Innledning

Demokrati og medborgerskap er innført som ett av tre tverrfaglige temaer i læreplanen Kunnskapsløftet 2020 (LK20). Skolen er gitt et samfunnsmandat som slår fast at en av skolens kjerneoppgaver er å forberede og kvalifisere elevene til demokratisk deltagelse, det vi forstår som demokratisk medborgerskap. Skolen er en institusjon som er særlig egnet til å formidle de normene og verdiene samfunnet bygger på. I Norge har vi en læreplan som er felles for alle elevene i skolen, uavhengig av hvor i landet de bor. Gjennom læreplanen, skolens organisering, lærestoffet, faglige prioriteringer, forventninger og forpliktelser overfor elever og lærere formidles en rekke politiske, kulturelle og sosiale normer og verdier som elevene skal tilegne seg. Oppdragelse til demokratisk medborgerskap er en grunnleggende samfunnsverdi som skolen har fått i oppgave å vektlegge. Demokratiet er en politisk styreform og en måte å leve sammen på, et felles gode som avhenger av at borgerne er lojale mot de grunnleggende verdiene demokratiet bygger på. Demokratiet avhenger med andre ord av borgere som støtter opp om, ivaretar, utfordrer og videreutvikler måten vi organiserer samfunnet på politisk og som livsform. For at dette skal kunne realiseres, må det være en sterk politisk offentlighet som inviterer og motiverer borgerne til å delta i meningsutveksling, meningsbryting og samtaler som er viktige for fellesskapet. Demokratiet er også avhengig av borgere som kan vurdere og ta gode moralske avgjørelser i saker som gjelder det politiske fellesskapet, andre mennesker, dyr og miljøet.

Det hviler et stort ansvar på lærere, lærerutdannere og andre som er involvert i den demokratiske samfunnsoppdragelsen av barn og unge. En lærer kan fungere som bindeleddet mellom den enkelte elev og storsamfunnet. Lærere er i posisjon til å påvirke elevenes selvforståelse som samfunnsmedlem. Læreren skal, med utgangspunkt i sin faglige forankring, formidle kunnskap og forståelse for hvordan det politiske systemet fungerer, og hvordan elevene kan delta i offentlige prosesser og diskusjoner som er viktige for dem. I gode klasserom, som forskning viser at vi har mange av i Norge, bidrar klasseromsmiljøet til at hver elev våger og får erfaring med å ta sin plass, opplever at hen kan snakke fritt, hevde og argumentere for egne synspunkter og har en stemme som fortjener å bli hørt. Samtidig melder mange lærere at elevene er engstelig for å være politiske ukorrekte, si noe som gjør dem upopulære eller på andre måter kontroversielle. Det er viktig at skolen arbeider med å utvikle elevenes evne til å tenke kritisk, mene noe og stå for det de mener, slik at disse tendensene kan motarbeides. Elevene må kunne ta stilling til saker, også i de tilfellene som er politisk ukorrekte. I en skolehverdag med stort prestasjonspress og der mye av det levde livet er på sosiale plattformer, er det avgjørende at den oppvoksende generasjon våger å stå inne for saker, at de har kunnskap om sentrale samfunnsutfordringer og engasjerer seg i hvordan disse kan løses. Skolen beskrives gjerne som et samfunn i miniatyr, det er en institusjon som er medierende – den er limet som binder barn og unge til storsamfunnet og gir elevene kunnskaper og erfaringer som de kan bruke som demokratiske medborgere og deltagere i storsamfunnet.

For at lærere skal kunne realisere det viktige samfunnsmandatet de har, må de vite hva et demokrati er, og hvordan det fungerer. De må også vite om ulike teoretiske tilnærminger til hvordan demokratiet skal forstås, ivaretas og videreutvikles. Lærere må kunne noe om demokrati og politikk, offentlig deltagelse, rettigheter og forpliktelser. De må kunne undervise elevene om hvordan samfunnsinstitusjonene fungerer, er bygget opp og organisert. Skolen og lærerne må knytte sin profesjonalitet til demokratiske verdier og normer. På denne måten legges det til rette for at elevene utvikler et sinnelag og en tenkemåte som virker for demokratisk deltagelse. Gjennom skolens undervisning, kunnskapen elevene får, og verdiene skolen bygger på, dannes demokratiske medborgere.

Denne boken er for deg som arbeider med eller skal arbeide med barn og unge. Boken er forankret i teoretiske antagelser om hvordan den politiske verden fungerer, og er derfor et teoretisk bidrag til diskusjonen om hvordan demokrati og medborgerskap kan fortolkes og praktiseres i en pedagogisk sammenheng. Det er ikke gitt at demokratiet fortsetter å utvikle seg på samme måte som det har gjort til nå. Globale og lokale utfordringer setter demokratiet og borgerne under press, og i flere land er ikke-demokratiske krefter i vekst. Skolen er ikke demokratisk kun i kraft av å være en fellesskapsinstitusjon, kunnskapsformidler og oppdrager. Profesjonelle lærere må kunne forholde seg kritiske til måten skolen styres på, hva som prioriteres og vektlegges i skolen, og vurdere hva som er bra for elevene som demokratiske borgere.

I boken knyttes demokratiteorier og teorier om samfunnsborgerskap til skolen som oppdragelsesinstitusjon. Den er skrevet ut fra et kritisk pedagogisk perspektiv, en tradisjon som jeg mener ikke er nok til stede i den pedagogiske og politiske samtalen om skolens mandat som politisk institusjon. Jeg argumenterer for at politikk og pedagogikk, hvordan skolen er organisert, og hvordan målsettingene for skolen er formulert, er tett sammenvevd. Derfor er det viktig å diskutere skolen som en politisk oppdragelsesinstitusjon. Den utdanningen og oppdragelsen skolen gir elevene, har konsekvenser for hvem elevene blir som samfunnsborgere, og den rollen de tar som demokratiske medborgere. Kritiske pedagogiske teorier har til felles at de er skeptiske og kritiske til mange av de utdanningspolitiske prioriteringene som gjøres i dag, fordi det er en risiko for at en for stor vektlegging av for eksempel kompetansemål gjør at det demokratiske danningsmandatet skolen er gitt, nedprioriteres. Det er særlig tilpassingen av utdanning til markedets behov og etterspørsel som bekymrer. Utdanning er i mye større grad enn tidligere utformet for å møte økonomiske behov og hensyn. Elevene skal utvikle kompetanser og ferdigheter som etterspørres av næringslivet, de skal utvikle det som i denne boken beskrives som humankapital. Kompetansetilnærmingen skolen bygger på, er i stor grad hentet fra overnasjonale organisasjoner og institusjoner, som har til felles at de er opptatt av konkurransedyktighet, økonomisk utvikling, innsparinger, effektivitet og lønnsomhet. Pedagogikken har imidlertid tradisjonelt vært opptatt av grunnleggende eksistensielle spørsmål som hva det vil si å være menneske, hva det betyr å være en god person, og hver enkeltes avhengighet av fellesskapet, ikke bare sosialt, men også for å utvikle seg til et dannet menneske. Dette er eksempler på spørsmål som langt på vei har måttet vike for konkurranse og effektivitet. De pedagogiske grunnlagsspørsmålene som knytter oppdragelse og læring til eksistensielle spørsmål, blir skjøvet til side, noe som kan resultere i meningstap, både for lærere og elever, i tillegg til at det demokratiske danningsmandatet skolen er gitt, svekkes.

Aristoteles skrev i sin tid at mennesket er et politisk vesen, og knyttet på denne måten det å være i verden til å delta i fellesskapet, den politiske offentligheten. Å være sammen med andre, ha meningsfulle samtaler, påvirke eget og andres liv, delta i utformingen av det samfunnet man er del av, handler om å være et politisk vesen. Det å lykkes med det er mer og noe større enn å lykkes i arbeidslivet, det handler også om hvem man er, og hvilken plass man tar og får i det offentlige fellesskapet. Slik betraktet er demokratisk medborgerskap i like stor grad et filosofisk og eksistensielt som politisk spørsmål.

I denne boken inviterer jeg leserne til å betrakte demokrati og medborgerskap som pedagogisk grunnlagsspørsmål. Å forstå demokrati som en politisk styreform og livsform er en del av dyktige læreres profesjonalitet, og en viktig forutsetning for å skape et klasserom der god læring og forståelse kan utvikles.

Oppbygging av boken

Boken består av seks kapitler og en avsluttende kommentar. I det første kapittelet presenteres og diskuteres skolens demokratiske samfunnsmandat. Formålet med kapittelet er å skissere opp en ramme for hvilken pedagogisk medborgerskapsforståelse denne boken er forankret i, samt å vise hvordan demokratiet og det som skjer i skolen, påvirker og påvirkes av ytre nasjonale, regionale og globale hendelser. Jeg viser hvordan demokratisk medborgerskap er aktualisert i læreplanen, og diskuterer denne forståelsen opp mot noen av de demokratiske utfordringene vi står overfor. Et sentralt argument som fremmes, er at skolen i stor grad er tilpasset økonomiske behov, og ikke demokratipolitiske verdispørsmål.

Innledningsvis gjør jeg et skille mellom skolens dannings- og nyttedimensjon, for å tydeliggjøre skolens doble oppdrag og betydningen av å være bevisst at disse er kvalitativt ulike. Elevene skal både utdannes og dannes, og skolen skal gi dem muligheten for å delta i yrkeslivet og samfunnet som borgere.

Deretter redegjør jeg for og knytter begrepene human- og sosialkapital til de kunnskapspolitiske føringene for skolen, og hvordan disse føringene får konsekvenser for skolens nytte- og danningsoppdrag. Begge kapitalformene er betydningsfulle for individet, men de er ikke tilstrekkelig for å møte målene i skolens formålsparagraf. De neste to delkapitlene er om demokratisk medborgerskap slik det beskrives i læreplanen (LK20), og hvordan disse kan forstås. Skolen peker alltid fremover, den utdanner og oppdrar elevene til deltagelse i et fremtidig samfunn. Oppgaven skolen er gitt, er blant annet å løse sentrale utfordringer vi står overfor, det være seg politiske, samfunnsmessige, vitenskapelige, sosiale eller andre, gjennom å gi elevene et godt grunnlag for videre utdanning og samfunnsdeltagelse. For at slike utfordringer skal kunne løses, trenger vi både dyktige og faglig sterke borgere, og aktive medborgere. I kapittelet presenteres noen utfordringer, og felles for disse er at de kan knyttes til de tre tverrfaglige temaene i skolen, de er lokale og globale, og mange unge er engasjert i disse problemstillingene. Siste del av kapittelet vies demokratiet som politisk styreform. Det er fruktbart å få kunnskap om hvordan demokratibegrepet kan forstås og analyseres, hvilke ulike dimensjoner demokratiet som politisk styreform har, og hvordan dimensjonene henger sammen og vektlegges. Demokratibegrepet er inndelt i fire fortolkningsdimensjoner som brukes videre, særlig i kapittel 2 og 3, for å synliggjøre ulike tilnærminger til hvordan demokratiet kan forstås, og hva som vektlegges politisk. Kapittelet avsluttes med en presentasjon av demokratiets tilstand globalt. Undersøkelser viser at demokratiet svekkes over hele verden, og fremstillingen bidrar til å vise hva som står på spill, og betydningen av å vektlegge demokratisk samfunnsoppdragelse i skolen og andre samfunnsinstitusjoner.

Historisk startet moderne demokrati i den republikanske tradisjonen, med røtter tilbake til Aristoteles. I kapittel 2 viser jeg hvordan den republikanske tradisjonen, fra Aristoteles, videre til den romerske republikken og opplysningstiden, i stor grad knytter oppdragelse og danning til offentlig deltagelse i demokratiske prosesser. Det politiske ses i sammenheng med samfunnsoppdragelsen, og mye av diskusjonen som føres i disse periodene, handler nettopp om hvordan samfunnet skal organiseres, og hvordan samfunnsstyring avhenger av at borgerne oppdras til et borgerideal. Den republikanske tradisjonen ble svekket frem til 1900-tallet, og den liberale tradisjonen ble gradvis dominerende. De siste tiårene har vi sett en reaktualisering av republikanske idealer, noe som kan ses i sammenheng med den samtidige reaktualiseringen av perspektiver fra det demokratiske medborgerskapsfeltet. Vesten står overfor utfordringer, både med å opprettholde oppslutning om demokratiet, og også venstre- og høyrekrefter som aktivt arbeider mot demokratiet som politisk styreform. Dette har synliggjort behovet for demokratisk medborgerskap, og de republikanske idealene om selvstyring, oppslutning om felles politiske målsettinger og en aktiv, levende politisk offentlighet.

I kapittel 3 presenteres noen sentrale moderne demokratiteorier. I tråd med det meste av litteraturen om demokratiteorier starter kapittelet med en generell redegjørelse for liberale teorier, for så å kontrastere republikanske teorier mot den liberale demokratiforståelsen. Etter en generell introduksjon av moderne demokratiteori presenteres Rawls som representant for liberal teori, etterfulgt av sivil republikanisme og radikal demokratiteori. Valget av teorier er gjort på grunnlag av aktualiteten de har for å belyse medborgerbegrepet. Særlig Rawls har vært viktig for demokratifeltet og er en teoretiker republikanere og radikal demokratiteori forholder seg aktivt til. Den radikale demokratiteorien setter søkelyset på maktforhold og betydningen av å få frem ulike perspektiver, meninger og opplevelser. Det er ikke en feministisk teori, men ettersom Mouffe, som jeg bruker her, er kvinne, mener jeg at hun har noen perspektiver som andre teoretikere, for eksempel Habermas, mangler. Kvinners erfaringer gjør at de ofte vektlegger andre perspektiver enn menn, både i privat- og arbeidsliv. Disse perspektivene inkluderer ofte og er relevante for barn, unge og andre minoriteter. Mouffe er opptatt av begreper som makt, språk og hegemoni, begreper som kan belyse medborgerskap. Derfor er hun brukt for å diskutere og presentere diskursorientert demokratiteori her.

Demokratibegrepet er omdiskutert, og en utfordring er at demokratifeltet har delt seg inn i en rekke teoretiske tilnærminger til hvordan demokratiet som politisk styreform best kan utøves. Avslutningsvis viser jeg til noe av det mangfoldet med demokratiretninger som er i feltet.

I kapittel 4 flyttes blikket fra demokratiet som filosofisk og politisk teori til dem som befolker det, demos, og de rollene og mulighetene blant annet medlemskap gir. Demokratiet er ikke begrenset til noe som er, det er også noe som skjer, og hva som skjer, avhenger av borgerne, deres mulighet for og vilje til deltagelse. Jeg viser at det er viktig å ha en sterk offentlighet, fordi demokratiet hele tiden må gjenskape seg selv for å fortsette å være demokratisk. Flere grupper må inkluderes og få rettigheter. Fremstillingen bygger på et skille mellom statsborger og medborger, to begreper som til sammen utgjør samfunnsborgerskap. Jeg viser at statsborger ikke er begrenset til å være en juridisk status, men i tillegg til rettigheter gir det borgerne en opplevelse av tilhørighet til et avgrenset fellesskap. Kritisk empirisk forskning problematiserer flere sider ved statsborgerskapsinstituttet, blant annet fordi det er ekskluderende på ulike måter. Deretter disku- terer jeg medborgerskapsbegrepet og måter dette kan forstås på. I dagens globaliserte verden får våre handlinger konsekvenser for mennesker andre steder, og dette diskuteres i lys av kosmopolitisme. Så presenteres teori som aktualiserer inkludering og ekskludering, og hvordan en sterk offentlighet og adgang til deltagelse i denne – bidrar til å utvikle og forme nasjonale demokratier etter kosmopolitiske normer. Avslutningsvis kommer jeg tilbake til spørsmål om rettferdighet og argumenterer for at det ikke er tilstrekkelig med en sterk offentlighet, men at det er helt avgjørende at det er rettferdig fordeling av ressurser i samfunnet.

Det femte kapittelet handler om demokratisk medborgerskap som pedagogisk begrep. Innledningsvis diskuteres formålet med skolen, slik det formuleres i skolepolitiske dokumenter, og jeg viser hvordan skolen, historisk og i dag, er gitt et politisk oppdrag, formulert i opplæringsloven som sier at skolen skal være en demokratisk danningsinstitusjon, forankret i kosmopolitiske, menneskerettslige idealer. Deretter vektlegges kritisk tenkning som betydningsfull for utvikling av demokratisk medborgerskap. Jeg argumenterer for at skolens politiske oppdrag må forankres i de normene og idealene som fremmes i formålsparagrafen, faglig og politisk. For å nå de politiske ambisjonene som er gitt skolen, er det fruktbart at skolens virksomhet i større grad bygger på en kritisk teoretisk tilnærming, derfor vies en stor del av kapittelet til en presentasjon av transformativ læringsteori. Denne teorien kan leses som en kritisk teori, fordi formålet er å gjøre elevene i stand til å endre både seg selv og omgivelsene. Transformativ læringsteori er en teori som har demokratisk medborgerskap som målsetting, og med det et levende, dynamisk demokrati og en sterk offentlighet. Elevene skal få erfaringer med demokratiske praksiser og bli i stand til å se en sak fra flere sider, ta andres perspektiv og utvide sin egen forståelseshorisont. Teorien bygger i stor grad på John Dewey, og er en mulig teoretisk innfallsvinkel til demokratiopplæring.

Kapittel 6 er om nyliberalisme, som jeg stiller meg kritisk til. Det innledes med en fremstilling av globalisering, med vektlegging på økonomisk globalisering. Deretter belyses nyliberale tendenser og dreininger som påvirker skolen og skolens demokratimandat. Den nyliberale dreiningen, som blant annet innbefatter den hegemoniske posisjonen OECD har fått, særlig gjennom testing av elever, kritiseres, og jeg viser hvordan språket og logikken som brukes, har fått politisk gjennomslag over store deler av verden, også i Norge. Den økonomiske diskursen dominerer den nyliberale kunnskapspolitikken, og effektivisering, innsparinger og resultater er