Victoria Aveyard Rød dronning

Victoria Aveyard

Oversatt av Carina Westberg

Victoria Aveyard Originalens tittel: Red Queen Oversatt av Carina Westberg Copyright © 2015 Victoria Aveyard Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-44098-5 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Sarah Nichole Kaufman Jacket art: © 2015 by Michael Frost Symboler: © 2014 Victoria Aveyard Forsats: Amanda Persky Sats: Type-it AS, Trondheim 2015 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Satt i 10/14 pkt. sabon og trykt på Ensolux cream 70 g Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til mamma, pappa og Morgan, som ville vite hva som skjedde videre, når jeg ikke ante det selv engang.

KAPITTEL ÉN

Jeg hater førstefredag. Da blir det alltid så folksomt i landsbyen, og nå, i midtsommervarmen, er det helt pyton. Der jeg sitter i skyggen, er det ikke så ille, men kroppsstanken, all svetten som følger med morgenens arbeid, kunne ha fått melk til å surne. Luften dirrer av hete og fuktighet, selv sølepyttene etter gårsdagens uvær er varme, og vannet virvler rundt med regnbuestriper av olje og fett.

Torghandelen stilner når alle stenger bodene for dagen. Da er kjøpmennene uoppmerksomme, uforsiktige. Det er lett å forsyne seg av varene deres, og jeg tar det jeg vil ha. Da jeg er ferdig, buler lommene mine av småting, og jeg har rappet et eple som niste. Slett ikke verst etter noen få minutters innsats. Folkemengden setter seg i bevegelse, og jeg lar meg drive med strømmen. Hendene mine piler hit og dit, er alltid i flyktig berøring med en eller annen. Noen sedler fra en manns lomme, et armbånd fra en dames håndledd – bare noe småtteri. Landsbyborgerne haster så travelt av sted at de ikke legger merke til en lommetyv midt iblant dem.

Bygningene som balanserer på høye staur, som landsbyen har fått navnet etter (Staure, veldig originalt, liksom), ruver 7

rundt oss på alle kanter, tre meter over den gjørmete bakken.

Om våren ligger den nedre elvebredden under vann, men nå er det august, og tørke og solstikk hjemsøker landsbyen. Nesten alle gleder seg til den første fredagen i hver måned, når både arbeidsdagen og skolen slutter tidlig. Men ikke jeg. Nei, jeg ville heller ha sittet på skolen uten å lære noe, i et klasserom fullt av unger.

Ikke at jeg har så lenge igjen på skolen. Jeg fyller snart atten, og da blir jeg vernepliktig. Jeg har ingen lærlingkontrakt eller jobb, og dermed blir jeg sendt i krigen, i likhet med alle andre dagdrivere. Ikke rart det ikke er arbeid å få, siden hver eneste mann, kvinne og barn vil unngå å havne i hæren.

Brødrene mine ble kalt ut i krigstjeneste da de fylte atten, alle tre ble sendt av sted for å bekjempe tjernlendingene. Bare Skyne er skrivefør, og han sender brev når han kan. Jeg har ikke hørt fra de andre brødrene mine, Brim og Trame, på over ett år. Men intet nytt er godt nytt. Det hender en familie ikke hører et pip på flere år, og så står sønnen eller datteren plutselig på dørstokken, enten hjemme på perm eller dimittert, hvis vedkommende er riktig heldig. Men vanligvis mottar familien et brev skrevet på tykt papir, preget med kongens monogram, med en kort takk for barnets liv. Kanskje får man til og med noen knapper fra sønnens eller datterens istykkerrevne uniform.

Jeg var tretten da Brim dro. Han kysset meg på kinnet og ga meg ett par øredobber som lillesøsteren min Gita og jeg skulle dele. Det var små steiner med en tåkerosa farge som minnet om solnedgang. Den kvelden tok vi tok hull i ørene på egen hånd. Trame og Skyne videreførte øredobbtradisjonen da det ble deres tur til å dra. Nå har Gita og jeg tre ørsmå øredobber, i ett øre hver, til minne om brødrene våre som kjemper et eller annet sted. Jeg trodde ikke for alvor at de ville bli nødt til å 8

dra, ikke før en legionær med blank rustning dukket opp og tok dem med seg, i tur og orden. Og til høsten kommer det en og henter meg. Jeg har allerede begynt å spare – og naske – så jeg kan kjøpe øredobber til Gita når jeg drar.

Ikke tenk på det. Det er det mamma bestandig sier, om hæren, om brødrene mine, om alt mulig. Kjempegodt råd, mamma.

Nedi gaten, der Mølla krysser Grensen, eser menneskemengden ut, og enda flere borgere slutter seg til de andre. En ungeflokk, på god vei til å bli småtjuver, farer gjennom trengselen på langfingret leting. De er for unge til å være dyktige, og sikkerhetspolitiet griper raskt inn. Vanligvis havner ungene i gapestokken, eller i fengsel ved utposten, men betjentene har lyst til å få med seg førstefredag. De nøyer seg med å gi flokklederne en real omgang juling før de slipper dem fri. Akk, de små gleder.

Et ørlite trykk ved midjen får meg instinktivt til å virvle rundt. Jeg griper neven til den som er dum nok til å prøve å stjele fra meg, og klemmer hånden så hardt at den lille smådjevelen ikke skal greie å stikke av. Men det er ingen mager unge, isteden ser jeg opp i et hånflir.

Kilmer Varre. Fiskerlærling, foreldreløs som følge av krigen, og antagelig den eneste vennen jeg har. Vi pleide å gi hverandre juling da vi var små, men nå som vi er eldre – og han et halvt hode høyere enn meg – prøver jeg å unngå basketak. Han er for så vidt et nyttig bekjentskap iblant. For eksempel når jeg vil rekke opp til de øverste hyllene.

«Du er blitt kjappere.» Han flirer og rister seg løs.

«Eller så er du blitt tregere.»

Han himler med øynene og snapper eplet ut av hånden min.

«Venter vi på Gita?» spør han og tar en bit.

«Hun har dagspass. Jobber.»

9

«Da bør vi komme oss av sted. Jeg har ikke lyst til å gå glipp av forestillingen.»

«Nei, det ville jo ha vært en tragedie.»

«Så da, Mare,» erter han og vifter med pekefingeren. «Det skal liksom være moro.»

«Det skal liksom være en advarsel, din tosk.»

Men han er allerede på vei bort med lange steg, så jeg må nærmest småløpe for å holde tritt. Ganglaget hans er haltende, liksom litt skakt. Sjøbein, kaller han det, enda han aldri har vært ute på havet. Men lange økter på læremesterens fiskebåt har vel en viss virkning, selv om den bare går på elva.

I likhet med pappa ble Kilmers far sendt i krigen, men der pappa kom tilbake ett bein og én lunge fattigere, kom herr Varre tilbake i en skoeske. Etter det stakk Kilmers mor av, og han måtte klare seg selv. Han holdt nesten på å sulte i hjel, men fortsatte på et eller annet vis å yppe til slagsmål med meg. Jeg skaffet mat til ham så jeg skulle slippe å sparke løs på et beinrangel, og nå, ti år senere, er jeg ennå ikke kvitt ham. Men i det minste har han lærlingkontrakt og slipper å dra i krigen.

Vi når foten av åsen, der det er en flaskehals av folk som skubber og dulter hverandre til alle kanter. Det er obligatorisk oppmøte på førstefredag, med mindre du er «en arbeider av vesentlig betydning», som søsteren min. Som om silkebrodering er av vesentlig betydning. Men sølvinger elsker jo silke, ikke sant? Selv sikkerhetsbetjentene, i alle fall noen av dem, kan bestikkes med sånt som søsteren min har sydd. Ikke at jeg vet noe om det, altså.

Skyggene rundt oss mørkner etter som vi klatrer opp steintrappen, mot åskammen. Kilmer tar to trinn i slengen og drar nesten ifra meg, men han stanser og venter. Han sender et selvtilfreds smil ned mot meg og rister en falmet hårtust ut av de grønne øynene.

10

«Iblant glemmer jeg at du har bein som et barn.»

«Det er bedre enn å ha hjerne som et,» glefser jeg og klasker ham lett på kinnet idet jeg går forbi. Latteren hans følger meg opp trappen.

«Du er mer gretten enn vanlig.»

«Jeg kan bare ikke fordra dette her.»

«Jeg vet det,» mumler han, alvorlig for én gangs skyld.

Og så befinner vi oss inne på arenaen, der sola steker hett.

Arenaen ble bygd for ti år siden og må være det største byggverket i hele Staure. Den er av beskjeden størrelse sammenlignet med de kolossale i byene, men likevel, de ragende stålbuene, hundrevis av meter med betong, er nok til å få en landsbyjente til å gispe.

Det er sikkerhetspoliti overalt, de svarte og sølvglinsende uniformene synes godt i mengden. Det er førstefredag, og de er spente på å se arrangementet. De bærer lange geværer eller pistoler, enda det ikke trengs. Tradisjonen tro er vaktene sølvinger, og sølvinger har ingenting å frykte fra oss røde. Det er noe alle vet. Vi er ikke jevnbyrdige, selv om det ikke går an å se det på oss. Det eneste som skiller oss, i alle fall ytre sett, er at sølvinger går med rak rygg. Vi er krumrygget av arbeid, ubesvart håp og den uunngåelige skuffelsen over vår skjebne her i verden.

Inne på arenaen, som mangler tak, er det like varmt som ute, og Kilmer er som alltid omtenksom og fører meg inn i skyggen.

Vi har ikke stoler å sitte på her, bare lange betongbenker, men de adelige sølvingene over oss kan kose seg i kjølige, behagelige avlukker. Der har de mat, drikke, is selv midtsommers, stoler med puter, elektrisk lys og andre bekvemmeligheter jeg aldri vil få tilgang til. Sølvingene lar seg ikke imponere, men klager over de «elendige forholdene». Jeg skulle gjerne ha gitt dem elendige forhold, jeg, hvis hadde kunnet. Vi må nemlig ta 11

til takke med harde benker og noen gneldrende storskjermer som er nesten for lyssterke og støyende til å holde ut.

«Jeg vedder en dagslønn på at det blir enda en råtass i dag,» sier Kilmer og kaster epleskrotten på arenagulvet.

«Jeg vedder ikke,» skyter jeg tilbake. Mange rødinger spiller på slåsskamper med lønnen som innsats, i håp om vinne litt og klare seg gjennom nok en uke. Men ikke jeg, ikke engang med Kilmer. Det er lettere å skjære løs pengepungen til veddemålsagenten enn å prøve å vinne myntene i den. «Du burde ikke sløse bort pengene dine på den måten.»

«Det er ikke sløsing hvis jeg får rett. Det er alltid en råtass som gir en eller annen juling.»

Råtasser deltar i minst halvparten av kampene. De har nemlig egenskaper og ferdigheter som passer arenaen bedre enn nesten noen andre sølvingers. De fryder seg visst over det og bruker superkreftene til å slenge andre slåsskjemper omkring som filledukker.

«Hva med motstanderen?» spør jeg og tenker på utvalget av sølvinger som kanskje kan dukke opp. Telkier, kvikker, nymfer, grønnfingrer, flinthuder – alle fryktelige å se i aksjon.

«Ikke godt å si. Håper det blir noe stilig. Jeg trenger å more meg litt.»

Kilmer og jeg har egentlig ikke samme syn på førstefredagsfeidene. For meg er det ikke morsomt å se to slåsskjemper gå løs på hverandre med nebb og klør, men Kilmer elsker det.

La dem ta knekken på hverandre, sier han. Det er ikke våre folk.

Han forstår ikke hva disse kampene dreier seg om. Det er ikke tanketom underholdning som bare skal gi et lite pusterom midt i alt slitet. Dette er kaldt og beregnende, et budskap til oss: Bare sølvinger kan slåss på arenaene, for bare en sølving kan overleve der. De slåss for å vise oss hvor sterke og mek12

tige de er. Vi hamler lett opp med dere. Vi er dere overlegne. Vi er guder. Det forteller hvert overmenneskelige knyttneveslag disse slåsskjempene deler ut.

Og de har helt rett. Forrige måned så jeg en kvikk sloss med en telki, og enda kvikken beveget seg raskere enn øyet greide å oppfatte, stanset telkien ham som ingenting. Bare ved hjelp av tankekraft løftet han den andre slåsskjempen opp fra bakken.

Kvikken fikk ikke puste, for jeg tror telkien tok et slags usynlig kvelertak på ham. Da kvikkens ansikt ble blått, avblåste de kampen. Kilmer jublet. Han hadde satset på telkien.

«Mine damer og herrer, sølvblods og rødblods, velkommen til førstefredag og augustfeiden.» Kommentatorens stemme gir ekko rundt i arenaen, forsterket av veggene. Som vanlig høres det ut som om han kjeder seg, og det skjønner jeg godt.

Før i tiden var ikke disse forestillingene slåsskamper som dette, men rene henrettelser. Fanger og statsfiender ble fraktet til Arkeon, hovedstaden, og drept med en gjeng sølvinger som publikum. Antagelig likte sølvingene det, og det ble begynnelsen på feidene. Nå kjempet de ikke for å drepe, men for å underholde. Så ble kampene til disse førstefredagsfeidene, som spredte seg til andre byer, til ulike arenaer og tilskuere.

Omsider fikk rødinger adgang, henvist til billige sitteplasser.

Det tok ikke lang tid før sølvingene bygde arenaer overalt, selv i landsbyer som Staure, og det å være publikum, som en gang var et gode, ble en obligatorisk forbannelse. Grunnen til det, sier broren min Skyne, var at det i arenabyer ble registrert langt færre tilfeller av rødingkriminalitet, fritenkning og forsøk på opprør, noe som var sjelden også den gangen. Nå trenger ikke sølvingene ta i bruk verken henrettelser, legioner eller sikkerhetspoliti for å opprettholde ro og orden, for to slåsskjemper skremmer oss like lett.

I dag ser det ut som om de to utvalgte er godt skikket til job13

ben. Førstemann ut på den hvite sanden blir presentert som Cantos Carros, en sølving fra Havnebukta i øst. På storskjermen lyser et klart bilde av stridsmannen, og ingen trenger å fortelle at dette er en råtass. Armene er som trestokker, senete og fulle av blodårer som presser seg ut mot huden. Når han smiler, ser jeg at tennene hans enten mangler eller er ødelagt.

Kanskje han røk uklar med sin egen tannbørste i oppveksten.

Ved siden av meg jubler Kilmer, og de andre landsbyfolkene brøler i kor med ham. En sikkerhetsbetjent slenger brød til de mest høylytte som takk for strevet. Til venstre for meg deler en annen ut et knallgult stykke papir til et gaulende barn.

Elek-kort. Ekstra strømrasjoner. Bare for å få oss til å juble og skrike, for å tvinge oss til å se på, enten vi vil eller ei.

«Sånn, ja, la ham få høre dere!» sier kommentatoren langsomt mens han tvinger så mye entusiasme inn i stemmen som han makter. «Og her har vi motstanderen, rett fra hovedstaden, Samson Merandus.»

Den andre stridsmannen ser blek og skranten ut ved siden av muskelbunten med menneskefasong, men den blå stålrustningen er flott og blankpolert. Han er antagelig den andre sønnen til en andresønn og prøver å skape seg et ry på arenaen. Selv om han burde være redd, virker han merkelig avslappet.

Etternavnet hans lyder kjent, men det er ikke uvanlig.

Mange sølvinger tilhører berømte familier, eller ætter, med flere titalls medlemmer. Den regjerende familien i vårt område, Stordal, tilhører ætten Velle, men jeg har aldri noensinne sett guvernør Velle. Han besøker regionen kun et par ganger i året, og selv da nedverdiger han seg aldri til å besøke en rødinglandsby som min. En gang så jeg elvebåten hans, en smekker sak med grønne og gylne flagg. Han er grønnfinger, og da han passerte, begynte knoppene på trærne langs elvebredden å 14

springe ut, og det kom blomster opp av bakken. Jeg syntes at det var vakkert, helt til en av de eldre guttene kastet stein mot båten hans. Steinene falt i elva uten å gjøre skade, men gutten havnet i gapestokken likevel.

«Det blir helt sikkert råtassen.»

Kilmer ser bistert på den lille kamphanen. «Hvordan kan du vite det? Hva er Samsons egenskaper?»

«Hvem bryr seg, han kommer uansett til å tape,» fnyser jeg og setter meg til rette for å følge med.

Det velkjente signalet gjaller over hele arenaen. Mange reiser seg, ivrige etter å se, men jeg forblir sittende i protest. Jeg virker kanskje rolig, men innvendig syder det. Av sinne og misunnelse. Vi er guder, ljomer det i hodet mitt.

«Kjemper, ta plass!»

De følger oppfordringen og borer hælene i bakken på hver sin side av arenaen. Skytevåpen er ikke tillatt på arenakamper, så Cantos trekker et kort, bredt sverd. Jeg tviler på at han trenger det. Samson drar ikke fram noe våpen, men det rykker i fingrene han holder langs siden.

En dyp, summende elektrisk tone jager gjennom arenaen.

Det er noe av det verste ved dette. Lyden vibrerer i tennene mine, i knoklene, og pulserer til jeg tror noe skal gå i knas. Det slutter brått med et muntert kling. Nå begynner det. Jeg puster ut.

Kampen minner straks om et blodbad. Cantos styrter framover som en okse og sparker opp sand bak seg. Samson prøver å dukke unna Cantos ved å bruke skulderen til å gli rundt sølvingen, men råtassen er kjapp. Han griper fatt i Samsons bein og slenger ham tvers over arenaen som om han skulle ha vært lagd av fjær. Den påfølgende jubelen overdøver Samsons brøl idet han krasjer med betongveggen, men smerten står skrevet i ansiktet hans. Før han har noe håp om å reise seg igjen, er 15

Cantos over ham og løfter ham til værs. Samson treffer sanden som en haug av det som bare kan være brukne bein, men kommer seg på et eller annet vis opp igjen.

«Er han en boksesekk, eller?» ler Kilmer. «Gi ham inn, Cantos!»

Kilmer bryr seg ikke om et ekstra brød eller noen flere minutter med strøm. Det er ikke derfor han jubler. Han ønsker faktisk å se blod, sølvingblod, sølvblod, sprute ned arenaen.

Det spiller ingen rolle at det blodet representerer alt vi ikke er, alt vi ikke kan bli, alt vi vil ha. Han har bare lyst til å se det og lurer seg selv til å tro at de faktisk er menneskelige, at de kan skades og overvinnes. Men jeg vet bedre. Blodet er en trussel, en advarsel, et løfte. Vi er ikke like, og det kommer vi heller aldri til å bli.

Han blir ikke skuffet. Selv fra avlukkene kan man se den metalliske væsken med regnbueglans som drypper fra Samsons munn. Den reflekterer sommersola som et vannspeil, maler en elv nedover halsen hans og videre inn i rustningen.

Det er det som for alvor skiller sølvinger og rødinger, fargen på blodet. Denne enkle forskjellen gjør dem på et eller annet vis sterkere, mer intelligente og bedre enn oss.

Samson spytter og sender en flom av sollys over arenaen. Ti meter unna strammer Cantos grepet rundt sverdet, klar til å sette Samson ut av spill og gjøre slutt på kampen.

«Stakkars tosk,» mumler jeg. Det ser ut til at Kilmer har rett. Bare en boksesekk.

Cantos dundrer gjennom sanden med sverdet høyt til værs og lynende blikk. Og så stivner han midtveis, slik at det klirrer i rustningen av bråstoppen. Midt på arenaen peker den blødende stridsmannen på Cantos med et blikk som kunne ha knust knokler.

Samson vifter med fingrene, og Cantos går framover, helt 16

avstemt etter Samsons bevegelser. Han måper, som om han er blitt tungnem eller dum. Som om han brått er tom i hodet.

Jeg tror ikke mine egne øyne.

Det blir dødsens stille på arenaen mens vi følger med uten å forstå det som utspiller seg nedenfor oss. Ikke engang Kilmer åpner munnen.

«En ymter,» sier jeg i ett åndedrag.

Aldri før har jeg sett en ymter på denne arenaen – det har nok ingen. Ymtere er sjeldne, farlige og mektige, selv blant sølvinger, selv i hovedstaden. Det går mange rykter om dem, men det koker ned til noe enkelt og skrekkinnjagende: De kan ta seg inn i en annens hode, lese tanker og ta styringen over bevisstheten. Og det er nøyaktig det Samson holder på med, etter å ha ymtet seg vei forbi Cantos’ rustning og muskler, inn i selve hjernen hans, der det ikke finnes noe forsvar.

Cantos hever sverdet med skjelvende hender. Han prøver å kjempe mot Samsons kraft. Men enda så sterk han er, makter han ikke å bekjempe fienden i sitt eget hode.

Samson vrir nok en gang på hånden, og sølvblod spruter ut på sanden idet Cantos støter sverdet gjennom rustningen, inn i sin egen mage. Selv oppe på benkene hører jeg den kvalmende surklingen av metall som skjærer gjennom kjøtt.

Mens blodet strømmer fra Cantos, gjaller et gisp gjennom arenaen. Aldri har vi sett så mye blod her.

Blått lys glimter til liv og bader arenaen i et spøkelsesaktig skjær, noe som signaliserer at kampen er over. Sølvblodshelbredere kommer springende over sanden, skynder seg bort til den falne Cantos. Det er ikke meningen at sølvinger skal dø på arenaen. Sølvinger skal kjempe tappert, briske seg med egenskapene sine, gi folk skikkelig underholdning – men ikke dø.

De er tross alt ikke rødinger.

Vaktene beveger seg raskere enn noen gang. Noen av dem er 17

kvikker, som styrter fram og tilbake som diffuse flekker mens de gjeter oss ut. De vil ikke ha oss her i tilfelle Cantos skulle finne på å dø mens han ligger på sanden. I mellomtiden strener Samson ut av arenaen som en kjempe. Blikket hans faller på Cantos’ kropp, og jeg venter at han skal se unnskyldende ut.

Isteden er ansiktet uttrykksløst, følelsesløst og iskaldt. Kampen betydde ingenting for ham. Vi betyr ingenting for ham.

På skolen har vi lært om den verdenen som fantes forut for vår egen, om engler og guder som bodde i himmelen og styrte jorden med vennlig, kjærlig hånd. Noen sier at det bare er oppdiktet, men jeg tror ikke det.

Gudene styrer oss fremdeles. De har kommet ned fra stjernene. Og de er ikke lenger vennlige.

KAPITTEL TO

Huset vårt er lite, selv til å ligge i Staure, men vi har da i det minste utsikt. Før pappa ble skadd, når han hadde permisjon fra hæren, bygde han huset så høyt at vi kunne se over elva.

Til og med i sommerdisen kan man se rydningene der det en gang var skog, nå snauhogd til det ugjenkjennelige. Det ser ut som en sykdom, men i nord og vest ligger de urørte åsene som en beroligende påminnelse. Det finnes så mye mer der ute.

Bortenfor oss, bortenfor sølvingene, bortenfor alt jeg kjenner til.

Jeg klatrer opp stigen til huset, over medtatt treverk formet av hendene til dem som tar seg opp og ned hver dag. Fra denne høyden kan jeg se noen båter på vei oppover elva, der det stolt blafres med fargesterke flagg. Sølvinger. Ingen andre er rike nok til å benytte seg av privat transport. Mens de har muligheten til å bruke transportmidler med hjul, lystbåter og selv høytflygende jetglidere, må vi ty til våre egne føtter eller en tråsykkel hvis vi har flaks.

Båtene er nok på vei til Sommerly, den lille byen som har vokst fram rundt kongens sommerresidens. Gita var der i dag og hjalp syersken hun går i lære hos. De drar ofte til marke19

det der når kongen er på besøk, for å selge varer til sølvblods kjøpmenn og adelsfolk som følger de kongelige som andunger. Selve slottet er kjent som Solhall. Det skal visstnok være et underverk, men jeg har aldri sett det. Jeg vet ikke hvorfor de kongelige har to boliger, særlig siden slottet i hovedstaden er så flott og vakkert. Men i likhet med alle andre sølvinger handler de ikke ut ifra behov. Det er lystprinsippet som driver dem. Og det de har lyst på, det får de.

Før jeg åpner døra til det vante kaoset innenfor, stryker jeg hånden over flagget som blafrer på verandaen. Tre røde stjerner på gul bakgrunn, én for hver bror, og det er plass til flere.

Plass til meg. De fleste hus har slike flagg, noen med svarte striper istedenfor stjerner, som en lavmælt påminnelse om barn som har omkommet.

Inne står mamma og svetter over komfyren, der hun rører i en gryterett mens pappa skuler mot den fra rullestolen. Gita sitter ved bordet og broderer, lager noe så vakkert og utsøkt at det ikke er til å tro.

«Jeg er hjemme,» sier jeg ut i rommet. Pappa svarer ved å vinke, mamma nikker, men Gita ser ikke opp fra silkestykket sitt.

Jeg slipper sekken med tjuvegods ned ved siden av henne slik at myntene skal klinge mest mulig. «Jeg tror jeg har nok til en skikkelig kake til pappas bursdag. Og til flere batterier, kanskje det holder ut måneden.»

Gita ser på sekken og rynker pannen misbilligende. Hun er bare fjorten, men skarp for alderen. «En vakker dag kommer noen hit og stjeler alt du har.»

«Misunnelse kler deg ikke, Gita,» skjenner jeg og klapper henne på hodet. Hendene hennes fyker opp til det fullkomne, blanke røde håret og stryker det på plass i den sirlige knuten igjen.

20

Jeg har alltid ønsket meg hår som hennes, men det ville jeg aldri ha sagt høyt. Mens hennes er som ild, er mitt det man kan kalle elvebrunt. Mørkt ved hodebunnen og falmet i tuppene, siden fargen blir trukket ut av håret på grunn av påkjenningene livet i Staure fører med seg. De fleste har kort hår for å skjule de grå tuppene, men ikke jeg. Jeg liker påminnelsen om at selv håret mitt vet at livet burde ha vært annerledes.

«Jeg er ikke misunnelig,» fnyser hun og jobber videre. Hun syr blomster av ild, hver og én en vakker flammetråd mot den oljesvarte silken.

«Det er nydelig, Gi.» Jeg stryker fingeren over en av blomstene og undrer meg over hvor silkeaktig den kjennes. Hun skotter opp og smiler mildt, viser til og med tennene. Selv om vi krangler en del, vet hun at hun er godjenta mi.

Og alle vet at jeg er den misunnelige, Gita. Det eneste jeg kan, er å stjele fra folk som faktisk kan noe.

Når hun har gått ut lærlingtiden, vil hun kunne åpne sin egen butikk. Da vil det komme sølvinger fra alle kanter og betale for lommetørklær, flagg og klær hun har sydd. Gita har mulighet til å oppnå noe de færreste rødinger klarer, og leve godt. Hun kommer til å forsørge foreldrene våre og gi meg og brødrene mine enkle arbeidsoppgaver så vi slipper å dra i krigen. En dag kommer Gita til å redde oss, alle sammen, bare ved hjelp av nål og tråd.

«Som natt og dag, jenter,» mumler mamma og drar en finger gjennom grånende hår. Hun mener det ikke som noen fornærmelse, mer som en stikkende sannhet. Gita er flink, pen og snill. Jeg er litt røffere, som mamma så vennlig sier. Skygge der Gita er lys. Det eneste vi har til felles, er vel øredobbene vi deler, minnet om brødrene våre.

Pappa hveser der han sitter i kroken, og slår seg på brystet med knyttet neve. Det er helt vanlig, for han har bare én ekte 21

lunge. Heldigvis ble han reddet av en dyktig rødingmedisiner, som erstattet den punkterte lungen hans med en innretning som kunne puste for ham. Det var ikke en sølvingoppfinnelse, for sølvinger har ikke bruk for den slags. De har helbredere.

Men helbrederne kaster ikke bort tiden på å redde rødinger, de arbeider ikke engang ved fronten for å holde soldater i live.

De fleste bor i byene og forlenger livet til eldgamle sølvinger, reparerer leveren til folk som har ødelagt den med alkohol, og så videre. Dermed er vi prisgitt et undergrunnsmarked for teknologi og oppfinnelser for å kunne forbedre livssituasjonen vår. Noen av oppfinnelsene er tåpelige, det meste fungerer ikke – men et stykke klikkende metall reddet faktisk pappas liv. Jeg hører bestandig at det tikker av sted, en ørliten puls som sørger for at pappa får puste.

«Jeg vil ikke ha noen kake,» brummer han. Jeg får med meg at han skotter på den voksende magen sin.

«Ja, men kan du ikke si hva du vil ha da, pappa? En ny klokke eller –» «Noe du har stjålet fra en annens håndledd, er ikke nytt i mine øyne, Mare.»

Før det bryter ut en ny krig hjemme hos familien Rabben, drar mamma gryteretten av kokeplaten. «Det er middag.» Hun bærer maten bort til bordet, og dampen velter mot meg.

«Det lukter deilig, mamma,» lyver Gita. Pappa er ikke fullt så omtenksom og skjærer en grimase ved synet av måltidet.

Siden jeg ikke vil bli avslørt, tvinger jeg i meg litt gryterett.

Maten er ikke like ille som vanlig, overraskende nok. «Brukte du paprikaen jeg tok med?»

Istedenfor å nikke og smile og takke meg for at jeg la merke til det, rødmer mamma og blir taus. Hun skjønner at den var stjålet, som alle gavene hun får av meg.

22

Gita himler med øynene over gryteretten og fornemmer tydeligvis hvordan dette vil gå.

En skulle kanskje tro at jeg begynte å venne meg til det, men uviljen mot det jeg gjør, sliter mer og mer på meg.

Med et sukk legger mamma ansiktet i hendene. «Mare, du vet at jeg er takknemlig – jeg skulle bare ønske –» Jeg avslutter setningen for henne. «At jeg var som Gita?»

Mamma rister på hodet. Enda en løgn. «Nei, kan skjønne ikke det. Det var ikke det jeg mente.»

«Akkurat.» Det skulle ikke forundre meg om bitterheten jeg føler, kan merkes helt på den andre siden av landsbyen. Jeg anstrenger meg for at stemmen ikke skal briste. «Det er den eneste måten jeg kan hjelpe til på, før – før jeg drar.»

Det å nevne krigen er en effektiv måte å få stillheten til å senke seg på hjemme hos oss. Selv pappas hvesing stilner.

Mamma snur seg vekk, rød i ansiktet av sinne. Under bordet legger Gita hånden rundt min.

«Jeg vet at du gjør det du kan, og at du mener det godt,» hvisker mamma. Det er ikke lett for henne å si det, men det er likevel til trøst for meg.

Jeg holder munn og tvinger meg til å nikke.

Så gjør Gita et byks i stolen, som om hun skvetter. «Å, det glemte jeg nesten. Jeg gikk innom postkontoret på vei hjem fra Sommerly. Det lå et brev der fra Skyne.»

Det er som om en bombe eksploderer. Både mamma og pappa strekker seg ivrig etter den skitne konvolutten Gita drar fram fra jakken. Jeg lar dem sende den mellom seg og granske papiret. Ingen av dem kan lese, så de snapper opp det de kan fra selve papiret.

Pappa snuser på brevet og prøver å stedfeste lukten. «Furu.

Ikke røyk. Det er bra. Han er ikke ved Kvelt.»

Alle puster lettet ut. Kvelt er det utbombede området som 23

forbinder Norta og Tjernland, hvor krigen som oftest utspiller seg. Soldatene tilbringer mesteparten av tiden der, ligger lavt i skyttergraver som er dømt til å bli bombet, eller gjør dristige framstøt som ender i massakrer. Resten av grensen består for det meste av sjø, men langt nord blir den til en tundra som er altfor kald og øde til å slåss om. Pappa ble skadd ved Kvelt for mange år siden, da en bombe traff laget hans. Nå er Kvelt helt ødelagt etter flere tiår som slagmark, røyken fra eksplosjonene ligger over landskapet som en evig tåke, og ingenting kan vokse der. Området er dødt og grått, akkurat som krigens framtid.

Pappa gir meg omsider brevet så jeg kan lese det, og jeg åpner det veldig spent, både ivrig og engstelig for å finne ut hva Skyne har på hjertet.

«Kjære familie, jeg er i live. Åpenbart.»

Det får pappa og meg til å le litt, og til og med Gita smiler.

Mamma morer seg ikke like mye, selv om Skyne begynner alle brev på den måten.

«Vi er blitt kalt tilbake fra fronten, som blodhunden pappa antagelig har gjettet allerede. Det er fint å være i hovedleiren igjen. Omgivelsene er røde som morgengry, det er knapt sølvblodspoliti i sikte. Og uten røyken fra Kvelt er det faktisk mulig å se at sola reiser seg med større kraft for hver dag. Men jeg kommer ikke til å bli værende her lenge. Kommandanten har planer om å bruke dette laget til kamper på innsjøene, og vi skal utplasseres på et av de nye krigsskipene. Jeg traff en medisiner som hadde kommet bort fra laget sitt, og hun sa at hun kjente Trame, og at det står bra til med ham. Han fikk noen granatsplinter i seg da de trakk seg ut av Kvelt, men han ble helt fin igjen. Ingen infeksjoner, ingen varige mén.»

Mamma sukker høyt og rister på hodet. «Ingen varige mén,» fnyser hun.

24

«Ennå ingenting nytt om Brim, men jeg er ikke bekymret.

Han er den flinkeste av oss, og femårspermisjonen hans er like rundt hjørnet. Han er snart hjemme igjen, mamma, så du trenger ikke engste deg. Ingenting annet å melde ifra om, i hvert fall ikke noe jeg kan skrive i et brev. Gita, du må ikke vise deg altfor mye, enda du fortjener å gjøre det. Mare, ikke vær så uskikkelig hele tiden og slutt å banke Varre-gutten. Pappa, jeg er stolt av deg. For alltid. Glad i dere, alle sammen. Deres favorittsønn og -bror, Skyne.»

Som vanlig borer Skynes ord seg inn i oss. Jeg kan nesten høre stemmen hans hvis jeg prøver hardt nok. Så begynner lampene over oss plutselig å ule.

«Er det ingen som har satt i rasjoneringskortet jeg fikk i går?» spør jeg før lyset blinker og slukner, slik at vi blir sittende i mørket. Da øynene mine venner seg til det, ser jeg så vidt at mamma rister på hodet.

Gita stønner. «Må vi virkelig gjennom det samme nå igjen?»

Stolen hennes skraper mot gulvet idet hun reiser seg. «Jeg går og legger meg. Ikke skrik til hverandre, er dere snille.»

Men vi skriker ikke. Sånn er det visst i min verden – for slitne til å krangle. Mamma og pappa trekker seg tilbake på soverommet, og jeg blir sittende alene ved bordet. Vanligvis ville jeg ha sneket meg ut, men jeg har ikke ork til å gjøre annet enn å legge meg og sove.

Jeg klatrer opp enda en stige til loftet, der Gita allerede snorker i vei. Hun har et sovehjerte uten like, dupper av innen et par minutter, mens det kan ta meg timevis. Jeg legger meg til rette i feltsengen, fornøyd med bare å ligge der og holde i brevet fra Skyne. Som pappa sa, lukter det sterkt av furu.

Det er godt å ligge og høre på elva i kveld, der den bruser over steinene ved elvebredden og bysser meg i søvn. Ikke engang det gamle kjøleskapet, en rusten batteridrevet innret25

ning som vanligvis durer så høyt at jeg får vondt i hodet, plager meg i kveld. Men så blir nedstigningen til søvnens rike avbrutt av fuglekvitter. Kilmer.

Nei. Gå din vei.

Nok et signal, høyere denne gangen. Gita rører litt på seg og snur seg inn mot puta.

Mens jeg murrer for meg selv og forbanner Kilmer, ruller jeg ut av feltsengen og slipper meg ned stigen. Hvis jeg hadde vært som andre, ville jeg ha snublet i alt rotet i stua. Men jeg er stø på foten etter å ha løpt fra sikkerhetsbetjenter i flere år.

Jeg er nede fra stigen på ett sekund og står med gjørme opp til anklene. Kilmer venter, dukker fram fra skyggene under huset.

«Jeg håper du liker blåveiser, for jeg gir deg gjerne en som takk for at du –» Jeg tier brått ved synet av ansiktet hans.

Han har grått. Kilmer gråter da ikke. Knokene hans blør, og jeg skal vedde på at det er en vegg i nærheten som har fått gjennomgå. Enda jeg ikke vil, enda det er sent, klarer jeg ikke å unngå å bli bekymret, til og med redd, på hans vegne.

«Hva er det? Hva er i veien?» Uten å tenke tar jeg neven hans i min og kjenner blod under fingrene. «Hva har skjedd?»

Det tar litt tid før han svarer, han må manne seg opp. Nå er jeg livredd.

«Læremesteren min – han falt. Han døde. Jeg er ikke lærling lenger.»

Jeg prøver å holde inne et gisp, men det unnslipper likevel, som for å håne oss. Enda han ikke behøver, enda jeg vet hva han prøver å si, fortsetter han.

«Jeg var ikke engang ferdig med opplæringen, og nå –» Han snubler i ordene. «Jeg er atten. De andre fiskerne har lærlinger. Jeg arbeider ikke. Jeg får ikke jobb.»

26

Det neste han sier, er som en kniv i hjertet. Kilmer trekker pusten raspende, og jeg skulle på mange måter ønske at jeg ikke måtte høre det han skal si.

«De kommer til å sende meg i krigen.»