Forord Første gangen. Sjokket. Ydmykelsen. Fortvilelsen. Kaskaden av hets. Trusler. Hvem går frivillig inn i det landskapet? Hvem kommer ut av det, uberørt? Judith Butler skriver om hatprat at det nettopp søker å fange oss i ydmykelsens øyeblikk. Holde oss der, fast. Aldri slippe taket. Mange beskriver det som fortvilende, sårt og ydmykende. Samtidig, sier de, det finnes strategier. Måter å stå i det på. Løsninger som virker for en, som ikke virker for andre. Det er situasjonsbestemt hvordan det oppleves å møte hets og trusler, og det er kontekstavhengig hvor stor innvirkning det får på deg som menneske. Det betyr at hvem du har rundt deg og hvordan de støtter deg, er avgjørende. Denne boka er et kollektiv. Av støtte, felles erfaringer, tvil og bekreftelse. Den viser deg at du ikke er alene, du som har skrevet en kronikk for første gang i ditt liv – og nå sitter med innboksen full av hat. Du som er fersk i en mediebedrift hvor sjefen ikke bryr seg, eller ikke tør å ta konfrontasjonen for deg. Du som har våget deg ned på politikammeret, bare for å få vite at det er ingenting politiet kan gjøre. Du som har stilt på TV og angrer som en hund, fordi du ikke var forberedt på slibrige telefonoppringninger sent på natten. Eller du som lurer på om du skal bli journalist, mene noe på Twitter, eller helt enkelt gå imot Facebook-stormen av kollektiv enighet. Denne boka er til deg. Den er også til deg som har makt. Makt til å bestemme at politiet trenger ressurser til dette, til å få på plass systemer for registrering, saksbehandling og etterforskning. Slik at noen av disse sakene kan prøves for domstolen, skape presedens. Makt til å lage et nytt fag i skolen, et fag som lærer unge om retorikk, debatt og etikk i møte med digitale meningsmotstandere. Makt til å innføre systematisk leder- og kollegastøtte for dine ansatte, de som er utsatt på en måte det noen ganger kan være vanskelig for deg å forstå, men 5
105308 GRMAT Meningers mot 150101.indd 5
16.04.15 08.30
forord
som du like fullt respekterer. Og ikke minst, til deg som har makt til å la være å skrive «hore» eller «nigger» i et kommentarfelt, til deg som kan la være å sende e-posten med det voldsomme raseriutbruddet og heller velge den varianten som kommer til deg når du får tenkt deg litt om. Og til deg som kan ta en prat med en venn eller en psykolog, i stedet for å oppsøke unge kvinner som tar steget ut i offentligheten. Til deg som krever respekt for ditt standpunkt, men likevel mener at andre fortjener å bli voldtatt eller drept for sitt. Makten til å skape frykt i andre er ikke din å eie. Denne boka er også til deg som har makt til å redigere og kommentere det offentlige ordskiftet. Definisjonsmakten du har når du kaller et kommentarfelt for «kloakk» eller de som skriver der for «idioter», gjør at du lager nettopp kloakk og idioter med dine ord. Du reproduserer hatet, om enn i en annen form. Du har makten til å lage andre ord, nennsomt og med kløkt. Slik at de som opplever at de ikke får respekt i møte med mektige representanter fra den norske offentligheten, forstår at det er på grunn av de stygge ordhandlingene deres. Ikke meningene. Det finnes gode måter å håndtere netthat på. Utprøvd av dem som har fått det meste av den slags. Ikke minst, det finnes mange gode forslag til hva som kan gjøres for å flytte ansvaret over fra den enkelte meningsytrer eller journalist til de menneskene i samfunnet som kan gjøre noe med de større strukturene. Arbeidsgiver, rettsvesen, politi og politikere. Og oss selv da, borgere av Internett. Aina Landsverk Hagen Oslo, mars 2015
6
105308 GRMAT Meningers mot 150101.indd 6
16.04.15 08.30
Innledning Det svenske programmet Män som näthatar kvinnor av Uppdrag Granskning satte i 2013 tonen for hvordan den norske offentligheten ville komme til å forholde seg til fenomenet netthat. En håndfull svenske kvinner setter seg, en om gangen, på en barkrakk, ser rett inn i kameraet og sier: «Du er et skikkelig ludder og en hore. Du har to uker igjen å leve» og «Jeg kommer til å myrde deg når du minst venter det.» SVTdokumentaren er sterk kost iført enkel dramaturgi. Den setter søkelys på trusler og hatytringer rettet mot kvinnelige journalister, forfattere, bloggere og samfunnsdebattanter. Norske medier fulgte raskt opp og viste fram hvordan fenomenet er utbredt også i vårt eget land. TV2-dokumentaren Kvinne, jeg hater deg (2013) handlet om norske, kvinnelige journalister, politikere og samfunnsdebattanters erfaring med utstrakt trakassering, trusler og vold som direkte konsekvens av deres ytringer. Året etter lanserte svenske TV3 programmet #Trolljägarna, der nettmobbere, både menn og kvinner, ble oppsøkt hjemme og konfrontert med sine handlinger. I den norske offentligheten bølget diskusjonene, i mer eller mindre konfronterende stil, rundt spørsmål som: Er det egentlig verre for kvinner enn menn? Syter de bare eller er det et reelt trusselbilde de tegner opp? Hvem er disse menneskene som hetser så fryktelig? Debatten har vært oppe tidligere, og det hadde lenge vært kjent at sentrale kvinner i norsk offentlighet blir sjikanert. Trusler og vold mot journalister er ikke et nytt fenomen. I Stortingsmelding 44 står det skrevet: «En økt oppmerksomhet på ytringer i sosiale medier, kommentarfelt og nettbaserte diskusjonsforum har avdekket fiendtlige holdninger mot kvinner, feminisme og likestilling. Trakassering og hets bringer stemmer til taushet 10
105308 GRMAT Meningers mot 150101.indd 10
16.04.15 08.30
innledning
og er også en demokratisk utfordring.»1 Det nevnes også hvor viktig det er å ha jevnlige undersøkelser av omfanget av seksuell trakassering, samt understreking av behovet for å bekjempe nett-trakassering spesielt.
«Det er jo bare ord …» Hva er konsekvensene av disse hatytringene som florerer i den norske offentligheten? I arbeidsmiljøundersøkelsen som ble gjennomført i alle norske redaksjoner i 2012 rapporterer to tredjedeler av journalistene (75 prosent) og nær halvparten av redaktørene (45 prosent) at truslene ikke påvirket dekningen av den aktuelle saken, mens kommentarene i etterkant av både den svenske og den norske dokumentaren argumenterte for det motsatte: Mange kvinner «kjem til å tenkje seg ekstra nøye om neste gong dei skal meine noko offentlig», skrev journalist Hilde Sandvik i Bergens Tidende.2 I SVTs dokumentar snakker journalistene om tvilen og skammen som knyttes til fenomenet og hvordan det bidrar til at de modererer seg. Mange kommentatorer har også vektlagt hvordan det er et demokratisk problem når en ytrings respons er av truende karakter, og hvordan hetsen fører til at debattklimaet i Norge mister verdifulle stemmer. Etter terrorangrepet 22. juli 2011 førte fokuset på hatytringer til at nettmoderatorene i norske aviser gikk mer aktiv inn for å «rydde» kommentarfelt der blant annet seksualisert sjikane, trusler og trakassering forekommer. Kravet om identifisering i nettdebatter ser likevel ikke ut til å stoppe de hatefulle ytringene, slik den svenske dokumentaren viser: De som står bak sjikanen argumenterer her med at «det var ikke slik ment, det er slik en snakker på Facebook, det er jo bare ord».3 Den teknologiske utviklingen har samtidig visket ut de klare skillene mellom journalister, samfunnsdebattanter og oss andre. Nå har bloggere, twitrere, frilansere, instagrammere, debattanter, aktivister og alle med en Facebook-konto også tilgang på mediene, gjennom sin deling, liking, blogging, kommentering og profilering av egne refleksjoner, visuelle 1. 2. 3.
Meld. St. nr. 44 (2012–2013) Likestilling kommer ikke av seg selv. Oslo: Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet: 100 Hilde Sandvik, «Makt til å kneble», Bergens Tidende 7.2.2013 Hilde Sandvik, «Makt til å kneble», Bergens Tidende 7.2.2013
11
105308 GRMAT Meningers mot 150101.indd 11
16.04.15 08.30
Kapittel 1
Den første gangen Første gang jeg fikk respons var da jeg skrev med et bylinebilde.
Vi sitter inne på et lite stillerom. Journalisten har lenge vært en profilert feminist, med bakgrunn som både kommentator og redaktør. Husker hun første gang hun opplevde å bli sjikanert? Hun forteller. Det var bare et vanlig bylinebilde – på side 2. En vanlig sak. Jeg kan huske at jeg syns det var rart, eller ubehagelig – i den avisa jeg jobbet da er det en svært engasjert lesergruppe som har mye å si om det som står på trykk; både politisk og i det store og det hele – men det var der jeg fikk de første tilbakemeldingene på at jeg var kvinne, at folk begynte å skrive mailer på grunn av bylinebildet mitt, og skrev ting som ikke hadde noe med hva jeg hadde skrevet å gjøre. Hva skrev de? Oftest, i starten, så er det mange vennlig formulerte «du er pen»-greier, men noen av dem blir også ubehagelige etter hvert. Mest hvis det fortsetter. Noen av dem er i utgangspunktet mer sjikanerende i formen.
Sjokk og sårbarhet Hva gjør du første gang du får ubehagelige meldinger i innboksen, trusler over telefon eller noen konfronterer deg på gata – på grunn av noe du har skrevet eller ytret i det offentlige rom? For noen er første gang alvorlig, for andre er det mildere former for negativ respons som beskrives. For noen sitter minnet så sterkt at når de forteller om det, kommer følelsene opp igjen, til overflaten, i øynene eller i det usikre smilet eller i måten kroppen blir holdt på. Da husker de detaljer 19
105308 GRMAT Meningers mot 150101.indd 19
16.04.15 08.30
meningers mot – netthat og ytringsfrihet i norge
rundt hele episoden, hvor mange de fikk trusler fra, hvem det var som trakasserte dem, gjennom hvilke kanaler, hvordan kollegaer eller sjefen reagerte, hvordan de følte seg i etterkant, hvor lenge det pågikk. Om de valgte å anmelde. I dette kapittelet skal vi få et innblikk i journalister, redaktører, bloggere og samfunnsdebattanters første møte med sjikane, hets eller trusler. Vi skal diskutere ytringsskader, frykt og ubehag, virkningen av skyld og skam, motsnakk og oppreising. Til slutt tar vi for oss handlekraft og støtte fra omgivelsene.
Ytringsskader Den amerikanske filosofen Judith Butler skriver om ytringsskader, om hvordan det å bli utsatt for hatytringer gjør at mottageren kan miste fotfestet.9 Det er det uventede ved språkhandlingen som er så virksomt. Man blir satt på plass. Problemet er bare at denne plassen, dette stedet, kan være et ingensteds. Du blir ikke bedt om å pelle deg tilbake til kjøkkenbenken. Du blir bedt om å ikke være det du er, der du er det. Første gang? Jeg fikk brev i posten, det var i 1989 eller var det 90? Jeg hadde skrevet en sak og fikk en konvolutt i postkassa med svart hår. Det så ut som kjønnshår, men jeg vet ikke … Det var underlig og ekkelt, men ikke skummelt.
Nytt stillerom, ny redaksjon. Denne gangen med dyp sofa og et lite kafébord mellom oss. Journalisten er mild i draget, har lyst til å fortelle, men dette går langt tilbake. Den første gangen det var snakk om seksualisert sjikane, det husker hun godt. Jeg var helt uforberedt. Jeg hadde skrevet en helt vanlig A4-reportasje fra Senegal. Da jeg kom hjem og åpnet e-posten, sto det i en av dem: «Har du vært i Afrika og fått deg negerpikk.»
Hun blir stille. Det er 15 år siden, og jeg hadde ikke guarden oppe.
9.
Butler 1997
20
105308 GRMAT Meningers mot 150101.indd 20
16.04.15 08.30