Å forstå historie av Paul Knutsen: Utdrag

Paul Knutsen

Ă… forstĂĽ historie Vitenskapsteori og forskningspraksis

Innhold Innledning 9 Del 1. Posisjonering 19 1. Pikettys metode 2. Rike og fattige land 3. Det moderne 4. Historie som fiksjon

20 28 38 48

Del 2. Hermeneutikk, induksjon, narrasjon 61 5. Historiefagets egenart 62 6. Analytisk narrasjon og historisk forståelse 74 7. Historiker eller romanforfatter? 105 8. Michel Foucault som halv-dokumentarisk dikter 117 9. Erkjennelse eller illusjon? 133 10. Karl Marx som analytisk narrativist 158 11. Modelltvang eller analytisk narrasjon? 182 12. Etter postmodernismen: to nekrologer 195 Anvendt litteratur 213 Detaljert innholdsfortegnelse 225 Navneregister 228

Detaliert innholdsfortegnelse Innledning 9 Historie og filosofi 9; Å forstå historie 10; Fortsatt i venteværelset? 15; Noen ord om fotnoter 15 Del 1. Posisjonering 19 1. Pikettys metode 20 Teorier og modeller: på leirføtter 21; Forpliktelsen til faktisitet 21; Klassekamp og persentilkamp 23; Kildegrunnlaget 24; Lovmessighet og uforutsigbarhet 24; Induktivismens fristelse: Piketty og Jens Arup Seip 25 2. Rike og fattige land 28 Historiens dynamikk 29; Nogales: verdens ulikhet i miniatyr 30; Inkluderende og ekstraktive institusjoner 31; Vendepunktet: The Glorious Revolution, 1688 33; Veien til suksess går gjennom demokrati og rettsstat 34; Politikkens betydning 36 3. Det moderne 38 Modernitetens kode 39; Inspirasjonskildene 40; Imponerende 42; Modernitet som kantianisering 43; Modernitetens dobbelthet 45; Modernitetens kritiske punkt 46; Ingen vei tilbake 47 4. Historie som fiksjon 48 Fra panegyrikk til fundamental-kritikk 48; Gleden over det uforståelige 49; Historieskrivningens historie: en svært kort introduksjon 51; Har historien en dypere mening? 52; Kunsten å konstruere 54; En viss ensidighet 58

å forstå historie

Del 2. Hermeneutikk, induksjon, narrasjon 61 5. Historiefagets egenart Modeller, begreper og faglig profil i historie og samfunnsfag 62 Deduksjon og prediksjon 64; Forutsetningen om rasjonalitet 65; Logikk og historie 66; Begrepsbruk i historie 67; Historie som illustrasjonsmateriale for samfunnsfagene? 70; Generalisering vs. syntetisering 71; Sammenfatning 72 6. Analytisk narrasjon og historisk forståelse Et bidrag til hermeneutisk teori 74 Hermeneutikk som kunsten å forstå 74; Den tredimensjonale nåtid 79; Mellom scientisme og postmodernisme 81; En tredje vei: analytisk narrasjon 86; Fra filosofisk til metodologisk hermeneutikk 87; Fire supplerende hermeneutiske grunnsetninger 91 1. Kritisk innlevelse 92; 2. Disiplinert fantasi 95; 3. Komparativ idiografi 96; 4. Hermeneutisk kontekstualisering 98 Intrigestrukturering og ars narrandi 100 7. Historiker eller romanforfatter?

Noen synspunkter på forholdet mellom historie og diktning 105 Det gode, det sanne – og det som blir fortalt 106; Romanforfatteren som skjønnlitterær filosof – dikteren som dikter 107; Å fylle tomrommene: dikteren som superhistoriker? 109; Den implisitte pakt mellom forfatter og leser 111; Historikeren som dikter 113; Både sant og interessant?

Tilbake til Aristoteles 115 8. Michel Foucault som halv-dokumentarisk dikter 117 Nyskapende og fremragende, eller uforståelig og dårlig forskning? 118; Hayden White knekker Foucault-koden 122; Foucault bedømt som historieforsker 124; Dokumentarist eller dikter? 128; Men hva med diskursen? 130 9. Erkjennelse eller illusjon?

Et forsvar for den induktive metode 133 Gravitasjon og evolusjon 136; Francis Bacon og den induktive metode 137; En anti-dogmatisk tenker 138; Aforisme 95: Mauren,

226

detaliert innholdsfortegnelse

edderkoppen og bien 139; De fire illusjoner 140; Kritikken fra Popper 142; Poppers kritikk av Bacon 144; Var Popper fordekt induktivist? 145; Popper som logisk ekstremist 147; Induktiv metode hos Bacon og Jens Arup Seip 148; Den hypotetisk-deduktive metode (HDM) som metodisk supplement 151; Hypoteser, åpne spørsmål og induksjonsdrevne problemstillinger (IdP) 153; Konklusjon 156 10. Karl Marx som analytisk narrativist: En tolkning av Louis Bonapartes attende brumaire 158 Tolkning og nytolkning 159; Analytisk narrasjon: seks kjennetegn 160; Marx’ materialistiske historieoppfatning i praktisk bruk 161; Datering og faseinndeling på en entydig, lineær tidsakse 163; En narrativ heller enn en scientistisk forklaringsmodell: Hvordan foretas innplottingen? 166; Menneskene og strukturene 174; Kontinuitet og brudd 177; Kommunikasjon og sannhetsambisjon 180 11. Modelltvang eller analytisk narrasjon?

Noen synspunkter på forskningen om europeisk integrasjon 182 Fra stagnasjon til ny dynamikk, 1983–1992: To forklaringsmodeller 183; Hvorfor modelltvang? 185; The Choice for Europe, 1998: Revidert modell? 189; Kausal indeterminisme og kausal pluralisme 190; Analytisk narrasjon og europeisk integrasjon 192; Konklusjon 194 12. Etter postmodernismen: to nekrologer 195 Postmodernisme, poststrukturalisme, dekonstruksjonisme 196; Kjennetegn på postmodernisme 199; Kritikk eller nekrolog? 201; Første nekrolog: «Intellektuelle svindlere» 203; Andre nekrolog: klar tale fra Bielefeld 207; Livet etter døden 210 Anvendt litteratur 213; Navneregister 228

227

Innledning

Historie og filosofi Den britiske historikeren E.P. Thompson (1924–1993) bemerket en gang at historikerne var i sin fulle rett når de i sine arbeider baserte seg på visse epistemologiske forutsetninger av provisorisk karakter: «Without making such assumptions he cannot proceed: he must sit in a waiting-room outside the philosophy department all his life.»1 Den kildekritiske historikeren tvilte for eksempel ikke på at de kildene han brukte, selv hadde en reell eksistens, og kunne tjene som veivisere til historiens res gestae – det som faktisk hadde skjedd2 –, og dermed gi grunnlag for en framstilling, en (analytisk) fortelling, en historia rerum gestarum.

Selv utførte Thompson nyskapende, empirisk baserte analyser av arbeiderklassen i England under den industrielle revolusjon, og er særlig husket for sin dyptpløyende The Making of the English Working Class (1963). Men han ga også viktige teoretiske bidrag, og viste for eksempel i The Poverty of Theory (1978) at han på ingen måte var fremmed overfor filosofiske problemstillinger. Her kritiserte han blant annet Althusser-skolens sterkt teoretiserende Marx-tolkning ut fra sitt eget marxis­tiske utgangspunkt, preget som det

1 E.P. Thompson: The Poverty of Theory & other essays, London 1978: Merlin Press, s. 28.

2 «… that this evidence is witness to a real historical process, and that this process … is the object of historical knowledge.» Ibid.

å forstå historie

var av en historisk-materialistisk tilnærming.3 Han var heller ikke interessert i å bruke tid på å diskutere om verden (egentlig) var en fiksjon, eller om alt bare var tekst, eller om menneskets eksistens berodde på en illusjon. Derimot fryktet han at atomvåpnenes reelle eksistens – det faktum at de eksisterte og la grunn­laget for en global terrorbalanse – kunne føre til katastrofe. Derfor var han da også en ledende kraft i kampen mot dem og for en fredeligere verden.

Det er illustrerende for hans filosofiske grunnholdning når han inn­leder The Poverty of Theory med et sitat fra Marx om behovet for å korrigere feil, og et fra Francis Bacon om å søke sannheten: «So let great authors have their due, as time, which is the author of authors, be not deprived of his due, which is, further and further to discover truth.»

Selv har jeg tatt til orde for å bygge en bro mellom historiefaget og filosofien. Generelt mener jeg at disse disiplinene kan berike hverandre, selv om Jens Arup Seip har utstedt en advarsel. I tillegg er en viss filosofisk skolering en forutsetning for å kunne forholde seg kritisk til mer eller mindre vel­ etablerte motestrømninger som f.eks. postmodernismen (i den grad denne treffende kan omtales i bestemt form entall).4

Å forstå historie I denne boka har jeg samlet noen artikler og utdrag fra større arbeider der den samlende problematikken dreier seg om forutsetningene for å forstå historie. I jakten på spennende veivisere har også jeg, i likhet med E.P. Thompson, funnet fram til både Karl Marx og Francis Bacon – et umake, men kraftfullt par. Marx’ analyser av februarrevolusjonen i Frankrike kan leses som en slående demonstrasjon av mine seks kjennetegn på analytisk 3 Mer om dette i kapittel 5.

4 Jf. f.eks. min bok Analytisk narrasjon. En innføring i historiefagets vitenskapsfilosofi, Bergen 2002: Fagbokforlaget. På s. 182 vil man finne kommentar både om Seips advarsel og om den postmodernistiske avvisningen av sannhetskravet.

10

innledning

narrasjon. I kapittel 10, Karl Marx som analytisk narrativist: En tolkning av Louis Bonapartes attende brumaire, har jeg sammenholdt disse kjennetegnene med denne klassiske teksten. Det er et positivt tegn på at dette arbeidet ikke har vært bortkastet når nettopp analytisk narrasjon har vært brukt som forskningsdesign i doktoravhandlinger.5 Francis Bacons Aphorisms Concerning The Interpretation Of Nature And The Kingdom Of Man fra 1620 viste seg å inneholde en metodeoppskrift – ikke bare for historikere av Seips kaliber, men også for den franske økonomen (eller rettere sagt: den franske økonomiske historikeren) Thomas Piketty: Begge bruker den induktive metoden, som fikk sin første utfyllende filosofiske begrunnelse nettopp hos Bacon. Denne metoden har imidlertid lidd den vanskjebne å bli stemplet som helt ubrukelig i vitenskapelig sammenheng av ingen ringere enn den sentrale vitenskapsteoretikeren Karl Popper. Her ligger etter alt å dømme en hovedgrunn til at man leter forgjeves etter en positiv behandling av denne metoden i moderne lærebøker i historisk metode. Tiden er mer enn moden for å rette opp en slik unnlatelsessynd.

Som leseren vil se allerede i første kapittel, Pikettys metode, viser jeg hvordan Piketty gjennom sitt grundige arbeid med historiske kilder er i stand til å etablere bestemte fakta som danner grunnlaget for å foreta tolkninger og slutninger induktivt, nedenfra og opp. Logiske modell­akrobater har Piketty åpenbart mindre sans for, og på den andre siden leter man også forgjeves etter postmodernistiske bidrag hos denne banebrytende franske forskeren: ingen Foucault, ingen Derrida, ingen Lyotard. Senere i boka, i kapittel 9, Erkjennelse eller illusjon: Et forsvar for den induktive metode, går jeg nærmere inn på Bacons viktige teoretiske bidrag fra 1620, og på Poppers overflatiske kritikk av ham. Faktisk er det grunn til å anta at Popper selv hadde sans for den induktive metode, men hans eget store prosjekt tilsa at dette forble skjult.

5 Se kapittel 7, fotnote 12, og kapittel 10, fotnote 6.

11

å forstå historie

Denne vekslingen mellom vitenskapsteori på den ene side og forskning i praksis på den andre, er et bevisst valg fra min side. Jeg tror en slik kombinasjon er egnet til å gi leseren en bedre forståelse av hva det vil si å forstå, eller i dette tilfellet: å forstå historie.

I bokas første del tilkjennegir jeg min egen posisjon gjennom omtale av fire bøker. De to første er Thomas Pikettys Kapitalen i det 21. århundre, og Daron Acemoglu og James A. Robinsons Why Nations Fail. Disse bøkene, kanskje særlig førstnevnte, har satt dagsorden for iallfall to store debatter – både i akademia og mer allment – nemlig om ulikhetens historiske forutsetninger og mulige utviklingstendenser innad i land, og mellom land. Ikke bare historiestudenter, men også studenter i samfunnsfag som statsvitenskap, sosiologi og økonomi, vil på et eller annet tidspunkt måtte forholde seg til synspunktene som diskuteres av disse forfatterne.

Den tredje boka er Dag Østerbergs Det moderne. Et essay om Vestens kultur, 1740–2000. Den kom ut i 1999, men tar opp et tema som fortsatt er høyaktuelt: Hva innebærer moderniteten, og hvor utsatt er den i dag? Vil Kants frihetsidéer bli fortrengt av Den islamske stat (IS) og et nytt kalifat? Vil opplysningen bli omgjort til mørke? En kunnskapsrik kommentator, den sekulære muslimen Walid al-Kubaisi, skriver optimistisk at «IS er den siste desperate og vanvituge reaksjonen på framveksten til moderniteten i islam.

Og IS vil aldri overleva. Dei har ingen levedyktig tanke som passar til vår tid.»6 Et innblikk i Østerbergs viktige og pers­pektivrike bok gir innsikt i hva det er som står på spill.

Ingen av disse forfatterne er formelt å anse som historikere. Av profesjon er de økonomer (Piketty og Acemoglu), statsviter (Robinson) og sosiolog (Østerberg). Likevel har de alle foretatt inngående diskusjoner av sentrale historiske spørsmål på en måte som virkelig er egnet til å gi leseren innsikt.

Etter lesningen sitter man igjen med en ny og bedre forståelse. Noen nye 6 Walid al-Kubaisi: Dei usynlege sekulære muslimane, Dag og Tid, 30.10.2015.

12

innledning

landskap har åpnet seg. Jeg er ikke så opptatt av om forfatteren (formelt) er utdannet historiker, men mer interessert i grunnlaget for de tolkningene som faktisk foretas. De liberalt orienterte forfatterne av Why Nations Fail støtter seg for eksempel til marxisten E.P. Thompson når det gjelder tolkningen av den engelske overklassens godtakelse av demokratiske og rettsstatlige prinsipper etter The Glorious Revolution i 1688.

Den fjerde boka, Tid for historie. En bok om historiske spørsmål, er skrevet av historikeren Erling Sandmo. Som leseren vil oppdage, er jeg nokså kritisk innstilt til denne framstillingen. En grunn til dette er forfatterens ukritiske omfavnelse av Foucault og Hayden White, en annen er forbigåelsen av sent­ rale teoretikere med særlig relevans for bokas tema, særlig Ottar Dahl og Paul Ricoeur. I tillegg er den historiografiske oversikten som gis, temmelig overflatisk.7 Det er likevel interessant å konstatere at boka er blitt godt mottatt hos anmeldere med litteraturteoretisk bakgrunn og med større sans for stil og form enn for substansielt innhold.

Del II starter med et lett redigert utdrag fra min avhandling Korporatisme og klassekamp (1993), der jeg i kapittel 5, Historiefagets egenart: Modeller, begreper og faglig profil i historie og samfunnsfag, framhever historiefagets grunnleggende idiografiske, kontekstuelle og induktive karakter.

Paul Ricoeur er hermeneutiker, en veiviser jeg brukte i stor grad da jeg skrev boka Analytisk narrasjon (2002). Han har naturligvis inngående diskutert de to store klassikerne Gadamer og Heidegger, men har i mindre grad vært opptatt av den italienske hermeneutiske teoretikeren Emilio Betti.

Sistnevnte hadde allerede før Gadamers Wahrheit und Methode ble publisert (1960), behandlet grunntemaer i hermeneutikken med vekt på metodespørs7 Den første faglig baserte kritikken kom fra historikeren Anne Minken, jf. kapittel 4. Min omtale (til tidsskriftet Agora) var skrevet før jeg var kjent med andre kritiske anmeldelser.

Se særlig idéhistorikeren Per Strømholm i Arr nr. 1/2015, og historikeren Bernard Eric Jensen i Historisk Tidsskrift nr. 2/2015.

13

å forstå historie

målene. I kapittel 6, Analytisk narrasjon og historisk forståelse: Et bidrag til hermeneutisk teori, tar jeg opp tråden fra Bettis fire «Hermeneutische Kanons» og diskuterer disse supplerende hermeneutiske retningslinjene med sikte på å begrunne analytisk narrasjon som en tredje vei mellom scientisme og postmodernisme.

En hovedsak i diskusjonen om historie som litteratur angår det klassiske spørsmålet om forholdet mellom fiksjon og virkelighet. I kapittel 7, Historiker eller romanforfatter? Noen synspunkter på forholdet mellom historie og diktning, argumenterer jeg for at det er grunnleggende viktig å fastholde skillet mellom fakta og fiksjon dersom historiefaget skal opprettholde sin legitimitet.

Argumentasjonen er videreutviklet i det påfølgende kapittel 8, Michel Foucault som halv-dokumentarisk dikter. Her går jeg særlig inn på den fundamentale kritikken som har vært reist mot Foucault fra den amerikanske historikeren George Huppert, en kritikk som aldri er blitt besvart, og som dessuten har vært praktisk talt ukjent i Norge.

I kapittel 11, Modelltvang eller analytisk narrasjon? Noen synspunkter på forskningen om europeisk integrasjon, diskuterer jeg den modellorienteringen som så sterkt preger deler av den statsvitenskapelige forskningen om EU. Her står forholdet mellom vitenskapsteori og forskningspraksis igjen i sentrum for oppmerksomheten. Dette skjer på et felt der statsviterne lenge har hatt et hegemoni, men der både historikere og filosofer kan bidra til en dypere forståelse.

Det siste kapitlet, Etter postmodernismen: to nekrologer, er nyskrevet for denne boka og sammenfatter den mest tungtveiende kritikken mot postmodernismen. Foucault-kritikken fra den framtredende tyske historikeren Hans-Ulrich Wehler er like ødeleggende som den er ukjent i Norge. Dette kapitlet viderefører både den kritikken mot Foucault som er tema for kapittel 8, og den nekrologen jeg skrev i 1998.8 8 «Postmodernisme post mortem?», HIFO-nytt nr. 4/1998.

14

innledning

Fortsatt i venteværelset?

Jeg kan slutte meg til E.P. Thompsons hovedargument mot å bli sittende i et venteværelse utenfor filosofisk institutt. Men fagfilosofene bygger jo selv på epistemologiske forutsetninger det meg bekjent ikke har vært gitt noen intersubjektivt tvingende begrunnelse for – iallfall ikke til nå – i filosofiens historie. Så hvorfor ikke banke på døra og se hvordan mottakelsen blir? Jeg har prøvd, og har blitt godt mottatt: Tre av kapitlene i denne boka var opprinnelig publisert som artikler i filosofenes fagorgan Norsk filosofisk tidsskrift.

Det gjelder kapittel 6 om hermeneutisk teori (Nft nr. 2/2009), kapittel 8 om Foucault (Nft nr. 4/2012) og kapittel 9 om induktiv metode (Nft nr. 2/2015).

Det er foretatt mindre revisjoner i enkelte av kapitlene. En oversikt over hvor de øvrige kapitlene opprinnelig har vært publisert, ser slik ut: Kapittel 1 om Piketty: Samfunnsøkonomen, nr. 2/2015; kapittel 2 om Acemoglu & Robinson: Tidsskrift for samfunnsforskning, nr. 1/2014; kapittel 3 om Østerberg: Historisk Tidsskrift, nr. 3/2000; kapittel 4 om Sandmo: Agora, nr. 2/2015; kapittel 5 om historiefagets egenart: min avhandling Korporatisme og klassekamp, Oslo 1994: Acta Humaniora/Universitetsforlaget; kapittel 7 om historie og diktning: Historisk Tidsskrift nr. 1/2012; kapittel 10 om Marx: fra min bok Analytisk narrasjon. En innføring i historiefagets vitenskapsfilosofi, Bergen 2002: Fagbokforlaget; kapittel 11 om EU-forskning: i Ulla Higdem mfl.: (red.): Plan, Region, Politikk. Festskrift til Noralv Veggeland, Oslo 2011: forlag1.

Noen ord om fotnoter Siden denne boka primært retter seg mot studenter og forskere (i historie, samfunnsfag og generelt i vitenskapsteori), har jeg valgt å gi alle referanser i form av fotnoter nederst på samme side, hvor det vises til faglitteratur. Én grunn til dette er å ære den som æres bør (eller kritisere den som måtte 15

å forstå historie

fortjene det!): Mye forskning i humaniora foregår tilsyne­latende på individuell basis, men her dreier det seg i høy grad om en kollektiv virksomhet.

En annen grunn er rent praktisk: Fotnoter med full referanse gjør det lettere for den interesserte å se hvor hun eller han kan grave videre, uten å måtte sjekke hva en fotnote oppgitt i kodespråk egentlig innebærer, eller å måtte lete etter sluttnotene et annet sted i boka. En tredje grunn er at jeg ønsker å støtte opp om en metodisk maksime som er framhevet av blant andre Marc Trachtenberg, som er utdannet historiker og professor i statsvitenskap: Follow the footnotes! I et mønstergyldig kapittel om tekstanalyse foretar han en kritisk historiografisk gjennomgang av de to store endringene i det geopolitiske bildet i året 1941: Hitler bryter Molotov–Ribbentrop-pakten med angrepet på Sovjetunionen 22. juni, og Japans angrep på Pearl Harbor i desember bringer USA direkte inn i krigen. Hvordan er dette blitt forklart, spør han, og hvordan er forklaringene begrunnet? Hva slags kildemateriale legges til grunn for tolkningene, hvordan er sammenhengen mellom påstand og kildemessig belegg, og hvilke tankeprosesser («teorier») inngår i vurderingene?9 Denne vekslingen mellom en historiefaglig og en statsvitenskapelig tilnærming anser jeg som fruktbar: Mange historikere har godt av å bli utfordret teoretisk, og enda flere samfunnsvitere trenger å bli minnet om behovet for kildekritikk.

En av Trachtenbergs kolleger som også har kommentert hans manuskript, statsviteren Andrew Moravcsik, framhever historikernes framgangsmåte når det gjelder kildekritikk som mønstergyldig, og også han er nøye med fotnoter for å få dette tydelig fram (jf. kapittel 11 i denne boka).

9 Marc Trachtenberg: Developing an Interpretation through Textual Analysis: The 1941 Case, kapittel 4 i Trachtenberg: The Craft of International History. A Guide to Method, Princeton 2006: Princeton University Press.

16