktbruk, rå styrke og dominans.
Det er det som gjør dem til sterke ledere. De er også legitime sterke ledere. Deres maktutøvelse er i større grad rettmessig, gyldig – og aksepteres i stor grad av de som berøres. Det handler om tillit og anerkjennelse hos dem som blir ledet, i tillegg til at maktbruken er lovlig og innenfor etablerte spilleregler.
4 Gessen 2025; The Guardian 2025