Gift og forgiftninger i Norge

kapittel 8

Forgiftninger forårsaket av dyr Forgiftninger hos mennesker som skyldes dyr, kan i Norge være bitt og stikk fra dyr (som hoggorm, fjesing, insekter) eller hudkontakt (maneter). Symptomer som kan oppstå etter inntak av dyr eller deler av dyr som næringsmiddel, blir ikke omtalt her, men er behandlet under matforgiftninger. Forgiftning forårsaket av dyr må skilles fra forgiftning hos dyr. Den sistnevnte type forgiftning – dyreforgiftning – vil ikke bli omtalt. Vi har dessuten valgt ikke å ta med flåttbårne infeksjoner (som «lyme borreliose» eller skogflåttencefalitt) da mikroorganismene (bakterier og virus) som forårsaker disse sykdommene, ikke produserer toksiner (se forrige kapittel om matforgiftninger for omtale av toksiner). Bare infeksjoner/symptomer som skyldes toksinproduserende mikroorganismer, faller inn under definisjonen forgiftning, de øvrige er å anse som infeksjonssykdommer. Bitt eller stikk fra dyr, som insektsstikk, kan også forårsake allergiske reaksjoner. I utgangspunktet skal allergi skilles fra symptomer som skyldes de giftige stoffene fra dyrene (forgiftning) og behandles forskjellig, men dette kan ofte være vanskelig å diagnostisere for lekfolk. Dersom en har erfart en kraftig allergisk reaksjon på et stikk eller bitt, må dette tas opp med lege. For enkelte allergikere er det aktuelt å ha legemidler i beredskap (for eksempel adrenalinsprøyte) hvis en skulle bli stukket på nytt. Dødsfall ved insektsallergi registreres årlig i Norge.

Historiske og epidemiologiske hovedlinjer I Norge har vi få giftige dyr. Når det gjelder forgiftninger hos mennesker som skyldes dyr, er det særlig Australia som trekkes fram. Giftige slanger, skorpioner og edderkopper på landjorda og giftige fisker, nesledyr og bløt-

8

kapittel 8

dyr i sjøen forårsaker hvert år alvorlige forgiftninger, også med dødelig utgang, «down under».

Så lenge mennesker og fauna har eksistert side om side, har vi trolig sett forgiftninger forårsaket av dyr. Fra tidligere tider var dette en balanse i naturen som menneskene aksepterte og tilpasset seg. Skader/forgiftninger ved fysisk nærkontakt med dyr var en del av dagliglivet og førte trolig sjelden til alvorlig utfall. I mange tilfeller ble heller ikke de kliniske symptomene oppfattet som forgiftning. I Norge har vi få eller ingen skriftlige medisinske kilder om forgiftninger etter kontakt med giftige dyr før langt ut på 1900-tallet.

Bilde 8.1 Hoggorm («Vipera berus») er den eneste giftige slangen vi har i norsk natur. Et svart sikksakkmønster langs ryggen er karakteristisk for hoggorm.

Vanlig lengde er 50-65 cm og den kan bli opptil ti år gammel. Hoggormen fins over hele landet til Saltfjellet i nord. Den forlater vinterhiet på vårparten, skifter ham før parringstiden om våren og føder levende (4-20) unger på høsten. Hoggormen dreper byttet sitt ved giftinnsprøyting etter et raskt hogg (bitt). Mengde slangegift bestemmes blant annet av alderen til ormen og tid fra siste giftavgivelse. Foto: Wikimedia Commons, Oskich.

Det er særlig hoggormbitt som peker seg ut på dette forgiftningsområdet. Til tross for mye generell omtale, ikke minst i zoologisk litteratur og medier, er det bemerkelsesverdig lite som er publisert i norsk medisinsk litteratur om hoggormforgiftning før 1970-årene. Giftkartoteket (nå Giftinformasjonen) begynte å gi råd om diagnose og behandling av hoggormbitt da det startet sin virksomhet i 1961. Bitt og behandling har påkalt stor interesse både i befolkningen og blant fagfolk. På 1970-tallet ble det laget en egen ormetablett for mennesker (kombinasjon av kortikosteroidet prednisolon og antihistaminet prometazin) som skulle brukes som førstehjelp. Denne kombinasjonen ble gitt opp da effekten av egenbehandlingen ikke ble tilstrekkelig dokumentert. Hoggormforgiftning vil forøvrig bli omtalt mer utførlig senere i kapitlet.

138

kapittel 8

Vi har ikke funnet dokumentasjon på at hoggormbitt har forårsaket dødsfall i Norge, men mange alvorlige forgiftningstilfeller er sett. I tabellen har vi samlet data om behandlinger for forgiftninger forårsaket av dyr, på norske somatiske sykehus, i perioden 2003–2012. Ikke uventet er det slangegift, og trolig nesten utelukkende giftreaksjoner etter hoggormbitt, som ses oftest på sykehus. Hoggormen er vår eneste giftige slange i naturen, og 50–90 behandlinger/opphold grunnet hoggormbitt har vært registrert hvert år på norske sykehus. Stikk fra insekter (veps, humler, bier) ble behandlet 188 ganger på sykehus i den samme ti-årsperioden. Insektsallergi er ikke inkludert i disse tallene. Selv om slike insektsstikk hos mennesker er hyppige mange sesonger, er det sjelden at forgiftningssymptomene blir så alvorlige at de krever behandling på sykehus. Vi kommer tilbake til insektsstikk senere i kapitlet.

Giftinformasjonens døgnåpne rådgivningstelefon har hatt en markant økning i antall henvendelser om mulige hoggormbitt i perioden 2005– 2014. Samme trend er sett for de hoggormforgiftninger som Giftinformasjonen vurderer til potensielt alvorlige og dermed behandlingstrengende (Tabell 8.2). Men det ses ingen tilsvarende økning i sykehustallene.

Bortsett fra hoggorm har kontakten med andre landbaserte dyr i Norge ikke vært et forgiftningsproblem. De små giftmengdene en kan finne i enkelte arter av naturlig forekommende amfibier og edderkopper, skaper få utfordringer for oss mennesker. Innførsel av giftige krypdyr (slanger mv.) som kjæledyr eller for framvisning i reptilparker eller lignende øker faren for nye typer forgiftninger i Norge.

Som en kystnasjon har nordmenn måtte forholde seg til farene i havet.

Særlig har maneter og kontakten med fisken fjesing voldt problemer på våre breddegrader. Brennmanet og fjesing presenteres senere som eksempler på forgiftninger av dyr.

Selv om vi de siste tiårene har statistikker som sier noe om forekomst (insidens) av de mer alvorlige forgiftninger som skyldes dyr, vet vi lite om forekomsten av de dagligdagse og trenden i et bredere historisk perspektiv.

Sammenliknet med andre grupper av forgiftninger (omtalt i de tidligere kapitlene) er imidlertid alvorlige forgiftninger forårsaket av dyr relativt sjeldne og et lite samfunnsmessig problem. Men folk flest har et forhold til redselen for veps, hoggorm og maneter. Nordmenns kontakt med gif140

kapittel 8

tige dyr vil over tid variere, det samme vil forekomst og tilgjengelighet av dyrene og giftinnholdet. Klimaendringer vil skape endringer i fauna, og kanskje spesielt i sjøen. Vaner hos folk, og internasjonalisering vil også kunne påvirke hyppighet og alvorlighetsgrad av denne type forgiftninger.

Eksempler på forgiftninger av dyr For å belyse dette feltet skal vi konsentrere oss om fire dyrearter som kan forårsake forgiftninger ved nærkontakt; hoggorm, veps, brennmanet og fjesing.

Hoggorm Hoggormen («Vipera berus») er gjerne aktiv fra april til oktober. Den prøver vanligvis å unngå mennesker, men biter når den føler seg truet eller er på jakt. Bittene kan forårsake forgiftningsreaksjoner, men ikke allergiske reaksjoner. To punktformede prikker med tre til ni millimeters avstand er karakteristiske. Det angis at minst 30 prosent av bittene er «tørre», det vil si uten giftinnsprøyting og med minimal eller ingen reaksjon. Det er vanskelig å forutsi hvor kraftig reaksjonen på et bitt med giftinnsprøyting vil bli. Det er blant annet avhengig av lokalisering av bittet, mengde gift som sprøytes inn, alder, kroppsvekt og helsetilstand hos personen. Barn er spesielt følsomme for hoggormgift. Gravide, eldre og personer med nedsatt allmenntilstand tilhører andre risikogrupper. Alle i risikogruppene skal til sykehus for behandling/observasjon.

Hvis en ikke har fått noen reaksjon to timer etter bittet, regner vi med at det har vært et tørt bitt. Førstehjelp for personer som er bitt av hoggorm, er å holde seg mest mulig i ro, da fysisk aktivitet kan føre til økt spredning av giftstoffene i kroppen. Hold den kroppsdelen som er bitt høyt og mest mulig i ro. Det må ikke skjæres, klemmes eller suges i bittet. Alle som er bitt, bør ta kontakt med Giftinformasjonen eller lege for å få informasjon om hvordan en skal forholde seg. Ved alvorlige akutte symptomer: Ring nødnummeret 113.

Symptomer etter huggormbitt starter gjerne raskt (ofte innen en time), men nye symptomer kan komme til senere. Reaksjonene kan også forverres over timer og dager. Noen bitt gir kun lokal reaksjon med smerte, hevelse 142

forgiftninger forårsaket av dyr

og rødme rundt bittstedet. Dette er tilfeller der ormen har sprøytet inn lite eller ingen gift. Når gift sprøytes inn, kan en få både allmenn­påvirkning (systemiske reaksjoner) og lokalreaksjoner som krever sykehusbehandling. Lokalreaksjoner kan være smerte, blårød misfarging, hevelse (som kan bre seg og omfatte hele kroppsdelen/kroppen) og blemmer. Lokalreaksjonen kan utvikle seg til en alvorlig komplikasjon. Systemiske reaksjoner er som oftest mage-tarmsymptomer (magesmerter, oppkast og diaré).

Vanlige symptomer ved alvorlig forgiftning er lavt blodtrykk, sjokk, puste­problemer, svimmelhet og bevisstløshet. Ved innleggelse på sykehus behandles symptomer, og behov for motgift (antivenom) vurderes. Det bør også gis stivkrampevaksine, hvis personen ikke allerede er vaksinert.

Hoggormgift består av en kompleks blanding av forskjellige enzymer, aminosyrer, karbohydrater og peptider, som kan gi lokale og systemiske virkninger. Enzymer (som hyaluronidase) gir lokal vevsskade med lekkasje av blod i vevet (smertefull hevelse, blåfarging). Giften kan også virke direkte på levring av blodet. Enzymer i slangegiften kan også øke frisettingen av en rekke kroppsegne stoffer (som histamin, signalsubstansen serotonin, bradykinin og prostaglandiner). Frisatte stoffer sammen med hoggormgiften kan forklare mange av de systemiske effektene (blodtrykksfall, pustebesvær, hevelser og mage-tarmproblemer) som kan opptre.

Insektstikk Stikk fra veps, bier eller humler i sommersesongen er noe vi alle er kjent med. Stikk fra veps og bier er mer vanlig enn stikk fra humler. Insektgiften sprøytes inn i huden på mennesker ved hjelp av en brodd. Veps og humler har glatt giftbrodd, mens brodden til bier har mothake. Veps og humler kan dermed stikke flere ganger, men bibrodden vil sitte igjen i huden, og bien vil dø kort etter.

Stikk fra veps (familie «Vespidae») er gjerne smertefullt, men sjelden farlig (når vi ser bort fra allergifaren). Det er kun små mengder gift i et stikk. Over 50 stikk for en voksen person anses livstruende. Stikk i munn eller hals kan også være alvorlig fordi en oppsvulming av slimhinner i dette området kan gi pustebesvær. Symptomer er vanligvis smerte, hevelse, kløe og rødhet rundt stikkstedet. Hos følsomme personer, eller hvis en får mange stikk samtidig, kan alvorlige forgiftningssymptomer 143

kapittel 10

Forgiftning av berømte norske personer og ekspedisjonsdeltakere Forgiftninger av berømte personer Selvforskyldte eller påførte forgiftninger hos kjente personer i samfunnet kan omfatte både personer som ble berømte i etterkant av forgiftning og allerede berømte personer som ble utsatt for forgiftning. Vi skal begrense oss til den siste kategorien. Påførte forgiftninger som forsøk på drap sier noe om samhandling, maktmidler og kultur i et samfunn. Norge har, sammenliknet med mange andre land, i de siste hundre år vært preget av demokrati, likhet, trygghet og ytringsfrihet. Forsøk på forgiftningsdrap har vært få i nyere tid. Men vårt velferdssamfunn med sine misbruksmidler, som alkohol, narkotika og visse legemidler, sliter som andre vestlige land med selvpåførte akutte forgiftninger.

Vi har tidligere nevnt et par eksempler på utenlandske, berømte personer som er blitt utsatt for forsøk på forgiftning eller giftmord. Likene til berømtheter som keiser Napoleon og Palestina-lederen Arafat har blitt gravd opp igjen, uten at en med sikkerhet kunne fastslå at de døde av forgiftning. Hos andre kjente personer har den påførte forgiftning vært mer synlig. Den ukrainske politikeren Viktor Jusjtsjenko fikk i 2004 ansiktet vansiret etter å ha blitt forgiftet av stoffet dioksin, men han fullførte sin valgkamp og ble valgt til president. Jusjtsjenkos tilhengere anklager russisk etterretning for å stå bak.

Forsøk på giftdrap på berømte norske personer som ledd i en samfunns­ politisk kamp er vi ikke kjent med på mange hundre år. Men i vikingtiden

10

kapittel 10

og middelalderen var nok frykten for forgiftninger og giftdrap mer uttalt.

Ryktene sier, som omtalt i forrige kapittel, at Håkon Sverresson ble tatt av dage med gift i 1204 og at stemoren dronning Margrete var mistenkt, men dette kan ikke dokumenteres.

Bilde 10.1 Omslaget til boka Fortellingen om et mulig drap av Jon Ewo Håkon Sverresson (1182(5)–1204) var Norges konge fra 1202 til sin død i 1204. Det gikk rykter om at Håkon ble drept med gift av sin stemor dronning Margrete. Jan Ewo har i 2007 laget en ungdomsbok om Håkon Sverresson og giftmordet: «Fortellingen om et mulig drap». Boken har også blitt iscenesatt for teater beregnet for norske skoleelever. Da Håkon døde hadde han ingen direkte arving, og birkebeinerne hyllet derfor hans nevø Guttorm Sigurdsson som konge. Han døde kort tid senere, og også her spekuleres det om forgiftning var årsaken. Guttorm ble etterfulgt av Inge II Bårdsson. Det få visste da han var konge var at Håkon fikk et barn med sin frille Inga fra Varteig, nemlig Håkon Håkonsson – som ble konge av Norge fra 1217 til 1263. Bildet er gjengitt med tillatelse fra illustratør Bjørn Ousland og Omnipax forlag.

Skikken med å klinke glassene mot hverandre når vi skåler, stammer trolig fra vikingene. Ølhorn skulle klinkes så hardt mot hverandre at det skvalpet over litt øl fra det ene kruset (bukkehornet) til det andre. Når en mann viste deg denne tilliten, kunne du være sikker på at ølet ikke var forgiftet.

Vikingene hadde sikkert gode grunner til å tenke på risiko for forgiftning.

Historikere mener at den mektige Svein Tjugeskjegg (960–1014), konge av Danmark og i en kort tid også store deler av England, ble utsatt for giftmord. Formelt sett var han også konge av Norge etter at han slo Olav Tryggvason i slaget ved Svolder i år 1000. Men jarlene og brødrene Eirik og Svein Håkonsson (sønner av Håkon Ladejarl) styrte i praksis Norge på vegne av Svein Tjugeskjegg.

Revormsott er et norrønt begrep for den kroniske forgiftningen av meldrøyesopp (ergotisme) i brødkorn. Meldrøyeforgiftning dukker ofte opp i denne boka, og den er omtalt mer i detalj under matforgiftning.

164

forgiftning av berømte norske personer og ekspedisjonsdeltakere

Ryktene sier at kong Magnus II Haraldsson (ca. 1049–1069) døde av meldrøyeforgiftning. Han fikk først plass i den offisielle norske kongerekken i moderne tid, man regnet ikke med ham i middelalderen. At kongedømmet hans har hatt liten vekt, henger sammen med at han var konge i mindre enn tre år (fra sommeren 1066), og i to av disse årene måtte han dele kongemakten med broren Olav Kyrre. Dessuten overlevde broren ham med nesten et kvart århundre, og det ble Olav Kyrres etterkommere som førte kongeslekten videre. Etter noen tids sykdom døde Magnus Haraldsson i Nidaros 28. april 1069. Sagaene sier han døde av ringorm (en ikke dødelig soppinfeksjon i huden), men i nyere tid er det antatt at dødsårsaken snarere må ha vært meldrøyeforgiftning (revormsott).

Bilde 10.2 Bildet av Svein Tjugeskjegg (Svend Tveskæg) framstilt av Lorenz Frølich ca.

1883–1886, som dekor på Frederiksborg slott i Danmark, er inspirert av Bayeux-teppet fra 1000-tallet. Danskekongen Svein Tjugeskjegg (960-1014) vant over Olav Tryggvason i slaget ved Svolder i år 1000 og ble formelt også konge over Norge. Men i praksis styrte jarlene og brødrene Erik og Svein Håkonsson over Norge for danskekongen. Svein Tjugeskjegg ble også konge over deler av England, men døde 5 uker etter kongeutnevnelsen av det som enkelte historikere har betegnet som giftmord. Foto Wikimedia Commons.

Kunstnere Misbruksmidler som alkohol og narkotika anvendes i de fleste samfunn og i alle lag av befolkningen. Det er imidlertid hevdet at misbruk og avhengighet av alkohol og andre rusmidler forekommer oftere blant grupper av kunstnere, som forfattere, billedkunstnere og musikere, enn i befolkningen generelt. Dette kan muligens være sekundært til den økte forekomst av stemningslidelser, da disse lidelsene ofte opptrer samtidig. Men ofte kan et kronisk forbruk av misbruksstoffer gi seg utslag i overdoser eller akutte forgiftninger. I den internasjonale underholdningsbransjen er det kjent at popartisten Amy Winehouse døde av alkoholintoksikasjon, og både gitaristen Jimi Hendrix, skuespilleren og sexsymbolet Marilyn Mon-

165

kapittel 10

roe og rockesangerne Elvis Presley og Janis Joplin døde av overdose av narkotika.

I de siste par hundre årene i Norge har det sannsynligvis vært tilfeller av selvpåførte forgiftninger hos mer eller mindre kjente kunstnere. Misbruk av alkohol er velkjent hos mange, men alkoholisme er en sykdom, og denne boka handler primært om akutte forgiftninger. Punsjdrikking fra salvekrukker i lystig kameratlag hos den unge apotekerlærlingen Henrik Ibsen kan være et eksempel på lettere forgiftning. Et annet er maleren Edvard Munchs periodevise drikking, med tilfeller av alkoholintoksikasjoner.

Vi skal her begrense oss til å trekke fram et eksempel på en anerkjent kunstner i Norge som døde av en overdose med heroin. Joachim «Jokke» Nielsen (1964–2000) var en norsk musiker, kjent som komponist, pianist, gitarist og vokalist i de norske rockebandene Jokke & Valentinerne og Jokke med Tourettes. Nielsen fikk Spellemannprisen i 1991 for albumet «Frelst». Rockheim Hall of Fame i Trondheim har som formål å hedre personer som har hatt stor betydning for norsk populærmusikks utvikling og utbredelse. I 2011 ble Jokke & Valentinerne, sammen med A-ha, Åge Aleksandersen, Wenche Myhre og Alf Prøysen, de første som ble innlemmet i Rockheim Hall of Fame.

Forgiftninger på ekspedisjoner Allerede fra vikingtidens ekspedisjoner visste en at skjørbuk oppsto ved lange sjøreiser og hang sammen med kostholdet. Vikingene hadde multer med på lengre sjøreiser. Men ingen forsto at skjørbuk var en mangelsykdom. Da Fridtjof Nansen planla den første «Fram»-ekspedisjonen (1893–1896) for å nå Nordpolen, var årsaken til skjørbuk ennå ikke kjent. Nansen baserte seg på ernæringsråd fra fysiologiprofessor Sophus Thorup, Universitetet i Christiania. Thorup mente at skjørbuk var en forgiftning knyttet til bakterier og dannelse av toksiner i kjøtt. Det var derfor viktig å kontrollere alle råvarer samvittighetsfullt og framstille hermetikk under renslige betingelser. Den svenske oppdagelsesreisende Adolf Erik Nordenskiöld hadde ledet en polarekspedisjon som hadde unngått skjørbuk. Han mente at grunnen var at de hadde spist mye multer underveis.

166