Den sivile sfære av Jeffrey C. Alexander: Utdrag

Introduksjon

Vi lever i kynismens tidsalder. Noen mennesker mener at den sterkestes rett gjelder, og en del av dem er ledere av mektige nasjoner. Sofistikerte intellektuelle tror noen ganger at det ikke finnes noe som er rett, da blir relativisme stående igjen som seierherren. Gapet mellom filosofi og empirisk samfunnsvitenskap står i fare for å bli virkelig stort. Etter å ha hatt problemer med analytiske og tekniske anliggender, har filosofien fått nye ben å stå på. I dag er den igjen blitt en viktig moralvitenskap, ikke bare fylt med normative bestemmelser, men med empirisk kunnskap om verden. Sosiologi har begynt å komme ut av sitt pseudovitenskapelige elfenbenstårn av teorier og metoder, og gitt oss en ny kultursosiologi med direkte tilgang til sakene som angår det offentlige og hverdagslivet.

I denne boken møtes de normative og empiriske vitenskapene, og de møtes på området for sivilsamfunnet. Premisset for Den sivile sfære er at samfunn ikke styres av makt alene og at de ikke er drevet frem av egeninteresse. Følelser for andre betyr noe, og de er strukturert etter solidaritetens grenser. Hvordan solidaritet er strukturert, hvor langt den strekker seg, hva den inneholder – dette er viktige tema for alle sosiale ordner, og særlig ordner som har det gode liv som mål.

15

Solidaritet er mulig fordi mennesker ikke bare er interessert i det som skjer her og nå, men også det ideelle, det transcendente, i det de håper vil vare evig.

Våre nye moralfilosofier fremhever betydningen av rettferdighet i mer omfattende og inkluderende sosiale bånd, men de forteller oss likevel ikke mye om hva selve solidariteten innebærer. Det samme ser vi i mesterverkene både innen klassisk og moderne sosiologisk teori. Det vises til solidaritet, men det er ikke systematisk fortolket eller forklart noe sted.

Hvor kan vi finne en bedre teori? I 1980 ble det polske uavhengige fagforbundet Solidaritet grunnlagt og utviklet seg raskt til en mektig sosial grasrotbevegelse.

Etter halvannet år med stor fremgang ble bevegelsen slått tilbake, men den hadde skrevet første kapittel i historien om en demokratisk utvikling i landet som har fortsatt til nå. Teoretikerne og lederne i Solidaritet hevdet at de kjempet for et sivilsamfunn, noe tilhengerne etter hvert sluttet seg til.

Sivilsamfunnet er ikke noen ny idé. I kjølvannet av Solidaritet og i de demokratiske revolusjoner som sprang ut av bevegelsen, har det vært en sterk økning i argumentasjonen for sivilsamfunnet, men mye av innholdet har minnet om tidligere tider. Vi trenger et nytt begrep om sivilsamfunnet som en sivil sfære, en sfære av verdier og institusjoner som både genererer en evne til sosial kritikk og demokratisk integrasjon.

En slik sfære er bygget på solidaritet, på følelser for andre som vi ikke kjenner, men som vi prinsipielt, ikke erfaringsmessig, respekterer på grunn av vårt antatte engasjement for en felles sekulær tro.

Tanken om at det finnes en sekulær tro har stått i strid med moderne sosiologi, som feilaktig har satt likhetstegn mellom moderne liv og total avvisning av tro.

16

Jeg ønsker å gå i rette med dette gammeldagse perspektivet på modernitet. I stedet vil jeg hevde at demokrati er en livsstil. Demokrati er ikke spill styrt av et teknisk regelverk. Det er en verden av viktige og idealiserende forventninger, men også av overveldende avsky og fordømmelse. Det er en arena for konflikter mellom ulike tilhengere, men også preget av en global mangel på interesse og kjærlighet. Demokratiet kommer og går og beveger seg mellom et transcendentalt språk om hellige gode verdier og profane onde symboler, men disse skiftningene kjøres frem av institusjoner som presser på for å komme frem til en felles plattform, for eksempel ved innføring av valg, rettssikkerhet og etiske regler for offentlige stillinger.

Sivilsamfunnet er ikke en universalkur. Moderniteten er full av vrakgods etter sivilsamfunn, vrakgods som for eksempel den tredje franske republikk og Weimarrepublikken, som nesten var i ferd med å kvele det tyvende århundre. Sivilsamfunnets diskurs kan være like undertrykkende som frigjørende, ved at det legitimerer ikke bare inkludering, men også ekskludering.

Strukturen i sivilsamfunnet lener seg gjerne på en kulturell struktur, men den fremstår på ingen måte kun som diskursiv. Den består av institusjoner, kommunikative og regulative organisasjoner. For å finne ut hva disse institusjonene holder på med, må vi først anerkjenne folkeopinionen, som altså er fundamentet for sivilsfæren. Folkeopinionen er mellomnivået mellom generalisert høytflyvende diskurs og de pågående, konkrete hendelsene i hverdagslivet. Folkeopinionen uttrykker våre kollektive representasjoner av ideell sivilitet, men den er også definert av sterke uttrykk for negativitet. For hvert et «ja» og «jeg er enig», er det, i hver eneste spørreundersøkelse, et «nei» og «sterkt 17

uenig». Ofte er det faktisk «følelsestermometere» som registrerer, i numeriske termer, akkurat hvor sterke følelsene for det sivile livet er. Det er ikke rart at folkeopinionen har en ekte, om enn ikke-bindende, kraft.

De kommunikative institusjonene i samfunnet er delvis skapt av massemedia. Aviser og tv-nyheter er faktabaserte medier; de dokumenterer, men velger også ut og rekonstruerer det som «faktisk skjer» i samfunnslivet. Fiksjonsmedier – romaner, filmer, fjernsynskomedier og drama – gjør mye av det samme, men med en temporær avstand fra det umiddelbare og presentert som enten finkultur eller populærkultur. Massemediene responderer på opinionens ønsker/ meninger, men de gjør også sitt for å påvirke og forandre den. Opinionsmålinger fremstilles som om de kun måler det opinionen mener, som om målingene er vitenskapelig dokumentert, mens sannheten er at målingene presenterer sannheten på sin måte. Sivile foreninger som for eksempel Mothers against Drunk Driving eller Moveon.Org er også kommunikative institusjoner i samfunnet. Det er tradisjon å likestille slike sivile foreninger med frivillige organisasjoner, men jeg er skeptisk til å gjøre det. Frivillighet er noe man kan si karakteriserer Speideren, frivillige på sykehus og FAU (foreldrenes arbeidsutvalg, overs. anm.).

Hver av disse tingene er av det gode, men de avspeiler ikke kommunikative beslutninger i den større sivile sfæren.

Representasjonene som strømmer fra de kommunikative institusjonene i sivilsamfunnet, har påvirkningskraft, men ikke makt i mer instrumentell forstand. Det er årsaken til at kommunikative institusjoner ofte har en viss kommunikativ styrke, selv i de undertrykkende og begrensede sivilsfærene i autori18

tære samfunn. I den grad et samfunn er demokratisk, må imidlertid den brede solidariteten som utgjør «folket» ha gjennomslagskraft. Det må med andre ord også bestå av institusjoner av mer regulerende art, noe som betyr at de trenger tilgang til det statlige voldsmonopol. Å stemme ved valg og det at man har konkurrerende partier skaper sivil makt. Det betyr at representanter for sivilsamfunnet ikke bare har sin plass i statsbyråkratiet, men også formelt kan kontrollere det. Å representere sivil makt er imidlertid ikke nødvendigvis det samme som å tjene den. Det er fordi makt har en tendens til å korrumpere at vi snakker om «statens» plikter og etikk. Myndighetene/staten kan ses som en regulativ institusjon. Århundrer med religiøs og politisk konflikt har gitt staten en slags usynlig kontroll som gir den rett til å advare mot og tidvis offentliggjøre og kritisere handlinger til de mektige når de handler kun ut fra egeninteresse. Å kunne stemme, konflikter partiene imellom og staten er essensielle for bygging av solidaritet i et samfunn, og betydningen er mer enn bare det å være en overbevisende kraft siden myndighetene har tilgang til loven. Det er mer enn bemerkelsesverdig at jus sjelden har vært av stor interesse for verken empirisk eller teoretisk sosiologi, og enda mindre for bredere definert sosial teori. De gangene jus har vært et tema, har det samtidig blitt behandlet kun som et middel for å forsvare en eller annen økonomisk interesse eller et politisk mål, og ikke som et mål for å skape sivil solidaritet. Med utgangspunkt i visse trender i rettsvitenskapelig filosofi, foreslår jeg at vi nå tenker på/ vurderer jus som en form for symbolsk representasjon.

Jus synliggjør, stereotypifiserer og forurenser handlinger som vurderes som truende for sivilsamfunnet.

19

Jusens lovgivende makt er ekstraordinær. Den utgjør på samme tid symbolske strukturer og normative vurderinger, og kan i sivilsamfunnets navn både bruke tvang og kontrollere den byråkratiske staten. Selv når slik kontroll utøves til det gode for sivilsamfunnet, legaliserer det samtidig både eksklusjon og dominans.

Jus anvender de hellige prinsippene for sivil diskurs sak for sak, i sann historisk tid; og får å kunne gjøre dette, må den identifisere og straffe det profane.

På denne bakgrunn kan sivilsamfunnet ses på som en uavhengig sfære. Det har «sin egen» etikk og «sine egne» institusjoner. Men sivilsfæren er ikke adskilt fra alt annet og ideell; den må eksistere i den virkelige verden. Den må eksistere i tid og rom. Etter hvert som sivilsamfunnet finner seg til rette i hverdagslige sosiale systemer, blir uoverensstemelsene synlige. Ekte sivilsamfunn skapes av sosiale aktører på et bestemt tidspunkt og på et bestemt sted. Grunnleggerne og deres kvaliteter lovprises. Det kan hevdes at en uheldig konsekvens av sivilsamfunnets tilblivelse er at selve tilblivelsen, aktørene som stod bak og det stedet der det skjedde, nesten alltid blir vurdert med et sentimentalt og nostalgisk blikk. Grunnleggernes egenskaper og det samfunnet de har skapt helliggjøres; de oppfattes på sett og vis som selve essensen av sivilitet.

Grunnleggernes etnisitet, rase, kjønn, samfunnsklasse og kjønn fremheves som den viktigste normen, slik også med byen, regionen eller nasjonen der disse kvalitetene først fikk fotfeste. Gjennom en slags alkymi som er mindre mystisk enn mystifiserende, transformeres de tilfeldige kvalitetene til å bli sett på som nødvendige kvalifikasjoner. De som så kommer dit, dømmes som verdige eller uverdige satt opp mot disse kvalifikasjonene.

20

Alt dette står i motsetning til sivilsamfunnets utopiske ambisjoner, men det er mer. Den sivile sfæren begrenses av det vi kan kalle «ikke-sivile» sfærer, av stat, økonomi, religion, familie og lokalsamfunn.

Disse sfærene er fundamentale for livskvaliteten og vitaliteten i en mangfoldig verden, og deres uavhengighet må fostres og bevares. Samtidig later ofte deres hensyn og interesser til å true den sivile sfæren. De godene de produserer og den makten de innehar, er sektoriske og ikke til nytte for samfunnet som sådant.

De er partikulære og ikke universelle. Hierarkiene som dannes i de ikke-sivile sfærene, griper forstyrrende inn i utviklingen av den utvidede solidariteten som er selve essensen i det sivile liv.

Ekte sivilsamfunn står i motsetning til hverandre og er fragmenterte. Det er denne dynamikken som skaper grobunn for undertrykkelsen av selve sivilsfærens eksistens. Men den skaper også mulighetene for reparasjon av sivilsamfunnet. Sivilsamfunnets idealer oppheves aldri fullstendig. De viser oss alternative muligheter, og fra disse generelle prinsippene vokser det frem motforslag om reform. Det er teorien om sivil solidaritet som reparerer splittelsen. Utvidelsen av solidaritet er selve prosjektet for reparasjon av sivilsfæren.

Men reparasjon av den sivile sfæren skjer ikke av seg selv. Det er ikke slik at idealer bare kan realisere seg selv. I vurderingen av sivilsamfunnets dynamikk må sosiale bevegelser gis hedersplassen. De er som dynamikken mellom trekkspill og luft; de fyller opp med og slipper ut sivile motsetninger, de er som instrumenter som skaper melodiene, både i dur og moll, og uttrykker både splittelse, reparasjon og undertrykkelse. For å forstå hvordan dette «instrumentet» fungerer, må man tenke nytt rundt sosiale bevegelser. De motiveres ikke 21

kun ved kognitive persepsjoner av rasjonelle interesser, og suksessen er knapt avhengig av mobiliserende ressurser i materiell forstand. Sosiale bevegelser er rotfestet i subjektivitet og er avhengige av symbolsk kommunikasjon. Sosiale bevegelser er forankret i idealiserte diskurser og kommunikative institusjoner i den sivile sfæren. De har en fot i en konkret urettferdighet og den andre i løfter om generelle goder. Dette avspeiler dualiteten i komplekse sosiale systemer og fragmenterte sivile sfærer. Borgerrettsforkjemperne og feministbevegelsene handlet ikke bare om de konkrete interessene knyttet til rase og kjønn. De handlet om rekonstruksjon, reparasjon og spredning av sosial solidaritet. For å lykkes måtte de overbevise mennesker utenfor sine egne grupper; det kunne de gjøre kun ved å knytte bestemte stridsspørsmål til universelle sivile temaer.

De som er ekskludert fra sivile samfunn, får ikke alene tilgang gjennom den kampen som føres av sosiale bevegelser, men gjennom mer indirekte og gradvise inkorporeringsprosesser. I nyere samfunnsvitenskapelige teorier er «assimilasjon» nærmest blitt et skjellsord.

Med tanke på løftene til sivilsamfunnet, representerer det imidlertid faktisk en kolossal oppnåelse. Medlemmer av utestengte grupper har i prinsippet mulighet til å innlemmes i samfunnet på den betingelse at de holder sine stigmatiserende egenskaper innenfor privatlivets fire vegger. Når mennesker i stigmatiserte grupper må gi avkall på sine egenskaper, gir assimilasjon dem en vei ut av uføret. Hvis de lærer å leve i tråd med kjernegruppens idealer, kan de bli tatt inn i varmen. Det er et forferdelig paradoks, men gjennom de siste århundrene er det ofte blitt prisen de må betale for en plass i det sivile livet. I løpet av 1900-tallet har 22