HJULSKIFT
BøkerforvoksneavVigdisHjorth:
Gjennomskogen,roman,1986
DramamedHilde,roman,1987
Medhåndenpåhjertet,roman,1989
Etdikttilmormor, roman,1990
Franskåpning, roman,1992
Dødsheriff,roman,1995
Ubehagetikulturen (sammenmedArildLinneberg),roman,1995
Hysj,roman,1996
Takk,ganskebra,roman,1998
Enerotiskforfattersbekjennelser,1999
Hvaerdetmedmor,roman,2000
Ombare,roman,2001
17.15tilTønsberg,roman,2003
Dubrovnik, reiseskildring,2004
Fordelerogulempervedåværetil,roman,2005
Hjulskift,roman,2007
Tredjepersonentall,roman,2008
Snakktilmeg, roman,2010
TredvedageriSandefjord, roman,2011
Leveposthornet!, roman,2012
Frydogfare,essayomdiktningogeksistens,2013
Etnorskhus,roman,2014
Arvogmiljø,roman,2016
VIGDIS HJORTH
HJULSKIFT
Roman
©J.W.CappelensForlaga.s2001
©DenneutgaveCappelenDammAS,Oslo,2017
ISBN978-82-02-54425-6
1.utgave,1.opplag2017
Omslag:ØyvindTorseter
Sats:Type-itas Trykkoginnbinding:ScandBookUAB,Litauen2017
Materialetidennepublikasjoneneromfattetavåndsverklovens bestemmelser.UtensærskiltavtalemedCappelenDammASerenhver eksemplarfremstillingogtilgjengeliggjøringbaretillattidenutstrekningdet erhjemletilovellertillattgjennomavtalemedKopinor,interesseorganfor rettighetshaveretilåndsverk. Utnyttelseistridmedlovelleravtalekanmedføreerstatningsansvarog inndragning,ogkanstraffesmedbøterellerfengsel.
www.cappelendamm.no
IDet er vår. Menneskene myser mot sola. Sitter på benkene og sløver. De som går, går langsomt. Ingenting haster. Over hele universitetsområdet hviler en dempet stemning av oppbrudd. Eksamen er over. Resultatene hengt opp. Professorer, stipendiater, de kontoransatte har et og annet å gjøre, men undervisningen er slutt. Trykket fra studentene er borte. Mange har reist. Andre rydder lesesalsplassen for te og leverer lånte bøker til biblioteket. Tar farvel med hverandre når de møter hverandre tilfeldig på de hellelagte gangene. Sitter i gresset under trærne eller i de brede steintrappene og har tid til å prate om andre ting. Drikker øl ved bordene som er satt ut utenfor kantina. Hun pleier å like denne tiden av året. Det faglige kommer i bakgrunnen, det er de menneskelige relasjoners tid. Summingen av stemmer har en annen klang. Sommerjobbene diskuteres, ferien planlegges, hjemstedene skal besøkes, kjærestepar skal skilles for en stund. Snart sees de igjen og flytter sammen og tar eksamen, får barn, får jobb, noen av dem som stipendiater ved hennes eget institutt, som hun selv i sin tid. Det lukter kløver og nyklippet gress, langt borte høres lyden av gressklippe-
ren. Professorene tar farvel med sine særlige studiner. Studinene tusler ned mellom blomstrende kastanjetrær med fuktige øyne, professorene går i motsatt retning gjennom villaveier til kone og barn. Hun pleier å like denne tiden av året. Full av milde følelser og blomsterstøv. Selv om hun ikke har vært så mye på instituttet de to siste årene, fordi hun har hatt forskningsfri og brukt tiden på kvinnelige attenhundretalls-lyrikere, så har hun hatt sitt kontor der, sin posthylle, sin stasjonære pc, hun har vært sensor hvert semester. Denne tiden av året har alltid vært den beste. Korte, dovne dager, en følelse av åpenhet mot framtiden, sommeren like foran, høsten langt borte, en åpenhet mellom menneskene. På denne tiden har de beste samtaler funnet sted, mellom kolleger, med enkelte studenter, med ansatte på andre institutter hun aldri før har møtt. På denne tiden av året hender det de blir sittende utenfor kantina der bordene nå er satt ut, snakker og drikker øl utover ettermiddagen, hendt de blir invitert videre, hjem til universitetsansatte som bor i nærheten. For å drikke mer og snakke om litteratur, politikk og kjærlighet til langt på natt under blomstrende kirsebærtrær mens gresset mørkner. Hun husker sin skjeve gang gjennom tomme gater hjem, tilbake igjen, barbeint på asfalt som sakte kjølner, med skoene i hånden, nattens lukter som gjorde henne lykkelig. Av og til i armen på en mann, et nytt bekjentskap eller et gammelt, til champagne på sengen for åpne vinduer i den lyse natt. På denne tiden av året blir avskjeder feiret, noen går av med pensjon, andre ut i fødselspermisjon, noen skifter beite, andre har fått stipend og reiser til utlandet, men kommer tilbake igjen,
forandringer feires til sent og de står sent opp om morgenen. Men hun kjenner ikke den gleden hun pleier å kjenne. Den var der ikke i fjor når hun tenker seg om, og kanskje ikke året før der igjen heller. Nå merker hun det. Ingen forventning om at hyggelige ting skal hende og ikke engang noe ønske om det. Søknaden om stipend for å skrive bok om Edith Key (1859–1923) er innvilget, hun har akkurat fått brevet, hun burde være glad, men hun er ikke det. Kjenner ikke noe av det pågangsmotet hun hadde forventet at hun skulle føle, som hun hadde gledet seg til å føle, som det var lenge siden hun hadde følt, som hun savnet å føle. Hvis søknaden ble innvilget, skulle hun brette opp ermene og ta fatt med stor lyst og med stor kraft løfte den miskjente prosaisten fram i lyset, men hun kjenner ingenting.
Det har skjedd langsomt. Hun orker ikke lese referanselitteraturen til hovedfagsstudentene hun veileder, det er forkastelig. Det hender, når hun er sensor, at hun ikke leser besvarelsene helt ut, blar bare igjennom dem og gir karakter midt på treet; hun vet jo hva som står der, når hun har lest de første sidene. Det er forkastelig. Hun er ikke nøye med søppelet lenger. Hun bretter ikke melkekartongene og stapper dem inn i hverandre og legger ikke avisene i den oransje posen for aviser, men kaster dem i det vanlige søppelet. Det hender hun kaster glass i den vanlige søppelposen istedenfor å gå ned i kjelleren til glassesken med det. Det ville aldri skjedd for noen år siden. Hun videresender ikke mailer mot gasskraftverkbygging, hun svarer ikke på sms-er fra Amnesty. Det hen-
der hun kjøper Se og Hør på bensinstasjonen når hun har fylt bensin sent på kvelden for å ha noe å lese etter alt det faglige, for å få sove. Hun har tatt seg i å være spent på hvordan det går i Big Brother-huset. Det hender hun kaster elektriske artikler i søppelet, en defekt hårtørrer, en fjernsynsantenne. Papirservietter, konvolutter og verre: batterier. Hun slurver, hun tar ikke ansvar, hun misholder sin del av samfunnspakten, uten særlige kvaler. Det vil si: Hun noterer seg sin unnfallenhet, og den bekymrer henne, men ikke for samfunnets skyld, ikke for miljøets. Det er ikke hvordan CO2-utslippet vil øke som følge av hennes ansvarsfraskrivelse, som plager henne, men hennes egen tilstand. Hva den er symptom på, hvor det vil ende –ønsket om å løse seg ut, bli fri fra alt, fra alle, til og med sine egne barn, det gir henne en følelse av å være monstrøs, anormal. Ikke fordi hun ikke ser nødvendigheten av samfunnspakten, det gjør hun jo, at alle føler ansvar og yter sin skjerv, hvordan ville verden ellers sett ut?
Det er ikke fordi hun er imot innholdet eller ser svakheter ved denne pakten, vil forbedre eller reformere den, nei, det er ikke noe konstruktivt i hennes neglisjering. Det er ikke det at hun er anarkist eller opprører, det er ingen kraft i hennes motstand, det ligger ingen tenkning bak, derfor er den også så ynkelig. Hun er bare trett, hun føler seg bare fanget, klemt inne i det hun tilhører, middelklassen, det intellektuelle sjikt av middelklassen, i den modernistiske tradisjonen hun tilhører, som en ungdom som ikke orker å bo hjemme lenger, det er det nærmeste hun kommer en lignende følelsesmessig erfaring, en umoden ungdom som krangler med foreldrene om småting, som
ikke holder ut sine formyndere og like fullt er avhengig av dem, økonomisk og på andre måter, og det vet de og tar ikke den unges protest alvorlig, men smiler av den, bak den unges rygg, så banalt er det, så ynkelig. Blir oppgitte, men avfinner seg med at dette må de igjennom, en periode, før den uregjerlige tar til fornuft og faller inn i folden, de faller inn i folden, før eller siden. Men hun orker ikke folden lenger, hun har vært for lenge i folden, en klam og trang fold, hun vil ut, hun vil ikke leve sånn som hun lever, men hvordan skal hun leve da? Vil fri seg fra alt, men til hva, gjøre noe annet, men hva, drite i det, reise bort, men hvor, når hun ikke vet hva hun lengter etter, når det ikke er definert mer presist enn at hun vil så langt bort at tidssonene gjør henne usynkron med norsk dag, så det er morgen der hun er og natt i Norge og omvendt, et sted hun ikke risikerer å høre norsk språk. Ved forrige valg stemte hun ikke, det er forferdelig.
Det er ingenting som provoserer henne, det er ingenting som opprører henne, hun kan ikke se for seg en hendelse eller sak som skulle kunne drive pulsen hennes opp. Og verre: De som opprøres og provoseres og gir uttrykk for det, irriterer henne. I kantina, i middagsselskaper, i pauserommet på instituttet, hvordan de klager over Irak-krigen, hva hadde de ventet seg? Hun er imot den, jada, jada, men hva hjelper det å okke seg? Og verre: Hun tror ikke på dem, de er ikke sinnsbeveget, det er bare reklame: Jeg er imot krigen, jeg er en fredsvenn. Jeg har empati med de svake. Barn og kvinner. Skal vi gå hjem til meg og knulle? Som du forstår vil jeg ta deg varsomt.
Hun har tapt sitt politiske engasjement, og det plager henne, ikke fordi det gjør noen forskjell for verden, det gjør det ikke, men det kjennes som et personlig tap, at hun ikke brenner. At hun ikke tror. At hun ikke kjenner lyst, ingen tro, ingen brann, sånn står det til. Hun føler ikke slik mødre bør føle. Da barna ble store og det var lov å slippe dem, slapp hun dem, og trakk et lettelsens sukk.
Hun håper de vil greie seg, selvfølgelig, men har ingen ambisjoner på deres vegne, ikke noe engasjement i dem, håper de vil greie seg så det ikke blir problemer, kjenner en forpliktelse til å bistå, hvis det skulle bli problemer, men håper det ikke blir det. Fint, sier hun, når de kommer hjem med karakterer og eksamener, det betyr at de greier seg. Hjelper med oppgaver når de ønsker det, men uten entusiasme. Når den yngste sønnen kommer ned til henne uanmeldt, i den uken han bor hos faren sin, føler hun irritasjon over å måtte være mor en kveld hun har gledet seg til å være alene. Hun er lei av å være mor, hun har vært det for lenge, det er en utmattende rolle, hun har spilt den for lenge, kanskje ikke særlig godt, men lenge og nå må hun til pers, for sønnen står på døra og vet han har rett. Å trekke seg fra morsrollen er umulig, hun må vente med å åpne vinen hun har gledet seg til å åpne, hun kikker på klokken i smug og spør om han ikke snart skal opp til faren sin og legge seg, for å få nok søvn, det er viktig for en ung mann. Sånn er det. Sånn er det blitt, at hennes egen sønns uanmeldte nærvær oppleves som en belastning og et overformynderi. Han kommer inn døra og krever en ansvarlighet hun ikke kan la være å ta på seg. Sønnen har rett, sønnen kommer med retten, og Louise
må stille opp, sånn er det, og det plager henne, at hun ikke har mer å gi, at det hun gir, gir hun uten glede. Hun er lei av å være mor, hun er lei av å være professor, fryktelig lei av studenter og de forutsigelige oppgavene deres, særlig lei de lange og flinke oppgavene med imponerende noteapparater, lei av litteraturteori, hva skal det tjene til, trett av litteraturen og lysten på rødvin, men hun smiler og sier: –Nå? Går det bra med deg, vennen?
Det går bra, det er fint, ingen problemer. Snart har han lappen, det er fint, så slipper hun å kjøre ham hit og dit. Hun er lei av å kjøre hit og dit. Hun har kjørt for mye hit og dit, til trening og skole og ishockeykamper, forferdelig lei av å øvelseskjøre med hjertet i halsen, som man må, som mor. –Og hvordan går det med far?
–Han og Reidun ser på opera.
–Hæ?
–Opera, på video.
–Hæ?
Nå stiger pulsen, nå stiger temperaturen, nå våkner engasjementet. Eksmannen ser opera. På video! Han som ikke har sans for kunst, det er det nemlig få som har, de færreste, selv om myndigheter og skolelærere prøver å innbille folk noe annet, at kunst er for alle, den litterære og musikalske kanon for alle, dytter kunsten ned over folket som om alle kan ta imot den, en dose kulturnytt om morgenen gjør susen, og nå opera!
–Da skjønner jeg godt at du kommer til meg!
Eksmannen, for hvem bøker ikke er annet enn titler i hylla, lest eller ikke lest betyr ingen forskjell for ham, han leser dem fordi han tror på myndigheter og skolelærere og den gamle faren hans som sier at de fire store må man lese. Så hva har det gjort med ham at han har lest dem? Han leser for skams skyld og blar sikkert over mange sider og ingen forskjell gjør det uansett, alt er ved det samme bok etter bok, bilde etter bilde, men bøker skal han ha og bilder skal han ha og nå opera! Klassisk musikk skal han spille, det strømmer ut av det digre diskrete stereoanlegget når hun stikker innom og reklamerer for hans dannede kulturelle jeg, men hun går ikke på den! På en øde øy ville han aldri spilt Bach eller hva det er han spiller, han vet det ikke selv engang, aner ikke forskjell på en kantate og en cembalo, han tar det ikke inn over seg, han har ikke evnen, han opplever ingenting, han blir ikke rystet, han blir ikke beveget, han kan ikke! På en øde øy ville han spilt Beatles, og hva så, er det noe galt med Beatles, har hun sagt det? Nettopp ikke! Det er ingenting galt med Beatles, det er saken, spill Beatles for faen, ikke opera! Nå har det gått for langt, nei nå har det gått for langt, hun liker det ikke hun heller, hun derre Reidun, de sitter foran skjermen og gjør seg til for hverandre, for et liv, sett på detektimen for faen, det er jo det dere vil, roper hun i sitt meget opphissede sinn og må sette seg, helt utmattet.
–Har du prøvd nervetabletter?
–Hæ?
–Nervetabletter. Har du forsøkt det.
–Nei.