VOV

VOV

VOV_Materie_Orgfil.indd 1

12.12.2017 13.01

VOV_Materie_Orgfil.indd 2

12.12.2017 13.01

TOR ÅGE BRINGSVÆRD

VOV Hunden i eventyr, myter og folketro fra hele verden

VOV_Materie_Orgfil.indd 3

12.12.2017 13.01

VOV_Materie_Orgfil.indd 4

12.12.2017 13.01

Gud skapte jorden, himmelen og vannet, månen og solen. Han skapte mennesket og fuglene og dyrene. Men han skapte ikke hunden.

For en hund det hadde han allerede.

Indiansk visdomsord (Nord-Amerika)

VOV_Materie_Orgfil.indd 5

12.12.2017 13.01

Eksempler på hundens trofasthet. På denne illustrasjonen fra en middelalderutgave av Plinius’ Naturalis Historia (år 77) ser vi hunder som bekjemper røvere, beskytter en konge og prøver å mate en druknet mann!

VOV_Materie_Orgfil.indd 6

12.12.2017 13.01

Innhold

FORORD 11 I BEGYNNELSEN 15

Gud og hunden hans 17 Hundens følgesvenn 19 Den gang for lenge, lenge siden, da menneskene ble til 21 Også slik ble hunden skapt! 23 Hvordan indianerne fikk hunder 25

GUDENES HUNDER 29

Sedna 31 Hunden henter ilden 33 Glooscap 36 Flere gudehunder 39

HVEM, HVORFOR OG HVORLEDES 41

Hund og katt 43 Hvorfor hunder logrer 46 Hvorfor hunden har svart snute 49 Hvorfor skapte Gud hunden? 50 Hund og indianer 51 Hvorfor hunder snuser på hverandre 53 Hvorfor hunden blir sittende fast når den parer seg 56 Når man er død, er man død! 57 Ord og uttrykk 59

VOV_Materie_Orgfil.indd 7

12.12.2017 13.01

KOSMISKE HUNDER 61

Tre jegere og en elg 63 Syv himmelske valper 65 Bjørnejakten 68 Nalikkatseeq 71 Hunden som spiste månen 76 «Hundestjerner» 79

EVENTYRHUNDER 85

Bymusikantene i Bremen 87 De tre døtrene til kong O’Hara 90 Den halte hunden 96 Den fortapte prinsen 102 En gang var Buddha en hund 106 Gamle Sultan 109 Hunden som aldri hopper ned 111 Kuriosa 113

HELLIGE HUNDER 117

Senmurv 119 Tre katolske helgener 121 Sankt Guinefort – hunden som ble helgen 125 Unghund-dansen 128 Mannen med ansikt som en hund 132 Flere hellige hunder 135

SINNA BIKKJER 139

Hundebitt og podagra – og et verdenshistorisk glefs 141 Fyrtøjet 143 Bikkjeslagsmål 148 De to barna – Jesus og Judas 149 Heksehunder 154 Glimt fra norsk folketro 156

VOV_Materie_Orgfil.indd 8

12.12.2017 13.01

VAKTHUND 159

Helhunden 161 Kerberos (Cerberus) 162 Litteraturhistorien er full av gode hundehistorier 66 Cuchulainn 167 Asken som advarte 169 Liker ikke hunder? 170

TROFAST 173

To historiske hundehelter fra oldtiden 175 Odyssevs’ hund 177 Gelert 180 Mannen som hatet hunder 183 Fire tapre og trofaste skotske hunder 191 Det er helse i hver hund 196

SELSOMME FORTELLINGER 197

Hunden som ble konge i Trøndelag 199 Kvinnen som giftet seg med en hund 200 Blang Uyang og Blang Suun 203 Den tapre Pan-hu 204 Utdrag fra Marco Polos reiser 207 Hundehodene 209

TIL SLUTT 211

Hunden som holder verden oppe 213 Storfangeren Navagiaq, hvis sjel vandret gjennom alle dyr etter døden, helt til den igjen tok bolig i et menneske 214 På vei til de evige jaktmarker 217 Hvordan hunden slapp inn i himmelen 219

KILDER 222

VOV_Materie_Orgfil.indd 9

12.12.2017 13.01

Hulemaleri fra Sahara (ca. 4000 f.Kr.) Neste side: Patrick McDonnell: Pels og poter

10

VOV_Materie_Orgfil.indd 10

12.12.2017 13.01

Forord Ulven var vår første venn. Den ble temmet – eller kanskje det er riktigere å si at vi temmet hverandre. For en gang for lenge siden, hinsides all historisk tid, oppsto det en sjelden vinn-vinnsituasjon. Ulvene søkte til oss fordi vi hadde ild og kunne gi dem ly og varme, vi mennesker fulgte etter ulvene fordi de var slike utrolige jegere. Litt etter litt nærmet vi oss hverandre, forsiktig begynte vi å vise hverandre tillit. Begge var vi flokkdyr. Enkelte ulver våget spranget over i en ny og annerledes sammenheng. Og sammen kunne vi greie det umulige.

Ingen vet når det skjedde. Ingen vet nøyaktig når ulven ble en hund. Forskerne strever med å bli enige. Men de siste studier anslår at «temmingen» må ha skjedd for omtrent 30 000 år siden.

Også mange andre dyr temmet vi. Men hunden står i en særstilling.

Den ble ikke bare en trekkhund, en arbeider, en vokter, en gjeter – den ble også vår beste venn. Et tydelig tegn på dette var at hunder tidlig fikk egennavn og altså ble sett på som individer, ikke bare som «eiendom».

I det gamle Egypt kunne hunder bli begravet i kostbare sarkofager, og man sørget over dem som om de skulle være kjære familiemedlemmer.

Også i det gamle Hellas og Romerriket ble det reist vakre gravstøtter over døde hunder. Her er et rørende romersk epitaf fra det andre århundret etter Kristus, skrevet på en marmorsten – til minne om den hvite hunden Margarita («Perle»): Gaul [Frankrike] var mitt fødested. Østersen fra havets bølger ga meg et navn som sto til min skjønnhet. Jeg lærte å løpe modig gjennom farlige skoger og å forfølge raggete beist over åser og bak-

11

VOV_Materie_Orgfil.indd 11

12.12.2017 13.01

ker. Jeg ble aldri tøylet av tunge lenker, heller ikke fikk min snøhvite kropp noen gang et sviende slag.

Jeg pleide å ligge på min herres og min matmors myke fang, og når jeg var trett, fikk jeg krølle meg sammen i sengen deres. Med min stumme hundemunn snakket jeg nok mer enn jeg burde, selv om ingen var redd for bjeffene mine. Men akk, da jeg fødte valper, var uhellet ute, og nå viser denne lille marmorplaten hvor jorden omfavner meg.

Vi vet ikke hva slags hund Margarita var. Men hun levde i hvert fall på en tid da man ennå ikke var blitt så opptatt av rase. I vår tid (særlig fra 1800- og 1900-tallet) har mange fått det så travelt med det de kaller «ren rase», at den opprinnelige blandingshunden faktisk blir sett ned på.

Kanskje vi av og til burde tenke over hvordan dette sammenfaller med fremveksten av helt andre og mer skremmende raseteorier?

12

VOV_Materie_Orgfil.indd 12

12.12.2017 13.01

Ofte er dessverre vår oppførsel overfor dyr gan- med sin egen art. Bare hunden synes uten å nøle ske klanderverdig, og ikke kan jeg begripe at å foretrekke å være sammen med «menneskene dyrene er så glad i oss som mange av dem faktisk sine» fremfor å løpe omkring med andre huner. Særlig er hunden et mysterium i så måte. For der. (Er det ikke så en nesten blir flau? I hvert hunder … de rett og slett elsker oss. Uansett! Vi fall tror jeg ikke at jeg er alene om å få en klump mennesker kan både i halsen av og til når jeg ser inn i et trofast like og mislike hverandre på én gang. hundeansikt.)

Vi kan også si det Den slags forvirrede følelser har ikke hunlitt kynisk: It is the der. Hvis en hund only love money can buy. først har bestemt seg for at den er glad i I denne boken skal vi deg, så er den glad i hverken ta for oss deg hele tiden og så lenge du lever. Det er hundens historie eller Tegning av George du Maurier i vittighetsbladet Punch,1886 nær sagt umulig å få beskrive de forskjelden til å ombestemme seg. lige slagene, og de som leter etter en bok om Er det fordi den beundrer oss? Neppe. Er det hundestell og tips om hvordan man lærer en fordi den tror du er en slags lederhund? Neppe. hund å hente pinner, er kommet til helt feil (Hunder er ikke dummere enn at de klart nok adresse. Her har vi i stedet valgt å konsentrere ser forskjell på en rørlegger og en labrador.) Det oss om alle de myter, eventyr og kuriøse tradifinnes etter min mening slett ingen fornuftig sjoner som omgir dette fascinerende dyret. forklaring på denne kjærligheten. For det kan Dessuten har vi gjort et tappert (og helt nødfaktisk se ut som om hunder er glad i oss, ikke vendig) forsøk på begrensning, i den forstand at bare fordi vi gir dem mat, går tur med dem, alle fettere og kusiner – ulver, rever, dingoer, pusler med dem, beskytter dem – men rett og coyoter og sjakaler – hardt og brutalt er nektet slett fordi de liker oss! En helt ufattelig tanke, adgang til boken, uansett hvor spennende hishvis vi først tar den inn. Og la oss gi den enda toriene om dem er. Her er det Hund og bare en omdreining: Alle dyr trives best sammen Hund som gjelder. Velkommen til VOV!

Tor Åge Bringsværd hølen, august 2017

VOV_Materie_Orgfil.indd 13

12.12.2017 13.01

VOV_Materie_Orgfil.indd 14

12.12.2017 13.01

I BEGYNNELSEN I de første tider var alle mennesker eskimoer. Så hendte det at en hund tok en pike til kone, og fra denne yngel stammer de hvite menn.

Grønland, Kap York-distriktet, fortalt til Knud Rasmussen av Masaatsiaq

15

VOV_Materie_Orgfil.indd 15

12.12.2017 13.01

Kato-indianer

16

VOV_Materie_Orgfil.indd 16

12.12.2017 13.01

Kato – eller Cahto – er en indianerstamme som holder til i California. De var kjent for å være særlig glade i hunder. Antagelig var det utenkelig for dem at noen skulle kunne gå omkring i verden uten å ha en hund som følgesvenn.

Legg derfor merke til at Gud ved verdens begynnelse slett ikke trengte å skape en hund – han hadde en fra før. Hunden stammer altså fra «en tid før tiden» og er således en nærmest overnaturlig skapning. Myten er hentet fra Pliny Earle Goddard: Kato Texts. University of California, 1909.

Gud og hunden hans Katoindianerne (Nord-Amerika)

Nagaicho – Skaperen, Den store vandringsmannen – bestemte seg for å skape verden, og han tok med seg hunden sin.

For å holde himmelen oppe, satte han store stolper ved hvert av verdens fire hjørner. Han skapte en mann av jord, og deretter skapte han en kvinne.

Solen var varm, månen var kald, og overalt vokste det opp trær. Vannet i havet rynket seg og ble til bølger, og alle havets skapninger svømte omkring og var glade.

Nagaicho forsto at også landjordens skapninger trengte vann, så han trakk dype furer i marken med føttene sine. Slik skapte han bekker og elver. Og han stakk fingrene sine i jorden og skapte kilder.

«Fugler og ekorn vil drikke,» sa Nagaicho.

«Hjorter og elger og pantere vil drikke.»

Han så på hunden. «Drikk,» sa han.

Hunden drakk av det rennende vannet, og Nagaicho la seg ned og drakk, han også.

«Det smaker godt,» sa han. «Alle vil drikke dette.»

Nagaicho stablet stener rundt vannkantene og laget innsjøer og kulper.

«Drikk av det gode vannet,» sa han til hunden. «Drikk, hunden min.»

Hunden drakk, og Nagaicho dykket hele ansiktet i vannet og drakk.

«Det er godt,» sa han. «Her vil både bjørner og mennesker drikke.»

Så la Nagaicho salamandre, skilpadder og små åler i elvene. I fjellene satte han ut grizzlybjørner, pantere og harer.

Slik gikk Nagaicho omkring og skapte alt levende: slanger og veps, ugler og nøtteskriker.

17

VOV_Materie_Orgfil.indd 17

12.12.2017 13.01

Jordrotter og hegrer. Hver fikk sin rette plass.

«Kom – gå like bak meg, min hund,» sa Nagaicho. «La oss se på alt som er skapt.»

Trærne var høye, elvene var fulle av fisk. De små dalsøkkene hadde allerede vokst seg vide og var fulle av blomster og krattskog.

«Dette er et godt land, min hund,» sa Nagaicho.

Eikenøtter og kastanjer hang fra trærne. Buskene var fulle av bær. Det var fugler og slanger.

Gresset hadde vokst. Gresshopper spratt omkring. Det fantes kløver.

«Vi har gjort godt arbeid, hunden min,» sa

Nagaicho. Og så begynte de på tilbakeveien, Nagaicho og hunden hans.

Fjellene var høye, landet var utstrakt, bekkene var fulle av ørret. Det friske vannet skyllet over stenene.

«Vi er snart hjemme, hunden min,» sa Nagaicho. «Men først vil jeg drikke litt mer vann. Drikk du også.»

Jordens ansikt var dekket av ting som spirte og vokste. Alle levende skapninger formerte seg.

Og Nagaicho dro tilbake mot nord sammen med hunden sin.

Hale

Andre steder i California finnes det en variant hvor man mener at guden Nagaicho skapte verden av liket til en stor drage! Og først da – etter at han hadde fullført sitt verk – var det at han gikk tur med hunden sin og tok alt det nye i øyesyn. (Men også i den versjonen har han altså «alltid» hatt en hund!)

Også på Filippinene kom hunden til verden utrolig tidlig i skapelsesprosessen – i hvert fall fantes den før alle fjell og daler! På øya Luzon heter det i en myte om den himmelske guden Kabigat at han en gang kom ned til jorden sammen med hundene sine for å gå på jakt. Den gang var verden helt flat, og hundene løp ivrig omkring og søkte etter bytte. Men Kabigat kunne ikke høre bjeffingen deres. «Verden er altfor flat til at det kan bli noen gjenlyd av hundebjeffene,» sa han til seg selv, og så gikk han straks i gang med å lage fjell og åser og daler som kunne gi skikkelig ekko. Slik har det seg at de store fjellene først og fremst ble skapt for at man skulle kunne høre hunder gjø!

18

VOV_Materie_Orgfil.indd 18

12.12.2017 13.01

Gud har altså alltid hatt en hund. Men hvordan fikk menneskene hunder?

Her er en av mange beretninger. Hentet fra Morris Opler: Myths and Tales of the Jicarilla apache Indians. Memoirs American Folklore Society (no. 31), New York 1938. Jicarilla-apachene er en av seks apachestammer som holder til sørvest i USA. I deres skapelsesmyter begynner livet i det underjordiske.

Her holdt de overnaturlige vesenene som kalles Hactcin til. De skapte himmelen og jorden. Den mektigste av dem het Black Hactcin, og det var han som begynte å forme det levende livet. Tobente fantes ennå ikke, men hunden var i ferd med å bli skapt …

Hundens følgesvenn Jicarilla Apache (Nord-Amerika)

Black Hactcin tok det gyldne fra solen og la et gult felt over hvert av hundens øyne, han tok litt lys fra morgenhimmelen og la en hvit flekk på hver labb.

Disse merkene var tegnet på at hunden alltid skulle beskytte og forsvare menneskene i verden [selv om disse faktisk ikke var skapt ennå!].

Da Black Hactcin var ferdig, spurte han hunden hva den hadde tenkt å ta seg til, og hunden svarte: «Å, Bestefar, kan du ikke lage en følgesvenn til meg?»

Da la Black Hactcin seg på marken og strakte hendene ut fra siden. «Tegn en strek rundt meg med labben din,» sa han.

Hunden tegnet omrisset til Skaperen. Og Black Hactcin reiste seg og betraktet det. «Gå litt vekk herfra og ikke se deg tilbake,» sa han.

Hunden gikk noen skritt. Men snart måtte han se. «Å, det ligger noen der du lå, Bestefar!»

«Gå litt til og la være å se,» sa Black Hactcin.

Hunden gikk litt til. Men så måtte han se igjen. «Nå sitter det noen der, Bestefar!»

«Ikke se. Og gå enda lenger bort,» sa Black Hactcin.

Hunden gikk. Men endelig ropte Skaperen på ham. «Nå kan du se!» «Å, Bestefar,» ropte hunden. «Han rører på seg!»

De sto ved siden av hverandre og så granskende på mannen som lå der.

«Ikke så verst,» sa Black Hactcin.

«Han er fantastisk!» sa hunden.

Black Hactcin gikk bak mannen og løftet ham opp på bena. «Sett frem foten din,» sa han.

«Gå!»

Mannen gikk.

«Nå kan du løpe,» sa Black Hactcin.

19

VOV_Materie_Orgfil.indd 19

12.12.2017 13.01

Han tok tak i mannen og viste ham hvordan han skulle løpe. Og mannen løp.

«Snakk, » sa Black Hactcin. Men mannen sa ingenting. Fire ganger befalte Skaperen at mannen skulle snakke. «Si noen ord,» sa han. Og endelig sa mannen litt.

«Nå skal du rope,» sa Black Hactcin. Han ga fra seg et kraftig brøl, for å vise hva han mente.

Og da brølte mannen også.

«Er det nå noe mer?» sa mannen.

Black Hactcin tenkte seg om. «Le,» sa han. «Le, le, le, le!»

Da Black Hactcin sa «le» for fjerde gang, begynte mannen å le.

Hunden gledet seg stort over at mannen lo.

Han hoppet opp på ham, løp litt rundt og kom tilbake og hoppet opp på ham igjen. Og det fortsatte han med, på samme måte som hunder den dag i dag vil vise at de er fulle av kjærlighet og glede.

Mannen lo og lo.

«Nå er du i stand til å leve,» sa Skaperen.

Og så gikk hunden og mannen ut i verden sammen.

Jicarella-apache

20

VOV_Materie_Orgfil.indd 20

12.12.2017 13.01

Inuit – urbefolkningen i Grønland – har alltid vært avhengige av trekkhunder og hundesleder. Den store danske eventyreren, polarforskeren og folkeminnesamleren Knud Rasmussen har nedtegnet denne myten i Kap York-distriktet i Nord-Grønland, etter en muntlig beretning av en tradisjonsbærer han kaller Arnaaluk.

Her har vi hentet den fra Knud Rasmussen: Myter og sagn fra Grønland (bind 3).

Gyldendalske Boghandel, København 1921–1925.

Den gang for lenge, lenge siden, da menneskene ble til Inuit (Grønland)

Våre forfedre har snakket mye om hvordan Jorden og menneskene ble til – den gang for lenge, lenge siden. De forsto seg ikke på å gjemme ordene i streker, slik som den hvite mann, de fortalte bare, de menneskene som levde før oss, de fortalte om mange ting, og derfor er vi ikke uvitende om dem, for vi har hørt dem omtalt gang på gang, helt fra vi var små. Gamle kvinner sløser ikke med ordene sine, og vi tror dem. I alderdommen finnes ingen løgn.

Den gang for lenge, lenge siden, da Jorden skulle bli til, styrtet den

ned ovenfra. Jord, fjell og steiner – alt kom oppe fra himmelen. Slik ble jorden skapt.

Da Jorden var blitt til, kom menneskene. Det sies at jorden formet dem. Små barn skjøt opp av bakken, spirte frem i vierkrattet, fulle av løv, og så lå de der mellom dvergbuskene med lukkede øyne og sprellet, de kunne ikke engang krabbe. Maten sin fikk de av jorden.

Det fortelles videre om en mann og en kone – men hva sies det vel om dem?

Det er gåtefullt … for når møtte de hverandre, når var de blitt store? Jeg vet ikke. Men kona syr i hvert

21

VOV_Materie_Orgfil.indd 21

12.12.2017 13.01

fall barneklær og gir seg på vandring. Hun finner småbarn, kler på dem og tar dem med hjem.

Slik ble menneskene mange.

Når de nå var blitt mange, ville de også ha hunder. En mann går ut med en hundesele i

hånden og gir seg til å stampe i jorden mens han roper: «Hoc – hoc, hoc!» Straks springer det hunder frem fra alle småtuer, og de rister seg skikkelig, for ennå er de fulle av sand.

Slik fikk menneskene hunder.

Hale

Hvis man vil ha hurtige og sterke hunder, heter det i Nord-Grønland, så skal man henge om halsen på valpene en liten sten som er falt ned fra et fuglefjell. For en fallende sten er hurtig og sterk, og disse egenskapene vil da også hundene få.

I dag er hundesleden for det meste erstattet av snøscooter og firehjulstrekker. Men der hvor hundesleden fremdeles finnes – og suser frem på hardplastmeier – har den etter trafikkloven forkjørsrett fremfor biler!

22

VOV_Materie_Orgfil.indd 22

12.12.2017 13.01