Visning av Sofie Sarenbrant

Sofie Sarenbrant

Visning Oversatt av Henning J. Gundersen

Sofie Sarenbrant Originalens tittel: Visning pågår Oversatt av Henning J. Gundersen Copyright © Sofie Sarenbrant 2014 Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2016 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2017 ISBN 978-82-02-56399-8 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til kjære Maria

søndag den 30. mars

1

HUN LIGGER HELT STILLE i himmelsengen. I lyset fra den røde nattlampa ser jeg de lukkede øynene hennes og et ansikt i fredelig harmoni. Dyna har sklidd litt på skeive, men den langermede, småblomstrete nattkjolen holder henne varm nok. De mørke lokkene hennes ligger utover puta, og kosedyrene sitter på en lang rekke ved siden av. Nesten som en livgarde. Det er vanskelig for meg ikke å bli nostalgisk og tenke tilbake på min egen barndom, på hvor enkelt og bekymringsløst alt var på den tiden. Inntil jeg oppdaget hvor mange hjerteløse mennesker det fins i denne verden, folk som går over lik for å nå sine mål.

Egentlig burde jeg la være å forstyrre henne når hun sover så fredelig, men jeg kan ikke dy meg for å gå fram til senga. Jeg lister meg på sokkelesten over tregulvet. Må ikke tråkke på en leke. Hånden min er på vei opp av bukselomma, inn gjennom åpningen i sengehimmelen, og jeg berører så vidt den silkemyke huden hennes med fingertuppene. Kinnet føles litt kaldt, men hun fortrekker ikke en mine. Hun er så stille at man kunne tro hun var død. Brått trekker jeg til meg hånden og rygger bort fra henne.

Nå vil jeg bare bort herfra.

På veien tilbake passerer jeg det store soverommet. Der ligger moren hennes alene i dobbeltsenga, med ryggen vendt mot døra. Hun har den samme hårfargen som jenta, men i en kortklippet, gutteaktig frisyre, lite kvinnelig, spør du meg. Jeg blir stående og se på henne en stund før jeg går ned fra andre etasje. Det knirker til i trappa idet jeg er kommet halvveis. Jeg stivner til midt i steget og venter for å forsikre meg om at ingen 9

våknet. Etter noen minutter i stillhet fortsetter jeg videre ned til entreen og helt ned i kjelleren der jeg tar på meg skoene og forlater huset gjennom den samme døra jeg kom inn.

Jeg får rett og slett komme tilbake i morgen.

mandag den 31. mars

2

BARE TRE KVARTER IGJEN til visningen som kommer til å avgjøre framtiden hennes. År av smerte, sorg og forsakelse kan snart være over. Ett eneste døgn igjen i huset, så skal Cornelia Göransson og datteren hennes, Astrid, endelig få ro og fred.

Men Cornelia tør ikke å slappe av ennå. All erfaring tilsier at hun ikke kan ta noe for gitt. Da det kan gå galt.

Tankene svirrer rundt i hodet mens hun krysser det slitte parkettgulvet som burde ha vært pusset opp for lenge siden, i likhet med resten av overflatene i hele interiøret. Det ville vært lurt å male veggene og slipe gulvet før salget, men det hadde ikke vært verken tid eller krefter til det. Ikke når fokuset har vært rettet mot å overleve. Nå er det bare å håpe at de innleide rekvisittene gjør jobben. Meningen er at eksklusive møbler, tepper og lamper skal trekke oppmerksomheten bort fra skavanker som de nedslitte og sprukne fotlistene fra 1926. Hun retter på de nøye utvalgte snittblomstene, glatter ut sengeteppene i begge soverommene og plasserer putene på høykant i en rekke, bretter et pledd litt penere sammen og henger det over et av armlenene på divanen. Uff, det ser bare tilgjort ut og kan vekke mistanker om at noe ikke er som det skal. I stedet slenger hun pleddet nonchalant over divanen så det danderer seg selv naturlig over ryggen.

Deretter ser hun seg rundt i rommet igjen for å forsikre seg om at hun ikke har oversett noen detaljer. Hun lurer på om hun har klart å skjule sporene av all den elendigheten som sitter i veggene. Plutselig blir hun usikker på alt sammen. De hvite liljene, fatet med de glinsende, nesten plastaktige Granny Smitheplene sammen med sitronene. Det gir et overdrevet, på grensen til panisk inntrykk. Erfarne spekulanter lar seg ikke lure av 13

enkle knep – råbarkede bolighaier med drømmer om en villa i en av Stockholms mest attraktive forsteder, Bromma. Potensial er det de er på jakt etter, ikke noe som minner om en stand på Formex-messen. Tenk om de begynner å le av den amatørmessige stylingen hennes som de allerede hadde fått et glimt av i nettannonsen. Kunne det være årsaken til at det kom uvanlig få på gårsdagens visning? Eller kanskje ryktene går om at det er noe merkelig med dette huset, noe skummelt. Folk oppfatter kanskje mer enn man tror. Men de må gjerne spekulere i vei, så lenge hemmelighetene som skjuler seg bak fasaden, ikke kommer fram. Naboene kan saktens ha hørt noe og lagt sammen to og to, men det er lite sannsynlig ettersom hagen er stor og det er langt mellom bygningene. Usjenert tomt, står det i prospektet. Likevel har de nærmeste naboene, herr og fru Svärd, litt for mye innsyn til sitt eget beste. Kan det være derfor de ser bort så fort hun viser seg utenfor døra?

Cornelia rister av seg bekymringene og bestemmer seg for å ta en siste inspeksjonsrunde gjennom huset. Samtidig skjenker hun en takkens tanke til Josefin for at hun tilbød seg å hente Astrid i barnehagen i dag. Hva skulle hun gjort uten venninnen sin? Josefin er en forutsetning for å kunne gjennomføre salget.

Cornelia hadde ikke kunnet klargjøre huset for salg med en seksåring i hælene.

De nærmeste dagene vil være avgjørende for hvordan økonomien hennes kommer til å bli. En underbetalt halv stilling er ikke mye å leve av i dette området, særlig ikke med et barn å forsørge. Smykkene hun designer begynte mest som en hobby og kaster ikke stort av seg. Hun sender et raskt blikk inn i soverommet igjen og tvinger seg over terskelen. Glatter nok en gang ut det vakre sengeteppet i silke mens hun prøver å unngå å se bort på sin side av senga, der fordypningen i det hvitmalte tregulvet fortsatt er synlig. Den er ikke lett å oppdage, men hun vet nøyaktig hvor og når skaden oppsto, og hvor hardt et furugulv føles mot bakhodet. Det var litt av en jobb å vaske veggene etterpå. Halvblank, hvit er en vanskelig farge å hanskes med, den minste berøring etterlater tydelige fingeravtrykk. Cornelia går fram og undersøker veggen på nært hold for å forsikre seg om at det ikke er noe synlig misfarging.

14

Soverommet med karnapper og veranda er snart en saga blott, men det betyr ingenting for henne. Helt fra begynnelsen har hun hatt vanskelig for å puste i dette rommet.

I natt ble hun vekket av noe hun først ikke skjønte hva var.

Deretter følte hun blikket hans fra entreen. Han sto der og betraktet henne. Håret reiser seg på armene når hun husker at hun lukket øynene og tenkte at det kanskje var nå det skulle skje, at han ikke ville skåne henne lenger. Men mirakuløst nok gikk han igjen. Det første hun tenkte, var at han skulle hente noe å drepe henne med, men han kom ikke tilbake. I stedet må han ha gått og lagt seg i gjesterommet, der han hadde lovet å sove inntil videre, og så dratt på jobb tidlig om morgenen. Cornelia grøsser når hun husker den første reaksjonen da vekkerklokka ringte: overraskelse. Hun hadde ikke regnet med å våkne i det hele tatt.

Hun går nedover trappa, ser seg rundt igjen. Nå burde megleren være her snart.

Teppet under salongbordet må flyttes litt til høyre for å skjule de største ripene i stuegulvet, de som ble laget av de spisse stiletthælene hennes. Det svir i hodebunnen så fort hun tenker på det harde grepet han tok på nyttårsaften. Merkelig nok røk ikke håret av, men etter den hendelsen valgte hun en kort frisyre for at han aldri mer skulle kunne gripe tak i det og slepe henne med seg. Cornelia flytter på teppet og nikker for seg selv. Sånn, nå er det ikke mer hun kan gjøre for å påvirke resultatet. Hun har gjort alt hun kan for å få huset til å framstå på beste måte.

Det banker på døra, og hun skvetter til.

Vegguret viser kvart på seks. Cornelia sukker oppgitt over at hun er så lettskremt, før hun tar seg sammen og går mot entreen for å åpne. Utenfor står megleren, Helena, iført strikt marineblå buksedress med et nøye knyttet tørkle i halsen. Ved første øyekast var hun til forveksling lik en SAS-ansatt, bortsett fra de vide buksene. Det skandinaviske flyvertinneutseendet hennes med blå øyne, blondt hår og riktig høyde for en fotomodell får Cornelia til å svelge en klump av sjalusi. Kvinnen framfor henne har alt det Cornelia har drømt om, men aldri fått. Selv er hun liten og spedbygd med et nesten gutteaktig utseende.

Senete. Mørke øyne, brunt hår. Ikke et fnugg av nordisk opp15

hav. Helena bærer på en eske med blå skotrekk og en bunke prospekter. Eksteriørbildet på omslaget ser virkelig storslagent ut, men Cornelia kan ikke lenger se noen skjønnhet i huset.

«Hei, hvordan står det til?» spør Helena høflig og håndhilser.

«Helt utmerket, tusen takk», svarer Cornelia og hører hvor falskt det lyder. «Er du klar for i kveld?»

«Helt klar», svarer Helena med stødig, profesjonell stemme.

«Kommer du alene i kveld?»

«Nei da, jeg ville bare være ute i god tid for å ha alt under kontroll», svarer hun med et noe flakkende blikk.

Cornelia rekker henne husnøklene. «Nå håper jeg sannelig at det kommer mye folk.»

Megleren nikker og smiler med den unaturlig jevne tanngarden sin. «Dette kommer til å gå bra. Det er en stor villa i et attraktivt område, bare et steinkast fra Ålstens brygga. Vi har stor tro på dette objektet.»

Dersom megleren er det minste nervøs over utfallet, så viser hun det ikke, men fortsetter å formidle god selvtillit. Dog ikke overbevisende nok til at det smitter over.

«Har det kommet noen bud ennå?» Cornelia kan ikke la være å spørre før hun går.

«Vi kommer ikke til å ta en ringerunde før tidligst i morgen. De fleste vil gjerne se sin framtidige bolig to ganger før de begir seg inn på en slitsom budrunde. Særlig når det dreier seg om eiendommer i denne prisklassen. Så det har ingen hensikt å ringe for tidlig og påskynde beslutningsprosessen. Det kan faktisk ha en negativ påvirkning», sier megleren.

«Jeg skjønner. Kan jeg komme tilbake ved halv åtte-tiden?»

Skulle det bli noe særlig senere enn det, vil antakelig Astrid bli så overtrett at hun vil være umulig å få i seng.

Megleren ser på armbåndsuret sitt og nikker. «De fleste har nok gått da.»

3

I SAMME ØYEBLIKK SOM det banker på døra, slipper Anton fargeblyantene og springer mot entreen. Astrid blir sittende, uinteressert. Hun er helt oppslukt av tegningen sin. Anton kaster seg nysgjerrig mot døra, som en ivrig hundevalp, og Josefine kommer for å hjelpe ham å vri om den trege låsen. Da han ser at det er Cornelia som står utenfor og ikke pappa, kommer han bare med et svakt hei og rusler skuffet tilbake inn i stua.

«Mammaen din er her», sier han, men Astrid løfter ikke blikket fra tegningen sin, ikke engang når stemmen til mammaen hennes høres ute i gangen.

Cornelia går inn i stua og roser sin datter for den fine engen hun har tegnet, med sju små alver som svever over bakken i en sirkel. Josefin kan ikke la være å smile. Hva tegningen til Anton forestiller, er ikke lett å se. Det kan være en bil, eller en båt, eller er det et hus? Plutselig snur Astrid seg rundt og ser på moren sin med et kjærlighetsfullt blikk før hun strekker armene sine mot henne. De klemmer hverandre lenge. Josefin tar seg selv i å stå og stirre på dem, kanskje med et litt misunnelig blikk.

Sofia, Julia og Anton er slett ikke like kosete, men det er uvanlig sterke bånd mellom Cornelia og Astrid. Josefin er imidlertid glad for at hennes barn ikke knytter seg utelukkende til én voksen, men kan forholde seg til flere i omgangskretsen. Nå har jo Astrid selvsagt ikke så stor omgangskrets siden Cornelia omtrent ikke har kontakt med verken foreldrene eller søsknene sine. Det virker ikke som om hun har noe godt forhold til svigerforeldrene heller.

Da ungene begynte på den samme førskolen for tre år siden, tok det ikke lang tid før de ble bestevenner, til tross for at 17

Anton er ett år yngre. Astrid er litt sent utviklet og henger særlig etter i språket, noe som gjør at hun søker seg til de yngre barna. Josefin har aldri fått noen forklaring på hvorfor Astrid er annerledes, og nå, etter så lang tid, føles det dumt å spørre.

Men hjertet hennes slår ekstra hardt for den vesle jenta som ser ut til å trenge all den støtten hun kan få. De andre ungene unngår henne, så hun er ofte for seg selv, suller rundt alene når ikke Anton er der. Hun blir sjelden bedt i bursdager eller spurt om å leke etter skoletid. Cornelia gjør alt for å holde fasaden, men man ser på henne at hun sliter. Sannelig flaks at Anton syns det er gøy med en jentevenn som ikke er som alle andre.

Mens barna maler videre, går Josefin og Cornelia inn på kjøkkenet for å lage middag. Hun legger merke til at Cornelia har blitt atskillig tynnere. Skilsmissen ser ut til å tære på henne.

«Det var ikke helt enkelt å få dem med seg hjem», innrømmer Josefin og blar fram et uskarpt bilde på mobilen. «De hadde kledd seg ut som klovner og hoppet rundt i en dans da jeg kom.

Astrid hadde på seg en rød, krøllete parykk. Har du sett noe så søtt?»

Smilehullene til Cornelia kommer fram idet hun ser det rampete smilet til Astrid.

«Næmen, så søt», sier Cornelia med betoning på ø, så östgötadialekten skinner gjennom. Men Josefin har lært seg til ikke å kommentere det. Den bommerten gjorde hun en gang de nettopp hadde truffet hverandre, og da forklarte Cornelia henne at det er like ufint å antyde at det fins spor av östgötska som å påpeke at noen har munnherpes. Josefin syns dialekten er sjarmerende, men det holder hun for seg selv.

«Vil du ha noe å drikke før maten?» spør hun i stedet.

«Bare et glass vann, takk, men det kan jeg ordne selv.» Cornelia går husvant bort til vitrineskapet og henter et glass. Det er ikke så rart at hun føler seg hjemme, så ofte som de ses. Bare synd at de ikke bor enda nærmere hverandre, så hadde de sluppet å skysse ungene fram og tilbake når de ville leke.

«Jeg tenkte vi kunne spise litt fingermat med kjøttpålegg, oliven, salat og brød hvis det er greit? Kanskje ikke noen ordentlig middag, men jeg gikk tom for ideer da jeg sto i butikken.»

18

«Det høres helt fantastisk ut», svarer Cornelia, men ser ikke direkte overveldet ut.

Josefin blir aldri klok på venninnen sin som alltid kliner til med et overpositivt adjektiv i stedet for å ordlegge seg mer i overensstemmelse med oppsynet sitt. Kanskje det er en forsvarsmekanisme som gjør at hun anstrenger seg til det ytterste for å virke glad selv om hun føler seg helt ræva. Antakelig er oppførselen til Cornelia et skjold mot all elendigheten. Men Josefin lar seg ikke lure. Det er lett å gjennomskue henne nå.

«Er du bekymret?» spør hun, i tilfelle Cornelia ville lette på trykket.

Cornelia nikker og stryker hånden gjennom det korte håret som vakkert rammer inn ansiktet hennes. Som vanlig er hun lett sminket og hverdagslig antrukket. Josefin ser henne sjelden i annet enn jeans og gensere eller en romslig bluse.

«Jeg har en dårlig følelse når det gjelder hele salget.»

Et illskrik fra stua avbryter dem, og Cornelia kommer seg dit først. Astrid er vill av raseri og peker på Anton som kryper inn under bordet. «Han ødela tegningen min!»

Raseriet går over i hulking, og Josefin som kommer sekundet etter, søker forgjeves blikket til Anton. De vakre alvene til Astrid har riktig nok svarte streker over seg. Cornelia prøver å trøste datteren sin, men Astrid dytter henne vekk fra seg. Hun vil ikke at noen skal holde rundt henne når hun er sint, og det kan ta en stund før hun roer seg. Josefin har sett det før og prøver ikke engang å snakke til henne. Det er nytteløst før hun er mottakelig igjen. Men det ser fælt ut når hun blir så krakilsk at hun nesten ikke får puste. Anton kryper seg vettskremt sammen under bordet med et fortvilt uttrykk i ansiktet.

«Du må si unnskyld», sier Josefin så behersket hun klarer.

«Men …»

«Ikke noe men», sier hun. «Det er ikke lov å tegne på andres tegninger uten å spørre først.»

Josefin legger hånden sin på skulderen til Cornelia som en unnskyldende gest på sønnens vegne. Cornelia rykker unna henne som om hun hadde fått et elektrisk støt, og angsten lyser ut av øynene hennes. Josefin glemmer til stadighet at hun avskyr berøring.

19

«Unnskyld», hvisker hun oppgitt.

«Det er ikke noe å be om unnskyldning for. Barn er barn», svarer Cornelia og setter seg ved bordet. «Nå skal vi tegne nye alver. Hva med et stort slott også, som de kan bo i?»

Anton krabber fram og søker etter blikket til Astrid, men hun nekter å se på ham. Uten et ord går hun og tar et nytt papir fra bunken før hun setter seg ved siden av mammaen sin som om ingenting har skjedd. Anton setter seg på den andre siden av Cornelia, og Josefin trekker seg tilbake til kjøkkenet.

Der blir hun stående og lytte til den livlige diskusjonen deres om hvilke farger de skal bruke og hvem som skal tegne hva.

Cornelia delegerer oppgavene og viser igjen hvilken enestående evne hun har til å håndtere konflikter, eller snarere å unngå dem. Selv sliter Josefin daglig med ikke å synke ned på nivået til en femåring og skrike tilbake når ungene provoserer henne som verst. Som trebarnsmor er tålmodighet kontinuerlig mangelvare.

Storebrødrene er oppe på rommene sine og gjør lekser, eller noe helt annet, siden ingen av dem roper på hjelp. De er helt klart overstimulert når det gjelder dataspill, men Josefin orker ikke å mase på dem i kveld, særlig ikke når Cornelia og Astrid er på besøk.

Hele tiden mens hun anretter maten og vasker salaten, tenker hun på at visningen pågår akkurat i dette øyeblikk. Hun vet hvor viktig det er for Cornelia å få nok for huset til å kunne leve helt selvstendig. Det var bare flaks at hun fant en leilighet på framleie til hun kunne få seg noe eget. Uansett hvor trivelig Hans virker utad, vet Josefin hva Cornelia har vært utsatt for.

I dypeste fortrolighet har hun fortalt om mishandlingen. Halvparten hadde vært ille nok. Selv kan hun ikke forestille seg et liv under en konstant trussel. Til forskjell fra Hans er mannen til Josefin, Andreas, verdens snilleste og ville aldri løfte en finger mot henne. Aldri.

Men når Cornelia snakker om hvor lykkelig hun er for å kunne begynne på nytt, har Josefin latt tankene vandre. Som alltid pleier hun å forestille seg hvordan det hadde vært å ha det som Emma, søsteren hennes. Tenk å kunne få bestemme over seg selv og satse på karrieren, ikke bare være en slave i sitt 20

eget hjem og alltid være den som setter seg i det andre rommet.

Slippe å være til bry for andre. Men nå er det selvsagt bare et tidsspørsmål før Emma kommer til å få en helt annen oppfatning av Josefin, og det er på høy tid.

4

FOR TREDJE GANG leser Emma Sköld den samme setningen før hun innser at hun ikke oppfatter meningen. Det er bare å gi opp. Hun slipper den to tusen fire hundre sider lange etterforskingsrapporten fra en uoppklart sak som hun jobber med når drapsavsnittet befinner seg mellom to drapssaker. Ettersom hun har jobbet med den i over en uke og fortsatt ikke har kommet noen vei, burde hun føle den symbolske pistolmunningen i nakken, men hun klarer ikke å samle styrke nok til å konsentrere seg om lesingen. Bokstavene har en tendens til å flyte sammen hele tiden. Den dårlige luftkvaliteten i det trange kontoret hennes på politihuset gjør ikke saken bedre. Men først og fremst er det noe annet som opptar tankene hennes. Emma kan vanskelig klandre seg selv for konsentrasjonsproblemene og sukker tungt idet hun innser at hun allerede har overskredet mattilsynets anbefalte daglige inntak av koffein. Hun drakk sin fjerde kopp for en halvtime siden bare for å klare å holde øyelokkene oppe. Det er først de siste dagene at hun i det hele tatt har klart å takle lukten av kaffebønner igjen og kan få seg til å drikke skvipet, om enn med en skeptisk holdning. Hun trenger kicket, men kan ikke påstå at hun nyter den beske smaken.

Emmas vandrende tanker blir avbrutt av at det banker på døra. Det er Lars Lindberg som kikker inn med det bekymrede sjefsblikket sitt.

«Er du her ennå?» spør han overrasket. «Klokka er over seks.»

Emma peker på papirbunken. «Jeg må komme videre.»

«Men det er ikke meningen at du skal gjøre det på overtid», sier Lindberg. «Kan jeg slå meg ned litt?»

«For all del, kom inn.» Emma aner ikke hva han vil. Det 22

første hun tenker, er at hun har gjort noe galt. Kanskje tråkket noen på tærne, hvilket jo kan skje i kampens hete.

«Du ser litt bleik ut, hvordan har du det egentlig?» spør han mens han setter seg på besøksstolen framfor det nedlessede skrivebordet. «Jo takk, bare bra.»

Lindberg ser langt fra overbevist ut. «Siden jeg er sjefen din, så må jeg få vite om det er noe galt et sted. Særlig hvis det kan påvirke arbeidsevnen din.»

Emma innser at han har rett. Så tydelig var det altså. Hun gir opp og svarer: «Jeg er gravid.»

De stramme leppene til Lindberg sprekker opp i et smil, og det ellers tunge blikket hans lyser opp. «Gratulerer, så hyggelig.»

Ingen kommentarer om de forestående personalproblemene hans. Emma puster ut. Hun hadde ikke ventet seg noen negativ reaksjon fra ham, men man vet aldri hva sjefer kan finne på å velte ut av seg før fornuften slår inn.

«Takk», sier hun, men føler også at hun må forsikre seg om at han ikke kommer til å særbehandle henne. Hun vil aller helst fortsette å jobbe som vanlig.

«Jeg har lurt på hvorfor du har virket litt utafor», sier Lindberg ettertenksomt. «For såpass har jeg fått med meg. Likevel skjønte jeg ikke hvorfor.»

Emma smiler. «Jeg ville egentlig vente med å fortelle det til neste uke, for da er jeg i uke tolv.»

Fortsatt ser hun ingen spor av bekymring for personalproblemene hun påfører ham. Han må jo snart begynne å se etter en vikar som kan leve opp til de høye kravene som stilles til en kriminalbetjent i voldsavsnittet.

«Jeg er glad på dine vegne», sier Lindberg og forlater det trange kontoret.

Emma lener seg tilbake i stolen. All den energien hun hadde brukt på å gruble over hvordan hun skulle presentere nyheten for sjefen sin, og formulere alle argumentene for å beholde sine vanlige arbeidsoppgaver under graviditeten, viste seg helt bortkastet. Likevel føler hun seg som en sviker fordi hun har holdt tilbake informasjon, og for at hun i det hele tatt har prioritert å bli mor. Selv om det er tåpelig å tenke sånn, kan hun ikke 23

la være å undre seg over det åpenbare i at hun for en gangs skyld verdsetter andre ting høyere enn jobben sin. For de mannlige kollegene hennes blir ikke omstillingen like dramatisk når de skal bli fedre. De kan få hundre unger uten å miste viktig arbeidstid under graviditeten og den første tiden etterpå. Men for henne handler det om en stor oppofring – og fravær i mange måneder. Emma liker heller ikke tanken på å gå glipp av noe som skjer på jobben, yrket er identiteten hennes. Livet hennes.

Hun vet at hun er litt ensporet.

Før hun pakker sammen, tar hun en tur på toalettet. Idet hun løsner strikken rundt den øverste knappen i jeansen, blir hun overrasket over at hun ikke kan se noen forskjell på magen selv om buksene er merkbart trangere. Hun retter på det lyse håret sitt og ser seg i speilet. Tuppene når snart ned til skuldrene og hun har tenkt å la det gro videre. En kort frisyre har sine fordeler, men hun vil ha en forandring. Når hun betrakter seg selv nøyere, oppdager hun en helt ny glans i ansiktet, og hun har blitt litt rundere i kinnene, hvilket bare er kledelig.

Nå venter hun bare på den struttende magen.

Etter toalettbesøket går hun tilbake til kontoret sitt. Hun lurer på hva godt hun har gjort her i livet for å ha så flaks at hun klarte å bli gravid til slutt. Bare synd at Kristoffer er så bundet til jobben sin. Hun hadde hatt et inntrykk av at eiendomsmeglere jobbet mest i helgene, men det stemte tydeligvis ikke. Visninger er bare en av mange oppgaver. Det verste er likevel at han alltid sørger for å være tilgjengelig for alle på telefon, hele døgnet. Og folk nøler ikke med å ta kontakt for den minste ting. Det kan dreie seg om plasseringen av en blomstervase på et bilde i prospektet. Når som helst kan noen ringe, hvilket de også gjør, og da spiller det ingen rolle hva hun og Kristoffer bedriver. Telefonen har alltid forrang. For ikke å snakke om når en spekulant plutselig forlanger å skrive kontrakt nå og ikke i morgen. Forretning er forretning og har førsteprioritet enten det er helg eller midt på natta. Megleryrket er alt annet enn en ni-til-fire-jobb. Emma er klar over at det er lett å la seg oppsluke av yrket, og i det siste har hun merket en klar økning for Kristoffers del. I kveld har han visst ansvar for visning av et objekt i Bromma.

24

Det hadde virkelig vært deilig å komme videre i etterforskingsrapporten som ligger som en koloss på bordet hennes.

Det er kanskje like greit at Kristoffer ikke kan distrahere henne i kveld, men heller gå rundt og smile hjemme hos noen andre.

5

DET ER EN FRYD å gli omkring i den luksuriøse villaen og fnyse av alt som fins av feil og mangler. Hugo Franzén kan ikke huske sist han var like opprømt som nå, kanskje ved forrige visning. Tiden mellom visningene er ikke særlig tilfredsstillende, selv om jobben i det minste får dagene til å gå.

«Jeg syns det lukter litt mugg her», mumler Hugo høyt nok til at andre rundt ham skal høre hva han sier.

Effekten lar ikke vente på seg. Straks begynner en dame å snuse inn lufta i det eksklusive badet med påkostet mosaikk, fjernvarme i gulvet og håndkletørker fra gulv til tak. Deretter hvisker han noe til mannen ved siden av seg. Hugo går ned på kne, fjerner lokket på sluket og lirker opp vannlåsen. Han skjærer en grimase over den ubehagelige lukten som brer seg i rommet. Med oppgitt mine rister han på hodet og søker bevisst oppmerksomheten til de andre interessentene.

«Beklager å måtte si det, men det ser ut til å mangle en pakning her også. Det burde takstmannen ha bemerket. Kanskje det er noe mer de prøver å skjule?»

«Det har ikke vært noen takstmann her», påpeker damen.

«Er det mulig?» utbryter Hugo og ser like forferdet ut som om han nettopp hadde fått vite at hele grunnen under huset kom til å skli ut i løpet av noen minutter. «Jeg som hadde tenkt å legge inn et bud, men man vil jo ikke kjøpe katta i sekken.»

Hugo beholder den bekymrede minen hele veien ut fra badet, men inni seg er han ikke det minste bekymret. Han er tvert imot i strålende humør. Han retter ryggen og går videre inn i det smakfullt innredede soverommet med skråtak. Kreativiteten blomstrer når han oppdager at han tilfeldigvis er alene i rommet. Han setter seg på senga uten å bry seg om at han setter 26

spor etter seg. Med et fraværende uttrykk dytter han til putene som står på høykant så de faller ut av den latterlig perfekte oppstillingen. Samtidig tenker han på det vakre smilet til Emma.

Livsgleden i de brungrønne, vakkert mandelformede øynene.

De to i senga, hud mot hud. Pirringen i magen når han berører henne. Det er fort gjort å drømme seg bort og tro at alt er som før, men egentlig er Hugo på vei til å falle ned i et bunnløst hull.

Hver dag uten Emma er en lidelse.

Det tragiske er at hun overhodet ikke vil ha noen kontakt med ham lenger. Det hender at han sender en sms, som oftest etter et par øl for mye. Noen ganger får han svar, men de er stort sett lite oppmuntrende. Som oftest blir han bare ignorert.

Etter alle de årene de hadde sammen er han plutselig ikke verd en dritt, og det er det bare én årsak til: At han ikke klarte å gjøre henne gravid.

Ivrige stemmer nærmer seg rommet, og Hugo reiser seg fort fra senga, men bryr seg ikke om å glatte ut sengeteppet. Han stiller seg ved vinduet og kikker ut idet noen kommer inn i rommet.

«Makan til innsyn. Typisk at husene ligger så tett, det kommer jo aldri noe sol inn på denne verandaen», sier han høyt nok til at de andre får det med seg. Så snur han seg rundt. «Synd for en så fin veranda, men det fins vel noe man kan plante der som ikke trenger særlig mye lys, vil jeg tro.»

Med påtatt skuffelse går han ut av soverommet mens han demonstrativt prøver å krølle sammen prospektet. Det er mest en symbolsk handling i og med at kompendiet er tykt som en avhandling og umulig å ødelegge med bare én hånd. Det skal mange A4-ark til for å romme alle adjektiv og positive meglertermer som skal frambringe et salg.

Hugo har ikke bestemt seg for hvor lenge han skal bli denne gangen, men han har det ikke travelt. Sulten melder seg, og han grafser til seg en neve karameller fra skålen som megleren har satt fram. Han er på nippet til å spørre når de har tenkt å bytte til en mykere variant, noe som lar seg tygge uten å risikere et påfølgende tannlegebesøk. Men en så sleivete kommentar kunne få folk til å heve øyenbrynene. Det vil kanskje virke 27

underlig å være så innsatt i akkurat denne meglerens konfekttilbud. Han må hele tiden passe seg for ikke å miste troverdigheten som seriøs kjøper. Det må ikke skinne gjennom at han bare er der for å sabotere.

Smilet han var i ferd med å sette opp, dør i samme øyeblikk som han møter det stikkende, svarte blikket Kristoffer sender ham innefra kjøkkenet. Der står han, velstelt og velkledd – mannen som stjal kjæresten til Hugo rett framfor øynene hans. Og som dessuten fikk en feit bonus, fordi det var han som sto for salget av leiligheten deres og klarte å lure til seg en urimelig høy provisjon. Nå i ettertid føler Hugo seg som en idiot fordi han godtok en økning av meglerhonoraret på ti prosent av alle bud over tre millioner. Men Kristoffer skal få betale tilbake hundre ganger mer og angre bittert.

Hugo stirrer tilbake inntil Kristoffer viker unna med blikket og hvisker noe til sin kvinnelige kollega. Begge vet hvorfor Hugo er der, men Kristoffer kan vanskelig kaste ham ut. Det ville tatt seg dårlig ut å forårsake et opptrinn framfor kundene sine.

Hugo ser på plantegningen at det bare er kjelleren som gjenstår. På tide å fiske opp skrutrekkeren fra innerlomma. På vei ned svingtrappa må han presse seg inntil rekkverket idet han møter en høygravid kvinne. Blikket faller på den store magen hennes og den utstående navlen som framtrer tydelig under den stramme genseren. Han svelger tungt av ren misunnelse og ser for seg Emma som gravid. Hun hadde vært så fin, den vakreste på jorden. De skulle ligget og kjælt med magen om kveldene og snakket med det ufødte barnet. Grepet strammer seg rundt skaftet på skrutrekkeren. Når gikk det så galt at hun bestemte seg for å dumpe ham? Han klarer ikke å finne selve vendepunktet. Hugo skyver sorgen til side og konsentrerer seg om oppdraget sitt. Nå skal skrutrekkeren få komme til nytte. Han går omkring og banker enden av håndtaket mot veggene og håper at paret som oppholder seg i fyrrommet skal spørre hva han driver med.

Han blir bønnhørt.

«Unnskyld, men hva er det du gjør med den skrutrekkeren?» sier damen og ser spørrende på ham.

28

«Hør», sier han teatralsk og banker på to forskjellige steder.

«Hørte du forskjellen?»

Hun ser usikker ut, vil ikke fornærme ham ved å svare nei.

«Jeg tror det.»

«Fuktskaden blir tydeligere jo lenger ned på veggen man kommer.» Hugo åpner en luke i underkant av fyrkjelen og ser at det drypper kondens ut på gulvet. «Og her har vi forklaringen. Det er ikke noe sluk i gulvet.»

«Hva innebærer det?»

«At man må fjerne hele fyrkjelen og grave opp gulvet for å legge inn drenering. Og så gjøre det man kan for å redde grunnmuren.»

Hugo kunne svart at det antakelig holder å sette et oppsamlingskar under luka, men nå er han jo ikke der som verken takstmann eller megler.

«Takk for advarselen», sier mannen. «Det er jo råttent gjort av megleren å ikke informere om så graverende skader.»

Hugo smiler skjevt. «Råttent er det rette ordet.»

Damen og mannen rygger ut, og Hugo puster ut. Faen, kanskje han skal bli skuespiller likevel.

Etter at han fikk den briljante ideen om å delta i kulissene på Kristoffers visninger, ble han helt besatt. Det gikk sport i det.

Han holder seg så langt unna Kristoffer som mulig for at han ikke skal høre kommentarene hans. Motivet er å få de andre interessentene til å trekke seg, og skape et inntrykk av at megleren er useriøs. Forhåpentligvis velger de da bort objektet til Kristoffer. Det å skape et dårlig rykte er fort gjort. Der er de sosiale mediene et fantastisk verktøy. Under falsk identitet er Hugo inne på alle mulige nettsider og sprer sine oppfatninger om det firmaet Kristoffer jobber for, og framfor alt om Kristoffer personlig. Hugo ante ikke at han var så god til å formulere seg. En helt ny verden har åpnet seg for ham som følge av dette, og det ville være løgn å si at han ikke nyter den makten det gir ham. Forfatterevnen som han i den siste tiden har oppdaget hos seg selv, har gitt ham en ekstrainntekt ved siden av yrket som fotograf. Det tikker inn honorarer for tekster han leverer, men det skal han faen ikke takke Kristoffer for, aldri. Idet han kommer opp kjellertrappa, står den jævla drittsekken der og retter 29

på frisyren sin med et selvtilfreds oppsyn. Hugo kan ikke utstå tanken på at fingrene til Emma har vært der. Dette må det settes en stopper for. Før Hugo rekker å besinne seg, sender han nok en sms til henne.