Brudekisten
ViolaShipman Brudekisten
OversattavKurtHanssen
ViolaShipman
Originalenstittel: TheHopeChest OversattavKurtHanssen
Copyright©2017byViolaShipman
SitatfraEmilyDickinsonerhentetfraKurtNarvesensgjendiktningi Samlededikt.
Norskutgave:
©CAPPELENDAMMAS,Oslo2017
ISBN978-82-02-54603-8
1.utgave,1.opplag2017
Sats:Type-itAS,Trondheim2017 Trykkoginnbinding:ScandBookUAB,Litauen2017
Satti10,8/13pkt.BaskervilleMTogtryktpå70gEnsoLuxCream1,8.
Materialetidennepublikasjoneneromfattetavåndsverklovens bestemmelser.UtensærskiltavtalemedCappelenDammASerenhver eksemplarfremstillingogtilgjengeliggjøringbaretillattidenutstrekningdet erhjemletilovellertillattgjennomavtalemedKopinor,interesseorganfor rettighetshaveretilåndsverk.
Utnyttelseistridmedlovelleravtalekanmedføreerstatningsansvarog inndragning,ogkanstraffesmedbøterellerfengsel.
www.cappelendamm.no
Tilminfar
Jegsavnerdeghverenestedag,menvetatduernærmeg. Dulærtemegathardtarbeidogutholdenhetlønnerseg, ogatmanaldri,aldrimågiopp.Ogdetskaljegikke.
TilminonkelDon
SomkjempettappertmotALSitiår oglærtemeg–midtoppidenfrykteligekampen–hvastyrke,verdighetoghåpvirkeligbetyr.
Tilminebestemødreoggrandtanter Tingenefrabrudekistenederes
erfortsattenviktigdelavfamilienvår, ogdeerenhovedgrunntilathusetmittalltiderethjem.
TilAnneLamott
Dittfødselsdagsønske(ogtegningendin)inspirertemeg, ogdetgjørogsåskrivingendin,hverenestedag.
Barbarasansikthaddestivnetnå,nestensomenmaske,somnoevinden blåserhardtimot,oghunhaddegåttdrastisknedivekt,såmankunnese formenpåkroppenhennes,ogknokleroggreinerogmenneskelighet.
Menlikevelhaddehunetsmilsomrørtemeghverenestegang,ikkeetglimt avskinnendehvitetenner,menskjønnhetenietsvaktsmil,lysetsomtrenger innmellomdenederstegreinene:søtt,fredelig,skjevt.
–AnneLamott,omsinvennskampmotALS, fra SmallVictories
Prolog
Duftenavsedertre
Mai2016
J«egtrornestendetvardensisteesken,vennenmin.Vilduha noenminutterfordegselvtilåtafarvel?»
MattieTicestuderterommet,ogderettersåhunpåsinmann, Don,førhunnikketetja.
Hvordankanjegtaetordentligfarvelmeddethjemmetjegelsker,nårjeg knaptkansnakkelenger? tenkteMattie.
EtterderesnestenfemtiårsammenkunneDoninstinktivtlese sinkonestanker.HangikkborttilMattie,knelteforanrullestolenogbøydesegtettinntilhenne,sådethvitblondehårethennes kiltehampånesen.
«Dettevilalltidværevårthjemvedinnsjøen,»hviskethan. Åndenhansluktetsøttsomtoffee-lattenhanpleideådrikke,spesieltnårhanvarsliten.«Hjemmetvårterdervier.»
Mattievissteathansadetforåtrøstehenne,menhunvaraltforopprørttilatdethjalp.Hunåpnetmunnenforåsinoe,men selvomhunhaddeskreket,villeingenhørthenne.
Stemmenminharblittsvakere,tenkteMattie.
«Sidetengangtil,vennenmin.Tilmeg,»saDonlavt,ogløftet
denbittelillemikrofonensomdingletforanansiktettilkonaforå forsterkestemmenhennes.
«Det…er…tull,»saMattielangsomt.«Akkurat…som… A…L…S.»
Donloavtapperhetenhennesogkyssethennepåkinnet. «Jegvetdet,»sahan.«Unnskyld.Jegvetjoatduhaterplattheter.»
«Duvethvamansieromdødenogomåflytte,»saMattie,menshunuttalteettutydeligordomgangen.«Veldigstressende.»
Ordet«døden»blehengendeistillhetenidetnåtommehuset, oggagjenlyditankenetilDon.
Hansmilteogbetsegpåinnsidenavkinnet–detvarsånnhan klarteålaværeågråteistundersomdette.
Donlahendenepåskuldrenehennesogmassertedem.
«Heltpåhøydemedåbetaleskatt,»sahan.«Jegvethvorvanskeligdetteer,kjære.»
Mattielentehodetmothøyretildetlåklemtmotektemannens hånd. Hanerenvarmmann,tenktehun, bådeinniogutenpå.
«Deterikkedinskyld,»sahuntilmannensin,hunvisstehva hanfølte.«Jegerstorjente.»
MattieTicevardetsterkestemennesketDonnoenganghadde kjent,ogdenstyrkenhaddebårethennegjennomdefemårene hunhaddelevdmedALS.
Mennåhaddedereselskedehusvedinnsjøenganskeenkelt blittformyeforhenneåkommesegrundti. Deterforstort,ogjegerforliten,tenkteMattie,ogsåsegomkringidethusethunhaddekjentsidenhunvartiårgammel.
Plutseligkomtoflyttefolkdundrendenedoverdensmaletrappenmedeneske.Mabel,denelskedehundentilekteparetTice, bjeffetirritert.
«Jegtroddedetvaralt?»spurteMattieførderakkågåutav ytterdøren.«Hvaerdetiden?»
Detoungemennene–bredeoverskuldreogbrystkasse–stoppetutenåforståhvahunsa.
«Hunlurerpåhvasomeriden,»gjentokDonfordem.
«SELVSAGT,MA’AM!»brøltedeneneflyttemannen,som kanskjevartjueårgammel.Hangikkbort,gjordetegntilat kompisenskullefølgemedogstoppetforanMattie.«VILDU SE?»
Hansatteeskenpågulvetmedoverdrevnebevegelserogåpnet den,somomhanframførteenpantomimeforengruppebarnehagebarn.
Donprøvdeålaværeåhimlemedøynene.
Folksnakketalltidtilhanskonesomomhunvarensmåunge ellerdøv.Deropte,dekurret,devarnervøse;defanttilogmed oppetegetspråk.
Hvorforsynesfolkalltiddeterubehageligåværeinærhetenavnoensom harethandikap? lurteDon,meninnisegroptehan: HunharALS! Ironisknokerhjernenhenneslikesterksomkroppenersvak.
IstedensmilteDonhøfligogforholdtsegtaus.Hanskone kunneikkefordrautbrudd.
Eskenvarfullavgamle,storeutklippsbøker,ogflyttemannen tokutenogladenpåfangettilMattie.Dongikkrasktbortog åpnetdeteldgamle,innbundnealbumetforhenne.
«Blomstenemine,»sahun.«Å!»
IårenesløphaddeMattielagetdissealbumeneforådokumenterestartenpåhverenesteblomstsomnoenhaddegitt henne:detlatinskeogdetvanligenavnetpåplanteneogblomstene,fargenederes,ogårstalletdahunhaddefåttdemigaveog plantetdem.
VedsidenavhaddeMattiemaltenakvarellavhverplante. Noenårsenere,daplantenvarfullvoksen,maltehunennyakvarellavdenifullblomst.
DissebøkenefungerteogsåsomMattiesprofesjonellesignatur:Hungaforseggjortetegningeravhagedesignetsitttilkundenesine,ogflereåretterkomhuntilbake–ofteuanmeldt–for
åmaledennåfullvoksnehagenhunhaddesettforseg.Matties kunderhaddeinkludertdirektører,politikere,berømteskuespillereogmusikere.
Jordenerallesmidtpunkt,tenkteMattie.
Mattiestrøkenskjelvendefingeroverenakvarellavenhvit peonsomvarrosaimidten,enavfavorittblomstenehennes.Den førtehennetilbakeitiden.Hunkunnekjennehendenesineijorden.Hunkunneføleenforbindelsetilverden.
Jegkunneføle,tenkteMattie.
«Takkskalduha,»saMattieplutselig,ogDonlukketumiddelbartboken.«Alene…nå…takk.»
«Selvsagt,»saDon.«Baresifranårduerklar.»
MattiekunnefortsatthøreektemannensOzark-dialektdypt inneihansvelpolertestorbystemme.Nårhanvarstresset,stakk denhodetfram.Hanforsøkteåskjuleden,menbleavslørt avordet«ready»–klar–somkomutitrestavelser:«re-uhdee.»
«Gå,»sahunogtvangframetsmil.
NåfortidenvarDonoftedenenestesomforstosinkone utenproblemerogutenåmåtteanstrengesegveldig.Hankunne kadenseneogrytmeneistemmenhennesutenat,hverganghun gryntet,knurret,hostet,holdtpååblikvalt,latrykkpånoe.Han kunnenestenlesetankenehennesvedåstirreinnidegrønnbruneøynene.Degrønneflekkenemintehamomstrandgresset somvaietidetfjernepåsanddynenesomførtenedtilMichigansjøen.
Donkyssetsinkonepåhodet,ogstoppetetøyeblikkforå trekkeinnduftenavhenne.
Hunlukteralltidsolskinn,tenkteDon.
Mattiesmilte,løftethodetnoencentimeteroppfrahodestøttenpårullestolenognikket,førhunlahodetlittbakoversåhun kunnesemannensin–fortsattsåung,såsterk,såfullavliv–da hangikkutavytterdøren.Envårkranssomhangpådøren,såut somenglorieoverhodethansdahanpasserte.
Hunhørtefuglenesyngeførdørenblelukket;sangenminte henneomlydenavsommeren.DonsaalltidtilMattieatstemmenhennes,selvnå,hørtesutsomfuglesang.
Fortsattvakker,sahantilhennehverenestedag.
Mattietrykkethøyrepekefingermotrullestolkontrollenogrotertelangsomtisirkelrundtidagligstuenførhundyttetkontrollspakenframoverogstoppetrullestolenforandetstorepanoramavinduetmedutsiktoverinnsjøen.
Vinduetstolittpågløtt–«forålufteutbådehjemmetoggjenferdeneder,»haddeMattiefleipetmedtidligerepådagen.Hun lukketøynenemenshunlyttettilvindensomplystretiovergangenfravanntilsanddynetilland.Mattieåpnetøyneneigjenog rullethodetmotvenstre.Hunsåvindenbølgegjennomgresset påsanddyneneførdenfikkpeoner,revebjeller,riddersporerog sibirvalmuertilådanse.Davindenendelignåddeframtilhenne, lagdedenbølgeridentynnekragenpådenhviteskjorten,ogdet matchendehåretløftetseg.
HunrullethodetmothøyreogfulgtemedmensDonlastethundrevisavsmåpotterinnidenhandikaptilpassedevarebilen.
Mattieshjertebleknust.
Potter!Harjegbarepotterfranåav? tenktehun. Potteplanter.Akkurat sommeg.
DaMattiefikkALS-diagnosen,forsvantbråttlivetihennes elskedehage–ogkarrierensomlandskapsarkitekt.
Ifleretiårhaddehunarbeidetalene,isinegenhage,iandre folkshagerogpåloftskontoret,somhunikkelengerkomsegopp til.Detvarhennesprivatesteder.
Nåvarhunaldrialenelenger:Allesvevderundthennesom gjenferdogbekymretsegforhverminstehoste,hvertpust,hver vannslurk.
Ingentingsomkanslårotigjen,vokse,blomstre.Fangetidennestolenfor alltid,tenkteMattie,ogsloknyttneveneirullestolen.
Mattieklarteåkjørerullestolenfradagligstuenoginnispise-
stuen,ogMabelfulgteetter.Hunstoppetmidtpågulvet,veddet storebordetsomlengehaddeværtrommetsmidtpunkt.Ihodet kunnehunhørestemmenetilfamiliensinogallefeiringene somhaddeværther–årsdager,fødselsdager,thanksgiving,fjerde juli.
Hunfortsatteinnpåkjøkkenetogtenktepåallemiddagene hunhaddelaget,kjeksenehunhaddebakt,piknikkurvenehun haddepakket.Gamle,blåflisersomhunhaddekjøptpåPewabic Pottery–Michiganshistoriskekeramikkverksted–reflektertesolskinnetogfylterommetmedenvarmglød.
Mattieflyttetstoleninnpåfamilierommet,somhaddeutsikt overinnsjøen,ogluktenavrøykenfrapeisen,somgikkfragulv tiltak,lasegrundthenne.Devakre,polerteMichigan-steinene –somfarenogektemannenhaddesamletpåstrandenogbygd peisenav–fikkhennetilåsmile.
Mattiehusketdenførstekveldenidettehuset–eniskaldjunikveld–likeetteratfarenhaddekjøptdet.
Hanhaddefyrtoppipeisenmedbjørkegreinersomhan haddefunnetiskogen–ognestensattfyrpåbådesegselvog huset–utenåskjønneatikkealletræregnerseglikegodttil ved.
Mattiesmilteogsåpådenfalmedefirkantenoverpeishyllen. Forfleretiårsidenhaddehunrammetinnetbildetil,av«Diktet omved»,oghunkunnefortsattramseoppdiktetlinjeforlinje, selvomdetikkelengerhangpådethelligestedetsitt.
Bjørkogfurubrennerfort
Blafferoppogsvinnerbort
Menasketreet,grøntogbrunt
Gjørdronningenskammervarmtoglunt
Poppelgirenbitteros
Ingenvarme,ingenkos
Epletreetsdufterkommer
Pæretreetluktersommer
Eneikekubbe,gammelogtørr Holdervinterenfradindør Menasketreet,tørtellervått Varmerkongenstøflergodt
Mattiesnuddestolenmotdenavskjermedeverandaensom haddeutsiktoverdenstorebakhagen,terrassenogsvømmebassenget.
Kjempebregnenefoldetsegutoveralt–somsøvnigedansere somstraktesegetteråhaliggetidvalehelevinteren.Hunstirret utoverinnsjøen,medheledensanddekkedekystenavMichigan idetfjerne.Vannetshorisontvardrapertmedskyer,nestensom enluftspeiling.
Å,stormfullehøyder,tenkteMattie. Jegkommertilåsavnedere.
Mattiesåpåvindensomfikkgreineneogdesmåknoppenepå sukkerlønnenetilåsvaie.Plutseligfeideetvindkastoppogover odden,ogenluktoverveldethenne.Hunlukketøyneneogtrakk deninn.
Duftenavsedertre.
UtenforvarselbegynteMattieshjerteådunkehardt.Hunstirretpådenrødbrunestammenpådeteldgamletreetsomstoiutkantenavhagen.
Hvorlengeerdetsiden? tenktehun,ogforsøkteåhuskehvorgammelhunvardahuntokmedetungtrefraforeldreneshjemiSt. Louisogplantetdethersammenmedfarensin.
Sedertreetsarmerstraktesegmothimmelen.Detvargammelt,noenavdenederstegreinenevarnakne,ogdetstoikontrasttildenslanke,hvitebjørken,somhunogsåhaddeplantetfor lengesiden.Mendeteldgamlesedertreethaddeenumiskjenneligeleganse.
Akkuratsommeg,loMattie.
Mattieløftetnesenogsnusteinnigjen,Mabelgjordedet samme.Mattieflyttetubevisstrullestolentilhunstoheltinntil skjermen.
ViolaShipman
DuftentraffnoeiMattie,noemektig,urgammelt,uforglemmelig.
TankenetilMattievirvletrundt,ogplutselighørtehunfarens stemme.
«Hvorstorttrordudettekanbli,pappa?»huskethunathun spurtedadeplantetdet.
«Hvorstorterhåpetogdrømmenedine?»spurtehanmed spadenihånden.
Mattieshjertebegynteådunkeendafortere,ogentårespratt framiøyekroken.Hunprøvdeøyeblikkeligåskyldepåathunvar allergisk,menhunvisstebedre.
Påsken1950
«Jegfantdet!Jegfantdet!»
MadelineBarnhartpiltegjennomdenskråbakhageniSt. Louis,nedoverbakkenogrettmotetrosa,malteggsomlåunder etjudastre.
Foreldrenelodahunhoppetoppognedipåskekjolen–hvit medsmå,rosasløyfersommorenhaddelaget,oglakksko–og holdtdetmatchende,rosaeggetoppsådekunnesedet.
Mensdatterensåpå,pekteJosephBarnhartismugbaksin konesryggmotnesteegg–ietekornhulliengammeleik–og Mattiefnisteogstormetavstedmotgjemmestedetmedenkurv somvarstappfullavknallgrøntplastgress,sjokoladeogfargerike egg.
Josephlaarmenrundtsinkone.
«Enperfektpåske,»sahanogkyssethennepåkinnet.
«Detlignerpå TrollmannenfraOz medalledefargene,»saMary Ellen.
MensekteparetBarnhartstopåterrassen,kunnedeikkebare sesinegenstoreforstadshage,menogsånaboeneshager.De
kunnesenabobarnastormeomkringisinehager,ogHarryCaraysumiskjenneligestemmedrønnetfraradioenesomsendte Cardinals-kampen.
Kornelltrærneogjudastrærnestoifullblomst–hvittogrosa midtoppialtdetgrønne–ogbortsettfradeegenrådigeeikene varnestenalletrærnefulleavløv.Tulipanerstoiringrundt trærne–sometfargeskrin–menssolgulepåskeliljervokstelangs gjerdet.
Detvarapril,ogdetvarrettogsletthettiSt.Louis:Luftenvar tettogfuktigsomenregnskog.Jordenluktetlevende.
MaryEllentørketsegipannenmedenKleenex,somhun trakkoppdyptnedefratoppenpåsinegenpåskekjole.
«Duerrenetryllekunstneren,»ertetJoseph.«Trekkeralltid oppKleenexfraenveske,eterme…hvorsomhelst.»
MaryEllenlaKleenexenoverektemannensansikt.«Avogtil skullejegønskeatjegkunnefådegtilåforsvinne,»sahunoglo, førhunladentilbakepåsinegenpanne.«Fuktighetenerallerede tilbake.Detkommertilåblienhetsommer,detvetjegallerede.»
Josephveivetmedarmeneforankonaoglotsomomhanvar envifte.
«Detnytternokikke,»lohun.
Hangikkbortogsattesegienhagestolpåterrassen,mensdatterenfortsattejakten.
«Viburdetenkepååskaffeossetsommerhus,»sahan.«Et stedhvorvikankommeossbortfradenneheten.»
«Javel?»
MaryEllenstrålteforventningsfulltopp.
HunserakkuratutsomDorisDay,tenkteJoseph. OgMattieserut somenMini-Doris.Beggeerblonde,lykkeligesolstråler.
«Vikanklaredet,særligsidenjegfårdeekstrapengenefra lønnsforhøyelsen,»saJosephomregnskapsførerjobbeniAnheuser-Busch.«AllefolkenepåbryggerietkjøperhusiWisconsinog Michigan.Ogjegharnestenenmånedfrinå.Vikanfådettil.»
Mattieslykkeligehylgagjenlydihagen,ogtiåringensuste
forbifuglebadetmotforeldrenesine,såetparfeterødstrupertok tilvingene.
«Altformyesjokolade,»saMaryEllen,fantframendaenKleenexfrakjolenogtørketdattereniansiktet.«Dueraltforivrig.»
«Deterpåske!»ropteMattie.«Jegelskergodteri!»
«Vel,viharendaenoverraskelsetildegidag… hvis duroer degned,»samoren,ogklarteikkeåholdetilbakeetsmil.«Bli medoss.»
MaryEllenogJosephførteMattieinnpåfamilierommetidet store,rødeteglsteinshuset,ogdatterengispet:Enstiavgelébønnerstraktesegforbidetnyreformedesalongbordet,denamøbeformedelenestolenibrentoransjeogdivanen.
«Hvorgårdenhen?»fnisteMattie.
«Følgstien,såfinnerdudetut,»saJoseph.
«Followtheyellowbrickroad,»sangMattieogfniste,førhunforandretpåteksten.«Followthejellybeanroad! »
Mattiesatteavstedsometlyn–medpåskekurvenhengende fraarmkroken–såforeldrenemåtteløpeforåholdefølgemed henne,stienavgelébønnerførteoverlinoleumsgulvetpåkjøkkenet,forbiHotpoint-produkteneoginnidenformelledagligstuen,ogmidtpågulvetstoenstorpakkeinnpakketifargerikcellofan.
«Detvarensværpåskekurv,»saMattiemedstore,brungrønne øyne.
Josephloogstrøkenhåndgjennomdettykke,svartehåret, somvargreddbakoveroghaddesideskill.«Dumååpneden,» sahanogknelteforandatteren.«Jegkanhjelpedeg.»Sammen begyntedeåfjernelagenemedcellofan,ogdenskarpeknitringenfikkMattietilåfniseendamer.
«Hvaerdet?»spurteMattieoggaptestortdagavenvaravslørt.
«Deterenbrudekiste,»svarteMaryEllen,ogsattesegpågulvteppetvedsidenavdatteren.
«Hvada,mamma?»
«Enbrudekiste,»sahun.«Deternestensometsmykkeskrin, bareatdenerstørre,tildrømmenedine.»
MaryEllensattesegpåknevedsidenavMattieogstrøkdatterenskorte,blondehår.
«Denvarmindajegvarliten,ogfarendinogjegsyntesdet passetperfektågidenvideretildeg.»
«Hvorfordet?»
«Fordijegvilhjelpedegmedåfylledenførduharblittvoksen.»
«Medhvada?»spurteMattie.
«Vel,enbrudekisteerfyltmedlittavhvert,»saMaryEllen, ogfortsatteåstrykedatterenoverhåret.«Denerfyltmedtepper ogsengetøyforåholdedegvarm.Denerfyltmedhusholdningsgjenstander,somglassogtallerkenerogkjøkkenhåndklærog steintøy,sådetframtidigehusetdittvirkeligblirethjem.Dener fyltmedminner,somutklippsbøkerogfamiliebilder,teddybjørnerogdukker,sådukangidemviderenårduergiftogfårfamilie.Deterenmåteåknyttesammenfortidenogframtidenpå.»
MaryEllenstoppetogsåpåmannensin.«Menførstogfremst erenbrudekistefyltmedkjærlighet,ogmedhåpogdrømmer somforeldreharfordøtrenesine,somviharfordeg.»
«Denersåpen,»utbrøtMattieogtokpåkisten.Treverketvar polertoghaddesammefargesomgull,lokketvarblanktogglatt avbruk.
«Ogsåvillefarendinleggetilnoe,»begynteMaryEllenåsi, «derforskarhanutdissevakrevårblomstenepåforsiden.»
«Deterbarefavorittenedine:tulipanerogpåskeliljerogkornellblomster,»saJoseph.«Jegtenkteduvillesetteprispådet, sidenvilikeråarbeidesammenihagen.Ogdeblomstenerepresenterervåren,detevigehåpetsårstid.»
«Takkskalduha,pappa,»saMattie,ogreistesegforågiham enstorklem.
«Dumååpneden,»saMaryEllen.«Jegharogsålagtnoetil degiden.»
Mattieforsøkteåløftelokket,mendetvilleikkerikkepåseg. «Jegtrordetsitterfast,»sahun,ogsnuddesegforåsepåforeldrene.«Ellererødelagt.»
«Å,detglemtejegåsi,»saMaryEllen.«Serdulåsen?Deter enspesiellnøkkel–denenesteisittslagiheleverden–sompassertilden,ogsombareduskalha.Sådenmådugjemmepået hemmeligsted,ok?»
«Hvorerden?»spurteMattie.
«Kanduhjelpemeg?»spurteMaryEllenmannensin.
«Jegvethellerikkehvornøkkelener,»saJoseph.
«Detsistestedetnoenvilfinnepåålete,»sahun,greptakiden eneendenavkistenognikkettilmannensinforathanskulleta denandre.Deløftetkistenopppåhøykant,ogteipetfasttilbunnenvardetennøkkel.«Detmestopplagtestedet.» Mattiefniste.
«Taden,vennenmin,»saMaryEllen.
Mattietoknøkkelen,foreldrenesattekistennedpågulvet igjen,ogMattiestakknøkkelenforsiktiginnidengamlelåsen.
Menshunløftetlokket,spurtehun:«Hvaerdetdetlukter?Det ersomomvieruteiskogen.»
«Detersedertre,»saMaryEllen.«Denluktenforsvinneraldri. Detlukternøyaktigsomdetgjordedajegvarliten.Denduftenkommerdualdritilåglemme.Hardufunnetnoenediden ennå?»
Mattiebøydesegoverkisten.Lokkethaddeenfôretskuffemed småromsomgikkikistenslengderetning.Ibunnenavdendype kistenlådeténgjenstand:enplakettavtre.
Mattieløftetdenforsiktigoppavkisten.
«Deteren‘Hjem,kjærehjem’-plaketttil ditt framtidigehjem,» saMaryEllen.«Jegharskrevetdiktetbaretildeg,ogfarendin hargravertplaketten.»
MaryEllentokdenutavdatterenshenderogløftetdensåhun kunnelesehvasomstoder.
Bareenlitenbokstavskiller«Hope»fra«Home»
Hstårforhåp nåogforalltid
Ostårforoverveldendekjærlighet somjegfølerfordeg
Pstårforpraktisketing somvilgjørehusetditttilethjem
Estårfordeevigeminnenesomdennekistenvilgideg hvergangduåpnerden
Duermitthåpogmitthjemidenneverden Mindatter,minkjærlighet
MensMattieleste,bleMaryEllenfuktigiøynene,ogJosephla enberoligendehåndpåskulderenhennes.
«Ogse,»saMaryEllenmedskjelvendestemme,«påden andresidenavplakettenharfarendingravertinnordet‘home’ ogtrukketnavnetdittnedfram-en.Morenminsaalltidatdet bareerenlitenbokstavsomskiller‘hope’fra‘home’,akkurat somtittelenpådiktet.»
«Tusentakk,mamma!»saMattie.«Jegelskerden!Nårkanvi begynneåfylleden?»
«Viharallverdenstid,engelenmin,»saMaryEllen,oglaplakettennedikistenigjen.«Viskalnoksørgeforatdenflommer overnårdumøterdrømmemannenogfårdinførstelillejente.»
MaryEllenstoppetogtrakkdatterentettinntilseg.«Kanjeg fortelledegnoeviktig?»
«Selvsagt.»Mattienikket.
«Dumåalltidhuskeathåpernoedubærermeddegforalltid,ikkebareidennekisten,menogsåihjertetditt.Såletikisten ogletinnidegselvdegangenedutrengerhåpallermest.Davil
detveilededegogminnedegpåhvasomharvært,oghvasom vilbli.»
Mattiesåpåmorenmenshuntenkteoverdethunhaddesagt.
Sånikkethunogslappnøkkelennedipåskekurven,førhunstakk håndennedikurvenigjenogtokoppetlitesjokoladeegg.Hun pakketdetutogstakkdetimunnen.
«Ok!»sahun.«Menjegtroraldrinoengangjegkommertilå væretrist.Jegharkjempemassehåp!»
Mattiestakkendaensjokoladeimunnen,gaforeldreneen klemoghoppetutavrommetmedpåskekurven.
«Hadetpåbadet!»fnistehun,ogetterlotsegfemsjokoladeavtrykkpådenhvitedørkarmen,rettunderblyantmerkenesom måltehøydenhennes.
«Viholdtpååglemmedenne!»
RopetfraflyttefolkenefikkMattietilåskvette.
«Fantdenpåloftet,»sadenenemannen.«Hvaerdenne gamlegreiafornoe?»
Mattiehørteetdunkdadesattedennedbakhenne,oghun snudderullestolenforåsehvadehaddefunnet.
Hjertethennesstoppet.
«Deterhåpetmitt,»gispetMattiemedhalvkvaltstemme.
Førhunrakkåsimer,vardeungeflyttefolkenealleredeigang medåprøveååpnebrudekisten.
«Detsitterfast,»sadenene.HansnuddesegmotMattie.«Beklager.»
Mattiesmilte.«Nøkkel,»sahun.«Teipetpåundersiden.»
Flyttefolkeneløftetkistenlittopppåskrå,ogengammelnøkkelglitretisolskinnet.
«Iallverden,»sadenene.«Detvarlurt.Sistestedetjegville lett.»
Hantoknøkkelen,stakkdeninnilåsenogåpnetkisten.
«Jøss,»sadeneneungemannenførhanstiltesegforankisten,
somflommetoveravfamilieklenodier.«Luktergodt.Hvaeralle dissetingene?»
Mattiesøynebleplutseligfyltmedtårerdahunsåpåinnholdet:entøydukke,familiebilder,porselen,julepynt,enbibel,en utklippsbok,etbrodertputetrekkogetforkle.
DeneneavflyttefolkenesåMattiestårer,ogsmiltetilhenne.
«Deterveltilbarnaogbarnebarnadine?»spurtehan.«Det erveldigsøttgjort.Jegergladforatvifantden.»
«Settdenbakivarebilenvår,»saDonlavtfraytterdøren,før hangikkbortforåtanøkkelenoghviskettilsinkone:«Gårdet bra,kjære?»
«Hvordankunnejegglemmeden?»spurtehun,ogstemmen varsvakogskjelvende.«Hvordan?»
«Denstopåloftet,»saDon.«Denharståttderlenge.»
«Jegvillealdritilgittmegselv,»saMattie.
Luktenavsedertrestrømmetinnfradenavskjermedeverandaen.
«Kanvidranå?Værsåsnill,»tiggethun. Donbøydesegnedforåkyssehenne.
«Selvsagt,»sahan,ogkyssetMattievarsomtpåkinnet.Donla håndenunderhakenhennesogsåhenneinniøynene.«Jegelskerdeg.»
«Jegogså,»svartehun.«Påtideådra.»
«Her,»saDon,oglanøkkelenihendenehennes.«Forhellog lykke.Foråminnedegpåatminneraldrikanlåsesvekk.»
Mattieforsøkteåsmile,menfikkdetikketil.Istedennavigerte hunrullestolenutavhuset,nedrampenogborttilvarebilen, menshunskrekstilleinniseg.
Jegtarfarvelmedalt,tenkteMattie. Familienmin.Historienmin. Mattiestoppet.
Livetmitt.
Mattiepressetsammenøyelokkene,helttilstolenvarløftetopp oglåstpåplassoghunkunnehøregrusenidenlangeinnkjørselenknaseunderdekkene.
Mattieforsøkteåholdeøynenelukket,menhunkunneikke fordet.Hunåpnetdemisisteøyeblikk,akkuratitidetilåsedet utskårneskiltetsomhaddeannonsertnavnetpåfamiliehusettil besøkendeialleår–HOPEDUNES–somsvingteibrisenfra innsjøenpåentømmerstokksomvarfestettilsteinpilarer.
Mattielukketøyneneigjenoggnedpånøkkelen,menhun klarteikkeåstengeuteluktenavsedertresomsivetoppfrakisten,ellerdetfaktumatdetenestesomvarverreennåhuskeen tidsomvarfyltmedhåp,varåleveetlivutenhåp.
Del1
Tøydukken
Mai2016
RoseHoffsbøydesegmotbaderomsspeiletogklemtepåposeneunderøynene.
Hunsukketogstraktesegetterenfuktighetskremogderetter enfoundation.
Mervann,mersøvn,mertrening,mer…alt,tenkteRose. Jeger27og serutsomomjeger107.
Rosetrakkpustendypt,tokenendastørreslurkkaffeogfortsatteå«leggepåansiktet»,sommorenhennespleideåsi.Det rykketinstinktivtinesen,akkuratsomhosenkanin,oghun snusteiluften.
Vår,tenkteRose. Byenleverigjen!
DetvarenvakkervårdagiSaugatuck,Michigan,ogiRoses knøttlillehusmedfemromstovindueneåpneogslappinnden varmeluftensomfolkiMichiganlengtetetteråkjenneetteren uendeliglangvinter.Vindenførtemedsegdensøteduftenav blåbærmuffinser,kanelbollerognybrentekaffebønnerfraLake EffectCoffee,somlåetparkvartalerunna.
Rosefikkvannimunnen.
RoseshusiButlerStreetlånestensometvognskurbaken rekkemedstoreferieboliger.Mendetvardetikke.Husetvaren avdeopprinneligefiskerstueneibyen–ogdethaddeenegen, firkantethagesomvarstornoktilnoenrododendronbuskerog etparsykler.FamilienHoffshaddealdridrømtomatdetskulle kommehorderavturistertildenlillekunstnerkolonienvedsanddynenevedMichigansjøen,turistersomkjøpteopphvereneste tilgjengeligetomtogbygdehussomstraktesegopp,opp,oppfor åfåetglimtavelvenoginnsjøengjennomdeforskjelligeårstidene.
FaktiskhaddeHoffs-husetblittkjentibyensom«Opp»-huset (gradenavsarkasmeellerkjærlighettilkjælenavnetkomanpå hvemmansnakketmed,oghvorrikedevar)fordidetbedårende, lillehusetstomidtoppigentrifiseringenakkuratsomdetgamle husettilenkemanneniDisney-filmen.
Filmen Seopp blesattopprettførmorentilRosedøde,oghun haddeelsketbådefilmenog«opp»-navnet.
«Opp,»pleidehunåsi,oghunlohøythvergangtegnefilmhusettokavogfløytakketværedemangehundreheliumballongene somvarfestettildet.«Akkuratsånnerhusetvårt:fyltmedhåp ogeventyr.»
VindenfeideigjenduftenavnybaktegodsakerinniRoseshus – Detdererheltklartblåbærmuffinser,tenktehun–oghunfikkvanni munnenigjen.Roselurtepåhvormangeblåbærforeldrenehennes,DoraogDave,haddesolgtiløpetavlivetfradenknøttlille salgsbodensinpåBlueStarHighway.
Idaghaddeviikkehattrådtilåkjøpedettehuset,tenkteRose. Jeg haddeikkeengangrådtilåfortsettemedboden.Jegfårsåvidtbetaltskatten.
TankenetilRosegikktilferiefolketsomeidelandrundtHoffshuset,ogsomkommedtilbudomåkjøpebådehusetogeiendommen.
Hvorlengekanjegholdeut? lurteRosepå. Morenminvillealdritilgi meghvisjegmistetdet.Jegtrengerdennejobben.
Roseristetpåhodetogstraktesegetterleppestiften.
«Hvameddenne,mamma?»
RosekikketbortpådatterenJeri,somsattpåenpolstretstol vedtoalettbordetogfornøydholdtframenleppestift.Iløpet avdefåminutteneRosehaddeværtuoppmerksom,haddeden sjuårgamledatterenmaltheleansiktetmedfavorittfargenrosa.
Hunlignetpåenavfigureneibarne-tv-serien Doodlebops,som hunlikteåsepå.
«VeldigDeedeeDoodle,»saRoseogsmilte,tiltrossforatJeri haddeværtuskikkelig,oghenvistetiletavdefargerikemedlemmeneibarnegruppensomlærteungersosialeferdigheter.
«Ja!»fnisteJeri.«Hellerdetennenavguttene.»
Jeristoppetogsåpåmorenmedetalvorliguttrykkiansiktet. «Hvorforerjegoppkaltetterengutt?AllebarnaiMrs.Hoopers klasseloavnavnetmittiår.Jegergladforatdetersommerferie!»
«Vel…»begynteRose,somalltidhaddeproblemermedåforklaresjuåringensindet.
Skaljegfortelleatfarenhennesønsketsegengutt?Ogathanvarskuffet overatdetvareijente?Ogmedomtrentaltannetilivetsitt?Ogatnavnetvar etkompromissforågjørehamglad?
«Vivillehaetnavnsomvarlikespesieltsomdeg,»saRose,og straktesegbortforåruskeidatterensrødekrøller.«Ikkeværlei deg.Duvennerdegtildet.Detvarhellerikkesålettåværeoppkaltetterenblomstmedtorner.»
Rosefuktetenvaskeklutogbøydesegnedforåvaskedatterens ansikt.
Detnytterikke,tenkteRose,førhuntoklittsminkefjerningskrem itilleggtilnoensminkefjerningsservietter.Menshunskrubbet derosa,rundekinnenetilJeri,sadatteren:«Enroseervakker, mamma.Akkuratsomdeg.»
UnderleppentilRosebegynteåskjelve,ogøynenehennesble fyltavtårer.
«Duersåsøt.Tusentakk.Jegbegynnernestenågråte.»
«Ikkegråt,mamma,»saJeri.«Detteerenveldigstordag.»
Rosenikketmenshunvasketferdigdatterensansikt.«Ja,det erdet.»
HunvariferdmedåleggepåleppestiftdaJeristilteendaet spørsmål.
«Erdunervøs?»
Rosestoppetmedleppestiftenforanansiktet,somomhundirigerteetusynligorkester.Underleppenbegynteåskjelveigjen.
«Deterjeg,»sahun.«Deteretveldigviktigintervjufor meg…for oss.»
«Venther,»saJeri,oghoppetnedfradenlillestolenforantoalettbordet.RosehørteatJeritassetinnpåsoverommetsitt.Et parsekundersenerevardatterentilbake;desmåhendeneskjulte etellerannetbakpåryggen.
Jerisansiktsprakkietstortsmil.
«Her!»sahunmedoverbevisning,oggamorenfavorittdukken sin–enslitt,velbruktTøydukke-Anna.«Hunlåogsov,menjeg vekkethenne.Jegtrordutrengerhennemerennmegidag.»
Rosesmilte,ogutenåtenkesegomklemtehunJeriogtøydukkentettinntilseg.
«Takkskalduha,vennen,»sahun.
«JegvilatduskaltameddegAnnapådet…Hvavardetnå dethetigjen?»spurteJeri.
«Intervju,»saRose.
«Ja,inne-bu,»saJeri.«Hunkanholdedegmedselskap.»
Rosesmiltetildatteren,ogibrøkdelenavetsekundføltehun segheltrolig,mensåkjentehunnervenestrammesegigjen.
JegharingenvennerellerfamiliesomkanpasseJeriidag,tenkteRose, oghellerikkepengertilenbarnevakt.Jegerendårligmor.
«HuskatdumåværebarnevaktforAnnaibilenmensjeg snakkermeddehyggeligemenneskeneetparminutter,ok?»sa Rosetildatteren.«Idagmåduværeveldigstorjente.»
«Detskaljeg!Æresord!»saJeri.«Ogdumåogsåværestor jenteidag!»
Rosesmilteogklemtedukkenigjen,denluktetsomdatteren hennes.
JegkanikkehuskeentiddaAnnaikkevarendelavlivetmitt,tenkte Rose.
«Jegloveratjegogsåskalværestorjente,»saRose.«Mennå måjegfinnenoenklærsompassertilenstorjente,somjegkan hapåmeg.Vimåskyndeoss.»
RoseogJeripilteborttilklesskapet,ogRosebegynteålete gjennomklærnesinemenshunslengtebukser,dressjakkerog bluserpåsengen.
Jerisord– dumåværestorjenteidag –gafortsattgjenklangitankenetilRosemenshunprøvdeåfinneuthvahunskullehapå seg.
Hvorforfølerjegmegfortsattsomenlitenjente? tenkteRose,mens hunklamretsegtildenrødhårededukkensomlignetsåmyepå bådehenneogdatteren.