Krevende oppdrag: Utdrag

[start kap]

Kapittel 1

Innledning Journalister kommer ikke til et ulykkessted for å hjelpe. De kommer for å ta bilder og stille spørsmål – for å hente en historie. Det kan virke både kynisk og ufølsomt. Men journalistenes oppgave er ikke å delta i redningsarbeidet. De skal informere samfunnet om hva som har skjedd, hvem som var involvert, hvordan situasjonen ble håndtert og hvilken lærdom fellesskapet kan ta med seg videre. Spesialiserte oppgaver, på samme måte som at ambulansepersonell redder liv, brannmannskaper slukker branner og politiet organiserer redningsarbeidet. Dekningen av ulykker, krim, kriser og katastrofer ligger i hjertet av samfunnsoppdraget. Mange journalister liker å rykke ut på slike oppdag. Det er meningsfullt, det stilles store krav til tempo og presisjon, adrenalinet pumpes gjennom årene, og de fleste leverer langt over normalt. Samtidig byr disse sakene på sterke inntrykk og personlige belastninger. Synet av lemlestede mennesker, skrikene fra skadde og lukten av død utfordrer sanseapparatet og den profesjonelle journalistrollen. Minnene fester seg til hukommelsen og dukker opp når man minst ønsker det. Mange sliter med konflikten mellom rollene som journalist og medmenneske. Her ligger kilden til dårlig samvittighet og skamfølelse for å ha vært et øyenvitne og ikke en som hjelper. Følelser som forsterkes av at slike saker, som kan være høydepunktet i journalistkarrieren, er tuftet på andre menneskers lidelser og død. Vitneopplevelsene, det å komme tett på andre menneskers lidelser og tragedier, har ligget i kjernen av yrket siden journalistikkens barndom – og det vil følge medienes samfunnsoppdrag og journalistene inn i framtiden. Journalister må med andre ord være forberedt på opplevelser som er rystende og setter dype spor i sjelen. Samtidig er det en del påvirkelige faktorer som er avgjørende for hvordan journalisten mestrer oppdragene på en god måte, både profesjonelt 11

103483 GRMAT Krevende oppdrag 130101.indd 11

03.07.13 15:54

krevende oppdrag

gjennom det han publiserer og mentalt gjennom å få bearbeidet det han har opplevd. Disse mestringsfaktorene er hovedtema for boken. Nøkkelordene er profesjonalitet i journalistikken og lojalitet til etiske og moralske verdier. Dette er viktig fordi sterke vitneopplevelser og manglende etisk bevissthet kan føre til stressreaksjoner, noe som igjen øker faren for psykiske problemer som angst, depresjon og utbrenthet, eller den mer spesifikke diagnosen posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Alle disse yrkesskadene er ganske vanlige blant folk som rykker ut ved ulykker og katastrofer. Politiet, ambulansepersonell, brannmannskaper og annet personell har tatt konsekvensen av dette og satset på skolering i forkant og oppfølging i etterkant av krevende oppdrag. Redaksjonene og journalistutdanningene er kommet atskillig kortere, men det er en utvikling i riktig retning. Målet med denne boken er å forebygge at denne typen oppdrag skal gå på helsa løs, og at erfarne journalister velger seg et annet stoffområde eller et annet yrke. Rundt formulert er det kalt krevende oppdrag. Alle typer saker som plasserer journalisten tett på andre menneskers lidelser, er krevende. Det kan være en trafikkulykke, brann, katastrofe eller krig, eller det kan være en reportasje om et alvorlig sykt menneske. Eller at han blir utsatt for trusler eller farlige situasjoner i jobben. Måten vi reagerer på er ganske lik i disse sakene. Den følger faste mønstre, men graden av reaksjoner er individuell og ulik fra sak til sak. Og det er viktig å huske at det ikke bare er de som er ute på oppdrag som kan føle belastningen. Også for journalister i billedmottaket, redigerere og andre som kommer tett på historien, kan sakene være en stor belastning. I denne boken gis det et innblikk i hvorfor. Leserne vil også lære mer om hva som er viktig for at journalister skal komme styrket ut av krevende oppdrag. Undersøkelsene boken bygger på, viser at de fleste opplever stor profesjonell tilfredshet over å dekke katastrofer og kriser. Mange rapporterer om menneskelig og profesjonell vekst som følge av å ha jobbet tett på livets yttergrense. På fagspråket kalles dette posttraumatisk vekst. Spørsmålet er hvorfor noen opplever vekst mens andre sliter med stressreaksjoner etter det samme oppdraget? For enkelthets skyld er betegnelsen journalist brukt om alle typer redaksjonelle medarbeidere, med unntak av der det har en hensikt å skille mellom ulike funksjoner. Av samme grunn er betegnelsen reportasjeleder brukt som samlebegrep for den som har den løpende kontakten med journa12

103483 GRMAT Krevende oppdrag 130101.indd 12

03.07.13 15:54

kapittel 1: innledning

listene som er ute på oppdrag, og journalisten er gjennomgående omtalt som han, selv om 45 prosent av norske journalister nå er kvinner, ifølge NJs medlemsstatistikk. I teksten brukes sitater for å underbygge innholdet i teksten. Mange av disse er hentet fra spørreundersøkelser med anonyme respondenter. Andre sitater er hentet fra intervjuer i forbindelse med prosjektet som resulterte i denne boken. I de sammenhengene er journalisten navngitt.

Undersøkelsene boken bygger på De siste 30–40 årene er det forsket mye på hva som fører til traumatisk stress og posttraumatiske stressreaksjoner, og ikke minst hva som bidrar til mestring av alvorlige hendelser og forebygger stressreaksjoner. Denne forskningen fikk fart da det ble slått fast at Vietnam-veteraner slet med sammensatte problemer som falt utenfor diagnosene for psykiske lidelser. I kjølvannet av dette er det forsket mye på ofre for traumatiske hendelser og yrkesgruppene som rykker ut til katastrofeområdene. I Norge skjer forskningen blant annet i regi av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) i Oslo og Senter for Krisepsykologi i Bergen. De siste 10–15 årene er det også gjort en rekke studier på journalistene som rykker ut. De har vist at journalister har mye til felles med andre yrkesgrupper når det gjelder hva vi reagerer på, men også at journalister står overfor en rekke særskilte problemstillinger som det er grunn til å undersøke nærmere. Mye av dette arbeidet er gjort i samarbeid med Dart Center for Journalism & Trauma, som er tilknyttet journalistutdanningen ved Columbia University i New York. Dette er et internasjonalt nettverk av journalister, redaktører, forskere, helsepersonell og lærere i journalistikk, som arbeider med å øke kunnskapen på dette feltet og forebygge psykiske problemer blant journalister og redaktører. Som en del av dette arbeidet har forfatteren av denne boken gjennomført en serie undersøkelser og dybdeintervjuer blant norske journalister. Dels i samarbeid med psykolog Gjermund Tveito, dels som del av tsunami­ undersøkelsen i 2005 gjennomført av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress i 2005, dels i samarbeid med den finske psykologen og forskeren Klas Backholm, og dels på egen hånd. Resultatene fra under13

103483 GRMAT Krevende oppdrag 130101.indd 13

03.07.13 15:54

krevende oppdrag

søkelsene er brukt i kursing og på konferanser i Norge og i utlandet. På grunn av den gode oppslutningen om undersøkelsene har det vært stor interesse for materialet, men det er først i denne boken at resultatene fra undersøkelsene er sammenstilt og presenteres i en helhet. Resultatene fra tsunamiundersøkelsen er også blitt presentert i en masteroppgave i journalistikk (Idås, 2010) og et pilotprosjekt til masteroppgaven (Idås, 2007). Den første undersøkelsen ble laget etter Baneheia-rettssaken i 2001, deretter fulgte tsunamiundersøkelsen i 2005, Overhalla-saken i 2007, Alvdal-saken i 2011 og tre undersøkelser om dekningen av terrorhandlingene 22. juli: høsten 2011 og våren 2012 av journalistene som deltok i dekningen av saken, og en undersøkelse høsten 2011 blant NJs klubbledere om redaksjonenes beredskap og oppfølging av medarbeidere som dekker ulykker og katastrofer. Undertegnede var prosjektmedarbeider i den delen av tsunamiundersøkelsen i 2005 som omhandlet journalistene. Mange spørsmål fra denne undersøkelsen er gjentatt i de senere undersøkelsene. I 22. juliundersøkelsen fra våren 2012 er etikkdelen videreutviklet i samarbeid med forsker Klas Backholm (Universitetet i Åbo), mens spørsmålene om posttraumatisk vekst (PTG) har kommet på plass med god hjelp fra forsker Gertrud Hafstad ved NKVTS. Dette er den første studien som kartlegger sammenhengen mellom journalisters erfaringer i et katastrofeområde, etiske og moralske dilemmaer, posttraumatisk stress og posttraumatisk vekst (Spratt 2012). Det finnes med andre ord ikke andre studier som funnene som presenteres i kapittel 6, kan sammenholdes med. Det er derfor en fare for at resultatene skyldes tilfeldigheter, og det er viktig med videre forskning på feltet. Bakerst i boken følger en nærmere presentasjon av undersøkelsene.

Et samfunnsoppdrag Journalistene er fellesskapets øyenvitner når tragedien rammer. De skal informere, forklare, granske og kommentere, slik at samfunnet forstår hva som har skjedd, kan forebygge at liknende ting skjer igjen og stille de ansvarlige til regnskap.

14

103483 GRMAT Krevende oppdrag 130101.indd 14

03.07.13 15:54

kapittel 1: innledning

Denne jobben kalles gjerne medienes samfunnsoppdrag eller samfunnsrolle. Her følger en kort innføring i hvor oppdraget er forankret og hva det innebærer. Etter det følger en gjennomgang av de etiske og moralske rammene for samfunnsoppdraget. Vi skiller mellom journalistens personlige verdier og yrkesetikken. Samfunnsoppdraget og yrkesetikken er de ytre faglige rammene for journalistikken, i tillegg til lovgivning og økonomi som ikke omhandles i denne boken. «Hva har vi der å gjøre?» er den tvetydige og noe provokative tittelen på Arne Blix og Jo Bech-Karlsens lærebok i katastrofe- og ulykkesjournalistikk fra 1990. Dette eksistensielle spørsmålet for journalister og journalistikken besvares på følgende måte (Blix og Bech-Karlsen, 1993, s. 21): Journalisters lojalitet er plassert hos publikum. Det betyr at vi er på ulykkesstedet i publikums sted – på vegne av offentligheten. Det er dette oppdraget som gir oss rett til innsyn; å nekte journalister adgang er å lukke dørene for offentligheten.

Sitatet er innom flere av journalistikkens grunnsteiner: samfunnets øyenvitne, vaktbikkje, innsyn og offentlighet. Vi finner disse igjen i mediebransjens etiske regelverk, Vær Varsomplakaten (VVP). Plakatens punkt 1, Pressens samfunnsrolle, understreker den uavhengige pressens sentrale rolle i et demokrati, en rolle som skal sikre informasjon, ytringsfrihet, samfunnsdebatt og samfunnskritikk (pkt. 1.1.–1.3.). Videre heter det at «Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold» (1.4.), og at «Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre» (1.5.). Både læreboken og plakaten slår altså fast at mediene har et ansvar for å informere befolkningen om viktige hendelser. Den har rett til å gjøre dette uten å bli satt under press eller bli nektet adgang til informasjon som kan gi samfunnet innsikt i hva som har skjedd, hvordan situasjonen ble håndtert og hvordan liknende hendelser kan unngås eller håndteres på en bedre måte i framtiden.

15

103483 GRMAT Krevende oppdrag 130101.indd 15

03.07.13 15:54

krevende oppdrag

Medienes samfunnsoppdrag eller samfunnsrolle spissformuleres gjerne i følgende punkter (Allern 1996, kap. 2): 1. Informere borgerne om hva som skjer. 2. Sette dagsorden for den politiske debatten. 3. Være arena for samfunnsdebatten. 4. Overvåke andre makthavere i offentlig og privat sektor. Dette er forankret i Vær Varsom-plakaten og i målsettingene for medie­ politikken, for eksempel slik det er uttrykt i Mediestøttemeldingen fra 2010. Her begrunnes den offentlige subsidieringen av mediebransjen blant annet med at mediene ivaretar disse oppgavene på vegne av fellesskapet (NOU 2010: 14, kap. 3). Et grunnleggende spørsmål er hvem som har gitt mediene dette oppdraget, ansvaret eller oppgaven? Den historiske forklaringen kan spores tilbake til demokratiets framvekst. Borgerne skulle sikres informasjon om hva som skjedde i samfunnet, ha en arena for samfunnsdebatt og et medium for å påvirke myndighetenes beslutninger. Avisene ble denne arenaen og fikk – eller tok – betegnelsen «Den fjerde statsmakt». Med dette fulgte det en kontrollfunksjon overfor de tre statsmaktene (domstol, nasjonalforsamling og regjering). Redaksjonene ble stedet hvor samfunnets vaktbikkjer holder hus (Allern, 1996, s. 39–45). Neste spørsmål er hvem som skal kontrollere kontrolløren? Hvem skal holde bikkja i bånd slik at den gjør den jobben den er ment å gjøre, og ikke forvolder utilsiktet skade? Det kan ikke være en av statsmaktene; erfaringer fra andre land viser at det vil kunne misbrukes og undergrave medienes troverdighet. Den norske modellen er at journalistene og mediene selv har dette ansvaret, gjennom den enkeltes moral og etikk og bransjens omforente yrkesetiske regler, Vær Varsom-plakaten, som er fundamentet for medienes utøvelse av selvjustis.

Informere og sette sammen historien Den klassiske beskrivelsen av journalistene er at de er fellesskapets øyne og ører, som forteller samfunnet hva som har skjedd og hvordan det kunne 16

103483 GRMAT Krevende oppdrag 130101.indd 16

03.07.13 15:54

kapittel 1: innledning

skje. Utviklingen innen kommunikasjonsteknologi og sosiale medier har både forsterket denne rollen, og gitt redaksjonene økt konkurranse om hvem som er først med det siste. Publikum kobler seg umiddelbart på nett, radio og TV når store ting skjer. De forventer å få en løpende oppdatering om hva som skjer, og shopper mellom kanalene og de redaksjonelle plattformene for å finne siste nytt og alternative vinklinger. Mulighetene for å innfri forventningene er blitt enklere som følge av kombinasjonen av utbredelsen av smarttelefoner og den globale nettdekning. Det gir redaksjonene tilgang til øyenvitner og råmateriale nærmest samme når og hvor katastrofen inntreffer. Nettmediene er raske med å oppfordre publikum til å kontakte redaksjonen hvis de er i nærheten av katastrofens sentrum eller på annen måte kan bidra i dekningen. Rollen som informasjonskilde forsterkes av at myndighetene ikke har egne kanaler som dekker behovet. Informasjonsstrømmen etter terrorhandlingene 22. juli 2011 er ett eksempel på dette. All vesentlig informasjon til offentligheten ble kommunisert gjennom mediene. Et eldre eksempel er VGs rolle i kartleggingen av omkomne etter tsunamien i romjulen 2004/2005. En uke etter katastrofen sa statsminister Kjell Magne Bondevik at han fryktet at så mange som 1000 nordmenn var blant de døde. To dager senere publiserte VG en oversikt over 100 savnede nordmenn. Alle de 84 som døde i katastrofen var på denne listen (SKUP 2005). Internasjonalt finnes det mange eksempler på at mediene har spilt tilsvarende roller ved andre katastrofer (Newman, Shapiro, Nelson, 2009, s. 291). Terrorhandlingene 22. juli og tsunamien er to av de største katastrofene som har rammet det norske samfunnet i nyere tid. Begge etterlot seg ofre, overlevende, etterlatte og pårørende over hele landet. Som så mange andre ulykker og katastrofer inntraff de på et tidspunkt med lav beredskap i redaksjonene og samfunnet forøvrig. Tsunamien rammet 2. juledag, mens terrorhandlingene skjedde en fredag ettermiddag i fellesferien. Mediene satte disse overveldende hendelsene inn i rammer som formet publikums opplevelse av hva som hadde skjedd, og skapte dermed en viss orden i kaoset – det uforståelige ble mer begripelig. Medienes historiefortelling etter 22. juli er et illustrerende eksempel på dette: Beskrivelsene av hvordan det norske samfunnet ville møte ondskapen med mer åpenhet og mer demokrati, dekningen av rosetogene og minneseremoniene bidro til 17

103483 GRMAT Krevende oppdrag 130101.indd 17

03.07.13 15:54

krevende oppdrag

å gjenoppbygge det norske selvbildet som massedrapsmannen hadde rammet så tungt. Lokalavisene omtales gjerne som samfunnets lim og lupe. Mediedekningen etter 22. juli er et eksempel på at også de nasjonale mediene kan være limet som binder samfunnet sammen etter en stor katastrofe. Forskning viser at denne typen forankring og bekreftelse av grunnleggende verdier er blant de sterkeste beskyttelsesfaktorene mot psykiske og fysiske reaksjoner i befolkningen etter kriser og katastrofer (ibid., s. 293).

Moral, etikk og yrkesetikk I boken Se gorillaen – Etikk i arbeid (2010) gir filosof Øyvind Kvalnes en grunnleggende innføring i etiske og moralske problemstillinger: Mens begrepet moral brukes om den enkeltes individuelle oppfatning av hva som er rett og galt i omgangen mellom mennesker, brukes etikk om den faglige, systematiske tenkningen om disse problemstillingene. Moralen er ofte et resultat av oppdragelse og oppvekstmiljø. Egne regler overlapper gjerne reglene til dem man omgir seg med og danner grunnlag for en felles moral. De etiske reglene er prinsipielle. De gjør det mulig å avklare «hvilke beslutningshensyn som gjelder i situasjonen». Man må kunne begrunne sine valg, og beslutningene må kunne rettferdiggjøres (Kvalnes, 2010, s. 16 og 89). Tradisjonelt skilles det mellom to retninger innenfor etikken. Den ene retningen, pliktetikken, setter handlemåten (det rette) foran utfallet (det gode). Den andre retningen, konsekvensetikken, prioriterer motsatt: Utfallet settes foran handlemåten – målet helliger middelet. Tilhengere av denne retningen «mener at vi alltid burde velge det alternativet som samlet sett gir det beste resultatet for alle berørte parter, selv om det i unntakstilfeller kan innebære en krenkelse av individers rettigheter» (ibid. s. 45–46). I Journalistikkens samfunnsoppdrag (2010) argumenterer medieforsker Svein Brurås for at en tredje retning, nærhetsetikken, bør få en mer sentral plass i journalistenes yrkesetikk. Den har vokst fram som et alternativ til de rasjonelle tenkemåtene som plikt- og konsekvensetikken representerer. Nærhetsetikken fokuserer på forholdet mellom enkeltindivider, på relasjonen som etableres i møtet mellom to mennesker, og den gir følelsene og spontaniteten en etisk verdi. Ifølge nærhetsetisk teori oppstår det en 18

103483 GRMAT Krevende oppdrag 130101.indd 18

03.07.13 15:54

kapittel 1: innledning

fordring i møtet med andre, for eksempel intervjuobjektet, som er absolutt og som innebærer et ansvar for å sette dette individets interesser foran for eksempel fellesskapets – altså en motsatt prioritering av hva som følger av samfunnsoppdraget, noe vi kommer tilbake til nedenfor.

Journalist og medmenneske Journalister kan oppleve indre konflikter når barndommens etiske og moralske rammer ikke overlapper rammene som møter dem på jobben. Det skaper uro og stress. Uroen kalles dissonans og kan være svært belastende. Årsaken er at konflikten utfordrer identiteten vår; hvem vi er og hvem vi ønsker å være – vår selvfølelse og selvrespekt, og kan utløse dårlig samvittighet og skamfølelse. For journalisten oppstår problemet når handlinger som er nødvendig for å ivareta profesjonsrollen og samfunnsoppdraget, strider mot rollen som medmenneske og mellommenneskelig empati, moral og etikk. I enkelte situa­ sjoner kan det være rett av journalisten å krenke enkeltmennesker for å få utført samfunnsoppdraget. De yrkesetiske reglene gir rom for det (s. 23). Samtidig viser 22. juli-undersøkelsen at mange følte skyld og skam etter dekningen, selv om de hadde levert et godt stykke arbeid – klart innenfor de yrkesetiske reglene. Det samme finner vi i andre undersøkelser av journalister, mens det er mindre vanlig blant annet personell (Englund, 2008, s. 255, Simpson og Coté, s. 45). I et dokumentarprogram med Lars Sigurd Sunnanå fortalte NRK-veteranen om den doble følelsen han satt med da han som ung journalist var med å finne det styrtede Braathens SAFE-flyet i skogene ved Asker lille julaften 1972. På den ene siden var han øyenvitne til en tragedie som tok 40 liv. På den annen side opplevde han en profesjonell glede over å være der som eneste journalist. Han var alene om å ha saken alle ventet på. Historien er illustrerende for den moralske dissonansen journalister kan oppleve når de er ute på jobb. Samtidig viser den hvordan denne følelsen følger journalisten gjennom livet. Sunnanå har dekket mange kriger, katastrofer og konflikter i løpet av de 40 årene som er gått siden flyulykken, men den doble følelsen fra Vestmarka har bitt seg fast.

19

103483 GRMAT Krevende oppdrag 130101.indd 19

03.07.13 15:54