Viola Shipman Brudekisten

Brudekisten

Viola S hipman

Brudekisten

Oversatt av Kurt Hanssen

Viola Shipman Originalens tittel: The Hope Chest Oversatt av Kurt Hanssen Copyright © 2017 by Viola Shipman Sitat fra Emily Dickinson er hentet fra Kurt Narvesens gjendiktning i Samlede dikt.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2017 ISBN 978-82-02-54603-8 1. utgave, 1. opplag 2017 Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i 10,8/13 pkt. BaskervilleMT og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til min far Jeg savner deg hver eneste dag, men vet at du er nær meg.

Du lærte meg at hardt arbeid og utholdenhet lønner seg, og at man aldri, aldri må gi opp. Og det skal jeg ikke.

Til min onkel Don Som kjempet tappert mot ALS i ti år og lærte meg – midt oppi den fryktelige kampen – hva styrke, verdighet og håp virkelig betyr.

Til mine bestemødre og grandtanter Tingene fra brudekistene deres er fortsatt en viktig del av familien vår, og de er en hovedgrunn til at huset mitt alltid er et hjem.

Til Anne Lamott Ditt fødselsdagsønske (og tegningen din) inspirerte meg, og det gjør også skrivingen din, hver eneste dag.

Barbaras ansikt hadde stivnet nå, nesten som en maske, som noe vinden blåser hardt imot, og hun hadde gått drastisk ned i vekt, så man kunne se formen på kroppen hennes, og knokler og greiner og menneskelighet.

Men likevel hadde hun et smil som rørte meg hver eneste gang, ikke et glimt av skinnende hvite tenner, men skjønnheten i et svakt smil, lyset som trenger inn mellom de nederste greinene: søtt, fredelig, skjevt.

– Anne Lamott, om sin venns kamp mot ALS, fra Small Victories

Prolog

Duften av sedertre

Mai 2016

J

«

eg tror nesten det var den siste esken, vennen min. Vil du ha noen minutter for deg selv til å ta farvel?»

Mattie Tice studerte rommet, og deretter så hun på sin mann, Don, før hun nikket et ja.

Hvordan kan jeg ta et ordentlig farvel med det hjemmet jeg elsker, når jeg knapt kan snakke lenger? tenkte Mattie.

Etter deres nesten femti år sammen kunne Don instinktivt lese sin kones tanker. Han gikk bort til Mattie, knelte foran rullestolen og bøyde seg tett inntil henne, så det hvitblonde håret hennes kilte ham på nesen.

«Dette vil alltid være vårt hjem ved innsjøen,» hvisket han. Ånden hans luktet søtt som toffee-latten han pleide å drikke, spesielt når han var sliten. «Hjemmet vårt er der vi er.»

Mattie visste at han sa det for å trøste henne, men hun var altfor opprørt til at det hjalp. Hun åpnet munnen for å si noe, men selv om hun hadde skreket, ville ingen hørt henne.

Stemmen min har blitt svakere, tenkte Mattie.

«Si det en gang til, vennen min. Til meg,» sa Don lavt, og løftet

12

Viola Shipman

den bitte lille mikrofonen som dinglet foran ansiktet til kona for å forsterke stemmen hennes.

«Det … er … tull,» sa Mattie langsomt. «Akkurat … som …

A … L … S.» Don lo av tapperheten hennes og kysset henne på kinnet.

«Jeg vet det,» sa han. «Unnskyld. Jeg vet jo at du hater plattheter.»

«Du vet hva man sier om døden og om å flytte,» sa Mattie, mens hun uttalte ett utydelig ord om gangen. «Veldig stressende.»

Ordet «døden» ble hengende i stillheten i det nå tomme huset, og ga gjenlyd i tankene til Don. Han smilte og bet seg på innsiden av kinnet – det var sånn han klarte å la være å gråte i stunder som dette.

Don la hendene på skuldrene hennes og masserte dem.

«Helt på høyde med å betale skatt,» sa han. «Jeg vet hvor vanskelig dette er, kjære.»

Mattie lente hodet mot høyre til det lå klemt mot ektemannens hånd. Han er en varm mann, tenkte hun, både inni og utenpå.

«Det er ikke din skyld,» sa hun til mannen sin, hun visste hva han følte. «Jeg er stor jente.»

Mattie Tice var det sterkeste mennesket Don noen gang hadde kjent, og den styrken hadde båret henne gjennom de fem årene hun hadde levd med ALS. Men nå hadde deres elskede hus ved innsjøen ganske enkelt blitt for mye for henne å komme seg rundt i.

Det er for stort, og jeg er for liten, tenkte Mattie, og så seg omkring i det huset hun hadde kjent siden hun var ti år gammel.

Plutselig kom to flyttefolk dundrende nedover den smale trappen med en eske. Mabel, den elskede hunden til ekteparet Tice, bjeffet irritert.

«Jeg trodde det var alt?» spurte Mattie før de rakk å gå ut av ytterdøren. «Hva er det i den?»

FOR ALLTID I DITT HJERTE

13

De to unge mennene – brede over skuldre og brystkasse – stoppet uten å forstå hva hun sa.

«Hun lurer på hva som er i den,» gjentok Don for dem.

«SELVSAGT, MA’AM!» brølte den ene flyttemannen, som kanskje var tjue år gammel. Han gikk bort, gjorde tegn til at kompisen skulle følge med og stoppet foran Mattie. «VIL DU SE?» Han satte esken på gulvet med overdrevne bevegelser og åpnet den, som om han framførte en pantomime for en gruppe barnehagebarn.

Don prøvde å la være å himle med øynene.

Folk snakket alltid til hans kone som om hun var en småunge eller døv. De ropte, de kurret, de var nervøse; de fant til og med opp et eget språk.

Hvorfor synes folk alltid det er ubehagelig å være i nærheten av noen som har et handikap? lurte Don, men inni seg ropte han: Hun har ALS! Ironisk nok er hjernen hennes like sterk som kroppen er svak.

Isteden smilte Don høflig og forholdt seg taus. Hans kone kunne ikke fordra utbrudd.

Esken var full av gamle, store utklippsbøker, og flyttemannen tok ut en og la den på fanget til Mattie. Don gikk raskt bort og åpnet det eldgamle, innbundne albumet for henne.

«Blomstene mine,» sa hun. «Å!»

I årenes løp hadde Mattie laget disse albumene for å dokumentere starten på hver eneste blomst som noen hadde gitt henne: det latinske og det vanlige navnet på plantene og blomstene, fargene deres, og årstallet da hun hadde fått dem i gave og plantet dem.

Ved siden av hadde Mattie malt en akvarell av hver plante.

Noen år senere, da planten var fullvoksen, malte hun en ny akvarell av den i full blomst.

Disse bøkene fungerte også som Matties profesjonelle signatur: Hun ga forseggjorte tegninger av hagedesignet sitt til kundene sine, og flere år etter kom hun tilbake – ofte uanmeldt – for

14

Viola Shipman

å male den nå fullvoksne hagen hun hadde sett for seg. Matties kunder hadde inkludert direktører, politikere, berømte skuespillere og musikere.

Jorden er alles midtpunkt, tenkte Mattie.

Mattie strøk en skjelvende finger over en akvarell av en hvit peon som var rosa i midten, en av favorittblomstene hennes. Den førte henne tilbake i tiden. Hun kunne kjenne hendene sine i jorden. Hun kunne føle en forbindelse til verden.

Jeg kunne føle, tenkte Mattie.

«Takk skal du ha,» sa Mattie plutselig, og Don lukket umiddelbart boken. «Alene … nå … takk.»

«Selvsagt,» sa Don. «Bare si fra når du er klar.»

Mattie kunne fortsatt høre ektemannens Ozark-dialekt dypt inne i hans velpolerte storbystemme. Når han var stresset, stakk den hodet fram. Han forsøkte å skjule den, men ble avslørt av ordet «ready» – klar – som kom ut i tre stavelser: «re-uhdee.»

«Gå,» sa hun og tvang fram et smil.

Nå for tiden var Don ofte den eneste som forsto sin kone uten problemer og uten å måtte anstrenge seg veldig. Han kunne kadensene og rytmene i stemmen hennes utenat, hver gang hun gryntet, knurret, hostet, holdt på å bli kvalt, la trykk på noe. Han kunne nesten lese tankene hennes ved å stirre inn i de grønnbrune øynene. De grønne flekkene minte ham om strandgresset som vaiet i det fjerne på sanddynene som førte ned til Michigansjøen.

Don kysset sin kone på hodet, og stoppet et øyeblikk for å trekke inn duften av henne.

Hun lukter alltid solskinn, tenkte Don. Mattie smilte, løftet hodet noen centimeter opp fra hodestøtten på rullestolen og nikket, før hun la hodet litt bakover så hun kunne se mannen sin – fortsatt så ung, så sterk, så full av liv – da han gikk ut av ytterdøren. En vårkrans som hang på døren, så ut som en glorie over hodet hans da han passerte.

FOR ALLTID I DITT HJERTE

15

Hun hørte fuglene synge før døren ble lukket; sangen minte henne om lyden av sommeren. Don sa alltid til Mattie at stemmen hennes, selv nå, hørtes ut som fuglesang.

Fortsatt vakker, sa han til henne hver eneste dag.

Mattie trykket høyre pekefinger mot rullestolkontrollen og roterte langsomt i sirkel rundt i dagligstuen før hun dyttet kontrollspaken framover og stoppet rullestolen foran det store panoramavinduet med utsikt over innsjøen.

Vinduet sto litt på gløtt – «for å lufte ut både hjemmet og gjenferdene der,» hadde Mattie fleipet med tidligere på dagen. Hun lukket øynene mens hun lyttet til vinden som plystret i overgangen fra vann til sanddyne til land. Mattie åpnet øynene igjen og rullet hodet mot venstre. Hun så vinden bølge gjennom gresset på sanddynene før den fikk peoner, revebjeller, riddersporer og sibirvalmuer til å danse. Da vinden endelig nådde fram til henne, lagde den bølger i den tynne kragen på den hvite skjorten, og det matchende håret løftet seg.

Hun rullet hodet mot høyre og fulgte med mens Don lastet hundrevis av små potter inn i den handikaptilpassede varebilen.

Matties hjerte ble knust.

Potter! Har jeg bare potter fra nå av? tenkte hun. Potteplanter. Akkurat som meg.

Da Mattie fikk ALS-diagnosen, forsvant brått livet i hennes elskede hage – og karrieren som landskapsarkitekt.

I flere tiår hadde hun arbeidet alene, i sin egen hage, i andre folks hager og på loftskontoret, som hun ikke lenger kom seg opp til. Det var hennes private steder.

Nå var hun aldri alene lenger: Alle svevde rundt henne som gjenferd og bekymret seg for hver minste hoste, hvert pust, hver vannslurk.

Ingenting som kan slå rot igjen, vokse, blomstre. Fanget i denne stolen for alltid, tenkte Mattie, og slo knyttnevene i rullestolen.

Mattie klarte å kjøre rullestolen fra dagligstuen og inn i spise-

16

Viola Shipman

stuen, og Mabel fulgte etter. Hun stoppet midt på gulvet, ved det store bordet som lenge hadde vært rommets midtpunkt. I hodet kunne hun høre stemmene til familien sin og alle feiringene som hadde vært her – årsdager, fødselsdager, thanksgiving, fjerde juli.

Hun fortsatte inn på kjøkkenet og tenkte på alle middagene hun hadde laget, kjeksene hun hadde bakt, piknikkurvene hun hadde pakket. Gamle, blå fliser som hun hadde kjøpt på Pewabic Pottery – Michigans historiske keramikkverksted – reflekterte solskinnet og fylte rommet med en varm glød.

Mattie flyttet stolen inn på familierommet, som hadde utsikt over innsjøen, og lukten av røyken fra peisen, som gikk fra gulv til tak, la seg rundt henne. De vakre, polerte Michigan-steinene – som faren og ektemannen hadde samlet på stranden og bygd peisen av – fikk henne til å smile.

Mattie husket den første kvelden i dette huset – en iskald junikveld – like etter at faren hadde kjøpt det.

Han hadde fyrt opp i peisen med bjørkegreiner som han hadde funnet i skogen – og nesten satt fyr på både seg selv og huset – uten å skjønne at ikke alle trær egner seg like godt til ved.

Mattie smilte og så på den falmede firkanten over peishyllen.

For flere tiår siden hadde hun rammet inn et bilde til, av «Diktet om ved», og hun kunne fortsatt ramse opp diktet linje for linje, selv om det ikke lenger hang på det hellige stedet sitt.

Bjørk og furu brenner fort Blaffer opp og svinner bort Men asketreet, grønt og brunt Gjør dronningens kammer varmt og lunt Poppel gir en bitter os Ingen varme, ingen kos Epletreets dufter kommer Pæretreet lukter sommer

FOR ALLTID I DITT HJERTE

17

En eikekubbe, gammel og tørr Holder vinteren fra din dør Men asketreet, tørt eller vått Varmer kongens tøfler godt

Mattie snudde stolen mot den avskjermede verandaen som hadde utsikt over den store bakhagen, terrassen og svømmebassenget.

Kjempebregnene foldet seg ut overalt – som søvnige dansere som strakte seg etter å ha ligget i dvale hele vinteren. Hun stirret ut over innsjøen, med hele den sanddekkede kysten av Michigan i det fjerne. Vannets horisont var drapert med skyer, nesten som en luftspeiling. Å, stormfulle høyder, tenkte Mattie. Jeg kommer til å savne dere.

Mattie så på vinden som fikk greinene og de små knoppene på sukkerlønnene til å svaie. Plutselig feide et vindkast opp og over odden, og en lukt overveldet henne. Hun lukket øynene og trakk den inn.

Duften av sedertre.

Uten forvarsel begynte Matties hjerte å dunke hardt. Hun stirret på den rødbrune stammen på det eldgamle treet som sto i utkanten av hagen.

Hvor lenge er det siden? tenkte hun, og forsøkte å huske hvor gammel hun var da hun tok med et ungtre fra foreldrenes hjem i St. Louis og plantet det her sammen med faren sin.

Sedertreets armer strakte seg mot himmelen. Det var gammelt, noen av de nederste greinene var nakne, og det sto i kontrast til den slanke, hvite bjørken, som hun også hadde plantet for lenge siden. Men det eldgamle sedertreet hadde en umiskjennelig eleganse.

Akkurat som meg, lo Mattie.

Mattie løftet nesen og snuste inn igjen, Mabel gjorde det samme. Mattie flyttet ubevisst rullestolen til hun sto helt inntil skjermen.

18

Viola Shipman

Duften traff noe i Mattie, noe mektig, urgammelt, uforglemmelig.

Tankene til Mattie virvlet rundt, og plutselig hørte hun farens stemme.

«Hvor stort tror du dette kan bli, pappa?» husket hun at hun spurte da de plantet det.

«Hvor stort er håpet og drømmene dine?» spurte han med spaden i hånden.

Matties hjerte begynte å dunke enda fortere, og en tåre spratt fram i øyekroken. Hun prøvde øyeblikkelig å skylde på at hun var allergisk, men hun visste bedre.

Påsken 1950 «Jeg fant det! Jeg fant det!»

Madeline Barnhart pilte gjennom den skrå bakhagen i St. Louis, nedover bakken og rett mot et rosa, malt egg som lå under et judastre.

Foreldrene lo da hun hoppet opp og ned i påskekjolen – hvit med små, rosa sløyfer som moren hadde laget, og lakksko – og holdt det matchende, rosa egget opp så de kunne se det.

Mens datteren så på, pekte Joseph Barnhart i smug bak sin kones rygg mot neste egg – i et ekornhull i en gammel eik – og Mattie fniste og stormet av sted mot gjemmestedet med en kurv som var stappfull av knallgrønt plastgress, sjokolade og fargerike egg.

Joseph la armen rundt sin kone.

«En perfekt påske,» sa han og kysset henne på kinnet.

«Det ligner på Trollmannen fra Oz med alle de fargene,» sa Mary Ellen.

Mens ekteparet Barnhart sto på terrassen, kunne de ikke bare se sin egen store forstadshage, men også naboenes hager. De

FOR ALLTID I DITT HJERTE

19

kunne se nabobarna storme omkring i sine hager, og Harry Carays umiskjennelige stemme drønnet fra radioene som sendte Cardinals-kampen.

Kornelltrærne og judastrærne sto i full blomst – hvitt og rosa midt oppi alt det grønne – og bortsett fra de egenrådige eikene var nesten alle trærne fulle av løv. Tulipaner sto i ring rundt trærne – som et fargeskrin – mens solgule påskeliljer vokste langs gjerdet.

Det var april, og det var rett og slett hett i St. Louis: Luften var tett og fuktig som en regnskog. Jorden luktet levende.

Mary Ellen tørket seg i pannen med en Kleenex, som hun trakk opp dypt nedefra toppen på sin egen påskekjole.

«Du er rene tryllekunstneren,» ertet Joseph. «Trekker alltid opp Kleenex fra en veske, et erme … hvor som helst.»

Mary Ellen la Kleenexen over ektemannens ansikt. «Av og til skulle jeg ønske at jeg kunne få deg til å forsvinne,» sa hun og lo, før hun la den tilbake på sin egen panne. «Fuktigheten er allerede tilbake. Det kommer til å bli en het sommer, det vet jeg allerede.»

Joseph veivet med armene foran kona og lot som om han var en vifte.

«Det nytter nok ikke,» lo hun.

Han gikk bort og satte seg i en hagestol på terrassen, mens datteren fortsatte jakten.

«Vi burde tenke på å skaffe oss et sommerhus,» sa han. «Et sted hvor vi kan komme oss bort fra denne heten.»

«Ja vel?»

Mary Ellen strålte forventningsfullt opp.

Hun ser akkurat ut som Doris Day, tenkte Joseph. Og Mattie ser ut som en Mini-Doris. Begge er blonde, lykkelige solstråler.

«Vi kan klare det, særlig siden jeg får de ekstra pengene fra lønnsforhøyelsen,» sa Joseph om regnskapsførerjobben i Anheuser-Busch. «Alle folkene på bryggeriet kjøper hus i Wisconsin og Michigan. Og jeg har nesten en måned fri nå. Vi kan få det til.»

Matties lykkelige hyl ga gjenlyd i hagen, og tiåringen suste

20

Viola Shipman

forbi fuglebadet mot foreldrene sine, så et par fete rødstruper tok til vingene.

«Altfor mye sjokolade,» sa Mary Ellen, fant fram enda en Kleenex fra kjolen og tørket datteren i ansiktet. «Du er altfor ivrig.»

«Det er påske!» ropte Mattie. «Jeg elsker godteri!»

«Vel, vi har enda en overraskelse til deg i dag … hvis du roer deg ned,» sa moren, og klarte ikke å holde tilbake et smil. «Bli med oss.»

Mary Ellen og Joseph førte Mattie inn på familierommet i det store, røde teglsteinshuset, og datteren gispet: En sti av gelébønner strakte seg forbi det nyreformede salongbordet, den amøbeformede lenestolen i brent oransje og divanen.

«Hvor går den hen?» fniste Mattie.

«Følg stien, så finner du det ut,» sa Joseph.

«Follow the yellow brick road,» sang Mattie og fniste, før hun forandret på teksten. «Follow the jelly bean road!»

Mattie satte av sted som et lyn – med påskekurven hengende fra armkroken – så foreldrene måtte løpe for å holde følge med henne, stien av gelébønner førte over linoleumsgulvet på kjøkkenet, forbi Hotpoint-produktene og inn i den formelle dagligstuen, og midt på gulvet sto en stor pakke innpakket i fargerik cellofan.

«Det var en svær påskekurv,» sa Mattie med store, brungrønne øyne.

Joseph lo og strøk en hånd gjennom det tykke, svarte håret, som var gredd bakover og hadde sideskill. «Du må åpne den,» sa han og knelte foran datteren. «Jeg kan hjelpe deg.» Sammen begynte de å fjerne lagene med cellofan, og den skarpe knitringen fikk Mattie til å fnise enda mer.

«Hva er det?» spurte Mattie og gapte stort da gaven var avslørt.

«Det er en brudekiste,» svarte Mary Ellen, og satte seg på gulvteppet ved siden av datteren.

«Hva da, mamma?»

FOR ALLTID I DITT HJERTE

21

«En brudekiste,» sa hun. «Det er nesten som et smykkeskrin, bare at den er større, til drømmene dine.»

Mary Ellen satte seg på kne ved siden av Mattie og strøk datterens korte, blonde hår.

«Den var min da jeg var liten, og faren din og jeg syntes det passet perfekt å gi den videre til deg.»

«Hvorfor det?»

«Fordi jeg vil hjelpe deg med å fylle den før du har blitt voksen.»

«Med hva da?» spurte Mattie.

«Vel, en brudekiste er fylt med litt av hvert,» sa Mary Ellen, og fortsatte å stryke datteren over håret. «Den er fylt med tepper og sengetøy for å holde deg varm. Den er fylt med husholdningsgjenstander, som glass og tallerkener og kjøkkenhåndklær og steintøy, så det framtidige huset ditt virkelig blir et hjem. Den er fylt med minner, som utklippsbøker og familiebilder, teddybjørner og dukker, så du kan gi dem videre når du er gift og får familie. Det er en måte å knytte sammen fortiden og framtiden på.»

Mary Ellen stoppet og så på mannen sin. «Men først og fremst er en brudekiste fylt med kjærlighet, og med håp og drømmer som foreldre har for døtrene sine, som vi har for deg.»

«Den er så pen,» utbrøt Mattie og tok på kisten. Treverket var polert og hadde samme farge som gull, lokket var blankt og glatt av bruk.

«Og så ville faren din legge til noe,» begynte Mary Ellen å si, «derfor skar han ut disse vakre vårblomstene på forsiden.»

«Det er bare favorittene dine: tulipaner og påskeliljer og kornellblomster,» sa Joseph. «Jeg tenkte du ville sette pris på det, siden vi liker å arbeide sammen i hagen. Og de blomstene representerer våren, det evige håpets årstid.»

«Takk skal du ha, pappa,» sa Mattie, og reiste seg for å gi ham en stor klem.

«Du må åpne den,» sa Mary Ellen. «Jeg har også lagt noe til deg i den.»

22

Viola Shipman

Mattie forsøkte å løfte lokket, men det ville ikke rikke på seg.

«Jeg tror det sitter fast,» sa hun, og snudde seg for å se på foreldrene. «Eller er ødelagt.» «Å, det glemte jeg å si,» sa Mary Ellen. «Ser du låsen? Det er en spesiell nøkkel – den eneste i sitt slag i hele verden – som passer til den, og som bare du skal ha. Så den må du gjemme på et hemmelig sted, ok?»

«Hvor er den?» spurte Mattie.

«Kan du hjelpe meg?» spurte Mary Ellen mannen sin.

«Jeg vet heller ikke hvor nøkkelen er,» sa Joseph.

«Det siste stedet noen vil finne på å lete,» sa hun, grep tak i den ene enden av kisten og nikket til mannen sin for at han skulle ta den andre. De løftet kisten opp på høykant, og teipet fast til bunnen var det en nøkkel. «Det mest opplagte stedet.»

Mattie fniste.

«Ta den, vennen min,» sa Mary Ellen.

Mattie tok nøkkelen, foreldrene satte kisten ned på gulvet igjen, og Mattie stakk nøkkelen forsiktig inn i den gamle låsen.

Mens hun løftet lokket, spurte hun: «Hva er det det lukter? Det er som om vi er ute i skogen.»

«Det er sedertre,» sa Mary Ellen. «Den lukten forsvinner aldri.

Det lukter nøyaktig som det gjorde da jeg var liten. Den duften kommer du aldri til å glemme. Har du funnet noe nedi den ennå?»

Mattie bøyde seg over kisten. Lokket hadde en fôret skuffe med små rom som gikk i kistens lengderetning. I bunnen av den dype kisten lå det én gjenstand: en plakett av tre.

Mattie løftet den forsiktig opp av kisten.

«Det er en ‘Hjem, kjære hjem’-plakett til ditt framtidige hjem,» sa Mary Ellen. «Jeg har skrevet diktet bare til deg, og faren din har gravert plaketten.»

Mary Ellen tok den ut av datterens hender og løftet den så hun kunne lese hva som sto der.

FOR ALLTID I DITT HJERTE

23

Bare en liten bokstav skiller «Hope» fra «Home» H står for håp nå og for alltid O står for overveldende kjærlighet som jeg føler for deg P står for praktiske ting som vil gjøre huset ditt til et hjem E står for de evige minnene som denne kisten vil gi deg hver gang du åpner den Du er mitt håp og mitt hjem i denne verden Min datter, min kjærlighet

Mens Mattie leste, ble Mary Ellen fuktig i øynene, og Joseph la en beroligende hånd på skulderen hennes.

«Og se,» sa Mary Ellen med skjelvende stemme, «på den andre siden av plaketten har faren din gravert inn ordet ‘home’ og trukket navnet ditt ned fra m-en. Moren min sa alltid at det bare er en liten bokstav som skiller ‘hope’ fra ‘home’, akkurat som tittelen på diktet.»

«Tusen takk, mamma!» sa Mattie. «Jeg elsker den! Når kan vi begynne å fylle den?»

«Vi har all verdens tid, engelen min,» sa Mary Ellen, og la plaketten ned i kisten igjen. «Vi skal nok sørge for at den flommer over når du møter drømmemannen og får din første lille jente.»

Mary Ellen stoppet og trakk datteren tett inntil seg. «Kan jeg fortelle deg noe viktig?»

«Selvsagt.» Mattie nikket.

«Du må alltid huske at håp er noe du bærer med deg for alltid, ikke bare i denne kisten, men også i hjertet ditt. Så let i kisten og let inni deg selv de gangene du trenger håp aller mest. Da vil

24

Viola Shipman

det veilede deg og minne deg på hva som har vært, og hva som vil bli.»

Mattie så på moren mens hun tenkte over det hun hadde sagt.

Så nikket hun og slapp nøkkelen ned i påskekurven, før hun stakk hånden nedi kurven igjen og tok opp et lite sjokoladeegg. Hun pakket det ut og stakk det i munnen.

«Ok!» sa hun. «Men jeg tror aldri noen gang jeg kommer til å være trist. Jeg har kjempemasse håp!»

Mattie stakk enda en sjokolade i munnen, ga foreldrene en klem og hoppet ut av rommet med påskekurven.

«Ha det på badet!» fniste hun, og etterlot seg fem sjokoladeavtrykk på den hvite dørkarmen, rett under blyantmerkene som målte høyden hennes.

«Vi holdt på å glemme denne!»

Ropet fra flyttefolkene fikk Mattie til å skvette.

«Fant den på loftet,» sa den ene mannen. «Hva er denne gamle greia for noe?»

Mattie hørte et dunk da de satte den ned bak henne, og hun snudde rullestolen for å se hva de hadde funnet.

Hjertet hennes stoppet.

«Det er håpet mitt,» gispet Mattie med halvkvalt stemme.

Før hun rakk å si mer, var de unge flyttefolkene allerede i gang med å prøve å åpne brudekisten.

«Det sitter fast,» sa den ene. Han snudde seg mot Mattie. «Beklager.»

Mattie smilte. «Nøkkel,» sa hun. «Teipet på undersiden.»

Flyttefolkene løftet kisten litt opp på skrå, og en gammel nøkkel glitret i solskinnet.

«I all verden,» sa den ene. «Det var lurt. Siste stedet jeg ville lett.»

Han tok nøkkelen, stakk den inn i låsen og åpnet kisten.

«Jøss,» sa den ene unge mannen før han stilte seg foran kisten,

FOR ALLTID I DITT HJERTE

25

som flommet over av familieklenodier. «Lukter godt. Hva er alle disse tingene?»

Matties øyne ble plutselig fylt med tårer da hun så på innholdet: en tøydukke, familiebilder, porselen, julepynt, en bibel, en utklippsbok, et brodert putetrekk og et forkle.

Den ene av flyttefolkene så Matties tårer, og smilte til henne.

«Det er vel til barna og barnebarna dine?» spurte han. «Det er veldig søtt gjort. Jeg er glad for at vi fant den.»

«Sett den bak i varebilen vår,» sa Don lavt fra ytterdøren, før han gikk bort for å ta nøkkelen og hvisket til sin kone: «Går det bra, kjære?»

«Hvordan kunne jeg glemme den?» spurte hun, og stemmen var svak og skjelvende. «Hvordan?»

«Den sto på loftet,» sa Don. «Den har stått der lenge.»

«Jeg ville aldri tilgitt meg selv,» sa Mattie.

Lukten av sedertre strømmet inn fra den avskjermede verandaen.

«Kan vi dra nå? Vær så snill,» tigget hun.

Don bøyde seg ned for å kysse henne.

«Selvsagt,» sa han, og kysset Mattie varsomt på kinnet. Don la hånden under haken hennes og så henne inn i øynene. «Jeg elsker deg.»

«Jeg også,» svarte hun. «På tide å dra.»

«Her,» sa Don, og la nøkkelen i hendene hennes. «For hell og lykke. For å minne deg på at minner aldri kan låses vekk.»

Mattie forsøkte å smile, men fikk det ikke til. Isteden navigerte hun rullestolen ut av huset, ned rampen og bort til varebilen, mens hun skrek stille inni seg.

Jeg tar farvel med alt, tenkte Mattie. Familien min. Historien min.

Mattie stoppet.

Livet mitt.

Mattie presset sammen øyelokkene, helt til stolen var løftet opp og låst på plass og hun kunne høre grusen i den lange innkjørselen knase under dekkene.

26

Viola Shipman

Mattie forsøkte å holde øynene lukket, men hun kunne ikke for det. Hun åpnet dem i siste øyeblikk, akkurat i tide til å se det utskårne skiltet som hadde annonsert navnet på familiehuset til besøkende i alle år – HOPE DUNES – som svingte i brisen fra innsjøen på en tømmerstokk som var festet til steinpilarer.

Mattie lukket øynene igjen og gned på nøkkelen, men hun klarte ikke å stenge ute lukten av sedertre som sivet opp fra kisten, eller det faktum at det eneste som var verre enn å huske en tid som var fylt med håp, var å leve et liv uten håp.

Del 1

Tøydukken

Kapittel 1

Mai 2016

R

ose Hoffs bøyde seg mot baderomsspeilet og klemte på posene under øynene.

Hun sukket og strakte seg etter en fuktighetskrem og deretter en foundation.

Mer vann, mer søvn, mer trening, mer … alt, tenkte Rose. Jeg er 27 og ser ut som om jeg er 107.

Rose trakk pusten dypt, tok en enda større slurk kaffe og fortsatte å «legge på ansiktet», som moren hennes pleide å si. Det rykket instinktivt i nesen, akkurat som hos en kanin, og hun snuste i luften.

Vår, tenkte Rose. Byen lever igjen!

Det var en vakker vårdag i Saugatuck, Michigan, og i Roses knøttlille hus med fem rom sto vinduene åpne og slapp inn den varme luften som folk i Michigan lengtet etter å kjenne etter en uendelig lang vinter. Vinden førte med seg den søte duften av blåbærmuffinser, kanelboller og nybrente kaffebønner fra Lake Effect Coffee, som lå et par kvartaler unna.

Rose fikk vann i munnen.

30

Viola Shipman

Roses hus i Butler Street lå nesten som et vognskur bak en rekke med store ferieboliger. Men det var det ikke. Huset var en av de opprinnelige fiskerstuene i byen – og det hadde en egen, firkantet hage som var stor nok til noen rododendronbusker og et par sykler. Familien Hoffs hadde aldri drømt om at det skulle komme horder av turister til den lille kunstnerkolonien ved sanddynene ved Michigansjøen, turister som kjøpte opp hver eneste tilgjengelige tomt og bygde hus som strakte seg opp, opp, opp for å få et glimt av elven og innsjøen gjennom de forskjellige årstidene.

Faktisk hadde Hoffs-huset blitt kjent i byen som «Opp»-huset (graden av sarkasme eller kjærlighet til kjælenavnet kom an på hvem man snakket med, og hvor rike de var) fordi det bedårende, lille huset sto midt oppi gentrifiseringen akkurat som det gamle huset til enkemannen i Disney-filmen.

Filmen Se opp ble satt opp rett før moren til Rose døde, og hun hadde elsket både filmen og «opp»-navnet.

«Opp,» pleide hun å si, og hun lo høyt hver gang tegnefilmhuset tok av og fløy takket være de mange hundre heliumballongene som var festet til det. «Akkurat sånn er huset vårt: fylt med håp og eventyr.»

Vinden feide igjen duften av nybakte godsaker inn i Roses hus – Det der er helt klart blåbærmuffinser, tenkte hun – og hun fikk vann i munnen igjen. Rose lurte på hvor mange blåbær foreldrene hennes, Dora og Dave, hadde solgt i løpet av livet fra den knøttlille salgsboden sin på Blue Star Highway.

I dag hadde vi ikke hatt råd til å kjøpe dette huset, tenkte Rose. Jeg hadde ikke engang råd til å fortsette med boden. Jeg får så vidt betalt skatten.

Tankene til Rose gikk til feriefolket som eide land rundt Hoffshuset, og som kom med tilbud om å kjøpe både huset og eiendommen.

Hvor lenge kan jeg holde ut? lurte Rose på. Moren min ville aldri tilgi meg hvis jeg mistet det. Jeg trenger denne jobben.

FOR ALLTID I DITT HJERTE

31

Rose ristet på hodet og strakte seg etter leppestiften.

«Hva med denne, mamma?»

Rose kikket bort på datteren Jeri, som satt på en polstret stol ved toalettbordet og fornøyd holdt fram en leppestift. I løpet av de få minuttene Rose hadde vært uoppmerksom, hadde den sju år gamle datteren malt hele ansiktet med favorittfargen rosa.

Hun lignet på en av figurene i barne-tv-serien Doodlebops, som hun likte å se på.

«Veldig Deedee Doodle,» sa Rose og smilte, til tross for at Jeri hadde vært uskikkelig, og henviste til et av de fargerike medlemmene i barnegruppen som lærte unger sosiale ferdigheter.

«Ja!» fniste Jeri. «Heller det enn en av guttene.»

Jeri stoppet og så på moren med et alvorlig uttrykk i ansiktet.

«Hvorfor er jeg oppkalt etter en gutt? Alle barna i Mrs. Hoopers klasse lo av navnet mitt i år. Jeg er glad for at det er sommerferie!»

«Vel …» begynte Rose, som alltid hadde problemer med å forklare sjuåringen sin det.

Skal jeg fortelle at faren hennes ønsket seg en gutt? Og at han var skuffet over at det var ei jente? Og med omtrent alt annet i livet sitt? Og at navnet var et kompromiss for å gjøre ham glad?

«Vi ville ha et navn som var like spesielt som deg,» sa Rose, og strakte seg bort for å ruske i datterens røde krøller. «Ikke vær lei deg. Du venner deg til det. Det var heller ikke så lett å være oppkalt etter en blomst med torner.»

Rose fuktet en vaskeklut og bøyde seg ned for å vaske datterens ansikt.

Det nytter ikke, tenkte Rose, før hun tok litt sminkefjerningskrem i tillegg til noen sminkefjerningsservietter. Mens hun skrubbet de rosa, runde kinnene til Jeri, sa datteren: «En rose er vakker, mamma. Akkurat som deg.»

Underleppen til Rose begynte å skjelve, og øynene hennes ble fylt av tårer.

«Du er så søt. Tusen takk. Jeg begynner nesten å gråte.»

32

Viola Shipman

«Ikke gråt, mamma,» sa Jeri. «Dette er en veldig stor dag.»

Rose nikket mens hun vasket ferdig datterens ansikt. «Ja, det er det.»

Hun var i ferd med å legge på leppestift da Jeri stilte enda et spørsmål.

«Er du nervøs?»

Rose stoppet med leppestiften foran ansiktet, som om hun dirigerte et usynlig orkester. Underleppen begynte å skjelve igjen.

«Det er jeg,» sa hun. «Det er et veldig viktig intervju for meg … for oss.»

«Vent her,» sa Jeri, og hoppet ned fra den lille stolen foran toalettbordet. Rose hørte at Jeri tasset inn på soverommet sitt. Et par sekunder senere var datteren tilbake; de små hendene skjulte et eller annet bak på ryggen.

Jeris ansikt sprakk i et stort smil.

«Her!» sa hun med overbevisning, og ga moren favorittdukken sin – en slitt, velbrukt Tøydukke-Anna. «Hun lå og sov, men jeg vekket henne. Jeg tror du trenger henne mer enn meg i dag.»

Rose smilte, og uten å tenke seg om klemte hun Jeri og tøydukken tett inntil seg.

«Takk skal du ha, vennen,» sa hun.

«Jeg vil at du skal ta med deg Anna på det … Hva var det nå det het igjen?» spurte Jeri.

«Intervju,» sa Rose.

«Ja, inne-bu,» sa Jeri. «Hun kan holde deg med selskap.»

Rose smilte til datteren, og i brøkdelen av et sekund følte hun seg helt rolig, men så kjente hun nervene stramme seg igjen.

Jeg har ingen venner eller familie som kan passe Jeri i dag, tenkte Rose, og heller ikke penger til en barnevakt. Jeg er en dårlig mor.

«Husk at du må være barnevakt for Anna i bilen mens jeg snakker med de hyggelige menneskene et par minutter, ok?» sa Rose til datteren. «I dag må du være veldig stor jente.»

«Det skal jeg! Æresord!» sa Jeri. «Og du må også være stor jente i dag!»

FOR ALLTID I DITT HJERTE

33

Rose smilte og klemte dukken igjen, den luktet som datteren hennes.

Jeg kan ikke huske en tid da Anna ikke var en del av livet mitt, tenkte Rose.

«Jeg lover at jeg også skal være stor jente,» sa Rose. «Men nå må jeg finne noen klær som passer til en stor jente, som jeg kan ha på meg. Vi må skynde oss.»

Rose og Jeri pilte bort til klesskapet, og Rose begynte å lete gjennom klærne sine mens hun slengte bukser, dressjakker og bluser på sengen.

Jeris ord – du må være stor jente i dag – ga fortsatt gjenklang i tankene til Rose mens hun prøvde å finne ut hva hun skulle ha på seg.

Hvorfor føler jeg meg fortsatt som en liten jente? tenkte Rose, mens hun klamret seg til den rødhårede dukken som lignet så mye på både henne og datteren.