Vinnerne

Til deg som snakker for mye og synger for høyt og gråter for ofte og elsker noe i livet mer enn du burde

Fredrik Backman

Vinnerne Oversatt fra svensk av Einar Blomgren MNO

Fredrik Backman Originalens tittel Vinnarna Oversatt av Einar Blomgren Copyright © Fredrik Backman 2021 Published by agreement with Salomonsson Agency Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 ISBN 978-82-02-74795-4 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslagsdesign: Per Lilja, Intermission Film Sats: Type-it As, Trondheim 2022 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2022 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 60 g Holmen Book cream 2,0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

1 Eventyr Alle som kjente Benjamin Ovich, spesielt vi som kjente ham godt nok til at vi bare kalte ham Benji, visste nok innerst inne at han aldri var en sånn som ville få en lykkelig slutt.

Vi håpet selvfølgelig likevel. Herregud, som vi håpet.

Naive drømmer er kjærlighetens siste forsvarslinje, så på en eller annen måte innbiller vi oss alltid at ingen fryktelige tragedier vil ramme nettopp dem vi elsker, og at nettopp våre mennesker vil unnslippe skjebnen. For deres skyld drømmer vi om evig liv, ønsker oss superkrefter og prøver å bygge tidsmaskiner. Vi håper, herregud, som vi håper.

Men sannheten er at eventyr om gutter som Benji nesten aldri ender med at de blir gamle menn. De får ikke noen lang historie, og de dør ikke fredelig på gamlehjemmet med hodet på myke puter.

Gutter som Benji dør unge. De dør voldsomt.

2

Stormer «Hold det enkelt.» Det er et vanlig råd i både hockey og livet. Ikke gjør saker og ting mer kompliserte enn de trenger å være, ikke tenk for mye, helst ikke i det hele tatt.

Det burde kanskje gjelde historier som denne også, for det burde gå fort å fortelle den. Den begynner jo nå og slutter om mindre enn to uker, og hvor mye kan rekke å hende i to hockeybyer på den tiden? Ikke så mye, selvfølgelig.

Bare alt.

Problemet med både hockey og livet er nemlig at de enkle øyeblikkene er de sjeldne. Alle andre er en kamp. Denne historien begynner ikke i dag, den har vart i to år, for det var da Maya Andersson flyttet herfra. Hun forlot Bjørnstad og reiste gjennom Hed på sin vei sørover. De to småbyene i skogen ligger så nær hverandre og så langt fra alt annet at det føltes som å emigrere. En dag kommer Maya til å synge at mennesker som vokser opp så nær villmarka, kanskje har kortere vei til villmarka i seg selv. Det kommer nok til å være både en overdrivelse og en underdrivelse, for nesten alt som sies om oss, er det. Men reiser du hit på besøk og forviller deg inn på Pub Pelsen og ikke får deg en på trynet fordi du er dum nok til å spørre om hvor gammel hun er, eller ber om å få en jævla sitronskive i drinken, vil kanskje Ramona, som står i baren, fortelle deg noe viktig: «Her i skogen er menneskene mer avhengig av hverandre enn i storbyene. Her henger folk sammen, enten vi vil eller ei, vi henger så tett sammen at hvis en jævel snur seg for brått i 8

søvne, så fyker skjorta av en annen jævel på den andre siden av kommunen.»

Vil du forstå dette stedet? Da må du forstå alle forbindelsene, hvordan alt og alle henger sammen med hverandre via usynlige tråder av relasjoner og lojalitet og skyld: ishallen og fabrikken, hockeylaget og politikerne, tabellplasseringene og pengene, idretten og arbeidsplassene, barndomsvennene og lagkameratene, naboene og kollegene og familiene. Det har fått folk til å holde sammen og overleve her ute, men det har også fått oss til å begå forferdelige forbrytelser mot hverandre. Ramona kommer ikke til å fortelle deg alt, ingen gjør det, men vil du forstå? Virkelig forstå? Da må du vite hva som førte oss hit.

En vinter for to og et halvt år siden ble Maya voldtatt på en fest, av Kevin Erdahl, den beste hockeyspilleren noen noensinne hadde sett her omkring inntil da. Det er selvfølgelig ingen som bruker ordet «voldtekt», man sier slikt som «skandalen» eller «det som skjedde» eller «ja, du … vet».

Alle skammer seg, ingen kan glemme. Kjeden av hendelser som begynte på den festen, avgjorde til slutt politiske vedtak og flyttet penger fra en by til en annen. I sin tur førte det til en vår og en sommer med forferdelige svik, deretter til en høst med hat og en vinter med vold. Det begynte med krangel i ishallen og sluttet nesten med krig i gatene. De mennene i svarte jakker som politiet kaller «hooligans», men som alle i Bjørnstad bare kjenner som «Gruppen», angrep fiendene sine borte i Hed, og mennene fra Hed svarte med å sette fyr på Pub Pelsen. Under jakten på hevn mistet Gruppen en ung mann som de elsket over alt annet, Vidar, i en bilulykke. Det hele kulminerte med dette, den endelige konsekvensen av årevis med aggresjon, og deretter orket ingen lenger. Vidar ble begravd, to menn fra Hed havnet i fengsel, og det ble inngått våpenhvile mellom hooliganene, men også mellom byene. Den har holdt seg forholdsvis bra siden da, men den føles mer og mer skrøpelig for hver dag som går nå.

Kevin og familien hans flyttet herfra, de kommer aldri 9

tilbake, ingen ville tillate det. Hele Bjørnstad har gjort sitt beste for å slette alle minnene om Kevin, og selv om ingen ville innrømme det, ble det mye lettere da Maya også pakket en koffert. Hun flyttet helt ned til hovedstaden, begynte på musikkskole og ble nesten et annet menneske, så alle som var igjen her, kunne snakke mindre og mindre om «skandalen», helt til det nesten var som om den aldri hadde hendt.

Benji Ovich, som en gang var Kevins beste venn, pakket også en koffert. Den var mye mindre enn Mayas, men han dro mye lenger. Hun reiste til noe, men han reiste bare bort.

Hun lette etter svar i lyset, han i mørket, hun i kunsten, og han på bunnen av flasker. Ingen av dem lyktes nok helt.

På stedet de la bak seg, var Bjørnstad Hockey i ferd med å gå under. I en by som alltid hadde drømt umulige drømmer, orket nesten ingen å drømme i det hele tatt lenger. Peter Andersson, faren til Maya, sluttet som sportssjef og forlot hockeyen helt. Sponsorene flyktet, og kommunen snakket til og med om å legge ned hele klubben og la Hed Hockey overta alle ressurser og all økonomisk støtte. Det var faktisk i aller siste øyeblikk at Bjørnstad ble reddet av nye penger og sta lokale forretningsmenn. Fabrikkens nye utenlandske eiere så klubben som en vei til å bli akseptert av lokalsamfunnet, og en opportunistisk politiker som heter Richard Theo, så en sjanse til å vinne stemmer, og gjennom disse dukket det opp akkurat nok kapital på akkurat riktig tidspunkt til å hindre undergangen. Samtidig ble de gamle styremedlemmene byttet ut, det ble holdt møter om klubbens «varemerke», og snart presenterte man stolt et helt nytt «verdigrunnlag». Det ble sendt ut brosjyrer med oppfordringen: «Det er ikke bare viktig å sponse Bjørnstad Hockey, det er til og med riktig !» Og mot alle odds snudde man faktisk alt, først på isen og deretter utenfor. Bjørnstads trener, Elisabeth Zackell, søkte på en jobb i en større klubb, men fikk den ikke, den gikk i stedet til treneren for Hed, så han forlot skogen og tok med seg flere av Heds beste spillere. Hed sto plutselig uten leder og gravde seg snart ned i 10

samme hull av intriger og maktkamper som alle klubber i den situasjonen gjerne gjør. Imens bygde Zackell et nytt lag i Bjørnstad, gjorde en ung mann som heter Bobo til hjelpetrener og samlet sammen en røverbande av spillere med en sekstenåring som heter Amat i spissen. Nå er Amat atten og hele bygdas overlegent største stjerne, et så stort talent at det gikk rykter hele forrige vinter om at han skulle signere kontrakt med NHL og bli proff i Nord-Amerika. Han dominerte hver eneste kamp hele forrige sesong, helt til han ble skadet i vår, og hadde ikke det hendt, er hele byen overbevist om at Bjørnstad ville ha vunnet hele serien og rykket opp. Hadde ikke Hed til gjengjeld mirakuløst nok klart å ta poeng i de siste kampene, hadde de havnet på sisteplass og rykket ned.

Så alt som virket så fullstendig usannsynlig da Maya og Benji dro herfra, føles to år senere plutselig bare som et tidsspørsmål: Den grønne byen er på vei opp, og den røde på vei ned. Hver måned er det som om Bjørnstad får nye sponsorer og Hed færre, Bjørnstads ishall er nyoppusset, mens taket på Heds er falleferdig. De største arbeidsgiverne i Bjørnstad, fabrikken og matbutikken, ansetter flere folk.

Den største arbeidsgiveren i Hed, sykehuset, skjærer ned hvert år. Det er Bjørnstad som har pengene nå, det er her jobbene er, det er vi som er vinnerne.

Vil du forstå det? Da må du først forstå at det dreier seg om mer enn et kart. Ovenfra ser vi nok bare ut som to vanlige byer i skogen, knapt mer enn tettsteder i enkeltes øyne.

Det eneste som egentlig skiller Bjørnstad og Hed, er faktisk en svingete vei mellom trærne. Den ser ikke engang særlig lang ut, men du lærer fort at det er en skikkelig lang tur å gå hvis du kommer hit og prøver i minusgrader og motvind, og det finnes ingen andre slags grader og vinder her.

Vi hater Hed, og Hed hater oss. Hvis vi vinner alle andre hockeykamper hele sesongen, men får juling i en eneste kamp mot dem, føles det likevel som et tapt år. Det holder ikke at det går bra for oss, det må også gå til helvete for dem, for bare da kan man være ordentlig glad. Bjørnstad 11

spiller i grønne trøyer med en bjørn på, og Hed i røde med en okse, det høres enkelt ut, men fargene gjør det umulig å si hvor hockeyproblemene slutter og alle andre problemer begynner. Det finnes ikke ett stakittgjerde i Bjørnstad som er malt rødt, og ikke et eneste i Hed som er malt grønt, uansett om huseieren er hockeyinteressert eller ikke, så ingen vet om hockeyklubbene tok fargene sine fra gjerdene eller omvendt. Om hatet fødte klubbene eller om klubbene fødte hatet. Så vil du forstå hockeybyene? Da må du forstå at her dreier sport seg om mye mer enn sport.

Men vil du forstå menneskene? Virkelig forstå? Da trenger du også å vite at ganske snart kommer en forferdelig naturkatastrofe til å slå i stykker ting vi elsker. For vi bor kanskje i hockeybyer, men vi er først og fremst skogsfolk.

Vi er omgitt av trær og steiner og jord som har sett arter bli født og utryddet i tusenvis av år, vi kan kanskje late som om vi er store og sterke, men jorden kan vi ikke slåss mot. En dag begynner det å blåse her, og i løpet av natten som følger, føles det som at det aldri skal slutte.

Snart kommer Maya til å synge sanger om oss, oss som har kort vei til villmarka, både utvendig og innvendig. Hun kommer til å synge at stedet der hun vokste opp, defineres av tragedier, de som rammet oss utenfra, og de som var vår egen skyld. Hun kommer til å synge om denne høsten, da skogen vender seg mot oss av full kraft. Hun kommer til å synge at alle steder er summen av sine valg, og at alt som holder oss sammen, til syvende og sist er våre historier. Hun kommer til å synge: Denne begynte med en storm Det er den verste på en generasjon i denne bygda. Vi sier kanskje det om alle stormer, men denne kan ikke sammenlignes med noe. Det har vært snakket om at snøen kanskje blir sen i år, men vindene er tidlige, august slutter med en klam og illevarslende hete før høsten sparker inn døren i månedsskiftet og temperaturen faller fritt. Naturen rundt 12

oss blir uberegnelig og aggressiv, hundene og jegerne merker det først, snart alle andre også. Vi merker varslene, men likevel kommer uværet med slik kraft at det banker pusten ut av oss. Det river skogen opp med røttene og slukker himmelen, går løs på husene våre og byene våre lik en voksen mann som slår et barn. Eldgamle trestammer gir tapt, de som har vært urokkelige som kampesteiner, de er plutselig ikke sterkere enn gresstrå under en fotsåle, blåsten drønner så høyt i ørene at menneskene i nærheten bare ser trærne falle uten å høre dem knekke. Inne blant husene løsner takplater og takstein fra festene sine og slynges tungt gjennom luften, sylskarpe prosjektiler på jakt etter hvem som helst som bare prøver å ta seg hjem. Skogen faller over veiene til det er like umulig å komme hit som vekk herfra, og strømbruddene som følger, gjør byene blinde i natten, og mobiltelefonene fungerer bare innimellom. Alle som får tak i noen de elsker, skriker det samme inn i telefonen: Hold deg inne, hold deg inne!

Men en ung mann fra Bjørnstad kjører i panikk en liten bil på små veier for å komme til sykehuset i Hed. Han turte egentlig ikke å dra hjemmefra, men han turte ikke å bli der heller, for hans gravide kone sitter ved siden av ham, og nå er tiden kommet, uvær eller ikke uvær. Han ber til Gud slik ateister gjør i skyttergraver, hun skriker idet treet braker nådeløst over panseret og metallet gir etter så heftig at hun kastes mot frontruten. Ingen hører dem.

3

Brannmenn Vil du forstå deg på menneskene som bor i to hockeybyer?

Virkelig forstå? Da må du vite alt det verste vi er kapable til. * Vinden hviner ikke over huset i utkanten av Hed, den brøler. Veggene suges utover, gulvene vibrerer sånn at de røde Hed Hockey-trøyene og vimplene som henger overalt på veggene, svaier. De fire barna i huset skal senere si at det føltes som om universet prøvde å drepe dem. Tess er eldst, sytten år, så kommer femtenåringen Tobias, trettenåringen Ted og sjuåringen Ture. De er redde, som alle barn, men de er våkne og klare, for de er ikke helt og holdent som andre barn. Moren deres er jordmor, faren er brannmann, iblant føles det som om det bare er under kriser at denne familien virkelig fungerer. Så snart de hadde forstått hva som kom, var barna ute i hagen og samlet sammen terrassemøblene og huskene og klatrestativet slik at de ikke skulle bli slengt gjennom vinduene når stormen fant dem. Faren, Johnny, løp for å hjelpe til i en hage lenger nede i veien. Moren, Hannah, ringte alle de kjente for å spørre om de manglet noe. Det ble mange samtaler, for det er som om de kjenner alle, de er født og oppvokst i Hed begge to, og når den ene jobber på brannstasjonen og den andre på sykehuset, finnes det til slutt ingen som ikke vet hvem man er. Dette er deres sted, barna deres har lært å sykle på de samme snuplassene mellom husene slik de selv en gang gjorde, og oppdras i henhold til enkle prinsipper: Elsk familien din, jobb hardt, gled deg når Hed Hockey vinner en kamp, men gled deg enda 14

mer når Bjørnstad Hockey får juling. Hjelp den som trenger hjelp, vær en god nabo og glem aldri hvor du kommer fra. Det siste lærer ikke foreldene barna ved å si det, men ved å gjøre det. De lærer dem at man kan krangle om alt, men når det virkelig gjelder, holder man sammen, for alene har et menneske ingen sjanse.

Stormen utenfor vinduet avbrøt en annen storm her inne.

Foreldene hadde enda en av sine krangler, en av de store.

Hannah er en liten og lett kvinne, og hun står i kjøkkenvinduet og biter seg i kinnene nå, masserer blåmerkene sine.

Hun er gift med en idiot. Johnny er høy og bredskuldret med et tett skjegg og tunge never, og som hockeyspiller var han kjent for å være den første som kastet hanskene og sloss, den gale oksen i Hed Hockeys klubbmerke kunne like godt ha vært en karikatur av ham. Han er hissig og sta, gammeldags og fordomsfull, en av disse stereotypt brautende ungdomsskoleguttene som aldri helt ble voksen. Han spilte hockey så lenge den lot ham gjøre det, og så ble han brannmann, byttet ut en garderobe med en annen, fortsatte å konkurrere i alt: Hvem som klarer mest i benkpress, løper fortest i skogen, hiver i seg flest øl på grillfesten. Allerede fra første dag med ham visste hun at det som var sjarmerende da, kunne bli farlig en dag, dårlige tapere kan bli aggressive, et heftig temperament kan forvandles til vold. «Lang lunte, men mye krutt, det er de farligste», pleide svigerfaren hennes å si. Det står en vase i entreen som en gang ble slått i hundre biter og deretter omhyggelig limt sammen igjen, slik at Hannah ikke skulle glemme.

Johnny kommer inn fra hagen. Han skotter bort på henne for å se om hun fremdeles er opprørt. Kranglene slutter alltid sånn, for hun er gift med en idiot, og han lytter aldri, noe går alltid i stykker.

Hun tenker ofte på hvor hard han innbiller alle at han er, men hvor utrolig følsom og nærtagende han egentlig kan være. Når Hed Hockey får juling, er det som om han har fått det også. Da lokalavisen i vår skrev at «Bjørnstad Hockey representerer det moderne, mens Hed Hockey står 15

for alt som er gammelt og avleggs», tok han det personlig, som om de samtidig hadde skrevet at hele hans eget liv og alle hans verdier var feil. Klubben er byen, og byen er familien hans, så urokkelig lojal er han, og det får alltid fram det mest ekstreme i ham. Han skal alltid spille tøff, aldri være redd, alltid løpe først mot katastrofen.

For et par år siden var landet herjet av forferdelige skogbranner, hverken Hed eller Bjørnstad ble rammet, men et par timer unna var det skikkelig ille. Johnny og Hannah og barna hadde ferie, den første på lenge, de var på vei til et badeland sørpå, men de hørte nyhetene på radioen. Krangelen begynte allerede før telefonen ringte, for når den først gjorde det, visste Hannah at han kom til å snu bilen med en gang. Barna huket seg sammen i baksetene på sjuseteren, for de hadde sett det før: samme krangel, samme skrik, samme knyttnever. Gift med en idiot.

For hvert døgn Johnny var borte på skogbrannen, ble nyhetsbildene på TV verre og verre, hver kveld måtte Hannah late som om hun slett ikke var bekymret, mens barna gråt seg i søvn, og hver natt brøt hun sammen, alene ved kjøkkenvinduet. Så kom han hjem til slutt, kanskje det var gått en drøy uke, men det føltes som hundre, han var utslitt og så skitten at noe av det liksom aldri lot seg vaske vekk fra huden. Hun sto på kjøkkenet og så ham stige ut av en bil borte i krysset og stavre det siste stykket selv, som om han bare kunne ramle sammen og bli en haug med støv når som helst. Hannah løp mot kjøkkendøren, men barna hadde sett ham allerede, de også, de løp ned trappene og trengte seg forbi henne og snublet over hverandre på vei ut. Hannah ble stående i vinduet og så dem kaste seg inn i Johnnys favn, til alle fire hadde klamret seg fast til den veldige kroppen hans som aper: Tobias og Ted rundt halsen, Tess på ryggen, og lille Ture, som bare hang i armen hans. Faren deres var så skitten, svett og utmattet, men løftet likevel alle fire og bar dem inn i huset som om de ikke veide noe. Om natten sov han på en madrass på Tures rom, det endte med at alle de andre barna dro sine madrasser inn dit også. Det måtte gå 16

fire netter før Hannah fikk ham tilbake, før hun i det hele tatt fikk kjenne armene hans rundt seg og puste i genseren hans igjen. Den siste morgenen var hun så sjalu på sine egne barn og så sint på seg selv og så sliten etter å ha holdt alle følelser inne at hun kastet den jævla vasen i gulvet.

Hun limte den sammen igjen, og ingen i familien turte å snakke med henne før hun var ferdig. Etterpå satt mannen hennes ved siden av henne på gulvet, som vanlig, og hvisket: «Ikke vær sint på meg, jeg holder ikke ut at du er sint på meg.» Stemmebåndene hennes føltes som om de røk da hun som svar fikk sagt: «Det var ikke engang din brann, kjæreste, det var ikke engang HER det brant!» Han bøyde seg forsiktig fram, hun kjente pusten hans mot håndflatene da han kysset dem, og så sa han: «Alle branner er mine branner.» Som hun hatet og forgudet denne idioten for det.

«Din jobb er å komme hjem. Din eneste jobb er å komme hjem», minnet hun ham på da, og da smilte han: «Er jeg ikke her, eller?» Hun slo ham alt hun orket, på skulderen.

Hun har møtt så mange idioter av noen menn som innbiller seg at de er sånne som godt kunne være de første til å løpe rett inn i en brann for å redde andre, men hennes idiot er en sånn idiot som faktisk gjør det. Så de har samme krangel hver gang han drar, og for hver gang blir hun like sint på seg selv fordi hun blir så redd. Det ender alltid med at hun slår i stykker noe. Den gangen var det en vase, og i dag var det hennes egne knoker. Da stormen begynte og han straks gikk og ladet telefonen sin for å være klar, slo hun neven rett ned i oppvaskbenken. Hun masserer blåmerkene nå og banner.

Hun vil at han skal dra, hun bare hater det også, det er på denne måten hun får det ut.

Han kommer inn på kjøkkenet, hun kjenner skjegget mot nakken. Han tror at han er så tøff og hard, men egentlig er han jo den mest følsomme av alle, det er derfor han aldri skriker tilbake til henne. Uværet banker på vinduet, og de vet begge to at telefonen snart kommer til å ringe og at han må dra, og da kommer hun til å bli sint igjen. «Den dagen hun slutter å være sint på deg, skal du bli bekymret, for da 17

er hun ikke glad i deg lenger», sa Johnnys far til ham da de giftet seg. «Lang lunte, men veldig mye krutt i den dama, så pass deg!» lo faren senere.

Hannah er kanskje gift med en idiot, men hun er faen ikke helt riktig selv, humøret hennes kan drive Johnny til randen av trøtthet, og han kan bli gal av kaoset hennes.

Han får panikk når saker og ting ikke ligger sortert i riktig rekkefølge slik at han vet hvor alt er, det gjelder både brannbilen og klesskapet og kjøkkenskuffen, og så giftet han seg med et menneske som ikke engang syntes at man trengte faste plasser i senga. Hannah gikk og la seg på den ene siden en kveld og på den andre siden neste kveld, bare helt sånn uten videre, og han visste ikke engang hvor han skulle begynne å bli frustrert. Hvem har ikke faste plasser i senga ? Dessuten går hun inn med sko og rengjør ikke servanten etter seg og bytter om på kniver og ostehøvler slik at det er en skattejakt hver eneste fordømte frokost. Hun er verre enn ungene.

Men hun løfter hånden nå og lar fingrene vandre gjennom skjegget hans, og hendene hans lukker seg rundt midjen hennes, og da kan det være det samme med alt. De har lært seg hverandre. Hun har akseptert at et liv med en brannmann har en rytme som andre folk aldri begriper. Hun har for eksempel måttet lære å tisse i mørke, for de første gangene etter at de flyttet sammen, når hun tente taklampen midt på natten, våknet han og trodde det var den blinkende utrykningslampen på stasjonen. Han hadde fløyet opp i søvne og kledd på seg og rukket å løpe ut til bilen før hun kom settende etter i bare trusene og lurte på hva i helvete han drev med. Det måtte en del forvirrede netter til før hun aksepterte at han ikke kunne venne seg av med den adferden, og at hun innerst inne ikke ville at han skulle det heller.

Han er en sånn som løper mot ilden. Ingen nøling, ingen spørsmål, han bare løper. De er sjeldne, de menneskene, men man vet hvem de er når man ser dem.

18

* Ana er atten år. Hun kikker ut gjennom vinduet i farens hus i utkanten av Bjørnstad. Hun halter litt, for hun klarte nylig å skade kneet på kampsporttrening etter at en jevnaldrende gutt hadde sagt noe om at jenter ikke kan sparke ordentlig. Hun sparket i stykker ribbeina hans og kjørte kneet i hodet på ham, og selv om skallen var tom, var den dessverre hard, så nå halter hun. Hun har alltid hatt en lynrask kropp, men en langsom vurderingsevne, hun forstår seg dårlig på mennesker, men er desto flinkere til å lese naturen. Hun ser trærne bevege seg utenfor vinduet nå, så dem allerede i morges, visste at uværet var på vei lenge før de fleste andre. Barn av fedre som er gode jegere, lærer seg til slutt å kjenne slikt på seg, og bedre jegere enn faren hennes finnes ikke her omkring. Den mannen har vært i skogen så mye at han ofte glemmer forskjellen på en jaktradio og en telefon og sier «over» på slutten av hver setning når det ringer hjemme. Så Ana lærte å krype og gå i den skogen, for det var bare slik hun kunne være med ham. Skogen var hennes lekeplass og skole, han lærte henne alt om ville skapninger og de usynlige kreftene i jorden og luften. Det var hans kjærlighetsgave. Da hun var liten, viste han henne hvordan man sporer og skyter, og da hun ble eldre, tok han henne med på søk når kommunen ringte ham etter viltulykker og når skadede dyr måtte finnes og avlives. Lever man omgitt av skog, lærer man å beskytte den, men også å bli beskyttet av den. Til slutt gleder man seg til det samme som plantene, som våren og solen, men frykter også det samme: ilden, selvsagt, men nesten enda mer vinden. For vinden kan ikke stoppes eller slukkes, den viker ikke unna for hverken stamme eller hud, vinden knuser og knekker og dreper hva den vil.

Så Ana kunne høre uværet i tretoppene og merke det i brystet mens alt fortsatt var stille og rolig der ute. Hun helte vann i alle kanner og bøtter, hentet propankjøkkenet i kjelleren og satte nye batterier i hodelyktene, tok fram telys og 19

fyrstikker. Til slutt hogg hun ved, mekanisk og sammenbitt i flere timer, og slepte den inn i dagligstua. Når uværet nå treffer Bjørnstad, lukker hun dører og vinduer, vasker opp med mye slamring på kjøkkenet, og spiller sin beste venn Mayas sanger på stereoanlegget, for Mayas stemme roer ned Ana, og alle de hverdagslige lydene Ana lager, roer ned hundene. Da hun var liten, beskyttet de henne, men nå er det omvendt. Spør du Maya hvem Ana er, svarer hun: «En kriger.» Men hun sier ikke det bare fordi Ana kan banke hvem som helst helseløs; hun sier det enda mer fordi livet har prøvd å banke Ana helseløs helt fra hun ble født og ikke hadde en sjanse. Hun kan ikke knekkes.

Hun går det siste året på videregående i Bjørnstad, men har vært voksen lenge. Døtre av foreldre som gjemmer seg på flaskebunnen, vokser fortere. Da Ana fremdeles var liten, lærte faren henne å passe ilden i peisen, alltid legge på litt mer ved på akkurat riktig tidspunkt slik at den aldri brant helt ut. Når han har periodene sine, iblant i dagevis og iblant i månedsvis, passer han fylla si på samme måte.

Han blir aldri slem, ikke engang høyrøstet, han er bare aldri helt edru. Han kommer til å sove gjennom hele denne stormen, snorke i stolen i stua blant Anas kampsportpokaler som han er så stolt av, og alle bildene av henne fra barndommen som hun så omhyggelig har klippet vekk moren sin fra. Han er for full til å høre telefonen ringe. Ana vasker opp og skrur opp volumet på musikken i kjøkkenet, hundene ligger ved føttene hennes, de hører ikke, de heller. Telefonen ringer og ringer og ringer.

Til slutt ringer det på døren i stedet. * «Det er ingen fare, bare litt vind,» hvisker Johnny. Hannah prøver å tro på det. Det er ikke branner han skal slukke nå, han og de andre brannmennene kommer til å dra ut med motorsager for å rydde vei når trærne faller, slik at andre utrykningskjøretøyer og hjemmehjelp kan ta seg fram. Å 20

være brannmann her er å være nitti prosent tømmerhogger, pleier han å knurre, men hun vet at han legger sin stolthet i det. Han tilhører denne skogen.

Hun snur seg og går opp på tå og biter ham i kinnet, og knærne hans gir etter. Han er størst og sterkest i nesten alle rom han går inn i, men uansett hva andre tror, så vet han at hvis ungene hadde vært på den andre siden av en brann, ville hun ha vært raskere enn ham. Hun er komplisert og opprørsk og svær i kjeften og sannelig ikke lett å gjøre til lags, men han elsker henne mest av alt for hennes fullstendig brutalt kompromissløse beskyttelsesinstinkt. «Vi hjelper dem vi kan», hvisker hun alltid i øret hans etter de verste dagene, når han har mistet noen på jobben sin eller hun noen på sin. Som brannmann må han være forberedt på å se døden i enhver situasjon, men hun jobber som jordmor, så hun ser den i de aller verste sekundene: livets første.

Når hun sier de ordene, er de både en trøst og en måte å minne dem begge om plikten på. Vi hjelper hvis vi kan, når vi kan, den vi kan. Det er en type jobb, men også en type menneske.

Han slipper henne sakte, venner seg aldri til at en rotete kranglefant som henne fremdeles snur opp ned på ham.

Han går for å se etter om telefonen hans er til lading, og hun ser lenge etter ham, venner seg aldri til at en masete pedant som ham fremdeles, etter tjue år, kan være en hun vil rive klærne av bare han sender henne et blikk.

Hun hører telefonen i entreen. Tiden er inne. Hun lukker øynene og banner og lover seg selv at hun ikke skal krangle med ham. Han lover aldri at han skal komme uskadet hjem, for det betyr uflaks. Han sier alltid bare at han er glad i henne, om og om igjen, og hun svarer: «Det er best for deg.» Telefonen fortsetter å ringe, hun antar at han er på toalettet siden han ikke svarer, så hun roper navnet hans, for vinden dundrer allerede så øredøvende at vindusrutene klirrer. Barna står på rekke i trappen for å gi ham en klem og si ha det. Tess holder rundt ryggen til alle de tre yngre brødrene: Tobias, Ted, Ture. Faren syntes det var dustete 21

at alle skulle ha navn på samme bokstav, men da han og moren deres forelsket seg, ble han enig med henne om at hun skulle få døpe barna hvis han fikk døpe hundene. De skaffet seg aldri noen hunder. Hun har alltid vært flinkere til å forhandle.

Ture gråter mot Tess’ genser, ingen av søsknene hans ber ham slutte. De gråt også da de var små, for man har ikke ett familiemedlem som er brannmann, det er ikke sånn det fungerer. Hele familien blir det. De har ikke den luksusen å tenke «det hender ikke med oss», de må vite bedre. Så foreldrenes avtale er enkel: aldri å utsette seg for fare samtidig.

Barna må alltid ha en igjen, hvis det verste skulle hende.

Johnny står i entreen og hever stemmen i telefonen, til slutt roper han, men det er ingen der. Han lurer på om han har trykket på feil tast, så han sjekker mottatte anrop, men ingen har visst ringt siden han snakket med moren sin for ti minutter siden. Det ringer flere signaler før han forstår at det ikke er hans telefon som har ringt, det er hennes. Hannah løfter den forvirret, stirrer på nummeret, hører stemmen til sjefen i den andre enden. Et halvt minutt senere løper hun.

Vil du forstå deg på mennesker? Virkelig forstå? Da må du vite alt det beste vi er kapable til.

4

Villmenn Benji kommer til å våkne av et smell. Han kommer ikke til å vite hvor han er da han setter seg opp, bakrusen vil riste i stykker alle mål, og han vil føle seg for stor for rommet, som om han har våknet i et dukkehus. Det er ikke noe uvanlig med det, det har pågått lenge. Hver eneste morgen nå for tiden er det som om han åpner øynene i sjokk over at han fortsatt er i live.

Det kommer til å være dagen etter uværet, han kommer ikke til å vite det ennå, han kommer ikke til å vite om han har glemt hva han har drømt om, eller om han drømmer fortsatt. Det lange håret kommer til å henge ned i øynene, hvert ledd og hver sene vil verke, kroppen hans bærer fremdeles den harde muskulaturen etter et liv i og med hockey, men han er tjue år nå og har ikke hatt skøyter på bena på snart to år. Han er ødelagt av røyking, han er underernært.

Han kommer til å prøve å stå opp fra senga, men ramler ned på ett kne, de tomme spritflaskene farer av sted over gulvet blant sigarettpapir og lightere og rester av aluminiumsfolie, og hodepinen kommer til å ta ham så hardt at han ikke engang med håndflatene presset mot ørene vil kunne avgjøre om ulyden kommer utefra eller inne fra ham selv. Så kommer enda et smell, veggen rister slik at han setter seg på huk, redd for at vinduet over senga skal gi etter og begrave ham i glasskår. I hjørnet av rommet ringer og ringer og ringer telefonen hans.

For to år siden forlot han Bjørnstad, og siden da har han reist. Han forlot stedet der han hadde bodd hele livet, og tok tog og båter og haiket med lastebiler helt til byene 23

langs veien sluttet å ha hockeylag. Han har rotet seg bort med vilje og ødelagt seg selv på alle måter som går an, men han har også funnet ting han ikke visste at han lengtet etter.

Blikk og hender og pust i nakken. Dansegulv uten spørsmål. Det måtte et kaos til for å gjøre ham fri, ensomhet for å slutte å være ensom. Han har ikke hatt en tanke på å snu, dra hjem, hjemme kunne like godt være på en annen planet nå.

Er han lykkelig? Hvis du spør om det, forstår du ham kanskje ikke i det hele tatt. Det var aldri lykke han håpet på.

Han kommer til å stå i vinduet på det lille hotellrommet, i bakrus og søvndrukken, se på verden utenfor uten å være en del av den. To biler kommer til å ha kollidert på gaten nedenfor, det er det smellet han har våknet av. Folk skriker.

Det ringer i Benjis ører. Ringer, ringer, ringer, helt til han omsider forstår at det er telefonen.

– Hallo? kommer han til å få sagt, hes av ikke å ha brukt stemmen på mange timer, og før det altfor mye.

– Det er meg, kommer den eldste søsteren hans til å hviske i den andre enden, tung og trøtt.

– Adri? Hva har hendt?

Hun kommer til å være forsiktig med ordene, han er for langt borte til at hun skal klare å holde ham slik en søster vil holde lillebroren når hun må fortelle dette. Han kommer til å ta imot alt sammen i taushet, han har trent hele livet på ikke å vise noe når noe slukner i ham.

– Død? får han til slutt fram, og søsteren må gjenta, som om han har glemt deler av språket sitt.

Til slutt kommer han bare til å hviske «okei». Skrapingen i telefonrøret fra utpusten hans kommer til å være alt som høres av den lille trykkbølgen idet hjertet brister.

Han kommer til å legge på røret og pakke kofferten. Det går fort, han har reist lett, alltid klar til å legge alt bak seg.

– What’s going on? What time is it? hvisker en annen stemme, fra senga.

– I have to go, sier Benji, allerede på vei ut gjennom døren, fremdeles med bar overkropp. Den store tatoverin24

gen av en bjørn på armen virker blekere etter flere måneder i solen, og de mange arrene lyser rosa mot den brunbrente huden slik de gjør på ville mennesker. Flere på knokene enn i ansiktet, for han er flinkere til å være vill enn de fleste andre.

– Go where?

– Home.

Stemmen kommer til å rope noe etter ham, men Benji kommer allerede til å være halvveis nede i trappen. Han kunne rope noe tilbake og love at han vil ringe mannen der oppe, men hvis det var noe Benji lærte seg der han vokste opp, var det at han ikke orker å lyve til noen lenger.

5

Jordmødre En storm kommer inn over to hockeybyer denne natten og feller trær og mennesker. I morgen kommer en ung mann og en ung kvinne, han med en bjørn tatovert på armen og hun med en gitar og et gevær tatovert på sine, til å vende hjem for å gå i en begravelse. Det er slik alt vil begynne denne gangen. På små steder nær villmarka henger menneskene sammen via usynlige tråder, men også skarpe kroker, så når en snur seg for fort, er det ikke alltid bare skjorta som blir revet av en annen. Iblant sliter det hjertet ut av kroppen på oss alle. * Johnny løper ved siden av kona gjennom huset i Hed, opp trappen til soverommet, hun gir ham kortfattet informasjon mens hun pakker jobbveska: Et ungt par fra en gård nord for Bjørnstad venter sitt første barn, og da vannet gikk, kjørte de hjemmefra mot sykehuset i Hed uten å skjønne hvor voldsomt uværet ville bli. De prøvde å ta snarveier, kjøre småveiene østfra, i stedet for å ta den store veien, så de var midt ute i skogen mellom byene da de svingte unna et tre som var falt ned. De så ikke neste tre falle, bilen er fastklemt et sted der ute i ødemarka.

De klarte å ringe sykehuset, men det er ingen ambulanser i nærheten, og ingen vet om de i det hele tatt kunne ha tatt seg fram i kaoset nå når skogsveiene ikke er farbare.

Kvinnen og barnet i bilen får ingen bedre sjanse enn en jordmor som tilfeldigvis har fri i kveld og som bor nær 26

nok til å dra dit, om nødvendig til fots det siste stykket.

Johnny står i døråpningen til soverommet, og egentlig vil han spørre kona om hun er helt tjukk i huet, men han vet jo etter tjue år hva svaret blir. Hun snur seg plutselig, så heftig at hun skaller pannen i brystet hans, armene hans lukker seg ømt om henne slik at hun forsvinner inn i ham.

– Jeg elsker deg, jeg elsker deg så jævla høyt, din jævla idiot, hvisker hun.

– Best for deg, det, svarer han.

– Det ligger ekstra ulltepper i kista på loftet, og lommelyktene er …

– Jeg vet det, ikke vær redd for oss, men du må for faen … du kan for faen ikke …, begynner han, og da hun begraver ansiktet i genseren hans, kjenner hun at han skjelver.

– Du må ikke bli sint på meg, kjæreste. Det er jeg som er den sinte, du må være den kloke, mumler hun inn i brystkassa hans.

Han prøver. Gjett om han prøver.

– Du må ta med deg noen. Noen som kan skogen, kjæreste, det kommer til å være mørkt, og …

– Du kan ikke bli med. Det vet du. Aldri begge to på samme fly, aldri ut i en storm samtidig, barna må …

– Jeg vet det, jeg VET det, hvisker han oppgitt og har aldri følt seg så maktesløs, det er en forferdelig ting å utsette en brannmann for.

Den dumme overtroiskheten hans hindrer henne alltid i å si «kom uskadet tilbake» når han drar ut etter en alarm, så hun pleier å finne på noe hverdagslig banalt som han må gjøre neste dag, slik at han skal bli nødt til å love å være hjemme da: «Ikke glem at du skal på søppelfyllinga i morgen» eller «Vi skal spise lunsj hos moren din klokka tolv».

Det er blitt deres hemmelige lille ritual.

Så han sier ikke «Kom uskadet hjem» nå. Han sier ikke engang til henne at hun skal la være å dra, for han vet hva han selv ville ha svart. Sterk kan han nok være, men 27

ikke engang han kan stoppe vinden. Hun kan bistå fødende kvinner, det er hun som trengs nå. Vi hjelper hvis vi kan, når vi kan, dem vi kan. Så på vei ut av soverommet griper han bare armen hennes, vil si noe banalt og hverdagslig slik at hun skal huske at det finnes en morgendag, og det eneste han kommer på, er: – I morgen har jeg tenkt å ligge med deg!

Hun ler rett ut, rett inn i ansiktet hans, rett gjennom hele ham.

– Det er noe alvorlig i veien med deg.

Han har tårer i øynene, og hun også, de hører kraften i vinden der ute og vet bedre enn å innbille seg at de er udødelige.

– Kjenner du noen som kan hjelpe meg å finne fram i den delen av skogen? spør hun og prøver å kontrollere stemmen.

– Ja, jeg vet om en, jeg ringer og sier at du er på vei, svarer han og skriver ned adressen til tross for at han skjelver på hånden.

Hun tar sjuseteren, rett ut i natten og inn i en storm som knekker trær på midten og tar livet av hva den vil. Hun lover ikke at hun skal komme uskadet hjem. Han står med barna i kjøkkenvinduet. * Det er hundene som til slutt reagerer på at noen står foran ytterdøren, kanskje er det faktisk mer instinkt enn ringeklokken som får dem til å begynne å gjø. Ana går vaktsomt ut i entreen og kikker gjennom vinduet. Hvem faen er ute nå? Det står en enslig kvinne på trammen, hetta på regnjakka er satt opp, og den spede kroppen er bøyd dobbelt mot vinden.

– ER FAREN DIN HJEMME? roper kvinnen da Ana bender opp døren, hele skogen drønner som om de står inne i en hermetikkboks som sparkes rundt av noen kjemper.

Kvinnens sjuseter står på gresset et par meter unna og 28

gynger i blåsten. For et idiotisk kjøretøy å dra ut med i en storm, hvis man nå absolutt skal ut i en storm, tenker Ana. Dessuten har kvinnen rød jakke på seg, så hun har altså kjørt hit hele veien fra Hed? Er hun ikke helt god? Ana er så opptatt av å gruble på det at hun knapt reagerer da kvinnen kommer nærmere og roper videre: – En bil står fast i skogen, og mannen min sier at hvis noen kan ta meg med dit, er det faren din!

Hun spytter ut ordene, Ana bare blunker, fremdeles forvirret.

– Altså … hva? Eller jeg mener, du vet, hvorfor er en bil i det hele tatt ute i skogen nå, liksom?

– Kvinnen i den holder på å FØDE! Er faren din hjemme eller IKKE? freser kvinnen utålmodig og tar et skritt inn i entreen.

Ana prøver å stoppe henne, men kvinnen rekker å se panikken i blikket. De tomme ølboksene og spritflaskene står på rekke og rad på kjøkkenbenken, grundig vasket av datteren slik at de ikke skal lukte i det kildesorterte søppelet, så hun slipper å skamme seg overfor naboene. Farens armer henger livløse langs sidene på lenestolen i stua, men brystet hever og senker seg sakte av mishandlede lunger når misbrukeren trekker pusten. Jordmoren er stresset og har hjertet i halsen, så da det faller rett ned i magen på henne, er det fra en større høyde enn hun er forberedt på.

– Jeg … forstår. Unnskyld … unnskyld at jeg forstyrret, mumler hun skamfullt til Ana og snur fort mot døren, ut på gårdsplassen og inn i bilen.

Ana nøler et åndedrag før hun løper etter. Hun banker på bilvinduet. Kvinnen ruller det nølende ned.

– Hvor skal du? roper Ana. – Jeg må finne kvinnen i skogen! roper kvinnen mens hun prøver å starte sjuseteren, men den fordømte skranglekassa bare hoster.

– Er du sjuk i skallen, eller? Vet du hvor farlig det er i dette været?

– HUN FØDER, OG JEG ER JORDMOR! brøler kvin29

nen i et plutselig oppflammende raseri tilbake, og banker på dashbordet i den steindøde sjuseteren.

I ettertid skal Ana ikke huske nøyaktig hva som skjer i henne der og da. Det var kanskje noe poetisk, slikt som folk sier på film, at de følte seg «kallet av en høyere mening».

Men mest av alt er det nok bare at denne kvinnen ser gal ut på akkurat samme måte som alle bestandig sier at Ana ser gal ut.

Hun løper inn i huset, gir hundene mat og skrur opp volumet på yndlingslåta deres av Maya, kommer ut igjen med nøklene til en rusten pickup i hånden og en altfor stor jakke blafrende som en kappe i vinden etter seg.

– VI TAR BILEN TIL FAREN MIN! – JEG KAN IKKE TA MED MEG DEG! roper kvinnen.

– DIN BIL ER NOE DRITT! – TROR DU IKKE JEG VET DET, ELLER? kauker kvinnen.

– DET ER FAEN SÅ MYE TRYGGERE FOR DEG HVIS JEG ER MED! Kvinnen stirrer på den gale attenåringen. Dette er ikke en situasjon du får opplæring i når du studerer til jordmor. Til slutt banner hun oppgitt, tar bagen sin og blir med jenta til farens bil.

– JEG HETER HANNAH! roper hun.

– ANA! brøler Ana. Det er vel typisk at navnene deres er så like, for Hannah vil få mange muligheter til dels å banne og dels å le av hvor mye denne sprø attenåringen minner om henne selv.

De klatrer inn i forsetet, må kjempe lenge for i det hele tatt å få lukket dørene ordentlig, vinden dundrer i metallet som hagl. Så ser Ana geværet i baksetet. Hun blir mørkerød av skam, tar det ut og løper inn i huset. Da hun kommer tilbake, sier hun uten øyekontakt: – Han glemmer geværet i bilen når han har … du vet. Jeg har kjefta på ham omtrent en million ganger.

Jordmoren nikker utilpass.

– Faren din og mannen min traff hverandre under skog30

brannene for noen år siden. Jeg tror de ringte faren din fordi de visste at han forstår seg på skogen. De har vært på jakt noen ganger etter det. Jeg tror faren din faktisk er det eneste mennesket fra Bjørnstad som mannen min respekterer.

Det er et patetisk forsøk på oppmuntring, hun kjenner det selv.

– Faren min er lett å like, han liker bare ikke alltid seg selv noe særlig, svarer Ana med en selvfølgelighet som får jordmorens mage til å knyte seg.

– Kanskje du burde bli hjemme hos ham, Ana? – Hvorfor det? Han er full. Han merker ikke at jeg er borte engang.

– Mannen min sa til meg at det bare var faren din jeg skulle stole på hvis jeg skal ut i skogen, ingen andre, det føles ikke helt bra at du …

Ana fnyser. – Mannen din er dum i huet hvis han tror det bare er gamle mannfolk som finner fram i skogen!

Jordmoren smiler oppgitt. – Hvis du tror at det er den eneste måten mannen min er dum i huet på, så kjenner du ikke mange mannfolk …

Hele året har hun sagt til Johnny at han må ta med sjuseteren til et skikkelig verksted, men han har bare mumlet at alle brannmenn kan reparere sine egne biler. Til dette har hun påpekt at nei, alle brannmenn TROR de kan reparere sine egne biler. Det er enkelt å være gift, pleier hun å tenke, man bare velger seg en krangel man virkelig er flink til, og gjentar den minst en gang i uka til evig tid.

– Hvor er hun som skal føde? spør Ana utålmodig.

Jordmoren nøler, sukker, tar til slutt fram et kart. Hun tok den store veien fra Hed og hit til Bjørnstad, men hun var den siste med bil som klarte det, for hun så trærne falle rett over kjørebanen bak seg. Hun burde ha blitt redd, men adrenalinet sto imot.

Hun peker på kartet nå: – De er her ute et sted. Ser du?

De tok ikke den store veien, de prøvde med snarveier, de gamle skogsveiene, men nå er mange av dem sikkert sperret. Kan man komme dit i det hele tatt?

31

– Det får vi se, svarer Ana. Hannah kremter. – Unnskyld at jeg spør, men er du gammel nok til å ha førerkort?

– Ja! Eller altså, gammel nok er jeg jo! svarer Ana unnvikende og bråstarter.

– Men du … har førerkort? spør jordmoren en tanke bekymret idet Ana skrenser ut på veien.

– Nei, altså, ikke egentlig. Men faren min har lært meg å kjøre. Han er full ganske mye, så han trenger ofte skyss.

Jordmoren blir ikke kjempeberoliget av det, hun blir ikke det.

6

Superhelter Matteo er fjorten år. Han er ikke viktig for denne historien, ikke ennå. Han er bare en sånn som passerer i bakgrunnen, ett av alle de tusener av ansikter som utgjør innbyggerantallet på et lite sted. Ingen legger merke til ham da han sykler rundt i Bjørnstad i begynnelsen av stormen, ikke bare fordi alle er opptatt med å prøve å komme seg i hus, men også fordi Matteo simpelthen ikke er en sånn som man legger merke til. Hvis usynlighet er en superkraft, var det aldri den han drømte om. Han ville heller ha ønsket seg overmenneskelig styrke, for å beskytte familien. Eller makt til å forandre fortiden, for å redde storesøsteren sin. Men han er ingen superhelt, han er like maktesløs overfor sin egen tilværelse som byen han bor i er overfor naturen.

Han er alene hjemme da vinden begynner å piske trærne og strømmen går i det lille huset som foreldrene hans leier akkurat på grensen mellom den siste bebyggelsen og den første skogen. De har reist utenlands for å hente hjem søsteren hans. Matteo er flink til å være alene, men han orker ikke å være det i et mørklagt hus, så han tar sykkelen og drar av sted. Den trassige tenåringen i hodet hans vil ikke be noen om hjelp, samtidig som det vettskremte barnet i brystet håper at noen skal se at han trenger å bli tatt hånd om.

Men ingen har tid.

En høy, tykk dresskledd mann haster forbi ham i motsatt retning. Matteo vet ikke hva han heter, bare at alle kaller ham «Frakk» og at han eier den store matbutikken og er en av de rikeste i hele byen. Mannen legger ikke engang merke til gutten han fyker forbi, han er på vei ned til flagg33

stengene utenfor ishallen, for han har panikk og skal prøve å ta ned de grønne flaggene med bjørnen på, slik at de ikke skal blåse i stykker. Slik er den mannens første instinkt ved fare: redde flagg, ikke mennesker.

Da Matteo fortsetter gjennom Bjørnstad, ser han naboer hjelpe hverandre med å tømme hagene for løse gjenstander, de bærer inn køller og mål som har stått oppstilt på hver eneste snuplass, ungene her omkring spiller med tennisballer på asfalten på denne årstiden, men så snart snøen kommer, vanner annenhver far plenen sin og lager skøytebane til hockey. Matteo har hørt mange naboer le godt: «I denne byen har vi gode venner og dårlige hager», for sørpå setter de kanskje sin stolthet i å ha perfekte gressplener og velstelte blomsterbed, men her er det status med ovaler av grus og pucker i blomsterjorden når snøen smelter. Da viser du at du har brukt de frosne månedene på de riktige tingene.

Matteo lurer ofte på om han ville ha vært like rar og ensom på andre steder som han er her. Om noen hadde snakket med ham, om han hadde hatt venner, vært synlig.

Det er et lotteri hvor du blir født og hvem du blir der, hva som er riktig på ett sted og feil på et annet. I nesten hele verden ville du bli en outsider, en snåling, hvis du var besatt av hockey, men ikke her. Her er det som været, all småprat i alle sosiale situasjoner dreier seg enten om det ene eller det andre, i Bjørnstad kan man ikke flykte fra hverken stormer eller sport.

Det blir mørkt og kaldt fort, snøen har ikke kommet ennå, men vinden eter seg allerede gjennom kjøtt og fett, gutten har ingen vanter og mister følelsen i fingrene. Han tråkker uten egentlig å tenke på hvor han skal, slipper styret med den ene hånden for å få tilbake blodomløpet, og mister konsentrasjonen et sekund, ser bilen for sent. Den kommer så fort, og lyktene blender ham. Han bremser så hardt at sykkelen sklir sidelengs. Frontlyktene gjør at han ikke kan se, og han bare venter på smellet, så da det ikke kommer, tror han først at han allerede er død, men i siste øyeblikk klarer han på en eller annen måte å flytte kroppstyngden 34

og kaste både seg selv og sykkelen ut av veien. Han ruller rundt, skraper opp hendene og armene og skriker, men ingen hører ham gjennom vinden.

Hverken den unge kvinnen som kjører bilen, eller jordmoren som sitter ved siden av, ser ham i mørket. Det er en så liten hendelse, alt går så fort, men hvis støtfangeren bare hadde sneiet fjortenåringen, ville han ha blitt slynget med horribel kraft rett inn blant trærne. Hvis han var blitt slått bevisstløs der inne midt under stormen, ville den livløse kroppen hans antagelig ikke ha blitt funnet på flere dager, og da ville de usynlige trådene mellom ham og alt som er i ferd med å hende, ha vært klippet av. Men nå kravler han seg opp, med blåmerker, men i live.

Så små er marginene mellom at vi aldri engang hadde hørt om Matteo og at vi snart aldri vil kunne glemme navnet hans.

7

Barn Bjørnstad og Hed er gamle byer i en enda eldre skog. Det sies at folk blir kloke med alderen, men for de fleste av oss er det jo ikke sant. Når vi blir gamle, har vi bare samlet flere erfaringer med det beste og det verste. Resultatet er mer kynisme enn klokskap. Når vi er unge, vet vi ingenting om alt det forferdeligste som kan ramme oss, og godt er det, for i motsatt fall ville vi aldri ha gått ut gjennom døren.

Vi ville definitivt aldri ha sluppet ut dem vi elsket. * – Vet du … hvor du skal? spør Hannah bekymret.

I egenskap av jordmor ønsker hun at de skal komme fort fram, men i egenskap av menneske som vil fortsette å være det, ønsker hun virkelig at Ana ikke kjørte som om hun hadde stjålet bilen.

Jenta svarer ikke. Hun har farens jakke på, oransje og dekket av reflekser og altfor stor, med teksten «Viltulykke» på ryggen. Han har den når han sporer påkjørte dyr, hele bilen er full av utstyr for å ta seg fram i skogen i mørket, halve Anas oppvekst har bestått i å løpe etter ham og hundene her ute. Hun har alltid tenkt at hun kunne finne veien i blinde, og uværet har åpenbart tenkt å sette henne på prøve.

– Så … du vet hvor du skal? spør Hannah igjen, men får ikke svar nå heller.

To tennisballer ruller rundt på gulvet ved jordmorens føtter. Hun tar opp den ene og smiler forsiktig.

– Så … hvor mange hunder har dere?

Fremdeles ikke noe svar, så hun kremter og fortsetter: 36

– Altså, jeg mener, det er vel ingen som spiller tennis her omkring, de eneste bruksområdene for tennisballer jeg vet om i Hed og Bjørnstad, er hvis man har hund, hvis man spiller landhockey eller hvis man tørker dundyner i tørketrommel …

Ana bare myser taust over rattet og kjører enda fortere.

– Hva slags hunder er det? krever jordmoren å få vite, og da sukker jenta til slutt.

– Du er en sånn som snakker når du er nervøs, hva?

– Jo …, innrømmer jordmoren.

– Jeg også, sier Ana. Så sier hun ikke et knyst i flere minutter. Jordmoren lukker øynene og holder seg fast. Hun prøver å la være å snakke, men når hjertet øker takten, slutter munnen å adlyde.

– Mannen min vil ha hunder! Han har mast om det siden vi traff hverandre! Ærlig talt liker jeg ikke dyr noe særlig, men jeg har tenkt at jeg kanskje skal overraske ham når han har bursdag, og la ham kjøpe en han kan jakte med! Jeg har til og med snakket med en som driver oppdrett! Man vil tydeligvis at en god jakthund skal ha en «on- og offknapp», slik at den er skikkelig gira under jakten, men kan roe seg ned så snart den kommer hjem? Stemmer det? Jeg lo da jeg hørte det, for jeg skulle ønske jeg fikk det samme med brannmenn og hockeyspillende barn …

Bilen øker farten. Ana skotter bort på henne og mumler: – Til å være en som ikke liker hunder, kan du ganske mye om hunder.

– Takk! hoier jordmoren og løfter armene opp foran ansiktet da hun er overbevist om at de kolliderer med et fallent tre, som Ana svinger utenom i siste sekund.

Så grynter jenta: – Jævlig modig å komme til Bjørnstad med den jakka der. Jeg har min på meg slik at vi ikke skal bli påkjørt hvis vi står på veien, og så tar du på deg en som kommer til å få folk til å sikte etter …

– Hva? nesten skriker jordmoren før hun skjønner at hun har på seg sin eldste sønns jakke, den røde med Hed Hoc37

key-merket på brystet. Hun rev den til seg på vei ut, uten å tenke seg om.

Tobias har vokst fra den nå, men den er likevel for stor til henne. Så fort går livet.

– Jævla drittlag, konstaterer Ana så heftig at Hannahs humør plutselig flammer opp.

– Pass deg! Det er laget til barna mine!

– Ikke dine barns skyld at du lar dem spille på et jævla drittlag, svarer Ana helt uberørt.

Jordmoren stirrer på henne. Smiler motvillig. – Så du liker hockey?

– Jeg hater hockey, men jeg hater Hed mer, svarer Ana. – A-laget vårt banker nok deres denne sesongen, sier jordmoren med håp i stemmen, takknemlig for hva som helst å snakke om og distrahere seg med.

Ana fnyser og saktner farten i noen sekunder mens hun prøver å orientere seg i mørket. – Dere ville faen meg ikke klare å banke et teppe engang. Skal man ta tiden på backene deres fra sone til sone, trenger man en kalender …, mumler hun og myser gjennom frontruten.

Jordmoren himler med øynene. – Mannen min har virkelig rett, det finnes ingen selvgodhet som selvgodheten i Bjørnstad. Det er ikke lenge siden dere nesten lot hele klubben gå konkurs, men nå har dere plutselig hybris? Eneste grunn til at dere var gode i forrige sesong var jo at dere hadde han fyren, han Amat? Uten ham vinner dere nok ikke så lett …

– Vi har Amat fremdeles, fnyser Ana og lar bilen rulle sakte forover.

– Han er vel i USA og skal spille i NHL nå? Lokalavisa gjorde jo ikke annet enn å mase om det i vår. Hvor overlegne Bjørnstads ungdomsspillere er, hvilke talenter dere fostrer, at dere er den nye hockeyen og vi er den gamle …

Jordmoren hører sin manns bitterhet i stemmen sin, det forbauser henne, men slik er det å bo i Hed nå: Man tar alt personlig. Hver suksess for Bjørnstad er et nederlag på den andre siden av bygrensen.

38

– Amat ble aldri draftet. Han er hjemme igjen. Han er bare skadet, tror jeg …, begynner Ana, men tier da hun får øye på det hun leter etter: en smal gang mellom trærne, kanskje ikke bred nok for bilen.

– Til å være en som ikke liker hockey, kan du ganske mye om hockey, smiler jordmoren.

Ana stopper bilen helt, vurderer åpningen med øyemål, og trekker pusten dypt. Så sier hun: – Spiller det noen rolle om Amat spiller, vi slår dere likevel, vet du hvorfor?

– Nei? Ana biter seg i underleppa og slipper opp clutchen.

– Fordi dere er et jævla drittlag. HOLD DEG FAST! Så kjører hun ut fra veien fort nok til ikke å sette seg fast i grøfta, og braser rett inn blant trærne, åpningen er bred nok, men ikke bredere enn at hun hører lakken skrape mot stammene. Jordmoren mister pusten slik at hun ikke kan bable lenger, de skumper over den ujevne bakken slik at hun slår hodet i vinduet, det varer og varer i noe som føles som timer, før Ana plutselig bråstopper. Hun ruller ned vinduet og stikker hodet ut og rygger deretter noen meter slik at de står rimelig trygt hvis et tre faller.

– Her! konstaterer hun kort og nikker mot jordmorens kart, og deretter ut gjennom frontruten.

Jordmoren ser ikke en hånd fremfor seg i mørket da de stiger ut, men Ana gestikulerer mot sin egen jakke, og jordmoren griper tak i den, jenta fører henne det siste stykket gjennom skogen, sammenkrøpet mot blåsten. Det er ubegripelig hvordan hun vet hvor hun skal, som om hun snuser seg fram, men plutselig når de bilen og hører kvinnen i den skrike og mannen rope.

– NÅ KOMMER DET NOEN, KJÆRESTE! NÅ KOMMER AMBULANSEN! Han blir rasende da det går opp for ham at det ikke finnes noen ambulanse. Redsel gjør enkelte mennesker til helter, men i skyggen av den avslører de fleste av oss bare våre verste sider. Jordmoren kan ikke unngå å få det bestemte inntrykket av at mannen nok ikke er irritert på kjøretøyet 39

de kom hit i, han hadde bare aller helst foretrukket mannlig helsepersonell.

– Vet du virkelig hva du driver med? vil han vite idet Hannah klatrer inn i baksetet og begynner å hviske til kvinnen.

– Hva jobber du med? er jordmorens beherskede motspørsmål.

– Maler, kommer det ut av ham i bunnen av et kremt.

– Hvordan ville det da være om jeg får bestemme hvordan vi skal forløse kona di, så får du bestemme neste gang vi skal sparkle en vegg? sier hun og føyser ham mildt unna.

Ana setter seg i forsetet, blikket flakker manisk. – Hva kan jeg gjøre? gisper hun.

– Snakke med henne, sier jordmoren.

– Om hva da?

– Hva som helst.

Ana nikker forvirret, kikker over setet på den fødende kvinnen og sier: – Hei, du!

Kvinnen makter å smile mellom veene. – Hei … hei … er du også jordmor?

Mannen avbryter fortvilet: – TULLER du, kjæreste? Hun er vel omtrent tolv år gammel, for faen!

– Gå og mal noe, du, din tosk! snerrer Ana tilbake, og da ler jordmoren høyt.

Et øyeblikk er mannen så krenket at han stiger ut av bilen og prøver å smelle igjen døren etter seg, men blåsten ødelegger dramatikken hans. Han klarer knapt å stå oppreist der ute, men med vinden i øynene er det kanskje lettere å overbevise seg om at tårene ikke kommer av skrekk.

– Hva heter du? gisper kvinnen i baksetet.

– Ana. – Takk … takk for at dere kom, Ana. Unnskyld at mannen min …

– Han er bare sint fordi han er glad i deg og han tror at du og barnet kommer til å dø, og han kan ikke gjøre noe, bobler det ut av Ana. 40

Jordmoren glor en tanke misfornøyd på henne, så Ana mumler defensivt: – Du sa jeg skulle snakke!

Kvinnen i baksetet smiler utmattet. – Du vet mye om menn til å være så ung, du.

– De tror bare at vi vil at de skal beskytte oss hele jævla tida, som om vi trenger den jævla beskyttelsen deres, fnyser Ana. Jordmoren og kvinnen i baksetet ler lavt, begge to.

– Har du kjæreste? spør kvinnen.

– Nei. Eller jo. Men han døde!

Kvinnen stirrer på henne.

Ana angrer, hoster og tilføyer: – Men altså, du kommer sikkert ikke til å dø!

Da sier jordmoren vennlig, men bestemt, at litt stillhet kanskje ikke ville være så dumt, tross alt. Så skriker kvinnen, og mannen hennes kaster seg tilbake inn i bilen og holder henne i hånden, og han skriker en del, han også, da hun nesten brekker fingrene hans. * Johnny sitter ved kjøkkenbordet hele natten, det er et uutholdelig sted for en brannmann. Alle de fire barna sover på madrasser på gulvet rundt ham. Ture, den yngste, i armene på Tess, den eldste. Tobias og Ted, de to i midten, sover først hver for seg lenger borte, men snart så nær søsknene de kan. I krise oppsøker vi til og med i søvne instinktivt det eneste som virkelig betyr noe: andres åndedrag, en puls som vår egen kan holde takten mot. Faren deres legger nå og da forsiktig en hånd på ryggen til sønnene og datteren, en om gangen, bare for å vite at de puster. Det finnes ingen rimelig grunn til å tro at de ikke skulle gjøre det, men det finnes ingenting rimelig i å være forelder til noen. Det eneste alle sa da han skulle bli far første gang, var: «Ikke vær bekymret.» For en meningsløs ting å si. Det finnes en hel vidde av kjærlighet som sprenger seg ut av brystet ditt når du hører ditt barns første skrik, hver eneste følelse du noensinne har hatt, er skrudd opp til grensen av det absurde, barn åpner 41

spjeldene i oss både oppover og nedover. Du har aldri vært så lykkelig og aldri så redd. Ikke si «Ikke vær bekymret» til noen da. Man kan ikke elske noen sånn, uten å bekymre seg for alt, for alltid. Det gjør vondt i brystet iblant, en skikkelig fysisk smerte som får Johnny til å bøye seg mot gulvet og trekke pusten dypt. Skjelettet knaker, kroppen verker, kjærligheten har det alltid for trangt. Han burde ha visst bedre enn å gå med på å få fire unger, han burde ha tenkt seg om, men alle sa «Ikke vær bekymret», og han var en lettovertalt idiot. Flaks, det. Vi lurer oss selv med at vi kan beskytte dem vi elsker, for hvis vi aksepterte sannheten, ville vi aldri slippe dem av syne.

Johnny blir værende ved kjøkkenvinduet hele natten, og det er første gang han virkelig føler det som kona hans har følt hver eneste time uten ham hver eneste natt siden de ble forelsket: Hva skal jeg gjøre hvis du ikke kommer hjem igjen? * Hannah vet at noe er galt. Instinkt er et resultat av trening og erfaring, jo da, men etter tilstrekkelig mange år er det også noe annet. Hvis jordmoren ikke visste bedre, ville hun si at det er nesten åndelig. Det kan være så små ting, den minste lille fargeforandring i huden, eller en skjør brystkasse som hever og senker seg bare et sekund for sakte. Hun vet når det hender, før det hender. Det burde være en umulighet å føde et barn, havet er så stort og vår farkost er så skrøpelig, ingen av oss burde ha en sjanse.

Til og med Ana er redd nå. Da vinden knekker et tre en meter bak dem, høres det ut som et pistolskudd i bilen, og idet det faller og bommer på bilen med mindre enn en håndsbredd, skraper greinene mot karosseriet med en slik gnissing at alt bare hyler i hodet hennes i flere minutter.

Bakken rister, og når de verste vindkastene kommer, tror de flere ganger at flere trær har rast over dem, noe kommer flyvende og treffer frontruten så det er et under at den ikke sprekker, det er antagelig bare en stein eller en svær pinne, 42

men kraften er så stor at det høres ut som å kollidere med en elg i hundre kilometer i timen.

Men gjennom kaoset og larmen er jordmorens stemme likevel rolig, fortrolig, lover at alt skal gå bra. Mannen sitter hvit i ansiktet i forsetet ved siden av Ana nå. Så høres barnets første skrik, og jorden slutter å dreie. Jordmoren smiler til moren og faren, og det er først da hun skotter bort på Ana at jenta forstår at noe er galt. Jordmoren lener seg fram fra baksetet og hvisker: – Hvor nær oss kan du kjøre bilen til faren din?

– Nær! lover Ana. – Hva er det som skjer? Hvorfor hvisker dere? utbryter mannen panikkslagen, han griper hardt i jordmorens arm, og jordmoren skriker opp, og da reagerer Ana instinktivt og slår ham rett på kjeven.

Han tumler bakover mot sidevinduet. Jordmoren stirrer på ham, deretter på Ana. Jenta blunker skamfull.

– Sorry. Det var ikke meningen å dra til ham så hardt. Jeg henter bilen.

Mannen kryper sammen av smerte, halvveis på setet og halvveis på gulvet, blodet renner fra leppa.

Jordmorens stemme er myk, ordene hardere: – Barnet og kona di trenger å komme til sykehus. Nå med én gang. Jeg er temmelig sikker på at du ikke kan tapetsere oss dit. Den jentungen der ute er totalt sprø i skallen, men hun er, ja, hun er alt vi har nå. Skjønner du hva jeg sier?

Mannen nikker fortvilet. – Kommer det … vær så snill, kommer barnet vårt, kommer det …

– Vi må til sykehus, hvisker jordmoren og ser i øynene hans hvordan hjerteslagene hans stanser.

Ana løper med utstrakte armer mellom trærne slik at fingertuppene skal huske hvordan de står. Så rygger hun farens pickup blindt tilbake mellom stammene. Forsiktig, forsiktig flytter jordmoren og den nybakte faren det nyfødte barnet og den nybakte moren mellom bilene. Så kjører Ana på gefühlen gjennom mørket, hun ser bare noen meter, men det er alt hun trenger, noen meter om gangen, og noen meter til.

43

De ser ikke det største treet svaie og bøye seg før det faller med uhyggelig kraft over bilen de nettopp har etterlatt seg i mørket der bak. Like bra det, kanskje. Det er ikke alltid en velsignelse å få vite hvor nær døden man har vært.

Moren i baksetet prøver å hviske noe, kraftløs og skrekkslagen, jordmoren må lene seg nærmere munnen hennes for å høre.

– Hun vil du skal vite at hun er lei for det der med kjæresten din, sier jordmoren med en forsiktig hånd på Anas skulder.

Mannen i passasjersetet har blod på kragen og er fra seg av skam. – Hva … skjedde med kjæresten din?

– Altså, han døde, men det er to år siden, så det er greit.

Altså, jeg var glad i ham, men han var sykt slitsom også innimellom! renner det ut av Ana. Hun girer mellom to trestammer, og i flere sekunder føles det som om alle fire hjul har mistet bakkekontakten, mannen ser bare svart gjennom vinduet, men plutselig svinger Ana opp på det som later til å være en sti.

– HVA HET HAN? KJÆRESTEN DIN? gaper mannen, mest for bare å få gape om noe.

– VIDAR! skriker Ana og gir gass. Alle de andre holder seg panikkslagne i dørene, så det er kanskje ikke et helt perfekt tidspunkt for henne til deretter å fortelle: – HAN DØDE I EN BILULYKKE!