Barneridderne. Baden-Powell og den norske speiderbevegelsen

Kapittel 1

Innledning

S

peiderbevegelsen regnes for å være verdens største ungdomsorganisasjon. I 1979 hadde om lag 500 millioner unge vært innom speiderbevegelsen,1 og man regner med at det i dag med – stort og smått – finnes over 40 millioner speidere.

Antall speidere organisert i World Organization of the Scout Movement (WOSM) er per i dag (2013) mer enn 30 millioner i 161 land.2 Det er imponerende tall. Da speiderbevegelsen ble startet av Baden-Powell i 1907, fikk den umiddelbart stor tilslutning og ble adoptert med stor suksess i en rekke land, inklusiv Norge. Allerede to år senere hadde den utrolige 108 000 medlemmer.3 Etter fire famlende år (1915) var medlemstallet i Norsk Speidergut-Forbund oppe i 3000, ti år senere var det steget til nærmere 11 000 – om lag like mange som i AUF på samme tid.4 I dag er det om lag 20 000 speidere (av begge kjønn) i Norge.

Det jeg skal utforske i denne boken er den filosofien som ble lagt til grunn i denne bevegelsen, dvs. jeg vil analysere hva Baden-Powell og hans norske arvtagere tenkte seg at speiding var og skulle være. Særlig Baden-Powell var eksplisitt og klar på dette punktet. Han sa som regel rett ut hva han mente og kunne derfor til tider framstå som forbausende åpenhjertig, noen ville vel kalle mange av hans påstander og utsagn for kyniske.

1 Jeal, Baden-Powell, 567. Nagy har et lavere estimat, om lag 250 millioner fram til 1985, Nagy, 250 Million Scouts, 177.

2 Jf. http://scout.org/wosm 3 Vallory, World Scouting, 13.

4 Rieber-Mohn, Norsk Speidergut-Forbund, 30; Lederen 1926, nr. 2, 3; Halvorsen, Partiets salt, 199. Fram til 1925 skrev man «gut» (og ikke «gutt»), og jeg har forsøkt å holde meg til samtidens rettskrivning.

001 side

14 Barneridderne

Det er ingenting som tyder på at Baden-Powell hadde lest pedagogiske teoretikere som Locke, Rousseau eller Pestalozzi. Han interesserte seg overhodet ikke for filosofi, men var en handlingens mann som ikke forsvant inn i teoretiske studier. Ser vi på de henvisningene han angir i sin bok Scouting for Boys (1908) – speidernes bibel – dreier det seg først og fremst om populære romaner (som Kiplings Kim og Doyles Sherlock Holmes), historiebøker (om imperiet), håndbøker i oppdragelse og leirliv, instruksjonsbøker i politiarbeid, krigsberetninger, militære opplæringsskrifter, jaktbøker, reglementer for skytterlag, innføringsbøker i moderne teknologi og vitenskap, treningsmanualer for ulike sportsgrener, medisinske håndbøker, helselitteratur, håndbøker i førstehjelp, instruksjonsbøker for leker, innføring i KFUMs virksomhet, osv. – altså i hovedsak skrifter som hadde med oppøving av praktiske ferdigheter å gjøre. Ingenting av dette ligner på det fagfilosofene kaller for filosofi. Men like fullt tilkjennegir denne litteraturen bestemte synspunkter på hva mennesket er, hvordan samfunnet bør organiseres eller hvordan Gud (hvis han finnes) kan erkjennes, eller den fremmer bestemte verdier knyttet til hvordan enkeltmennesket bør handle, samfunnet oppdra barn eller staten forholde seg til andre nasjoner (altså filosofi). Som man skjønner av de nevnte referansene, suget Baden-Powell heller ikke sine ideer fra eget bryst, men brukte det tankestoffet som var i omløp i hans samtid og benyttet det til egne formål.

Min bok er delt i tre. I første del analyserer jeg ulike aspekter ved BadenPowells speiderfilosofi, mens jeg i annen del tar for meg denne filosofiens implementering i Norge, fra de første omtalene av den i 1909 fram til speiderbevegelsen ble forbudt i 1941. I tredje del ser jeg nøyere på forholdet mellom Norsk Speidergutt-Forbund (NSF) og visse sider ved samfunnet omkring. Til slutt skal jeg trekke noen linjer fram til i dag.

Men la oss straks se nøyere på den personen som er opphav til det hele.

Vi må få et første innblikk i noen av de organisasjoner, aktiviteter og bevegelser som Baden-Powell deltok i. Dette er en sentral referanseramme for å forstå hans bok Scouting of Boys (1908) og andre av hans skrifter, som i sin tur la premissene for den norske speiderbevegelsen. Det er et vesentlig poeng at Baden-Powell og den speiderbevegelsen han skapte er uløselig sammenvevd: Som grunnlegger og ubestridt leder var hans autoritet altoverskyggende: De synspunkter og verdier han til enhver tid ga uttrykk for, ble samtidig i stor grad speiderbevegelsens synspunkter og verdier.

Hver uke skrev han en melding i speiderbladet The Scout, og med jevne mellomrom kom hans bidrag til speiderledernes tidsskrift, The Scouter, under tittelen The Outlook, der han kommenterte hendelser i og utenfor

15 Kapittel 1 Innledning   

speiderbevegelsen og ga beskjed om hva speiding skulle være (og ikke være).

«Speiderbevegelsen er tvers igjennom uutslettelig preget av Sjefens personlighet, og vi må anerkjenne at hans eksempel må følges av enhver gutt og enhver mann som har avlagt det høytidelige speiderløftet», hevdet Blatchelder og Balfour i sin biografi fra 1929, der de også framhevet at de selv var speidere.5 Baden-Powell hadde tydeligvis ikke bare makt over speidere og speiderledere, men også over dem som skrev om ham. «Han dominerte speiderbevegelsen bare i kraft av sin karakterstyrke», hevdet en annen av hans beundrere og speiderhistorikere.6 Selv om speiderbevegelsen etter hvert ble en demokratisk organisasjon med eget råd, ble det Baden-Powell sa og gjorde alltid identifisert med bevegelsen. Det var kun unntaksvis at det øverste speiderråd inntok andre standpunkter enn Baden-Powells egne. Derfor kan speiderbevegelsen fram til Baden-Powells død i 1941 ikke løsrives fra mannen som skapte den.7 Baden-Powell skrev en egen selvbiografi, Lessons from the 'varsity of life (1933), og trakk også ofte fram episoder fra sitt liv i andre skrifter. Men man skal være forsiktig med å benytte hans selvbiografiske beretninger som kilder for hva han tenkte og gjorde. Som alle oss andre hadde han en tendens til å etterrasjonalisere, og til tider pyntet han åpenbart bevisst på sannheten. I en erklæring fra 1918, som han skrev for å belegge at han var den ekte opphavsmannen til speiderbevegelsen, konstruerte han for eksempel en forhistorie med lite hold i. Her ga han inntrykk av at hans speiderbevegelse var et resultat av lange studier i pedagogikkens historie, noe som ifølge biografen Tim Jeal slett ikke stemte. Han hadde riktignok plukket opp ideer her og der, men i hovedsak hadde han skrevet Scouting for Boys raskt og spontant, uten all verdens forstudier.8 Også mye av det som står i My adventures as a spy (1915), stemmer ikke med hva han skriver i sine dagbøker. Han fikk derfor store betenkeligheter da Speiderkomiteen i 1924 ville skrive en biografi om ham. Han skjønte at man ville oppdage at mange av disse historiene (og andre selvbiografiske beretninger andre steder) egentlig var oppdiktet. Derfor begynte han på denne tiden febrilsk å tilføye passasjer i sine gamle dagbøker, slik at historiene skulle se ut som Blatchelder og Balfour, The Life of Baden-Powell, 3. Collis, Hurll og Hazlewood hevder tilsvarende: «la oss innrømme det, bare B.-P. hadde det ekte kartet, den sanne kompassretning», Collis, Hurll and Hazlewood, B.-P.’s Scouts, 57. Eller Nagy: «Å presentere speiderbevegelsen uten å snakke om Baden-Powell ville være å gjøre den samme feil som å skrive en bok om buddhisme uten å nevne Buddha, eller å analysere marxisme uten å referere til Marx og hans tid», Nagy, 250 Million Scouts, 13.

6 Nagy, 250 Million Scouts, 66.

7 Brendon, Eminent Edwardians, 248f.; Effenterre, Histoire du scoutisme, 25; Rosenthal, The Character Factory, 253f.; Springhall, Youth, Empire and Society, 61f.

8 Jeal, Baden-Powell, 583.

5

16 Barneridderne

om de var sanne.9 Disse historiene ble nok først og fremst forfattet for å illustrere poenger i hans speiderbok og andre speiderutgivelser. Det er da også disse bøkene som først og fremst skal oppta oss. Det viktige for oss er det budskapet Baden-Powell søkte å formidle, ikke om han pyntet på sannheten om sitt liv.

Tidlig karriere Robert Stephenson Smyth Powell ble født 22. februar 1857 i en «god» familie med omfattende nettverk innenfor samfunnets øvre sjikt, men med begrensede pekuniære midler. Hans far, Baden Powell, var prest og professor i geometri, men døde allerede da Robert var tre år gammel. Da han var tolv år, endret moren familienavnet til Baden-Powell, for at det skulle høres finere ut. Samme år (1870) begynte «Stephe» eller «Ste» på Charterhouse kostskole, der han ble oppdratt i henhold til middelklassens verdier og aktiviteter.10 Allerede da denne skolen i 1872 flyttet på landet, skal han ha fått særlig sans for å ferdes ute i naturen, leke pelsjeger og jakte på dyr og fugler. Samtidig opparbeidet han seg distanse til bylivet, slik at han i årene som fulgte, fikk stadig mer avsmak for byen og dens støy og omgangsformer.

Selv om han arbeidet hardt med lekser for å tilfredsstille sin mor, hadde han visstnok i virkeligheten lite sans for skolearbeidet. Desto mer sans hadde han imidlertid for musikk og våpen: Han var med i sangkoret, kadettkorpset (som hornblåser) og skoleorkesteret (som fiolinist) i tillegg til at han spilte piano (også med tærne). Dessuten var han med på å danne et skytterlag og ble et av dets ivrigste medlemmer. Han skal også ha vært glad i å drive med ablegøyer for å bli likt av sine medelever, og han var med i en rekke teateroppsetninger som skuespiller. Denne interessen for skøy, moro og skuespill skulle han senere bringe inn i speiderbevegelsen. Dertil var han en dyktig fotballkeeper, og ble tidlig beundret for sine tegneferdigheter (han tegnet angivelig like bra med begge hender, og kunne visstnok sågar tegne to tegninger samtidig). Hva Baden-Powell senere skulle sette stor pris på ved skolen, og som kom ham til nytte i hans militære karriere, var imidlertid de verdiene som den formidlet og iscenesatte: selvhjulpenhet,

9 Jeal, Baden-Powell, 148ff.; MacDonald, Sons of the Empire, 83f.

10 Dagsordenen på skolen er listet opp i Kiernan, Baden-Powell, 30.

17 Kapittel 1 Innledning   

selvkontroll, ansvar, styrke, lojalitet og respekt for tradisjonen og fellesskapet. Regler måtte følges, selv om de framstod som aldri så tåpelige.11 Hans mor fikk ham inn på college Balliol ved Oxford, der det var meningen at han skulle gå et par år før han skulle styres inn i en militær karriere, men han strøk til eksamen våren 1876. Et forsøk på å komme inn på det mindre prestisjetunge colleget Christ Church strandet også på grunn av hans slette teoretiske kunnskaper. Dette styrket trolig i enda større grad hans forakt for akademiske virksomheter. Han lyktes imidlertid med å komme gjennom testene for kavaleriet, og begynte i september 1876 som underløytnant i 13. husarregiment, som den gang var stasjonert i Lucknow i India. Etter åtte måneders hard trening på hesteryggen, ble han forfremmet til løytnant. Baden-Powell tålte imidlertid dårlig det hete klimaet, var mye syk, og var derfor glad for å bli sendt hjem til sin mor i England etter to års tjeneste. Da hadde han i det minste rukket å bli en ettertraktet skuespiller i de ulike amatørteatergruppene blant de militære kolonistene.12 I 1880 måtte han i tjeneste igjen, denne gang i områdene rundt Kandahar i Afghanistan, for å forsvare britene mot afghanere som ikke ville la seg kolonisere. Løytnant Kenneth McLaren ble hans beste venn i Afghanistan (Baden-Powell kalte ham alltid for «the Boy»), og selv om det ikke foreligger bevis for at de var seksualpartnere, er det visstnok liten tvil om at BadenPowell var homoseksuell og hadde McLaren som kjæreste.13 Da han først fridde til en kvinne (Rose Gogh) i 1905, var hun 23 og han 48 (hun svarte nei). Han giftet seg da han var 55 med den 23 år gamle Olave Soames, som kom fra en rik familie, og fikk tre barn med henne.14 Til tross for at han i sin selvbiografi ustanselig fortalte at alle forfremmelsene han oppnådde, kom fullstendig overraskende på ham og utelukkende skyldtes hell, var Baden-Powell visstnok en iherdig karriereklatrer.15 Han ble adjutant i 1882 og lyktes også å få innpass i stadig mer fasjonable kretser, framfor alt under sitt opphold i Meerut i India i perioden 1882–1884. Det var på denne tiden han skrev sin første bok, Reconnaissance and Scouting (1884), som var basert på 20 forelesninger han holdt for sitt regiment av kavalerister.

Her redegjorde han for hvordan man skulle lage kart og landskapsskisser, 11 Aitken, Baden-Powell, 19ff.; Begbie, The Story of Baden-Powell, 38ff.; Hillcourt og Baden-Powell, BadenPowell, 19ff.; Jeal, Baden-Powell, kap. 1; Rosenthal, The Character Factory, 17f.; Wade, The Piper of Pax, kap. II 12 Hillcourt og Baden-Powell, Baden-Powell, 27f.; Jeal, Baden-Powell, 40ff.; 50ff.

13 Jeal, Baden-Powell, 74ff., 84ff., 443: jf. Brendon, Eminent Edwardians, 218.

14 Jeal, Baden-Powell, 86, 348, 443. Det fortelles at han begynte å sove på balkongen etter at barn nummer tre var født – dermed forsvant angivelig også hodesmertene han hadde hatt siden han giftet seg, Jeal, Baden-Powell, 101.

15 Rosenthal, The Character Factory, 22f.

18 Barneridderne

slik at man fikk oversikt over hvor man best kunne møte fienden, hvor fienden hadde mulighet til å gjemme seg, hvilke veier man kunne ta hvis man måtte gjøre retrett, osv. Dessuten viste han hvordan speiderne skulle skjule seg og gå fram for å skaffe seg kunnskaper om fiendens sammensetning og antall, samt dens posisjoner, bevegelser, sårbare punkter, fluktmuligheter, osv. Med andre ord var det ingen tvil om at han allerede på denne tiden hadde skaffet seg mye erfaring i å utforske og rekognosere ukjent terreng.

Det var også i India han ble en god polo-spiller og ikke minst skaffet seg erfaringer med å jage og plage villsvin til døde. Han utga da også noen år senere (1889) en bok om villsvinjakt. Her beskrev han villsvinjakt som en «sport», der jegerne ikke jaktet for føden, men for konkurransens skyld.

Jegerne ble delt opp i lag som konkurrerte om å drepe villsvinet først. Han begrunnet nytten av denne sporten med at man oppøvet rideferdigheter og andre egenskaper som en soldat hadde bruk for, at man ble kjent med det landet man var i, og at man ved å vise fysisk styrke og mot satte seg i respekt overfor alle klasser blant de innfødte. Villsvinjakt var rett og slett god soldattrening, der man måtte venne seg til å være utholdende, ha øynene med seg, reagere lynraskt og håndtere våpen (PH,4ff.; jf. IM,30f.; SW,128ff.; 162f.). Dessuten ga det jobb og beskjeftigelse til de innfødte når engelskmennene moret seg på denne måten (de innfødte var tjenere og forsynte dem med mat) (PH,12f.). Men framfor alt ga det ifølge Baden-Powell en ubeskrivelig glede å spore opp, forfølge, overmanne og drepe villsvin (PH,22; jf. SW,132f.). Han skal ha drept 31 villsvin i 1882 og 43 året etter. Ja, han var så opptatt av villsvinjakt at han ikke engang tok permisjon i den varmeste sommerperioden for å dra opp i fjellene, men ville heller være i lavlandet, slik at han kunne jakte villsvin så mye som mulig.16 I 1885 var han tilbake i England, der han strøk til eksamen på Staff College – den eneste veien til videre karriere, hvis han ikke viste dyktighet i kamp.

Dernest dro han til Sør-Afrika i 1888. Hans høyeste ønske var å kunne delta i krig, slik at han kunne vise sine tapperhet og bli forfremmet, uten å måtte bestå eksamener i matematikk og fransk. Han fikk etter hvert sitt ønske oppfylt da han fikk være med på å slå ned et Zulu-opprør i Natal. Troppen under hans ledelse gikk fram på en ytterst brutale måte, med nedslaktninger av flyktende zuluer, og tilbake i Cape-kolonien høstet han lovord for sin bragd. Han ble sågar forfremmet til majors rang (brevet major), men hans praksis ble likevel ikke vurdert som tilstrekkelig for å bli offiser med eget

16

Batchelder and Balfour, The Life of Baden-Powell, 62; Begbie, The Story of Baden-Powell, 77ff.; Hillcourt og Baden-Powell, Baden-Powell, 51.

19 Kapittel 1 Innledning   

regiment (med sin nåværende utdanning og erfaring kunne han i høyden bli oberst). I perioden 1890–1893 var han stasjonert på Malta der han ble satt til administrative oppgaver og rekognoseringsarbeid. Også her brukte han mye tid på å sette opp og spille teaterforestillinger og arrangere konserter.17 I 1895 fikk han, ikke minst takket være familiens omfattende forbindelser, omsider tilbud om aktiv krigstjeneste i Ashanti (Ghana), som leder for et rekognoseringsregiment. Britene, som hadde kolonisert Gullkysten, ville nå også ha kontroll over Ashanti-området. Slike krigsoppdrag gikk Baden-Powell til med stor begeistring (DP,24), ikke minst fordi britene hadde mye mer avanserte våpen og derfor hadde langt mindre risiko for å bli drept enn afrikanerne. På en ekspedisjon som varte i seks uker, der de skulle nedkjempe lederen Prempeh, klarte Baden-Powell å holde kontroll på nesten tusen utrente afrikanere gjennom et av Afrikas mest krevende terreng, noe som ble ansett for å være en bragd. Da han kom tilbake til England i 1896, ble han da også straks utnevnt til oberstløytnant.18 Hans eneste virkelige krigserfaring, der han selv deltok i selve kampene, var i den såkalte Matabelekrigen i Rhodesia i 1896, der lokale krigere hadde drept en rekke hvite bosettere, og Baden-Powell og hans menn svarte med å ta livet av flere hundre matabeler. En av de minst flatterende og mest omstridte hendelsene i Baden-Powells militære karriere var da han ga ordre om å henrette høvdingen Uwini, som var blitt tatt til fange av hans regiment (MC,287ff., 344, 411f.; CR,14f.). Baden-Powell hadde klare ordre om ikke å skyte noen fanger, men bringe dem til regionens hovedkvarter. Han ville imidlertid sette en støkk i de andre fangede opprørerne ved å henrette deres leder. I håp om at stammen da ville overgi seg, håpet han å kunne spare liv på begge sider samt «spare tid» i britenes bestrebelser på å få kontroll over området. Det ble derfor opprettet en provisorisk militærdomstol, og etter en farselignende rettssak ble Uwini dømt til døden og skutt foran sine medfanger. Baden-Powells handlemåte kan visstnok ha spart liv, men hans overordnete Lord Rosmead reagerte sporenstreks og fikk Baden-Powell arrestert og stilt for en forhørsrett. Baden-Powell ble frikjent, men Rosmead fastholdt at uansett om henrettelsen muligens hadde gitt positive resultater, var den både ulovlig og umoralsk.19 Da Baden-Powells tvilsomme henrettelse Hillcourt og Baden-Powell, Baden-Powell, 87ff.; Jeal, Baden-Powell, 121f., 131f, 136, 138, 144, 147, 156; Rosenthal, The Character Factory, 24f., Wade, The Piper of Pax, kap. VII. 18 Jeal, Baden-Powell, 158, 161, 170.

19 Jeal, Baden-Powell, 176, 181ff. Jeal forsøker å forsvare Baden-Powell med at det var andre offiserer som tillot verre ting, jf. Jeal, Baden-Powell, 184. Det var også slik Baden-Powell unnskyldte seg (MC,290). Jeal må likevel innrømme at «det var en side ved hans natur som, når man får kunnskap om den, uvilkårlig fører til bekymring i forbindelse med henrettelsen av Uwini», Jeal, Baden-Powell, 185.

17

20 Barneridderne

begynte å bli kjent i pressen og truet hans karriere, skrev han i dagboken: «Morsomt å se så mye bråk for en så liten sak!».20 Denne typen utsagn kan nok leses som et forsøk på å bagatellisere et alvorlig overgrep, men det må naturligvis også forstås på bakgrunn av at Baden-Powell virket som offiser i en brutal verden, der drap av fiender hørte til dagens orden. Da moren forskrekket fikk vite at han hadde for vane å ta til fange kvinner og barn, kunne han berolige henne med at dette var nødvendig for å hindre at fienden fikk mat, siden kvinner og barn ble benyttet i fiendens forsyningslinjer.

Og han skrøt av at han én gang hadde hatt over 900 kvinnelige fanger, som han hadde beordret til å bære mat fra erobrede matlagre i fjellene.21 Som militær offiser og speider måtte man gjøre det situasjonen krevde.

Da han kom tilbake fra Rhodesia til England i 1897, møtte Baden-Powell Fritjof Nansen i en middag hjemme hos sin bror George, før han ble beordret til tjeneste i India, nå som oberst. Baden-Powell elsket alt som hadde med krig å gjøre, og fikk omsider også her være med til fronten der det foregikk krigshandlinger. Hans spesialitet var nå for alvor blitt speiding, dvs. å oppspore fiender eller tyver, men også å lese kart, bruke kompass, huske landemerker og beregne høyder og distanser. Han holdt kurs i speiding for en utvalgt gruppe soldater og oppfordret dem til å lese Conan Doyles Sherlock Holmes, slik at de kunne lære seg «deduktiv tenking» – dvs. ut fra enkle, ofte umerkelige tegn, trekke vidtgående slutninger. Treningsgruppene ble oppdelt i seks mann pluss en leder, nettopp slik han senere skulle etablere speiderpatruljene med 6–8 gutter pluss en patruljefører.22

Beleiringen av Mafeking I 1899 skjedde det som gjorde Baden-Powell til en av Storbritannias største helter: Han ble beordret til å lede et regiment mot boerne i Sør-Afrika i den såkalte boerkrigen. De boerske republikkene var blitt rikere og hadde begynt å yppe seg mot Storbritannias kolonistyre, og de fikk støtte fra Frankrike og Tyskland. Sør-Afrika stod således i fare for å bli en selvstendig stat.23 Britiske Sitert i Jeal, Baden-Powell, 185. I 1891 skrev han for øvrig i sin dagbok at han hadde ergret seg umåtelig over å måtte gå glipp av henrettelsen av en afrikaner (han måtte rekke en båt). Senere laget han flere skisser av slike henrettelser og skrev også en naturtro beretning om en fransk henrettelse. Ifølge Jeal kan det derfor ikke være tvil om at Baden-Powells fascinasjon for henrettelser spilte en viktig rolle for at han besluttet å henrette Uwini, Jeal, Baden-Powell, 186. Også senere var Baden-Powell etter eget sigende en «hjertelig» tilhenger av dødsstraff så fremt man var sikker på at man hengte riktig person (BPO,113) (1924).

21 Jeal, Baden-Powell, 184; jf. CR,11.

22 Jeal, Baden-Powell, 192, 200f. Jf. MC,100, 121; AS,71f.

23 Jeal, Baden-Powell, 207.

20

21 Kapittel 1 Innledning   

utplukkede offiserer, herunder Baden-Powell, ble sendt dit for å organisere forsvaret av de britiske grensene mot boersk ekspansjon. Baden-Powell ble utplassert i Bulawayo med to regimenter for å holde boerne tilbake og forsvare Rhodesia – og la dem forstå at britene hadde flere tropper i bakhånd, hvis boerne ikke ga seg. Samtidig var det om å gjøre å binde opp flest mulig boerske styrker, slik at hovedstyrken deres (som befant seg lenger sør) ble minst mulig. Med rikelige forsyninger, men med uerfarne soldater og lite artilleri overfor boernes mye større besetninger, fant Baden-Powell ut at han hadde små muligheter til å foreta aktive framstøt, slik han opprinnelig hadde fått ordre om. Han delte derfor sine styrker i to, og lot sin underordnede, oberst Herbert Plumer, patruljere nordområdene, mens han selv forskanset seg med sitt regiment i den lille byen Mafeking, som bestod av omlag 1700 hvite og 1500 sorte innbyggere.24 Siden Baden-Powell hadde en relativt stor kontingent kavalerister, tiltrakk byen seg mye oppmerksomhet (og dermed mange tropper) fra boerne, siden soldater til hest lettere kunne bryte inn i områdene deres. På den måten mente han å kunne binde opp boerske tropper som ellers kunne ha blitt brukt mot hardt pressede britiske tropper lenger sør i Natal, og som dessuten kunne skape komplikasjoner for landsetting av britiske tropper ved kysten. I Baden-Powells øyne var Mafeking en relativt viktig by å holde under kontroll, siden boerne lett kunne oppmuntres til videre ekspansjon hvis de erobret den. Han hadde 1183 hvite, bevæpnede menn, men disponerte også over 750 afrikanere med våpen. I tillegg var det minst 300 afrikanere som arbeidet med forskansninger og gravde skyttergraver. De var allikevel betydelig færre enn antall boere. Han fikk rapporter om at boerne i nærområdet mobiliserte mellom 6000 og 8000 mann.25 Kvinner og barn ble sendt med jernbanen til Cape Town, og falske miner ble plassert utenfor byen.

9. oktober 1899 brøt boerkrigen ut, og samme dag kuttet boerne telefonlinjene og jernbaneforbindelsen til Cape Town (mot sør), senere også til Bulawayo (mot nord). Etter en trefning 14. oktober like utenfor byen, der to av Baden-Powells menn og femten hester ble drept, trakk boerne seg tilbake. De kom imidlertid igjen etter et par dager og begynte å beskyte byen med kanoner, mens man i Mafeking febrilsk gravde ut tilfluktsrom (for de hvite). Når boerne tidvis forsøkte å nærme seg byen, ble de slått tilbake 24 Jeal, Baden-Powell, 220ff; MacDonald, Sons of the Empire, 90ff.; Rosenthal, The Character Factory, 31ff. Åtte hundre meter vest for denne europeiske byen lå Mafeking native stadt med 7500 innbyggere inklusiv flyktninger. Førstelinjeforsvaret av byen ble lagt utenfor Mafeking native stadt, Jeal, Baden-Powell, 228.

25 Jeal, Baden-Powell, 226, 228. Rosenthal hevder at Baden-Powell i desember 1899 anslo antallet til å være mellom 2000 og 3000, Rosenthal, The Character Factory, 37. Senere skulle Baden-Powell skryte av at det var snakk om opptil 12 000 mann, Jeal, Baden-Powell, 244; Rosenthal, The Character Factory, 36.