Issuu

Å undervise om rasisme

201977 CDA GRMAT Å undervise om rasisme 260101.indd 1

09/09/2026 11:49

201977 CDA GRMAT Å undervise om rasisme 260101.indd 2

09/09/2026 11:49

Paul Thomas

Å undervise om rasisme

201977 CDA GRMAT Å undervise om rasisme 260101.indd 3

09/09/2026 11:49

m under,

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2026 ISBN 978-82-02-93575-7 1. utgave, 1. opplag 2026 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel. Omslagsdesign: Roy Søbstad Design og sats: Bøk Oslo AS Trykk og innbinding: Mediehuset Andvord AS Cappelen Damm arbeider aktivt for å redusere miljøbelastningen fra våre utgivelser. Les mer om vårt miljøarbeid ved å skanne QR-koden:

mm.no

over og

-kode):

www.cda.no akademisk@cappelendamm.no

201977 CDA GRMAT Å undervise om rasisme 260101.indd 4

09/09/2026 11:49

Forord Gjennom mine 36 år i Norge har jeg fått oppleve landet fra mange sider – som flyktning, fabrikkarbeider, drosjesjåfør og nå som professor i peda gogikk. Denne reisen har gitt meg en dyp kjærlighet til den norske skolen og dens idealer om likeverd. Samtidig har jeg lært at vi av og til må tørre å stå i det som er ubehagelig for å kunne vokse sammen. Den helgen jeg sendte dette manuset til forlaget, flommet nyhetsmediene i Norge over av skandalen om en politiker som omtalte minoriteter med pakistansk bak grunn som «minusvarianter». Politikeren mente de ikke burde få lov til å avle flere barn. «Mener du at pakistanske nordmenn, de som har kommet til Norge fra Pakistan, skal de få barn i Norge?» spurte TV2s journalist Maria Madeleine Knutsen. Helst ikke, svarte Hansen. Hvorfor ikke? spurte Knutsen. «‘Fordi de er målbart … målbart minusvarianter’, svarte Hansen» (Torgersen et al., 2026). Denne boken er ikke skrevet for å rette pekefingre eller påføre noen skyldfølelse. Den er snarere en invitasjon til en felles refleksjon over et av våre vanskeligste temaer: rasisme. Mitt mål er å gi deg som leser en teore tisk ryggrad og et historisk blikk som kan fungere som en støtte i din egen klasseromshverdag. Ved å se på vår felles historie – blant annet lærernes modige motstandskamp i 1942 til de mer skjulte maktstrukturene i dag – kan vi sammen finne språket og verktøyene som trengs for å skape trygge klasserom for alle barn. Rasisme er et tema som kan vekke sterke følelser. Nettopp derfor har jeg forsøkt å balansere de utfordrende analysene med refleksjonsspørsmål som inviterer til stille ettertanke fremfor forsvarsposisjoner. Vi står alle på

201977 CDA GRMAT Å undervise om rasisme 260101.indd 5

Innhold/r

09/09/2026 11:49

forord

skuldrene til lærere som har forstått at deres mandat er fundamentalt etisk: å verne om menneskeverdet i hver eneste pedagogiske handling. Det er derfor jeg ikke nølte da Mary-Ann Hjemdahl, forlagsredaktør i Cappelen Damm Akademisk, ba meg skrive denne boken. Hun har støttet meg utret telig gjennom hele arbeidet – med tillit, tålmodighet og et skarpt redaktør blikk, og jeg er dypt takknemlig for hennes tro på prosjektet. Hennes svært relevante kommentarer og faglige innspill har utfordret meg underveis og bidratt til å løfte teksten. Jeg vil også rette en stor og varm takk til fagkonsulent Prisca Bruno Massao, professor i sosiologi ved Universitetet i Innlandet, for hennes uvurderlige bidrag til denne boken. Med et skarpt sosiologisk blikk og en dyp faglig innsikt har hun utfordret meg til å presisere vanskelige begreper, utdype historiske linjer og styrke bokens pedagogiske relevans. Hennes kritiske og konstruktive tilbakemeldinger har løftet manuskriptet betrak telig og vært avg jørende for å gjøre boken til et mer solid verktøy for frem tidige lærere. Mitt håp er at denne boken kan være en døråpner. Ikke til en samtale som splitter oss, men til en dypere forståelse av hva det vil si å se hverandre som hele mennesker. Dette perspektivet er blitt vesentlig beriket og preget av Massaos gode forslag. Drammen, 8. september 2026 Paul Thomas

201977 CDA GRMAT Å undervise om rasisme 260101.indd 6

09/09/2026 11:49

Innhold Forord..............................................................................................................................

Introduksjon.................................................................................................................

Kapittel 1 Hva er rasisme?........................................................................................................... Rasismens mekanismer: en historisk og teoretisk kartlegging.................... Syntese og definisjon: rasisme som system og praksis................................... Juridiske rammer og begrensninger....................................................................... Skolen i et flerkulturelt Norge: mellom ideal og virkelighet......................... Etisk vaktpost: lærernes motstand mot rasisme – fra 1942 til i dag........... Refleksjonsoppgaver...................................................................................................

Innhold/r

15 16 23 25 27 29 32

Kapittel 2 Ansiktet som opprør – når motfortellinger gir menneskeverd............ 33 For god til å være fant: rasismen mot romanilæreren Johan Skou.............. 38 Benjamin Hermansen og jakten på de med «feil» hudfarge........................... 43 Læstadius og Kautokeino-opprøret – rasisme, kolonialteologi og samisk motstand.................................................... 55 Slaveskipet i klasserommet – 120 000 puster fortsatt.................................... 68 Norges «menneskedyrehage» fra 1914 – og dens gjenferd i dagens Norge............................................................................. 82 Refleksjonsoppgaver................................................................................................... 92

201977 CDA GRMAT Å undervise om rasisme 260101.indd 7

09/09/2026 11:49

INNHOLD

Kapittel 3 Når rasisme møter undervisning: praksiserfaringer og refleksjoner.................................................................................................................. 94 Antisemittisme på nært hold – en studie fra et klasserom i Oslo................ 96 Ubehagets pedagogikk – erfaringer med rasisme i lærerutdanningen...... 106 Ansikt til ansikt: oppgjør med den raseinndelte skolen.................................. 113 Når antirasistisk undervisning blir anklaget for rasisme................................ 123 Refleksjonsoppgaver................................................................................................... 135 Konklusjon: Veien mot kritisk-transitiv bevissthet................................... 136 Bibliografi...................................................................................................................... 140

201977 CDA GRMAT Å undervise om rasisme 260101.indd 8

09/09/2026 11:49

Introduksjon Som en annen har sagt så treffende: Å hemme en student ved å lære ham at hans svarte ansikt er en forbannelse, og at hans kamp for å endre sin situasjon er håpløs, er den verste form for lynsjing. Det dreper hans ambi sjoner og dømmer ham til løsg jengeri og kriminalitet. Det er merkelig, da, at sannhetens venner og frihetens forkjempere ikke har reist seg mot den nåværende propagandaen i skolene og knust den. Denne kampanjen er mye viktigere enn anti-lynsjingsbevegelsen, fordi det ikke ville finnes lynsjing hvis det ikke startet i klasserommet. Hvorfor skulle man utnytte, slavebinde eller utr ydde en klasse som alle blir lært å betrakte som underlegen?

Innhold/r

C.G. Woodson, The Mis-Education of the Negro (1933/2023, min oversettelse)

Carter G. Woodson (1875–1950) var en amerikansk historiker og sønn av tidligere slaver. Han tok doktorgraden ved Harvard og grunnla det som i dag er kjent som «Black Histor y Month». I sin bok The Mis-Education of the Negro (1933) argumenterte han for at skolen kunne være like øde leggende som fysisk vold når den lærer svarte elever at deres bakgrunn er en forbannelse og fremtiden håpløs – det han kalte «den verste form for lynsjing». Utdanning kan enten bekrefte et menneskes verdi eller gradvis ødelegge troen på egne muligheter. Derfor har lærere og lærerutdannere en unik mulighet – og et tungt ansvar – for å skape trygge, likeverdige klasserom der ingen elev lærer å se seg selv som mindre verdt. Selv om Woodson her beskriver situasjonen for svarte amerikanere i 1930-årenes USA, treff er hans analyse kjernen i den norske fornorskingspolitikken på nøyaktig samme tid. Gjennom skolesystemet ble samiske og kvenske barn

201977 CDA GRMAT Å undervise om rasisme 260101.indd 9

09/09/2026 11:49

introduksjon

systematisk lært opp til å se på sin egen kultur, sitt språk og sin bakgrunn som mindreverdig. Klasserommet ble en arena der minoritetsidentiteter ble forsøkt brutt ned for å tvinge frem en homogen, hvit, norsk identitet. Boken retter seg mot lærerstudenter, lærere, skoleledere, lærerutdan nere og andre som jobber med barn og unge. Den tar utgangspunkt i en enkel, men ubehagelig påstand: Norsk skole har et rasismeproblem, og dette problemet forsterkes når vi later som om det ikke finnes. Samtidig opplever mange, også lærere og lærerstudenter, at de mangler språk og verktøy for å håndtere rasisme i praksis. De er redde for å si noe feil. De tier, eller de håper at problemet løser seg selv. Denne boken er skrevet for å gi leseren en teoretisk ryggrad, et historisk blikk og et praktisk handlingsrom – slik at leseren kan bli en etisk vaktpost i sin egen klasseromshverdag. Den norske enhetsskolen lover like mulig heter for alle, uavhengig av bakgrunn. Men virkeligheten i klasserommet forteller en annen historie. Elev etter elev med innvandrerbakgrunn eller tilhørighet til nasjonale minoriteter beskriver hvordan de blir «annerledesgjort», hvordan hudfargen deres blir kommentert, hvordan de blir spurt «hvor kommer du egentlig fra?» – selv når de er født i Norge. Tallene er urovekkende og kan ikke feies under teppet. Dette kommer tydelig frem i en rapport fra UNICEF fra 2022: Av de som svarte at de hadde blitt utsatt for rasisme, svarte 57% at det skjedde på skolen, 13% på internett/sosiale medier, 4% på en fritidsaktivitet, 7% av venner/familie, 2% på jobb og 17% svarte andre steder. Opplærings loven forplikter skolen til å ha nulltoleranse mot mobbing, vold, diskrimine ring og trakassering. Likevel viser rapporten at mange barn og unge opp lever at de enten ikke blir tatt seriøst, eller at de ansatte ikke vet hvordan de skal håndtere vanskelige situasjoner som oppstår. (Thyrum, 2022)

Jeg vil gjerne være tydelig om bokens intensjoner og begrensninger fra start. For det første er den historisk forankret. Boken går til kildene – fra Carl von Linnés systematiske rasebiologi til Leo Eitingers eksistensielle varsko – og gir dermed en forståelse av at dagens såkalte kulturelle rasisme ikke er et nytt fenomen, men en metamorfose av gamle maktstrukturer. For det andre er den skrevet i en norsk kontekst. Som norsk-jødisk holocaust-overlevende bar Eitinger med seg dyrekjøpte erfaringer inn i sin medisinske karriere. Han ble en pioner i å dokumentere de dype psykologiske traumene som rasisme, forfølgelse og utenforskap påfører enkeltmennesket. Mye antirasistisk litteratur er amerikansk eller britisk,

201977 CDA GRMAT Å undervise om rasisme 260101.indd 10

09/09/2026 11:49

introduksjon

men denne boken er skrevet fra innsiden av den norske skolen, med sær norske eksempler som viser at rasisme har en lang historie i Norge også. Historien strekker seg fra den århundrelange institusjonelle rasisme- og fornorskingspolitikken mot samene til blant annet Jubileumsutstillingen i Frognerparken i 1914, der over åtti afrikanske mennesker ble hentet til Kris tiania for å bo i en såkalt «Kongolandsby» for å underholde og vise rase ideologiske forskjeller til det norske publikummet. Videre belyser boken hvordan denne ideologien fikk politiske følger i etterkrigstiden gjennom aktører som høyesterettsadvokat Erik Gjems-Onstad, en sentral skikkelse i den tidlige, organiserte motstanden mot innvandring på 1970- og 80-tal let, som også åpent forsvarte det sørafrikanske apartheidregimet. Boken knytter disse historiske linjene opp mot mer dagsaktuelle hendelser, som det rasistisk motiverte drapet på femten år gamle Benjamin Hermansen på Holmlia i 2001 og den nylige opphetede n-ord-debatten på Oslo kate dralskole. For det tredje har den en teoretisk bredde. Du møter et sammensatt teo retisk rammeverk med blant annet teoretikere som Charles Mills, Derrick Bell, Eduardo Bonilla-Silva, Marianne Gullestad og Robin DiAngelo, og får begreper å tenke med – ikke bare meninger å mene. At flere av disse tenkerne er amerikanske, er ikke tilfeldig. USA har en lang tradisjon for kritisk raseteori som gir oss et presist analytisk vokabular for å avdekke strukturell rasisme. Ved å se disse verktøyene i lys av blant annet den nors ke antropologen Marianne Gullestads analyser av ideologien om «forestilt likhet» unngår vi en ukritisk overføring av den amerikanske debatten. I ste det bruker vi de angloamerikanske teoriene til å belyse mekanismer som også finnes i norske klasserom, men som vi i en norsk kontekst ofte har manglet ord for å beskrive. For det fjerde gir boken et profesjonsetisk kompass. Ved å knytte anti rasisme til lærerstriden i 1942 løftes kampen mot rasisme fra det mange oppfatter som «politisk korrekthet» til et historisk nedarvet ansvar for selve lærerg jerningen. Boken berører også vanskelige temaer, og det er viktig å være åpen om det. For noen kan innholdet oppleves ubehagelig eller utfordrende å ta inn over seg. Den utfordrer leseren direkte, og noen kan oppleve det som et angrep. Risikoen er at defensive reaksjoner – det Robin DiAngelo (2018) kaller «hvit skjørhet» – kan stenge for læring heller enn å åpne for den. Jeg har forsøkt å balansere dette ved å inkludere refleksjonsspørsmål som inviterer til stille ettertanke, ikke til gruppeskam. Den andre utfordringen

201977 CDA GRMAT Å undervise om rasisme 260101.indd 11

09/09/2026 11:49

introduksjon

er at enkelte av problemene som belyses ikke har noen enkle svar. Boken prioriterer derfor først å gi en grundig forståelse av mekanismene, da pre sis kunnskap er en forutsetning for reell endring. Deretter rettes søkelyset mot konkrete verktøy og praksis i tredje kapittel, slik at leseren sitter igjen med handlingskompetanse til hverdagen i skolen. Den tredje utfordringen er en risiko for essensialisering av «hvithet». Når vi snakker om «den hvite habitusen» og «hvit skjørhet», kan det opp fattes som om alle hvite mennesker er like. Det er de ikke. Klasse, kjønn, geografi og religion skjærer gjennom, og jeg ber deg derfor lese disse begre pene som strukturelle analyser, ikke som personlige anklager. Den fjerde utfordringen er begrensningene som ligger i den norske konteksten. Boken er skrevet for norske lærerstudenter, og mye vil være relevant i Sverige eller Danmark, men ikke alt. De spesifikke lovene, som opplæringsloven og likestillings- og diskrimineringsloven, samt den norske «forestilte likhe tens» særegenhet, gjør at boken passer best i en norsk utdanningskontekst. Selv om de faktiske hendelsene og opplysningene i boken er reelle og etterprøvbare, har tolkningene som presenteres, sitt utspring i en bestemt «adresse» – i tråd med den russiske litteraturteoretikeren Mikhail Bakhtins (1895–1975) begrep om at all ytring alltid er rettet mot en spesifikk motta ker og bærer preg av et bestemt ståsted. Meningsdannelse skjer aldri i et vakuum, men formes i møtet mellom avsender, mottaker og den kulturelle og historiske konteksten. Boken bygger på forfatterens erfaringer og posi sjon, uten å gjøre krav på et nøytralt eller allvitende blikk. I akademisk arbeid er det god skikk å være ærlig om sitt eget ståsted og sine egne for dommer (refleksivitet eller posisjonalitet). Som svart, norsk professor (av somalisk opprinnelse) som har bodd i Norge i 36 år, og som har opplevd livet først som flyktning, deretter som arbeider i ulike sektorer (fabrikk arbeider, drosjesjåfør, lærer og nå akademiker), er det ingen tvil om at mine synspunkter er «farget» av mine erfaringer. Selv om jeg ofte har opplevd kunder som nektet å kjøre med denne «negeren», har jeg også sett det «store hjertet» som Norge med rette er internasjonalt kjent for som et land som tar imot flyktninger. «Den svarte teologiens» far (black liberation theo log y) James H. Cone skriver i sin banebrytende bok God of the Oppressed: Det finnes ingen sannhet for og om svarte mennesker som ikke oppstår i konteksten av deres erfaring. Sannhet i denne forstand er svart sannhet – en sannhet åpenbart i svarte menneskers historie og kultur. Dette betyr at det ikke finnes noen svart teologi som ikke tar utgangspunkt i den svarte erfa

201977 CDA GRMAT Å undervise om rasisme 260101.indd 12

09/09/2026 11:49

introduksjon

ringen som kilde. Svart teologi er en teologi av og for svarte mennesker, en granskning av deres historier, fortellinger og ordtak. (Cone, 1970/2025, s. 19, min oversettelse)

Som følge av dette kan ikke min skriving og analyse av fenomenet rasisme unnlate å ta utgangspunkt i min erfaring som svart mann i Norge. Dette er på ingen måte ment å undervurdere det dyktige og velkomne arbeidet om rasisme som hvite kolleger har levert de senere årene. Boken utf yller forhåpentligvis den eksisterende litteraturen fra denne spesifikke og svært nødvendige erfaringsvinkelen. Denne reisen gjennom rasismehistorien og analysen av egne erfaringer setter selvsagt også spor i brune og svarte men nesker. Frantz Fanon (1925–1961) var en psykiater og revolusjonær tenker fra Martinique som analyserte kolonialismens psykologiske virkninger på svarte mennesker, særlig kjent for bøkene Svart hud, hvite masker og Jor dens fortapte. Fanon skrev: «Jeg tror at det å stille den hvite og den svarte rasen ved siden av hverandre har skapt et massivt psykoeksistensielt kom pleks. Jeg håper å kunne ødelegge det ved å analysere det» (Fanon, 1986, s. 149). Denne boken er, også i tråd med Fanon, en invitasjon til å reflektere over hva det innebærer å være svart eller brun i Norge, i motsetning til for eksempel i USA eller Storbritannia. Det første kapittelet, «Hva er rasisme», gir et teoretisk, historisk og juridisk grunnlaget. Her kartlegges rasismens mekanismer gjennom bidra gene til Carl von Linné, Leo Eitinger, Charles Mills og Derrick Bell, før det presenteres en syntese og definisjon av rasisme som system og praksis. Videre utforskes skolesektorens juridiske rammer og begrensninger, den flerkulturelle fellesskolens virkelighet mellom ideal og virkelighet (inklu dert Marianne Gullestads «forestilte likhet» og skolesegregering), samt lærernes heroiske moralske og etiske motstandskamp mot nazifiseringen under andre verdenskrig fra 1942 til i dag. Det andre kapittelet, «Ansiktet som opprør – når motfortellinger gir menneskeverd», tar i bruk motfortellinger som en didaktisk og etisk stra tegi for å humanisere og sette ansikt på de som rammes. Her løftes glemte og underkommuniserte historier frem: rasismen og mikroaggresjonene mot romanilæreren Johan Skou, det rasistisk motiverte drapet på Benja min Hermansen på Holmlia i 2001, Lars Levi Læstadius og Kautokeinoopprøret i 1852 i lys av kolonialteologi og samisk motstand, slaveskipet Fredensborg og Danmark-Norges aktive rolle i den transatlantiske slave

201977 CDA GRMAT Å undervise om rasisme 260101.indd 13

09/09/2026 11:49

introduksjon

handelen, samt Norges «menneskedyrehage» i Frognerparken fra 1914 og dens gjenferd i dagens samf unn. Det tredje kapittelet, «Når rasisme møter undervisning: praksiserfarin ger og refleksjoner», tar oss med inn i klasserommet og lærerhverdagen. Det analyserer en konkret studie av antisemittisme blant minoritetsung dom i et klasserom i Oslo, ubehagets pedagogikk, hvit skjørhet og aversiv rasisme i lærerutdanningen, hvit flukt og oppg jøret med den raseinndelte skolen, samt den opphetede ytringsdebatten rundt «n-ordet» på Oslo kate dralskole i lys av den brasilianske pedagogen Paulo Freires teorier. Boken rundes av med konklusjonen, «Veien mot kritisk-transitiv bevissthet», som oppsummerer bokens budskap og trekker de lange lin jene framover for lærerg jerningens etiske samf unnsmandat. Hvert kapittel avsluttes med refleksjonsspørsmål. De er invitasjoner til å stoppe opp, skrive i dagboken din, diskutere med en medstudent – eller bare tenke videre alene. Boken kan leses på to måter. For studenter som er nye på det antirasistiske teorifeltet, anbefales det å følge kapitlene line ært fra start til slutt. Den modulære måten er å hoppe direkte til kapittel 3 hvis du står i en akutt klasseromssituasjon og trenger verktøy umiddelbart.

201977 CDA GRMAT Å undervise om rasisme 260101.indd 14

09/09/2026 11:49

kap1num

Hva er rasisme?

kap1titt_s Husk å fje titler og a starter m

For 45 år siden, i en tid da det var svært få utlendinger i Norge, skrev den norsk-tsjekkiske psykiateren Leo Eitinger (se figur 2) i sin bok Fremmed i Norge (1981) at de nye innvandrerne skilte seg ut fra den norske befolk ningen ikke bare i kulturell bakgrunn, språk og religion, slik mange andre nykommere før dem, men at deres hudfarge og utseende var så forskjellige at alle forsøk på fullstendig assimilering var dømt til å mislykkes (Eitinger, 1981, s. 65). Som jødisk flyktning, overlevende fra holocaust og fremmed i sitt eget nye hjemland, hadde Leo Eitinger en eksistensiell og faglig for ankret bekymring for innvandrernes psykiske helse og samf unnsmessige mottakelse. Hans banebrytende forskning viste hvordan forfølgelse og ekstremt stress kunne føre til varige psykiske skader, og han brukte den ne kunnskapen til å forstå utfordringene de nye innvandrerne møtte på. Gjennom et liv i skyggen av egne traumatiske erfaringer, arbeidet han for en forståelse av de psykososiale konsekvensene av å være fremmed, og advarte mot assimileringspress uten anerkjennelse av forskjeller (Retterstøl & Skålevåg, 2025). For å forstå hvordan det «fremmede» eller «andre» blir konstruert i Norge, kan vi ta utgangspunkt i Leo Eitingers arbeid. Han fremhever flere områder som kan undersøkes gjennom rasismens linse: kulturell bak grunn, språk, religion, hudfarge og fysiske trekk. Før vi forsøker å definere rasisme, er det nyttig å understreke to ting. For det første: Gitt rasismens stadig skiftende natur – et fenomen den velkjente jamaicansk-britiske sosiologen Stuart Hall (2017) betegner som en «flytende signifikant» – og dens forankring i spesifikke historiske kontekster, vil enhver definisjon

201977 CDA GRMAT Å undervise om rasisme 260101.indd 15

09/09/2026 11:49

KAPITTEL 1

nødvendigvis være utilstrekkelig. For det andre, til tross for kritikk fra enkelte teoretikere mot såkalt «import» av rasismebegreper fra den anglo amerikanske konteksten, fremstår det analytisk fruktbart å trekke på teo rier fra land med en lang og eksplisitt historie med blant annet slaveri, kolonisering og rasemessig segregasjon. Selv om rasisme har utspilt seg på ulike måter i ulike land, avslører den norske historien de samme grunn leggende strukturelle og ideologiske mekanismene som utg jør rasismens kjerne globalt: • Behandlingen av den samiske urbefolkningen bar preg av en «andre gjøring» og undertrykkelse som har klare fellestrekk med behandlin gen av urfolk i USA. • Under den dansk-norske unionen var fremtredende nordmenn invol vert i den transatlantiske slavehandelen. • Rasistisk og ekskluderende politikk preget også myndighetenes møte med andre nasjonale minoriteter. Mot romanifolket/taterne ble det ført en aggressiv assimileringspolitikk gjennom omstreiferloven av 1900, der man systematisk forsøkte å utr ydde kulturen deres ved hjelp av tvangssterilisering og bortplassering av barn. For en annen folkegruppe, romer, slo ekskluderingen ut i ren avvisning. Gjennom sigøynerparagrafen i fremmedloven av 1927 ble romer nektet adgang til riket. Dette fikk fatale følger i 1934, da et følge med norske romer ble nektet å returnere til Norge. De endte opp i en fangetilværelse i Belgia og Frankrike, før 66 av dem senere ble deportert av nazistene til Auschwitz-Birkenau. Bare fire av dem overlevde folkemordet. • Antisemittisme i Norge, som fikk et tidlig uttrykk i 1814-Grunnlovens § 2 («jødeparagrafen»), kulminerte over et århundre senere under andre verdenskrig, da norske jøder ble deportert og drept i nazistenes utr yddelsesleirer.

Rasismens mekanismer: en historisk og teoretisk kartlegging Den amerikanske raseforskeren George M. Fredrickson påpeker at begre pet «rase» i vesteuropeiske språk hadde relevante forløpere knyttet til dyre avl og aristokratiske slektslinjer, og varslet dermed den senere biologiske rangeringen av mennesker med ulike fysiske trekk. Han illustrerer dette

201977 CDA GRMAT Å undervise om rasisme 260101.indd 16

09/09/2026 11:49

hva er rasisme?

ved at «en spansk ordbok i 1611 inkluderte blant definisjonene av raza både som en hedersbetegnelse – en kaste eller kvalitet av ekte hester – og en nedsettende, ved referanse til en ætt som inkluderte jødiske eller mau riske forfedre» (Fredrickson, 2002, s. 53). Han fortsetter med å hevde at forestillingen om en enhetlig pan-europeisk eller «hvit» rase var langsom til å utvikle seg, og den krystalliserte seg ikke før på 1700-tallet. Nell Irvin Painter, amerikansk historiker og professor ved Princeton, viser i boken The Histor y of White People (2010) at oppfatningen av rase og den kulturelle betydningen som er knyttet til hvit hud, er et moderne fenomen. Det kan virke overraskende at en fremtredende tenker som den amerikanske abolisjonisten (en som vil avskaff e slaveri) og forfatteren Ralph Waldo Emerson ikke anså irene for å tilhøre den hvite rase. Selv om han kjempet aktivt mot slaveriet, forfektet han samtidig et snevert «germansk» raseideal som ekskluderte irer, på tross av at de åpenbart var lyshudede (Painter, 2010). Dette underbygger forståelsen av rase som en «flytende signifikant»: et begrep samf unnet vårt lærer oss til å tolke etter eget forgodtbefinnende. Emerson skriver: Jeg tror ikke noen oppriktig person kan hevde at den afrikanske rase noen gang har inntatt – eller gir løfte om noen gang å innta – noen særlig høy plass i den menneskelige familie. Deres nåværende tilstand er det sterkeste beviset på at de ikke kan det. Irene kan ikke; den amerikanske urinnvåneren kan ikke; kineserne kan ikke. For den kaukasiske rasens energi har alle de andre rasene veket tilbake og vist underkastelse. (Painter, 2010, s. 139)

Ved universitetet hver høst underviser jeg i et emne om rasisme og utdan ning for studenter på grunnskolelærerutdanningen. Det er svært sjelden jeg møter en student som er klar over den svenske naturforskeren Carl von Linnés bidrag til den moderne rasismens vekst basert på fysisk typo logi (Fredrickson, 2002, s. 56). I 1735 inkluderte denne ellers brilliante naturforskeren, hvis bilde pryder halefinnen på flyselskapet Norwegian, mennesket som en art innen primatenes slekt, for deretter å forsøke å dele denne arten i varieteter. Ifølge Fredrickson: «Selv om han [Linné] ikke eksplisitt rangerte dem, viste beskrivelsene hans av rasene tydelig hans preferanser. Europeere beskrev han som ‘skarpe, oppfinnsome … styrt av lover’. Svarte, derimot, var ‘listige, dovne, likeglade … styrt av luner’» (Fredrickson, 2002, s. 56). Denne manglende kunnskapen blant fremtidige lærere gjør at vi ofte står uforberedt når historiens mørke sider plutselig

201977 CDA GRMAT Å undervise om rasisme 260101.indd 17

09/09/2026 11:49

KAPITTEL 1

utløser opphetede samtidsdebatter. Et tydelig eksempel på dette er konflik ten som blusset opp rundt Linné-benken i Botanisk hage på Tøyen i Oslo i 2020. Lokale politikere krevde at benken som hedret naturforskeren skulle fjernes, med henvisning til hans rasebiologiske teorier. Debatten endte i første omgang med et pedagogisk kompromiss i 2021, der benken ble stå ende, men utstyrt med et nytt skilt som opplyste publikum om både hans vitenskapelige bragder og hans rasistiske menneskekategorisering (Nipen, 2021). Først i nyere tid ble selve trebenken fjernet for godt, da som følge av ren fysisk slitasje. Selvfølgelig kan den svenske naturforskerens storhet ikke reduseres til hans forsøk på en menneskelig rasetaksonomi som forhøyet hvite og for nedret ikke-hvite. Han var tross alt et barn av sin tid. Men det paradoksale er at enhver seriøs rasismestudie like fullt trekker inn Carl von Linné. Dette understreker et viktig poeng: Rasisme er ikke et problem som bare oppstod som brutale fordommer på plantasjene til fjerne kolonimakter. Den ble også formet mye nærmere hjemme, i de akademiske miljøene vi i Norden helst forbinder med ren opplysningsånd og vitenskapelige fremskritt. Her er den svenske naturviteren Carl von Linné en uunngåelig, men paradoksal skikkelse i rasismens idéhistorie. Hans systematisering av menneskeraser viser at rasisme ikke bare handlet om uvitenhet «der ute», men at den ble legitimert av selve spydspissene i den nordiske opplysningstiden. For å for stå Linnés plassering i rasismens historie, må vi skille mellom rasisme som individuelle fordommer og rasisme som et vitenskapelig system. Linné var ikke drevet av et ønske om å legitimere slavehandel, men han var preget av sin tids gryende positivistiske idealer. Opplysningstidens vitenskap søkte å måle og systematisere hele skaperverket i objektive kategorier. Da Linné plasserte menneskeheten inn i dette biologiske systemet, trodde han at han beskrev nøytrale naturfakta. Det han i realiteten gjorde, var å gi europeiske fordommer og kolonitidens maktstrukturer en vitenskapelig legitimitet. Ved å koble fysiske trekk som hudfarge sammen med moralske og intellek tuelle egenskaper, bidro han til det som senere ble kjent som vitenskapelig rasisme eller rasebiologi. Der Linné og hans samtidige så på raser som en objektiv, biologisk sannhet, forstår dagens samf unnsvitenskap og genetikk rase som en ren sosial konstruksjon. Det som på 1700-tallet ble presentert som nøytral naturvitenskap, maskerte i realiteten et verdisyn der den hvite europeeren ble satt som den universelle målestokken for sivilisasjon. Det er nettopp denne historiske broen – mellom uskyldig systematisering av naturen og

201977 CDA GRMAT Å undervise om rasisme 260101.indd 18

09/09/2026 11:49

hva er rasisme?

rasebiologisk rangering av mennesker – som gjør Linné så sentral. Hans arbeid minner oss om at vitenskapen aldri opererer i et vakuum, og at rasetenkningens røtter har dype forgreininger i den skandinaviske utdan nings- og vitenskapshistorien. Videre fra den klassiske biologiske rasismen som Linné fremmet, utfors ker Fredrickson (2002) kulturell essensialisme i Sør-Afrika under apart heid. Kulturell essensialisme er tankegangen at en etnisk eller nasjonal gruppe har en fast, uforanderlig og iboende «kjerne» eller essens som definerer dens medlemmer og deres kultur, uavhengig av individuelle for skjeller eller historisk endring. Hvite sørafrikanske (afrikanderske) aka demikere og intellektuelle mellom 1950- og 70-årene forkastet biologiske argumenter til fordel for kulturell essensialisme. Den grunnleggende ideen, som kunne ha kommet direkte fra Herder, var at hvert Volk var programmert til å utvikle en unik og verdif ull kultur. Men for å gjøre det, måtte det beskyttes mot «forurensning» fra andre kulturer; dette krevde en betydelig grad av isolasjon og separat utvikling. (Fredrickson, 2002, s. 135)

De sørafrikanske boerne var fromme kristne som søkte til Bibelen for gud dommelig legitimering av denne formen for kulturell essensialisme (sepa rate, men likeverdige). De utledet en teologisk legitimering fra fortellingen om Babels tårn (1. Mosebok 11), som de leste som et uttrykk for Guds vrede over menneskehetens overmodige streben etter enhet. «Som en motgift mot universalismens onde, foreskrev han [Gud] en streng inndeling av menneskeheten i separate språklige og kulturelle grupper, som ble pålagt, i praksis, å holde avstand fra hverandre og ‘utvikle seg langs sine egne lin jer’» (Fredrickson, 2002, s. 136). Den teoretiske overgangen fra biologisk rasetenkning til kulturell essensialisme, som Fredrickson nevner i det apartheidstyrte Sør-Afrika, finner en urovekkende parallell i norsk rasisme. Rasisme er ikke er et entydig fenomen, men en fleksibel ideologi som kan ta både biologiske («hud farge») og kulturelle («essens») former for å legitimere undertrykkelse. For å forstå hvordan disse ideologiske strømningene slo ut i en særnorsk kon tekst, kan vi rette blikket mot Erik Gjems-Onstads (1922–2011) utvikling. Som en høyt dekorert krigshelt og senere høyesterettsadvokat represen terer han en form for rasisme som opererer innenfor etablerte samf unns institusjoner (Thomas, 2025).

201977 CDA GRMAT Å undervise om rasisme 260101.indd 19

09/09/2026 11:49