Jane Harper
Villspor Oversatt av Carina Westberg, MNO
Jane Harper Originalens tittel: The Lost Man Oversatt av Carina Westberg Copyright © Jane Harper 2018 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-63877-1 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Depositphotos Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til kjæreste Pete og Charlotte
Prolog
Sett fra oven, på avstand, utgjorde sporene på bakken en snever sirkel. Sirkelen var langt ifra perfekt, med en dreiende kant, vekselvis tynn og tykk, her og der helt brutt. Og den var ikke tom. I midten sto en gravstein, blåst glatt etter å ha vært utsatt for sand, vind og sol i hundre år. Gravsteinen var en meter høy, og den sto fortsatt rett som et spett. Den var vendt mot vest, mot ørkenen, noe som var uvanlig der ute. Det var sjelden noen ønsket seg vestover. Navnet på mannen som lå begravd under steinen, hadde forsvunnet for lenge siden. Og landemerket var blant lokalbefolkningen – alle sekstifem, foruten hundre tusen kyr – bare kjent som driftekarens grav. Området hadde aldri vært noen gravlund. Driftekaren var blitt lagt i jorda der han døde, og ingen hadde slått følge med ham på over et århundre. Hadde en tilreisende latt hendene gli over den glattslipte steinen, ville vedkommende ha oppdaget deler av en dato som var risset inn i den. Et ettall, et åttetall og et nitall, kanskje – 1890-et eller annet. Bare fire ord var fortsatt leselige. De var blitt hogd inn lenger ned, kanskje mer skjermet mot vær og vind. Eller kanskje var de blitt hogd dypere inn fra begynnelsen av, fordi budskapet ble ansett som viktigere enn mannen. Det sto: som havnet på villspor Det kunne gå måneder, kanskje opptil et år, uten at en til7
reisende kom denne veien, langt mindre en som stanset og leste den falmede inskripsjonen eller myste vestover i ettermiddagssola. Ikke engang kveget oppholdt seg der. Bakken var sandete og skrinn elleve måneder av året og skjult under skittent flomvann resten av tiden. Kyrne ville heller vandre nordover, der det var mer mat å hente og trær som ga skygge. Så stort sett sto graven der for seg selv, ved siden av et smalt, elektrisk kveggjerde. Gjerdet strakte seg i overkant av en mil østover, mot en vei, og noen titalls mil vestover, mot ørkenen, der horisonten var så flat at det var mulig å se klodens krumning. Det var et hildringslandskap, der noen få, tynne trær i det fjerne flimret og fløt på ikke-eksisterende innsjøer. Det lå et gårdsbruk nord for gjerdet etsteds og et annet i sør. Nærmeste nabo bodde tre timer unna. Veien østover syntes ikke fra selve graven. Og det å kalle det en vei var å ta i. Den brede kjerreveien kunne ligge urørt i dagevis uten å bli forstyrret av et kjøretøy. Langt om lenge førte veien til tettstedet Balamara – egentlig bare én gate – som dekket enkelte av behovene til den spredte befolkningen, som nesten fikk plass i ett stort værelse når de kom sammen. Hundre og femti mil lenger øst lå Brisbane og kysten. Til bestemte tider hvert år dirret himmelen over driftekarens grav av helikopterbrøl. Pilotene hadde overblikk fra luften og utnyttet lyden og bevegelsen til å gjete kveg over distanser som kunne sammenlignes med små europeiske land. Men foreløpig ruvet himmelen stor og tom over landskapet. Senere – for sent – ville et helikopter fly over stedet, med hensikt lavt og langsomt. Piloten ville få øye på bilen først, der det glimtet i metall. Graven, som lå et stykke unna, vekket oppmerksomheten hans ved en ren tilfeldighet, der han kretset rundt og tilbake på leting etter en passende landingsplass. Piloten ville ikke se jordsirkelen. Det var glimtet av blått 8
tøy mot den røde bakken som fanget blikket hans. En arbeidsskjorte, kneppet opp og delvis fjernet fra kroppen. Temperaturen hadde i løpet av de siste dagene vært oppe i førtifem grader på det meste om ettermiddagen. Den blottlagte huden hadde sprukket opp i sola. Senere ville de på bakken oppdage de tykke og tynne sporene på bakken og stirre stivt mot horisonten i det fjerne, mens de prøvde å unngå å tenke på hvordan de var blitt til. Graven kastet en liten skygge. Det var den eneste skyggen der, og dekket den ga, var flyktig. Mørket svulmet og skrumpet inn mens det beveget seg langsomt rundt som i et solur. Mannen hadde kravlet, for så å dra seg av sted mens skyggen roterte. Han hadde klemt seg inn i den mørke flekken, vridd kroppen fortvilt hit og dit og sparket og skubbet til bakken mens frykten og tørsten festet grepet. Han fikk et lite pusterom da natten falt på, før sola igjen var på vei opp og den fryktelige omdreiningen begynte på ny. Runddansen varte ikke like lenge den andre dagen, da sola steg på himmelen. Men mannen hadde forsøkt. Han hadde jaget skyggen til han ikke maktet mer. Sirkelen på bakken hadde nesten nådd en full omdreining. Nesten et døgn. Og så, til slutt, fikk driftekaren selskap, da kloden snurret og skyggen fortsatte videre alene, mens mannen lå urørlig på en støvete grav under en ubarmhjertig himmel.
Kapittel 1
Nathan Bright kunne først ikke se noe, men brått så han alt på en gang. Han hadde nådd toppen av bakken, knuget rattet mens det røffe terrenget prøvde å rive det ut av hendene hans, og plutselig lå alt rett foran ham. I sikte, men likevel flere kilometer unna, noe som ga ham for mange minutter til å fordøye synet mens det vokste på netthinnen. Han skottet mot passasjersetet. «Ikke se,» var han fristet til å si, men droppet det. Det var ikke noe poeng. Skuet trakk blikket til seg. Likevel stanset han bilen lenger unna gjerdet enn nødvendig. Han dro i håndbrekket og lot motoren og luftkjølingsanlegget gå. Begge deler protesterte mot Queenslands desemberhete med skjærende hvin. «Hold deg i bilen,» sa han. «Men –.» Nathan smelte igjen døra før han hørte resten. Han gikk bort til gjerdet, trakk de øverste vaierne fra hverandre og kravlet gjennom fra sin side til brødrenes. En firehjulstrekker sto parkert i nærheten av driftekarens grav, også den med motoren i gang mens luftkjølingsanlegget uten tvil gikk for fullt. Nathan koblet gjerdevaierne sammen igjen idet førerdøra gled opp og den yngste broren hans steg ut. «Morn!» ropte Bub da Nathan kom nær nok til å høre det. 11
«Morn!» De møttes ved gravsteinen. Nathan skjønte at han ville bli nødt til å se ned før eller siden. Han sa noen ord for å utsette det. «Når var det du –.» Han hørte bevegelse bak seg og pekte. «Hei! Bli værende i bilen, for pokker!» Han måtte rope for å bli hørt på så langt hold, og det lød barskere enn han hadde tenkt. Han prøvde igjen: «Bli værende i bilen.» Ikke stort bedre, men sønnen hørte i det minste på ham. «Jeg glemte at du hadde med deg Xander,» sa Bub. «Jepp.» Nathan ventet til bildøra gikk igjen med et klikk. Han så omrisset av Xander gjennom frontruta, snarere en mann enn en guttunge nå som han var blitt seksten. Han snudde seg tilbake mot broren sin. Det vil si, han som sto foran ham. Den tredje broren, den mellomste, Cameron Bright, lå på bakken der de sto, ved foten av gravsteinen. Heldigvis var han blitt dekket til av en falmet presenning. Nathan gjorde et nytt forsøk: «Hvor lenge har du vært her?» Bub tenkte seg om en liten stund før han svarte, slik han hadde for vane. Øyelokkene var tunge under hattebremmen, og ordene kom en anelse saktere enn normal talehastighet. «Siden i går kveld, like før det mørknet.» «Kommer ikke onkel Harry?» Et nytt opphold, så ristet han på hodet. «Hvor er han? Hjemme sammen med mamma?» «Og Ilse og jentene,» sa Bub. «Han tilbød seg å ta turen, men jeg sa at du var på vei.» «Det er antagelig bedre at mamma har noen hos seg. Har du hatt problemer her?» Nathan lot omsider blikket gli ned mot bylten ved føttene sine. Sånt noe tiltrakk seg åtseletere. «Mener du med dingoer?» «Jepp.» Selvfølgelig. Hva annet? Det var ikke mye annet å velge mellom her ute. «Måtte avfyre et par skudd.» Bub klødde seg på kragebeinet, og Nathan så litt av den vestre stjernen i tatoveringen hans av Sydkorset. «Men det gikk greit.» 12
«Bra. Ålreit.» Nathan merket den velkjente frustrasjonen som meldte seg når han snakket med Bub. Han skulle ønske at Cameron var der og fikk samtalen til å gli lettere, og brått kjente han et stikk under ribbeina idet realitetene gikk opp for ham. Han tvang seg til å ta et dypt åndedrag, og varm luft strømte ned i halsen og lungene. Dette var vanskelig for alle parter. Bubs øyne var røde og ansiktet ubarbert og tungt av sjokk, slik Nathan forestilte seg at også hans eget måtte være. De lignet litt på hverandre, men ikke mye. Søskenlikheten var tydeligere når Cameron befant seg mellom dem og bygget bro over kløften på så mange måter. Bub så sliten ut og eldre enn Nathan husket, som han alltid gjorde nå for tiden. Det var tolv år mellom dem, og Nathan ble stadig litt forbauset over at broren nærmet seg tretti og ikke lenger gikk med bleier. Nathan satte seg på huk ved siden av presenningen. Den var bleket av vær og vind og var stukket innunder her og der, som et laken. «Har du tatt en titt?» «Nei. Jeg fikk beskjed om ikke å røre noe.» Nathan tvilte straks på ham. Det var tonefallet, eller kanskje måten presenningen lå på ved hodeenden. Og ganske riktig, da han strakte seg fram, utstøtte Bub en strupelyd. «Ikke gjør det, Nate. Det er ikke noe vakkert syn.» Bub hadde aldri vært flink til å lyve. Nathan trakk til seg hånda igjen og reiste seg. «Hva skjedde med ham?» «Jeg vet ikke. Ikke annet enn det de sa over radioen.» «Ja, jeg fikk ikke med meg stort av det.» Nathan møtte ikke riktig Bubs blikk. Bub flyttet litt på seg. «Jeg trodde du hadde lovt mamma at du skulle ha den på.» Nathan svarte ikke, og Bub lot det ligge. Nathan så seg tilbake over gjerdet mot sin egen eiendom. Han kunne se at Xander var rastløs, der han satt i passasjersetet. Den siste uka hadde de holdt seg langs grensen i sør, arbeidet om dagen og campet om kvelden. De hadde vært i ferd med å 13
pakke sammen redskapen kvelden i forveien, da luften dirret idet et helikopter kom feiende over dem. En svart fugl i kontrast til dagens indigoblå dødskamp. «Hvorfor er han ute og flyr så sent?» hadde Xander sagt og myst oppover. Nathan hadde ikke svart. Natteflyvning. En farlig beslutning og et illevarslende tegn. Noe var galt. De hadde skrudd på radioen, men da var det allerede for sent. Nathan så bort på Bub. «Altså, jeg hørte nok. Det vil ikke si at jeg forstår det.» Det rykket i Bubs ubarberte kjeve. Det er du ikke alene om. «Jeg vet ikke hva som skjedde, kompis,» sa han igjen. «Det er greit, bare fortell det du vet.» Nathan prøvde å skjule hvor utålmodig han var. Han hadde snakket kort med Bub via radioen kvelden før, da mørket falt på, for å si at han ville kjøre straks det lysnet. Han hadde hatt hundrevis av spørsmål, men ikke stilt noen av dem. Ikke på en åpen frekvens der alle som ønsket å lytte, kunne søke seg fram. «Når dro Cam hjemmefra?» ymtet Nathan frampå, da det virket som om Bub ikke ante hvor han skulle ta fatt. «Om morgenen i forgårs, sa Harry. Rundt åtte.» «Onsdag, altså.» «Ja, antar det. Men jeg så ham ikke, for jeg hadde dratt ut allerede på tirsdag.» «Hvor skulle du?» «Sjekke et par av brønnhullene helt oppe i den nordre innhegningen. Planen var at jeg skulle overnatte der, og så kjøre bort til Lehmann’s Hill på onsdag og møte Cam.» «Hva skulle dere der?» «Reparere radiomasten.» Altså, med andre ord skulle Cam reparere den, tenkte Nathan. Bub ville mest ha vært der for å rekke ham skiftenøkkelen. Og fordi det var tryggere å være flere. Lehmann’s Hill lå i eiendommens nordvestre hjørne, fire timers kjøring hjemmefra. Hvis senderen ikke virket i det området, fikk man heller ikke radiokontakt over lengre strekninger. 14
«Hva gikk galt?» spurte Nathan. Bub glodde på presenningen. «Jeg kom dit sent. Vi skulle møtes rundt ett, men jeg kjørte meg fast på veien. Kom meg ikke til Lehmann’s før et par timer senere.» Nathan ventet. «Cam var ikke der,» fortsatte Bub. «Jeg lurte på om han hadde vært der og dratt igjen, men senderen virket ennå ikke, så jeg tenkte at det var usannsynlig. Jeg prøvde radioen, men han kom ikke innenfor rekkevidde. Så jeg ventet litt, og deretter dro jeg mot grusveien. Tenkte jeg ville støte på ham.» «Men det gjorde du ikke.» «Niks. Jeg prøvde radioen stadig vekk, men det var ikke noe tegn til ham.» Bub rynket pannen. «Kjørte i rundt en time, men jeg hadde ennå ikke kommet meg til grusveien, så jeg måtte stanse. Det mørknet, ikke sant?» Under hattebremmen søkte øynene hans bekreftelse, og Nathan nikket. «Ikke stort annet du kunne gjort.» Det var sant. Ute på Lehmann’s Hill ble det svart som i graven ved nattetid. Kjørte man i mørket, ville bilen enten kollidere med en stein eller en ku eller havne i grøfta. Og da ville Nathan hatt to brødre dekket av presenning. «Men du begynte å bli bekymret?» sa Nathan, selv om han kunne gjette seg til svaret. Bub trakk på skuldrene. «Ja og nei. Du vet hvordan det er.» «Jo da.» Nathan gjorde det. De levde i et ekstremt landskap på så mange måter. Det var enten helt bra med folk, eller så var det virkelig ikke bra. Det fantes ikke mye midt imellom. Og Cam var ingen turist. Han visste hvordan han skulle te seg, og det ville si at han godt kunne ha befunnet seg en halvtime lenger bort langs veien, hindret av mørket og utenfor rekkevidde, men likevel ha ligget trygt i soveposen sin, med en kald øl fra kjøleskapet i bagasjerommet. Eller kanskje ikke. «Ingen svarte på radioen,» sa Bub. «Det er pokker meg 15
aldri noen der oppe på denne tiden av året, og nå som radiomasten var ute av stand –.» Han gryntet frustrert. «Hva gjorde du da?» «Begynte å kjøre tilbake ved daggry, men det tok likevel en evighet før noen svarte.» «Hvor lenge?» «Vet ikke.» Bub nølte. «Tok vel en halvtime å nå fram til grusveien, og så enda en time etter det. Og da var det bare et par av de lærlingidiotene borte på sauefarmen i Atherton. Det tok år og dag før de fikk tak i sjefen.» «De leier alltid inn idioter borte på Atherton,» sa Nathan og tenkte på naboeiendommen i nordøst. Den strakte seg over et område på størrelse med Sydney. Gårdsarbeiderne der var, som han hadde sagt, noen idioter, men det var den sikreste muligheten der omkring til å få tak i noen. «Så de slo alarm?» «Ja, men innen den tid …» Bub stanset. Innen den tid hadde ingen verken sett eller hørt fra broren deres på rundt et døgn, anslo Nathan. Søket var godt inne i den kritiske fasen før det i det hele tatt hadde kommet i gang. Som vanlig i slike tilfeller ble omkringliggende eiendommer orientert, og alle bidro i letingen, det skulle de ha. På slike strekninger var det få folk og langt mellom dem, så det kunne ta lang tid å nå fram. «Var det piloten som fikk øye på ham?» «Ja,» sa Bub. «Til slutt.» «En du kjenner?» «Næ, en innleid fyr fra traktene rundt Adelaide. Har jobbet for Atherton denne sesongen. En politimann fikk tak i ham via flykommunikasjonen og ba ham fly over området og sjekke veiene.» «Glenn?» «Nei. En annen. Fra operasjonssentralen eller noe.» «Akkurat,» sa Nathan. Det var flaks at piloten hadde oppdaget Cameron i det hele tatt. Driftekarens grav lå tjue mil fra Lehmann’s Hill og området hovedsøket foregikk i. «Når meldte han ifra?» 16
«Midt på ettermiddagen, så de fleste hadde ikke engang kommet seg til Lehmann’s da. Det var egentlig bare jeg og Harry som fremdeles var der ute, men jeg var en time nærmere, så jeg sa jeg skulle ta turen bort.» «Og Cam var uten tvil død?» «Det var det piloten sa. Hadde visst vært det i noen timer, hørtes det ut som. Politimannen han hadde kontakt med via radioen, fikk ham likevel til å utføre en masse tester.» Bub skar en grimase. «Jeg kom hit like før solnedgang. Fyren hadde dekket til Cam, slik han hadde fått beskjed om, men han var temmelig ivrig etter å komme seg av sted. Ville ikke miste dagslyset og dermed måtte bli værende.» Greit nok, tenkte Nathan. Han ville heller ikke ha ønsket å bli her. Han hadde dårlig samvittighet for at Bub hadde fått den oppgaven. «Hvis Cam skulle møte deg på Lehmann’s Hill, hva gjorde han her ute?» «Vet ikke. Harry sa at han hadde skrevet i kalenderboka at han skulle ut til Lehmann’s.» «Ikke noe mer?» «Ikke ifølge det Harry sa.» Nathan tenkte på kalenderboka. Han visste hvor den lå, like ved telefonen, rett innenfor bakdøra i det huset som en gang hadde tilhørt faren deres, og deretter var blitt Camerons. Nathan hadde selv skrevet i den mange ganger under oppveksten. Han hadde også latt være å skrive i den mange ganger, når han hadde glemt det, ikke gadd, ikke ville at noen skulle vite hvor han skulle, eller ikke fant noen penn. Han kjente varmen brenne i nakken og så på klokka. De digitale sifrene var dekket av et fint, rødt støv, og han strøk tommelen over dem. «Når kommer de?» Med de mente han politiet og legen. Med de mente han også to mennesker. Én av hver. Ikke et helt team, ikke der ute. «Vet ikke helt. De er på vei.» Men det ville ikke si at de kom snart. Nathan så ned på presenningen igjen. På sporene på bakken. 17
«Så han skadd ut?» «Jeg tror ikke det. Ikke det jeg kunne se. Bare varm og tørst.» Bub vendte ansiktet ned idet han rørte ved kanten av jordsirkelen med støveltuppen. Ingen av brødrene nevnte sporet på bakken. Begge visste hva det betydde. De hadde sett lignende mønstre lagd av døende dyr. En tanke slo Nathan, og han så seg rundt. «Hvor er alle tingene hans?» «Hatten ligger under presenningen. Han hadde ikke noe annet.» «Altså ingenting?» «Piloten sa at han ikke hadde det. Han ble bedt om å undersøke og ta noen bilder. Mente at han ikke så noe mer.» «Men –.» Nathan gransket bakken med blikket igjen. «Ikke noe ? Ikke engang en tom vannflaske?» «Tror ikke det.» «Så du ordentlig etter?» «Du kan se selv. Du har jo øyne.» «Men –.» «Jeg vet ikke, greit? Jeg har ikke noen svar. Slutt å spørre.» «Ja, greit.» Nathan trakk pusten dypt. «Men jeg trodde piloten fant bilen?» «Han gjorde det.» «Hvor er den, da?» Nå brydde han seg ikke om å skjule frustrasjonen. Det er mer fornuft å få ut av kuene enn den fordømte Bub, som faren deres pleide å si. «Like ved veien.» Nathan glodde på ham. «Hvilken vei?» «Hvor mange veier finnes det? Vår. På denne siden av grensen, litt nord for feristen din. Herregud, de sa jo alt dette over radioen.» «Det kan ikke stemme. Det er en mil unna.» «Åtte kilometer, tenker jeg, men jo da.» Det oppsto en langvarig stillhet. Sola sto høyt, og skyggen gravsteinen kastet, hadde krympet til nesten ingenting. «Cam forlot altså bilen sin?» Under Nathans føtter gikk 18
jordkloden ørlite grann på skrå rundt sin egen akse. Han så uttrykket i lillebrorens ansikt og ristet på hodet. «Sorry, jeg vet at du ikke vet det, det er bare –.» Han speidet forbi broren, til der horisonten lå langstrakt og stille. Den eneste bevegelsen han så, var Bubs brystkasse, som gikk inn og ut mens han pustet. «Har du vært ute ved bilen?» sa Nathan til slutt. «Nei.» Denne gangen snakket han sant, tenkte Nathan. Han kastet et blikk over skulderen. Xander var en mørk skikkelse, framoverbøyd i setet. «Da drar vi.»