Issuu

ALLE TIDERS HISTORIE

VG2–VG3

Trond Heum, Kåre Dahl Martinsen, Tommy Moum og Ola Teige

3. utgave

ISBN 978-82-02-87012-6 3. utgave, 1. opplag 2026

Alle tiders historie følger læreplanene for LK20 i faget historie og er laget til bruk på videregående.

Omslagsdesign/illustrasjon: Anders Bergesen | Superultraplus. Med elementer fra Friheten leder folket (Eugène Delacroix, 1830) og Washington krysser Delaware (Emanuel Leutze, 1851).

Graﬁsk formgiving: Superultraplus Designstudio AS Kart: Cappelen Damm

Bilderedaktør: Martin Austnes

Sats: Superultraplus Designstudio AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, 2026

Repro: Narayana Press, Danmark 2026

Forlagets redaktør: Martin Austnes

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, ﬁlm, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straﬀ i form av bøter eller fengsel.

Papiret i Cappelen Damms bøker er hentet fra bærekraftig skogsvirke.

Ingen av forlagets produkter bidrar til avskoging eller forringelse av skog.

Cappelen Damm arbeider for å redusere miljøbelastningen fra våre bøker så mye som mulig.

Les mer om Cappelen Damms miljøarbeid ved å scanne QR-koden:

www.cappelendamm.no alletidershistorie.cappelendamm.no

Velkommen

som leser og bruker av Alle tiders historie vg2-vg3. Boka er skrevet og designet i tråd med fagfornyelsen i skolen. Viktige intensjoner i fagfornyelsen er at læreplanene skal legge til rette for dybdelæring, tverrfaglighet, utforskende arbeid og kritisk tenkning. I læreplanen er det viktigste faginnholdet beskrevet i kjerneelementer, og dybdelæring innebærer blant annet å forstå sammenhenger mellom dem.

Bokas åpningskapittel introduserer deg for faget og stimulerer til undring og reﬂeksjon over store spørsmål i historien, og om hvordan vi forholder oss til fortiden. I påfølgende kapitler knyttes fagets ulike kjerneelementer sammen gjennom en kronologisk rammefortelling nede på sidene, og tilhørende rammetekster øverst sortert i kategorier som «nærbilde», «sammenhenger», «perspektiver» og «historiebruk». «Utforsk kilden» inneholder kildeutdrag. Til arbeidet med kilder kan du bruke egne oppslag om kilder og kildekritikk som er trykt i helt foran og bakerst i boka.

Repetisjonsspørsmål sikrer at du har fått med deg det viktigste faginnholdet og følges opp av spørsmål til reﬂeksjon. Rammetekstene har oppgaver for å trene opp historiefaglige ferdigheter og evnene til å tenke som en historiker. Hvert kapittel avsluttes med oppgaver som utvikler både grunnleggende ferdigheter og din helhetlige kompetanse i faget.

Tverrfaglige temaer som demokrati og medborgerskap, og bærekraftig utvikling, behandles i egne oppslag som følger lange linjer i historien. Disse tekstene setter fagstoffet du har lest i de vanlige kapitlene inn i en større sammenheng. Det vil for eksempel være til nytte når du skal forberede deg til prøver og eksamen.

Det er viktig at du vet hva du skal lære i faget. I begynnelsen av hvert kapittel vil du derfor ﬁnne læreplanmålene som kapitlet bygger på, sammen med kulepunkter som konkretiserer de viktigste faglige momentene i lærestoﬀet. Mål knyttet til kjerneelementene som rammetekstene bygger på, er ikke konkretisert i hvert kapittel, men behandles gjennomgående.

Alle tiders historie har et nettsted for elever. Der er det interaktive oppgaver og spennende ekstraressurser. En egen lærerdel inneholder forslag til undervisningsopplegg, prøver, vurderingskriterier, periodeplaner og annet nyttig stoﬀ for læreren.

En rekke konsulenter har bidratt med innspill til Alle tiders historie, ingen nevnt og ingen glemt.

Vi ønsker deg lykke til på en spennende reise som vil øke dine kunnskaper om fortiden og gi deg nye og interessante perspektiver på hvordan vi forholder oss til den.

Oslo, 10.mai 2026

Trond Heum, Kåre Dahl Martinsen, Tommy Moum, Ola Teige

Innhold

INTRODUKSJON

Historie – hva, hvorfor og hvordan 11

Interessen for historie 11

Historie er spennende

Historie for å forstå oss selv

Nasjonens historie

Historie for å forstå andre

Å lære av historien?

Motivforklaringer

Fugleperspektiv – eller enkeltmennesket i sentrum? 15

Historiske fakta – og kilder

Historiefortellinger

Periodisering

Historiebevissthet – livsmestring, demokrati og medborgerskap 19

KAPITTEL 1

De tidligste mennesker og samfunn 21

«Dette er mitt!»

Livet før sivilisasjonene – en tapt gullalder eller alles kamp mot alle? 23

Standardfortellingen om menneskenes eldste historie

Del 1: Livet som jegere og samlere

Del 2: Jordbruket

En ny samfunnform

Byer, stater og myndigheter

En annen fortelling?

Jordbruksrevolusjonens skyggesider

Graeber og Wengrows Begynnelsen til alt

Sammendrag og oppgaver

KAPITTEL 2

Samfunn og folkestyre i antikken ca. 800 f.Kr –

KAPITTEL 3 Makt og religion i middelalderen ca. 500–1500

middelalder, ca. 500–1000

Slaget på Stiklestad – et vendepunkt 88

Harald Hardråde 89

Den nye religionen – brudd og tilpasning

Høymiddelalderen, ca. 1000–1300

Jordbrukssamfunnet

Økt avkastning av jordbruket

Det tysk-romerske riket og investiturstriden

Trusler, avsettelse og bannlysing

Konkordatet i Worms

Statsutvikling

Stenderforsamlinger

Norge i høymiddelalderen, ca. 1130–1350

Borgerkrigene

Årsaker til striden

Magnus Erlingssons kongedømme

Ny tronfølgelov

Kong Sverres opprør

Bannlyst konge

Ekspansjonstid

Arvekongedømme og internasjonale impulser

Befolkningsvekst og økt press på bøndene

Flere leilendinger

Senmiddelalderen, ca. 1300–1500

Svartedauden

Hvorfor rammet pesten så hardt?

Lavere jordleie

Vestkirken splittes

Det østromerske rikets

Norge i senmiddelalderen, ca. 1350–1536

Svartedauden

Konsekvenser av pesten

Endringer i administrasjonen av landet

Hanseatenes kontroll over handelen

Sammendrag og oppgaver

FUGLEPERSPEKTIV

Verdenshandelen og utviklingen utenfor Europa fram til 1500

KAPITTEL

ut av middelalderen

første ekspedisjonen og hjemkomsten (1492–93)

neste tre reiser (1493–1504)

de las Casas’ Historien om India

rapport og Howard Zinns kritiske framstilling

KAPITTEL 5

Reformasjon, statsvekst og global handel

TVERRFAGLIG TEMA

Bærekraftig utvikling i et historisk perspektiv del 1 184

TVERRFAGLIG TEMA

Demokrati og medborgerskap del 1 188

KAPITTEL 6

Opplysningstid og revolusjoner ca. 1700-1815 193

Frihet, likhet – og slaveri 194

Opplysningstiden 195

Forestillingen om frihet, fornuft og framskritt 195

Eneveldet og naturrettstanken 196

Den amerikanske revolusjonen 197

Kolonier i Nord-Amerika 197

Uavhengighetserklæringen 1776 199

Konstitusjonen 201

Skillet mellom stat og religion 201

Perspektiver på den amerikanske revolusjonen 203

«En skinnende by på en høyde» 203

Spriket mellom liv og lære 203

Den amerikanske eksepsjonalismen i dag 205 1619-prosjektet 206

Trump og 1776-kommisjonen 207

Den franske revolusjonen 209

Politisk og ﬁlosoﬁsk debatt før revolusjonen 209

Jean-Jacques Rousseau, allmennviljen og folkesuvereniteten 210

Politiske, økonomiske og sosiale årsaker til revolusjonen 211

Eneveldet faller 212

Menneskerettigheter og ny grunnlov 213

Radikalisering 214

Nasjonalkonventet, republikk og terrorveldet 215

Napoleon blir keiser 217

Keiser Napoleons imperium 218

Kontinentalsystemet 218

Napoleons nederlag 219

Wienerkongressen og maktbalansen i Europa 219 1814: En norsk revolusjon? 220

Danmark-Norge dras inn i napoleonskrigene 221

Karl Johan krever Norge 222

Kielfreden 223

Norsk opprør riksforsamling 223

Grunnloven 225

«Sommerkongen» Kristian Fredrik 227

Sammendrag og oppgaver 229

KAPITTEL 7

Industrialisering og vekstøkonomi ca. 1770-1900 233

«Kjøtt hver dag og pent tøy på søndager» 234

Den industrielle revolusjonen 235

Første fase (ca. 1770–ca.1820): Fra hjemmeindustri til fabrikker 235

Vannhjulsteknologien og vannsystemer, geograﬁ og klima 236

Et globalt sceneskifte 238

Adam Smith og troen på økonomisk vekst 238

Industrialiseringens andre fase (ca. 1820–ca. 1900) 241

Dampteknologien 241

Jernbanen

242

Verdensutstillingen i London 1851 – høydepunkt og vendepunkt 243

Fra jern til stål 244

Kjemisk industri 245

Inn i oljealderen

245

Elektrisiteten minsker og lyser opp verden 247

Tyskland og USA tar føringen 248

Industrialiseringens sosiale og kulturelle konsekvenser 249

Verdensøkonomien ved inngangen til 1900-tallet 251

Monopoler, truster og karteller

Sammendrag og oppgaver

KAPITTEL 8

252

253

Kolonisering og nyimperialisme ca. 1500–1900 257

Kina og Europa – et rollebytte

«Kanton er hele Kinas havn»

Drømmen om Kina

Sølvets betydning for verdenshandelen

Økende spenning mellom Kina og Vesten

Opiumskrigen og Kinas ydmykelse

Taiping- og bokseropprøret

Et verdenshistorisk vendepunkt

Nyimperialismen

Årsaker til nyimperialismen

Økonomiske og sosiale forhold

Militarisme og nasjonalisme

Ideologiske årsaker

Det britiske imperiet og India

Fra lite øyrike til historiens største imperium

Østindiakompaniet og India

Sepoyopprøret og direkte styre

Fra økonomisk vinning til spredning av «sivilisasjon»

Britenes dobbeltmoral

Britene i Afrika

«Fra Kapp til Kairo»

Frankrikes ambisjoner

Cecil Rhodes og det sørlige Afrika

Delingen av Afrika og imperialismen på begynnelsen av 1900-tallet

Det britiske imperiet i ettertidens lys

Niall Ferguson: Imperiet var alt i alt en god ting

Shashi Tharoor: Imperiet en katastrofe for koloniene

Sammendrag og oppgaver

258

259

260

261

262

263

264

265

266

267

268

269

270

272

273

274

277

278

280

282

283

285

FUGLEPERSPEKTIV

Politiske ideologier på 1800-tallet 286

KAPITTEL 9

Det moderne Norge tar form ca. 1814–1914 291

Skjebnesvanger studietur 292

Modernisering og befolkningsvekst 293

Den første industrien 293

Flere arbeidsplasser og et nytt arbeidsliv 294

Barnearbeid 294

Kraftig vekst i befolkningen 295

Urbanisering og utvandring 295

Ekspansjon i ﬁske og ﬁskeeksport 297

Ekspansjon og omstilling i skipsfarten 297

Bedre kommunikasjonsmidler 298

Det store hamskiftet i jordbruket 299

Klassesamfunn og fagorganisering 300

Kvinners rettigheter 301

Det industrielle gjennombruddet 302

Konsesjonsloven 303

Fra land til nasjon 304

Fornorskingspolitikk og nasjonale minoriteter 305

Samene under press 305

Kvener og skogﬁnner 306

Jødeforbudet oppheves 307

Romani og romfolket 307

Demokratiseringsprosessen i Norge

Embetsmannsstaten

Forholdet mellom statsmaktene

Vern av Grunnloven

Politiske organisasjoner

Statsrådssak og vetostrid

Et politisk systemskifte – parlamentarisme

Utvidet stemmerett og nye partier

Venstre og Høyre

Arbeiderpartiet blir dannet

Ut av unionen

Forhandlingsbrudd og unionsoppløsning

Krig eller forhandlinger?

Det nye monarkiet

Sammendrag og oppgaver

KAPITTEL 10 Første verdenskrig 1914–1918

Et skjebnesvangert besøk

Skuddene i Sarajevo – krigens utløsende årsak

Krigens dypereliggende årsaker

Konsekvensene av ny våpenteknologi

11.11.1918 (klokka 11)

KAPITTEL 11

KAPITTEL 12

Flukt og norske styrker i Storbritannia 380

Slaget om Storbritannia 381

USA som «demokratiets arsenal» – låne-leie-avtalen 382

Nazistenes utryddelseskrig og Holocaust 383

«Alltid vært i Norge» – de norske jødene 384

Undertrykking og motstand i Norge 385

Foreldreaksjonen og lærernes motstand 386

Militær og sivil motstand 386

Tysk tilbakegang 388

Slaget ved Stalingrad 388

Invasjonen i vest – landgangen i Normandie 389

Krigens slutt i Norge og Europa 389

Stillehavskrigen 390

USAs krig mot Japan 391

Atombombene over Hiroshima og Nagasaki 392

Nürnbergdomstolen 393

Landssvikoppgjøret i Norge 394

Sammendrag og oppgaver 395

KAPITTEL 13

Kald krig 1945–1991 399

Et sprang til friheten 400

Første fase: Jernteppet senkes over Europa (ca. 1945–1956) 401

Systemforskjeller 402

Hvordan så supermaktene på hverandre? 403

Delingen av Tyskland og Berlin 404

Marshallhjelpen 405

NATO og Warszawapakten 406

Norsk kommunistfrykt 407

NATO-medlemskap med forbehold 408

Khrusjtsjovs brudd med stalinismen 410

Politiske reaksjoner i Øst-Europa – opprøret i Ungarn i 1956 410

«Fredelig sameksistens» og teknologikappløp 411

Praha-våren 412

Andre fase: Den kalde krigen blir global (ca. 1950–1962) 413

Koreakrigen 413

Cubakrisen 414

Tredje fase: Fra nedrustning til ny spenning (ca. 1962–1985) 416

Nedrustningsavtaler 416

Helsingforserklæringen 416

Vremia zastoi – stagnasjonstiden i Sovjetunionen 417

Fjerde fase: Fra Gorbatsjovs reformer til Sovjetunionens kollaps (1985–1991) 419

Perestrojka og glasnost 419

Forhandlingene med Reagan 420

Sovjetunionen kollapser 421

Berlinmuren faller og frie valg i Øst-Europa 422

Avviklingen av ettpartistyret 422

Gjenforeningen av Tyskland 423

Sammendrag og oppgaver 425

KAPITTEL 14

Velferdsstaten

Fellesprogrammet og Arbeiderpartiets dominans 431

Nord-Norge blir gjenreist 431

Velferdsstaten bygges 433

Lov på lov 434

Utdanning for alle 435

Mekanisering og sentralisering 435

Kulturelle brytninger og rettighetskamp 437

Homobevegelsen – «vi som føler annerledes» 438

Kvinner og studenter krever samfunnsendringer 439

Kvinnebevegelsen

Prevensjon og selvbestemt abort 441 Likelønn og kvotering 442

Miljøpolitikk

Alta-saken og samepolitikken

Samisk identitet under press

Slutten på Gerhardsen-epoken 446

Høyrebølgen – Reagan, Thatcher og Willoch

Norske nei til det europeiske fellesskapet:

og gassnasjonen Norge

Fra arbeidsinnvandring til innvandringsstopp 452

Innvandring og velferdsstaten 453

Sammendrag og oppgaver 454

KAPITTEL 15

Avkolonisering 457

Slaget ved Dien Bien Phu 458

Nord-Afrika og Midtøsten 459

Krigen i Algerie 459

Fra seksdagerskrigen til invasjonen av Libanon 462

PLO og Hamas 464

Oslo-avtalene – forsøk på fred 464

Nok en krig 465

Fra revolusjon til prestestyre i Iran 466

«Den arabiske våren» som ble til vinter 467

Afrika sør for Sahara 468

Kampen mot raseskillepolitikken apartheid i Sør-Afrika 469

Folkemordet i Rwanda 470 Asia 471

India – juvelen i kronen 471

Selvstendighet og deling – India, Pakistan og Bangladesh 472

Vietnamkrigen 473

Kina – dragen som våknet 474

Det store spranget 475

Kulturrevolusjonen 1966–76 476

«Bare katten fanger mus» 476

Sammendrag og oppgaver 478

AVSLUTNING

Demokratiet under press 481

Men historien var ikke slutt 481

Tallenes tale – demokratiindeksen 481

Et maktskifte 482

Det nye kappløpet – sjeldne mineraler 483

Militarisering av Arktis 483

Et asylsystem i kollaps 484

Russlands krig i Ukraina 485

USA, NATO og Europas usikkerhet 486

Trumps USA 487

Populismen sprer seg 487

ﬂytter seg og hardner

TVERRFAGLIG TEMA

Bærekraftig utvikling i et historisk perspektiv del 2

TVERRFAGLIG TEMA

og medborgerskap del 2

«Fortiden er aldri død. Den er ikke engang fortid.»

William Faulkner (1897–1962)

Athen med de antikke ruinene på Akropolis («byen på høyden») i fokus. Demokratiet så dagens lys i Athen for ca. 2500 år siden.

KAPITTEL 2

Samfunn og folkestyre i antikken ca. 800 f.Kr – 500 e.Kr.

INTRODUKSJON Antikken er navnet på en historisk epoke fra ca. 800 f.Kr. til 500 e.Kr. som kjennetegnes av å være en storhetstid for gresk og romersk sivilisasjon. I disse århundrene utviklet den gresk-romerske verdenen seg til et politisk og kulturelt senter som la grunnlag for en felleseuropeisk kulturarv.

Grunnlaget for å datere antikkens begynnelse til 800 f.Kr. er en nyorganisering av samfunnet i den greske verdenen. Grekerne begynte å danne polisstater. Dette var små, selvstyrte bystater med omkringliggende landbruksområder hvor flere mennesker enn tidligere fikk delta i styre og stell. Menneskene i polisstatene fikk det vi i dag kaller økt medborgerskap. Det første folkestyret (demokratiet) vi kjenner, ble utviklet i Athen rundt år 500 f.Kr. Omtrent samtidig ble et lignende, men mer elitestyrt system etablert i bystaten Roma i Italia. Under den romerske republikken, hvor makten i teorien var delt mellom eliten og folket, begynte en ekspansjon som skapte et stort imperium, Romerriket. Underveis ble republikken erstattet av et keiserstyre.

Det romerske imperiet nådde sin største utstrekning rundt år 100, og i 395 ble riket delt i en vestlig og en østlig del. I tiårene før 500 kollapset Vestromerriket. Dette markerer slutten på antikken som historisk epoke. Arven fra antikkens Hellas og Roma har imidlertid aldri tatt slutt, den har fortsatt å påvirke alt fra kultur og ﬁlosoﬁ til politisk tenkning helt fram til i dag.

Målet for dette kapitlet er at du skal kunne

• sammenligne hvordan demokratiet i antikken og demokratiet i vår tid har gitt mennesker ulike muligheter til demokratisk deltakelse

• gjøre rede for viktige endringer i hvordan mennesker har skaﬀet seg mat og brukt naturressurser, og vurdere betydningen av dette for mennesker og et bærekraftig samfunn

I dette kapitlet bør du merke deg

• hva en polisstat var

• hvorfor Athen kunne kalles et demokrati, mens Sparta og Roma var oligarkier

• hvordan både Athen og Roma har vært til inspirasjon for demokratisering senere i historien

• likheter og forskjeller på levemåtene i Athen, Sparta og Roma, og ulike forhold som påvirket levemåtene

• hvorfor de greske polisstatene Athen og Sparta gikk til grunne, mens Roma ekspanderte fra bystat til imperium

• skifte i makt ved framveksten av det romerske keiserdømmet

→ Perikles lovpriser demokratiet i sin gravtale til Athens folkeforsamling (431 f.Kr.). Idealisert framstilling (1852) av den tyske maleren Philipp Foltz.

Folkets røst

Se for deg følgende:

På en høyde over den greske polisstaten Athen er det samlet noen tusen menn. De er alle borgere av Athen som er samlet for å diskutere og avgjøre viktige saker som angår fellesskapet.

Et slikt møte kalles en folkeforsamling. Her kan alle borgere delta i debatter og avstemninger.

Denne måten å styre samfunnet på kalles demokrati, eller folkestyre, som er den direkte oversettelsen fra gresk.

rådet: Bestemte hvilke saker folkeforsamlingen skulle ta opp, det vi i dag kaller å sette dagsorden. I Athen besto rådet av borgere over 30 år som var trukket ut ved loddtrekning.

ostrakisme: Landsforvisning av borgere man mente kunne være en trussel mot polisstaten.

Som vanlig har borgerne vært på plass siden soloppgang. De har sett møtestedet bli renset med en oﬀergris, og de har hørt møtelederen lese opp sakslisten og rådets forslag til vedtak. Deretter har det vært åpen debatt. Selv om alle borgere kan be om ordet og gå opp på talerstolen, er det ikke så mange som benytter seg av det. De samme veltalende personene går igjen.

Heller ikke alle sakene vekker like stort engasjement, men det forventes at borgerne engasjerer seg i fellesskapet og deltar i så vel styret som forsvaret av Athen.

Brått stiger temperaturen i forsamlingen. Nå går ﬂere opp til talestolen, og det høres både summing og roping blant tilhørerne. Møtelederen må ﬂere ganger be forsamlingen om å roe seg ned. Saken handler om ostrakisme. De skal avgjøre om en medborger skal utvises fra Athen i 10 år. Mens andre vedtak ble avgjort med håndsopprekning, krever ostrakisme en skriftlig avstemning på små potteskår, som deretter må telles nøyaktig opp. Idet de tar sitt valg, er det ikke få som grøsser litt ved tanken på å bli utstøtt fra fellesskapet og tape sine athenske friheter.

Nærbilde

Perikles – forkjemper for det athenske demokratiet

Perikles (ca. 493–429 f.Kr.) var en framtredende borger i Athen, både som politiker og hærfører. Perikles hadde høye tanker om demokratiet i Athen, noe som kommer til uttrykk i en tale han holdt i 431 f.Kr. for athenske borgere som hadde falt i krig mot den rivaliserende polisstaten Sparta. I gravtalen setter Perikles verdiene som lå til grunn for athenernes samfunn klart over spartanernes. Han vektlegger blant annet borgernes frihet og medbestemmelse. Talen gjenspeiler en sterk selvbevissthet om Athens fortreﬀelighet (du kan lese et utdrag på s. 44). Dette må ses i sammenheng med at det var viktig for Perikles å overbevise tilhørerne om at soldatene ikke hadde dødd forgjeves, men ofret livet i en kamp for gode verdier. I Athen var det en viktig ferdighet å beherske kairos, det vil si å kunne velge de rette ordene ut fra situasjonen de skulle brukes i. Perikles selv var en person som hadde stor innﬂytelse på politiske avgjørelser i Athen gjennom sine talegaver og sin status som hærfører. Men

det positive synet Perikles hadde på demokratiet, var ikke representativt for alle athenere. I rammeteksten «Platon og Aristoteles om demokratiet» øverst på side 45 kan du lese om hvordan to av Athens største ﬁlosofer begge var kritikere av styreformen.

Hvilke forhold kan ha påvirket den positive framstillingen Perikles ga av demokratiet? Finn ut hvorfor Platon og Aristoteles ikke delte hans oppfatning.

Antikkens Hellas

Polis som samfunnsform

Framveksten av polisstater er et nytt utviklingstrekk i den greske verdenen fra ca. 800 f.Kr. Det er et brudd med den tidligere måten samfunn hadde vært organisert på i dette området, og regnes derfor som et periodeskille. Fordi demokratibegrepet, ideen om folkestyre, har sine røtter i polisstatene, skal vi se nærmere på hva polisstater var, og hvordan de utviklet seg i løpet av antikken.

Det antikke polisbegrepet har egentlig to betydninger: På den ene siden var polis et politisk og sosialt fellesskap av mennesker med deﬁnerte borgerrettigheter. Borgeren var mann, jordeier og kriger. Det var også vanlig at borgerretten gikk i arv fra far til sønn. Både kvinner, innﬂyttere og slaver var derimot utelatt fra borgerfellesskapet. På den andre siden hadde polis også en territoriell betydning, som en bystat med et tilhørende jordbruksområde.

Polisstatene vokste ofte fram rundt en fjellknaus eller høyde, en akro, som ga beskyttelse mot ﬁender. Den sentrale møteplassen i polisstaten var torget, agora, der det blant annet var handelsboder og oﬀentlige kontorer. Torget var stedet mennesker gikk for å se eller bli sett og for å diskutere saker de var opptatt av. Utenfor byen lå jordbruksområdet som forsynte innbyggerne med mat.

Polisstatene varierte i størrelse, men var generelt ganske små. Den største i folketall var Athen, som hadde et territorium på ca. 2500 km2 og rundt 300 000 innbyggere. Totalt fantes det ﬂere hundre polisstater i det greske området, som omfattet dagens Hellas og kysten av Tyrkia. I tillegg oppsto det polisstater andre steder langs middelhavskysten fordi grekere ﬂyttet ut og bosatte seg i nye områder. Årsakene

polisstat: Bystat med tilhørende jordbruksområde. Du vil lese mer om polisstater senere i kapitlet.

Sammenhenger

Tiden før polissamfunnet – palasskulturen

Den første sivilisasjonen i Europa oppsto på Kreta omkring 2000 f.Kr. og kalles den minoiske kulturen, etter kong Minos fra gresk mytologi. Ifølge mytologien regjerte han fra det gedigne palasset i Knossos. Den minoiske kulturen er også blitt omtalt som en palasskultur. Samfunnet bygde på en økonomi hvor bøndene leverte avlingene sine inn til palasset, der herskerens administrasjon fordelte den videre til befolkningen. Fra Kreta bredte palasskulturen seg til det greske fastlandet. Rundt 1200 f.Kr. gikk kulturen til grunne, uten at vi helt kjenner årsakene. De neste ﬁre århundrene vet vi også lite om, siden vi mangler skriftlige kilder fra perioden. Tiden fram til 800 f.Kr. kalles derfor de mørke århundrene. Arkeologiske funn fra perioden kan tyde på befolkningsnedgang på fastlandet og mer utﬂytting til øyene. Kontakten mellom de ulike delene av den greske verdenen ser ut til å ha vært mindre, mens jern i økende grad ble brukt til redskaper og våpen i stedet for bronse. Med polisstatene

oppsto det deretter en ny samfunnsorganisering som gjør det naturlig å sette et periodeskille rundt 800 f.Kr.

Hva menes med palasskulturen? Hvordan skilte palasskulturen seg fra polisstatene?

til utflyttingen var sterk befolkningsvekst og behov for å skaffe seg tilgang til nye ressurser.

Polisstatenes kulturelle fellesskap

Selv om den greske befolkningen levde i ulike polisstater, var det flere ting som bandt dem sammen. Grekerne hadde felles språk, trodde på de samme gudene og hadde langt på vei de samme religiøse ritualene. Gudene var mange og ble framstilt med menneskelige trekk. De tolv viktigste av dem, med Zevs i spissen, tenkte man seg holdt til på fjellet Olympos. Det fantes også helligdommer som tiltrakk seg mennesker fra hele den greske verdenen. Til oraklet i Delfi dro man for eksempel for å søke guden Apollons råd før viktige avgjørelser skulle tas, som å erklære krig. Polisstatene lå nemlig ofte i krig med hverandre. For selv om grekerne hadde mye felles, ble hver polisstat sett på som en selvstendig enhet. Grekerne møttes ellers på felles arenaer for idrett og andre konkurranser. En viktig forutsetning for at antikken ble en gresk ekspansjonsperiode, var at grekerne lærte seg å utvinne jern. Jernet var et sterkt metall. Det var også lett å utvinne, slik at en større del av befolkningen kunne skaffe seg gode redskaper og våpen. Gode redskaper var en forutsetning for å produsere mat nok til en voksende befolkning, mens gode våpen trengtes for å forsvare polisstaten eller utvide den gjennom erobring.

Polisstatenes styresett

Polisstatene var til å begynne med styrt av konger eller representanter for de rikeste jordeierne: aristokratiet. I perioder hendte det at folket avsatte de styrende og samlet seg bak tyranner, eneherskere, som lovte dem bedre vilkår. Hvis heller ikke disse innfridde forventningene, ble de erstattet av andre. Men gradvis utviklet det seg styremåter av borgerne i fellesskap. Styret ble utøvd gjennom folkeforsamlinger og råd, som ble

↑ Kvinner fra det minoiske hoffet. Veggmaleri fra palasset på Knossos, ca. 1500 f.Kr.

→ Teateret var en viktig møteplass for antikkens grekere. På bildet ser du friluftsteateret

Odeon til Herodes Atticus fra 141 e.Kr. som ligger ved Akropolis i Athen.

et fellestrekk ved polisstatene. Mest gjennomført var dette borgerstyret i Athen, der demokratiet ble innført gjennom en reform i 508 f.Kr. Demokrati kommer fra nettopp gresk og betyr folkestyre

Hvorfor demokrati?

Hva var det som gjorde at demokratiet vant fram på bekostning av andre styreformer?

En viktig årsak til at borgerne ble mer involvert i styret av polisstatene, må ses i sammenheng med utviklingen av eiendomsforhold og krigføring. Fra 800-tallet f.Kr. begynte grekerne å krige i en formasjon som ble kalt hoplittfalanks. Det var en rekkeformasjon, der soldatene hele tiden måtte operere samlet. Ved bruk av store skjold beskyttet man ikke bare seg selv, men også sidemannen. Sverd og spyd ble brukt til å ramme fienden. For at falanksen skulle være slagkraftig, var det viktig å ha nok soldater med det rette utstyret. Siden borgerne måtte finansiere utrustningen selv, ble det nødvendig å fordele jorda slik at flere fikk tilstrekkelig inntekt til å klare det. Og for den som eide jord og kunne stille som soldat, åpnet mulighetene seg for borgerrett og deltakelse i politiske beslutningsprosesser. Den ideelle borgeren i en polis var både bonde, soldat og politiker. En forutsetning for at flere skulle kunne bruke tid på politisk arbeid, var at andre gjorde mer av det praktiske arbeidet i samfunnet. Dermed ble behovet for slaver større. Utvidelsen av demokratiet skapte derfor paradoksalt nok også flere ufrie mennesker.

HVA HAR SKJEDD?

1 Hva menes med antikken?

2 Hva kjennetegnet den greske polisstaten?

3 Hvilke forhold bidro til at ﬂere ﬁkk politisk medbestemmelse i polis?

demokrati: demos = folk, kratia = styre, herske

← Hoplittsoldater som kjemper samlet på rekke og rad. Denne kampformasjonen krevde likt utstyrte soldater som samarbeidet tett. I de greske polisstatene måtte borgerne finansiere sitt eget soldatutstyr, og jorda ble fordelt slik at tilstrekkelig mange av dem kunne fylle rekkene. Steinrelieff, ukjent dato og kunstner.

borgertallet som her er oppgitt for Athen, er fra 300-tallet f.Kr.

REFLEKTER

Hvorfor bryr vi oss fortsatt om ﬂere tusen år gamle greske polisstater? Hva betyr de for oss i dag?

Athens folkestyre i lys av det moderne demokratiet

I Athen var det kun frie menn over 18 år med athensk far og mor som hadde borgerrett og kunne delta i demokratiet. De utgjorde bare rundt 30 000–40 000 av en befolkning på i underkant av 300 000. Videre var det et direkte demokrati, der alle borgerne kunne være med på å ta avgjørelser gjennom å møte opp og stemme i en folkeforsamling. Det moderne demokratiet forutsetter derimot allmenn stemmerett og er representativt, som vil si at vi velger mennesker som skal ta beslutninger på vegne av fellesskapet. Dagens folkevalgte forsamlinger, som Stortinget i Norge, har mer sine røtter i middelalderens stenderforsamlinger (som du kan lese om på side 97–98) enn i de greske folkeforsamlingene. Et visst innslag av direkte demokrati har imidlertid levd videre i moderne tid i form av folkeavstemninger. For eksempel har nordmenn to ganger i nyere tid blitt bedt om å stemme for eller imot norsk medlemskap i Den europeiske union (EF i 1972, EU i 1994). I tematekstene om demokrati og medborgerskap kan du lese mer om dette. (Se side 188 og 496.)

Folkeforsamling, råd og embeter

Den viktigste politiske institusjonen i det athenske demokratiet var folkeforsamlingen, som møttes rundt 40 ganger i året på høyden Pnyx i nærheten av Akropolis. Selv om menn ﬁkk borgerrett ved fylte 18 år, kunne de ikke møte i folkeforsamlingen før de hadde gjennomgått to år med militær trening og tjeneste som soldat. Folkeforsamlingen

Perspektiver

Vest mot øst – grekere mot persere

Perserriket, som hadde sin kjerne i dagens Iran, var et stort rike med et godt utviklet byråkrati, veier som bandt riket sammen, vanningsmetoder som ga store avlinger, og en blomstrende handel. Riket var delt opp i 20 provinser, satrapier, styrt av en satrap som hadde avlagt troskap til kongen. Kongemakten ble oppfattet som guddommelig. For perserkongene lå det stor prestisje i militære seire. I både 490 f.Kr. og 480 f.Kr. prøvde perserne å invadere det greske området, men ble slått tilbake.

Greske antikke kilder framstiller ofte perserne som tyranner og undertrykkere. Det kan skyldes at perserne prøvde å styre over greske polisstater i Lilleasia gjennom tyranner som var lojale mot perserkongen. Seieren over perserne skapte dessuten en holdning blant grekerne om egen overlegenhet. En del historikere ser dette som starten på en motsetning mellom vestlig og østlig sivilisasjon.

Da grekerne på begynnelsen av 1800-tallet kjempet for selvstendighet etter ﬂere hundre år med osmansk (tyrkisk) styre, ble historien om perserkrigene brukt mot tyrkerne. Her er et utdrag fra en tale av den greske frihetskjemperen Alexandros Ypsilantis (1792–1828): «La oss vinne tilbake friheten fra det klassiske Hellas […]. Tenk på Leonidas og de tre hundre som drepte barbariske persere – nå er tiden inne for å utrydde etterkommerne deres, som er enda mer brutale.» I Europa oppsto det en bevegelse som dyrket den greske antikken og støttet grekerne i kampen for selvstendighet.

Hvorfor framstilles perserne ofte negativt i antikke greske kilder? Hvorfor tror du tyrkerne ble sammenlignet med perserne i en gresk frigjøringskamp på 1800-tallet, og hvordan kan tyrkerne ha opplevd det?

tok alle viktige politiske avgjørelser etter at sakene først hadde vært diskutert. Det gjaldt utnevnelse av folk til embetsstillinger, erklæringer om krig og fred og vedtak av lover og traktater. Avstemningen foregikk ved håndsopprekning. Vedtakene ble hogd i stein og stilt ut på oﬀentlige steder slik at folk kunne lese dem.

Et råd av borgere over 30 år gjennomgikk saker og laget innstillinger før sakene skulle diskuteres og stemmes over i folkeforsamlingen. Rådet sørget for at sakslistene ble kjent før folkeforsamlingen møttes, slik at borgerne kunne forberede seg. Medlemmene av rådet ble trukket ut ved loddtrekning, slik at ingen skulle favoriseres fordi de for eksempel var velstående. 500 borgere ble trukket ut hvert år til denne oppgaven. Det var vanlige borgere som satte dagsorden for møtene i folkeforsamlingen, ikke eliten. Dette var en vesentlig del av reformene som førte til demokratiets fødsel i Athen i 508 f.Kr.

Andre ansvarsfulle oppgaver i samfunnet var det embetsmenn som utførte. Embetsmennene var også trukket ut ved loddtrekning og måtte være over 30 år. En borger kunne bare ha samme embete i ett år; det var for å unngå at noen ble for mektige. Etter at embetstiden var slutt, fulgte en oﬀentlig kontroll av embetsmannens arbeid. Hærførere, kalt strateger, ble derimot valgt av folkeforsamlingen på grunnlag av kvaliﬁkasjoner. Strategene kunne også gjenvelges.

Borgeridealet: bonde, soldat, politiker og idrettsmann

Den ideelle borgeren i Athen var jordeier, soldat, politiker og idrettsmann. Etter hvert som Athen fikk en stor flåtestyrke, fikk også de fattigste vist sin betydning for polisstaten gjennom å tjene som roere. Historikere regner derfor også med flåten som viktig for utviklingen av demokratiet i Athen. Den som ikke deltok i fellesskapet, ble sett ned på og betegnet som en idiot. For at dårlig økonomi ikke skulle hindre borgere i å delta i politikken, ble det på 300-tallet f.Kr. innført lønn for å møte i folkeforsamlingen, rådet og domstolene.

idiot: en som bare er opptatt av sine egne ting

Utforsk kilden

Perikles om demokratiet i Athen (utdrag)

«Demokrati er det navn vår styreform bærer, fordi styret ikke er samlet hos noen få, men hos flertallet. Etter loven står alle likt i private forhold. Men det som avgjør om en person blir valgt til et offentlig verv, er en vurdering av hver enkelt og hans anseelse på et eller annet felt, og dette er en kvalitetsvurdering mer enn en vurdering etter klasse. Det er slik at hvis en borger kan gjøre nytte for seg i staten, finner han seg ikke i å bli holdt borte og gå der uten å bli brukt, selv om han skulle være fattig. […] I vårt offentlige liv bryter vi ikke loven, først og fremst fordi vi har respektfølelse. Til enhver tid adlyder vi vår fungerende øvrighet og gjeldende lov, ganske særlig de lovene som er gitt til beskyttelse for mennesker som lider urett. Rikdom er for oss mer et utgangspunkt, for vi er jo de eneste som ser det

slik at den som ikke deltar i det oﬀentlige liv, ikke bare er uengasjert, men at han også er direkte unyttig. Det er vi selv som dels avgjør, dels gjennomtenker problemene på rett måte, ut fra den overbevisning at ord ikke er skadelige for handling, men at det skadelige snarere består i at en ikke lar seg belære med ord før en tar de nødvendige skritt i handling.»

Fra Fossum, K. mﬂ. (2000). Studiebok med kilder. Cappelen. S. 19.

Hvilke positive sider ved demokratiet i Athen framheves? Sammenlign dette med idealene for det moderne demokratiet. Se også oppgaven om Thukydid og kildekritikk på side 65.

leilighetstale: tale for store anledninger, som fest, bryllup eller begravelser

For å øve politisk innﬂytelse var det viktig å kunne tale godt for seg. Det gjaldt særlig under debattene i folkeforsamlingen, men også hvis en borger skulle føre saker for domstolene eller hedre mennesker ved for eksempel begravelser. Det var derfor viktig å mestre talekunst, eller retorikk. De viktigste retoriske sjangrene var nettopp den politiske talen, rettstalen og leilighetstalen.

Idrett var viktig for å holde seg i form som soldat, men kunne dessuten gi høy sosial status. Konkurranser ble arrangert over hele det greske området, men viktigst var de som ble holdt hvert fjerde år i juli på Olympia på Peloponnes-halvøya. Der samlet deltakere og tilskuere seg fra fjern og nær for leker til ære for guden Zevs. Vinneren ﬁkk en olivenkrans og statue av seg oppført i Olympia. Viktigst var nok likevel godene som ventet seierherren hjemme, for eksempel gratis bespisning på polisstatens regning resten av livet. De moderne olympiske leker, som første gang ble arrangert i Athen i 1896, er inspirert av de antikke konkurransene i Olympia.

De som sto utenfor: kvinner, innﬂyttere og slaver

Kvinnene i Athen hadde ikke borgerrett. De deltok heller ikke i særlig grad i samfunnslivet for øvrig. Det var ikke uvanlig at kvinner måtte oppholde seg i egne rom i hjemmet, der de tok seg av barn og huslige sysler. Utenfor hjemmet måtte kvinnene opptre varsomt. Hvis en kvinne ble voldtatt eller var utro, hadde ektemannen rett til å skille seg fra henne. Kvinnens oppgave var å gi ektemannen barn, og av hensyn til arv og verdier måtte det ikke være tvil om farskapet. Blant mennene var det derimot ikke uvanlig å ha elskerinner som hørte til slavene og innvandrerne, men ikke blant konene til andre borgere. Kvinnene giftet seg vanligvis i 15-årsalderen, ofte med menn som var en del eldre, og de manglet skilsmisserett.

Det fantes også en gruppe kvinner som ﬁkk lov til å omgås mennene og diskutere

↑ Den greske skulptøren Kresilas’ byste (ca. 429 f.Kr.) av Perikles i romersk kopi

Perspektiver Platon og Aristoteles om demokratiet

De store greske ﬁlosofene Platon (427–347 f.Kr.) og Aristoteles (384–322 f.Kr.) hadde tanker om hvordan staten burde styres. Platon mente dette var en oppgave for de klokeste, filosofene. Ifølge Aristoteles var det en mellomting av ulike styreformer som kunne tjene fellesskapets interesser best. Et monarki, et aristokratisk styre og et demokrati kunne alle utvikle seg i uheldige retninger: monarkiet til et tyranni, det aristokratiske styret til et oligarki der de rike styrte etter egne interesser, og demokratiet til et uopplyst pøbelvelde. Han mente derfor at et begrenset demokrati var best. I dette lå at de som var «best skikket» til å styre, ﬁkk mest makt. Aristoteles ønsket heller ikke å gi kvinner rett til politisk deltakelse, fordi han mente at de fra naturens side var underordnet mannen.

Det var ikke bare Platon og Aristoteles som var kritiske til demokratiet. Faktisk er det sjelden at kilder fra antikken omtaler demokratiet positivt.

Tvedt, K. A. mﬂ. «Den greske antikken – Filosoﬁ». Store norske leksikon

Hvordan mente Platon og Aristoteles at samfunnet burde styres? Hvorfor var de ikke tilhengere av demokratiet? (Se også utdraget fra Platon på neste side.)

→ Platon og Aristoteles.

Utsnitt fra Rafaels «Skolen i Athen» (1510–1511)

saker med dem. De ble kalt hetærer, som betyr venninner. Hetærene var kvinner som sto utenfor familiestrukturen og kunne være alt fra prostituerte til intellektuelle som hadde selvstendig økonomi og betalte skatt.

Innﬂyttere, som ble kalt metoikere, sto for mye av handelen i Athen. De betalte skatt, men hadde ikke borgerrett. Antikkens Hellas var et slavesamfunn, og slaver utgjorde en stor del av befolkningen i Athen og andre polisstater. Slavene utførte mange oppgaver, både i det oﬀentlige rom og på det private området. De utførte ordenstjeneste, fulgte barn til skolen, gjorde husarbeid og arbeidet i landbruket, i gruver og på byggeplasser.

Samfunn og kultur i Athen

Det athenske demokratiet, med borgernes frihet til å diskutere og kritisere, åpnet for nyskapende tenkning også på andre områder enn politikken. Flere steder i Athen oppsto det filosofiske skoler. En av dem var Platons akademi. Platon (427–347 f.Kr.) var elev av filosofen Sokrates (ca. 470–399 f.Kr.), og det er gjennom Platons tekster vi er blitt kjent med hva Sokrates sto for. Særlig kjent er Sokrates for sin evne til å stille intrikate spørsmål som rokket ved gitte sannheter. Gjennom selv å framstå som uvitende stilte Sokrates spørsmål som gradvis gjorde folk mer og mer usikre på hva de egentlig mente. På den måten ønsket han å få folk til å reflektere over hvorfor de handlet og uttrykte seg som de gjorde. Sokrates hadde tro på at menneskene kunne gjøre riktige ting hvis de bare hadde nok kunnskap. Men for å få nok kunnskap måtte man først erkjenne at man trengte kunnskap.

Mens Platon var elev av Sokrates, var Aristoteles (384–322 f.Kr.) elev av Platon. De to framstilles ofte som motpoler. Mens Platon kan betegnes som idealist, var Aristoteles

akademi: lærested

Utforsk kilden

Platon om saksbehandling i Athens folkeforsamling

«Når athenerne kommer sammen til folkeforsamling og polis skal treﬀe vedtak i en byggesak, tilkaller de husbyggerne som rådgivere om bygningene. Er vedtaket om skipsbygging, tilkaller de skipsbyggerne og så videre i alle saker de mener krever en kunst som kan undervises og læres. Og dersom en annen som de mener ikke er ekspert, prøver

å gi dem råd – om han er aldri så vakker og rik og fornem – så vil de ikke høre på ham, men ler og piper ham ut til han gir etter og går ned fra talerstolen selv (…). Slik går de fram i saker de mener krever en spesiell kunst. Men er det om styret av polis folket skal rådslå, reiser alle seg og tar del i debatten, snekker og smed, skomaker, kjøpmann og skipper, både rik og fattig, fornem og simpel. Og nå er det ingen som bruker mot dem at de gir råd uten å ha lært en kunst eller å ha vært elev hos en lærer. De mener tydeligvis at her kommer det ikke an på en tillært ferdighet.»

Fra Platons dialog Protagoras. Gjengitt i Schreiner, J. H. (1989). Antikkens historie. Historisk institutt, UiO. S. 106.

Hvordan skiller folkeforsamlingens behandling av politiske saker seg fra andre saker den behandler, ifølge Platon? Hvordan gjenspeiler kilden Platons syn på demokratiet? Vurder innholdet kildekritisk.

en realist. Platon var opptatt av ideenes verden, mens Aristoteles konsentrerte seg om det han kunne observere i menneskenes verden. Platons idélære går ut på at menneskene bare forholder seg til avskygninger eller avbildninger av fenomener som opphavlig hører til i en idéverden som de ﬂeste ikke har innsyn i eller tilgang til. Etter døden vil menneskets sjel søke tilbake til idéverdenen. Seinere kristne forestillinger om skillet mellom kropp og sjel og mellom himmelen og livet på jorda har klare likhetstrekk med Platons idélære.

Aristoteles studerte alt fra plante- og dyreliv til politikk, retorikk og diktning. Han var dessuten lærer for Aleksander den store, som seinere ble konge i Makedonia og en stor erobrer. Aristoteles etterlot seg mye skriftlig materiale som er viktige kilder til antikken. Han formulerte også teorier og begreper som fortsatt brukes innenfor blant annet retorikk og litteraturvitenskap.

Landemerket i Athen var Akropolis, en høyde som til å begynne med var et forsvarsverk. Rundt midten av 400-tallet f.Kr. gjorde athenerne Akropolis til et stort og praktfullt tempelområde, med Partenon-tempelet som midtpunkt. Inne i tempelet sto det en 12 meter høy statue i gull og elfenbein av Athens skytsgudinne, Athene. I tillegg til å tjene religiøse behov skulle tempelet synliggjøre Athen som stormakt.

HVA HAR SKJEDD?

1 Hvilken oppgave hadde folkeforsamlingen, og hvem kunne møte der?

2 Hva kjennetegnet embetsstillingene i Athen?

3 Hva var borgeridealet i Athen?

4 Hvilke samfunnsgrupper manglet medbestemmelse?

5 Nevn noen kjennetegn ved ﬁlosoﬁen og kulturen i Athen.

↑ Rekonstruksjon av Athen med Agora, Akropolis og Pnyx

Utforsk kilden

Aristoteles om slavehold

I et verk om statslære skriver den greske ﬁlosofen Aristoteles dette om slavehold:

«De tamme dyrene er av naturen bedre enn de ville, og for dem alle er det best å bli behersket av mennesket da de i så fall oppnår å leve i sikkerhet. (…) De som er så meget forskjellig fra andre mennesker som sjelen er fra legemet (kroppen) og et menneske fra et vilt dyr, er fra naturens hånd slaver. Slik er de mennesker som har til oppgave å bruke sitt legeme og hvis høyeste evne nettopp ytrer seg ved det; for dem er det best å bli behersket på den måten, like visst som det er tilfelle for de andre vesener som allerede er omtalt. For av naturen er de bestemt til slaver som kan være en annens eiendom og derfor også er det, og som har så meget fornuft at de oppfatter, men ikke kan tenke selvstendig.»

Fossum K. mﬂ. (2000). Studiebok med kilder. Cappelen. S. 20.

Hvordan begrunner Aristoteles slavehold?

→ En slave bærer amforaer ( kar med to hanker). Rekonstruksjon av Peter Connolly etter bilde på innsiden av en vase fra 500 f.Kr.

REFLEKTER

Hva framstår som likt og ulikt ved demokratiet i Athen sammenlignet med demokratiet i dag?

Oligarkiet Sparta

Sparta var den største polisstaten rent geograﬁsk og lå på Peloponnes-halvøya sør i Hellas. Ifølge historikeren Johan Henrik Schreiner var Sparta uvanlig stor til å være en polisstat. I Sparta utviklet det seg også politiske institusjoner som folkeforsamling og råd, men vanlige borgere hadde ikke den samme innﬂytelsen på politikken i Sparta som i Athen. Sparta var mer et oligarki, et fåmannsvelde, enn et demokrati. Hva var det som gjorde Sparta annerledes?

I folkeforsamlingen i Sparta kunne borgere over 30 år møte. Selv om alle nye bestemmelser formelt måtte godkjennes av folkeforsamlingen, hadde den liten makt og tok trolig bare stilling til saker som rådet ønsket gjennomført. I rådet satt det 28 borgere over 60 år som var utpekt av folkeforsamlingen. Rådets medlemmer tilhørte de rikeste jordeierne og satt på livstid. Videre hadde eforene stor innﬂytelse. Eforene var embetsmenn, valgt av folkeforsamlingen for ett år om gangen, som passet på at det ikke ble fattet vedtak som brøt med lovene og religionen. I det daglige var det eforene som styrte polisstaten. Sparta hadde dessuten to konger. De møtte i rådet, var hærførere og ledet religiøse seremonier.

Borgeridealet: et fellesskap av krigere Spartanerne oppfattet seg som etterkommere av helten Herakles, som ifølge gresk mytologi var uovervinnelig. I Sparta skulle borgeren derfor være en disiplinert og fryktløs

→ Ifølge legenden om Sparta var det en mytisk lovgiver med navn Lykurg som etablerte bystatens strenge samfunnssystem en gang på 700-tallet f.Kr. Den franske maleren Merry Joseph Blondel (1781–1853) portretterte Lykurg slik i 1828.

kriger. Videre var hensynet til fellesskapet fullstendig overordnet individuelle behov. Det strenge fokuset på disiplin og underkastelse gjorde at det var mindre spillerom for utvikling av ﬁlosoﬁ og andre vitenskaper slik som i Athen.

Siden målet for borgerne i Sparta var å bli godt trente og dyktige soldater, ga det status å hevde seg i idrett. Spartanerne gjorde det da også like godt på idrettsbanen som på slagmarken. Borgertallet i Sparta var lavt i forhold til det store området som hørte til polisstaten. Rundt år 600 f.Kr. var det bare ca. 8000 borgere i Sparta, seinere i antikken var det enda færre.

De andre: kvinner, innﬂyttere og slaver

Kvinnene i Sparta hadde en friere stilling enn kvinnene i Athen. De ﬁkk en viss utdanning, de kunne eie jord, og de kunne drive med idrett. Det skyldtes trolig at spartanerne så det som en fordel at også kvinnene var tett knyttet til fellesskapet. Men spartanerne var ikke forløpere for moderne tids feminisme. Kvinnene manglet borgerrett og var først og fremst noe en mann måtte ha for å få barn – og alle menn var pålagt å gifte seg.

Borgerne i Sparta eide jord, men dyrket ikke jorda selv. Det ble overlatt til helotene, den opprinnelige bondebefolkningen på Peloponnes som spartanerne nærmest brukte som slaver. Helotene fulgte med jordeiendommene og arbeidet på dem, men de var ikke spartanernes personlige eiendom. Handel og håndverk skulle heller ikke en borger i Sparta drive med. Det var overlatt til perioikene, som bodde i små landsbyer rundt om på Spartas territorium. Perioikene kjempet ofte sammen med spartanerne i krig, men manglet borgerrett.

→ Vi har svært få kilder til dagliglivet i antikken. Dette romerske veggmaleriet er fra Villa dei Misteri i utkanten av Pompeii. Byen ble begravd i aske under et vulkanutbrudd i 79 e.Kr. Asken ble en tidskapsel som bevarte mye av byen for ettertiden, inkludert dette portrettet av kvinner og barn. Forestill deg at vi hadde noe tilsvarende fra Sparta. Hvordan ser du det for deg?

Samfunn og kultur i Sparta

Sparta var en sterkt militarisert polisstat. Fra de var sju år måtte gutter leve i soldatbrakker og gjennomgå beinhard militær opplæring. Først da de ble 30 år, kunne de vende hjem, leve et familieliv og møte i folkeforsamlingen. En borger kunne riktignok få fri til å gifte seg og til å reise hjem for å lage barn før han fylte 30. Hvis han ikke lyktes med å gjøre kona gravid, var det påbudt å la andre menn prøve seg. Sparta trengte nemlig rekruttering av soldater, og da var det viktig å føde barn, helst sunne og sterke gutter. Homoﬁli var, som i andre polisstater, utbredt blant borgerne i Sparta. Men det tette soldatlivet bidro til at homoﬁle relasjoner var enda mer utbredt her.

Hvorfor var spartanerne så ekstremt opptatt av militær beredskap? En viktig årsak var at spartanerne hele tiden måtte være på vakt mot opprør fra helotene, som utgjorde ﬂere ganger så mange mennesker som spartanerne. Sparta var den eneste greske polisstaten der borgerne systematisk undertrykte en annen gresk befolkning. Forholdet mellom spartanerne og helotene er i det hele tatt ganske merkelig. Når ytre ﬁender truet, var det ikke uvanlig at heloter kriget sammen med spartanerne. På den andre siden erklærte Sparta i fredsperioder årlig krig mot helotene for å terrorisere dem og hindre at de samlet seg til opprør.

Det autoritære samfunnssystemet i Sparta skulle senere inspirere nazistene i mellomkrigstidens Tyskland. Blant annet ble opplæringen av unge gutter i Sparta til inspirasjon for utviklingen av den nazistiske ungdomsorganisasjonen Hitler-Jugend.

Historiebruk

Sivilisasjonskamp på

Spilleﬁlmen 300 (Zack Snyder, 2006) handler om kong Leonidas fra Sparta og hans 300 soldater som stilte seg i front for å forsvare den greske verdenen mot en overlegen persisk invasjonshær i 480 f.Kr. Filmen er basert på en tegneserieroman av Frank Miller.

Filmen viser en del sider ved samfunnet i Sparta som vi kjenner fra myter og historiebøker, som den beinharde militære opplæringen av unge gutter, religionens sterke plass og kvinnenes friere rolle enn i andre polisstater. Vi følger handlingen gjennom øynene til kong Leonidas. Et viktig argument for ﬁlmkarakteren Leonidas er å forsvare grekernes frihet mot persernes tyranni. Perserne framstilles som brutale undertrykkere.

Daværende president i Iran, Mahmoud Ahmadinejad, mente ﬁlmen forvrengte historien og var uttrykk for psykologisk krigføring fra Vesten. Filmskaperen forsvarte seg

HVA HAR SKJEDD?

1 Hva menes med et oligarki?

2 Hvorfor kan Sparta kalles et oligarki?

3 Hva var borgeridealet i Sparta?

4 Hvordan var kvinnenes status i Sparta?

REFLEKTER

r t spart an n ks j oner p ro g ram rororganisa-

med at ﬁlmen ikke var et historisk dokument, og at synsvinkelen ligger hos en spartaner. Filmen ble til i en tid der USA krevde FN-sanksjoner mot et iransk atomprogram og førte krig mot terrororganisasjoner i Midtøsten.

«Hisharme i Iran».

VG Red. (2007, 14. mars). «Historisk drama skaper harme i Iran». VG.

↑ Kong Leonidas, byste av ukjent kunstner fra ca. 480 f.Kr.

I hvilken grad mener du frihet kjennetegnet samfunnet i Sparta? Hva kan være årsaker til at kamp for å beskytte frihet er løftet fram i ﬁlmen? Hva synes du om argumentene for og imot ﬁlmen?

Hva er likt og ulikt når en sammenligner samfunnet i Sparta med samfunnet i Athen?

Athen mot Sparta – demokrati mot oligarki

Etter krigene mot perserne hadde flere av polisstatene etablert en allianse i form av en stor felles flåtestyrke, det deliske sjøforbundet, som Athen kom til å dominere. Sparta sto på sin side i spissen for et fastlandsforbund kalt det peloponnesiske forbundet. Da Athen ekspanderte og blandet seg i konflikter mellom polisstater på tvers av forbundene, ble det krig. Krigen mellom Athen og Sparta ble også farget av at det var ulike politiske systemer som sto mot hverandre. Mens Athen var et demokrati, med allierte som hadde lignende politiske systemer, var Sparta og deres allierte oligarkier.

400-tallet f.Kr. var generelt mye preget av krigføring, og særlig intenst ble det i årene fra 431 til 404 f.Kr. da Athen og Sparta sto mot hverandre i det som kalles den peloponnesiske krigen. Krigen endte med at Sparta beseiret Athen. Sparta inntok nå lederstillingen blant grekerne, men spartanerne ble upopulære fordi de også blandet seg opp i indre forhold i andre polisstater. I 371 f.Kr. led Sparta et avgjørende nederlag mot en koalisjon av misfornøyde polisstater under ledelse av polisstaten Theben.

Pella Epidamnos

Apollonia

DET TYRRENSKE HA

MAGNA GRAECIA

BRUTTIUM

Agrigento

Palermo

Korfu

EPEIROS

MAKEDONIA

KALKIDIKE

Olyntos

Amﬁpolis

Thásos

Lemnos

EGEERHAVET

Lesbos

Evboia

Khíos

Bysants

Kyzikos

Abydos

Pergamon Assos

LYDIA

Klazomenai

Efesos

Kykladene

Sardes

Kalkedon

Samos

Kamarina

MIDDELHAVET

Hellas under den peloponnesiske krigen, ca. 400-tallet f.Kr.

■ Athen og allierte ■ Sparta og allierte

■ Theben og allierte ■ Kartagisk område

Aleksander den store og hellenismen

Den lange krigsperioden svekket de greske polisstatene og gjorde dem mer sårbare for erobring utenfra. Det skjedde i 338 f.Kr. da kong Filip av Makedonia erobret Hellas. Sønnen hans, Aleksander (356–323 f.Kr.), la deretter under seg et rike som strakte seg fra Makedonia og Hellas, via Egypt og Perserriket til Indusdalen. Han ﬁkk derfor tilnavnet «den store».

Etter at soldatene hadde nektet å følge ham lenger da de kom til Indusdalen, vendte Aleksander tilbake til Babylon. Der døde han i 323 f.Kr., 33 år gammel. Etter Aleksanders død ble riket delt mellom tre av generalene hans. Polisstatene ble i tiden etterpå underlagt nye kongeriker, og den politiske makten forﬂyttet seg fra fellesskapet av borgerne til kongene og deres hoﬀ.

Aleksander den store hadde vært opptatt av å forene kulturene i områdene han erobret. Blant annet ﬁkk han i stand giftermål mellom soldatene sine og lokale kvinner. Foreningen av gresk, egyptisk og mesopotamisk kultur levde videre etter hans død med hovedsete i byen Alexandria i Egypt. Her ble kunnskaper fra de ulike kulturene samlet og studert. Sammensmeltningen av kulturer førte til nyskapning innenfor kunst, arkitektur og litteratur og til videreutvikling av kunnskaper om medisin, matematikk og mekanikk. Dette er blitt kalt hellenismen.

HVA HAR SKJEDD?

1 Hvilke forhold bidro til at Athen og Sparta kom i krig med hverandre?

2 Hvilke konsekvenser ﬁkk den langvarige krigføringen mellom Athen og Sparta?

3 Hva utrettet Aleksander den store?

4 Hvilke politiske endringer skjedde etter Aleksander den stores død?

Rhodos

PELOPONNES

LYKIA

Gaugamela Tigris

Kypros

Kreta

MIDDELHAVET

vadested: et sted der det er mulig å ta seg over elva

REFLEKTER

stender: grupper i samfunnet med ulik status og ulike rettigheter

Aleksanders rike 323 f.Kr.

Aralsjøen

→ Aleksanders felttog 334–323 f.Kr.

● Byer grunnlagt av Aleksander

KASPIHAVET

■ Rikets største utstrekning

■ Regioner avhengige av Aleksander

Hvordan kan vi vurdere enkeltmenneskers historiske betydning?

Antikkens Roma

Den romerske republikken

I likhet med demokratiet i Athen har også den romerske republikken vært til inspirasjon for utviklingen av det moderne demokratiet. Dette har skjedd til tross for at Roma i likhet med Sparta var et oligarki, ikke et demokrati. Hvordan skilte Roma seg fra Athen? For å ﬁnne svar på det må vi først rette blikket tilbake på hvordan Roma ble til. Roma oppsto ved elva Tiberen i Italia, der latinsktalende folk bosatte seg på høydene omkring et vadested. Et romersk sagn sier at det var tvillingene Romulus og Remus som grunnla byen, og at Romulus seinere drepte Remus og ble Romas første konge. Sikkert er det i hvert fall at Roma til å begynne med ble styrt av konger, inntil den romerske republikken ble innført ca. 510 f.Kr. Seinere skulle ordet konge og alt som kunne minne om det, bli et skjellsord blant det romerske aristokratiet.

I de første århundrene av den romerske republikken var det store motsetninger mellom de rikeste, patrisierne, og resten av folket, plebeierne. Plebeierne ønsket politiske rettigheter og innflytelse på styret av republikken, mens patrisierne ville ha dette for seg selv. Denne striden kalles stenderkampene. Et viktig pressmiddel fra plebeierne var trusselen om at de ville forlate Roma hvis de ikke fikk gjennom kravene sine. Siden plebeierne utgjorde atskillig flere mennesker enn patrisierne, ville en flytting betydd et stort tap av innbyggere og soldater for Roma.

→ «Den kapitolinske ulvinne» (ca. 500–467 f.Kr.). Bronseskulpturen illustrerer Romas grunnleggingsmyte. Tvillingbrødrene Remus og Romulus var satt ut for å dø, men reddet livet ved at ulvinnen tok til seg og diet guttene som senere grunnla Roma. Skulpturen befinner seg i Kapitol-museet i Roma.

Stenderkampene endte til slutt med at plebeierne fikk sin egen forsamling og retten til å velge egne embetsmenn, såkalte folketribuner, som skulle beskytte interessene deres. Etter hvert fikk velstående plebeiere også tilgang til de høyeste politiske posisjonene i Roma. Plebeiernes forsamling smeltet sammen med andre institusjoner og ble en folkeforsamling for alle romerske borgere. Roma forble likevel en republikk dominert av et fåtall av borgerne, med andre ord et oligarki. Hvordan klarte dette fåtallet, som besto av de rikeste borgerne, å få sin vilje gjennom i styret av Roma? For å finne svaret på det må vi se nærmere på hvordan de politiske institusjonene og synet på borgerretten skilte seg fra de greske polisstatene.

Råd, folkeforsamling og embeter

Den viktigste politiske institusjonen i den romerske republikken var utvilsomt senatet. I dette rådet satt det representanter for de rikeste familiene i Roma, ofte borgere som hadde hatt høye embeter. Senatet drøftet og avgjorde i realiteten de ﬂeste viktige saker, selv om det ikke hadde formell beslutningsmyndighet. Senatets oppgave var egentlig å gi råd til folkeforsamlingen og republikkens embetsmenn. Hvis noen prøvde å få vedtatt saker i folkeforsamlingen uten at de først var diskutert i senatet, levde de farlig. De rikeste borgerne var nemlig hele tiden på vakt mot folk som kunne true deres makt og posisjoner ved å gjøre seg populære blant folket.

Folkeforsamlingen tok avgjørelser om krig og fred, valgte embetsmenn og vedtok eller forkastet lovforslag. Borgere over 18 år kunne møte i folkeforsamlingen. Den skilte seg vesentlig fra de greske folkeforsamlingene fordi den var organisert ulikt etter hvilke saker den behandlet, og fordi borgerne stemte i grupper. Ved valg til de viktigste embetene og ved avstemninger om krig og fred var borgerne inndelt i 193 stemmegrupper etter formue. De rikeste borgerne utgjorde ﬂest stemmegrupper og hadde størst

senat: besluttende forsamling, eg. råd av de eldste

→ Forum Romanum, restene av det som en gang var Romerrikets politiske og kulturelle sentrum. Her var blant annet senatet, templer og triumfbuer.

→→ Ikke langt fra Forum Romanum ligger Colosseum, en arena for gladiatorkamper med plass til ca. 50 000 tilskuere. Gladiatorene var krigsfanger, slaver og frivillige som kjempet mot ville dyr eller mot hverandre. Gladiatorkamper ble arrangert på lignende arenaer over hele Romerriket.

innﬂytelse. Ved lovgivning og valg av lavere embetsmenn var borgerne inndelt i 35 stemmeavdelinger etter bosted.

Forsamlingen tok som regel bare stilling til saker som senatet på forhånd hadde godkjent. Folkeforsamlingen møttes ulike steder i Roma, men etter hvert som romerne la nye områder under seg, ble det problematisk å ﬁnne steder med plass til alle borgerne. Derfor mistet etter hvert forsamlingen sin betydning, og i keisertiden forsvant den helt.

Det høyeste en borger kunne nå på embetsstigen i Roma, var å bli konsul. To konsuler styrte samtidig, og den ene kunne oppheve vedtak gjort av den andre. Et mye lavere, men likevel viktig embete, var folketribun. Folketribuner kunne fremme forslag på vegne av folket for senatet og folkeforsamlingen og stanse vedtak som skadet folkets interesser.

Borgeridealet: gradvis utvidelse av borgerretten I likhet med de greske polisstatene var borgerretten i Roma i utgangspunktet forbeholdt menn som eide jord og kunne gjøre militærtjeneste. Videre måtte en borger ha romerske foreldre. Dette skulle komme til å endre seg etter hvert som Roma ekspanderte fra bystat til imperium. For å vinne støttespillere var romerne villige til å gi borgerrett til andre folkegrupper som underkastet seg Romas vilje. Kravet om at en borger måtte eie jord, falt også bort. Mange eiendomsløse borgere oppholdt seg i Roma, ofte tidligere soldater som hadde vært så lenge av gårde at de ikke lenger hadde noen eiendom å vende hjem til. Etter hvert ble det mer og mer vanlig å gi borgerrett til nye folkegrupper, og på 200-tallet e.Kr. ﬁkk alle frie menn i Romerriket borgerrett. Å lykkes militært kunne være en viktig karrierevei for unge borgere fra velstående familier. Seire i krig sikret ære og berømmelse og ikke minst inntekter som kunne benyttes til å kjøpe seg støttespillere gjennom patron–klient-systemet. En patron var en som

kunne gi andre mat eller beskyttelse. Mottakeren ble da en klient som skyldte patronen en gjentjeneste, som å gi ham sin politiske stemme i folkeforsamlingen eller utføre andre tjenester for ham. På denne måten kunne de rikeste i Roma kjøpe seg stemmer i jakten på makt og posisjoner. Historikerne er uenige om hvor fast og gjennomført dette systemet var, men patron–klient-relasjonen kan være med på å forklare hvordan en fåtallig elite kunne dominere styret av Roma slik den gjorde.

Kvinner og slaver

Kvinnene i Roma hadde en mye friere stilling enn i Athen. De hadde riktignok ikke borgerrett, men kunne bevege seg fritt og være til stede på oﬀentlige arenaer som amﬁteatre og hesteveddeløpsbaner. Kvinner kunne også kreve skilsmisse. Et ærefullt oppdrag for kvinner var jobben som prestinne for gudinnen Vesta, såkalte vestalinner. De skulle sørge for at ilden i Vestas tempel ikke sluknet. Ilden symboliserte Romas evige makt. Vestalinnene levde et privilegert liv. Forutsetningen var at de avla og holdt et kyskhetsløfte. Ble det påvist at en vestalinne ikke var jomfru, ble hun levende begravd. I likhet med antikkens Hellas var også den romerske verden et slavesamfunn. Bruken av slaver var svært utbredt i byen Roma og Romerriket. Store mengder krigsfanger fra erobrede områder ble gjort til slaver. Slavene utførte arbeid på en rekke områder, som tjenere, bygningsarbeidere og jordbruksarbeidere. De kunne også ha administrative oppgaver.

Samfunn og kultur i Roma

Mens grekerne var nær knyttet til polisfellesskapet, hadde borgerne i Roma en sterkere tilhørighet til familien enn til staten. Pater familias var det øverste mannlige overhodet i familien. Han hadde ansvaret for religiøse seremonier der man dyrket guder og forfedre.

privilegert: å ha fordeler kyskhetsløfte: løfte om å være seksuelt avholdende

→ I utgangspunktet var militærtjeneste en kvalifikasjon for borgerrett i Roma. De romerske legionærenes disiplin og dyktighet på slagmarken var en av faktorene som bidro til Romas ekspansjon.

Pater familias bestemte over alt familien eide, og hadde domsmyndighet over familiemedlemmene.

Romerne var svært bevisste på sin egen kultur og hvor overlegen den var. Folkeslag utenfor Romerriket ble kalt barbarer, opprinnelig en betegnelse på mennesker som snakket uforståelig. Selv om romerne følte seg kulturelt overlegne andre folkeslag, var de fascinert av gresk kultur. De overtok også grekernes gudeverden, men satte sine egne navn på gudene. I likhet med grekerne reiste romerne praktfulle templer. Hærførere som hadde vunnet viktige seire, ﬁkk holde storslåtte inntog i byen. De endte gjerne ved Jupiter-tempelet på Kapitol, en av Romas sju høyder.

infrastruktur: faste anlegg eller systemer som gjør at samfunnet fungerer mer eller mindre eﬀektivt, for eksempel veier og post-, vann- og kloakksystem

Romerne utviklet en rettstenkning, seinere kalt romerretten. Prinsipper fra romerretten er viktige i rettsstater også i vår tid. Romerne la vekt på at loven skulle være lik for alle borgerne. Et annet prinsipp ved romerretten var at man bare kunne straffes hvis det fantes en lov som ga hjemmel for det. Videre kunne rettsavgjørelser bygge på tidligere dommer fra lignende saker (rettspraksis), et prinsipp som fortsatt praktiseres av dom stoler. Romerne innførte også et skille mellom privatrett og strafferett. Strafferetten dreide seg om forbrytelser mot staten, mens tvister mellom ulike parter hørte til privatretten. I straffesaker måtte det bevises at den tiltalte var skyldig, dessuten skulle tvil komme den tiltalte til gode. Romerne bygde, i motsetning til grekerne, opp en svært god infrastruktur. Et omfattende veinett gjorde at det ble lett å forflytte seg raskt innenfor riket, og at viktige meldinger kunne sendes over store avstander. Akvedukter fraktet vann fra omkringliggende fjell inn til byene, og under Roma ble det bygd et omfattende kloakksystem. Romerne tilbrakte mye tid på offentlige arenaer som badeanlegg, amfiteatre og veddeløpsbaner. Det kunne de gjøre fordi slavene sto for mye av det praktiske arbeidet i samfunnet. Etter hvert som romerne la under seg nye områder, økte antall slaver i Roma. Det skyldtes at krigsfanger ofte endte som slaver.

Utforsk kilden

Claudias gravskrift

Det er bevart mange gravskrifter fra den romerske antikken. For de romerske familiene var et godt ettermæle viktig, her om en kvinne som døde ca. år 100 f.Kr.:

«Venn, jeg har ikke mye å si, stopp og les. Hennes foreldre ga henne navnet Claudia. Hun elsket sin mann av hele sitt hjerte. Hun fødte ham to sønner, en som hun forlot på jorden, den andre under den. Hun var behagelig å snakke med og gikk med reist hode. Hun hadde skikk på sitt hus og arbeidet med ull. Det er alt.»

Fra Sandberg, R. mﬂ. (1996). Epos. Almqvist og Wiksell Förlag.

Hvem tror du har skrevet gravskriften, og kan det ha noe å si for måten den er skrevet på? Hvilken sosial klasse tror du Claudia tilhørte? Vurder innholdet kildekritisk.

Personer som søkte makt og innflytelse i Roma, var opptatt av å skaffe seg folkets gunst. «Brød og sirkus» er et begrep for at folket måtte få dekket behovet for mat og underholdning. Populære tiltak var derfor utdeling av gratis brød og tilbud om gladiatorkamper, hesteveddeløp og annen underholdning. Forum Romanum var midtpunktet i Roma. Her lå viktige templer og offentlige bygninger der blant annet senatet holdt til, og det var ellers plassen for å møte andre eller vise seg fram.

Fra bystat til imperium

Romerne var fra 400-tallet f.Kr. stadig i strid med andre folkegrupper, konﬂikter de ofte gikk seirende ut av. Vi kjenner ikke til årsakene til stridighetene, men befolkningsøkning og behov for mer land og tilgang til ﬂere ressurser anses som sannsynlige motiver. Det vi derimot vet sikkert, er at romerne de påfølgende århundrene utvidet territoriet sitt kraftig. På 200-tallet f.Kr. hadde de sikret seg kontrollen over den italienske halvøya. Deretter fulgte videre ekspansjon langs Middelhavet.

Historikerne har vært opptatt av om romernes ekspansjon var bevisst og målrettet, eller om den tvert imot var et resultat av tilfeldigheter der det ene førte til det andre. Trolig var det i utgangspunktet ingen større, gjennomtenkt plan bak ekspansjonen. Romerne gjorde seg derimot avhengige av erobringer. Krigsbytter og tilgang til nye områder og ressurser var nødvendig for å ﬁnansiere de store hærene og det store forbruket blant befolkningen i Roma.

Krigere og taktikere

Hvordan lyktes romerne med å utvide territoriet sitt så kraftig? Én forklaring er deres evner som krigere. Romerske soldater var godt utrustet og utviste stort mot og høy

↑ Detalj fra veggmaleri i Villa dei Misteri i Pompeii, ca. år 100 f.Kr.

Sammenhenger

Den politiske arven fra Athen og den romerske republikken

Som du har sett i dette kapitlet, var det antikke demokratiet annerledes enn demokratiet i dag. På den andre siden lever den grunnleggende forestillingen videre om at ﬂertallsavgjørelser i folket gir lover og andre vedtak gyldighet. Det samme gjelder prinsippet om at demokratiet må bygge på åpenhet og tillate debatt og kritikk, slik vi kjenner det fra demokratiet i Athen.

1700-tallets opplysningsﬁlosofer var opptatt av menneskets frihet og fornuft. De var dypt fascinert av antikkens naturrettstenkning og de politiske systemene i antikkens Hellas og Roma. Jean-Jacques Rousseau (1712–1778) betraktet Athens direkte demokrati som en ideell styringsform, men antydet samtidig at det var ugjennomførbart i større samfunn. Den romerske republikken inspirerte derimot mange av de nye grunnlovene på 1700-tallet. Romas politiske system ble ansett som et representativt styre av ansvarlige borgere. Derimot mente

demagog: folkeforfører, en som spiller på følelser og uholdbare løfter for å få med seg folket

en at det athenske systemet ville åpne for at «uopplyste folkemasser» ble forført av demagoger (folkeforførere) og dermed lede til forhastede og ukloke vedtak. Fordelingen av makt i den romerske republikken mellom to konsuler, senatet og folkeforsamlingen inspirerte Charles de Montesquieus (1689–1755) lære om maktfordelingsprinsippet. Prinsippet om at statsmakten skal fordeles på en lovgivende, en utøvende og en dømmende myndighet, er i dag grunnleggende for alle demokratier.

Amadou, C. (2012). Vestens idéhistorie. Antikken og middelalderen. Cappelen Damm Akademisk. S. 81.

Hvorfor ble den romerske republikken, og ikke Athen, et ideal for grunnlover på 1700-tallet? Er dette noe som også kan sies å prege politikken i dag?

disiplin i krig. De hadde avlagt lojalitetsed, sacramentum, og straffen var hard hvis noen sviktet på slagmarken. Straffen rammet ikke bare den soldaten som sviktet. Også andre, tilfeldig utvalgte soldater fra samme avdeling risikerte å bli henrettet. Men soldatene var ikke bare drevet av frykt. Ved seire i krig kunne de håpe på å få en del av krigsbyttet. For de romerske hærenes slagkraft var det også en fordel at soldater kjapt kunne forflyttes fra ett sted til et annet, takket være det godt utbygde veinettet. Romas ekspansjon skyldtes også at romerne var dyktige politiske taktikere. De kunne gi borgerrett til andre folkegrupper mot at de stilte soldater til Romas rådighet. Romerne var også mestre i splitt-og-hersk-taktikk. Det vil si at de beseiret motstandere ved å inngå skiftende allianser med andre stater og folkegrupper.

HVA HAR SKJEDD?

1 Hva var stenderkampene, og hva ble resultatet?

2 Hvem satt i senatet, og hva var senatets oppgave?

3 Hva gikk patron–klient-systemet ut på?

4 Hvordan skilte romernes syn på borgerrett seg fra grekernes?

5 Hvordan skjedde tildelingen av embeter i Roma sammenlignet med i Athen?

6 Hvordan artet livet for kvinnene seg i Roma sammenlignet med i Athen?

REFLEKTER

Hvorfor har den romerske republikken blitt tillagt så stor historisk betydning? Er utviklingen i Roma under republikken interessant i lys av utfordringer i vår egen tid?

Sammenhenger

Hvorfor ble Roma et imperium, ikke Athen eller Sparta?

Hva gjorde at Roma utviklet seg til et imperium, men ikke en av de greske polisstatene, som Athen eller Sparta? En viktig årsak er de ulike holdningene til hvem som kunne få borgerrett. Mens de greske polisstatene knyttet borgerretten til eiendom og arv og holdt innflyttere utenfor, ga romerne varierende grader av borgerrett til andre folkeslag for å knytte allianser. Det gjorde igjen at romerne kunne stille store hærer, og at folk aksepterte romersk overherredømme. Til slutt fikk alle frie borgere i Romerriket borgerrett. Romerne viste også evne til å få mennesker fra erobrede områder til å føle seg som en del av det romerske fellesskapet. Vi kan derfor si at romerne var flinke til å fremme det vi i dag kaller medborger-

skap. De drev heller ingen systematisk undertrykking av andre som kunne føre til fare for stadige opprør, slik spartanerne gjorde med helotene. Roma var også et mer aristokratisk samfunn enn Athen og Sparta, der militære bragder i større grad kunne være en karrierevei for velstående borgere. En seier på slagmarken ga rikdom og ære.

Beard, M. (2019). SPQR. Det gamle Romas historie . Cappelen Damm. S. 152–154.

Hvorfor lyktes romerne bedre som imperiebyggere enn grekerne?

← «Alle veier leder til Rom.» Et nettverk av veier koblet delene av imperiet til Roma.

Fra republikk til keiserdømme

På 100-tallet f.Kr. ble Romerriket kastet ut i borgerkriger. De oppsto da to folketribuner, brødrene Tiberius og Gaius Gracchus, prøvde å gjennomføre jordreformer som skulle komme både Roma og innbyggerne til gode, uten å gå veien om senatet. Begge endte opp med å bli drept av politiske motstandere. En av tankene bak jordreformen var å skape en større hær av lojale bondesoldater. En slik reform ville gjøre personene bak forslaget populære blant folket, noe som kunne utfordre makten til de rikeste i Roma.

De urolige tidene som fulgte etter drapene på Gracchus-brødrene, hadde dypereliggende årsaker i større forskjeller og økte motsetninger mellom rike og fattige borgere. Mange soldater ble i denne perioden nærmere knyttet til hærførerne sine enn til den romerske republikken.

Cæsars statskupp

Gaius Julius Cæsar (100–44 f.Kr.) tilhørte en av de mest fornemme familiene i Roma, og selv slo han seg opp som embetsmann og hærfører. I embetet som edil arrangerte han praktfulle og kostbare gladiatorforestillinger før han ble romersk stattholder i Spania, som romerne hadde erobret på 130-tallet f.Kr.

Cæsar avanserte til å bli konsul i Roma, med støtte fra den mektige hærføreren Gnaeus Pompeius (106–48 f.Kr.). Etter konsulperioden ﬁkk Cæsar ansvaret for provinsen Gallia (se kartet på side 61). Cæsar førte en rekke kriger i Gallia. Krigføringen gjorde ham rik, og han ble svært populær blant soldatene sine fordi han belønnet dem godt og selv utviste mot i krig. Senatet likte derimot ikke at Cæsar startet kriger uten å spørre dem først. Cæsar fryktet derfor straﬀ da senatet forlangte at han skulle vende hjem. Han valgte da å ta hæren sin med tilbake til Roma. Dette var en uhørt handling, ensbetydende

stattholder: det fremste embetet og den øverste myndighet i en romersk provins med ansvar for blant annet skatteinnkreving

Utforsk kilden

Plutark om Cæsar

Plutark (45–125 e.Kr.) var en gresk historieskriver og filosof som blant annet skrev flere biografier om kjente personer fra antikken. Her følger et utdrag om Cæsar: «(…) Cæsar fremkalte og oppelsket selv mot og ærgjerrighet hos sine soldater. For det første sparte han ikke på belønninger og æresbevisninger. Han viste dem at han ikke samlet rikdom som var tatt fra fienden til sin egen private luksus eller til et behagelig liv etter krigen. Det som var tatt, var i forvaring hos ham og skulle gå til seierspris for tapperhet. Selv hadde han ikke større part i rikdommen enn det han ga de soldatene som hadde gjort seg fortjent til det. For det annet fostret han kampånd ved frivillig å utsette seg alle farer og (…) ikke gi seg for noen anstrengelser. (…) Men det gjorde et dypt inntrykk på dem at

han kunne holde slit som egentlig måtte være altfor hårdt for hans konstitusjon (helse); for han var mager, hadde en blek og myk hud, led av hodepine og var tilbøyelig til epileptiske anfall. (…) Etter triumfene ga han soldatene store gaver. Folket forsøkte han å vinne ved bespisninger og forestillinger. En gang bespiste han alle ved 22 000 bord og lot dem se gladiatorkamper og sjøslag til minne om sin datter Julia som var død for lenge siden.»

Fra Fossum, K. mﬂ. (2000). Studiebok med kilder. Cappelen. S. 31–32.

Hvilke sider ved Cæsar er det Plutark framhever? Hva sier kilden om Plutarks syn på Cæsar? Vurder innholdet kildekritisk.

← Cæsars portrett på sølvmynt fra 44. f.Kr (CAESAR DICT QVART)

med statskupp. En hærfører som hadde ført krig ute i provinsene, skulle nemlig forlate hæren før han passerte elva Rubicon, som lå et stykke nord for Roma.

Da Cæsar inntok Roma, kom han i konﬂikt med sin gamle støttespiller Pompeius. Senatet hadde utpekt Pompeius som republikkens beskytter. Cæsar seiret over Pompeius og sørget deretter for å plassere lojale støttespillere i senatet og andre viktige posisjoner.

På den måten fikk han senatet til å godkjenne ham som konsul flere år på rad, også som enekonsul. Men da Cæsar i 44 f.Kr. erklærte seg som enehersker på livstid, gikk en gruppe senatorer sammen om å myrde ham. I den romerske republikken kunne en bli utnevnt til diktator for et halvt år ved kriser, men en enehersker på livstid minnet for mye om det forhatte kongebegrepet.

Oktavians vei til keisermakten

Etter Cæsars død fulgte en maktkamp som Oktavian (63 f.Kr.–14 e.Kr.), Cæsars adoptivsønn og arving, gikk seirende ut av. I denne kampen erobret han også Egypt, etter at den egyptiske dronningen, Kleopatra (69–30 f.Kr.), hadde alliert seg med Oktavians rival, Markus Antonius.

Oktavian vendte tilbake til Roma som den mektigste personen i Romerriket. Mens Cæsar ble drept etter kort tid som enehersker, kom Oktavian til å styre Romerriket i mange år. Hvorfor ﬁkk han en annen skjebne enn Cæsar? En viktig årsak er at Oktavian var taktisk klok og lot republikkens gamle institusjoner bestå. Han unnlot å kalle seg noe som kunne minne om enehersker, og brukte bare begrepet princeps senatus («den første i senatet») om seg selv. Folkeforsamlingen mistet gradvis makten til å gi lover og velge embetsmenn til senatet. Der kunne Octavian som princeps nominere kandidater til embetsvalg. Oktavian ga også seg selv folketribunembetet, som innebar retten til å foreslå lover og nedlegge veto på vegne av folket.

LUSITANIA

MAURITANIA

Romerrikets utvidelser

■ Romerriket 264 f.Kr.

■ til 121 f.Kr.

■ til Cæsars død 44. f.Kr.

■ til Augustus’ død 14 e.Kr

■ til Trajans død 117. e.Kr

Oktavians styre innledet en lang fredsperiode, Pax Romana. I 27 f.Kr. ga senatet ham ærestittelen Augustus («den opphøyde»). Selv kalte Oktavian seg Cæsar Augustus, som er bakgrunnen for keiserbegrepet. Selv om Augustus lot de gamle politiske institusjonene bestå, knyttet han til seg nye rådgivere og administratorer. Dette la grunnlag for en statsadministrasjon under keiserens kontroll, som seinere i keisertiden fortrengte senatets makt.

Keisertiden: ekspansjon, stagnasjon og splittelse

Romerriket fortsatte å vokse under Augustus’ etterfølgere og nådde sin største utstrekning rundt år 100. Da strakte Romerriket seg fra Spania i vest til Mesopotamia i øst og fra England i nord til Nord-Afrika i sør. Innbyggertallet var trolig rundt 60 millioner. For å styre det enorme riket støttet romerne seg på lokale styringsformer i områdene de hadde lagt under seg. Det fantes mange bystater innenfor rikets grenser, og romerne bidro til at det ble flere gjennom å grunnlegge nye byer. Rundt år 300 var antall bystater nærmere 2000, fordelt på ulike provinser. De hadde et selvstendig ansvar for styret av byen og omkringliggende områder. Lokale stormenn som var lojale mot Roma, hadde gjerne stor innflytelse på styret av bystatene. Som ledere for provinsene satte romerne inn stattholdere. De var utnevnt av senatet i Roma, seinere av keiserne, og hadde som oppgave å sørge for ro og orden, og at Roma fikk sine skatteinntekter. Et eget postvesen forbeholdt offentlig korrespondanse og det velutbygde veinettet sørget for at meldinger raskt ble formidlet mellom Roma og de ulike delene av riket.

Under keiser Konstantin (275–337) ble Konstantinopel grunnlagt som ny hovedstad for den østlige delen av Romerriket og oppkalt etter ham. Årsaken var trolig at denne delen av riket var økonomisk sterkere enn den vestlige. Konstantinopel lå nær viktige

keiser: Cæsar ble på latin uttalt «Kaisar». Det russiske begrepet «tsar» har også sin opprinnelse i Cæsar.

Nærbilde

Oktavian som keiser Augustus

Oktavian var i slekt med Cæsar på morssiden og mistet sin far da han var fem år. Cæsar innlemmet Oktavian i sin stab, og da Cæsars testamente ble oﬀentliggjort etter hans død, viste det seg at Cæsar hadde utpekt Oktavian til sin adoptivsønn og arving. Sammen med to av Cæsars hærførere, Markus Antonius og Markus Lepidus, nedkjempet Oktavian Cæsars drapsmenn og deres støttespillere. Deretter delte de makten over Romerriket mellom seg i et tidsavgrenset tremannsdiktatur. Lepidus ble etter en stund satt til side, mens Oktavian og Antonius tok kontrollen over hver sin del av riket. Etter at samarbeidet tok slutt og Oktavian hadde beseiret Kleopatra og Antonius, vendte han tilbake til Roma. Der erklærte han at han ga makten tilbake til republikkens institusjoner. Likevel sørget han i virkeligheten for å samle all makt på sine hender. Historikeren Knut Ødegård peker på at Oktavian var vokst opp med den romerske overklassens intriger og derfor etablerte et system

der han satt trygt med makten, men der de gamle og fornemme slektene samtidig fortsatt følte og trodde de hadde innﬂytelse.

Historikere har også diskutert om Oktavian (Augustus fra 27 f.Kr.) sto for en revolusjon av Romerriket. Jon Iddeng poengterer hvordan Augustus ikke i navnet, men i virkeligheten, opptrådte som en enehersker med både lovgivende, utøvende og dømmende makt. Samtidig understreker han at det ikke skjedde noen stor samfunnsomveltning under Augustus. De sosiale og økonomiske forholdene var de samme, med den samme eliten på toppen.

Iddeng J.W. (2018). Romerrikets historie. Keisertida. Dreyers Forlag. S. 18–29.

Hva mener du var vesentlige årsaker til at Augustus ﬁkk en annen skjebne enn Cæsar?

germanere: opprinnelig en stamme i det nordlige Gallia, etter hvert en samlebetegnelse for ﬂere stammer av indoeuropeere som var språklig beslektet og skilte seg ut fra folkegruppene omkring

handelsruter som gikk østover og ga tilgang til store inntekter. I 395 ble øst–vestsplittelsen ytterligere forsterket da en ny keiser delte Romerriket mellom to av sønnene sine. Nå var det et vestromersk rike og et østromersk rike med hver sin keiser. Mens Det østromerske riket, også kalt Bysants, skulle komme til å bestå helt fram til 1453, gikk Det vestromerske riket ganske snart i oppløsning. Man klarte ikke lenger å forsvare grensene, og i 410 plyndret gotere byen Roma. Den siste vestromerske keiseren, 16 år gamle Romulus Augustulus, ble avsatt i 476.

Det vestromerske rikets undergang

Hva gjorde at Det vestromerske riket gikk i oppløsning? Årsakene ligger i både ytre og indre forhold. Så lenge romerne stadig erobret nye områder, kunne de ﬁnansiere den store hæren og byenes enorme forbruk. Men da romerne ikke klarte å erobre mer, måtte alle utgifter ﬁnansieres innenfor riket. Presset på grensene økte da krigerfolket hunerne trengte inn i Europa fra øst rundt 370 og presset andre folkeslag mot Romerrikets grenser. Romerne måtte ha store styrker fordelt langs grensene over hele riket.

For å dekke de økte utgiftene måtte borgerne på den italienske halvøya betale skatt. Men det var vanskelig å få inn nok skatteinntekter. Jordbruksproduksjonen var svekket etter de urolige tidene med krigføring og plyndring, og deler av riket var ikke lenger under keiserens kontroll. Nå økte skattetrykket på de byene som fortsatt var under statens kontroll. Det økonomiske presset og den utrygge tilværelsen gjorde at mange velstående borgere ﬂyttet ut på landsbygda og skaﬀet seg store jordeiendommer, kalt gods. Den sterke godsdannelsen førte til at handel og byliv gikk kraftig tilbake. Etter hvert måtte keiseren i vest inngå avtaler og kompromisser med germanske høvdinger. Germanske soldater tjenestegjorde også for romerne mot løfter om jord. Til slutt var

→ Oktavian som pontifex maximus (Romas øverste religiøse autoritet), byste fra 12 f.Kr.

det lite igjen av det politiske, økonomiske og militære fundamentet til den vestromerske statsmakten. Det østromerske riket (Bysants) klarte bedre å stå imot det ytre presset. Det skyldtes blant annet jordreformer på 600-tallet som la grunnlaget for en stor og lojal hær av frie bondesoldater. I motsetning til keiserne i Det vestromerske riket lyktes de østromerske keiserne også med å skape et godt utbygd byråkrati og et lovverk som sikret indre kontroll og stabilitet.

HVA HAR SKJEDD?

1 Hvorfor og hvordan ble Cæsar drept?

2 Hvem vant maktkampen etter Cæsars død, og hva skjedde med styreformen?

3 Hva var Pax Romana?

4 Hvilke områder tilhørte Romerriket på sitt største, og hvordan styrte romerne imperiet?

5 Hvordan ble Romerriket delt?

6 Hvilke forhold bidro til Det vestromerske rikets undergang?

REFLEKTER

Romerriket varte i over tusen år, og enda lenger når man tar med de østromerske keiserne i Bysants.

Hva mener du var vesentlige årsaker til at det varte så lenge?

Perspektiver

Kristendommens inntog i Romerriket

De kristne var grupper som fulgte læren til den jødiske reformatoren Jesus. De hevdet i likhet med jødene at det bare fantes én sann gud – deres egen. Slike holdninger kunne provosere folk som trodde på andre guder. Romerne lot i utgangspunktet folk tro på de gudene de ville, så sant de også ville ofre til keiseren som en slags politisk lojalitetserklæring. Siden de kristne satte sin egen tro så høyt over andres og ikke deltok i det romerske fellesskapet med fester, gladiatorkamper og annet, ble de upopulære og utsatt for rykter og forfølgelse. Samtidig var kristendommen åpen for alle uavhengig av sosial status og kjønn. Det bidro til at oppslutningen om de kristne menighetene økte.

Under keiser Konstantin ble det slutt på forfølgelsen av de kristne, tvert om ble de nå favorisert. Konstantin hevdet at han før et avgjørende slag hadde sett et lysende kors på himmelen, og at Jesus i drømme hadde bedt ham

om å bruke det kristne symbolet. Han ga soldatene sine ordre om å male initialene for Kristus på skjoldene sine. Og da Konstantins tropper seiret, tolket han det til at seieren var gitt ham av de kristnes gud.

Konstantin kan ha vurdert kristendommen som gunstig for å holde på makten sin. De som trodde på bare én gud, kunne kanskje lettere også akseptere at den politiske makten lå hos bare én person? I 390-årene ble kristendommen gjort til statsreligion i Romerriket av keiser Teodosius. Alle aktiviteter som ble holdt til ære for de gamle gudene, skulle nå ta slutt. Keiseren beslagla også de gamle templenes rikdommer.

Hvem var de kristne? Hvordan gikk de kristne fra å være forfulgt til å bli favorisert? Hvorfor tror du at keiserne kristnet Romerriket?

Sammendrag

Framveksten av polisstatene regnes som antikkens begynnelse. En polisstat var en bystat med et tilhørende jordbruksområde. Borgerretten i en polisstat var forbeholdt menn som eide jord og kunne stille som soldat med egen utrustning. Det fantes flere hundre greske polisstater. Athen og Sparta var de mektigste. Athen utviklet et demokrati, men det skilte seg fra det moderne demokratiet ved å være et direkte demokrati og ved at borgerretten bare gjaldt en mindre del av befolkningen. Forestillingen om at ﬂertallsavgjørelser av folket gir legitimitet til beslutninger, og kravene om åpenhet og debatt, er derimot tankegods som har levd videre fra antikken til det moderne demokratiet.

Sparta var et autoritært samfunn innrettet på å holde høy militær beredskap. Kvinnene hadde større frihet og flere rettigheter i Sparta enn i Athen. Rivalisering og langvarig krigføring mellom Athen og Sparta førte til at hele det greske området ble svekket og seinere erobret av Makedonia. Aleksander den stores videre erobringer la grunnlaget for en sammensmelting av gresk, egyptisk og mesopotamisk kultur, kalt hellenismen.

Den romerske republikken var et oligarki der den virkelige makten lå hos senatet. Roma ble likevel til inspirasjon for nye tanker i opplysningstiden som peker framover mot det moderne demokratiet, da republikken ble oppfattet som et representativt styre av erfarne borgere. Roma vokste fra bystat til imperium. Ved å gi grader av borgerrett til andre folkegrupper skaﬀet romerne seg alliansepartnere og kunne stille større hærer. Romerne var også åpne for å innlemme erobrede folk i det romerske fellesskapet. Kvinnene manglet som i Athen og Sparta borgerrett, men kunne ferdes fritt på oﬀentlige steder. Romerne hadde, i motsetning til grekerne, sterkere tilhørighet til familien enn til staten. De begynte å tro på grekernes guder, men satte sine egne navn på dem. Slaver utførte mange oppgaver i både de greske polisstatene og i Roma.

Under Cæsars etterfølger Oktavian ble Roma til et keiserdømme der den virkelige makten lå hos keiseren og hans administrasjon. Keiserne fortsatte å utvide den romerske borgerretten til den på 200-tallet gjaldt for alle frie menn i Romerriket.

→ Plyndringen av Roma (455) – imperiers

skjebne. Maleriet av amerikaneren

Thomas Cole (1801–1848) er en skildring av det germanske folkeslaget vandalenes plyndring av Roma i 455. Hva tenker du om virkemidlene og realismen i fremstillingen?

Oppgaver

HVA HAR SKJEDD

Medborgerskap

Lag et foredrag, en presentasjon eller en podkast der du sammenligner medborgerskap i Athen, Sparta, den romerske republikken og Romerriket i keisertiden.

Utforsk kilden

Thukydid og kildekritikk

Thukydid (ca. 460–400 f.Kr.) var en gresk historieskriver som regnes som en stamfar til historiefaget.

Han skrev et stort historieverk om den peloponnesiske krigen mellom Athen og Sparta, en krig han selv deltok i. I verket skriver han følgende om sin metode: «Men det som virkelig hendte i krigen, det har jeg ikke ment det riktig å skrive ned slik som jeg hørte det av den første, den beste eller slik som jeg selv fant det for godt, men bare det jeg selv var med på og, når det gjaldt andre hendelser, det jeg med størst mulig nøyaktighet kunne få greie på om hver enkelt ting. Det var et strevsomt arbeid å ﬁnne ut av dette, fordi de som hadde vært til stede ved de forskjellige hendelser, ikke fortalte det samme om én og samme ting, men slik som enhver var innstilt overfor partiene eller var i stand til å huske.» Fra Fossum mfl. (2007). Historie Vg2. Arbeidsbok med kilder. Cappelen Damm. S. 30–31.

Thukydid var også svært opptatt av å belyse årsaker til hendelser. I den sammenheng brukte han mange taler fra historiske personer. En av talene, Perikles’ gravtale, kan du lese et utdrag fra på side 44.

a Hvilke kildekritiske perspektiver er Thukydid opptatt av? Hvilke utfordringer peker han på i vurderingen av kilder?

b Det er Thukydid som er kilden til Perikles’ gravtale, som er gjengitt i historieverket hans om den peloponnesiske krigen. I hvilken grad mener du vi kan stole på at talen er riktig gjengitt?

c Herodot (ca. 484–425 f.Kr.) var en annen gresk historieskriver som også regnes som en stamfar til historiefaget. Finn ut hva som skilte hans metode fra Thukydids.

Historiebruk

Som du har kunnet lese om i dette kapitlet, var opplysningsfilosofene på 1700-tallet mer inspirert av den romerske republikken enn av demokratiet i Athen. Styringen av Roma ble ansett som representativt, siden den reelle makten lå hos senatet, som besto av representanter for de rikeste borgerne. Men senatorene var ikke bare rike, de hadde gjerne også lang politisk erfaring. Et styre av utvalgte borgere som var økonomisk uavhengige og kloke, ble et ideal for det nye folkestyret som utviklet seg i opplysningstiden. Inspirasjonen fra den romerske antikken kom til uttrykk også i arkitekturen på 1700- og 1800-tallet. Den amerikanske nasjonalforsamlingen, Kongressen, ble utformet i nyklassisisme, en stilretning som hadde antikken som forbilde. Videre ble kongressbygningen reist på en høyde som fikk navnet Capitol Hill, oppkalt etter Kapitol, høyden hvor det viktigste tempelet i Roma lå. Politisk sett fikk Kongressen et tokammersystem, som betyr at den består av to avdelinger eller

kamre, ofte kalt et overhus og et underhus. En slik deling skal sikre en grundig behandling av lover. Som regel er det egne valg til overhuset i land med tokammersystem, og aldergrensen for å bli valgt kan også være høyere. Overhuset i Kongressen ﬁkk navnet senatet og er den avdelingen som er mektigst og har høyest status. Også andre land, som Frankrike og Italia, har i dag et tokammersystem der overhuset bærer navnet senat. Disse har imidlertid mindre makt enn det amerikanske senatet.

Kjenner du til eksempler på andre former for historiebruk som tar utgangspunkt i antikken?

Nærbilde

Kvinner i antikken: Livia Drusilla (58 f.Kr.–29 e.Kr.)

a Livia Drusilla var gift med keiser Augustus i over 50 år. Som andre romerske kvinner manglet hun borgerrett. Finn ut hvordan hun likevel hadde politisk innﬂytelse i den perioden Augustus styrte Romerriket.

b Livia var utsatt for mye ryktespredning i antikken. Finn ut hva slags rykter. Utforsk deretter hva historikere i dag mener om disse ryktene.

c Hva mener du kan ha bidratt til at kvinner som Livia var utsatt for ryktespredning i antikken?

d Oppgi kildene du har brukt i arbeidet med denne oppgaven, og vurder dem kildekritisk.

Perspektiver

Demokrati

a Hvorfor var mange i antikken kritiske til demokratiet? Vurder om kritikken er relevant i dag. b I kapitlet har du lest om hvordan det å ha politiske institusjoner som folkeforsamling og råd av borgere ikke nødvendigvis betyr at folket bestemmer. Finn eksempler på stater i dag som har demokratiske institusjoner uten at folket i praksis bestemmer.

Historiebruk

1 Romerriket på TikTok

På TikTok oppsto det i 2023 en trend der kvinner spurte mennene sine om hvor ofte de tenkte på Romerriket. Svarene viste at svært mange menn tenkte ofte på dette, både daglig og ﬂere ganger hver dag. Emneknaggen #Romanempire passerte over en milliard visninger. Fra et samfunnsvitenskapelig perspektiv kan det reises kritiske innvendinger mot hvordan folk svarer på slike spørsmål i sosiale medier. Svarene kan påvirkes av hvordan spørsmål blir stilt, og man fristes til å svare på en oppsiktsvekkende måte for å få oppmerksomhet. Videre er det jo ikke sikkert at man faktisk tenker på Romerriket selv om man sier at man gjør det. NRK fulgte opp med en egen spørreundersøkelse i samarbeid med meningsmålingsbyrået Norstat. Der svarte 20 prosent av mennene at de tenkte på Romerriket

hver måned eller oftere, mens 6 prosent av kvinnene svarte det samme. Totalt svarte 37 prosent at de tenkte på Romerriket noen få ganger i året.

Fra Egge, J. mﬂ. (2023, 08.10.). «Tenker norske menn ofte på Romarriket?». nrk.no

a Reﬂekter over mulige årsaker til at folk i dag fascineres av Romerriket.

b I hvilken grad mener du det kan være kjønnsmessige forskjeller i interessen for dette riket? Hva kan i så fall ligge bak dette?

2 Antikken på ﬁlm

a Ta utgangspunkt i en spilleﬁlm, en TV-serie eller et spill med handling fra antikken. Beskriv hvordan antikkens samfunn og mennesker er skildret.

b Hvilke kildekritiske perspektiver mener du det er viktig å ha på skildringen av historiske perioder i underholdningsmedier?

Kilder og tips til videre lesing

Amadou, C. (2012). Vestens idéhistorie. Antikken og middelalderen. Cappelen Damm Akademisk. Aristoteles (norsk utgivelse 2010). Athenernes statsforfatning. Oslo: Vidarforlaget. Hansen. M.H. (2008). Det athenske demokrati – og vores. København: Museum Tusculanums Forlag. Iddeng, J.W. (2014). Romerrikets historie. Republikkens vekst og fall. Oslo: Dreyers Forlag. Iddeng J.W. (2018). Romerrikets historie. Keisertida. Oslo: Dreyers Forlag. Schreiner, J.H. (1989). Antikkens historie. Oslo. Historisk institutt, UiO. Whitby, M. (red.) (2007). Sparta. Edinburgh: Edinburgh University Press. Ødegård, K. (2014). Antikken: Hellas og Roma, fra bystat til imperium. Oslo: Pax Forlag.

← Den amerikanske kongressbygningen trones med et rundbygg inspirert av Romas Pantheon: «alle guders tempel». Bildet viser detaljene på innsiden av taket. Statuen er av USAs første president, George Washington (1732–1799).