[start innfort]
Kapittel 1
Introduksjon Denne boka handler om folk som har innvandret til Norge fra det globale sør, og deres etterkommere som er født i Norge. Søkelyset settes på rollen som politisk aktør. Deltar de i politiske valg, og – i så fall – hvilke partier stemmer de på? Finner vi dem blant de folkevalgte? 22. juli gav en påminnelse om at flere unge politiske rekrutter har innvandrerbakgrunn. Av de 67 AUF-erne som døde på Utøya, var det åtte som hadde bakgrunn fra Asia eller Afrika. Ytterligere to hadde bakgrunn fra Øst-Europa.1 Dessuten, blant de AUF-erne som overlevde terrorangrepet, er det i særlig grad to som har markert seg i offentligheten, begge har utgitt bok med et fremmedklingende forfatternavn på omslaget.2 Selvfølgelig, 22. juli var noe mye mer enn en påminnelse om at minoritetsbefolkningen hadde vunnet innpass i partipolitiske miljøer. 22. juli var en grusom illustrasjon til motstanden mot det flerkulturelle Norge. En samfunnsoppgave av første rang er å arbeide for en vellykket integrering av innvandrere. Et ledd i dette arbeidet er å vinne kunnskap om integreringen. Hvordan har den forløpt i ulike faser? Fakta kan gi korrektiv til myter om fiasko og suksess. Herved er en målsetting for boka formulert. Den skal besvare hvordan minoritetsbefolkningen har entret den politiske arenaen. I hvilken 1.
2.
Ikke-vestlig i snever betydning: Bano Abobakar (Irak), Gizen Dogan (Tyrkia), Dupe Ellen Awoyeni (Nigeria), Mona Abdinur (Somalia), Jamil Rafal Mohamad Jamil (Irak), Porntip Ardam (Thailand), Karar Mustafa Qasim (Irak), Ismail Haji Ahmed (Somalia). Ikke-vestlig i vid betydning: Lejla Selaci (Kosovo), Jemta Lipartellina (Georgia) – sistnevnte var riktignok gjest og bodde ikke i Norge. Bakgrunn fra India: Prableen Kaur (2012), Jeg er Prableen, Oslo: Gyldendal. Bakgrunn fra Kosovo: Adrian Pracon (2012), Hjertet mot steinen, en overlevendes beretning fra Utøya. Oslo: Cappelen Damm.
11
103162 GRMAT Minoritetsbefolkningens møte med det politiske Norge 130101 #05.indd 11
22.03.13 13:06
kapittel 1
grad har den møtt stengsler? I hvilken grad har innvandrere i det hele tatt hatt interesse av å innta politiske posisjoner? Blir de valgt inn i folkevalgte organer som kommunestyrer og i Stortinget, og i hvilket omfang? Finner vi minoritetspolitikere i regjeringsapparatet? Mer generelt kan spørsmålet stilles om dørene til politiske posisjoner har vært mer åpne for innvandrerbefolkningen enn de dørene de møter på andre samfunnsarenaer, som på boligmarkedet og arbeidsmarkedet. Minoritetsbefolkningens politiske rolle er blitt aktualisert fordi Norge – eller rettere deler av Norge – har blitt et flerkulturelt samfunn i løpet av de siste tiårene av det forrige århundret og fram til i dag.
Avvikerland ble gjennomsnittsland Norge er ikke alene om å ha erfart store demografiske endringer. Folkevandringer fra sør til nord – og fra øst til vest – er et globalt fenomen som alle rike vestlige land i større eller mindre grad har fått føling med. Men siden Norge hadde vært et utpreget homogent land med unntak av en samisk minoritet, har endringene blitt særlig merkbare. Johan Galtung skrev i 1968 i sosiologenes samleverk Det norske samfunn om «Norge i verdenssamfunnet». Et poeng var at Norge var et annerledesland, blant annet fordi det var «et meget homogent land». En tabell over andelen utenlandsfødte i en rekke utvalgte land plasserte Norge i en bunnposisjon bare slått av Island. Lite tydet dessuten på at endringer var underveis. Ifølge Galtung var et treghetsmoment knyttet til annerledeslandet. Norge var nemlig «et meget statisk land».3 Prognosen slo ikke til. 35 år etter spådommen gjorde en ekspertgruppe nedsatt av FN opp status over innvandrerbefolkningens størrelse i OECDlandene. I 28 land, deriblant Norge, ble det innsamlet opplysninger om andelen utenlandsfødte og om deres opphavsland. Det veide gjennomsnittet i OECD – veid i forhold til innbyggertall og ikke et gjennomsnitt der hvert av landene teller likt – ble anno 2003 7,8 prosent utenlandsfødte mot
3.
Galtung (1968: 453).
12
103162 GRMAT Minoritetsbefolkningens møte med det politiske Norge 130101 #05.indd 12
22.03.13 13:06
introduksjon
7,3 prosent i Norge.4 Betraktes derimot hvor stor andel av de utenlandsfødte som var fra ikke-vestlige land – definert som Afrika, Asia og Latin-Amerika – var den andelen noe høyere i Norge enn i hele OECD-regionen (76 prosent mot 71 prosent). Følgelig ble andelen ikke-vestlige utenlandsfødte i Norge lik det veide snittet i OECD, nemlig rundt 5 prosent i 2003. Avvikerlandet Norge var således blitt et gjennomsnittsland. Dermed kan det sluttes at endringene, eller innvandringens omfang, har vært større i Norge enn i de fleste andre OECD-land. Et forbehold må tas. All statistikk over innvandring rommer uklarheter. Definisjoner er ulike, og befolkningsstatikkenes kvalitet varierer. For eksempel, hva menes med en innvandrer? Den mest umiddelbare tolkningen av en innvandrer er en utenlandsfødt person, en som har innvandret til et annet land enn fødelandet. Med det som eneste kjennetegn blir innvandrere en samling av folk fra alle verdens land. En avgrensning skjer imidlertid i denne boka. Søkelyset settes på de med såkalt ikke-vestlig bakgrunn. Definisjoner på ikke-vestlig varierer, men blir her avgrenset til dem med bakgrunn fra Asia (inkludert Tyrkia), Afrika og Latin-Amerika, dvs. det som har vært omtalt som den tredje verden og som innledningsvis er kalt det globale sør. I tillegg til førstegenerasjonsinnvandrere – de som er født i land i det globale sør – tas også med andre generasjon eller etterkommere, dvs. de som har både en mor og en far som er født i dette området. Det er i tråd med Statistisk sentralbyrås definisjon av innvandrerbefolkningen som inkluderer første generasjon med etterkommere.
Ikke-vestlig: definisjon Ordet «ikke-vestlig» er ikke bare tvetydig. Det er også kontroversielt. Statistisk sentralbyrå forviste i 2008 ordet «ikke-vestlig» til vokabularet av politisk ukorrekte termer, og dermed sluttet de å bruke betegnelsen. I perioden begrepet ble brukt, var innvandrere fra Øst-Europa gjerne inkludert blant de ikke-vestlige sammen med dem som hadde bakgrunn fra den tredje verden. I denne boka er ikke-vestlig i første rekke ensbetydende med 4.
Dancygier og Saunders (2006).
13
103162 GRMAT Minoritetsbefolkningens møte med det politiske Norge 130101 #05.indd 13
22.03.13 13:06
kapittel 1
bakgrunn fra det globale sør, som også kunne kalles ikke-vestlig i snever betydning. Ikke-vestlig i vid betydning derimot trekker også inn de landene i Øst-Europa som ikke er medlem av EU. Vi dropper altså ikke betegnelsen «ikke-vestlig». Den er etter hvert blitt en innarbeidet term. Med avgrensningen til de ikke-vestlige utelukkes dermed innvandrere fra vestlige land, som har mange fellestrekk med nordmenn, og der de nærmeste naboene – svensker og dansker – heller ikke støter på språklige barrierer av betydning. Det har vært påpekt at betydningen av innvandrer i dagligspråket avviker fra den leksikalske betydningen, som er ensbetydende med født i utlandet. Innvandrer oppfattes å være folk fra det globale sør med en annen kultur og utseende enn den typiske norske5 En svensk studie avdekket da også at det svenskene i første rekke assosierte med en innvandrer var en fra «den tredje verden».6 Det samme resultatet ville nok også en norsk undersøkelse ha vist. Her ligger argumenter for vår avgrensning av innvandrerbefolkningen. Innvandrere fra det globale sør har til felles lange avstander til hjemlandet både geografisk og kulturelt. Avvikene fra majoritetsbefolkningen har gitt opphavet til kategorien «visible minorities», som er en offisiell kategori i canadisk statistikk. Termen er kontroversiell og er av et FN-organ blitt stemplet som rasistisk med sin vektlegging av utseende. Uansett er et mer eller mindre avvikende utseende i forhold til majoritetsbefolkningen et kjennetegn ved ikke-vestlige innvandrere og noe som kan gi grobunn for diskriminering. Til felles med de fleste innvandrere møter de ikke-vestlige dessuten språklige barrierer og problemer med tilgang til morsmålsundervisning for nye generasjoner. I tillegg kommer at de ofte tilhører trossamfunn som ennå ikke har noe etablert feste i innflytterlandet. Kategorien «ikke-vestlige innvandrere i snever betydning» som denne boka setter søkelyset på, rommer således trass i store variasjoner også likhetstrekk.
5. 6.
Gullestad (2002: 50). Myrberg (2010).
14
103162 GRMAT Minoritetsbefolkningens møte med det politiske Norge 130101 #05.indd 14
22.03.13 13:06
introduksjon
Innvandrere og etterkommere Vi følger altså Statistisk sentralbyrås definisjon av innvandrerbefolkningen og trekker inn i tillegg til dem som er født i det globale sør, også etterkommere, dvs. de som har både en far og en mor som kommer fra disse områdene. Etterkommere blir dermed ensbetydende med andregenerasjons innvandrere. Den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen har fram til i dag hovedsakelig bestått av førstegenerasjon, men andelen etterkommere øker. Per 2011 utgjorde andregenerasjon 25 prosent av den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen. De tabeller som presenteres i denne boka over partivalg og valgdeltakelse vil således i første rekke referere til førstegenerasjonsinnvandrere. I valgundersøkelsen blant innvandrere i 2007 var for eksempel kun fire prosent av dem som svarte, andregenerasjon eller etterkommere, i undersøkelsen i 2011 var andelen steget til fem prosent. I valgundersøkelsen blant utenlandske statsborgere i 1987, 1991, 1995 og 1999, derimot, er det grunn til å tro at så godt som alle er førstegenerasjonsinnvandrere. Uansett er etterkommere en gruppe i vekst. Andelen er dessuten betinget av etnisk gruppe. Blant norsk-pakistanerne utgjorde etterkommerne så mye som 45 prosent av den norsk-pakistanske befolkningen i 2009. I tillegg kommer at blant profilerte minoritetspolitikerne er det etter hvert blitt flere etterkommere av innvandrere. De data som legges fram i denne boka refererer til innvandrerbefolkningen med ikke-vestlig bakgrunn (Asia inklusive Tyrkia, Afrika og LatinAmerika). Å kalle dem innvandrere blir dermed strengt tatt galt siden man da utelukker etterkommere, selv om det er en liten gruppe. Dermed blir foretrukne termer innvandrerbefolkningen, minoritetsbefolkningen og etniske minoriteter.
Norske og utenlandske statsborgere I den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen er – i motsetning til i den vestlige innvandrerbefolkningen – det store flertallet norske statsborgere. Med utgangspunkt i et større representativt utvalg fra de stemmeberettigede 15
103162 GRMAT Minoritetsbefolkningens møte med det politiske Norge 130101 #05.indd 15
22.03.13 13:06
kapittel 1
anno 2011 i den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen kan det slås fast at tre av fire er norske statsborgere. Blant dem som har mer enn sju års botid – og dermed tilfredsstiller et sentralt krav til statsborgerskap – er 88 prosent norske statsborgere. Hvorfor de resterende 12 prosent ikke er norske statsborgere, er vanskelig å si. Sikkert er det noen som ikke ønsker, for andre kan det være krav til vandel og 300 timers norskopplæring som ikke er tilfredsstilt. Uansett viser tallene at det store flertallet av dem som har mulighet til å bli norske statsborgere, blir det. Blant de første arbeidsinnvandrerne på 1960-tallet var derimot norsk statsborgerskap ikke noe prioritert mål. Nå derimot er normen i den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen å bli norsk statsborger.
Politiske aktører i minoritetsbefolkningen Den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen er en sammensatt gruppe, og vi skal i denne boka til dels betrakte dem som en enhet – som en sosial gruppering – men også skille mellom ulike etniske minoriteter for å studere variasjoner dem imellom. Det sentrale spørsmålet er hvordan minoritetsbefolkningen har markert seg som politiske aktører. Bakgrunnen er et forskningsprosjekt, «Politikken som arena for integrering. Innvandrernes politiske deltakelse og representasjon», som var en del av Forskningsrådets program IMER (Internasjonal migrasjon og etniske relasjoner). Prosjektet betraktet politisk virksomhet som et ledd i integreringen. Riktignok kan politikk og integrering stå i et motsetningsforhold til hverandre. Assosiasjoner går i ulike retninger. Politikk assosieres med kamp og strid, integrering med forsoning og etablering av fellesskap. I så måte er det en motsetning mellom politikk og integrering. Men det har vært hevdet av en av Norges mest betydelige historikere, Halvdan Koht, at politisk strid – og mer bestemt klassekamp – har vært en drivkraft i nasjonsbyggingen. Først trådte borgerskapet, så bøndene og deretter arbeiderne inn i samfunnet via opprør og kamp. «… kvar gong ei ny klasse nådde fram til makt, har heile nasjonen vorte større og rikare. Det norske folk er født av klassereising og klassestrid», skrev Halvdan Koht i Norsk Bondereisning (1926: 6). Et sentralt poeng var at underklassens kamp om posisjoner ikke 16
103162 GRMAT Minoritetsbefolkningens møte med det politiske Norge 130101 #05.indd 16
22.03.13 13:06
introduksjon
raderte overklassens maktstilling. Tvert imot, ifølge Koht bidro klassereisningen til å fullkommengjøre nasjonen. Via politikken ble arbeidere og bønder integrert i nasjonen, ble en del av det store «vi». Sitatet fra Koht er fra 1926. Det var før Arbeiderpartiet hadde fått regjeringsmakt og blitt landets statsbærende parti, og det var fire år etter at den første fast møtende kvinnelige stortingsrepresentanten var blitt valgt inn på Stortinget (Karen Platou). Det tok tid før kvinnene entret politikken, liksom det tok tid for bønder og arbeidere å innta politiske posisjoner. Etter kvinnenes innmarsj i folkevalgte organer meldte en ny gruppe seg, innvandrerne. Gradvis ble bønder, arbeidere og kvinner politisk mobilisert. Valgdeltakelsen økte, og bønder og arbeidere støttet gradvis mer opp om sine egne representanter. Bøndene stemte på bønder istedenfor embetsmenn, arbeidere skiftet fra å støtte Venstre til Arbeiderpartiet. Det at man fikk anledning til å stemme på sine «egne», styrket mobiliseringen. Valgdeltakelsen steg fram til 1960-tallet trinn for trinn både ved lokalvalg og ved stortingsvalg. Umobiliserte grupper ble mobilisert. Det var ubrukte kilder det kunne øses av. Dermed økte valgdeltakelsen. Men etter at potensialet var uttømt, gikk valgdeltakelsen noe tilbake. Hjemmesitting ble mer utbredt, ikke minst blant dem som hadde hatt høyest deltakelse. Styrkeforholdet i deltakelse mellom ulike grupper endret seg. Kvinner i den geografiske periferien hadde lenge en utpreget lav deltakelse, men den økte gradvis og er nå – et tiår inn i et nytt århundre – kommet opp på et nivå fullt på høyde med landssnittet. Ja, det er eksempler på at kvinner i små utkantkommuner har en valgdeltakelse som er høyere enn for menn i byene. Dermed tegner et paradoks seg, det som en gang var fortroppen i mobiliseringen til valgurnen – menn i sentrale strøk – er blitt baktropp, og baktroppen – periferiens kvinner – er blitt fortropp. Dette er imidlertid ikke en allmenn regel, men det er mange eksempler på at mønstre over tid har endret seg. Det må en ha in mente når innvandrerbefolkningens valgdeltakelse skal kartlegges. Spørsmålet kan reises om det gir mening å sammenlikne innvandrere som sosial gruppering med bønder, arbeidere og kvinner. Er det ikke en altfor heterogen gruppe, som gjør at en sammenlikning halter. Innvandrere i betydning utenlandsfødte finner vi jo i alle grupper, blant bønder, 17
103162 GRMAT Minoritetsbefolkningens møte med det politiske Norge 130101 #05.indd 17
22.03.13 13:06
kapittel 1
arbeidere og kvinner. En av arbeiderbevegelsens pionerer var for eksempel den danskfødte Carl Jeppesen. Vårt studieobjekt – den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen – er imidlertid en avgrenset gruppe i forhold til utenlandsfødte. Den har i løpet av kort tid vokst betydelig, og om vi ser bort fra etterkommere, må et grunnlag for opphold dokumenteres. Førstegenerasjons ikke-vestlige innvandrere fra etter innvandringsstoppen i 1975 – og her finner vi fortsatt det store flertallet – er alle blitt silt gjennom et kontrollsystem. Et flertall av de ikke-vestlige innvandrerne har fått oppholdstillatelse som følge av dels familiegjenforening og dels flyktningstatus på politisk og humanitært grunnlag. De første som kom som arbeidsinnvandrere på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet, utgjør nå en liten del av den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen. Befolkningsgruppen rommer dermed felles kjennetegn som kan rettferdiggjøre en sammenlikning med bønder, arbeidere og kvinner i en studie av den stegvise inntredenen i det politiske systemet.
Rokkans terskelmodell Som et hjelpemiddel i analysen skal vi trekke fram Stein Rokkans terskelmodell. Den er formulert for å beskrive nye gruppers inntreden i det politiske systemet. Modellen gir retningslinjer for å analysere hvordan nykomlinger vinner fram i det politiske systemet fra de første krav blir stilt til sentrale politiske posisjoner blir inntatt. Det er en modell for politiske og sosiale bevegelsers vekst og modning, der ulike etapper må passeres på veien fra en outsider- til en insider-posisjon. Rokkan brukte et bilde der etappene ble framstilt som sluser. «Enhver voksende politiske bevegelse må passere en rekke sluser på vei innover mot kjernen i det politiske system, oppover mot den sentrale arena for utøvende makt, beslutningstakerne.»7 Ved å bruke en slik metafor ble det antydet at presset utenfra kunne være betydelig. De som stod utenfor var utålmodige aktører som ville inn. Slusene kunne imidlertid regulere strømningene og 7.
Rokkan (1987: 274).
18
103162 GRMAT Minoritetsbefolkningens møte med det politiske Norge 130101 #05.indd 18
22.03.13 13:06
introduksjon
bli en garanti mot oversvømmelser. Flodbølger kunne temmes. Slusene representerer motkrefter som kunne dempe og disiplinere kravene. Det politiske systemet hadde således forsvarsmekanismer mot utøylede krav. Første ledd i modellen dreier seg om legitimering av bestemte interesser, det vil si at omverdenen erkjenner aktuelle gruppers eksistens og behov. En forutsetning for å fremme interesser er at det foreligger basale demokratiske rettigheter som ytrings-, forsamlings- og trykkefrihet. Med referanse til kvinner er dette en fase da de første kvinneforeninger ble dannet. For innvandrere dreier legitimeringsfasen seg om å bekjentgjøre sin eksistens, bli synlige og å etablere en plattform hvorfra behov og krav kan artikuleres. I Norge kom den første markeringen ved dannelsen av Fremmedarbeiderforeningen høsten 1971. Foreningen skar på tvers av nasjonale og etniske grenser ved å være en paraplyorganisasjon for alle de ulike innvandrerforeningene, om det nå var for pakistanere, tyrkere, marokkanere, indere eller jugoslaver. Det var imidlertid pakistanerne som markerte seg i foreningens ledelse.8 Siden det i de første årene ikke var noe mottakerapparat for arbeidsinnvandrerne, ble deres egen organisering viktig for å signalisere innvandrernes nærvær. Fraværet av et mottakerapparat må ses i sammenheng med at det fra norske myndigheters side ikke var noen bevisst politikk å rekruttere arbeidsinnvandrere fra fjerntliggende land. Først i 1988 ble Utlendingsdirektoratet (UDI), et statlig direktorat underlagt Justis- og politidepartementet, opprettet. UDI skulle ikke kun avgjøre hvem som fikk opphold, men hadde også ansvar for mottakerapparatet. I 2006 ble det etablert et nytt direktorat, Integrering- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), under Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, som hadde som hovedoppgave å tilrettelegge forholdene for innvandrere. Det tenkes da på forhold som bosetting og opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Opprettelsen av direktoratene skjedde etter at legitimeringsfasen var over. Dermed endret forholdene seg fra hvordan de var på begynnelsen av 1970-tallet da innvandrerne for å bli hørt – og å bli tilbudt hjelp – måtte danne sine egne organisasjoner. Den største innvandrergruppen – norsk-pakistanerne – var tidlig ute med
8.
Tjelmeland (2003: 117).
19
103162 GRMAT Minoritetsbefolkningens møte med det politiske Norge 130101 #05.indd 19
22.03.13 13:06
kapittel 1
å danne egne organisasjoner, nettopp fordi det ikke var et statlig hjelpeapparat å støtte seg til. Neste trinn i modellen, det andre, er inkorporering. Via formelle rettigheter som stemmerett åpnes muligheten for å bli støttespiller eller motspiller til det sittende styret. Alle innvandrere som har norsk statsborgerskap har riktignok fulle politiske rettigheter. Annerledes er det med utenlandske statsborgere. Men fra 1983 fikk alle utenlandske statsborgere stemmerett ved lokalvalg dersom de hadde tre års lovlig opphold. På det tidspunktet var det en utbredt oppfatning at denne reglen også ville utvides til stortingsvalg. Daværende partileder og stortingsrepresentant Gro Harlem Brundtland ble høsten 1982 – da det var klart at det ville bli stemmerett for utenlandske statsborgere ved det kommende lokalvalget – intervjuet av bladet Immigranten. Spørsmålet ble reist om utenlandske statsborgere også ville få stemmerett ved stortingsvalg. Et definitivt svar ble ikke gitt, men et signal fra partilederen om at muligheten for det var rimelig realistisk, «(…) når vi har løst problemene for kommunevalgenes vedkommende, så tror jeg vi bør gå videre og finne rimelige løsninger også når det gjelder stortingsvalg».9 Men ettersom innvandring gradvis ble et mer kontroversielt tema, ble kravet om utvidelse av stemmeretten også til stortingsvalg kun en programpost som partier på ytterste venstrefløy støttet. Det har for øvrig, som nevnt, etter hvert blitt mer vanlig enn før for innvandrere å søke om norsk statsborgerskap etter at de har bodd i Norge i sju år. Under inkorporeringsfasen sorterer altså utvidelsen av stemmeretten for utenlandske statsborgere. Den retten kom ikke som et resultat av en langvarig kamp fra innvandrernes side. Tvert imot har det vært hevdet at det var en rettighet som ble etablert per stedfortredere. Den sentrale impulsen kom fra Sverige formidlet via enkelte politikere og byråkrater. Adgangen til stemmerett ble gitt uten at stålsatte krav hadde meldt seg fra dem som ble berørt av reformen. Det var ikke press nedenfra à la det som lå bak gjennomføringen av kvinners stemmerett. Det politiske establishment åpnet selv slusen uten utenforstående press. De som selv var berørt av stemmerettsutvidelsen, var i liten grad aktive selv om det nok fins enkeltstå-
9.
Immigranten nr. 4, 1982.
20
103162 GRMAT Minoritetsbefolkningens møte med det politiske Norge 130101 #05.indd 20
22.03.13 13:06
introduksjon
ende unntak. Uansett var forholdene svært ulike den langvarige kampen som lå bak kvinners stemmerett. Dermed blir sluse-metaforen ikke særlig treffende.10 Inkorporeringsfasen dreier seg ikke bare om å knesette retten til å stemme, men også om bruken av stemmeretten. Spørsmålet er hvor mange som har deltatt i valgene, om utviklingen over tid og variasjoner mellom etniske grupper. Dette er temaer som behandles i kapittel 4, «Valgdeltakelse og aksjonsdeltakelse». Med stemmerett fulgte også valgbarhet. Det igjen aktualiserer spørsmålet om representasjon, den tredje etappen i terskelmodellen. Det siktes til representasjon på lokalt nivå, i kommunestyrene, og på riksnivå, i Stortinget. De første ikke-vestlige innvandrerne ble valgt inn i norske kommunestyrer i 1983. Det var da kun en håndfull av dem. 20 år senere hadde i overkant av 100 kommunestyrerepresentanter innvandringsbakgrunn fra land i det globale sør, noe som riktignok ikke utgjør mer enn rundt 1 prosent av det totale antallet kommunestyrerepresentanter. På Stortinget har representasjonen vært svakere. Den første ikke-vestlige innvandrer – Afshan Rafiq – ble valgt inn i 2001. Ved de to påfølgende stortingsvalgene ble resultatet det samme, en innvalgt representant, Saera Khan i 2005 og Hadia Tajik i 2009. Så langt er det blitt valgt inn tre faste representanter i tillegg til fast møtende vararepresentanter. Den siste og fjerde etappen i terskelmodellen er den utøvende makten, dvs. innvandrernes tilstedeværelse i utøvende organer, i regjeringen og i regjeringsapparatet. Her er det fram til 2012 ikke mye å skrive hjem om, og dessuten er de få eksemplene som fins, i overraskende grad preget av avbrutte karriereløp. I september 2012 skjedde imidlertid noe. Stortingsrepresentant Hadia Tajik ble utnevnt til kulturminister. Til tross for sin unge alder – 29 år – hadde hun allerede innehatt en rekke posisjoner i partiet (se kap. 7). I motsetning til minoritetspolitikere som tidligere hadde vært
10.
Khalid Mahmood uttalte i et intervju (desember 2010) at det på 1970- og 1980-tallet var en innstilling blant fremmedarbeidere som ikke gjorde det naturlig å stille krav om stemmerett. De hadde en slags transitteksistens, var innstilt på at oppholdet var midlertidig. Kravene en stilte var spørsmål om dagligdagse rettigheter, veiledningsoppgaver, hvordan fylle ut selvangivelse, sende penger hjem, hvordan skaffe hybel og bolig.
21
103162 GRMAT Minoritetsbefolkningens møte med det politiske Norge 130101 #05.indd 21
22.03.13 13:06
kapittel 1
utpekt til stillinger i regjeringsapparatet, hadde Tajik før utnevnelsen blitt satt på en rekke prøver av partiet som alle var bestått. Flere spørsmål skal belyses. Hvilke etniske minoriteter har blitt best representert? Har minoritetspolitikerne satt spor etter seg? Har minoritetspolitikere på tvers av partier samarbeidet og fremmet interesser som berører den etniske minoritetsbefolkningen? Hvilke karriereløp tegner seg for minoritetspolitikere? Representasjonsfasen blir dekket via tre kapitler, kap. 5 «Rekruttering», kap. 6 «Representasjon» og kap. 7 «Politikerprofiler». Vi starter med et kapittel om «Partivalget» (kap. 3), minoritetsbefolkningens valg av parti. For strategene i de politiske partiene er utvilsomt spørsmålet om hvilke partier innvandrerbefolkningen stemmer på, det mest sentrale. Hvilke partier vinner, og hvilke taper på at Norge har fått en ny befolkningsgruppe med et antall som er å sammenlikne med Norges nest største by? I hvor stor grad partivalget avviker fra det til øvrige velgere, kunne betraktes som et mål på hvor godt tilpasset minoritetsbefolkningen er det norske politiske systemet. Om innvandrerbefolkningen stemte som andre, avvek de ikke. På den annen side gjør et partipolitisk avstikkende mønster innvandrerbefolkningen til en potensiell maktfaktor. Har de en bestemt partipolitisk farge, vil de lettere kunne avgjøre valgenes utfall og får dermed en strategisk viktigere posisjon. Den politiske styrken til minoritetsbefolkningen er avhengig av at de benytter stemmeretten. I kapittel 4, «Valgdeltakelse og aksjonsdeltakelse», kartlegger vi omfanget av valgdeltakelsen. Stiger eller avtar deltakelsen? Hva kan forklare variasjoner mellom ulike etniske grupper? Det trekkes inn ulike faktorer som etnisk tilhørighet, bosted, botid, alder, kjønn, utdanning og inntekt. Boka setter ikke bare søkelys på velgere med innvandringsbakgrunn, men også på politikere. Det starter med et kapittel om «Rekruttering av minoritetspolitikere» (kap. 5). Er minoritetspolitikernes rekrutteringsveier ulike majoritetspolitikernes? I rikspolitikken er det få minoritetspolitikere. Skyldes det at partiene møter minoritetene med stengte dører? Eller er det fordi de i liten grad melder sin interesse, banker på dører og vil inn?
22
103162 GRMAT Minoritetsbefolkningens møte med det politiske Norge 130101 #05.indd 22
22.03.13 13:06
introduksjon
Omfanget av minoritetspolitikernes representasjon i Stortinget, regjering og regjeringsapparat samt i kommunestyrene blir behandlet i kapittel 6 «Representasjon». Det etterfølges av et kapittel som gir en oversikt over de mest profilerte minoritetspolitikerne, «Politikerprofiler» (kap. 7). Alle kapitlene trenger imidlertid en basis i kunnskap om hvem som har innvandret til Norge fra det globale sør. Hvilke ulike etniske minoriteter har vi å gjøre med? Når – og med hvilket utgangspunkt – kom de til Norge? Hvilke trossamfunn tilhører de? Derfor starter vi med kapitlet «Den ikkevestlige innvandrerbefolkningen».
23
103162 GRMAT Minoritetsbefolkningens møte med det politiske Norge 130101 #05.indd 23
22.03.13 13:06