Hvemavdemhaddefunnetpååkallelysthusetdebrukte somlekestue,forVillaLupin?SikkertKristine.Detvar hennesforeldresomeidehagen–oghunvaralltidden sombestemte.Navnethaddehunselvfølgelighentetfra lupinbedetsomomkransetdehviteveggenemedutskåret listverk.Johannasålysthusetforsegnå–sekskantet,med vinduerprydetavfargetglass.Fargenelagetet hemmelighetsfyltlysderinne–omdørenvarstengt.
Johanna.
Lydenfradørklokkenvarsåuventetogskingrendeat Johannaforsammenogmistetkaffekoppenigulvet.Den traffteppetogbleikkeknust,mendensvartedrikken bredtesegsomensirkelidenlyseullen.
Detringtepånytt.Hunburdetasegavflekkenmeddet samme,førkaffentrengteinnifibrene,ikkelafargenfeste seg.Menhvorfarligvardetmedenflekk?Teppetvargammeltogslitt.Renateburdehakastetdetforlengst.Menhun varikkedensom…
Detringteentredjegang.Hunhastetutigangen,åpnet ogsåenfremmedkvinne.
«ErduRenateFalck?»spurtekvinnen.
«Nei.Jeger…»
«Jegkjennerdegigjen!»nestenroptekvinnen.«Duer JohannaFalck!Ellerer det barenavnetdubrukernårdu skriver?Erdetkanskjeetpseudonym?Fordet er dusom skriverdekrimbøkene?»
«Determeg,ogjeg heter faktiskJohannaFalck,ikke Renate.»
«Jegharlestnestenallesammen.Deerutroligspennende.»
«Såhyggelig,»klartehunåmumle.
«Jegklareraldriågjetteslutten.»Kvinnenlahodetpå skakke.«Det er krimbøker,erdetikke?Jegharenvenninne somsieratbøkenedinesnarereer…»Huntrakkpusten, lettetydeligvisetterderetteordene.
«Dukangjernekalledemkrimbøker.»Devardet også. «Mendeterdaikkedusomborher?Jegfikkbeskjedom åleverenøklenetilRenateFalckpersonlig.»
«Nøklene?»
«Ja,tilnabohuset.Deterjegsomvaskerogholderrent derborte.»Hunnikketmothusetsomlåskjultbakgrantrærne.
Johannafrøsidetsamme.Hunblekastettilbaketildet somhaddevært–tildethunforsøkteåglemme.Detvar nokåboidettehusetmedaltdetrommet,omhunikke ogsåskullelasegplageavfortiden.
«Jegskalikkevaskederlenger,»fortsattekvinnen.
«Ikke?»
«Nei.Jegmisterjobben.Jegfikketbrevfraadvokaten somtarsegavformalitetene.»Hunrynketpannen.«Kanskjehusetskalselgesnå?Deterpåhøytid.»
«Ogduharnøklene?»Johannavendteblikketmotkvinnenshånd–ogsåetnøkkelknippe.
«De burde selge.Omikkedatterenskalflytteinndit?Det erhunsomeierdetnå,vetjeg,menhunboriutlandetet sted–Italia,trorjegdetvar.»
Kristinesdatterkunneikkeflyttetilbake.Detvarikke trygt.Menhvemskullefortellehennedet?Hunburdefålov tilåglemme,ikkebliskremtunødig.«Nøklene?»gjentok hun.
«Ja,menjegblesomsagtbedtomåleveredemtilRenate Falck.Navnethennesstårpåpostkassen?»
«Hunerminsøster.»
«Å?»
«Ja.»
«Kanskjejegburdesnakkemed henne ?Angåendenøklene,menerjeg?»
«Deterumulig.Minsøsterbleinnlagtpåetpleiehjemfor etårsiden.Nåbor jeg her.Dettevarvårtbarndomshjem.» Detfikkholde.Huntrengteikkeåfortellehelelivshistorien sintilenfremmed.
Kvinnensnuddesegmotgrantrærneigjenognikket. «Deterskammeligathusetharståtttomtsålenge.Det storehuset!»
Detstorehuset. Nestenlikestortsomdettehuset,som nåbaretilhørtehenne.«JegkjennerEliseDahlogfamilien hennes.Ogduvethvemjeger.Dukantrygtleggenøklene igjenher,såskaljegsørgeforathunfårdem.Omdetnåer hunselvsomkommer.»
Kvinnentrakkpåskuldreneograktefremringenmed nøkler.
Johannatokimotogladempåkommoden.
«Dagårjeg.»
Hunnikket.
Kvinnenlottilånøle.«Menjegskulleønske…» «Ja?»
«Omjegbarehaddehattenavbøkenedineforhånden. Jegskullesågjernefåttenhilsenfradeg,medsignaturen din.»
KvinnenkunnefortellehennemeromKristineogdatteren–oghvasomnåskulleskjemedhuset.«Dukanfåen bokavmeg,»tilbødhun.«Jegharnokavdem.Ogkanskje enkoppkaffe?»
«Mentusentakk!Såvennligavdeg!»Kvinnensmatt rasktoverdørstokken.
«Stuenerder,»pekteJohanna.«Baresettdeg,såkommer jegmedkaffen.»
Kvinnenlotsegikkebetoganger,menhastetinni stuen.
Johannahentettermokannenogenekstrakopp,skjenket iogsattesegoverfordenuventedegjesten.
«Mentedudetmedboken?»Kvinnenvirketreddforå blilurt.
«Selvfølgelig.»Johannafanteteksemplaravdennyeste boken,fikkkvinnensnavnogskribletenhilsen.
«Tusentakk!»
«Bareenglede.»Nåmåttehunfåsamtalenoverpåhva
somskulleskjemedKristineshus,menutenåstartenoe forhør.
«Nårkommernestebok?»
«Detvetjegikke.»
«Menduholdervelpåmedenbok?Duharvelikkegitt deg?»Kvinnentokenslurkavkaffenoglottilåventepå enbetroelse.
«Nei.Jegharikkegittmeg.»Detteårethaddehunbrukt altformyetidpåetmanushunikkekunnesendefraseg, verkentilsittegetforlagellernoeannet.Ikkedersomdet hunskrev,varsannheten,elleren del avsannheten.
Hunbetraktetkvinnen,sombladdelittiboken,tydelig forventningsfull.«Duharaltsåvasketihusetlikesiden…» begyntehun,menholdtinne.Detbødhenneimotåsette ordpådetsomhaddeskjedd,kjentehun,åsidethøyt. Ordenevillehaenvirkning,ogdekunneikketastilbake.
«Likesiden tragedien.»
Johannanikket. Det varetordsomalltidkunnebrukes. Ogentragediehaddedetvært.«Toårnå,»sahunlavt.
«Ettomthusitoår.Ja,formeghardetjoværtengod inntekt.Jegharfåttbetaltforågåditengangiuken,holde rentogfølgemedpåatingenuvedkommendeharværtinne påeiendommen.Deterjoetunderathusetharfåttståifred sålenge.Detliggerfaktiskganskebortgjemt.Eninnbruddstyvellernoenungdommermedformyeeventyrlyst,kunne hakommetseginnditifredogro.Ingenhaddemerketnoe. Altkunneværtramponertogverdisakenestjålet.»
«Mendetharikkeskjedd?»Detsammekunnesiesom hennes hus.Entettoghøygranhekkskjultedetfraveien. Ingenvillesedetdersomnoenbrøtseginn.
«Nei,heldigvisikke.»Kvinnenlentesegfrem,fortrolig. «Sølvtøy,malerier.Alterder.Datterentokikkemedseg noe.»
«Deharkanskjeinstallertalarm?»DethaddeRenate snakketomimangeår,utenatdethaddeblitttilnoe.
«Bareetskiltsom påstår atdeteralarmder.Dethar
antageligvirket.»Kvinnensmilte.«Pengerspart.Dessuten erdetmyeplundermedalarmer.Ogfeil.Deutløserseguten grunnogskremmerfolkunødig.»
Detstemtesikkert.«Erdetdusomharklippetgresset også?»Hunhaddehørtlydenavengressklippernoenganger.
«Nei,detharadvokatengjort.»
«Advokaten?»Detlødmerkelig.
«Ja,hanerenvennavfamilien.»
Hunbøydesegfrem.«Hvaheterhan?»
«UlrikHolmen.»
Ulrik.Hunhusketham.Hanhangalltidsammenmed Kristinessønn,Lukas.Nåvarhanaltsåblittadvokat. «Anerduhvorfordegjørforandringerakkuratnå?»
«Jegtrordetharmedetdødsfallågjøre.»
Hunrettetryggen.«Etdødsfall?Hvemerdetsomer død?»
«Jegvetikke.»Kvinnensblikkvarunnvikende,fortrolighetenborte.
Johannagranskethenne.Hunvissteselvfølgeligmyemer omfamilienennhungainntrykkav.Hunhaddehatthuset forsegselvengangiukenitolangeår.
«Jegskullegjernehafortaltmer,ettersomjegliker bøkenedinesågodt,ogduvarsåsjenerøsatdu…»Hun kastetetblikkmotdensignerteboken.«Menjegharfaktisklovetdiskresjon.Visomvaskerhjemmehosfolk,får alltidviteetogannet.Mendettarsegikkeutåspreslikt.»
«Selvfølgeligikke.»
«Folkmåværetryggepåatdekanstolepåoss.»
Johannanikket.«Menjegskullegjernehavissthvem somerdød,ogomEliseskalflyttetilbake.»
Kvinnenbarenikket.Detvarikkemeråfåutavhenne. Ansiktetvarlukket.Johannagaopp.«Vetdunårnøklene blirhentet?Detmåjegnestenvite.»
«Imorgenettermiddag.»
«Daskaljegholdemeghjemme.»
Kvinnendrakkrestenavkaffen,grepbokenogreisteseg. «Tusentakk.Jeggledermegtilålese.»
Johannafulgtegjestenutogbleståendeidøråpningen, medblikketvendtmotgranenesomskjultedetsomhadde værtKristineshus.Menshunstoder,hørtehunskrittover grusen–ogsåenungmannkommehastendenedmot huset.
Etsinnestegihenne.Hunkjentetypen,visstehvahanvar uteetter.Hanvarikkedenførstesomhaddeværtpådøren detteåret.FørdethaddemennsomhamplagetRenate, ogdethyppig.Søsterenhaddeklagetsinnødhvergangde snakketsammen.Menneneluktetselvfølgeligathunvar gammelogglemsk–somhunvarpådettidspunktet.Men lettlurthaddesøsterenaldrivært.Hunsendtedembortmed uforrettetsak.
Hunvillegåinnogsmelleigjendørenfornesenpåham, menvarforsenivendingen.
Hansatteoppfarten,stoforanhenneogsmiltebredt. «Goddag.»
«Goddag.»
Hanraktefremetvisittkort.Huntokikkeimot.
Hangjentoknavnetpåfirmaet.«Minkollegalaigjenen heldelmateriellher.Harderesettpåtilbudetvårt?»
«Viharfåttmangetilbud,»sahunavvisende.«Viselger ikke.»
«Detteerenfantastisktomt.Deresitterpåstoreverdier. Dekanrealiseres nå.Ingenvethvordanmarkedetutvikler seg,menakkuratnåkanvitilbyensværtpensum.»Han sloutmedhendene,somforåfavneheledenstoretomten, somstraktesegutpåallesideravhuset,vissteselvfølgelig hvormangeboligersomkunnebyggesher.«Viharkjøpt naboeiendommen.»
Hunrykkettil.IkkeKristineshus?Vardetderfordeikke lengertrengtevaskehjelp?
Hanpekteidenandreretningenognevnteensum. Hunkjentelettelse.DersomKristineshusblesolgttilen
utbygger,forsvantgrantrærne.Destopå hennes eiendom. Hennes ?Kristinelevdeikkelenger.Hvabryddebarnahennessegomnoengamlegrantrærsomstengteforsologlys? Dekunneforsvinnenårsomhelst,ogdavilledettehuset liggelangtmeråpentogsynlig–franord.Detvillebliet heltannethus,hagenhervilleikkelengerværeenlukket, nestenhemmeligverden.Dakunnehunikkearbeide–eller boher.
«Detersværtmyepenger.»Pånyttraktehanfremvisittkortet.
Hunkunnesagtathunikketrengtepenger,mendet haddeikkehannoemed.Detfirmaethanjobbetfor,og såmangeandredrevmed,varnoehunmislikte.Dekjøpte eiendommermedstorehagerogvakre,gamleeneboliger, ogsøkteomrivningstillatelse.Somregelfikkdeneiiførste omgang.Slikehusbleansettsomverneverdige.Devaren delavbyenshistorie.Daloteiendomsutviklernehuseneforfalletilingenlengersåverdienidem.Nåkomtillatelsen, ogdevarraskemedårive.Dehuggetnedtrærne,planerte tomtenogpressetinnsåmangeleiligheterdeklarte.Store ogdominerendebyggkomoppoveraltogfortrengtealt grønt.Dethaddebegyntpådegamlebondemarkeneifjellsiden,fortsatti…
«Nåfikkdunoknoeåtenkepå,»smiltehantilfreds. «Detdreiersegommyepenger.Ogdenneeiendommener jodenstørsteigaten,jaihelenabolaget.»
«Viselgerikke!»sahun,utenåbrysegomålaham viteathunikkevarnoe vi,menganskealeneomavgjørelsen–etteratRenatehaddetrukketsegtilbaketilsinegen dunkleverdenoghavnetpåpleiehjem.
Hansenketstemmen.«Vikanværevilligetilågåenda høyere.Detvilleværegunstigforossåbyggeutunderett her.Igjenpektehanmotnaboeiendommen,derarvingene antageligvargladetil.Deboddelangtunnaogslappåleve medresultatetavsalget.Franåavskullehunlatrærnepå densidenavhagenvoksesegsåhøyedebareønsket.Det
versteavdethelevarforrestenatsåmangestore,gamle trærforsvantiprosessen.Hvorforvardetingensompassetpå dem idennebyen?Fugleneogaltannetlevendesom boddeidem?
«Detskalværemuligheterderborteogså.»Hansnudde segmotgrantrærne,tydeligkritisk.«Eierenerbosatti utlandet.Trærnevokservilt.Engranhekkmåklippes.Holdesnede.»
«Deterikkeenhekk.»
«Hvamenerdu?»
«Deterenrekkemedgraner.Deharalltidfåttvokse fritt.»
«Jegtroddedetdreidesegomenforsømthekk.»Hanga segikke.
«Davilledenikkesettslikut.»Detfantesnokavforsømtegranhekkerinabolaget,ogdevarisannhetikkenoe vakkertsyn.Hunpektemotveien.«Det erenhekk.»
Hansmilteanerkjennende.«Ogdenharduallæreav. Deterslikengranhekkskalseut.»
Hunnikket.Detvarikkehunsomhaddestelthekken motgaten,menhunvisstehvordandetskullegjøres.
«Menetterminmeningerikkegrandetrettevalgetnår detkommertilhekk,»fortsattemannen.«Hagenblirfor mørkoginnstengtbakallgranen.»
Dettjenteikketilnoeåmotsiham.«Valgavhekkeren smakssak,»sahun.«Eierenderborteflytterforrestentilbakenå.Husetkommerikkeforsalg.»
«Erdusikker?»
«Heltsikker.»Detvarhunjoslettikke. Hanmerketselvfølgeligmotviljenhennes.Hungjorde ikkeakkuratnoeforåskjuleden.Hansmilteinnsmigrende. «Vierimars,menvinterenslipperikketaketiår,»begynte hankonverserende.«Menkrokusenkommerfint,serjeg. Denkanmanstolepå.»
Hunfulgteblikkethans.Krokusenblomstretganskeriktigrikelig.Delysendeblåblomstenedekketgressplenene
mellomhusetoghekkenmotveien.Mormorenhaddeplantetdem,visstehun,dahusetvarnytt.Dersomhanfikk detsomhanønsket,villebådekrokusogandregamleløkblomsterogstauderbliborteforgodt.«Eiendommener ikketilsalgs.Farvel!»sahun,toketskritttilbakeoglukket døren.
Tankenpånøklenegahenneikkefred.Debleenuimotståeligmulighet,trakkhennetilseg.Dersomhunskullegåinn iKristineshus,måttedetskjeførdetblemørkt.Hunkunne ikketennelysderborte.Detvarforrisikabelt.Noensom vissteathusetstotomt,kunnekommeforbi.
Hungikkrasktutigangen,nøltebarenoensekunderfør huntokpåsegenvarmjakkeoggrepnøkkelknippet,ladet ilommenogkjentetyngden.Sååpnethundøren–førhun rakkåombestemmeseg.Hunlåste,kjenteetteratdøren virkeligvarlåst,slikhunpleide,ogbleståendepåtrappen etøyeblikk.Det var kaldt,somdeninnpåslitnemannenfra utbyggerfirmaethaddepåpekt.Entaussvarttrostsattpåen gren,ventetpåvåren.Enbilpasserte.Hunvilleikkegåut pågaten,mengjennomhagen.Dakunneingensehenne.
Buksbomhekkenestogrønneogtette.Hunhaddelagten heldelarbeidiåbeskjæredem,etteratRenatehaddelatt demgrovilt.Dasøsterenoghunvarsmå,haddedekalt dennedelenavhagenfor labyrinten.Detvaringenlabyrint, bareenslagsbuktendeallésomførteinntilensteinplatting medbenkerogetbordmedplateavskifer–ogetsolurpå sokkel.Alleensnoddesegvideremotetfuglebad–ogmunnettilsistutforanrekkenavgrantrærsomskiltedetoeiendommene.Hvadensomengangplantetbuksbomhekken, haddetenkt,varumuligåsi.Kanskjehanellerhunhadde hattforvaneåsnikesegmellomhuseneogønsketåkunne gjøredetiskjul?Detskjeddemyeblantnaboer.Menvedkommendemåttehattgodtid,sålangsomtsombuksbom vokste.Ellertenktpåetterkommerneogderesmuligheter.
Detvarmorensforeldresomhaddefåttdettehusetopp-
ført,menhvemsomhaddebyggetKristineshus,antehun ikke.Hunhaddeikkeværtmerenntre–fireårdadefikk nyenaboer.
Hunstansetvedfuglebadet.Dennehagenhaddeværtet eventyrforbarn.HerhaddeRenateoghunlekt,ogsåKristine,dafamilienhennesflyttetinn.Nåfantesdetingenbarn somkunnelekeher,ogdersomdesolgte,komalttilåbli utslettetogjevnetmedjorden–buksbom,roser,staudebed, frukttrærogandretrær,grusgangenesomsnoddesegrundt påheleeiendommen.Alt.
KanskjeElisehaddefåttbarn?Ellerbroren?Hunfortsatteognåddedemørke,høyegranene.Degamletrærne måttehafunnetetoptimaltvoksestedher.Ingensporav visneellerglisnepartiervaråse.Altvargrøntogtett.Hun bøydesegogstoundertreetderKristineoghunhaddehatt dukkestue–enavflere.Denederstegreinenenåddehelti bakkenoglagetethemmelig,literom.Bakkenvarmykav lagpålagmedgamlebarnåler.Herkunnedegjemmeseg –foralleunntattRenate,somkjentestedenederes.Men hunvarseksåreldreogikkealltidinteressertiålekemed dukker.
Hunfortsatte,ogstoinabohagen.Denvarlangtmindre ennhennes,ogdetvartydeligatdenikkehaddeværtstelt pånoenår–bortsettfraatgressetvarblittklippet.Hun såsegom.Detvarstilleher.Bråttsavnethunenlydfra barndommen.Ihusetbortenfordetteigjen,haddedetbodd enpianist.Hanøvdebådesentogtidlig,ogdehaddevært vanttilåhøremusikkenhansstrømmeutgjennometåpent vindu.Nåvarhandød.Hunanteikkehvemsomboddeder. Husetvarblittseksjonerttiltoellertreleiligheter–noesom varenlangtbedreløsningenndenutbyggernesomregel foretrakk.
Ytterdørenvarganskeriktigprydetmedetskiltsomforkynteateiendommenvarbeskyttetavenalarm,mendet behøvdehunikkeåtahensyntil.Hunlåsteopp,smattinn ogstoivindfanget,somikkelengervarfulltavbarneklær,
skoogstøvler.Såfortsattehuninnienstorgangmeden rekkelukkededørerogentrappsomførteopptilenmørk annenetasje.
Hjertethamret.Herhaddehunikkeværtsidenlengefør Kristinedøde.Huntrakkpustendyptoggikklangsomt videre,innidenmidterstestuenmedglassverandaenog utsiktenmotdalenderjernbanenenganghaddegått.Der blehunståendemidtpågulvet.Lyttet.Gamlehusvarfulle avstemmer.Desnakkettildensomvillehøre.
Hun ville ikkehøre.Hunhaddenokmedstemmenei husetsomnåtilhørtehenne.I dette husetvarhundessuten bareengjest–enubudengjest.Varhunreddforhvastemmenekunnerøpe?Reddforåfåviteomhunhadderett? Detlåenhistorieherinne,menhunkunneikkebrukeden. Hunskrevsideetterside,menvissteikkehvorforhuntok segbryet–nårdetaldrikunneblienbokavdethunskrev. Detvardessutenbaregjetninger.
Isbjørnskinnetlåsomfør–vedkurvstolenepåverandaen.Hunhaddegrøssetoverdetsombarn–hvergang hunvarher.Delange,gulehjørnetennenevarsynlige,og dethaddeføltesfarlig,menspennende,åstikkehendene innigapet,aldrihelttryggpåatbjørnenfaktiskvardød. Dethviteraggetvarstrittogslettikkemyktåberøre,som mormorenspelser,somhangiposerpåloftethjemme.
Kristinesmorhaddeværtstoltavdetstoreskinnet.Det varengavefraenellerannenviktigkundeavKristinesfar –somhaddevirketmeritvilomdetvarriktigåhanoe sliktsompynt.Detvarikkebraåskyteisbjørner,haddehan sagt.Kristinesmorhaddeleddogsagtatbjørnenvarskutt iselvforsvar.Hvavar det,haddeKristinespurt.Fornoken gangåfåhistorienombjørnensomhaddegåtttilangreppå etjaktlagpåSvalbard–ognestendreptenavmennene. Det erbareenunnskyldningforådrepebjørnen,haddefaren sagt.
Detovaruenigeommye,ja,dekranglethøylyttogofte. Mendevarselvfølgeligforlengstdøde–ogferdigkranglet.
Kristinesmorhaddeværtenkvinnefolksnakketom.Hun fikkoppmerksomhethvorhunenngikk–foreldremøterpå skolen,handleturertilkolonialbutikkenpåandresidenav gaten.Kvinneneinabolagetmisliktehenne.Kanskjemest fordiektemennenederessålangtetterhenne?Ogfordihun ikkehaddenoeninteresseavåbliendelavsyforeningerog foreldregruppereller17.maikomiteer.Johannasynteshun sådenelegantekvinnenmeddetlange,lysehåretsittei enavkurvstolene,medetglassvinihånden,ellersnarere, champagne.Hørtelatteren.Hunvaralltidkostbartkledd. GarderobenhenneshaddeværttilinspirasjondaKristine oghuntegnetklærtilpapirdukkenesine.
Detvardyrtålevesomdegjorde,ogJohannavissteat husethaddeværttungtbelåntdaKristinearvetdet.Men Kristinehaddeselvfølgeliggiftetsegrik.Huntoketter morenidetmeste.
Hununngikkåtråkkepåisbjørnen,skrittetoverdenog måttesmileavsegselv.Detvarbarndommensredselfor deskarpe,gulehuggtennenesomfremdelessattikroppen. Hunstiltesegvedettavvinduene.Lysthusetvarrevet,sporeneborte.DetvarderdehaddefunnetKristine,visstehun. Antagelighaddeikkebarnahenneslengerorketåsepådet somhaddeværtetsamlingsstedilysesommerkvelder,men somvarblittet åsted forenforbrytelse.Hunforsøkteåse lysthusetforseg,menformangeårhaddegått.Minnerom andrelysthusstoiveien.
Hunfortsatteinninabostuen.Denvarinnredetsomet kombinertkontorogbibliotek.Derveggeneikkevardekketavbokhyller,hangfotografieravfamilientettitett.Her varflestbilderavKristineogavmoren,sammenellerhver forseg.Devarlikevakre.Familielikhetenvarslående.To småbilderfangetoppmerksomhetenhennes.DetvarKristineoghunselv:Pådetenestodeisnøen,leendeognestendekketavhvitt.Detvartydeligatdehadderulletsegi snøen,ellerlaget«engler».Ogtiltrossforatdetvaretsorthvittbildevardetlettåseatdehaddeblussenderødekinn.
Pådetandrebildetvardetsommer.Desattienblomstereng,medhversindukkeifanget.Kristinehaddesilkesløyfeihåretogfinkjole,hunselvselebukse,arvetetter Renate,selvfølgelig.Hunhusketikkedisseøyeblikkene, ikkeatnoenhaddefotografertdem,menhunhusketselve leken.Denhaddepågåttgjennommangeår,heltfraKristinesfamilieflyttetinnher.Oghunhuskethvordandet varåplukkeblomsterpådestorebondemarkeneoppei fjellsiden.Forglemmegeivardeallermestattraktiveblomstene.Degjemteseginnemellomgress,smørblomsterog engkarse.Dersommanbruktehendenetilåbøyedehøyereplantenetilside,kunnemanværeheldigogfinnedem –lysendeblåogvakre.Somsmåhemmeligheter.
Hunrettetryggenogkjenteenoverraskendetristhet. Hvahaddehuntenktpådahunlåsteseginnhit?Hva troddehunathunkunnefinne?Hunhaddeikkeværther dadetskjedde,haddebareRenatesfortellinger–somble merogmeruklaresommånedenegikk.Hunselvhadde boddlangtbortepådettidspunktet.Mennyhetenhaddepå etmerkeligvisikkeforbausethenne.Kanskjedetvarforfatterenihennesomhaddereagert?Hunhaddeentendens tilålageenblomstrendefantasiavalt–haddealltidRenate sagt.Detfantesdessutensåmangefortellingeromkvinner somKristine. Defikksomfortjent,samangjerne–etterpåklokt.Kanskjevarhunselvenslikkvinne.Menhunhadde værtflinkeretilåskjulesporenesine.Sålangthaddehun ikkefåttsomfortjent.Mendetkunneennåskje.
Detskumretute.Hunfortsattegjennomværelsene,gikk raskt.Detmestevarsomhunhusketdetfrabarndomog ungdom.Kristinehaddeikkeforandretpåmye.Tiltross foratdetvarblittvaskether,luktethusetinnestengt.Elise boddeiRoma.Hunkomnokbarehjemforåselge.Ogpå grunnavetdødsfall.
Hungikkut,låstedørenettersegoglotblikketsveipe overhagenoghellegangensomførteopptilveien.Kunne noenhasetthenne?Huntroddeikkedet.Bortsettfraetpar
bilersompasserte,ogsomvanligkjørtealtforfort,vardet ikketegntilandremennesker.Svarttrostenvarliketaus, menenflokkspurverkvitrethektiskienavbuskene.
Hunvilleunnesegetglassellertomedgodvinoggikk nedikjelleren.Dahunhaddevalgtsegenflaskeiboden, fortsattehuninnikjellerstuen.Morenhaddeværtetbortskjemtenebarn.Etterathunvarkonfirmert,haddeforeldrenehennesinnredetdennedelenavdenstorekjellerenfor henneogvennenehennes.Herkunnedeha dansemoro, sommormorenhaddekaltdet.Herfantessittegrupper,som påenrestaurant,ogetlite,åpentgulv.Påettidspunktvar detblittbyggetenbar–meddiskoghøyekrakker–oghyllertilvinogsterkeredrikk.Davarnokmorenvoksen.
Hunfantenvinåpnerogetglass,trakkoppflasken, skjenketvinenogsattesegvedettavbordene.Vinensmakte somhunlikteden,tørrogkompleks.Hundrakknoenslurkerogkjenteathunfalttilro.Hunburdeikkehagåttinn iKristineshus.Hvagodtskulledetføretil?Detførtesnareretilatmyehunønsketåglemme,blealtfortydelig.Hun kunneføyetilmerimanusethunholdtpåmed,menkunne aldriblisikkerpåatdethunskrev,varsannheten.Hvorfor skrevhun?Dersomdetskullegisut,måttehunforandrepå såmyeathunlikegjernekunnelageenheltnyfortelling.
Etdødsfall,haddedamensagt.Hvemkunnedetvære? Damenhadde visst,menikkevilletrøpenoe.
Enkaldtrekknåddehennefrakjellergangen.Hunhadde sittethernedeforlenge.Lengenoktilatdethunminstav altønsketåtenkepå,komsnikende.Detvar her dethadde begynt.Ogdethaddeværtsåaltforlett–enlek,somraskt blenoeannet.
Hunreisteseg,tokmedvinenoggikkopptilarbeidsrommetiandreetasje.Blikketfaltpåenhyllemedgamlefotografialbum.Morenhaddeværtivrigmedalbumene,sittet medsmåfotohjørner,limtinnogskrevetsirligeteksterog datoermedhvitpennpåsorteark.
Idetsammekomhuntilåtenkepålysthusetsomvar revet.Etinnfallfikkhennetilåletesegfremetternoenbilderhunmenteåhuske.Kristineoghunhaddehattteselskapermeddukkenesinederinne.Etpargangervardeblitt fotografert.Påetavbildenestodeihvertsittvindu,med pannenklistretmotglasset,somtosmåfanger.
Hunbladdeseggjennomalbumene,fantdetretteogstålsattesegmotsynetavKristineilek–idetsommangeår senerebleet åsted. Arketvartomt.Baresporetterlimog morenssirligehåndskriftvarigjen: Juli1958.Johannaog KristineiVillaLupin.
Hvemavdemhaddefunnetpååkallelysthusetdebrukte somlekestuefor VillaLupin ?SikkertKristine.Detvar hennes foreldresomeidehagen–oghunvaralltiddensombestemte.Navnethaddehunselvfølgelighentetfralupinbedet somomkransetdehviteveggenemedutskåretlistverk.Hun sålysthusetforsegnå–sekskantet,medvinduerprydetav fargetglass.Fargenelagetethemmelighetsfyltlysderinne –omdørenvarstengt.Menhvorvarfotografiene?Hadde defaltutellerblittfjernet?
Hunlettebakalbumogbøker,utenåfinnenoe.Såsatte hunalbumetpåplass,heltemerviniglasset,trakkutstolenvedskrivebordetogåpnetPC-en.Manusetfikkvente. Detbestevaromhunslettetdetogforsøkteåglemmehele historien.Menisåfallburdehunflyttetilbaketilkystbyen hunhaddeforlatt.Sålengehunbodde her,vardetumuligå glemme.Menhun kunne ikkeflytte.Davillehusetblirevet oghagenjevnetmedjorden.OgRenatevillebliheltalene.
Etnyttdødsfall.Detkunneværehvemsomhelst.Enfjern vennavElise,engammelslektning.Elisekomhit.Davar veldødsfalletforkyntilokalavisen?Hunåpnete-avisenog letteseggjennomdesistedagenesdødsannonser.Kvinner påhennesalderfulgtemedidødsannonsene,visstehun, menhunselvkjenteenmotviljeogholdtsegunnademså godthunkunne.Dethaddesikkertførttilathunoverså noehunburdehavisst,mendetfikkståsinprøve.Folkhun
haddekjent,dødeogblebegravet.Omhunvartilstedeeller ikkeunderdentristeseremonien,betyddeikkenoe.
Hunfantannonsen:Kristinessønn,Lukas,vardød,og begravelsenskullefinnestedomtodager,ikirkenderhun selvvarblittdøpt.DennegangenkomElisehjemforå begravesinbror.Stakkarsmenneske.Førstmoren,ognå, baretoåretter,broren.Hunblealeneigjen,utenforeldre ellersøsken.Menhvemsomvillehentenøkleneimorgen, varikkegodtåsi.DetkunneværeUlrik,advokaten.Hun lesteannonsenengangtil.Lukasblebare37år,ogom hanhaddehattkoneogbarn,varuvisst. Dyptsavnet,sto det. Avfamilieogvenner.Hunmåttegåidenbegravelsen, avfleregrunner.OghunmåttebesøkeRenateogfortelle hennenyheten.
Hunnåddekirkegårdenoggikkfortere.Herlåsåaltfor mangehunhaddekjent–foreldrene,Kristineog hennes foreldre,naboerogfjerneslektninger.Kirkegårdenvarvakker, slikkirkenogsåvardet.Denlåderpåhøydensomentung borgavstein,medklokketårnavmørkttre.
Hungikkikkeinnpåkirkegården,tokistedetenbue tilhøyreforkirken,forbimonumentettilminneomfalne underkrigen,dengamlesteinkjellerenogeiketreet,svingte innpåveiensomgikklangsdeåpnemarkene–oglengst bortemunnetutimotorveien.Detvaretunderatmarkene fremdeleslåher,atdefikkværeblomsterengeromsommerenogskibakkeromvinteren,tilgledeforsmåogstore.Det haddeikkemangletpåforsøkfrautbyggerne,visstehun. Noenhaddetattoppkampenogforsvartdeåpnemarkene, gangpågang.Ennålådeher.Detfantesvisstenellerannen klausulsombeskyttetdem.
Pleiehjemmethaddeutsiktmotlindealleenogmarkene. Detvaretpentogettertraktetsted,detretteforRenate –omhunnåvaristandtilågledesegoverutsikten.Kanskjehunikkelikteåbosånærkirkegården?Fradenkunne hunsebarndomshjemmet–ogbliminnetomhvorfortog
ubarmhjertigtidengikk.Omhunidetheletattforlothagen somomgapleiehjemmet.
Dameniresepsjonenhilstesmilende.«Renateerpå værelsetsitt.Hunkjentesegsliten,sahun.»
Detvardethunfikkhørehverganghunkomhit.Hun nikketoggikkopptrappen.Renateholdtsegforsegselv ogvarmyetrett.Vardetslikdetvarånærmesegåttiår? Komtretthetensigende,somettungtteppedetikkenyttet åslåssmot?Tankenvarubehagelig.
Hunåpnetdørenforsiktigoglukketdenbakseg.Renate sattilenestolenvedvinduet,røpetmedenlitenbevegelseat hunhørtenoenkomme,mensnuddesegikke.
«Determeg.»
Fremdelesvardetingenreaksjon.Huntrakkenstolbort tilsøsterens.Renatesansiktvarlukket,nærmeststrengt. Dethendteathunblereddforatsøsteren visste.Athun haddeskjøntaltdengangen–ellermedtiden.Meningentinghaddesålangttydetpådet.
Hunsattesegogkjenteenstigendemotviljesomga hennedårligsamvittighet.MenRenatehaddealdrivært enkelåhamedågjøre.Detohaddeikkeståtthverandre nær.Hunfikklysttilåsinoesomvekketsøsteren,skapte enreaksjon–istedetforåbegynnelangsomtmednoen ordomværetogspørsmålomhvordansøsterenhaddedet dennedagen.
«Lukaserdød,»sahun,medlittforhøystemme. Renatelotikketilåreagere,snuddesegbaremotvinduet.HunhaddeselvfølgeligforlengstglemtKristines sønn.Ellervardetslikathantilhørteenfortidsomvar fjernnoktilathunkunnehuskeham?Søsterenhaddeforlattnåtiden.Fjernetseg.Detbetyddekanskjeathunlevde ifortiden.
Lydenframotorveienvaretjevntsus.Renatevirketbrått urolig.«Hvordanskjeddedet?Hanerung.»
Var ung.«37år.Jegvetikkemerenndetsomstoiavisen. Hanerdød,ogbegravelsenfinnerstediovermorgen.»