I hjertet av velferdsstaten

Kapittel 1

En invitasjon til institusjonell etnografi Karin Widerberg Vi ønsker med denne boka å vise hva institusjonell etnografi (IE) betyr; hvilke spørsmål man som forsker stiller, hvordan man utforsker dem og hvilken type kunnskap det gir. Våre ulike empiriske forskningsprosjekter i hjertet av velferdsstaten som omhandler barneomsorg, eldreomsorg, rehabilitering, pleie og behandling, forsørgelse, asylpolitikk og utdanning, er brukt for å illustrere disse spørsmålene. Ikke bare er temaene forskjellige, men også fokus er forskjellig i de ulike bidragene. Noen av oss har valgt å illustrere betydningen av selve ståstedet for utforskningen, andre har ønsket å synliggjøre hvordan relasjoner kan nøstes opp og kobles sammen. Andre igjen har fokusert på enkelte momenter i forskningsprosessen og formidlingen. Variasjonene i tema og fokus håper vi skal inspirere til videre studier og egen utforskning. Uansett variasjon i tema og fokus, er oppdagelsesmomentet bokas røde tråd. Det er det institusjonell etnografi åpner for, det som driver oss, og det vi her ønsker å formidle. Å oppdage og oppdagelser er noe vi assosierer med naturvitere, sjelden med samfunnsvitere. Samfunnet er jo her rett foran nesa vår, og vår oppgave er bare å løfte frem trekk og forhold som ikke vært synliggjort tidligere eller på en måte, og med et blikk som gjør at vi ser dem på en ny måte. Å kalle det for å oppdage og resultatet en oppdagelse kan synes pretensiøst, særlig i dag når samfunnet vårt er så gjennomlyst. Det er forsket på så godt som alt, og det finnes statistikk og tekster om det meste vedrørende samfunnets struktur og funksjonsmåte.

Mye av dette formidles også videre til oss i hverdagen via aviser, radio, tv og Internett. Gjenstår det overhodet noe å oppdage,…eller er det å oppdage en ambisjon vi samfunnsvitere i dag bør gi opp?

13

kapittel 1

Det er akkurat i denne gjennommedierte situasjonen vi må tørre å sette alle disse teoriene, begrepene og forestillingene til side for å se om det finnes noe annet som kan hjelpe oss med å tegne andre samfunnskart enn dem vi har i dag.

Gjør vi ikke det, reproduserer vi bare det vi allerede vet, og bidrar derved også til å reprodusere det samfunnet vi har i dag. Å oppdage som samfunnsvitere er derfor å bidra til samfunnsendring, med kunnskap som tidligere ikke har vært tilgjengelig eller ønskelig. Institusjonell etnografi er en fremgangsmåte, «a method of inquiry» (Smith 2005: 10), en utforskningsmetodologi (vår oversettelse) som har en slik hensikt: å oppdage for å bidra til endring. Vi skal i det følgende gjøre rede for de ulike trinnene i denne utforskningsmetodologien, samtidig som vi løfter frem hvor den skiller seg fra andre fremgangsmåter. Som vi skal se, har den mange likheter med, men også avgjørende forskjeller fra, tradisjoner som for eksempel problemorientert empirisme og grounded theory. Og det er noen av disse forskjellene som også gjør at man med institusjonell etnografi unngår mange av de problemer og dilemmaer vedrørende kunnskapskrav – det vil si, hva man kan si noe om – som fotfølger kvalitativ forskning. Institusjonell etnografi er med andre ord ikke bare en fremgangsmåte for å oppdage, det er også en undersøkelsesmetodologi som gir tilforlatelig og generaliserbar kunnskap. I løpet av reisens gang vil alle sentrale momenter og begreper bli forklart og gitt norske termer, slik at dette ikke trenger å ta plass i de kapitler som følger. Men ettersom begrepene innenfor institusjonell etnografi brukes som en type verktøy for utforskning og innholdet derfor i siste instans alltid bestemmes empirisk, vil begrepene også brukes og oversettes på litt forskjellige måter i de ulike bidragene.

Dette kapitlet er tenkt både som en kort introduksjon til institusjonell etnografi og som et grunnlag for de empiriske studier som i denne boka skal illustrere fremgangsmåten. I kapitlets siste avsnitt tegner vi med bakgrunn i de empiriske studiene opp noen av velferdsstatens utfordringer, i lys av institusjonell etnografi.

Institusjonell etnografi – trinn for trinn Ontologiske og epistemologiske utgangspunkt Alle metoder har ontologiske og epistemologiske røtter, de er bare ikke alltid gjort synlige, men må snarere graves frem. Når slike røtter ikke finnes eller ikke er relevante, bør vi derfor heller snakke om teknikker, ikke om metoder. Valg av metode betyr derimot at forskeren foretar et valg av menneskesyn (ontologi) 14

en invitasjon til institusjonell etnografi

og syn på kunnskapsproduksjon (epistemologi). Og når disse røttene er gjort tydelige og lagt frem for å motivere en bestemt metode og dens utforming, kan vi snakke om metodologi. Institusjonell etnografi er en metodologi, hvor de ontologiske og epistemologiske fundamentene utgjør forklaringen på både hvorfor man utviklet en slik fremgangsmåte, og dens spesifikke innhold. Derfor må vi begynne her, med røttene.

Det menneskesynet som er fundamentet for institusjonell etnografi, er en forståelse av mennesket som et grunnleggende sosialt vesen. Vi er født med en kapasitet og drift til samhandling, det er ikke noe som bare påføres oss utenfra, ikke noe vi bare «sosialiseres til». Vi er laget for å være sosiale, og alt fra fødselen av er vi sosiale subjekter som aktivt samhandler med omverdenen. Med et slikt menneskesyn følger naturlig nok en bestemt forståelse av kunnskapsproduksjon, både av den som skjer i hverdagen, og av hvordan vi som forskere bør gå frem for å produsere kunnskap om denne hverdagen for å få kunnskap om samfunnet. Og ettersom kunnskap om og forståelse av omverdenen i hverdagen er noe individer tilegner seg i samhandling, er det akkurat der vi som forskere må starte (Smith 2005: 51–60). Vi må starte med mennesker og de aktiviteter og opplevelser de har som situert i en bestemt hverdagspraksis eller virksomhet.

Dette gjelder også når temaet er diskurser, da diskurser er noe som gjøres, tas i bruk og endres i samhandling mellom mennesker og mellom mennesker og omverdenen (se f.eks. Smith 1999 for et svar på den poststrukturalistiske utfordringen). Diskurser og tekster – noe vi straks skal si litt mer om – studeres i IE med andre ord som praksis, oftest som en del av virksomhetens praksis. Og det er akkurat i menneskers virksomhetspraksis vi kan få kunnskap om diskursive spenninger og diskrepanser.

Mennesker er altså knowers (Smith 2005: 9), kunnskapsforvaltere eller kunnskapsbærere (vår oversettelse) vedrørende sin virksomhet, og det er det vi skal ha som utgangspunkt i vår utforskning av den utvalgte virksomheten. Og det er hva folk kan si om hvordan denne virksomheten gjøres, deres work knowledge (Smith 2005: 145–163, 229), virksomhetskunnskap eller arbeidskunnskap (vår oversettelse) – arbeid da forstått i en sjenerøs betydning av ordet (Smith 2005: 151–155) – som står i fokus for studiet. Det er med andre ord ikke kunnskap om folk vi er ute etter, men hva vi kan lære av dem, om deres virksomhet. Men ettersom mennesket i sin hverdag, i den virksomheten hun inngår i, ikke alltid kan se de translocal relations (Smith 2005: 205), de translokale relasjonene (vår oversettelse) som er vevd inn i og virksomme i det daglige, er det forskerens oppgave å prøve 15

kapittel 1

å nøste opp disse, for å vise koblingene mellom lokale og translokale relasjoner.

Dette gjøres via mapping (Smith 2005: 226), å tegne kart (vår oversettelse) på en måte som viser hvordan samfunnet gjøres og fremstår fra akkurat det ståstedet (vår oversettelse), standpoint (Smith 2005: 7–13, 228), som en subjektposisjon i en bestemt virksomhet kan sies å være. Hensikten med institusjonell etnografi er altså å tegne posisjonerte samfunnskart som de mennesker som inngår i den undersøkte virksomheten kan navigere etter. For oss andre, i andre posisjoner, gir dette et nytt bilde av samfunnet og et ønske om å få flere kart produsert på likeartet måte, men fra andre posisjoner. At vi trenger ulike kart for å navigere, avhengig av hvor vi starter fra og ønsker å ta oss til, er ikke annerledes enn at en bilfører trenger et annet kart enn en fjellvandrer. Det ene kartet kan ikke erstatte det andre, de er like viktige og like sanne, ellers er de ikke brukbare. Det er altså her ikke tale om et relativistisk kunnskapssyn, tvert imot, hensikten er å produsere sann kunnskap i betydningen «navigerbar» kunnskap.

Hensikten med fokuset på translokale relasjoner i kartleggingen av virksomheten er ikke bare å kunne koble sammen det vi samfunnsvitere er opplært i å tenke på som mikro- og makroforhold, og å kunne vise at disse nivåene er infiltrert i hverandre, noe en dikotomisk begrepskonstruksjon à la mikro–makro usynliggjør. Et fokus på translokale relasjoner er også viktig for å kunne synliggjøre ruling relations / relations of ruling (Smith 2005: 13–20, 227 og Smith 1999: 77–80), styringsrelasjoner eller styrende relasjoner (vår oversettelse), i hverdagens virksomheter. Styringsrelasjoner er et nøkkelbegrep innenfor institusjonell etnografi. Begrepet sikter til at det finnes karakteristiske former for organisering i og av moderne kapitalistiske samfunn hvor objektivering (vår oversettelse), objectification (Smith 2005: 13), er et viktig kjennetegn. Objektivering betyr at bevissthets- og organiseringsformer utformes til noe eksternt og allment i forhold til bestemte mennesker og plasser. Det betyr at vi ikke bare objektiveres av våre overordnede og myndighetene, men at vi også betrakter oss selv, våre arbeidsoppgaver og våre arbeidsrelasjoner i et slikt lys. Objektivering gjør altså at vi også objektiverer oss selv. Hvilke de virksomme styringsrelasjonene er, hva de består av og hvordan de fungerer, må dog alltid oppdages empirisk. Begrepet henspiller kun på at det er noe vi skal lete etter, og dette «noe» dreier seg om nærværet av styring i form av translokale relasjoner i den lokale virksomheten vi studerer. Begrepet angir altså ingen bestemte relasjoner eller posisjoner hvor styring og makt stråler ut fra. Men studiet av dem, i form av å tegne kart, har til hensikt å få frem kunnskap om samfunnets styring.

16

en invitasjon til institusjonell etnografi

Tekstenes rolle er ettertrykkelig understreket når styringsrelasjoner skal studeres, ettersom selve utøvelsen av styringen involverer en representasjon av våre virkeligheter i standardiserte og objektiverte former for kunnskap – altså gjennom tekst, forstått som replikerbart materiale (dette inkluderer film, nettsider, med mer) (Smith 2005: 228). Styring innebærer derved at den levde verdenen blir oversatt til tekst, som i sin tur blir gjort til åsted for handling.

Globaliseringen av økonomien og administrasjonen har sammen med graden av teknologisk utvikling økt teksters rolle i styringsrelasjonene til et punkt hvor sosiologiske undersøkelser av tekster innenfor institusjonell etnografi blir absolutt grunnleggende.

All virksomhet har sine tekster som på ulike måter bestemmer og regulerer virksomheten ut fra et styringsperspektiv. Noe av virksomheten fanges opp i institutional captures (Smith 2005: 155–157, 225), institusjonelle forståelser (vår oversettelse) som er styringens bilder av virksomheten. Disse kan av mennesket i virksomheten oppfattes som riktige, ufullstendige eller feilaktige. Uansett er de der som noe mennesket i sin virksomhet må forholde seg til; det må legge opp virksomheten slik at de institusjonelle forståelsene blir sanne, tilsidesette dem eller yte åpen motstand og revoltere. Institusjonelle forståelser, slik de kommer til uttrykk verbalt eller i ulike tekster, er derfor et viktig sted å starte for å nøste opp og koble sammen lokale og translokale styringsrelasjoner. Det er via dem vi kan få grep om makt og styring i og av hverdagen. Å starte med mennesket i sin virksomhet, som vi her argumentert for, sier ikke noe om hvilke temaer eller problemer vi skal undersøke, bare hvordan vi skal gjøre det når det vel er bestemt. Men også problemvalget er metodologisk fundert i institusjonell etnografi. Et uttalt eller antatt problem kan brukes som en veiviser til a problematic (Smith 2005: 38–42, 227), en problematikk (vår oversettelse), men kan i seg selv ikke bestemme undersøkelsesområdet. Et problem er alltid formulert av noen og fra et bestemt ståsted og kan derfor heller regnes for å være et resultat av en undersøkelse enn et utgangspunkt. Feltet for studiet må være åpent for at vi skal kunne se om og når det oppstår et problem for noen. Men vi trenger en problematikk for å veilede den retningen som utforskningen skal ta.

Så til sist et par ord om analysemomentet innenfor institusjonell etnografi.

Av det ovenstående burde det fremgå at analyse gjøres fortløpende, særlig i kart-tegningen. Den er ikke noe som kommer til sist eller som legges på, som noe annet eller med andre ord og begreper enn det som har vært brukt i selve studiet. Den er altså ikke noe vi tilfører etterpå eller ovenpå våre kart. Men blir 17

kapittel 1

vi da som forskere ikke bare mikrofonstativ for våre informanter? Og gir ikke dette bare et deskriptivt produkt? Det er riktig at vi bruker informantenes røster og deres kunnskap som underlag for våre kart, men som jeg allerede har sagt, er det kanskje ikke alle lokale og translokale relasjoner som er synlige for det enkelte mennesket. Og vårt fokus på disse relasjonene kan få våre informanter til å se og artikulere dem, med vår hjelp. Kanskje svarer en informant med institusjonelle forståelser når vi spør henne, for eksempel om hennes jobb. Men når vi spør om hva hun faktisk gjør, om hennes virksomhet, kan en eventuell diskrepans mellom denne beskrivelsen og den institusjonelle forståelsen være et utgangspunkt for å synliggjøre styringsrelasjonenes rolle i hennes hverdag.

Som undersøkelsesmetode er institusjonell etnografi analytisk – analysen gjøres fortløpende og veileder utforskningen – og deskriptiv. Kanskje kan vi kalle det analytisk deskriptivitet. Det er en deskriptivitet som har til hensikt å oppdage ved å synligjøre hvordan mennesker gjør sin virksomhet, og styringsrelasjonens rolle i denne. Det er derved en type deskriptivitet som skiller seg fra annen deskriptivitet som ikke har slike synliggjøringsambisjoner vedrørende makt og styring. Det er akkurat det betegnelsen institusjonell etnografi har til hensikt å signalisere. Det dreier seg med andre ord ikke bare om etnografi1, men om en type etnografi som har til hensikt å synliggjøre hva institusjonelle ordninger får til å skje i folks hverdag.

Og sist, men ikke minst, det er en utforskningsmetodologi som har til hensikt å produsere kunnskap for folk, ikke om folk. Det betyr at de vi forsker på skal kunne bruke kunnskapen vi fremskaffer til noe.

Kritikken av de sosiologiske konvensjonene – et fraspark for institusjonell etnografi Den institusjonelle etnografiens utgangspunkt er en dyptpløyende kritikk av rådende konvensjoner for hvordan man skal «skrive det sosiale», som resulterer

1.

18

Etnografi er basert på en idé om at sosiale prosesser bør studeres og forstås i den sosiale og kulturelle konteksten de inngår i (holistisk mål). Gjennom å bruke en anselig mengde tid i et sosialt fellesskap får forskeren mulighet til å beskrive hverdagslivets aktiviteter og de perspektivene som vokser ut fra disse aktivitetene, med et blikk innenfra. For å forstå og tolke dette hverdagslivet er alle typer kilder, materialer og metoder aktuelle. Det er med andre ord en fremgangsmåte for å beskrive og forklare en gruppe eller en kultur, en institusjon eller et samfunn, som innbyr til en kombinasjon av alle typer metoder, materialer og analyser.

en invitasjon til institusjonell etnografi

i en sosiologi fra et styringsperspektiv.2 Å være sosiolog er ifølge Dorothy E. Smith (se særlig Smith 1987, 1990a og 2005 og for en kort introduksjon til hennes arbeider, Widerberg 2008), som er grunnleggeren av institusjonell etnografi, å delta i en sosial relasjon hvor kunnskap (knowledge) er skilt fra «å kunne» (knowing). Forskning blir sett på som en generell ferdighet – alt kan forskes på – som bare forskere, spesialister, kan utøve. Som sosiolog er man da per definisjon deltaker i styringsrelasjonene, som skiller det praktiske fra det abstrakte og intellektuelle arbeidet. Dorothy E. Smith hevder at det er denne arbeidsdelingen som er grunnlaget for de sosiologiske konvensjonene for hvordan det sosiale skal skrives og gjøres til sosiologiske tekster. De sosiologiske konvensjonene bygger ifølge Smith på Durkheims regler for sosiologisk metode3 som fortsatt, til tross for positivismekritikken, fungerer som grunnleggende konvensjoner for sosiologi slik vi kjenner faget også i dag. Ifølge disse konvensjonene, kritisk sammenfattet av Dorothy E. Smith, er det sosiologi som blir resultatet hvis de følgende trinnene følges: 1. Subjektet fjernes. Et nytt sosialt objekt eller en enhet (sosialt fakta eller fenomen) konstitueres som om det eksisterer uavhengig av faktiske individer.

Dette gjøres gjennom for eksempel nominalisering av verb, som i aggresjon eller alienasjon. Et verb som uttrykker et individs handling blir gjort om til et substantiv – og subjektet forsvinner dermed fra teksten.

2. Handlingsevne (agency, se Smith 2005: 223) overføres fra subjekter til sosiale fenomener. Det er aggresjonen og depresjonen, holdningen eller interessen, som problematiseres – ikke individet og hennes relasjoner.

Gjennom disse trinnene blir det sosiologiske skilt fra det faktiske, og de tekstlig konstituerte realitetene gjøres til sosiologiens forskningsobjekter. Ved å privilegere den diskursive verdenen fremfor den faktiske blir det faktiske gjort om til et uttrykk for det diskursive.

For å oppsummere innebærer disse konvensjonene at subjektene først tas ut av teksten, for så å gjeninnsettes etter at det teoretiske rammeverket er på 2.

3.

Uttrykt i Dorothy E. Smiths arbeider, spesielt i Dorothy E. Smith 1987, The Everyday World as Problematic. A Feminist Sociology, Smith, D.E. 1990 a, The Conceptual Practices of Power – A Feminist Sociology of Knowledge, Smith, D.E. 1990 b, Texts, Facts, and Femininity: Exploring the Relations of Ruling, Smith, D.E. 1999, Writing the Social: Critique, Theory and Investigations, Smith, D.E. 2005, Institutional Ethnography: A Sociology for People.

E. Durkheim, The Rules of Sociological Method (New York: Free Press, 1964) diskutert av Smith 1991 i “Writing Women’s Experiences into Social Science».

19

kapittel 1

plass. Subjektene tilpasses dermed de teoretiske argumentene, og forskerens perspektiv fremstår som om det var forskningssubjektenes – og vice versa. Derved etableres det en posisjon i teksten hvor det sosiale slik det er skrevet, er adskilt fra det sosiale slik det er levd og erfart. Dette fører til såkalte posisjonsløse redegjørelser; alle subjekter er enten fraværende – eller de er gitt den samme posisjonen. Det sosiale, samfunnet, fremstår som om det kunne forstås i sin helhet ovenfra, gjennom et «gudsblikk», eller fra en fugls utsiktspunkt – men uten at det finnes noen fugl.

Denne grunnleggende konvensjonen for hvordan man skal gjøre samfunnsvitenskap, eller mer spesifikt hvordan man skal gjøre sosiologi, sammenfatter Dorothy E. Smith i termer av objektivering. Sosiologi gjøres med andre ord på en likartet måte som styring; i begge fall objektiveres våre konkrete livsvilkår, de fremstilles som eksterne og allmenne. Og akkurat som med andre styringstekster, er de ikke bare et uttrykk for styringsperspektiv og styringsrelasjoner, tekstene gjør også noe med leseren.

Ved å plassere leseren i en bestemt relasjon til virkeligheten som beskrives i den sosiologiske teksten, blir også teksten gjort til en aktiv part i styringsprosessen. Gjennom de objektiverende konvensjonene settes leseren i de styrendes sted – hun tilbys «gudsblikket», et perspektiv på det sosiale hvor ifra lokale posisjoner, perspektiver og erfaringer ikke bare er underordnede, men også er gjort usynlige.

En lignende kritikk av hvordan samfunnsvitere skriver det sosiale inn i tekst, er formulert av Pierre Bourdieu (se f.eks. Bourdieu 1990). Akkurat som Dorothy E. Smith insisterer han på at forskerens posisjon må gjøres til gjenstand for den samme kritiske analysen som når vi undersøker andre objekter. Han hevder at samfunnsvitenskapen og dens praksis må forstås ut fra konteksten, de relasjonene og posisjonene i det akademiske feltet den inngår i, og i relasjon til den videre samfunnsmessige og historiske konteksten dette feltet er en del av. Hvis ikke er det alltid en risiko for at vi leser vår egen posisjon – og våre måter å forholde oss til og forstå det sosiale på – inn i «objektet», som om det var en del av objektet og ikke et resultat av vår relasjon til det. Som Dorothy E. Smith mener Pierre Bourdieu at vi må problematisere de historiske relasjonene samfunnsvitenskapen har vokst frem i, så vel som de relasjonene den praktiseres innenfor i dag. Hvis vi unnlater å gjøre dette, vil vi mest sannsynlig ende opp som ubevisste medspillere for styringsapparatet, som gjør politisk definerte problemer (fattigdom, kriminalitet osv.) om til samfunnsvitenskapelige problemer. Både Bour20

en invitasjon til institusjonell etnografi

dieu og Smith mener at samfunnsvitenskap må utføres i henhold til bestemte fremgangsmåter, i kontrast til den formen for individualisert selvrefleksjon som de hevder er fremtredende innenfor dagens samfunnsvitenskapelige analyser.

Institusjonell etnografi – et alternativ til styringssosiologi Etter den ovenstående kritikken av den fremgangsmåten som kjennetegner den sosiologiske tradisjonen, som også på noen punkter rammer perspektiver som grounded theory4 og problemorientert empirisme5, kan det være på sin plass å repetere disse stegene, men nå mer direkte i Smiths egne termer, slik at vi virkelig ser forskjellen mellom den sosiologiske konvensjonen og institusjonell etnografi.

For å kunne utforske og skrive det sosiale inn i en tekst, men uten å starte med begreper og et ståsted i en tekst-mediert diskurs slik den sosiologiske konvensjonen legger opp til, foreslår Dorothy E. Smith følgende fremgangsmåte6: 1. Forskningssubjektet må ses slik hun er situert i sitt eget livs faktisitet, i relasjon til andre, og ikke som et frittsvevende subjekt.

2. Forskerens rolle er å kartlegge faktiske aktiviteter utført av faktiske individer, og synliggjøre hvordan disse henger sammen – hvordan de er koordinert.

Fokuset er altså ikke bare på hva individer gjør, men først og fremst på det sosiale aspektet ved deres aktiviteter.

3. Det sosiale forstås derved verken som en egenskap ved individet eller som noe som kan ses atskilt fra faktiske mennesker og aktiviteter. Begrepet om det sosiale retter snarere et fokus mot hvordan folks aktiviteter er koordinert.

4.

5.

6.

Grounded theory (begrepet er knyttet til Glaser og Strauss 1967) er, som antydet av selve navnet, en fremgangsmåte som har til hensikt å utvikle teori ut fra analyse av data. I stedet for å starte med en hypotese, et begrep eller en teori starter man her med datainnsamling. Og det er ut fra de innsamlede data som begreper og kategorier deretter utvikles til teorier.

«Problemorientert empirisme» ble et slags forskningsprogram (begrepet her stammer fra Aubert, nyutgivelse 2012) for 1950- og 60-tallets få, men toneangivende sosiologer. Det utmerket seg med et samholdsengasjement og en moralsk forpliktelse overfor de utforskede. I fokus stod empiriske studier av velferdsstatens ulike delsystemer, befolkningsgrupper og institusjoner. Innenfra- og nedenfraperspektivet tok sikte på å gi et annet bilde av velferdsstatens ordninger: hvordan det hele fremstod for dem det gjaldt. Treffsikre, gripende og velskrevne bøker og artikler farget den offentlige samtalen og lokket kommende generasjoner til sosiologi, kriminologi og rettssosiologi. Denne perioden har blitt kalt «gullalderen» innenfor norsk sosiologi (Mjøset 1991).

Se Smith 1992: 91–94 og Smith 1999:5–8.

21

kapittel 1

4. Begreper som uttrykker disse koordinerte aktivitetene må derved – som det sosiale – ikke brukes som diskursive enheter som fenomeniserer dem ut av sted og tid. En sosial relasjon eller en sosial organisasjon er ikke noe vi ser etter eller på når vi forsker, men snarere det vi benytter for å se.

5. Sosiale relasjoner skal rette oppmerksomheten vår mot hvordan individers aktiviteter og erfaring på et bestemt sted inngår i handlingskjeder som knytter dem til andre individer og deres aktiviteter på andre steder.

Gjennom å se begreper, teorier og andre former for tenkning som folks faktiske aktiviteter omgås det tradisjonelle skillet mellom teori og praksis. Å lokalisere det vitende subjektet i hennes egen kropp, i en levd verden der både teori og praksis er aktiviteter som gjøres, innebærer en forståelse av teori som praksis.

På denne måten blir tekst, tekst-mediering og tekstlighet sentralt. Teksten er broen mellom det faktiske og det diskursive, mellom hverdagsaktivitetene i livene våre og styringsrelasjonene. Som et materielt objekt kan den samme teksten leses i forskjellige kontekster på ulike steder, av mange mennesker til samme tid eller til forskjellige tider. Teksten er i kraft av dette en forutsetning for enhver abstraksjon og representerer dermed en mulighet for å utnytte det tekstliges makt til å analysere det levde livets faktisiteter. På denne måten blir det også mulig å utforske styringsrelasjonene – gjennom studier av tekst.

Målet med en slik fremgangsmåte for utforskning er som tidligere påpekt ikke å forklare folks handlinger eller på noen annen måte å gjøre dem til forskningsobjekter, men å forklare for både dem og oss hvordan livene våre er vevd inn i sosiale maktstrukturer, som vi er med på å forme og opprettholde gjennom aktivitetene vi utfører.

Gjennom å ta utgangspunkt i menneskers faktiske aktiviteter er målet for utforskning å synliggjøre hvordan våre hverdagsliv er forankret i relasjoner, som også styringsrelasjonene inngår i – ofte i tekst-mediert form.

Kunnskapskrav Med en slik metodologi som institusjonell etnografi legger opp til, følger bestemte kunnskapskrav. Som forskere må vi alltid kunne svare for hva vi kan si noe om, ut fra de resultater våre fremgangsmåter har gitt grunnlag for. Gjennom en institusjonell-etnografisk analyse av de sosiologiske tradisjonene og hvordan de brukes for å «skrive det sosiale» (Smith 1999), har Dorothy E. Smith vist hvordan denne måten å produsere kunnskap på objektiverer ikke bare sub22

en invitasjon til institusjonell etnografi

jektene i forskningen, men også forskeren. Gjennom å objektivere henne som en «vitende» gjøres hennes lokale situering ikke bare irrelevant, men blir til og med mistenkeliggjort. I stedet tilbys hun det nevnte blikket ovenfra, en herskers blikk og perspektiv, for å studere de andre. Og de andre blir utforsket for å produsere kunnskap om dem, og ikke for dem.

Denne formen for kunnskapsproduksjon bringer med seg alle de problemer og dilemmaer som kobles til kvalitativ forskning: insider/outsider, observasjon/ visualisme, stemmene til subjektene, gjensidighet, empowering methods, forfatterskap, fiksjon, subjektive/objektive beretninger osv. Gjennom å gjøre forskning for og ikke om subjektene, og ved hele tiden å søke å kartlegge de relasjonene som knytter forskningssubjektenes aktiviteter til styringsrelasjoner, mener vi at de fleste av denne typen dilemmaer og etiske problemer løses mer eller mindre opp.

Siden fokus ikke er på subjektene som personer – deres holdninger, karaktertrekk osv. – men hva de kan fortelle oss om de relasjonene de utfolder sine aktiviteter innenfor, omgås mange av de dilemmaene andre kvalitative forskere støter på: • Gjennom å synliggjøre hvilket ståsted som er utgangspunktet for kartlegging av det sosiale, reformuleres hele problemstillingen om objektiv kontra subjektiv – fordi et situert kart ikke er noen av delene.

• Insider/outsider-problematikk blir på samme måte mindre relevant. Fokus blir heller på hvor detaljert og nøyaktig du klarer å nøste opp hvordan de sosiale relasjonene er knyttet sammen, og å tegne et kart som forskningssubjektene kan kjenne seg igjen i.

• Du observerer ikke dem, men med dem og for dem. I en slik type relasjon er gjensidighet integrert – og blir ikke et påtvunget tema utenfor selve forskningsrelasjonen. Fordi kjernen i denne fremgangsmåten er å gi makt og stemme til forskningssubjektene, blir «empowering methods» som et mål i seg selv overflødig.

• Eksperimentell skriving eller fiksjon kan verken være et mål eller et kjennetegn ved et slikt forskningsprodukt.

• Institusjonell etnografi produserer ikke en «del-sannhet» om det ene eller det andre, men et bilde av hvordan det sosiale (samfunnet) ser ut fra et bestemt ståsted.

Den såkalte tekstlige vendingen i samfunnsvitenskapen og dens utfordringer blir også reformulert gjennom fremgangsmåten i den institusjonelle etnografien, fordi tekst og retorikk forstås som sosiale aktiviteter. De foregår og utspiller 23

kapittel 1

seg i sosiale relasjoner og kan derfor gjøres til gjenstand for utforskning – på lik linje med andre aktiviteter. Retorikk er strukturert av kjønn, etnisitet og klasse – og farget av styringsrelasjoner. Å utforske hvordan dette gjøres i forskningssubjektenes hverdagslige aktiviteter så vel som i forskerens (når hun observerer, intervjuer, skriver osv.), bør inngå som en selvfølgelig del av enhver etnografisk analyse. Interseksjonalitet7 kan ses som et integrert perspektiv i den institusjonelle etnografien, sett i lys av denne metodens mål om å utforske hvordan ulike relasjoner i hverdagslivet er vevd sammen og virker sammen i en virksomhet.

I tråd med dette blir verken kjønn, klasse eller etnisitet fenomener å forske på, men snarere steder å se det sosiale fra.

De kunnskapskrav som følger av en slik tilnærming, vil skille seg fra de fleste andre kvalitative fremgangsmåter. Kvalitativ forskning kritiseres ofte for å være lite anvendbar, fordi den kun sier noe om et begrenset felt. Gjennom et konsekvent fokus på hverdagslivets translokale organisering unngår den institusjonelle etnografien dette problemet. Denne fremgangsmåten kan derfor ses som et redskap for å øke den kvalitative forskningens validitet og legitimitet.

Ovenstående resonnement er en illustrasjon av sammenhengene mellom ontologi–epistemologi-teori og metode. I henhold til en slik forståelse må ikke metoder behandles som om det kun dreide seg om teknikk – om å gjøre de riktige tingene på den riktige måten. Og etnografi bør heller ikke presenteres som et sett av regler og teknikker. Det ontologiske, epistemologiske og teoretiske startstedet for forskningen vil legge føringer for hvilke temaer som velges ut, hvordan feltet defineres, hvordan observasjoner og intervjuer utføres; hvordan etnografi skrives, og hva slags kunnskap som leses ut av den. Hvis metoder velges og brukes uten denne typen bevisste refleksjoner, vil forskningen som oftest bli farget av positivistiske relasjoner i kunnskapsproduksjonen, fordi dette er grunnlaget for det meste av selv kvalitativ forskning i dag.

7.

24

Interseksjonalitet er et perspektiv som har som formål å studere samspillet mellom ulike former diskriminerende maktstrukturer i et samfunn. Interseksjonalitet betyr ikke at man strever etter å rangordne identitetskonstruksjoner, men snarere å synliggjøre hvordan ulike maktforordninger er sammenflettede på ulike nivåer, som det individuelle, det symbolske eller det strukturelle. Et interseksjonelt perspektiv stiller spørsmål om hvordan makt og ulikhet veves inn i oppfatningen om identitetskategorier som kjønn/genus, seksualitet, alder, klasse, funksjonsdyktighet, etnisitet, religion og art/ species. Gjennom å hevde at det finnes flere maktforordninger som er avhengige av hverandre, løser et interseksjonelt perspektiv opp grenser mellom ulike sosiale kategorier for å rette oppmerksomheten mot hvordan de samvirker.

en invitasjon til institusjonell etnografi

Til sist. Noe om likheter og forskjeller i forhold til andre kvalitative angrepsmåter Institusjonell etnografi kan i flere henseender fremstå som mer lik enn ulik andre kvalitative angrepsmåter, som for eksempel problemorientert empirisme, grounded theory og interseksjonalitetsperspektiver. Og mye av epistemologien er også felles gods, eller et felles gode (som f.eks. Mead, Bahktin, Marx mfl.).

Men selv om det kan være likheter på enkelte trinn i forskningsprosessen, er det ingen andre angrepsmåter som bruker alle de samme metodiske grepene og har den samme helhetlige fremgangsmåten som man bruker innenfor institusjonell etnografi. Forskere som utgår ifra problemorientert empirisme eller grounded theory, kan godt starte med en problematikk og ikke et problem. Og de har også mennesket i hennes virksomhet som utgangspunkt for studiet. Men de har ikke kart-tegning som uttalt hensikt, ei heller å synliggjøre styringsrelasjonenes rolle.

Og hvis de er opptatt av makt og styring slik interseksjonalitetsperspektiver gir uttrykk for (Crenshaw, Gotanda, Peller og Thomas 1995), så mangler den systematiske fremgangsmåten som institusjonell etnografi legger opp til med klare retningslinjer for hvordan en skal gå frem for å undersøke makt empirisk, på en slik måte at lokale og utenom-lokale relasjoner knyttes sammen.

Det hender nok at man ut fra disse (grounded theory, problemorientert empirisme, interseksjonalitet) og andre utgangspunkter ender opp med å gjøre noe likeartet – og med et likeartet resultat – som det man ville gjort med institusjonell etnografi, men det er ingen garanti for det. Og det er akkurat dette som er poenget med metodologien; institusjonell etnografi hjelper en å rette blikket. Vanligvis ender forskere ut fra grounded theory, problemorientert empirisme og interseksjonalitet med å legge på analytiske og substansielle begreper i stedet for å lage kart. Resultatet kan da lett bli til en forskning om folk og ikke en forskning for folk.

I hjertet av velferdsstaten – bokas empiriske kapitler I de kapitlene som nå følger, presenteres empiriske studier av sentral virksomhet innenfor velferdsstaten: barneomsorg, eldreomsorg, rehabilitering, pleie og behandling, forsørgelse, asylpolitikk og forskning og høyere utdanning. Noe av denne virksomheten utøves i klart avgrensede institusjoner: barnehage, universitet, sykehus, direktorat, fengsel og familien, mens andre går på tvers av 25

kapittel 1

institusjonelle grenser. Felles for dem alle er at institusjonelle forhold er sentrale for hvordan de fungerer og oppleves.

I lys av institusjonell etnografi får vi her illustrert hvordan det kan se ut fra posisjonen til ansatte. barnehagepersonell, lærere og professorer, leger, sykepleiere, pleiepersonell, saksbehandlere, konsulenter og ledere, men også pasienter, mottakere av velferdstjenester, pårørende og familieforsørgere. Deres virksomhet synliggjør ikke bare mønstre og relasjoner som er relevante for området i seg selv, men også sammenhenger som peker utover, mot styringsformer i velferdsstaten.

Til sammen tegner disse studiene et bilde av noen av de sentrale styringsdilemmaene i den nordiske velferdsstaten av i dag; økt styringsaktivitet i demokratiets og velferdens navn, alt i mer målbar form – for å garantere synliggjøring, innsyn og kontroll, men også lik behandling og rettferdighet – spilles ut mot medborgernes kompetanse, skjønn og ansvar, som individer og som kollektiv. At styringen har gode hensikter, kan skape en ambivalens når man i sin virksomhet opplever at mye faller mellom to stoler og handlingsrommet innskrenkes eller får en retning man mener er uheldig for en selv eller for virksomheten. Og hva skjer når vi i vår virksomhet i velferdsstaten hovedsakelig vurderes ut fra om vi har gjort riktig – det vil si, fulgt reglene – og ikke ut fra om vi handlet rett (et spørsmål som reises av blant andre Hannah Arendt (2006))? Hvordan skal velferdsstaten kunne balansere målrettet styring med en tilrettelegging for medborgernes ansvar, kompetanse og skjønn – som individer og som kollektiv? Og hvordan kan velferdsstaten organiseres slik at å få tilgang til ytelsene ikke blir et «arbeid» i seg selv og en enda større del av alle medborgeres hverdagsvirksomhet, hver dag? Eller at de som trenger mest hjelp, også må gjøre mest for å få den hjelpen de trenger?

Det er denne typen spørsmål som studiene vekker, og som følger med den kart-tegnede beskrivelsen av respektive virksomhet. Både de store spørsmålene og svarene ligger i det lille, i hverdagens virksomhet, hvis man åpner opp for å se dem. Og det er akkurat dette institusjonell etnografi muliggjør, og som her illustreres på forskjellige temaer.

Felles for kapitlene er at de har til hensikt å vise hva slags kunnskap institusjonell etnografi kan gi opphav til, og hvordan det kan gjøres for å få det til.

I et tilbakeblikk på forskningsprosessen ligger fokuset på viktige oppdagelsesmomenter. Janne P. Breimo, Inger Kjellberg, Maria Norstedt og Rebecca Lund oppsummerer alle her sine doktorgradsstudier og viser til betydningen av IE for de ulike trinnene i forskningsprosessen, samtidig som de i sine respektive kapitler har valgt å løfte frem noen momenter som særdeles avgjørende.

26

en invitasjon til institusjonell etnografi

Janne P. Breimo viser i «Rehabilitering: Samordningsproblematikk sett fra et ståsted» (kap. 4) hvordan rehabilitering gjøres og oppleves fra tjenestemottakernes ståsted. Deres kart over de relasjoner som en rehabiliteringsprosess i dag er organisert til å omfatte, sprenger alle institusjonsgrenser og lar seg ikke avlese på kommunens hjemmesider. Her vises hvordan organiseringen – utflating av strukturer, motstridende krav om fleksibilitet og kategorisering – gjør rehabiliteringen til en heltidssysselsetting for tjenestemottakerne, som ikke bare fragmenterer deres hverdag, men også ansvarliggjør dem for tilgangen på ytelsene. Breimo viser hvordan institusjonell etnografi gjør det mulig å dekke et slikt komplekst område, ikke minst grunnet et fokus på momenter i en prosess og koblinger av relasjoner. Det er diskrepansen mellom hverdagslivets kompleksitet og systemets evne til å fange det opp som her både synliggjøres og problematiseres.

En likeartet tilnærming og tematikk har Maria Norstedt i sitt kapittel «Arbeidsliv og funksjonshindre: Institusjonelle paradokser» (kap. 5) om slagrammede personers vei tilbake til arbeidslivet. Også her belyses hvordan ulike myndighetsinstanser og deres kategoriseringer blir avgjørende for tjenestemottakernes selvforståelse og handlingsrom. Men her er konflikten og spenningene mellom de ulike organisasjonene – særlig Försäkringskassan og Arbetsförmedlingen8 – i deres forståelse av sykdom og «arbeidsevne» løftet frem som et uttrykk for motsetningsfylte styringsrelasjoner. Hvor Försäkringskassan i sine beslutninger har en generalisert tilnærming – hvor hensyn til hverdag, erfaring og kropp er abstrahert vekk – skal Arbetsförmedlingen i sine beslutninger ta konkrete hensyn til den nåværende situasjonen på arbeidsmarkedet. Mellom kravet om raskt å fatte en beslutning og slå fast «arbeidsevnen» og et tøft arbeidsliv kommer den slagrammede i klem. Det er altså institusjonelle forhold som vanskeliggjør en tilbakegang til arbeidslivet, på tross av at det er noe partene – tjenestemottaker og tjenesteyter – har som et felles mål.

Hva ligger i det å klage på behandling og pleie? Og hva synliggjør slike klagesaker om pleiens organisering og ansvaret for dens kvalitet? I Inger Kjellbergs kapittel «Eldreomsorg: Omsorgssvikt som klagearbeid» (kap. 6) er det pårørendes klagearbeid i forhold til eldreomsorgen som er temaet. Vi får følge alle

8.

I Norge er både trygdeordninger og arbeidsformidling underlagt NAV-kontorene (arbeids- og velferdsforvaltningen) som en følge av sammenslåingen av Trygdeetaten og Aetat i 2006.

27

kapittel 1

turene i en sak, for å få illustrert alle mulige instanser og deres responser. Dette er en prosess hvor et helt sett av forklaringer, også å avstå fra å gi en forklaring, blir tatt i bruk, og hvor det dreier seg om ansvarsfraskrivelse og ansvarsforskyvning samtidig med at en pårørende som ikke gir opp, forvandles til en vanskelig person. Et sentralt moment i styring og kontroll som her fokuseres på, er dokumentasjon. Dokumentasjon over utøvd pleie blir av de ansvarlige her brukt både som bevis på at det har gått riktig for seg, og som en unnskyldning for eventuelle mangler, det vil si at dokumentasjonsrutinene kan forbedres. Dokumentasjonens rolle som virkelighetsbeskrivelse og dermed som legitimeringsgrunn for ansvarsfraskrivelse står i denne studien sentralt.

I Rebecca Lunds kapittel «Akademia: Idealakademikeren og kvinnelige akademikeres hverdag» (kap. 8) står den akademiske hverdagen i fokus. Klarer og ønsker kvinner å være den «idealakademikeren» som den globale kunnskapskonkurransen presser frem en institusjonalisering av? Her belyses hvordan akademiske karrierekriterier gis mening og innhold på en slik måte at både personlig og nasjonal kontekst for kunnskapsproduksjon gjøres irrelevant, til noe privat, og hvordan man ansvarliggjøres for sin «excellence» på alle nivåer i organisasjonen. At kvinner faller fra, blir til deres eget valg; de feilprioriterer både innenfor akademia – og velger feil tema, metode, publiseringskanal og språk – og mellom akademia og familie. En tilsynelatende kjønnsnøytral og likestilt omdanning av akademia i et internasjonalt konkurranseøyemed øker i praksis betydningen av sosiale kjønnsforskjeller.

Mitt eget kapittel «Akademia: Om styring i den akademiske hverdag» (kap. 7) handler også om akademisk hverdagsliv. Men her er det et spesifikt styringsinstrument, «timeregnskapet», det er fokusert på for å belyse hva slik styring kan bety i den akademiske hverdagen ut fra tre ulike posisjoner: som ansatt (professor), som sjef (instituttleder) og som konsulent. Timeregnskapet er en måte å bokføre den undervisnings- og veiledningsplikten på som utgjør halvparten at den totale arbeids- og timeplikten for en professor på et norsk universitet. Hva slags bilde av de ansattes arbeid gir timeregnskapet? Og hvilke konsekvenser har et slikt bilde for hva man velger å gjøre – som sjef og som ansatt – og for hvordan man gjør det? I studien illustreres hvordan timeregnskapet blir brukt for å synliggjøre noe samtidig som noe annet dermed usynliggjøres, og hvordan man ansvarliggjøres og skal kunne svare for en kategorisering av en virksomhet som man kanskje egentlig er kritisk til. Hvordan man via slike styringsinstrumenter settes i en styringsrelasjon også i forhold til sin egen virksomhet, kollegaer og 28

en invitasjon til institusjonell etnografi

underordnende, det vil si at man ser seg selv og andre med styrernes øyne, er i dette kapitlet særlig poengtert.

Ann Christin Nilsen har i «Barneomsorg: På jakt etter styringsrelasjoner ved ‘tidlig innsats’ i barnehagen» (kap. 2) illustrert hva fremgangsmåten har kommet til å bety for selve designen av intervjuer og observasjoner. Temaet hennes er hva «tidlig innsats» betyr i barnehagehverdagen. Når, hvordan og hvorfor vekker barn en bekymring som motiverer «tidlig innsats» fra barnehageansatte? Via et intervju illustrerer hun hvordan kategorien «barn med spesielle behov» konkret blir til gjennom barnehagens aktiviteter, samtidig som koblingene til styringsrelasjoner – uttrykt i tekst og diskurser – kan avleses som spor i snøen. Det er akkurat denne koblingen mellom de ansattes kompetanse, skjønn og ansvar og styringsrelasjonens nærvær i form av dokumentasjon som her står i fokus.

I Tone Maia Lioddens kapittel «Asylpolitikk: Usikkerhet og tvil i asylavgjørelser» (kap. 9) er disse spørsmålene satt enda mer på spissen. Temaet er asylsøknader, og det er hvordan saksbehandlere gjør og forstår dette arbeidet, som er i fokus. En beslutning om asyl kan dreie seg om liv og død og vekker ofte stor oppmerksomhet i pressen. Liodden bretter her ut den «sorte boksen» som arbeidet med asylsøknader utgjør. Beslutningsgrunnlaget er meget komplekst, og saksforhold produsert i ulike relasjoner og instanser kan utsettes for tvil i varierende grad. Skjønn blir her en ferdighet som må opparbeides, samtidig som tvil kan organiseres vekk eller organiseres til en mulighet for å forbedre beslutningsgrunnlaget. Ut fra analysen av sitt intervjumateriale viser Liodden her ikke bare de ulike trinnene i den prosessen som leder frem til beslutningen, men også de relasjoner som rammer inn veien, og som knytter sammen lokal praksis med styringsrelasjoner.

Marte Rua har i etterkant av sitt prosjekt om isolasjon og helse i fengsel engasjert seg i formidlingen av resultatene. I «Fengselsisolasjon: Forskning og formidling i et minefelt» (kap. 10) beskriver hun hvordan kunnskapen ble til og deretter formidlet, og spør: Hvordan – og hvorfor – tok leger til seg den kritiske studien? At intervjuene med fengselslegene var lagt opp slik at det var deres kunnskap om sin virksomhet som stod i fokus, og ikke deres egenskaper eller holdninger, gjorde at de både stilte opp og var interessert, også i resultatene.

Det dreide seg med andre ord ikke om dem, men om hvordan fengselsisolasjon så ut fra deres ståsted. De momenter, relasjoner og føringer i form av tekster og institusjonelle ordninger som da kunne brettes ut om hvordan isolasjon og helsearbeid gjøres i fengsel, ble til et kart legene kunne kjenne seg igjen i og 29

kapittel 1

lære av. Et kart de også ønsket å spre oppover i systemet, for å få tegnet nye og bedre kart å navigere etter. Selv om studien representerer en kritisk analyse av isolasjonspraksisen legene deltar i, synes de ikke å ha følt seg kritisert. I stedet har de tatt til seg funnene og brukt dem – til å kritisere og skape endringer.

Institusjonell etnografi er en stor del av svaret på spørsmålet Rua stiller. I kapitlet tegner hun opp hvilke kunnskapspolitiske muligheter forskningsdesignen åpner for – for de som er i feltet som studeres, for myndigheter og den offentlige samfunnsdebatten og for forskeren selv. Ved å beskrive hva som skjedde da funnene ble brakt til offentligheten, illustrerer også Rua perspektivets kritiske potensial.

May-Linda Magnussen viser i «Familieforsørgelse: Å utforske menns forsørgerarbeid» (kap. 3) hva IE kan bety for analyse av virksomhet som ikke på samme måte (som de ovenfor beskrevne virksomhetene) er regulert av institusjonelle forhold, familieforsørgelse. Det var først når hun kunne sette til side sin egen og informantenes forforståelse av familieforsørgelse, at de sammen kunne oppdage hva slags virksomhet det dreide seg om. Når all denne «forsørger-gjøren» ble brettet ut, ble det også mulig å forstå partnernes forsørgerog omsorgsvirksomhet og begge partenes kjønns- og familieprosjekter. I dette kapitlet viser Magnussen at det ikke bare er områder som er nedtynget av institusjonelle ordninger som kan dra nytte av den fremgangsmåten som IE legger opp til. Å bruke forskningssubjekter som informanter om sin egen virksomhet og ikke om seg selv som personer, gir oss et bilde av momenter og relasjoner som kjennetegner virksomheten, og som kobler den opp mot andre virksomheter og relasjoner. Det er på den måten Magnussen her har synliggjort forsørgelse som en virksomhet med forklaringskraft for andre virksomheter og relasjoner.

Til sist: At institusjonell etnografi her er illustrert med fokus på ulike momenter eller trinn i forskningsprosessen, gir ikke bare en mer variert og dypere forståelse av selve fremgangsmåten og dens muligheter, det gir også et variert og bredt underlag for vår forståelse av velferdsstaten.

Litteratur Arendt, H. (2006, nyutgivelse). Eichmann in Jerusalem. London: Penguin Books.

Aubert, V. (2012, nyutgivelse). En problemorientert empirisme. I H.E. Næss & W. Pedersen (red.), Merkesteiner i norsk sosiologi. Oslo: Universitetsforlaget.

Crenshaw, K., Gotanda, N., Peller, G. & Thomas, K. (Eds) (1995). Critical Race Theory: The Key Writings that formed the Movement. New York: New York Press.

Glaser, B.G. & Strauss, A.L. (1967). The Discovery of Grounded Theory. Chicago: Aldine.

30

en invitasjon til institusjonell etnografi

Mjøset, L. (1991). Kontroverser i norsk sosiologi. Oslo: Universitetsforlaget.

Bourdieu, P. (1990) In Other Words. London: Polity Press.

Smith, D.E. (1987). The Everyday World as Problematic. A Feminist Sociology. Boston: Northeastern University Press.

Smith, D.E. (1990a). The Conceptual Practices of Power – A Feminist Sociology of Knowledge. Toronto: University of Toronto Press.

Smith, D.E. (1990b). Texts, Facts, and Femininity: Exploring the Relations of Ruling.

London: Routledge.

Smith, D.E. (1992). Sociology from women’s experience: a reaffirmation. Sociological Theory, 10(1), 91–4.

Smith, D.E. (1999). Writing the Social: Critique, Theory and Investigations. Toronto: University of Toronto Press.

Smith, D.E. (1999). Telling the truth after postmodernism. In D.E. Smith (Ed.), Writing the Social: Critique, theory, and investigations. Toronto: University of Toronto Press.

Smith, D.E. (1991). Writing Women’s Experiences into Social Science. Feminism & Psychology, 1(1), 156–7.

Smith, D.E. (2005). Institutional Ethnography: a Sociology for People. Lanham, MD: Alta Mira Press.

Widerberg, K. (2008). Dorothy E. Smith. In R. Stones (Ed.), Key Sociological Thinkers.

London: Palgrave Macmillan.

31