Leseuniverset 5-7 Klassikerer Frankenstein

Bokmål Victor Frankenstein er vitenskapsmann og blir besatt av tanken på å skape liv. Eksperimentene hans ender med at han lager en levende skapning ved hjelp av kroppsdelene fra lik. Etterpå føler han vemmelse for det avskyelige skaperverket sitt, og han flykter og overlater monsteret til seg selv.

Monsteret blir ensomt og bittert da også andre uttrykker avsky for det og plager det. Frankenstein ønsker å stoppe monsteret han har skapt, men det skal vise seg at det allerede er sent …

Leseuniverset 5–7 Klassikere Kjennetegn for serien: • Forenklet i forhold til originalen • Fokus på lesestrategier og leseforståelse • Ordliste og ordforklaringer • Illustrasjoner

Frankenstein Mary Shelley

ISBN 978-82-02-38427-2

9

788202 384272 www.cdu.no

Leseuniverset 5–7 Klassikere

Frankenstein Tekst Mary Shelley Bearbeidet av Nick Warburton Oversatt av Tore Aurstad

Om forfatteren Mary Shelley 1797–1851 Frankenstein er sannsynligvis den første fortellingen om en «gal vitenskapsmann». Mange filmer og bøker er basert på fortellingen, eller de har lånt ideer derfra.

Ideen til boka fikk Mary Shelley etter en drøm hun hadde under et ferieopphold i Sveits. I drømmen så hun en mann som skapte noe i laboratoriet, noe som våknet til liv. Hun så at mannen flyktet derfra i skrekk og gikk og la seg. Så våknet han vettskremt mens monsteret sto og stirret på ham.

Været i Sveits var så ille at Mary og vennene hennes bestemte seg for å skrive skrekkfortellinger. Frankenstein var den eneste av disse fortellingene som ble fullført.

3

4

Kapittel 1

Kaptein Walton forteller Skikkelser på isen Vi seilte i de islagte farvannene i nord, på leting etter Nordpolen, da skipet satte seg fast i isen. Så da var det ikke annet å gjøre enn å vente. Det gjorde ikke meg noe – jeg hadde bestandig hatt lyst til å utforske dette mystiske, ville is- og tåkelandet. På meg virket det ikke bare avsides og øde, men også veldig vakkert.

Det var lett å tro at vi var de eneste levende skapningene så nær Nordpolen. Derfor ble jeg forbløffet en dyster ettermiddag da jeg fikk se en ørliten flekk bevege seg over isen. Mannskapet og jeg fulgte nøye med, og da den nærmet seg skipet, så vi at det var en slede trukket av hunder og ført av en enorm skikkelse.

Først trodde jeg det var et menneske – hva annet kunne det være? Men da vi kunne se flere detaljer, forsto jeg at skikkelsen var nærmere to og en halv meter høy og helt ulik alle andre menn jeg hadde sett. Vi fulgte med der han pløyde seg nordover i en utrolig hastighet, helt til han forsvant ut av syne. Hvem han var og hvor han var på vei, hadde vi ingen anelse om.

Et par timer senere begynte isen å stønne og knirke, og skipet vårt løsnet. Noen i besetningen ville seile av sted 5

med det samme, men jeg fryktet at vi ville bli knust av løsrevne, flytende isfjell. Jeg avgjorde at vi skulle vente én natt til, og benyttet anledningen til å få meg litt søvn.

Straks det ble lyst, hørte jeg rop på dekk. Jeg gikk opp og så at mannskapet hadde samlet seg på den ene siden. De sto og stirret på en mann som klamret seg til en slede på et digert isflak. Mannen var av vanlig størrelse og bestemt ikke den skikkelsen vi hadde sett bare timer tidligere. Så rart, tenkte jeg, å få øye på to sjeler med bare noen timers mellomrom, og det på et så øde sted.

Vi halte den fremmede om bord. Han var halvdød av kulde og sult. Jeg ba mennene pakke ham inn i tepper og la ham få varme seg ved komfyren. De var oppsatt på å få vite hva han gjorde alene her i isødet – og det var jeg også – men mannen var ikke i stand til å svare på spørsmål. Så han satt der og hvilte, knapt i stand til å bevege seg eller snakke. To dager gikk det før han var sterk nok til å svare oss.

Da sa han hva han het – Victor Frankenstein – og forklarte at han var vitenskapsmann. Da jeg spurte om det var vitenskapelige undersøkelser som hadde ført ham til det iskalde nord, så han på meg med dyp sorg i blikket.

«Jeg har vært på leting», sa han langsomt. «Noen prøver å unnslippe meg – en jeg er nødt til å finne.»

«En skikkelse i slede, som deg?»

«Ja.» «I så fall tror jeg vi har sett den. Et døgn før vi plukket opp deg.»

6

7

Da han hørte dette, ble han opprørt og forsøkte å reise seg.

«Hva er det?» sa jeg og grep skuldrene hans. «Hva er det som plager deg?»

Først ville han ikke svare. Han sa at det som hadde skjedd ham, var skrekkelig, så skrekkelig at han ikke kunne fortelle det. Han sa at jeg ikke ville tro ham. Men jeg skjønte at det var noe fortvilt over ham, noe han gjerne ville få sagt.

Til slutt roet han seg og begynte å fortelle.

Kapittel 2

Frankenstein forteller Et lynglimt Jeg er fra Genève i Sveits. Der hadde jeg en lykkelig barndom. Jeg visste ingenting om alt det grusomme som ventet meg senere i livet. Hvordan kunne jeg vel det?

For meg var det så mye spennende i verden, og det som interesserte meg mest, var naturen. Jeg var glad i å lese om den og studere den, se på plantene og skapningene rundt huset og undre meg over hvordan alt hang sammen.

Far lo bestandig av det og sa at jeg var mer interessert i naturen enn i mennesker, men det stemte ikke helt. Jeg hadde venner, og to av dem var jeg virkelig glad i. Den 8

ene var Henry Clerval, en gutt på min egen alder, og den andre var søsteren min, Elizabeth.

Elizabeth og jeg var egentlig ikke søsken. Foreldrene mine hadde adoptert henne da jeg var fem. Jeg husker den dagen hun kom til oss. Mor sa at hun hadde en gave til meg, og så viste hun til min overraskelse fram en liten, blåøyd jente.

«Her, Victor», sa hun. «Dette er gaven – den nye søsteren din.»

Jeg ble så glad, og etter hvert begynte jeg å tro at Elizabeth faktisk tilhørte meg, og at jeg hadde ansvar for henne. Hun var helt ulik meg. Der jeg var utålmodig og iblant fikk hissige utbrudd, var hun mild og raus. I årenes 9

løp knyttet jeg meg nært til henne. Lillebroren min, William, var også glad i henne. Hun ble selve hjertet i den lykkelige familien vår.

En dag da jeg var i femtenårsalderen, buldret et kraftig utvær over fjellene og la seg til over huset vårt. Jeg sto forbløffet i døråpningen, der jeg lyttet til tordenskrallene og betraktet de store lynglimtene som lyste opp hagen.

Rett ved huset sto det et gammelt eiketre, og framfor øynene mine ble treet plutselig badet i en brå, kraftig strøm av ild. Da lyset forsvant, var det bare en brent stubbe igjen. Røyken sto opp fra den i regnet.

Jeg frydet meg over synet, men jeg syntes selve tanken på det var enda mer frydefull. Jeg undret meg over alle kreftene og den livsgnisten som måtte bo i all den elektrisiteten! Hvis den kunne ødelegge et stort, solid tre, tenkte jeg, hva mer kunne den ikke gjøre? Hvilke storverk ville vi ikke kunne frambringe om vi bare klarte å temme den kraften?

Fra da av var jeg fast bestemt på å finne svarene på de spørsmålene – å finne livets hemmelighet.

Tiden kom da jeg skulle begynne å studere ved universitetet i Ingoldstadt. Jeg ivret etter å dra, men like før jeg skulle begi meg av sted, ble mor syk av feber og døde. Hennes siste ønske var at Elizabeth skulle ta hennes plass og bli en mor for William, og at Elizabeth og jeg en gang skulle gifte oss.

10

Hjemmet vårt var i sorg etter at mor gikk bort, og jeg klarte ikke å reise fra familien for å søke kunnskap i Ingolstadt. Jeg følte at det var min plikt å bli hjemme og støtte far og Elizabeth i sorgen. Til slutt måtte jeg dra, så klart, men det var med tungt hjerte jeg satte meg inn i vognen som skulle føre meg av sted. Far var der og ga meg sine lykkønskninger, og Henry Clerval kom og ønsket meg hell og lykke på ferden. Jeg visste at hans høyeste ønske var å bli med og studere sammen med meg, men han fikk ikke lov av faren. Min kjære Elizabeth grep hendene mine og ba meg skrive ofte, og det lovte jeg å gjøre.

Men da jeg kom til universitetet glemte jeg fort løftet til Elizabeth. Ingolstadt var et sted med mye kunnskap, et sted jeg endelig kunne gi meg i kast med alt det som hadde interessert meg så lenge. Jeg fordypet meg i naturvitenskap, og de neste to årene skrev jeg nesten ikke til familien. Ikke én gang tok jeg meg tid til å besøke dem.

Jeg tror at jeg i løpet av denne perioden imponerte lærerne mine med min iver i arbeidet og raske framgang.

Jeg husker at to av dem snakket om meg da de gikk gjennom buegangene en dag.

«Han har bare vært her i to år», sa én. «Og jeg tror ærlig talt han har lært alt det vi har å lære ham.»

«Kanskje», sa den andre. «Men gutten virker litt hemmelighetsfull. Iblant lurer jeg på hvor alle disse private studiene fører ham.»

11

Jeg smilte da jeg hørte det, for jeg visste at den vitenskapelige kunnskapen min ikke bare kunne måle seg med deres, men faktisk var langt overlegen. Ja, det hendte jeg gjorde undersøkelsene mine i det skjulte, men jeg var sikker på at det ville føre meg til randen av et viktig funn.

Jeg arbeidet i et lite rom oppe på kvisten der jeg bodde, alene og ofte til langt på natt. Faktisk drev jeg meg så hardt at jeg ble syk – blek og trett – selv om jeg knapt la merke til det da. Det som opptok meg, var det samme problemet som hadde interessert meg som gutt – det som angikk selve livet. Hvor, ville jeg vite, kommer det fra? Hva er det som forårsaker det? Jeg skjønte at hvis jeg skulle finne svar på spørsmålene, måtte jeg ikke bare undersøke levende vesener, men også døde. Jeg måtte forstå død og forråtnelse.

12

Med dette i tankene bega jeg meg til kirkegårder i de mørke nattetimene. Der så jeg hvordan den kraftfulle, energiske menneskekroppen ble mat for markene i jorden.

I likene jeg gravde opp så jeg forfall og forråtnelse, og jeg fikk en dypere kunnskap om hva liv egentlig er. Jeg strevde lenge og hardt, uten tanke for hva alt arbeidet gjorde med den stakkars sjelen og kroppen min, og til slutt kom belønningen. På tampen av en skjebnesvanger natt vendte jeg blikket ned mot det livløse kjøttet på arbeidsbenken og så det bevege seg.

Jeg hadde skapt liv!

Når jeg nå ser tilbake på alt det skrekkelige som ventet, kan jeg bare tenke på oppdagelsen med gru. Men den gangen var den i mine øyne et underverk, en triumf for min egen begavelse.

13

Kapittel 3

Frankenstein forteller Livets hemmelighet Å, Walton, om jeg bare hadde stanset der. Jeg hadde klart å gjøre livløs materie levende igjen – det måtte da holde? Men nei. Jeg nektet å hvile før jeg hadde ført eksperimentene så langt som det lot seg gjøre. Jeg ville skape et levende vesen, en skapning som meg selv, men fullkommen og enestående. Jeg trodde at dette nye vesenet ville skjønne at jeg var dets skaper. At det ville hylle meg og være takknemlig.

Så jeg dro tilbake til kirkegården, til slakteriet og til disseksjonssalen, og forsynte meg av de materialene jeg trengte – bein og kjøtt og muskler og årer. Kan du tenke deg hvor grusomt alt dette var? Å ferdes i fuktige gravkamre og pine levende dyr for å vekke dødt kjøtt til live? Jo da, jeg ble ofte forferdet over mine egne handlinger, men jeg kunne ikke stanse. Det bodde liksom noe i meg som stadig drev meg videre.

Hele den sommeren arbeidet jeg intenst, og jeg ble stadig mer sliten i kropp og sjel. Så, en dyster novemberkveld, mens regnet pisket mot vindusruten, tok jeg et skritt tilbake og forsto at arbeidet snart var fullført.

På benken foran meg lå en enorm skikkelse satt sammen 14

av blodige kroppsdeler jeg hadde skaffet til veie. Det eneste som gjensto, var gnisten som skulle vekke den til live, et elektrisk glimt lik det jeg hadde sett ødelegge treet.

Jeg arbeidet til langt utpå morgenen, og til slutt var tiden inne.

Skapningen trakk pusten, og det enorme brystet løftet seg. Jeg så at den åpnet øynene.

Jeg følte en bølge av triumf, men bare i et kort øyeblikk. Så ble jeg overveldet av avsky. Jeg hadde valgt ut kroppsdeler som skulle gjøre skapningen vakker, men det var den slett ikke. Ansiktshuden var som tørt, gulnet papir. Øynene var matte, leppene svarte og rette. Jeg holdt ikke ut synet. Skrekkslagenløp jeg ut av rommet og låste meg inne på soveværelset. Der gikk jeg hvileløst omkring mens jeg spurte meg selv: Hva har jeg gjort? Hva har jeg gjort?

Senere samme kveld våknet jeg av en urolig søvn.

Tennene klapret, og jeg var så svett av feber at hele kroppen ristet. Der, ved foten av sengen, sto det uhyret jeg hadde skapt. Det sto i måneskinnet med blikket rettet mot meg og kjeven åpen i et djevelsk glis. Den ene hånden var strukket mot meg, og fra strupen kom en ru lyd som ikke var av denne verden. Jeg ventet ikke for å høre hva det ville si, hvis det da i det hele tatt var i stand til å uttrykke noe med mening. Jeg strøk forbi det og skyndte meg som gal ned trappen – ned, ned, ned og ut i byens kjølige natteluft.

15

16

Der gikk jeg gatelangs, pint av drømmen som var knust og det skrekkelige jeg hadde gjort. Det var blitt lyst før jeg våget meg tilbake. Jeg skulle til å gå opp trappen til det grufulle rommet igjen da det banket på døren. Tenk hvor lettet jeg ble da jeg fikk se min gamle venn, Henry Clerval, på terskelen.

«Kjære Frankenstein!» sa han og grep meg i hånden.

«Vet du hva? Far har endelig sagt ja. Jeg skal studere ved universitetet!»

Da så han meg inn i øynene, og en sky av bekymring gled over ansiktet hans.

«Men Victor, hva er i veien?» sa han. «Du ser ikke bra ut.»

Jeg forsikret ham om at det ikke var noe å bry seg om – bare virkningen av hardt arbeid.

«Sikker? Har det skjedd noe? Du har ikke skrevet, vi har ikke hørt noe fra deg, og vi har vært så engstelige …»

«Det er bare fordi jeg har hatt det så travelt, Henry, jeg lover», sa jeg. «Men nå er arbeidet gjort, og jeg er fri igjen.»

Men var jeg fri? Kunne jeg noensinne bli fri så lenge den skrekkelige tingen ventet på meg i arbeidsværelset?

Jeg holdt ikke ut tanken på at Henry skulle oppdage hemmeligheten, så jeg ba ham vente litt og skyndte meg opp trappen. Ved døren nølte jeg og grøsset ved tanken på det som kanskje gjemte seg bak den. Så slo jeg den opp.

Rommet var tomt. Uhyret var borte.

17

Henry Clerval hadde selvfølgelig rett. Jeg var blitt syk av påkjenningen, og de neste månedene var jeg sengeliggende. Hele tiden passet Henry på meg. Jeg var for syk til å skrive hjem, så han skrev for meg og satt ved sengen og leste brevene fra Elisabeth høyt for meg.

Det var i et av disse jeg først fikk høre om Justine. Hun var en jente far hadde hyrt for å passe broren min. Hun var godhjertet, skrev Elizabeth, og til stor hjelp for hele familien. Når jeg leste brevene fra Elizabeth, lengtet jeg etter å komme til hektene slik at jeg kunne besøke henne.

Det var så mange år siden jeg hadde reist fra dem jeg var glad i.

18

Takket være Henrys gode selskap kviknet jeg til, og etter hvert følte jeg meg frisk nok til å studere igjen. Men jeg ville ikke ta opp igjen det gamle arbeidet. I stedet gjorde jeg som Henry, og studerte orientalske språk. Det syntes han var en rar beslutning.

«Men hvorfor, Victor?» spurte han. «Du er vel fremdeles glad i naturvitenskap?»

Jeg sa at jeg gjerne ville lære noe nytt. Jeg kunne jo ikke røpe den egentlige grunnen.

Etter som jeg frisknet til, klarte jeg nesten å glemme tanken på det skrekkelige jeg hadde gjort. Utad så det ut som om jeg var lykkelig og uten bekymringer.

Snart, tenkte jeg, snart skal jeg få se hjemmet mitt igjen.

Men en dag mens Henry og jeg satt og spiste frokost sammen, kom det et brev fra far. Nyheten i brevet gjorde meg dypt fortvilt.

«Hva i all verden er det?» spurte Henry urolig.

«Jeg må dra til Genève med det samme», sa jeg, nesten overveldet av sorg. «William er død.»

«Død? Men han kan jo ikke …»

«Han er død, Henry! Les selv og se!»

Lillebroren min hadde gått tur en kveld og ikke kommet tilbake. Familien hadde lett. Til slutt hadde de funnet ham liggende i gresset med merker etter en brutal hånd rundt halsen.

Omsider så Henry opp fra brevet, blek av sjokket.

19

«Drept?» hvisket han. «Jeg skjønner det ikke. Han var jo så snill og uskyldig …»

«Det står der med fars egen håndskrift», sa jeg bittert.

«William hadde på seg en medaljong med mors portrett i. Da han ble funnet var medaljongen borte. Det var helt sikkert på grunn av den han ble drept. Og nå klandrer Elisabeth seg selv for at hun ga ham medaljongen. Hun gråter uten stans og er helt utrøstelig. Henry, kan du hjelpe meg med å pakke? Jeg må dra til dem i kveld.»

20

Kapittel 4

Frankenstein forteller Medaljongen Vognen kjørte gjennom natten, og hjembyen min lå fremdeles i tett mørke da jeg kom fram. På det tidspunktet var byporten stengt, så jeg kunne ikke dra rett hjem. Derfor bestemte jeg meg for å se med egne øyne det stedet hvor stakkars William hadde mistet livet.

Mens jeg gikk hørtes tordenskrall overalt i fjellene, og regnet begynte å falle i tunge dråper. Da jeg kom fram var uværet på sitt verste, og landsbygda ble opplyst av lynglimt. Mens regnet rant nedover ansiktet, slo jeg hendene sammen og stirret ut i mørket. Jeg så for meg lillebroren min slik jeg husket ham, ung og uskyldig, og det bildet gjorde meg usigelig trist.

Jeg trodde jeg var alene med sorgen, men plutselig skimtet jeg en bevegelse i mørket. En skikkelse kom farende ut av en treklynge. Lynet glimtet igjen, og i lysskinnet så jeg tydelig en enorm og uhyggelig skapning trampe inn i mørket. Jeg var ikke i tvil om at det var det monsteret jeg hadde skapt.

Et øyeblikk var jeg for lamslått til å røre på meg. Jeg hadde ikke sett uhyret på to år. Hva gjorde det her, av alle steder? Så gikk det opp for meg. Denne usle skapningen 21

måtte ha drept William. Jeg hadde gitt liv til det skrekkelige vesenet som hadde tatt livet av min egen bror.

Da det lynte igjen, så jeg uhyret klatre over en klippeblokk i det fjerne og forsvinne opp i fjellet.

«Hva har jeg gjort?» ropte jeg høyt. «Å, hva er det jeg har sluppet løs på verden?»

Neste morgen, da jeg bega meg til barndomshjemmet mitt, skjønte jeg at jeg ikke kunne si noe om det jeg hadde sett. Det var altfor grusomt å snakke om, og dessuten ville vel ingen tro på en så grufull historie?

Jeg skjøv opp døren til familiens hus og ropte på far.

Min kjære Elisabeth kom løpende for å ta imot meg.

22

Hun var vakrere enn noensinne, men jeg så med én gang sorgen i øynene hennes. Far så mye eldre ut enn sist.

Ansiktet var preget av smerte og bedrøvelse. Allikevel smilte han da han så meg, og trykte meg varmt i hånden.

«Takk og pris for at du er her, Victor», sa han.

«Dessverre har jeg mer nytt om denne tragiske hendelsen, og det er enda verre enn vi først trodde.»

Enda verre? Hadde han også sett monsteret? I så fall ville han helt sikkert snart få vite om den rollen jeg hadde spilt i mordet på William. Hvordan skulle jeg kunne forklare meg da? Hvordan kunne han tilgi meg hvis han visste den skrekkelige sannheten?

«Medaljongen er funnet», fortsatte han. «Nå vet vi hvem som gjorde dette uhyrlige.»

23

«Hvem?» spurte jeg i en skremt tone. «Si det!»

«Jeg får meg nesten ikke til å si det, Victor, for det var en av våre egne tjenere …»

«Nei!» utbrøt jeg. «Jeg vet at det ikke kan stemme!»

«Hvordan kan du vite det? Det fins ingen annen forklaring. Det er Justine, jenta som kom for å hjelpe oss med barna.»

«Men det kan ikke stemme. Elizabeth skrev til meg om henne. Hun skrev at hun var så glad i broren min …»

«Det trodde vi alle», sa far og ristet bedrøvet på hodet.

«Men medaljongen ble funnet blant sakene hennes. Hun må ha drept barnet for å få fatt i den. Hvordan skulle hun ellers ha fått tak i den?»

Jeg hadde ikke noe svar på det, men innerst inne visste jeg at Justine var uskyldig. Jeg hadde sett det vesenet jeg selv hadde skapt, på åstedet for forbrytelsen, og jeg var overbevist om at uhyret alene sto bak Williams død. Men hvordan kunne jeg få sagt det til far? Hvordan kunne jeg forklare at jeg hadde skapt min brors morder og sluppet uhyret ut i verden? Det eneste jeg kunne gjøre, var å gjenta at Justine måtte være uskyldig.

«Jeg skulle ønske det stemte, Victor», sa far. «Justine har bestandig vært trofast og høyt verdsatt av oss alle.

Hun har nesten vært et familiemedlem. Men hun har medaljongen – jeg har selv sett den – og hun kan ikke si hvor hun fikk den fra.»

24

25

«I så fall må jeg få snakke med henne», sa jeg. «Jeg må gjøre alt jeg kan for å hjelpe henne.»

Elizabeth sa at hun skulle bli med meg og besøke Justine i cellen.

«Jeg kan ikke tro at Justine tok livet av William», sa hun mens vi gikk mot rettsbygningen. «Du hjelper henne, ikke sant, Victor? Du kommer til bunns i dette?»

«Jeg vet at hun er uskyldig», sa jeg til henne, «og du kan være trygg på at jeg skal bevise det.»

Justine ble glad for å se oss og virket rolig nok. Men det var lett å se at hun også var redd og forvirret. Og det var like lett å se at hun ikke hadde noe med Williams død å gjøre.

Men hun hadde ingenting å si som kunne hjelpe henne.

«Jeg aner ikke hvordan medaljongen havnet hos meg», sa hun gråtkvalt. «Jeg dro for å besøke tanten min den kvelden, og byporten var stengt da jeg kom tilbake, så jeg måtte overnatte i en låve.»

«Så du ingen der?» spurte jeg.

«Nei. Mens jeg sov, hørte jeg skritt, men jeg så ingenting.»

Neste dag sa hun det samme i retten. Men hovedsaken var at medaljongen ble funnet blant tingene hennes, og det kunne hun ikke forklare.

Vissheten om den rollen jeg hadde spilt i disse skrekkelige hendelsene, tynget meg. Advokatene spurte Justine om det ene og det andre, og da den stakkars jenta kjempet med tårene, holdt jeg til slutt ikke ut lenger, men løp ut av rettssalen.

26

Det var ingenting jeg kunne gjøre for henne.

Justine ble funnet skyldig i drap og dømt til døden.

Det var sjokkerende nok, men da Elizabeth og jeg dro og besøkte henne en siste gang, fikk vi vite at hun hadde tilstått.

«Men hvorfor?» spurte jeg. «Du er jo uskyldig.»

«En prest kom og besøkte meg», sa hun kort. «Han sa at jeg ville havne i helvete hvis ikke jeg tilsto.»

I den fuktige, mørke cellen grep Elizabeth den stakkars jentas hender og klemte dem.

«Jeg kan ikke tro at du ville gjøre William noe», sa hun.

«Jeg gjorde ikke det!» hulket hun. «Jeg er uskyldig, jeg sverger!»

Så vendte hun blikket mot meg og sa: «Takk skal du ha. Takk for at du tror på meg.»

Og så gikk hun til sin død.

Urettferdigheten i det var tortur for meg. Nå lå to uskyldige barn i graven, og familien min hadde måttet tåle den verste sorg og fortvilelse. Alle sammen var ofre for de avskyelige eksperimentene mine.

Selv om jeg var tilbake blant dem jeg var glad i, syntes jeg det var vanskelig å se dem i øynene etter Justines død.

Derfor tilbrakte jeg mange, lange timer alene med mine dystre tanker på hevn, redd for at monsteret skulle slå til igjen. Jeg visste at jeg hadde mye av skylden, og jeg var plaget av intense samvittighetskvaler. Jeg vil tro at det så ut 27

som sorg for resten av familien, og at det kanskje var derfor alle unngikk å snakke om det som hadde skjedd. Elizabeth snakket til meg om det bare én gang, en ettermiddag da vi satt sammen i vognen. Hun sa at hun fremdeles var overbevist om at Justine var blitt uskyldig dømt, og at den virkelige forbryteren fremdeles var på frifot.

«Jeg kan ikke fatte hvorfor den skurken som gjorde dette, er fri og kan gjøre som han vil», sa hun. «Å, Victor, hvorfor må mennesker være slik? Hvorfor må de oppføre seg som uhyrer og tørste etter andres blod?»

Hun så meg inn i øynene da hun sa det, og jeg tror hun må ha oppfattet noe av lidelsen min, for hun grep hånden min og prøvde å trøste meg.

28

«Ikke vær engstelig», sa hun lavt. «Vi har vært gjennom mye grusomt, men vi har hverandre. Og det må da gi oss håp? Hva kan forstyrre roen vår nå?»

Hva skulle jeg si? Hvordan kunne jeg forklare at jeg fryktet for livet hennes? Det var ikke mulig.

Etter den samtalen fikk jeg enda vanskeligere for å snakke med Elizabeth. Jeg begynte å gå turer i fjellet alene. Og noen ganger, når jeg betraktet all skjønnheten rundt meg, klarte jeg å glemme alt sammen for en stund.

Med tid og stunder begynte jeg å innse at det bare gjorde vondt verre å bo i det sorgfylte huset, så jeg bestemte meg for å dra. Jeg sa til far at jeg skulle ta en hest og ri i Alpene.

Jeg red i to hele døgn før jeg stanset på et lite sted som het Montavert. Der tok jeg inn på et vertshus. Jeg hadde tenkte å stå tidlig opp neste morgen og ri opp i fjellet, der jeg kunne få være alene. Der ville jeg kanskje omsider greie å tenke klart.

Klatreturen var lang og tung, men jeg tok ikke med meg noen veiviser. Jeg ville ha ensomhet, ikke selskap, og en veiviser kunne på ingen måte lindre de urolige tankene mine.

Hele dagen klatret jeg oppover, over knauser og steinblokker og en enorm isbre. Jeg var sliten og det verket i kroppen da jeg nådde toppen. Men det jeg så, fylte sjelen med glede. En vid, avsides dal strakte seg ut langt der nede, og lenger borte ruvet den enorme og vakre 29

fjellsiden til det storslagne Mont Blanc. For første gang på mange uker følte jeg noe innvendig som liknet lykke.

Men følelsen var kortvarig.

Jeg var ikke alene der. Like etter så jeg en skikkelse komme mot meg over isbreen. Den bevegde seg overmenneskelig fort. Den bykset lett over fjellknauser jeg hadde strevd med å klatre over.

Straks jeg kjente igjen uhyret, ble jeg rammet av et veldig raseri. Jeg ville bare klemme livet ut av det, uten tanke for om jeg selv døde i forsøket.

«Djevel!» utbrøt jeg da det nærmet seg. «Hvordan våger du å komme etter meg etter det du har gjort?»

30

Monsteret stirret ned på meg med de matte øynene, men svarte ikke.

Plutselig gjøv jeg løs på det, brennende av raseri, men det feide meg til side med en enorm arm. Så, for første gang, hørte jeg uhyret snakke.

«Stå i ro og hør på meg!»

«Hvorfor skulle jeg høre på et avskyelig krek som deg?» skrek jeg. «Å, du har rett, Frankenstein. Jeg er et krek, Men hvem gjorde meg til det? Du! Du ga liv til denne usle skapningen som er hatet av alle. Det var ditt verk, og du må høre på meg!»

«Klandrer du meg for det?» ropte jeg. «Så la meg gjøre slutt på det nå! La meg få slukke den gnisten som skapte et liv med så mye lidelse.»

«Hør på meg», gjentok det. «Hør etter, ellers skal jeg påføre dem du elsker enda mer død og elendighet!» Det fortvilte ropet gjallet over dalen. «Jeg var øm og mild da du skapte meg. Ondskap lærte meg å være ond. Nå har du ikke noe valg, Frankenstein. Du må høre historien min.»

Og da skjønte jeg at uhyret hadde rett. Hvis det hadde et usselt liv, var det min skyld. Uansett hvor avskyelig det var, hadde det rett til å fortelle historien sin. Så jeg la raseriet til side og gjorde meg klar til å lytte. Og dette sa uhyret …

31

Kapittel 5

Uhyret forteller Jeg lever!

Da jeg først våknet, følte jeg lys og mørke mot øynene uten å skjønne hva det var. Det var et virvar av lyder i hodet mitt, men de ga ingen mening, og hendene mine rørte ved ting jeg ikke kunne navnet på. Alt var så nytt for meg – hele verden var rar og forvirrende. Det fantes bare ett levende vesen – en skapning ikke ulik meg selv – som kunne hjelpe meg, og det var deg. Men da jeg vendte meg mot deg, flyktet du fra meg i avsky.

Jeg grep noen klær – et par plagg som passet dårlig, og en stor kappe – og bega meg ut. Så dro jeg så langt jeg kunne, bort fra det dystre stedet jeg var blitt til.

Nå vet jeg at det var natt da jeg dro av sted, men den gangen forsto jeg det ikke, og mørket skremte meg.

Jeg gikk til jeg kom til et område uten hus. Det vokste gress der, og trærne sto tause under en sølvfarget skive på den svarte himmelen. Der fikk jeg nye inntrykk. Jeg oppdaget kulde og sult, og da jeg fant bær på trær og busker, lærte jeg hva det var å spise.

Etter en stund fant jeg restene etter et bål noen omstreifere hadde tent. Der opplevde jeg først at det

32

varmet meg og så at det sved da jeg prøvde å ta på det.

Slik gikk dagene, og jeg reiste videre uten å vite hvor jeg skulle. Underveis lærte jeg meg hva som var bra for meg og hva som var skadelig. Jeg lærte også noe om meg selv.

Jeg traff på mennesker, og jeg så at disse andre skapningene liknet meg. Det trodde jeg i alle fall i begynnelsen. Men da jeg nærmet meg dem, oppdaget jeg at de ikke betraktet meg som en av sine egne. Bare de så meg, skar de grimaser av skrekk. De ropte etter meg og kastet ting og flyktet fra meg, akkurat slik skaperen min hadde gjort. Så det lærte jeg om meg selv – jeg var et avskyelig vesen. Selv om jeg ikke hadde gitt dem noen

33

grunn til det, hatet de meg, alle sammen. Å, Frankenstein, det var det vondeste å vite av alt.

Hvordan kunne jeg forstå det?

Snart innså jeg at jeg måtte holde meg skjult for å slippe å bli slått og jagd og pint. Jeg måtte leve et hemmelig liv, sammenkrøpet og i skjul, og livnære meg på smuler. Så jeg reiste rundt, og til slutt kom jeg til en hytte midt i skogen. Det virket som et hyggelig, pent sted, med en liten hage der det sto et slags enkelt skur.

Her skal jeg bo, tenkte jeg. Jeg skal bo i denne rønna av et skur og passe på menneskene som hører til i hytta her. Jeg skal holde meg utenfor syne og kanskje lære noe av dem.

Det første mennesket jeg fikk se der, var en liten jente som kom forbi skuret med et melkespann. Jeg ventet til hun hadde gått inn i hytta, og så nærmet jeg meg så stille jeg kunne. Jeg fant en sprekk i vinduslemmen, og gjennom den så jeg på henne en stund. Hun var pen, og jeg syntes hun så snill ut der hun var travelt opptatt med å feie og rydde i hytta. Jeg ville så gjerne snakke med henne, gi meg til kjenne og høre henne snakke pent til meg, men jeg forsto jo at det var umulig. Mennesker snakket ikke pent til skapninger som meg. De flyktet eller e prøvde å rømme. Så jeg holdt meg i skjul og fulgte med.

Litt etter litt gjorde jeg meg kjent med de andre som bodde i hytta sammen med jenta – en ung mann på 34

hennes alder og en gammel mann som lot til å være blind.

Jeg gledet meg over å se så vennlige skapninger pusle med sitt. Men de var ikke bare lykkelige. Det forbauset meg å se at den unge mannen og venninnen hans ofte gråt sammen.

Dag etter dag fulgte jeg nøye med på dem, og slik lærte jeg mye. Jeg så hvordan mennesker kunne leve sammen i fred og kjærlighet, og jeg begynte også å forstå ord og språk. Jeg fant ut hva de kalte hverandre – den gamle mannen var «far» eller de Lacey, og den andre var Felix eller noen ganger «bror» og jenta «søster» eller Agatha.

35

De hadde et navn på alt de omga seg med – «melk» og «brød» og «ild» – og de hadde bøker og leste høyt for hverandre om kveldene.

Hvis jeg kan mestre språket deres, tenkte jeg, så kan jeg kanskje snakke med dem en dag. Og hvis de skjønner at jeg ikke er farlig, så vil de helt sikkert godta meg og ta meg opp i sin lykkelige familie.

Den vesle familien var ikke rik. Tvert imot kunne det være dårlig med mat og ved, særlig når vinden ble kaldere og snøen falt. Det hendte at Felix og søsteren hans måtte

36

klare seg uten mat så den gamle mannen fikk nok å spise.

Så da begynte jeg å hjelpe dem i hemmelighet. Jeg samlet ved som jeg la utenfor hytta når de var borte. De stusset over å se gaven, og de lurte veldig på hvor den kunne ha kommet fra. Men de var glad for den, og jeg ble lykkelig over å se at det jeg gjorde var til hjelp for dem.

Da våren kom, så jeg til min overraskelse at det kom en gjest til hytta. Det var en mørkhåret, pen jente som het Safie. Hele familien gledet seg over å se henne, men Felix mest av alle. Så nå forsto jeg hvorfor han hadde grått iblant: Han var forelsket i Safie, men var blitt atskilt fra henne.

Jeg fulgte med og lyttet, og slik fikk jeg vite hva som hadde hendt dem. Safie kom fra et fjernt land, et sted som het Tyrkia. Det var der hun og Felix hadde møtt hverandre og forelsket seg. De ønsket å gifte seg, men Safies foreldre ville ikke la dem gjøre det. På den tiden var Tyrkia i krig med Frankrike, og Safies far ble tatt til fange og satt i fengsel. Det var Felix som hjalp ham med å rømme. Da franskmennene fikk vite om det, tok de alle pengene og landjorden til de Lacey, og familien måtte flykte for livet. Derfor slo de seg ned i den usle hytta i skogen. Da Safie fikk vite hvor de var, dro hun for å bo hos dem.

Til å begynne med hadde Safie vanskelig for å forstå det de andre sa til henne. Så da begynte Felix å undervise henne. Han forklarte ordenes betydning og viste henne 37

bøker med fortellinger i. På den måten studerte de hver dag, og litt etter litt lærte Safie seg å snakke og lese.

Jeg visste noe om bøker, for jeg hadde funnet en i lommen på kappen din. Men i begynnelsen sa den meg ingenting, så klart. Den var bare papir og noen rare tegn.

Men etter hvert som jeg fulgte med mens Felix underviste Safie, forsto jeg at tegnene står for ord. I mange, lange timer satt jeg med boken din og prøvde å forstå den.

Langsomt begynte den å røpe hemmelighetene sine. Det var dine ord, Frankenstein. Boken var din dagbok, og den fortalte om hvordan du hadde det da du bedrev arbeidet ditt. Det vet du, Frankenstein – du vet selv hva du skrev. «Å, hva er det jeg gjør som skaper dette uhyret? Det er skrekkelig, skrekkelig!»

Kan du tenke deg hva jeg følte da jeg forsto de ordene?

Min egen herre hatet meg. Kan du tenke deg hvordan jeg hylte av smerte i den øde skogen? Men jeg hadde sett andre mennesker nå, og jeg visste at det fantes mennesker som ikke var som deg. Hos den lykkelige familien i hytta fantes det kjærlighet.

Tanken på at jeg også kanskje kunne snakke med dem og bli lykkelig en dag, ga meg håp, men det var et kortvarig håp. Mens jeg gikk alene omkring i skogen, kom jeg til en dam med stille vann. Der stilte jeg meg på knærne for å drikke. Da fikk jeg brått se speilbildet av mitt eget ansikt, og jeg trakk meg tilbake i avsky. Så dette var det ansiktet skaperen min foraktet slik. Hvordan 38

kunne jeg, som var så avskyelig, noensinne snakke med de hemmelige vennene mine, som var så elegante og vakre å se på?

«Hva er jeg?» utbrøt jeg høyt. «Hva slags skapning er jeg?» Men de eneste svarene jeg fikk, var mine egne fortvilte klynk.

En lang stund plaget disse tankene meg, og de knuste nesten drømmen om vennskap. Jeg kunne ikke få venner, for jeg var så stygg at alle som møtte meg ville flykte. Jeg kunne ikke annet enn å leve et liv i hat og ensomhet. Så, i dette mørket, fikk jeg et svakt glimt av håp og skjønte at

39

det kanskje lot seg gjøre allikevel. Den gamle mannen, de Lacey, var blind. Han kunne verken føle avsky eller frykt, for han var ikke i stand til å se meg.

Om jeg bare får snakke med ham, tenkte jeg, så vil han ikke ta meg for et uhyre. Han vil bare høre stemmen min.

Jeg kan fortelle om alt som har hendt meg, og da vil han forstå.

Jeg var henrykt over planen. Straks de Lacey forsto at det fantes noe godt i meg, at jeg hadde hjulpet familien hans og ikke var ute etter å skade dem, ville han nok overtale de andre til å godta meg. Så jeg ventet til en dag da Felix, Agatha og Safie var ute av hytta. Med hamrende hjerte gikk jeg bort til døren. Jeg nølte et øyeblikk, vel vitende om at min framtidige lykke var avhengig av de neste få minuttene. Jeg måtte forklare alt som hadde hendt meg, fra begynnelse til slutt, og stole på at den snille, gamle mannen kunne gi meg litt trøst i livet.

Jeg banken på døren, og etter en stund svarte en stemme.

40

Kapittel 6

Uhyret forteller Jeg ber om hjelp «Hvem er det? Hvem der?»

«En reisende», svarte jeg. «Jeg søker hvile og ly.»

Det var stille en liten stund, og så ble døren åpnet.

De Lacey sto foran meg og smilte varmt, selv om han ikke kunne se noe. Jeg steg inn i hytta, som jeg kjente godt men bare hadde sett gjennom vinduene. Den gamle mannen ba meg sitte ved peisen.

«Takk skal du ha», sa jeg. «Det var veldig snilt.»

«Har du reist langt?» spurte han. «Jeg hører på stemmen din at du ikke er fra dette landet.»

Jo, stemmen min måtte ha hørtes rar ut for ham – han var den første jeg noensinne hadde snakket til.

«Ja», sa jeg til ham. «Jeg er fremmed her, men jeg har venner i nærheten, og jeg vil gjerne gi meg til kjenne for dem.»

«I nærheten? Hvor da?»

«Like ved.»

«I så fall får du møte dem snart, håper jeg. Hvem er de?»

Jeg nølte med å svare. Alt sto og falt på det jeg sa nå,

41

42

og jeg turte nesten ikke å fortsette. Men jeg skjønte at jeg måtte si noe.

«De er snille, gode mennesker», sa jeg. «Men de kjenner meg ikke så godt. Jeg frykter de kommer til å avvise meg før jeg rekker å be om hjelp.»

«Hvis de er snille, så må de da ønske deg velkommen.

Hvorfor skulle de ikke det?»

«Fordi jeg er så stygg å se på. Folk rømmer fra meg før jeg engang rekker å snakke til dem.»

Han hørte nøye etter og nikket mens jeg snakket. Den eneste lyden i rommet var den lave knitringen fra peisen.

«Jo da, min venn», sa han til slutt. «Jeg er blind og kan ikke se deg, men det er noe tillitsvekkende ved stemmen din. La meg få snakke til vennene dine på dine vegne. Jeg kan legge fram historien din og forberede dem.»

Da jeg hørte det, ble jeg overveldet av lykke og sank ned på kne. Jeg grep den gamle mannens hender. «Å, herre», sa jeg, «tusen takk, tusen takk! Det er de første snille ordene jeg noensinne har hørt. Jeg visste du ville hjelpe meg …»

«Visste du det?» sa han med et engstelig uttrykk i ansiktet. «Hvordan kunne du vite det? Hvem er du?»

«Du og familien din er de vennene jeg snakker om, min herre. Jeg har sett dere ofte. Jeg har prøvd å hjelpe dere …»

Akkurat da hørte jeg det kneppe i låsen på døren bak meg. Jeg snudde meg og fikk se Felix, Safie og Agatha stå i døråpningen, stive av sjokk.

43

«Far!» ropte Felix. «Hva er det som skjer? Hvem er denne skapningen?»

Det var en pine å se hvordan Agatha skyndte seg inn for å beskytte faren mot meg.

«Vær så snill!» sa jeg. «Hør på meg …»

Men Felix hadde grepet en grein fra haugen ved peisen.

Han svingte den hissig mot meg. Gang på gang slo han meg, og jeg klarte verken å verge meg eller få ham til å høre. Jeg løp ut av hytta, hylende av skuffelse og raseri og med alt håp smadret og knust.

Jeg kreket meg tilbake til rønna, der jeg krøp sammen som et vilt dyr. Den gule huden på det stakkars ansiktet mitt var våt av tårer. Men da kvelden kom, roet jeg meg og greide å tenke klarere. Hvis jeg bare kunne gjøre meg

44

forstått, hvis jeg bare kunne forklare hva jeg prøvde å gjøre, så måtte de da kunne overvinne avskyen. Men da jeg snek meg tilbake til hytta, så jeg at familien de Lacey var i ferd med å dra. De bar med seg alt de klarte, og jeg innså at jeg hadde drevet disse vennlige menneskene fra hus og hjem. De kunne ikke bo et sted hvor det fantes en uhyrlig skapning som meg.

Jeg så dem dra, og deretter kikket jeg inn gjennom vinduet en siste gang. Hytta var så kald og tom nå. Et ørlite håp om lykke var blitt holdt fram for meg, bare for å bli revet bort. Jeg kjente raseriet bygge seg opp, og brått holdt jeg ikke ut lenger. Et brennende sinne rystet hele kroppen. Jeg begynte å samle vedkubber og kvister rundt hytta, og så satte jeg fyr på den og så den brenne ned til ingenting.

45

Og hva skulle jeg gjøre da, Frankenstein? Hvor kunne jeg søke ly etter å ha blitt så brutalt avvist? Jeg visste bare om én sjel i hele verden som kunne hjelpe meg. Deg – mitt opphav, min skaper!

Så da forlot jeg stedet og bega meg mot hjembyen din – Genève.

Det var ingen lett reise. Hele tiden ble jeg minnet på at mennesker kun føler hat for det de ikke forstår, og at stygge skapninger som jeg ikke kan vente seg noen medlidenhet. Selv når jeg prøvde å gjøre godt, skydde folk meg. En gang reddet jeg et barn fra å drukne i elven – men hva fikk jeg til gjengjeld? Faren rev henne bort fra meg som om jeg var farlig, ikke som om jeg hadde reddet henne. Så vendte han geværet mot meg og smadret både kjøtt og bein. Jeg sank ned på bakken og forbannet hele menneskeheten og sverget hevn over alle jeg kom over fra den dag. Såret gjorde så vondt at jeg mistet bevisstheten, men selv idet jeg besvimte, gled det forbannelser over de sprukne leppene mine.

Ensomme og smertefulle dager fulgte før jeg kunne gjenoppta ferden. Først to måneder senere nådde jeg målet. Da var jeg sliten av å reise og helt nedbrutt. Det var sent på kveld, så jeg la meg til å sove på et jorde i utkanten av byen. Jeg vet ikke hvor lenge jeg lå der, men søvnen var dyp og lindrende, og jeg ble først forstyrret da jeg hørte noen nærme seg. En liten gutt kom gående mot 46

47

meg, et barn så tindrende og uskyldig at synet av ham for en kort stund lindret sorgen i hjertet mitt. Han virket så ung og uforfalsket at jeg tenkte at det ikke kunne finnes snev av grusomhet eller ondskap i ham.

Hvis jeg bare kan få fatt på ham for en liten stund, sa jeg til meg selv, så må han da forstå at jeg ikke ønsker ham noe vondt, og se på meg som en venn.

Men i det samme han fikk se meg, utstøtte han de samme skrikene jeg hadde hørt hele livet, fra det øyeblikket jeg ble til.

«La meg være! Ditt uhyre! Fæle krek!»

Jeg grep fatt i ham og bønnfalt ham, men han skrek bare enda mer krakilsk.

«Uhyre, uhyre! Jeg skal si det til pappa! Han er en stor mann! Han heter Frankenstein!»

Lyden av det navnet boret seg inn i sjelen min.

Frankenstein! Fienden min! Jeg la hendene rundt guttens strupe for å få slutt på de vettskremte skrikene. Før jeg forsto hva jeg hadde gjort, lå den lille kroppen livløs ved føttene mine. Da det gikk opp for meg at jeg hadde ødelagt noe min herre måtte ha elsket, ble hjertet fylt av bitter glede. Jeg jublet og klappet i hendene.

Barnet hadde en medaljong rundt halsen. Jeg tok den, ikke fordi jeg trodde den var verdifull, men rett og slett fordi den var vakker. Jeg lot gutten ligge der så noen kunne finne ham, og dro for å lete etter et bedre gjemmested. Jeg fant det i form av en gammel låve. Jeg 48

trodde låven var tom, men da jeg gikk inn, så jeg en jente som lå og sov i høyet. Hodet mitt var fortsatt fylt av morderiske tanker, men allikevel nølte jeg med å drepe denne sovende jenta. Det slo meg at jeg kunne spre sorg på en annen måte. Jeg gjemte medaljongen i foldene på kjolen hennes og smøg meg bort, vel vitende om at hun ville få skylden for mordet. Å, Frankenstein, ser du hva for et vilt og bittert vesen du har skapt? Ser du hvor mye bedrøvelse og smerte jeg har spredt i verden? Og hvorfor? Fordi jeg er ensom og ulykkelig. Jeg har ingen venn eller make. Og jeg skal spre mer sorg og mer død hvis du ikke hjelper meg.

Du alene kan hjelpe meg, Frankenstein. Du må lage en make til meg.

49

Kapittel 7

Frankenstein forteller Den nye oppgaven Uhyret tidde. Det stirret på meg med forpinte øyne, og ventet på et svar, men jeg var sjokkert over ønsket hans.

Det ville at jeg skulle lage en make til det. Det uhyret som hadde vært opphav til så mye død og elendighet, ville at jeg skulle føre enda en slik skapning inn i verden. Jeg kunne ikke – ville ikke – gjøre det.

«Nei!» sa jeg bestemt. «Det går ikke! Gjør som du vil med meg. Aldri i verden om jeg går med på det.»

Som jeg hadde ventet ble uhyret rasende, men så vendte det et forpint ansikt mot meg og prøvde å overtale meg.

«Jeg har gjort alt dette fordi jeg er ensom og forhatt», sa det lavt. «Om bare en enkelt sjel var vennlig mot meg, ville jeg ha vært vennlig tilbake. Jeg ville ha gjort gjengjeld gang på gang, og jeg ville hatt fred med hele verden. Jeg vet at jeg kan gjøre mye godt, men ikke hvis jeg forblir ensom. Da kan jeg bare spre enda mer ødeleggelse. Skap en make til meg, Frankenstein, så kan du forhindre det.»

Da jeg hørte det argumentet, stanset jeg opp og tenkte meg om. Uhyret hadde rett: Jeg hadde skapt det og var ansvarlig for dets pinsler og lidelser. Hvis jeg gjenopptok 50

arbeidet og lagde en skapning til, kunne jeg kanskje spare andre mennesker for lidelse. «Å, skaper, gjør meg lykkelig!» la det ynkelig til. «Vil du være den ene sjelen som er vennlig mot meg? Ikke nekt meg dette, herre. Skap en make til meg. Så skal vi dra av sted sammen og være lykkelige sammen, og verken du eller noen andre vil få se oss igjen.»

«La gå», sa jeg. «Jeg skal gjøre som du ber om, men da må du love å holde din del av avtalen. Hvis jeg skaper en make til deg, skal du reise herfra for bestandig og aldri plage menneskeheten igjen.»

«Jeg lover!» utbrøt det. «Ved solen og den blå himmelen, ved den kjærlighetens ild som brenner i hjertet 51

mitt! Dra hjem og ta fatt på arbeidet. Du ser meg ikke igjen før du er ferdig.»

Og så forsvant det.

Jeg dro straks tilbake til Genève.

Den første tiden var jeg fast bestemt på å gjøre alt i min makt for å innfri demonens krav, men da jeg kom sammen med familien min igjen, syntes jeg det var nesten umulig å ta fatt på oppgaven. Jeg fryktet uhyrets raseri hvis jeg skulle svikte, men jeg vegret meg ved tanken på å skape enda et slikt vesen, så vilt og farlig.

Dermed utsatte jeg arbeidet, og hver gang jeg klarte å skyve uhyret ut av tankene, ble jeg lettere til sinns og ved bedre helse.

Så, etter at jeg hadde vært uvirksom i flere uker, tok far meg til side og sa at det var noe han måtte spørre meg om.

Jeg ante uro i ansiktet da han snakket, og jeg fryktet at han hadde fått vite sannheten og ville snakke om uhyret.

«Du vet at jeg alltid har ønsket at du og Elizabeth skulle gifte dere», sa han og så meg rett inn i øynene.

«Din egen kjære mor ønsket det samme, og det trodde jeg at du også gjorde.»

«Selvfølgelig, far», sa jeg til ham.

«Men du har ikke nevnt det igjen. Jeg ser hvor trist du er, Victor. Si meg, vil det si at du har ombestemt deg? Har du en annen?»

52

«Nei», erklærte jeg. «Hvordan kunne jeg ha det? Min største glede ville ha vært å gifte meg med Elizabeth.»

Og det var sant. Jeg hadde aldri vært sikrere i min sak.

«Men hvorfor har du ikke spurt henne?» sa han kort.

53

Grunnen sto klart for meg: Jeg kunne ikke gifte meg med Elizabeth så lenge uhyrets trussel hang over meg. Jeg visste også at det jeg måtte gjøre, ikke kunne gjøres hjemme hos far. Men dette kunne jeg selvfølgelig ikke si til ham. I stedet sa jeg at det var noe jeg måtte ta meg av først, at jeg måtte reiste utenlands igjen – til England denne gangen. Når jeg kom hjem igjen, skulle jeg gifte meg med Elizabeth.

Den morgenen jeg skulle dra, kom Elizabeth for å ta farvel. Synet av henne gjorde meg enda mer bestemt på å få en slutt på hele den stygge saken en gang for alle. Vi kunne ikke finne lykken sammen før jeg hadde holdt det grusomme løftet til uhyret.

Min gamle venn Henry Clerval ble med meg. Henry var full av liv og energi, og han jublet ved tanken på å reise.

Jeg fant ingen glede i ferden, men han så den som et spennende eventyr, en mulighet til å få se steder han bare hadde lest om. Han ante ikke at jeg hadde valgt England fordi det bodde en vitenskapsmann der som kunne hjelpe meg med den fryktelige oppgaven.

Vi bega oss til London. Mens Henry glad og lykkelig dro for å utforske byen, oppsøkte jeg vitenskapsmannen, og vi snakket om biologi og anatomi. Jeg sa selvfølgelig ingenting om det jeg hadde tenkt å gjøre, men jeg fikk vite det jeg trengte. Da kvelden kom, dro jeg ut alene for å samle de uhyrlige tingene jeg trengte til arbeidet. Da det var gjort, la vi ut på reise igjen.

54

Ferden førte oss nordover, og vi krysset grensen til Skottland. Vi fant losji i Edinburgh, og det var der jeg omsider sa til Henry at jeg måtte fortsette reisen alene.

«Dessverre har jeg noe viktig arbeid å gjøre», sa jeg til ham. «Og det kan ikke utsettes lenger. Jeg må finne en øde øy, et sted der jeg vet jeg ikke blir forstyrret.»

«Ja vel, min venn», sa Henry. «Gjør det du må. Dra til en øy og arbeid i ensomhet, men jeg akter å få mest mulig ut av oppholdet og reise rundt i dette vakre landet.»

«Ja, bra», sa jeg. «Og når det strevsomme arbeidet er fullført, skal vi møtes igjen. Da lover jeg å være et mye hyggeligere reisefølge.»

Så Henry dro av sted, og jeg bega meg til en av de fjerntliggende Orknøyene. Jeg sørget for å få fraktet alle kassene og alt utstyret dit med båt. Øya lå virkelig avsides til, og den var karrig og steinete og med bare tre falleferdige skur, men den passet godt til den grusomme oppgaven som ventet meg. I et av skurene innredet jeg et laboratorium og lot et enkelt bord gjøre nytte som arbeidsbenk. Så gikk jeg i gang med det fryktelige oppdraget.

Da jeg først hadde begynt, arbeidet jeg hardt, ivrig som jeg var etter å bli ferdig så fort som mulig. Jeg strevde meg gjennom timene med dagslys, men jeg innrømmer at jeg følte kvalme og avsky for det jeg gjorde.

Når kvelden kom, pleide jeg å rusle langs den steinete stranden og tenke på hjemmet mitt i Sveits og særlig 55

Elizabeth. Jeg hadde ikke sett noe til uhyret siden den dagen i Alpene. Var det fremdeles der, i Genève? Sto det på lur i mørket og så på henne? Jeg ble urolig, både av slike tanker og av det avskyelige arbeidet jeg drev med.

Det skulle komme til meg, hadde uhyret sagt, når arbeidet mitt var utført. Hadde det til og med fulgt etter meg til denne øde øya? undret jeg. Lå det kanskje på lur like i nærheten og så på meg?

Til tross for disse følelsene gikk arbeidet framover, og litt etter litt begynte en ny skapning å ta form. En kveld da solen hadde gått ned og månen hadde steget opp over havet, var det for mørkt til å arbeide videre, og jeg satt fordypet i tanker ved den enkle benken i det lille skuret.

Jeg tenkte på det løftet jeg hadde gitt uhyret, og det løftet det hadde gitt meg. Det hadde sagt at det ikke skulle plage meg mer, og kanskje hadde det tenkt å holde sitt ord. Men denne nye, ennå livløse skapningen hadde ikke gitt noe slikt løfte. Jeg kunne ikke vite hvordan det kvinnelige uhyret ville bli. Kanskje det ville bli tusen ganger mer vemmelig enn det første og finne glede i mord og elendighet. Mens disse tankene kvernet rundt i hodet, så jeg opp på vinduet, og der fikk jeg øye på en mørk skikkelse, forsølvet av måneskinnet.

Det var demonen selv som stirret på meg og gliste av ondskap!

Ved synet bølget sjokk og redsel gjennom meg. Uhyret hadde lusket etter meg som en skygge, og nå ventet det 56

bare på at jeg skulle gi den endelige livsgnisten til et annet vesen som det selv. Et annet vesen som det selv!

Jeg så ondskap i det heslige ansiktet, og bare tanken fylte meg med avsky. Det var galskap å skape enda et slikt ondskapsfullt vesen!

Jeg kom meg straks på beina og begynte å ødelegge det nye skaperverket mitt. Rasende rev jeg det i stykker mens uhyret så på. Det kastet hodet bakover og hylte av sinne.

Jeg så ned på det arbeidet jeg hadde ødelagt, og da jeg vendte meg mot vinduet igjen, var uhyret borte.

Jeg var alene. Mørket la seg, og jeg satt i det dystre skuret og stirret ut mot havet.

Det var ingenting annet å gjøre enn å vente og skjelve og frykte at uhyret skulle komme tilbake. Og jeg var sikker på at det ville komme tilbake.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg satt der hjelpeløs og ventet, men til slutt ble døren revet opp, og uhyret kom stormende inn i skuret.

«Hvorfor?» sa det lavt og truende. «Hvorfor ødela det det du hadde skapt? Hvorfor brøt du løftet ditt?»

«Jeg hadde ikke noe valg», svarte jeg, skjelven i stemmen.

«Jeg nekter å føre enda mer elendighet inn i verden.»

«Alle menn har en kone», sa det. «Alle dyr har en make. Hvorfor må jeg være alene? Tror du jeg finner meg i å se deg lykkelig mens jeg er ulykkelig på grunn av deg?

Nei! Jeg skal få min hevn over deg, Frankenstein!»

«La meg være i fred!» ropte jeg.

57

58

«Ja, jeg skal gå nå, men husk dette: Jeg kommer til deg på bryllupsnatten din!»

Da jeg hørte det, prøvde jeg å kaste meg over uhyret, men det smatt lett unna. Like etter så jeg båten fare over vannet, overnaturlig fort. Jeg sto på den steinete stranden mens det uhyret hadde sagt, gjallet i hodet – Jeg kommer til deg på bryllupsnatten din!

Det hadde altså bestemt når jeg skulle dø. En del av meg brydde seg ikke om det. Jeg var så lei av alt sammen at jeg bare ville være glad til for å slippe, for å få fred til slutt, selv i døden.

Det var først da jeg tenkte på hvor trist Elizabeth ville bli, at jeg bestemte meg for å leve videre. Og ikke bare leve – jeg skulle være klar for uhyret og kjempe mot det til det hadde presset siste åndedrag ut av kroppen min.

Da morgenen kom bestemte jeg meg for å forlate øya for godt, dra tilbake til Henry og vende hjem til Genève.

Men først var det en siste oppgave som ventet.

Jeg pakket alle instrumentene og levningene etter det kvinnelige uhyret i kurver og lastet dem i den lille båten.

Så rodde jeg bort fra øya, over et stille hav og under en fredelig himmel.

Da jeg følte at jeg var så langt unna andre menneskers blikk som jeg bare kunne komme, lempet jeg kurvene over kanten. Mens de boblende sank ut av syne, kom en følelse av tretthet og enorm lettelse over meg. Jeg strakte meg ut i bunnen av båten og falt i dyp søvn.

59

Da jeg våknet flere timer senere, hang solen lavt på himmelen. Den lille båten husket på kraftige bølger, og øya var ikke lenger i sikte. Jeg ble sjokkert over å se at jeg var blitt ført ut på det store Atlanterhavet – ingen tegn til land, ingen tegn til hjelp – og at jeg fortsatt drev videre med vinden. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å la vinden føre meg av sted og håpe at jeg ville finne land før jeg døde av sult og tørst. Mørket kom og gikk, og vinden avtok til en frisk bris, men da hadde jeg blitt så syk og sliten at jeg knapt hadde krefter til å holde årene.

Så kom en kjede av klippeskrenter til syne i horisonten i det fjerne, og jeg turte å håpe at jeg kunne bli reddet.

Sakte, sakte drev jeg nærmere, og til slutt så jeg en liten husklynge og deretter en steinete strand.

Noen mennesker hadde stimlet sammen på stranden for å se meg styre båten inn til land, men ingen løftet en finger for å hjelpe meg, ikke engang da jeg ikke klarte å 60

trekke båten opp på stranden. Det, og det at de sto tett sammen og hvisket til hverandre, virket rart på meg.

«Venner», sa jeg. «Kan dere si meg hva dette stedet heter, og hvor jeg kan få husly?»

Det var stille en liten stund, men så steg én av dem fram og snakket med hes stemme.

«Dette er Irland, sir», sa han. «Og når det gjelder husly, har vi et fengsel i byen som nok vil passe deg godt.»

«Et fengsel? Men hvorfor?»

Han sendte meg et veldig mistenksomt blikk. «En mann ble funnet drept her natt til i går», sa han. «Og du må fortelle dommeren det du vet om saken.»

61

Kapittel 8

Frankenstein forteller Nær døden Dommeren var en vennlig gammel mann som het Kirwin.

Det virket som om han syntes synd på meg og gjerne ville tro at jeg var uskyldig, men bevisene mot meg var overveldende. Han forklarte at noen av mennene hadde kommet hjem fra fiske og snublet over liket av en ung mann på stranden. Mannen hadde bare vært død en kort stund. Klærne hans var ikke våte, og de eneste sporene etter kamp var svarte fingermerker rundt halsen på liket.

Fram til da hadde jeg bevart fatningen og stått på at det måtte være en eller annen misforståelse som jeg lett kunne forklare. Men da dommeren nevnte de merkene, ble jeg helt skjelven og klarte nesten ikke å stå oppreist.

Svarte merker rundt halsen! Jeg visste så altfor godt hva det innebar – uhyret hadde slått til igjen.

«Så du vet noe om denne saken», sa dommer Kirwin og gransket meg nøye.

Jeg prøvde å styre følelsene og se ham inn i øynene.

«Hvordan kan jeg det?» sa jeg. «Jeg har aldri sett dette stedet før uværet førte meg hit.»

«Tja, vi får nå se på det.» Han snudde seg og ga tegn til noen av mennene. «Ta ham med til det andre rommet og vis ham liket.»

62

De grep fatt i meg og førte meg inn i et dårlig opplyst rom der liket lå. Jeg var fremdeles svimmel etter nyheten om at den stakkars mannen hadde dødd for uhyrets hånd, men jeg var sikker på at jeg ikke hadde vært i nærheten da han døde. Jeg gikk bort til kisten og kikket ned. Det jeg så der, fikk meg til å gispe etter luft og skrike høyt. Utstrakt framfor meg lå den livløse skikkelsen til Henry Clerval.

«Henry!» utbrøt jeg. «Min kjære venn Henry!»

En mumling gikk gjennom forsamlingen da de hørte det. Jeg sank sammen over den livløse kroppen til det kjære reisefølget mitt og begynte å gråte. «Å, min venn, har jeg forårsaket din død også?»

Da ble de sikre på at jeg kjente den drepte, og at jeg hadde avsagt min egen dom med de ordene. De hadde de bevisene de trengte. Jeg ble halt ut av rommet, fra meg av sorg, og kastet i en celle.

Sjokket over Henrys død var en stor påkjenning, og jeg ble rammet av en så brennhet feber at jeg ikke lenger visste hvor jeg var, eller hva som skjedde med meg. Jeg lå på en ussel seng i cellen og skalv av pinefulle lidelser og skrek så fælt at fangevokterne ble helt forfjamset. De hørte meg si i ørske at først William og Justine og deretter min beste venn var blitt drept på grunn av meg. Alt dette gjorde dem selvfølgelig bare enda mer overbevist om at jeg var skyldig.

Febersykdommen førte meg til dødens rand, og selv om jeg ikke døde, ønsker jeg ofte at jeg hadde gjort det.

63

Men da jeg omsider kom meg ut av marerittet, åpnet jeg øynene og så dommer Kirwin stå over meg.

«Det er godt å se at du endelig har kommet deg», sa han stille. «Du har vært veldig syk.»

«Hvor lenge har jeg ligget her?» spurte jeg.

«I to måneder. Hvis du er frisk nok, er det noen her som gjerne vil treffe deg.»

Jeg forsto at han sa det for å trøste meg, men det gjorde bare vondt verre, for jeg var sikker på at gjesten ikke kunne være noen annen enn selve uhyret som hadde kommet for å fryde seg og håne meg.

«Hold ham ute!» ropte jeg og vred meg bort og la hendene for øynene. «For Guds skyld, ikke slipp ham inn!»

«Ro deg ned, sir!» sa han. «Du vil da vel treffe din egen far?»

64

Jeg snudde meg straks mot ham, og jo da, rett bak ham sto far. Min egen kjære far! Så uhyret hadde ikke kommet allikevel. Nesten overveldet av lettelse heiste jeg meg opp av sengen og strakte ut armen mot ham.

«Du er altså i god behold?» sa jeg.

«Selvfølgelig er jeg det,» sa han og grep hånden min.

«Hvorfor skulle jeg ikke være det?»

«Og Elizabeth?» spurte jeg. «Hun har ikke vært … i fare?»

«Ikke vi, nei. Men du, min sønn … Å, Victor, for et sørgelig sted for deg å være. Du reiste for å finne lykken, men uansett hvor du drar, følger elendigheten deg.»

«Jeg får nok mer hell med meg fra nå av, far», sa jeg og smilte matt. «Nå som vi er sammen igjen, skal nok alt bli bedre.»

Og jo da, fra da av begynte jeg å gjenvinne min gamle styrke. Med fars hjelp klarte jeg å tilbakevise anklagene og bevise at jeg ikke hadde vært i nærheten da stakkars Henry ble drept. Så ble jeg sluppet fri. Men selv om jeg var frisk og rask igjen, hadde jeg slett ingen ro i tankene.

Jeg kunne ikke glemme uhyrets sjofle løfte, og jeg visste at jeg måtte dra tilbake til Genève for å vokte familien min og passe på at alle var trygge.

Det som gledet meg mest, var at jeg fikk treffe Elizabeth igjen. Allikevel klarte jeg ikke å legge skjul på hvor redd jeg var. Hun visste ikke hva jeg var redd for, men hun så 65

tydelig at jeg var plaget av dystre tanker. Hun trodde at jeg var i tvil om ekteskapet og prøvde å berolige meg.

«Hvis det er en annen, Victor», sa hun til meg en dag, «må du ikke være redd for å si det. Jeg vil bare at du skal være lykkelig.»

«Det er ingen annen, og det kommer det aldri til å bli», sa jeg til henne. «Det stemmer at jeg er rammet av en skrekkelig sorg, men jeg vet at bare du kan dempe den. Vi skal gifte oss, det lover jeg. Og så skal jeg fortelle om alle lidelsene mine. Fram til da ber jeg deg om ikke å nevne det.»

Hun hadde tårer i øynene da hun hørte det, men hun lovte at hun ikke skulle spørre mer, og så bestemte vi bryllupsdatoen. Det skulle ha vært en håpets tid for oss begge, men etter som dagen nærmet seg, ble jeg hjemsøkt av det uhyret hadde sagt. Jeg kommer til deg på bryllupsnatten din. Jeg gjorde alt jeg kunne for å forberede meg på å møte ham. Jeg gikk med pistol overalt og prøvde alltid å være på vakt.

I det ytre var bryllupsdagen vår lykkelig og bekymringsløs, og jeg prøvde å glemme den frykten jeg bar på innvendig. Venner og familie samlet seg for å ønske oss lykke til på ferden da vi reiste av sted for å tilbringe den første delen av det nye livet vårt i Italia. Den kvelden dro vi av sted langs bredden av Genèvesjøen og tok inn på et vertshus.

Været hadde vært rolig, men etter som mørket falt, blåste en kraftig vind opp i vest og sendte truende skyer 66

over månens ansikt. Og da det begynte å regne, ble jeg stadig mer nervøs. Jeg klarte ikke å sitte i ro, jeg klarte ikke å hvile, og hver skygge som rørte på seg fylte meg med redsel. Ved den minste lyd grep jeg etter pistolene.

«Victor, hva er det?» spurte Elizabeth. «Hva er i veien?»

«Noe grusomt», sa jeg fraværende. «Det er noe grusomt ute i natt.»

Men da jeg vendte blikket mot henne, så jeg speilbildet av min egen frykt i ansiktet hennes. Jeg prøvde å trøste henne.

«Så, så», sa jeg. «Ikke vær redd. Jeg skal passe på at vi er trygge.»

Jeg visste hva jeg sto overfor, men jeg ville ikke utsette Elizabeth for det samme, så jeg ba henne bli i rommet mens jeg gikk ut for å undersøke om alt var i orden. I en time gikk jeg fram og tilbake i gangene og kikket i hver krok for å se hvor uhyret sto på lur. Jeg fant ingen spor etter det.

Jeg skulle til å gå tilbake da jeg hørte et skjærende skrik. Det ble stille, og så kom det igjen.

Det kom fra rommet vårt. En skrekkelig tanke slo meg brått. Det var ikke meg uhyret var ute etter – det var Elizabeth! Et øyeblikk sto jeg der stiv av skrekk, og så skyndte jeg meg til rommet vårt. Jeg slo opp døren og fikk se henne der hun lå, slengt på sengen, med hodet hengende ned og det bleke ansiktet delvis skjult av håret. På halsen hadde hun de morderiske merkene etter demonens hånd.

67

En svak lyd fikk meg til å se mot det åpne vinduet.

Der satt en grufull skikkelse sammenkrøpet. Uhyret pekte mot Elizabeths livløse skikkelse med et forvridd glis i det heslige ansiktet.

Jeg løftet pistolen og skjøt mot det, men det var borte på et blunk. Jeg pilte bort til vinduet tidsnok til å se det kaste seg hodestups uti sjøen.

Nyheten om Elizabeths død var mer enn stakkars far tålte. Han ble sønderknust og døde i armene mine noen få, korte dager etter at jeg hadde kommet hjem. Og jeg? Det eneste jeg hadde igjen, var hatet til mitt eget skaperverk. Alene besøkte jeg gravstedene til ofrene, alle dem som hadde stått meg nær, og jeg sto der i taus sorg.

Tapt – all kjærlighet og lykke var tapt for meg. Så ble sorgen erstattet av sinne, og jeg sverget å forfølge skapningen til verdens ende. Jeg sverget det høyt mens jeg knelte på gresset og kysset jorden på gravplassen.

«La det forbannete uhyret få føle de kvalene jeg føler nå! La det få kjenne den samme lidelsen!»

Det var stille et øyeblikk. Så hørte jeg den djevelske latteren, og jeg skjønte at det sto rett ved og så på meg og hånte meg. Uhyrets stemme lød tett ved, som om det hvisket til meg.

«Jeg er tilfreds, Frankenstein. Ditt elendige krek, jeg er tilfreds.»

68

69

Jeg løp i retning av lyden, men det var nytteløst. Det hadde fått det som det ville, og latt meg være alene.

Helt siden da har livet mitt vært en eneste jakt etter uhyret. Ingenting annet betyr noe for meg nå. Jeg må finne det og ødelegge det. Jeg har fulgt etter det gjennom Europa og gjennom Russlands villmark, men bestandig har det kommet seg unna. Nå, i dette isødet, har jeg nærmet meg det bare for å miste det igjen.

70

Kapittel 9

Kaptein Walton forteller Slutten Da Victor Frankenstein var ferdig å fortelle, så jeg at han ikke hadde lenge igjen. Den grusomme jakten hadde utmattet ham, og han var dømt til å tilbringe sine siste dager om bord i et skip fastklemt i isen, alene i verden og langt hjemmefra.

«Walton, min venn», sa han da døden nærmet seg, «hvis du tilfeldigvis skulle få se uhyret igjen, må du love å gjøre alt som står i din makt for å drepe det. Du har hørt beretningen min. Du vet at det ikke kan få leve videre.»

Med det klemte han til rundt hånden min og døde.

Han var en stor mann, og jeg tror nok han ville ha blitt enda større om det ikke hadde vært for de tragiske hendelsene. Jeg lot ham ligge i fred og ba en bønn om at han hadde funnet ekte fred. Men da jeg gikk ned i kahytten igjen litt senere, fikk jeg se et syn jeg aldri kommer til å glemme. En stor, forvridd skikkelse tårnet over min stakkars døde venn. Skapningen sto med bøyd nakke, og rufsete hår hang ned i ansiktet på den.

Og den gråt.

Uhyret vendte seg mot meg. Jeg så det dødbleke kjøttet i det inntørkete ansiktet og rygget i skrekk. Men det brydde seg ikke om meg. Det stirret mot sin døde skaper.

71

72

«Å, Frankenstein,» sa det. «Tilgi meg, tilgi meg! Jeg har tatt livet av de vakre og de hjelpeløse. Det stakkars hjertet mitt er knust fordi jeg har ødelagt så mange uskyldige skapninger. Nå har jeg drevet min egen skaper i døden. Jeg er alene, mer alene enn noen gang.»

Det utstøtte et hikst før det vendte seg brått mot meg igjen og så på meg med døde, fæle øyne.

«Du trenger ikke frykte meg», sa det stille. «Uansett hvor jeg har gått, er jeg blitt møtt med hat. Nå har jeg knust min største fiende – og min nærmeste venn – og alt hatet jeg har igjen, er rettet mot meg selv.»

Jeg fulgte skrekkslagen med mens uhyret vaklet bort til vinduet i lugaren – en ynkelig, ødelagt skikkelse.

«Jeg går nå», sa det. «Døden venter meg. Jeg skal tenne et bål som skal fortære den heslige kroppen min og brenne bort all elendighet. Og så, om Gud vil, skal sjelen min få sove i fred.»

Det sendte meg et siste blikk, bykset ut av vinduet og ned på isflaket. Jeg så etter det mens det langsomt ble ført bort av bølgene og forsvant i mørket.

73

74

Ordliste anatomi læren om hvordan kroppen er bygd opp. demon en ond ånd, et monster. kahytt kabin, lugar, oppholdsrom om bord i båt. kval lidelse, pine, sorg, ulykke. laboratorium arbeidsrom der det blir utført vitenskapelige eksperimenter og undersøkelser. make her: ektefelle, også brukt som en av et par, like, likemann, motstykke. naturvitenskap samlebetegnelse for læren om alt i naturen, som for eksempel biologi, fysikk, kjemi, geografi. sir herr, fra engelsk. vertshus restaurant, bar, kro med overnatting.

Oppgaver 1 Se på omslaget og les teksten på baksiden av boka.

Hvilken sjanger tror du dette er?

2 Hva syns du om illustrasjonene i denne boka? Begrunn svaret.

3 Synsvinkelen, eller den som forteller, varierer fra kapittel til kapittel. Skriv opp hvem som er forteller i de ulike kapitlene.

4 Hvorfor tror du Frankenstein ønsker å lage en levende skapning?

5 Finn ett eller flere avsnitt i teksten du syns det var spesielt spennende å lese.

6 Burde Frankenstein ha skapt en make til monsteret?

Begrunn svaret.

7 Hvorfor ble monsteret ondt? Kom med så mange grunner som mulig.

8 Hva kan vi lære av denne fortellingen?

9 Hva er ondskap? Blir vi mennesker født gode eller onde, eller er dette noe som kommer til etter hvert i livet? Og hva er en best mulig måte å vokse opp på? Skriv dine tanker om disse tingene.