del én
Fortiden
69114 Yesteryear – s. 5
29.04.2026 13:35
Dette er den siste dagen av livet jeg har skapt for meg selv. Jeg våknet opp to minutter før vekkerklokka ringte, som vanlig. To på seks – pling: vidåpne øyne, klar til å ta fatt på en ny dag. Jeg har aldri slitt med å stå opp om morgenen. Jeg har aldri brukt snooze-knappen heller, ikke en eneste gang i livet. Det hjelper å være avholds. Jeg drikker ikke. Disiplin hjelper også. Jeg ble født med bøttevis av disiplin, jeg bobler nærmest over av det – jeg tror det er derfor jeg aldri har hatt noe særlig problemer med noe i livet. Ikke å være mor, eller å gifte meg, eller å starte eget firma, eller å tjene Ham. Alt var bare en liste med oppgaver som måtte utføres hver dag, til rett tid, i riktig kronologisk rekkefølge. Jeg vet at det ikke er så lett for alle, men det er virkelig det for meg. Det var derfor alle de fremmede likte meg så godt. Det og pengene. Pengene hjalp definitivt også. Det var vinter. Januar. En kaldfront hadde akkurat feid gjennom dalen. Ovnen under soveromsvinduet blåste ut varm luft. Ute var himmelen svart som døden, og det ville den forbli i noen timer til. Gården vår lå blant gresskledde åser mellom to fjellkjeder i Idaho. Det betydde at vi ikke så morgensolen før rundt klokken ni i vintermånedene. Vi bodde i enden av en buktende åtte kilometer lang grusvei. Det fløy ingen fly over gården vår. Jeg lå i mørket og lyttet til rautene fra Sassafras, vår elskede melkeku. Jeg hørte på møene at mannen min, Caleb, 7
69114 Yesteryear – s. 7
29.04.2026 13:35
holdt på å melke henne. Til riktig klokkeslett, på minuttet. Den fyren var god. Mannen min var ikke disiplinert da han traff meg. Han var den yngste av fem gutter, attpåklatten i et amerikansk dynasti. Faren var den siste senatoren i en lang rekke av senatorer og var for øyeblikket midt i nok en presidentkampanje (alle gode ting er tre!); moren var hjemmeværende og hadde brukt mesteparten av livet på å drukne seg i Chardonnay. Med en nesten dødelig kombinasjon av faderlig forsømmelse og moderlig medfølelse hadde Calebs oppdragelse gjort ham veik, bortskjemt og godlynt. Men det eneste som er mer verdifullt enn en person med gudegitte talenter, er en person som er lærevillig, og mannen min, den karen, hadde vært lærevillig. Og hvem var jeg? En plettfri, kristen kvinne. En manic pixie dream girl nasjonen kunne projisere sine dypeste, mørkeste fantasier på. Moren alle kvinner ville være som, kona alle menn ville komme hjem til. Det hang ikke helt på greip, litt som en nonne i en pornofilm, men samtidig: Gud, som det funket. Jeg heter Natalie Heller Mills, og jeg levde det perfekte liv. I stillheten mellom Sassafras’ nærmest menneskelige nytelsesstønn (jeg vitset av og til om at mannen min hadde en konkubine, haha!) hørte jeg kaklingen fra hønsegården i det fjerne, den meditative klukkingen som utgjorde et bakteppe av hvit støy på gården. Jeg elsket hønene våre. De var tamme som hunder og harmløse som smårollinger. Av og til gikk jeg til hønsegården bare for å sitte med dem. Jeg likte å stryke de silkemyke halsene deres og la dem hakke forsiktig på fôret i håndflatene mine. De skulle slaktes snart. Munnen løp i vann i mørket. I det siste hadde jeg lengtet etter fersk kyllingsuppe. Når du først har laget det fra bunnen, smaker ferdigsuppe fra butikken harskt. Gjennom sprekken i soveromsdøren kom den trillende 8
69114 Yesteryear – s. 8
29.04.2026 13:35
lyden av guttelatter. Barna var i gang med frokosten på kjøkkenet. Jeg lukket øynene og kjente husets rytmer som en puls. Louise – barnepike og svar på alle familiens bønner – sto ved komfyren og stekte pannekaker. Shannon – produsent og min høyre hånd – sto ved utslagsvasken og gjorde klar kamerautstyret før en lang arbeidsdag. Stetson og Samuel – mine elskede unge menn – satt i halvsøvne ved bordet og dultet borti hverandre. Clementine – min eldste, jenta som gjorde mor av meg – satt ved enden av bordet og ignorerte brødrene sine mens hun leste en bok. Aimee – barnepike og vår nestkommanderende – vekket de to minste i andre enden av huset med kyss på søvnige øyelokk for å skånsomt bringe de to smårollingene opp i dagen. Hun kom til å ta med en av dem til kjøkkenet, overrekke henne til Louise for deretter å gå tilbake og hente den andre. Jeg lukket øynene og hvisket min daglige takkebønn til Herren for alt han hadde forært meg. Takk, Fader, for Caleb. Takk for Arven. Takk for Clementine, Samuel, Stetson, Jessa, Junebug og den lille engelen vi ikke har gitt navn til ennå. Hånden min gikk automatisk til magen og la seg på toppen av kulen. Jeg var trettito år gammel. Seks måneder på vei med vårt sjette barn. Det hadde vært den enkleste graviditeten til nå – selv om alle svangerskapene hadde vært relativt problemfrie. Jeg var den fødte mor. Jeg følte meg aldri nærmere Ham enn når jeg fikk i oppdrag å bære frem en av Hans skapninger. (Skjønner du hva jeg mener? Perfekt.) Under håndflaten min kjente jeg at jenta mi la seg over på siden. Min lille havfrue. Jeg elsket henne så utrolig høyt. Takk for at du passer på dyrene på gården, Gud, og takk for at vi nådde fem millioner følgere på Instagram denne uken. Vi er bare et par sjeler unna en million på YouTube, Fader. Det er gjennom Din vilje, og Din vilje alene, at jeg har nådd ut til så mange. Det er i Ditt navn jeg jobber for å spre Ditt budskap. En bølge av kvalme tårnet seg opp over meg, og jeg led 9
69114 Yesteryear – s. 9
29.04.2026 13:35
i dens skygge. Noen ganger ble jeg kvalm av hvor perfekt livet mitt var, og hvor god jeg var til å leve det. På nattbordet våknet mobilen til liv igjen. Jeg strakte ut hånden og skrudde av alarmen, kastet vekk dyna og sto opp. Vi hadde ikke alltid hatt så mye hjelp. De første årene var det bare oss og ungene og gården. Da jeg ble gravid med nummer fire, ansatte vi Louise. Da jeg var gravid med nummer fem, ansatte jeg Aimee, og like etter ansatte vi Shannon som produsent. Det teamet vi hadde nå, var mer enn tilstrekkelig inntil videre. Det gjorde at jeg kunne være til stede med både barna og følgerne mine når jeg ønsket, på ulike tidspunkt i løpet av dagen. Det er det som er kunsten med å være både mor og kone og influenser: Det er omtrent som å amme tre babyer samtidig. Som å forføre tre elskere på en gang. Hvorfor viser dere aldri frem all hjelpen dere har? «Vi elsker våre ansatte som vår egen familie, så vi går langt for å ivareta anonymiteten deres, etter deres eget ønske. Jeg ville ikke kunne tilgi meg selv dersom mine aktiviteter på sosiale medier ble en belastning for privatlivet deres.» Da jeg kom inn på kjøkkenet, sto Shannon i hjørnet og fiklet med et kamerastativ, mens mine fire eldste barn satt ved bordet og spiste frokost, iført hver sin tykke ullgenser. Louise hjalp Jessa, vår tre og et halvt år gamle datter, med å helle appelsinjuice i glasset sitt. «Jeg kan gjøre det selv», sutret Jessa. Louise, som i tillegg til å være barnepike også var barnas lærer (de får hjemmeundervisning), nikket og sa: «Selvfølgelig kan du det. Se. Du gjør det nå. Helt alene. Stor jente.» Jessa gliste bredt. Den verbale bekreftelsen av hennes autonomi var nok til at hun helt overså Louises hånd, 10
69114 Yesteryear – s. 10
29.04.2026 13:35
som aldri hadde sluppet glasset. «Stor jente», gjentok hun. Louise la glasset på skrå, og den vesle jenta mi drakk glupsk. Jeg iakttok opptrinnet fornøyd. Det rant fruktkjøtt nedover haken hennes. Appelsinjuicen var hjemmelaget. Videoen skulle publiseres senere denne uka. «God morgen!» sa jeg til rommet. Fem ansikter vendte seg mot meg og kvitret et samstemt God morgen, Mama til svar. Jeg jobbet meg rundt bordet og kysset de perfekte kinnene og rufset i de perfekte lokkene. Alle barna, også guttene, hadde langt hår. Jentene lignet på meg: fregner, smale ansikter, jordbrunt hår, med alvorstunge miner. Når vi satt hensunket i tanker, kunne vi muligens minne om en sultestreikende martyr fra 1500-tallet. Og guttene lignet på Caleb: rødmussede kinn og brede glis. Når de gikk sammen med faren (og det skjedde ofte; de forgudet ham), så de ut som en trio politikere på en sjarmoffensiv, som saumfor omgivelsene etter babyer de kunne kysse. Jeg la sjelden merke til forskjeller mellom barna. Både guttene og jentene snakket og lo på samme måte. Klærne deres var en regnbue av nøytrale farger. Den samme haugen med olivengrønne, gyllenbrune og okergule klær hadde ramlet nedover det voksende familietreet vårt i over et tiår. Det er utrolig hvor lenge kvalitetsbomull varer. Jeg gikk bort til de to guttene mine, Stetson og Samuel. Stetson var åtte, et helt år yngre enn Samuel, men siden i fjor sommer hadde guttene vært like høye og tunge. Med det skulderlange håret og måten de tilsynelatende gjorde alt på – løpe, leke, husarbeid, skyfle mat inn i munnen – i rykk og napp, med en synkronisert keitethet, minnet de meg om dressurponnier. Jeg la en hånd på hvert hode mens de med småguttiver spiste frokostblanding, og kjente hvordan hodeskallene beveget seg under håndflatene mine som demonbesatte bulldoserspaker. «Hva står på programmet i dag, gutter?» «Viskabyggeny innhegning til Sassafras», sa Stetson med munnen full. 11
69114 Yesteryear – s. 11
29.04.2026 13:35
«Mmm», sa jeg. «En viktig jobb. Pappa blir nok glad for hjelpen.» «Pappa sa jeg kunne bruke spikerpistolen.» Samuel dultet til Stetson så skjeen med frokostblanding falt på gulvet. «Det er min tur til å bruke spikerpistolen.» «Dere kan bruke den, begge to», sa jeg. «Louise …?» Hun nikket, tørket vekk juice og fruktkjøtt fra Jessas kinn og hake før hun satte i gang med å tørke opp sølet. Folk nektet å tro at barna mine var så medgjørlige som de fremsto på nettet. Det kan umulig være sånn livene deres faktisk er!!, skrev de Sinte Damene. (Det var det Caleb og jeg kalte dem. De Sinte Damene.) Og jeg svarte: ingenting, så klart. En mors oppgave er å beskytte barna mot omverdenen. Et bittert hespetre fra Manhattan trengte ikke å se hvor voldsom Samuel kunne være med broren (og til og med søstrene, av og til), eller å være vitne til Stetsons daglige raserianfall over matteleksene. (Jeg elsket den gutten, men han sto nok langt bak i køen da Gud delte ut hjerner.) Hvis de Sinte Damene hadde fått ferten av mine barns skavanker, ville blodtørsten drevet dem til vanvidd. De ville også blitt sønderknust. Ingen av dem innså det, naturligvis, men de trengte meg like mye som jeg trengte dem. Det var et symbiotisk forhold. Jeg var en hai, og de var fem millioner bittesmå sugefisk som livnærte seg av næringsstoffer fra buken min. Små idioter. De var desperate etter å spise meg. De hadde ikke den fjerneste anelse om at det var jeg som holdt dem i live. Hvordan føles det å vite at millioner av mennesker rundt om i verden vet private detaljer om barna dine? «Jeg viser bare frem nøye utvalgte glimt av mine barns liv. Og dessuten har ingen av dem noen som helst tilgang til skjermer – har du lest studiene, forresten? Om hva skjermtid gjør med barnehjerner? Spør du meg, har barna mine det bedre her i huset, hvor de av og til dukker opp i videoer på sosiale medier, enn i et hjem hvor de ville glodd på en iPad 12
69114 Yesteryear – s. 12
29.04.2026 13:35
hele kvelden. Virkelig», avbrutt av et medfølende klukk. «Det er en epidemi. Utrolig trist. Du burde heller skrive om det.» «Du er oppe tidlig», sa jeg til Shannon mens jeg skjenket meg en kopp kaffe. «Fikk ikke sove», svarte hun. Hun skulte på en av knottene på kameraet. Hun vred den én vei, så den andre, med et grettent uttrykk. Da Shannon kom til oss, var hun en nittenåring med rosa hår og nesering som hadde hoppet av studiene på Barnard og var villig til å jobbe for studentlønn. Nå var hun tjueen. Neseringen var der fortsatt; det rosa håret hadde måttet vike for hennes naturlige brunfarge. Jeg var ikke sikker på om det var en indikasjon på en endret personlighet, eller om det bare var en pragmatisk løsning på å bo en time unna nærmeste by. Det var ikke flust med fargespesialister nær den to hundre hektar store gården. Jeg ventet et øyeblikk før jeg sa hensynsfullt: «Har du de drømmene igjen?» Hun så på meg. «Hvem har fortalt deg om dem?» I drømmen sto Shannon på åsen i nærheten og så på mens gården brant til grunnen. Hovedhuset, hønsehuset, hagene: Alt sto i flammer. Kampesteiner av ild regnet ned fra en fiolett himmel. Mens ilden spredte seg over åkrene, løp hun – eller prøvde hun å løpe – idet låven kollapset og dyreskrik fylte luften. Av og til sto vi i det fjerne og vinket til henne. Vi sa noe. Og av og til – når drømmen varte lenge nok – så hun søyler av lys som strålte ned fra himmelen, som skinte nåde på barna mine og Caleb og meg. Reddet alle unntatt henne. «Louise er bekymret for deg», sa jeg – hvilket jeg syntes var mer diplomatisk enn Louise er møkk lei av å bli vekket av skrikingen din midt på natten. Alle de ansatte på gården sov på rommene som lå over stallen, ved siden av rommet vi brukte til undervisning. 13
69114 Yesteryear – s. 13
29.04.2026 13:35
«Det går bra», sa Shannon. «Det er ikke noe problem.» Hun lente seg over meg for å plugge inn en batterilader. Vi ble stående stille et øyeblikk, side om side i den lille kroken av huset vi tilbrakte nesten hver dag i sammen. Du har kanskje Amerikas mest ettertraktede kjøkken om dagen. Kan du fortelle oss litt om det? «Du store – hvor skal jeg begynne?» Rotet på kjøkkenbenken var perfekt dandert for kameraets kritiske blikk: et halvfullt sylteglass med vann her, litt melsøl der, et par gjenglemte blomsterstilker på en slitt skjærefjøl. Det så ut som et sted en mor var i arbeid; som et kjøkken fra virkeligheten, bare bedre enn noe virkeligheten kunne by på, selvsagt. Folk tror de vil ha minimalisme, de tror de vil ha et hjem blottet for ting, når sannheten er at et fullstendig ryddig og sterilt hus faktisk gjør dem suicidale. Et rom må se bebodd ut for at noen skal ha lyst til å bo der. Dette er et fullstendig selvinnlysende konsept hvis man stopper opp og tenker seg om, men folk flest stopper aldri opp og tenker på noen ting. Folk flest er idioter. En annen fordel med denne delen av kjøkkenet var at den var rett ved en lang rad med vinduer, så lyset, når solen skinte, var en perfekt blanding av mykt og lyst gjennom hele dagen. Bare det å stå nær kjøkkenhjørnet fikk meg til å se ut og føle meg minst seks år yngre. «Guds egen plastiske kirurgi» kalte jeg det privat, men det ville jeg aldri drømt om å si offentlig. De Sinte Damene ville spist meg levende. Har du hatt noen inngrep? Le, le, le. «Gud, nei. Unnskyld, ikke noe imot folk som har gjort det, men jeg? Personlig? Jeg ville aldri gjort det.» Nå stirret Shannon tomt på vinduene, som på disse tidlige vintermorgenene fremsto som en portal til en verden innhyllet i mørke. Jeg visste at hun tenkte på drømmene. Det var tydelig at hun ikke hadde den fjerneste anelse om hva 14
69114 Yesteryear – s. 14
29.04.2026 13:35
de betydde. Hvordan kunne hun være så tjukk i huet? Gud prøvde åpenbart å snakke til henne, så direkte som det var mulig for Ham å gjøre. Han sendte røyksignaler og brevduer og skrev beskjeder på himmelen, og hun ignorerte alle som én. Hun ville sikkert heller ringt en eller annen sjarlatan av en drømmetyder før det falt henne inn at hjernen hennes kanskje bydde på ikke-metaforiske innsikter. Shannons halvveis Barnard-utdannede hjerne var en stump gjenstand, sekulær og glatt; den var omtrent like egnet til å kommunisere direkte med Gud som et par slikkepotter er egnede redskap å utføre åpen hjertekirurgi med. Og hvorfor skulle Herren være så oppsatt på å nå Shannon? Vel. Shannon hadde vært ulydig. Shannon kikket opp på meg, og blikkene våre møttes. Jeg ble rød i kinnene av å ha blitt tatt på fersken mens jeg stirret så åpenbart misbilligende på henne. «Forresten», sa hun, «så kom den nye mobilen i dag. Takk igjen for at jeg fikk velge ekspresslevering.» «Selvfølgelig.» Et av barna hadde visstnok mistet mobilen til Shannon i en sølepytt uken før. Og siden jeg er en så snill sjef, hadde jeg ordnet opp umiddelbart. Jeg ga henne bedriftskortet og ba henne kjøpe seg en ny, ledsaget av en liten vits: Jeg ville ikke likt å være strandet her ute uten kontakt med omverdenen hvis jeg var deg! «Skulle du ikke ha på det lilla forkleet i dag?» «Å!» sa jeg og lo. «Ops! Gravidhjerne.» Jeg hatet det uttrykket, gravidhjerne, men det var en fantastisk måte å fremstå sympatisk på. Forkleet jeg hadde på, var mørkeblått. Videoene vi holdt på å spille inn, skulle lansere en ny fargenyanse på forklærne i nettbutikken vår ($35,99, 100 prosent bomull med knapper i resirkulert plast, laget i Spania). «Jeg går og henter det med en gang.» Idet jeg gikk, kom Aimee inn med Junebug, smårollingen min. Jessa reiste seg fra bordet med sitt nå tomme glass og vimset etter meg, som en løvetannfnokk. Da de passerte 15
69114 Yesteryear – s. 15
29.04.2026 13:35
hverandre, tok hun Junebug i hånden, og like etter lød fortvilte rop fra barnepikene mens jentene fulgte etter meg opp trappen. «Det går bra», ropte jeg over skulderen. «De kan bli med meg.» Det var en særlig kostelig gave fra Vår Skaper at vi hadde blitt velsignet med tre døtre på rad. Alle barn var gaver fra Gud, selvsagt, men små grupper med jenter, som små smykkesett? Det var noe helt for seg selv. En jente var skjønn, en gutt var fin, men jenter, flertall, var legemliggjøringen av regnbuer og sukkerspinn. Lysende stjerner av fryd. De var så sosialt anlagt; med hver tilvekst til deres lille damestamme så alle ut til å vokse seg litt høyere og skinne litt klarere. De bar hverandre som dukker, de flettet hverandres hår, de plukket og pyntet og passet på hverandre med en moderlig nidkjærhet. Guttene kom til å forsørge oss når vi var gamle og skrøpelige, likte jeg å si, men jentene? De kom til å danse rundt rullestolene våre og drysse roseblader over gravene våre. Og ja, jeg må innrømme det: De var lettere å dressere. Guttene kunne finne på å slå seg vrange eller bli frustrerte eller begynne å kjede seg, men ikke jentene. De opptrådte for kameraet i timevis uten å mukke. Akkurat som moren sin. «Mamma.» Jeg skar instinktivt en grimase som jeg umiddelbart visket vekk og erstattet med et velvillig ansiktsuttrykk. «Ja, vennen?» Jeg sto foran speilet på soverommet og knyttet det nye forkleet, og min eldste datter Clementine sto i døren. Hun hadde fylt tolv i sommer og hadde plutselig sluttet å kalle meg Mama et par dager senere. Det rykket i øynene hver gang jeg hørte henne si mamma; jeg hatet ordet. Det var en stygg lyd, så barnslig og sutrete, mer moderne enn mitt foretrukne alternativ. Men jeg protesterte ikke. Clementine var nesten tenåring, og det betydde at hun ville teste grenser. Det verste jeg kunne gjøre, var å yte motstand. 16
69114 Yesteryear – s. 16
29.04.2026 13:35
Jeg fulgte Clementine med øynene i speilet da hun gikk og satte seg på sengen ved siden av jentene. «Hva betyr ‘tradwife’?» Bråbrems. «Hvor har du hørt det ordet?» «Er det et skjellsord?» «Tradwife», sa Jessa og fniste. Hun kastet hodet bakover og sa det igjen. «Traaaadwife!» Det virket nesten mulig at Clementine kunne høre de mekaniske klikkene fra hjernen min idet den slo over i overlydsfart for å bla gjennom fem hundre potensielle svar på det spørsmålet. Min eldste datter lignet på meg, ikke bare i utseende, men også i lynne: Hun holdt intelligensen skjult som en dolk bak ryggen. Nå som hun var i ferd med å modnes, opplevde jeg likhetene litt urovekkende. Det var som å se en kloning av meg selv komme gående sakte mot meg fra et sted langt unna. Hva ville skje når hun kom frem? Jeg er klar over at man ikke skal tenke sånn om sin egen datter. Men det å være mor er en egen form for forestilling. Sagt på en annen måte: Alle kvinner jeg kjenner, hadde løyet til meg om hvordan det var å være mor, før jeg ble en selv. Ville du vært stolt av barna dine hvis de ble influensere? «Jeg vil bare at de skal være lykkelige.» Bredt smil. Jeg valgte uanfektet ambivalens. Det verste du kan gjøre, er å la et barn vite at noe plager deg. «Jeg vet at trad står for tradisjonell. Noen kaller kvinner som meg en tradisjonell kone. Av åpenbare grunner.» Med noen kvinner mente jeg de Sinte Damene. Det var de Sinte Damene som kalte meg en tradwife, som sa trad som om det var forkortelse for noe ondt, som om tradisjonell ikke var et fint ord i en normal persons univers. Men disse damene var ikke normale, ei heller lykkelige, ei heller var de tilhengere av personlig ansvar. Istedenfor å spørre seg selv hvorfor de brukte så mye av sin dyrebare tid her på jorden på å skrolle seg gjennom andre menneskers liv når 17
69114 Yesteryear – s. 17
29.04.2026 13:35
de heller kunne disket opp med hjemmelaget mat eller sett sine egne barn i øynene – istedenfor å spørre seg selv hvorfor de brukte så mye tid på å velte seg i bitter sjalusi når de heller kunne gjøre sine egne liv til noe de kunne være stolte av – var de åpenbart mer interessert i å bruke kveldene sine på å drikke en flaske vin og skrive om meg til krampa tok dem på de små chatrommene sine. Det er vel en antagelse at disse damene er harde på flasken, men etter antallet skrivefeil i meldingene deres å dømme vil jeg si det er en rimelig antagelse. Tradwives ødelegger lanne ved å ikke skille sei fra mennene sine. Tradwives fordærver USA fordi de faktisk liker å være sammen med brna sine. Til det pleide jeg å svare – med en av de seks anonyme profilene jeg brukte på nettet: Å du store, Gud forby! Før disse damene kalte meg tradwife, hadde de kalt meg religiøs fundamentalist, kultleder og avlsku. Sammenlignet med det fremsto tradwife som harmløst. «Personlig syns jeg ikke det er galt å holde tradisjoner i hevd», sa jeg. «Syns du?» De to minste ristet på hodet. Nei, Mama. Vi er glade i deg, Mama. Men Clementine bare stirret på meg. «Så du sier at du er en?» Plutselig følte jeg at jeg var vitne i en rettssak. «Clementine, kan du ikke bare si meg hvem det var som sa at jeg er en tradwife?» «Ingen», sa Clementine. Plutselig var hun lei samtalen. «Det var bare et spørsmål. Slapp av.» Hun reiste seg, og jeg vendte oppmerksomheten mot speilet og forklesløyfen igjen. Jeg smilte ikke lenger. «Be Louise om å sjekke værmeldingen», sa jeg til Clementine. «Det kan bli regn i dag. Barna burde ha på gummistøvler.» Clementine svarte ikke, og da jeg snudde meg igjen, var hun borte. Barnepikene. Det måtte være barnepikene. De la til stadighet fra seg mobilen sin på kjøkkenbenker og sofaputer, uansett hvor mange ganger jeg ba dem om å ikke gjøre det. 18
69114 Yesteryear – s. 18
29.04.2026 13:35
Å beskytte barna mot omverdenen var en altoppslukende oppgave. Jessa og Junebug var fortsatt unge og føyelige – men Clementine? Hun var snart voksen. Hun var ikke til å stole på. Liker barna å bli filmet? «Å, de elsker det!» Planen for dagen var å lage et landbrød med min berømte surdeigsstarter og urter fra hagen i et julekrybbemotiv. Det er sånn vi får råd til smør på brødet (unnskyld ordspillet), bokstavelig talt. Dessuten er juleperioden alltid høysesong for nettbutikken vår (Yesteryear Ranch brødfjøl i kirsebærtre, $120, laget i Brasil; Yesteryear Ranch fransk saltblanding, $45, laget i Frankrike; Yesteryear Ranch spann med patentert innendørsmaling i fargene Homestead, Pioneer og Cowgirl, $80 per spann, laget i USA). Landbrødet var ikke hovedattraksjonen, det var oppvarmingsbandet: Jesusbarnet av lavendel i en rosmarinkrybbe, tre vise menn i form av timiankvister, fa la la la la, så ville følgerne klikke og klikke og klikke, til hjertene deres – og handlekurvene – var fulle. De tryglet – de gjorde ikke annet enn å trygle – om mer. Et landbrød med urter tok fire timer. Det ville Shannon klippe og redigere ned til en 30-sekunders filmsnutt med et fortumlende virvar av fingrene mine som knadde og eltet og kjærtegnet den bleke deigklumpen. Resten av dagen var satt av til en Økologisk Middag. Jeg skulle lage en tradisjonell søndagsstek (eller burde jeg si trad-søndagsstek? hadde jeg planlagt å skrive i bildeteksten med en blunkesmiley, for virkelig å drive de Sinte Damene til vanvidd). Alle ingrediensene var fra gården vår, bortsett fra selve kjøttet, som teknisk sett var fra supermarkedet på andre siden av skaret. En gang tidlig på ettermiddagen innså vi at vi hadde gått tom for egg, så vi bestemte oss for å avlegge hønsehuset et besøk. Himmelen og fjellene viste seg fra sin beste side. 19
69114 Yesteryear – s. 19
29.04.2026 13:35
Jeg trampet gledesstrålende gjennom gjørmen bort til hønsehuset med Jessa og Junebug i skjørtekantene og hilste på frøknene, som jeg kalte hønsene når kameraene var på. Frøknene mine. «Hei, frøknene mine», kvitret jeg. «Hvordan står det til i dag?» Bak meg snublet Shannon i en kabel og bannet høyt. «Sorry», sa hun. «Kan du ta den delen om igjen?» Selvfølgelig kunne jeg det. Jeg kunne gjøre alt på kommando, en million ganger, med en million varianter av kvitring. «Hei, frøknene mine! Hvordan står det til i dag?» «Perfekt. La oss få med at du plukker eggene.» «Neimen», sa en stemme bak meg. «Er det Marilyn Monroe i hønsehuset?» Det kunne det like gjerne ha vært! Jeg himlet med øynene og lo, brukte et sekund på å glatte ut skjørtet og be en bønn om at Shannon fortsatt filmet før Caleb spankulerte inn i innhegningen, la hånden rundt livet mitt og dippet meg langt ned. Han kysset meg til jubel fra døtrene våre. Så løftet han meg opp igjen og gliste da jeg dasket ham liksommorskt på skuldrene. «Du skitnet til støvlene mine!» «Litt søle har aldri tatt livet av noen.» Han lettet på cowboyhatten og blunket til meg. Jeg lo og himlet med øynene igjen. «Vi filmer dette, Caleb.» Som om han ikke visste det. «Nei», sa Shannon. «Det gjør vi faktisk ikke. Jeg trykket på pause rett før Caleb begynte å snakke. Så ingen skade skjedd. Hvis dere vil ta en liten pause, kan jeg ta meg litt kaffe.» «Å», sa jeg skuffet. «Ok. Vel, vi trenger ikke å …» Men Shannon var allerede på vei mot huset med raske skritt. Caleb ga meg to lette klaps på baken. Vi så på mens Shannon røsket opp ytterdøra unødvendig hardt. «Er hun fortsatt opprørt?» En bølge av følelser skylte over meg. 20
69114 Yesteryear – s. 20
29.04.2026 13:35
«Ja, Caleb. Hun er fortsatt opprørt.» «Å ja. Hun kommer nok snart over det. Når vi …» Han ble stille da jeg stirret på ham. «Du forstår ikke kvinner i det hele tatt.» Han skulle til å svare, og jeg skulle til å avbryte ham med en enda skarpere irettesettelse, men så var det som om vi begge, i samme øyeblikk, innså at vi ble iakttatt. Jessa og Junebug. Småjenter, uskyldige vesener, som stirret opp på oss. De fulgte alltid med. Hvor i helvete var Aimee? Samme, det. Dette var uansett god trening. Det var det jeg sa til meg selv da jeg skjønte at jeg ble overvåket av et barn som helst skulle vært overvåket av noen andre: Det er god trening! En prikkfri fremførelse kommer tross alt ikke av seg selv. Det tar år – og år på år – med trening. Jeg reiste meg på tå og ga Caleb to kyss i rask rekkefølge. «Tilbake til arbeidet, cowboy.» Jentene lo og klappet, og jeg rødmet av applausen. Caleb lettet på hatten til oss tre og langet ut i retning av låven, hvor han sannsynligvis kom til å bruke en time eller to på å organisere høyballer. Caleb var god til å finne ting å beskjeftige seg med. Han var også veldig god til å bare gjøre det gårdsarbeidet han faktisk likte: melke Sassafras, sladde rundt på beitet med den store John Deere-traktoren, være oppe hele natten med en lammende søye. Det arbeidet han ikke likte – rengjøring, planting, plukking, møkking av stallen – lot han gårdsguttene ta seg av. Vent litt. Har dere gårdsgutter også? Pause. «Nevnte jeg ikke dem i sted?» Skitt. Vurder å skylde på gravidhjerne. «Vi har to eller tre, vanligvis. Bare til sesongarbeid. Avhengig av hva som foregår på gården. Vi trenger all hjelpen vi kan få!» Men hvorfor nevn… «Gravidhjerne!» 21
69114 Yesteryear – s. 21
29.04.2026 13:35
Innspillingen av den Naturlige Middagen tok lengre tid enn planlagt. Det dårlige humøret spredte seg gjennom huset. Shannon og jeg kjeklet om hvordan vi skulle filme det ovenfra, og kjeklingen kostet oss ti dyrebare minutter med ettermiddagslys, som gjorde at vi forhastet oss, som førte til mer kjekling, og så ble de eldre barna ferdig med undervisningen et kvarter tidligere enn vanlig fordi Louise åpenbart ikke følte for å sørge for en grundig utdannelse i dag, og plutselig var kjøkkenet fullt av ustanselig sutring; guttene kranglet med Clementine om hva de skulle spille før middag, og barnepikene – som byrået hadde forsikret oss om var bransjens beste, men som av og til ga meg følelsen av å betale full pris for halvveis arbeid – satt bare på sofaen og skrollet på mobilen mens det utspilte seg en verdenskrig om hundebrikken i Monopol-spillet. (Det var det eneste brettspillet vi tillot i hjemmet vårt, etter et uttrykkelig krav fra min svigerfar. Doug sa det var viktig at barn lærte verdien av markedsøkonomi i ung alder.) Barnepikene. Å, barnepikene! De var ofte så å si ubrukelige på denne tiden av døgnet. Jeg forventet ikke stort mer av Aimee. Hun var en dum jente fra Los Angeles med et helt symmetrisk ansikt som var kapabel til å holde ungene i live, men ikke stort mer. Men Louise, som var fem år eldre enn Aimee og hadde en mastergrad i pedagogikk, hadde jeg hatt høyere forhåpninger til. Hun var som familie å regne. Sa du akkurat at barnepikene var som familie å regne? Taushet. Du forstår sikkert at praksisen med at hvite kvinner betegner mennesker som jobber for dem som «familie», har en lang og kontroversiell historie. En lengre pause. Et mykt, vitende smil. Nei. Det var ikke riktig. Et mykt, uvitende smil. Bedre. «Neste spørsmål, takk!» 22
69114 Yesteryear – s. 22
29.04.2026 13:35
«Jenter, kan jeg få et ord med dere?» Barnepikene kikket opp fra mobilene. «Clementine har brukt noens mobil uten tilsyn», sa jeg. «Tidligere i dag spurte hun meg hva en tradwife er.» «Vel», sa Aimee, før hun stoppet. Jeg satte øynene i henne. «Hva?» «Altså.» En ny pause. Hun så ut som en hånddukke med sammenlimt munn. Jeg motsto fristelsen til å gå bort og brekke den opp. «Vi skal være mer påpasselige», sa Louise. Hun ga Aimee et stygt blikk, et visuelt motstykke til et spark under bordet, og Aimee nikket. «Jepp», sa hun. «Det skal ikke skje igjen.» Jeg pustet dypt inn og pustet ut sinnet. «Kan dere ta dere av middagen i kveld? Jeg tror jeg skal ta en liten tur på kjøpesenteret.» I sidesynet så jeg at Clementine rykket til. Akkurat som planlagt. At jeg tok med jentene til kjøpesenteret, som lå en halvtime unna, var en utskeielse som tilhørte sjeldenhetene. Clementine bestilte en Frappuccino med ekstra pisket krem fra Starbucks, og jeg bet i meg protester om så mye koffein og sukker så sent på dagen. Jessa og Junebug fikk hver sin kjærlighet på pinne og eplejuice, og til meg selv kjøpte jeg en fett- og koffeinfri cappuccino med havremelk. Jeg prøvde å begrense disse turene til én gang i måneden; vanligvis var det Aimee som kjøpte inn mat og dagligvarer for oss. Men det var deilig, for meg også, å komme hit av og til og gli rundt under de bedøvende lysstoffrørene – men det forundret meg at så mange kom hit på ukentlig basis. Etter tretti minutter føltes det alltid som jeg hadde en begynnende tannpine. Jeg trillet handlevognen sakte nedover mens jentene småløp rundt meg i tilfeldige sløyfer, fra den ene herlige fornøyelsen til den neste. Glassdiskene med smykker. Kles23
69114 Yesteryear – s. 23
29.04.2026 13:35
stativene. Hyllene med oransje og knallrosa flasker med fuktighetskrem. Ser dere hvor deilig små gleder kan være, jenter? Hvor heftig et sukkerrush kan være hvis det velges bevisst etter mange dager med omhyggelig … «Natalie?» Jeg stanset og så meg rundt. Jeg lot som jeg var forvirret, mens jeg i virkeligheten tenkte: Å, herregud. Ikke deg. Vanessa og jeg hadde gått på videregående sammen. Hun drev også med friidrett, men fikk først være med på A-laget det siste året, så vi hadde ikke tilbrakt mye tid sammen. Nå sto hun i sykepleieruniform med to overfylte handlevogner og en surmulende datter i tiårsalderen. Jeg kjente igjen det dypt misfornøyde ansiktsuttrykket – det var sånn Vanessa hadde sett ut på hvert eneste friidrettsstevne. Jeg kastet et blikk på den nærmeste handlevognen. Barberblader, bokser med papirlommetørklær, et halvt dusin skiver med skinke full av kjemikalier surret inn i tre lag med plast. Jeg kunne nesten kjenne stanken fra søppelfyllingen der alle disse greiene, disse produktene som var designet for å være søppel, ville ende opp om en måned. Så kikket jeg på Vanessa igjen, som hadde satt opp den samme sure geipen som datteren, og hjertet mitt myknet av nostalgi. Stakkars. Hun hadde aldri vunnet et løp i hele sitt liv. «Så fint å se deg!» sa jeg. «Det må være – ti år siden sist?» Hun rynket på nesen og så på den tomme vognen min. «Jeg visste ikke at du handlet her.» «Selvfølgelig gjør jeg det. Jeg er jo et vanlig menneske, jeg òg.» Jeg smilte til datteren hennes. «Og hvem er dette?» Vanessa så på sin egen datter med et merkelig uttrykk, som om hun prøvde å forstå hvordan hun så ut i mine øyne. «Dette er Zoe.» Zoe så ut som hun var et par år yngre enn Clementine. Hvis hun kjente igjen sitt eget navn, viste hun ingen tegn på det. Hun bare stirret på meg med et anspent, forpint uttrykk. «Og disse er dine, regner jeg med?» 24
69114 Yesteryear – s. 24
29.04.2026 13:35
Jeg fulgte Vanessas blikk til Clementine, som satt på huk et lite stykke lenger fremme og bladde i en billedbok mens lillesøstrene hennes begeistret kikket over skulderen hennes. Bølgen av nytelse som skylte over meg, var sterkere enn noe kunstig sukkerrush. «Ja, det er jentene mine. Den eldste er Clementine, og de yngste er Jessa og Junebug.» Da jeg vendte meg mot Vanessa igjen, smilte hun hånlig. Når var siste gangen jeg så en voksen kvinne hånflire? «Jeg må si det er beundringsverdig at du holder fortiden i live med sånne navn.» Smilet mitt krympet en tomme. Her kommer det. Vanessa hadde vokst opp i en streng, religiøs familie, mye strengere og mer religiøs enn min egen, men hun hadde i voksen alder brutt med foreldrene, og nå likte hun å skrive langtekkelige jeremiader om sin grusomme oppvekst på Facebook i innlegg som fikk tre til fem likes i snitt. Vanessa ville at omverdenen skulle vite at hun var moderne nå. Hun hadde forandret seg. Hun spiste økologisk mat! (Unntatt når hun handlet på kjøpesenteret, tydeligvis!) Selvoppnevnte moderne kvinner som Vanessa var psykologisk avhengige av å hate kvinner som meg. Det visste jeg. Jeg visste at denne kvinnen drakk seg overstadig beruset i familiesammenkomster og viste frem Instagram-profilen min til alle som var dumme nok til å gå forbi henne. Jeg kjenner henne. Vi gikk på videregående sammen, sa hun før hun kastet seg ut i en mumlende, resirkulert tordentale om at alle som var tradisjonelle, var idioter, at alle som var religiøse, var idioter, at alle som valgte en annen måte å leve på enn henne, var idioter, idioter, idioter, når det hun egentlig mente, var jeg er så kvalmende misunnelig på denne dama jeg kjente en gang, at det faktisk kan ende opp med å ta livet av meg. Kvinner som Vanessa, med sine dyrekjøpte botox-panner og Hillary Clinton-klistremerker på bilen? De visste ikke hva de ville ha. De ville ikke kunnet holde på ekte prinsipper om de så fikk dem injisert rett i ansiktet. Det var åpenbart at de ikke var i stand til å ta ansvar for sitt eget liv, så de 25
69114 Yesteryear – s. 25
29.04.2026 13:35