Issuu

Kapittel 1

Innledning På midten av 2000-tallet får den newzealandske journalisten og forfatteren Joe Bennett en idé. Etter sitt nylige kjøp av boxershorts (5-pack, med en ekstra fin en til spesielle anledninger) til NZ$ 5,99, titter han på produksjonslappen: Made in China. Slått av tanken om at denne underbuksepakken kan bli produsert i Kina, for deretter å bli pakket og transportert til New Zealand og stilt ut i «The Warehouse» i Christchurch for en så lav pris, bestemmer han seg for å finne hvordan det er mulig. Da han begynner å undersøke saken, blir han først overrasket over hvor lite han vet om hva billige boxere representerer av globale handelsforhold. For ham har de til nå vært et lavkostobjekt han har kjøpt seg ved behov uten å tenke over «de kommersielle og industrielle prosessene min enkle tilværelse er avhengig av» (Bennett, 2008: 5). Men så begynner han å nøste i boxershortsøkonomien. Gjennom å spore de fysiske relasjonene mellom produksjonen, logistikken og salget av boxere, vittig skildret i boken Where does my underpants come from fra 2008, viser dens ferd fra bomullsplantasje til butikkvare oss hvordan en global økonomi henger sammen. Nysgjerrigheten fører ham fra det lokale supermarkedet til gatekaos i Bangkok og øde bomullsplantasjer i Urumqi, nær den kinesiske grensen til Kazakhstan og Mongolia. Litt etter litt forstår Bennett hvordan boxerpakken er et resultat av kapitalistiske reguleringer for økonomisk vekst knyttet sammen med tilgangen på sytråd ved

kapittel 1

lokale produksjonsanlegg. Likeledes innser han at Kinas nye rolle som økonomisk supermakt, en rolle de har vokst seg inn i etter tidligere president Deng Xiaopings reformer på 1980-tallet, ikke kan forstås uten å se på endringer i arbeidslivet i andre land. Utflagging av industriproduksjon fra Europa og USA til lavkostland i Asia – i seg selv en kompleks utvikling med fremfor alt politiske beveggrunner – skaper jobber ett sted og gjør at folk mister dem et annet sted. Bennetts kjøp viderefører denne utviklingen, uten at han helt vet i hvilken retning. Vel å merke er ikke Bennetts oppdagelsesferd samfunnsvitenskapelig forskning. Men selve spørsmålet som legges til grunn, viser relevansen av å utføre etnografiske studier på flere steder for å forstå ett og samme fenomen. I boken Planet Norge har jeg selv lansert en rekke emner som underbygger Bennetts konklusjoner; hvorfor bensinprisene er som de er i Norge, populariteten til norske svartmetallband ellers i verden, eller vindrikkerendringer i norske hjem siden 1970-tallet (se Næss, 2011). Utfordringen, slik antropologene James Ferguson og Akhil Gupta skrev for over et tiår siden (1997: 3), er hvordan vi kan tilnærme oss forholdet mellom slike translokale fenomener og en metode som opprinnelig ble utviklet til bruk i territorielt avgrensede småskalasamfunn? Med få unntak (Gran, 2008; Fangen, 2010) er metoden lite diskutert i norske metodebøker. I denne boken skal jeg derfor gi en begynnelse på et svar. Målet er ikke å utvikle en metodeoppskrift, men å formulere en etnografisk strategi. Dette betyr å samle et utgangspunkt av ideer som etnografen kan ta med seg ut i feltet, og bruke dem til å forhandle frem tilgang, modifisere dem etter hvert som feltarbeidet utvikler seg, og skrote dem hvis nødvendig (Neyland, 2008: 26).

innledning

Flerlokalitetsforskning Vanligvis defineres etnografi som en type feltarbeid der deltagende observasjon er den sentrale metoden for innsamling av data. Dette innebærer studier av mennesker, prosesser og ting i deres naturlige omgivelser. Forskeren har som mål å samle informasjon og kunnskap på en systematisk måte uten å la sin tilstedeværelse farge utfallet. Tradisjonelt foregår dette over lengre tid (12–18 måneder), og gjerne på ett sted, hvor etnografen deler samme «sosiale rom» som aktørene, objektet eller fenomenet man undersøker. Målet, gjennom å forstå for eksempel et samfunn fra medlemmenes eget utsyn basert på deltagende observasjon i deres naturlige omgivelser, er å bidra til en empiribasert beskrivelse, forståelse (og eventuelt forklaring) av kulturelle eller sosiale forskjeller i verden formidlet gjennom tekst eller bilde (Brewer, 2010; Madden, 2010). Hensikten med globografi – et begrep som stammer fra en artikkel om flerlokalitetsforskning skrevet av antropologen Joy Hendry (2003), som dog ikke utbroderer det spesielt presist – er stort sett det samme. Forskjellen er at hvis etnografen skal følge samme «sosiale rom» som folk, fenomener eller noe annet, kommer man ikke utenom det å bevege seg over flere lokaliteter (Burawoy, 2000b; Falzon, 2009b; Coleman og Hellermann, 2012; Melhuus, Mitchell og Wulff, 2012). Feltarbeidet har riktignok en historisk kontinuitet der samtidens globografi bygger på etnografiens historie, samtidig som det å gjøre feltarbeid på flere steder ble prøvd ut allerede på 1930-tallet (se Hannerz, 2009: 273–74). Globografi er imidlertid en betegnelse på min miks av de viktigste forsøkene på å systematisere etnografiske undersøkelser av hvordan lokaliteter og deres innhold henger sammen eller påvirker hverandre. Felles for dem alle er at nøyere beskrivelser, begrunnelser og forklaringer om hvordan et felt og dets lokaliteter fungerer og er sammensatt, og hvordan menneskene i dem orienterer seg mot dette translokale bakteppet, er forskerens

kapittel 1

ansvar. I globografi skapes feltet underveis av en kvalifisert utvelgelse av dets mest relevante sosiale relasjoner eller egenskaper – ikke en forutbestemt oppfatning om hva dette feltet er, fysisk eller virtuelt sett. For oversiktens og forskningsdesignens skyld er det klokt av forskeren på forhånd å ha en idé om hva dette feltet er, men like så mye som å være der (being there), antropologenes slagord i mange år, handler det om å være med. La meg understreke at jeg ikke ser på tradisjonell etnografi som utdatert. Det er minst like viktig å forstå bevegelsene ett sted, som det er å forflytte seg etter bevegelsene for derigjennom å forstå det man definerer som helheten. Å følge med på hva som «flyter» igjennom et samfunn og hvordan det påvirker dette samfunnet, uavhengig om det er politiske ideologier, «kinesisk mat» eller internettbasert miljøaktivisme, kan være vel så interessant som å følge selve flyten. Forutsetningen er en kontekstualisering som ivaretar flytens bevegelses mønster, drivkrefter og aktører (jf. Kenway og Fahey, 2009). Slik jeg vil komme tilbake til mange steder utover i denne boken, er mange av de etnografiske utfordringene dessuten de samme, uavhengig av om man gjør feltarbeid ett eller flere steder. Men siden omstendighetene er annerledes for flerlokalitetsforskning enn for tradisjonelt feltarbeid, kreves det en gjennomgang av hvordan man kan gjøre førstnevnte i praksis. Til tross for mange faglige likheter og en delt metodologisk arv, som jeg vil komme tilbake til i kapittel 2, vil jeg påstå at globografi er en særegen variant av etnografisk metode. Mange korte feltopphold er ikke motsvarigheten til ett langvarig, verken metodisk eller substansielt – det er snarere to forskjellige verktøy (Falzon, 2009a: 9).

Metodens formål Foruten en annen måte å gjøre feltarbeid på enn i tradisjonell etnografi, selv om mange av de elementære metodeutfordringene er de samme, skilles metodene ofte fra hverandre gjennom ulike formål.

innledning

I stedet for å avdekke og forklare integrasjon og disintegrasjon i ett bestemt samfunn, eller å analysere kulturelle forskjeller mellom folkeslag, handler globografi ofte om å avdekke sosiale prosesser der røde tråder går på kryss og tvers av tradisjonelle feltforståelser. I praksis er det ønskelig å følge sosiologen Göran Therborns råd fra boken The World om at når dagens samfunnsvitere konfronteres med store og intrikate nettverk av sosiale relasjoner, bør de forsøke å skille ut og systematisere forbindelsesmønstre, sammenhenger og oppbrudd, handlinger og gjengjeldelser (Therborn, 2011: 208). Delvis skyldes dette endrede samfunnsforhold man enkelt kaller «globalisering». Sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen (2008: 21–22) peker på åtte sammenkoblede prosesser som kjennetegnet fremveksten av forståelsen av verden som ett sted: frakobling beskriver prosesser som løfter sosiale relasjoner ut av lokale samhandlingskontekster, blant annet Facebook og FN; • akselerasjon henspiller på hvordan transport- og kommunikasjonshastigheten har økt gjennom det 20. århundret; • standardisering indikerer felles målestokker på en rekke områder, for eksempel pengeøkonomien og boktrykkerkunsten; • sammenveving betegner hvordan nettverkene som forbinder oss mennesker, virtuelle og fysiske, blir stadig tettere og bredere; • mobilitet viser til endringer og mangfoldiggjøring av menneskets forflytningsønsker og -muligheter; • blanding betegner hvordan kulturimpulser møtes og mikses; • sårbarhet innebærer hvordan territorielt basert politikk har økende vansker med å håndtere risikoer som for eksempel svine influensa; • tilbakekobling, lokalitetsbaserte nettverk som tilkjennegir sterke meninger om lokale verdier, integrasjon, kultur og identitet som respons på frakobling. •

kapittel 1

Virkningen er ikke at alle ser blandingsforholdet mellom det lokale, det nasjonale, det regionale og det globale med samme øyne. At vi blir klar over at verden knyttes sammen på nye måter, betyr på ingen måte at alle er overens om tingenes tilstand. Der noen kan nyte godt av endringene, kan andre bli rammet i negativ forstand. Fra 2006 er det eksempelvis blitt åpnet for handel med spiselige råvarer gjennom såkalte ETF-er (exchange-traded fund). Ifølge næringsavisen E24 innebærer det at investorer kan gjøre veddemål på råvarepriser. Et eksempel er hvete, der prisøkninger i 2010 førte til urovekkende ringvirkninger blant annet hos franske bakere. Michel Galloyers bakeri vant en anerkjent pris for «Paris beste baguett» i 2010 og blant dem som måtte øke baguettprisene med fem prosent for å kompensere for økte hveteutgifter. Med et baguettelskende folk som franskmenn – omtrent 23 millioner baguetter spises daglig – vil en kostnadsøkning på 5 cent per baguett medføre ekstrakostnader for Galloyer på over tre milliarder kroner uten økte priser («Rå spekulasjon fører til dyrere mat», E24, 18. januar, 2011; se også Næss, 2010; 2011). Noen hevder at globalisering slett ikke er noe nytt, og på sett og vis er det riktig da verden var sammenflettet i tidligere epoker også. Jeg er likevel av den oppfatning at det er tilstrekkelig dokumentert at dagens mennesker, samfunn og kulturer er flettet sammen på andre måter enn før – og at det har konsekvenser for samfunnsvitenskapelig forskning (se Eriksen, 2008; Cohen og Kennedy, 2012). Samtidig er det ikke slik at lokale kulturer forsvinner og alt blir en globalisert masse, selv om enkelte hevder at globaliseringen fører til homogenisering i form av at alt blir tilgjengelig overalt. Metodisk er utfordringen ganske enkelt å finne ut hva som er hva. Antropologen George E. Marcus, som i 1995 skrev en mye sitert artikkel om begrepet «multi-sited ethnography», hevder at metodediskusjonen den gang oppstod som «en respons på empiriske endringer i verden og derigjennom endrede lokaliteter for kulturproduksjon» (Marcus

innledning

1995: 97; se også Marcus, 1986). En fortsettelse av denne tankegangen er derfor å se samfunn og kulturer som åsted for hva sosiologen Roland Robertson (1994) kaller glokalisering. Sammensatt av ordene globalisering og lokalisering viser det til at dersom vi skal forstå samfunnsvitenskapelige fenomener, må vi utforske relasjonene mellom mennesker, ting og ideer. Samtidig må vi avdekke hvordan disse relasjonene er ladet av forholdet mellom impulser og handling fra både globale og lokale krefter. Bruker vi dette som utgangspunkt for en globografi, betyr det for det første at vi kan konstruere et etnografisk felt oppdelt i ulike lokaliteter, uten å ty til gitte kategorier som småskalasamfunn eller nasjonalstat. Det er forskerens avdekking og tolkning av fenomenets egenskaper, basert på feltarbeid i ulike lokaliteter, som avgjør hvor grensene går. For det andre gjør en refleksiv feltkonstruksjon det mulig å videreføre den komparative tradisjonen i samfunnsvitenskapen på nye måter, i særdeleshet hvis skalanivåene er sammenlignbare (Barth, 1990; jf. Krogstad, 2000: 93). Betydningen av å være «skalamaker» (Tsing, 2005), et begrep jeg skal komme tilbake til senere, er avgjørende i translokal feltforskning da det er like viktig å forstå variasjonene både innad i og mellom ulike lokaliteter i et felt. For det tredje gjør metoden det mulig å utforske og sammenligne ulike former for glokalisering, samtidig som innholdet i dem, eller selve prosessen som ligger til grunn for det vi erfarer, er åpent for empiriske kombinasjoner av mangfold og likheter. Med TV-nyheter som eksempel skriver Robertson at dette har en avgjørende analytisk betydning for konstruksjonen av lokaliteter: Et internasjonalt TV-selskap som CNN lager og gjenskaper, på basis av en bestemt idé om lokalitet, et spesifikt mønster av relasjoner mellom lokaliteter. Denne standardiseringen gir mening til selve forestillingen om lokalitet, men svekker samtidig tanken om at lokaliteter er «ting i seg selv» (Robertson, 1994: 38).

kapittel 1

Samtidig med at vi kan fastslå at lokaliteter har en viss form, noe som gjør dem sammenlignbare og gjensidig forbundet, er de også unike i den betydning at det som foregår der, foregår nettopp der. La meg gi noen eksempler på samvirkningen av disse prosessene. De kan være initiert lokalt og ha fått global spredning, eller danne lokale varianter etter at de har fått fotfeste som ledd i en globaliserende tendens (for eksempel Fairtrade-ordningen). Andre deler av prosessen kan ha utspring et annet sted og kan i enkelte tilfeller karakteriseres som sosiologiske døgnfluer (for eksempel Vanilla Coke, som var svært populær i mange land da den ble introdusert i 2002, men salget dalte raskt året etter). Rekkevidden, kontrastene og intensiteten i disse prosessene kan teoretiseres som en måte å begynne innsirklingen av fenomenet på. Men de må undersøkes empirisk – det vil si følges etnografisk i ulike lokaliteter – for å fastslå hvordan deres relasjoner kommer til uttrykk i praksis. Nøkkelbegrepet her, metodisk sett, er feltarbeid, og som nevnt skiller dette seg i en globografisk studie fra tradisjonelle definisjoner. Samtidig er det, som nevnt, blitt en egen forskningsmetode. Det gjør det mulig og nødvendig å diskutere den på sine egne premisser i tillegg til det den låner fra etnografiske tradisjoner. Det er viktig å understreke allerede her at enhver «forfølgelsesvirksomhet» naturligvis ikke kvalifiserer som feltforskning. På lik linje med andre samfunnsvitenskapelige metoder er den uløselig forbundet med metodologiske grunnlagsproblemer og etnografisk etterrettelighet. Brukere av metoden må i likhet med andre kvalitativt orienterte forskere redegjøre for og kjempe seg gjennom datainnsamlingskomplikasjoner, teoretiske innspill og valget mellom analytiske innfallsvinkler, og ikke minst ta etiske hensyn. Endelig må forskeren sette sine funn i en analytisk sammenheng formidlet på en måte som skiller undersøkelsesprosessen fra journalistikk eller reiseskildringer. I kapitlene fremover skal jeg derfor diskutere noen av de viktigste forsøkene på å systematisere flerlokalitetsforskning.

innledning

Leseguide Utviklingen av translokal etnografi som forskningsmetode har de siste to tiårene avfødt en rekke tekster som viser hvordan den kan praktiseres, samtidig som den bygger på en metodetradisjon rik på faghistoriske, kulturteoretiske og vitenskapsmetodologiske debatter. Før vi går videre, må derfor noen viktige avgrensninger gjøres. På grunn av format og fokus vil denne boken kun handle om translokalt feltarbeid og ikke om etnografi generelt. Utvalget er gjort med tanke på relevans for metodetypen som fremstilles i denne boken. Videre tar den for seg kun noen deler av hvordan dette kan gjøres. Den skiller seg derfor fra bøker som tar for seg kvalitative metoder generelt, eller deltagende observasjon, intervjuer eller internettstudier spesielt. Kapittelinndelingen er en analytisk oppdeling av forskningsprosessen, og ikke nødvendigvis representativ for hvordan det foregår i praksis. Siden translokalt feltarbeid bygger på etnografiske prinsipper som går langt tilbake i tid, vil kapittel 2 introdusere et kort overblikk over etnografiens historie og hvilke metodiske aspekter som har ledet frem til dagens globografi. Dette leder frem til en sammenlignende vurdering av de mest kjente retningene innen translokalt feltarbeid – multilokal etnografi og global etnografi – før vi ender opp med et tredje alternativ: globografi. På bakgrunn av denne diskusjonen vies kapittel 3 til å skissere et forskningsdesign tilpasset en globografisk undersøkelse. Foruten å diskutere utfordringer med det å få tilgang til forskjellige typer felt, samt det å skape en vekselvirkning mellom data, teori og ens egen rolle som forsker i løpet av selve forskningsprosessen, er datainnsamlingsprosessen kapitlets hovedtema. Etter datainnsamlingsdiskusjonen vendes blikket i kapittel 4 mot analysedelen. I første rekke handler det om å systematisere datamaterialet og sette det sammen på en relasjonell, historisk fundamentert og narrativ måte. I bokens siste kapittel avsluttes gjennomgangen av globografien med hvordan funn kan formidles i tråd med metodens egenart.