Ved porten til helvete av Rune Blix Hagen

Rune Blix Hagen

Ved porten til helvete Trolldomsforfølgelse i Finnmark

© CAPPELEN DAMM AS 2015 ISBN 978-82-02-31446-0 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsbilde: Heinrich Fuessli «The Night-Hag Visiting Lapland Witches» (1796). © 2015. Image copyright The Metropolitan Museum of Art. © Photo SCALA, Florence Omslagsdesign: Sissel Holt Boniface Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Print it, Litauen 2015 Satt i 10.5/13.5 pkt. Sabon og trykt på 70 g Holmen Book Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

Det idéhistoriske bakteppet . . . . . . . . . . . . . . . . .

28

Fiendebilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

54

Forfølgelse av samisk trolldomskunst. . . . . . . . . .

73

Trommespill, gand og værmagi . . . . . . . . . . . . . .

91

Hekseprosesser, lokalsamfunn og rettspraksis . . . 107 Trolldomssaker fra et fiskevær . . . . . . . . . . . . . . . 132 Krisetider og hekseprosesser. . . . . . . . . . . . . . . . . 148 Tjenestejenter på heksebålet . . . . . . . . . . . . . . . . . 164 Ekteparet Rhodius i Kristiania og Vardø 1637–1667. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 190 Mandrup Pederssøn Schønnebøl – Trollkvinnenes advokat i nord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 211 NOTER . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 248 APPENDIKS . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 261 Det rikholdige arkivmaterialet . . . . . . . . . . . . . . . 263 Tabeller – kilder – litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . 272 ETTERORD . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 307

Innledning

Finnmark lå som det ytterste landskapet i kristenheten langt, langt mot nord. Ved verdens ende, i de farlige, ukjente og fremmede nordområdene holdt Satan til. Her hadde mørkets fyrste sitt urhjem. Fra nord skal ulykken slippes løs over alle som bor i landet … jeg vil dømme dem for all deres ondskap, heter det hos profeten Jeremias (1:14 og 16). Med et visst belegg i denne typen skriftsteder fra Den hellige skrift hevdet både prester, jurister og filosofer at ondskap og djevelskap kom fra nord, sågar med nordavinden. Bitre vinder fra nord hylte med et vilt og djevelsk raseri. Nordområdene framsto som porten til Satans rike og kunne oppfattes som et eneste stort drivhus for hekseri og gudsbespottelse. Det forblåste landet var dekt av et demonisk mørke, mens naturen var heslig, fryktinngytende og ugjestmild. Den langvarige vinterens brennende kulde med tåke, snø, is, opprørt hav og overalt det bedrøvelige mørke, satte dristige utforskere og handelsfolk på store prøver. De store ukjente havområdene var kaoskreftenes inkarnasjon.

Dette var en utbredt forestillingsverden blant europeere på 1500- og 1600-tallet. Men dette var ikke bare rene spekulative tanker, nei, forestillingene ble tatt på alvor, blodig alvor. Resultatet var en klappjakt på trollfolk i nord.

Fra et av Europas definitive utkantstrøk kan vi i detalj 7

studere de mest brutale utslag knyttet til den typen menneskeforfølgelse som hekseprosessene er et uttrykk for. Hekseprosessene eller trolldomsprosessene var rettssaker der mennesker, i særlig grad kvinner, ble beskyldt, forfulgt og dømt for «djevelske» former for magi. Prosessene markerer en av de verste menneskeforfølgelsene i norsk historie, i alle fall i fredstid. I Finnmark var prosessene så intense at de aller fleste som levde i det spredt bebygde området i perioden 1620 til 1665, må, på en eller annen måte, ha kommet i berøring med fenomenet.

I små fiskersamfunn langs ytterkysten og i fjordarmene av Finnmark gikk bærere av intellektuelle forestillinger om Satans herjinger svært hardt fram for å uskadeliggjøre det de mente var et djevelsk tyranni båret fram av norske kvinner og samiske menn. Det måtte sterk lut til i bekjempelsen av trolldomsplagen i det høye nord ved sivilisasjonens yttergrense. Her var det nærmest som om alle djevler i helvete sto i veien for sannhetens triumf. Og det nyttet lite med bare forbønn. Å brenne folk i hjel var dødsstraffen som rammet flere titalls mennesker i Finnmark.

Rettsforfølgelsen av trollfolk Ved en systematisk gjennomgang av tilgjengelige kilder, slik som originale rettsakter, domskonsepter, tingbøker, lagtingsprotokoller, lensregnskaper, arkivlister og samtidsberetninger, har jeg registrert til sammen 138 egentlige trolldomsprosesser i løpet av perioden fra 1593 til 1692. I overkant av 90 mennesker fikk dødsstraff, inkludert de som døde i fengselet før saken kom opp til endelig dom. Det totale prosessomfanget har nok vært 8

noe større, men antallet av trolldomstiltalte kan ikke ha vært særlig mye høyere enn 140. Finnmark er nemlig det eneste fylket i hele Norge hvor vi kan studere norske hekseprosesser i en tilnærmelsesvis totalitet. Isolert sett er de enkelte kildeseriene mangelfulle, men ved å kombinere og utnytte ulike kildespor kan vi danne oss et ganske fullstendig, tallmessig bilde av prosessintensiteten i denne delen av Norge. Lensregnskapene med sine oversikter over bøter (sakefall) og vedlegg, justisprotokollene (tingbøker) med utførlige referater fra hjemmeting og lagting, saksdokumenter og gamle arkivregistre utgjør til sammen et svært godt historisk kildegrunnlag for slike beregninger. I tillegg har vi amtmann Hans H. Lilienskiolds heksestudier fra slutten av 1600-tallet å støtte oss til. Finnmark er dermed den eneste region i Norge hvor vi kan studere trolldomssakene i sin totalitet, nettopp på grunn av det rikholdige kildematerialet.

Samtidig kan det være grunn til å understreke at tallene skal oppfattes som minimumstall. De bevarte kildene fanger opp mye, men ikke alt.

Trolldomsprosessene i Finnmark forløp i intervaller.

De virkelige store kjedeprosessene fant sted i 1621, i 1650-årene og i løpet av noen dramatiske måneder vinteren 1662/63. Både i 1610, 1634 og i 1638 kan vi konstatere kjedeprosesser, men i et noe mindre omfang.

Innenfor en relativt kort periode på vel førti år, fra 1621 til 1664, rammes minst 112 mennesker av formelle trolldomsanklager. Den siste dødsdommen i trolldomssaker fra Finnmark falt i Vadsø i 1678. De fleste av de antatte heksene kom fra små kystvær i Øst-Finnmark, slik som Vadsø, Ekkerøy, Kiberg og Vardø. Ingen av fiskeværene hadde et folketall som oversteg 150 personer. Folketallet varierer noe i løpet av århundret, men viser gene9

relt sett en nedadgående tendens. Det er ingen tvil om at hele befolkningen i disse små, tette og utadvendte lokalsamfunnene med høy gjennomtrekk kom i direkte eller indirekte berøring med det vi må ha lov til å kalle trolldomshysteriet i det høye nord. Tar vi det lave folketallet i Finnmark i betraktning, inngår trolldomsforfølgelsen blant de verste i Europa. Med sine sterke innslag av brutalitet og djevlepaktforbindelser – diabolisme – har trolldomssakene fra nord likhetstrekk med tilsvarende prosesser i de land som ble verst rammet av hekseforfølgelsen på 1600-tallet: Skottland og mange av de tyskspråklige småstatene.

Det var først og fremst kvinner som ble rammet av denne menneskeforfølgelsen. Åtte samiske kvinner og hele 103 norske kvinner utgjør til sammen 81 % av prosessantallet. Blant disse finner vi seks pikebarn, noen av dem under 12 år. Det sterke ryktet om samenes gandtrolldom på 1600-tallet ser ikke ut til å ha slått ut i masseforfølgelse av samer. 27 samer kom i rettens søkelys for trolldomskriminalitet – noe som gir en andel på rundt 19 %. Når det gjelder beskrivelsen av etnisk tilhørighet, vurderer jeg de etniske markørene i kildene som gode. Likevel bør vi regne med en viss underregistrering og derfor oppfatte de 27 samene som et minimumsantall.1 I en undersøkelse av trolldomstro er det unektelig interessant at det blant samene er flest menn – 19 personer – som rammes av trolldomsanklager. I motsetning til i de norske kystværene, hvor trolldom først og fremst var en kvinneforbrytelse, er forestillingen om trolldom i samiske miljøer særlig knyttet til menn. Ut fra rettskildene er det altså menn som primært er kulturbærere av samisk sjamanisme.

Skulle vi anskueliggjøre det kvantitative omfanget av 10

trolldomssaker i fylket ved å trekke paralleller fra andre europeiske strøk, kan Kanaløyene mellom England og Frankrike være en god målestokk. En av trolldomsforskningens fremste historikere over flere tiår, William Monter, refererer i en artikkel til tallmaterialet fra Jersey og Guernsey. Han kaller Kanaløyene for «heksejaktens hovedstad i det atlantiske Europa» og skriver om øyenes «groteske statistikk». I løpet av hundreårsperioden fra 1562 til 1661 kom 167 personer for retten anklaget for trolldomsaktivitet, 90 av disse fikk dødsdom og ble hengt. I denne perioden hadde Kanaløyene et folketall på 15 000. De to europeiske regionene hadde altså omtrent like mange dødsdommer i heksesaker, mens Guernsey og Jersey hadde et folketall som er over fire ganger større enn i Finnmark. En komparasjon mellom Finnmark og Kanaløyene kan vise seg fruktbar ut fra fellestrekk ved sakene, slik som stor kvinneandel, juridisk autonomi, mangel på appellmuligheter, diabolisme, kjedeprosesser, beretninger om vindmagi og fortellinger om heksesabbaten.2 Sammenligner vi med andre strøk av Norge, for eksempel Rogaland, hvor vi finner omtrent like mange trolldomssaker som i Finnmark, kommer den store forskjellen fram når det gjelder eksekverte dødsdommer.

Mens antallet dødsdommer i Rogaland ligger på 25,3 er tallet for Finnmark hele 88. Dertil kommer at Rogaland selvsagt hadde et atskillig større befolkningsgrunnlag enn Vardøhus. De som måtte bøte med livet fordi øvrigheten mente de drev med trolldom, utgjør til sammen noe i overkant av 64 % av det totale prosessomfanget i Finnmark. Brorparten av dødsdommene, hele 85, ble satt ut i livet ved «ild og brann». De tre resterende måtte «lide på sin hals». Antall dødsdommer blir 11

noe høyere dersom vi regner med de to som vi vet døde av tortur før saken kom opp til endelig dom, og de to som ble drept under forvaring. I seks av sakene kjenner vi ikke det endelige utfallet. Minst to av disse har med stor sannsynlighet endt med dødsdom.

Finnmark I geografisk utstrekning var Finnmark det største fylket i Danmark-Norge og langt større enn selve Danmark. Finnmark, vanligvis omtalt som Vardøhus len (og amt) på 1600-tallet, hadde mot slutten av det samme århundret et folketall på om lag 3 200 mennesker, inkludert knapt 1 300 personer med samisk herkomst.

Et høyt innslag av flytting, befolkningsmessig gjennomtrekk og etnisk mangfold er vesentlige trekk ved et relativt lavt befolkningsgrunnlag spredt over et stort geografisk område.

I tidlig nytid var Finnmark et omstridt og usikkert grenseområde innenfor den danskdominerte dynastistaten. Grensene mot Sverige/Finland ble først fastlagt i 1751, mens grensen mot Russland ikke var på plass før i 1826. Før denne tid oppfattet og brukte samene hele Nordkalotten som sitt fellesdistrikt i forbindelse med reindrift, jakt og fiske. Den norske fiskeribosettingen etablerte seg på øyene og i kystområdene. Fisket langs Finnmarkskysten var rikt og ekspanderende på 1400- og 1500-tallet. Den europeiske etterspørselen av tørrfisk fra nord økte og førte til befolkningsøkning og gode økonomiske tider for folk flest. Det økonomiske grunnlaget for bosetting og arbeid var imidlertid svært sårbart for både kortvarige svingninger og mer langvarige ned12

gangstider. Nedgangstiden setter for alvor inn fra begynnelsen av 1600-tallet, da hele Finnmarkskysten drev inn i en langvarig økonomisk depresjon.4 Økonomiske krisekonjunkturer er særlig tydelige i tiårene etter 1620 med lavere fiskepriser, ofte svart hav med ujevnt tilsig av fisk og et forverret klima med lavere temperatur og mye uvær. Uårene rammet hele eksistensgrunnlaget og påvirket levevilkår og befolkningsstørrelse. Eksterne faktorer i form av religionskriger i Europa, særlig trettiårskrigen 1618–1648, slo også ut i marginale strøk, slik som fiskeværene i Nord-Norge. Sammen med mangelen på nødvendige kornforsyninger fra sør, Bergen og Hansa-byene førte disse krisekonjunkturene til befolkningsnedgang, nedleggelse av fiskevær og i visse tilfeller til direkte hungersnød blant kystbefolkningen. Sosialt press og stress med opprivende nettverksrelasjoner fulgte i kjølvannet av krisen. Dette var noen av de sentrale økonomiske og sosiale rammevilkårene for den intensive og brutale forfølgelsen av angivelige trollfolk som fant sted i Finnmark og som kulminerte i Norges verste hekseforfølgelse i 1662/63, da minst 20 kvinner ble brent på bål i løpet av noen få måneder. Hvor langt man kan trekke forbindelsen til klimatiske ekstremår er selvsagt noe usikkert, men enkelte markante uår slik som 1634 og 1661 ligger tett opp til intensive intervaller av trolldomsprosesser i Finnmark.5 Trolldomsprosessene i Europa fant først og fremst sted i lokalsamfunn på landsbygda, der folk flest bodde på 1500- og 1600-tallet. I enkelte mer bymessige strøk, slik som for eksempel Bergen, Basel og Trier, var hekseprosesser utbredt, men forfølgelse av trollfolk kan ikke sies å ha vært et urbant fenomen. I forhold til et allment europeisk mønster kan vi si at forfølgelsen i Finn13

mark primært pågikk i mindre lokalsamfunn. Disse var imidlertid en type lokalsamfunn som skilte seg ut sammenlignet med de tradisjonelle bondesamfunnene både i Norge og andre deler av Europa. Fiskeværbosettingen var særegen; dette var en type lokalsamfunn som baserte seg på et ekstremt ensidig næringsgrunnlag og en helt spesiell forsyningssituasjon gjennom det såkalte utredersystemet, der bergenskjøpmenn (utredere) sto for kornforsyninger og nødvendig utstyr i bytte mot tørrfisk fra lokale fiskere (utredsfolk eller skyldfolk). Fiskerne var bundet til hver sin utreder gjennom ulike betingelser.

Disse to faktorene, fiskevær og utredersystem, tilsier at «de vilkår mennesker før har levet under i Finnmarken er noget helt for sig selv».6 Årsrytmen i de norskbosatte fiskeværene var bestemt av fiskeinnsig, sesongfiske og et handelsnettverk som langt på vei var preget av markedskonjunkturene i Vest-Europa. De ekstremt vanskelige og harde livsvilkårene, med stort gjennomtrekk og liten stabilitet påvirket naboforhold, vennskapsrelasjoner og familieetableringer. Løst sammensatte nettverk i små og tette samfunn førte til sosiale motsetninger og labile forhold. I kriserammede kystbygder utgjorde slike skjøre bånd mellom menneskene et svært gunstig klima for de som søkte etter syndebukker bak all elendigheten.

Fanden i Finnmark Trolldom er ikke et entydig begrep. Det har etter hvert blitt vanlig å skille mellom tre hovedtyper. Den første typen er den hvite magien, også kalt legetrolldom. Her er det tale om alle typer magi som kan bringe lykke eller 14

helbredelse. Til denne typen hører også beskyttelsesmagi – vernemagi som kan nøytralisere skadelige trolldomsanslag. Utøvere av denne typen mottrolldom ble gjerne kalt heksedoktorer eller kloke folk. For det andre har vi den svarte magien, også omtalt som skadetrolldom.

I hekseforskningen er det vanlig å bruke den latinske betegnelsen maleficium når man taler om skadevoldende trolldomsutøvelse. I sakene fra Finnmark blir ordet forgjøring oftest anvendt når det dreier seg om magi i forbindelse med ondskapsangrep på mennesker, husdyr eller livsgrunnlag. Den hvite og svarte magien utgjør til sammen den folkelige oppfatningen av trolldom. Noen mennesker har i seg indre, iboende krefter som andre ikke besitter. Disse gir seg utslag gjennom eksempelvis ond hug og ondt øye. Den trollkyndiges onde øye kunne forgjøre omgivelsene. Visse mennesker besitter en iboende ondskapskraft, på samme måte som visse mennesker har iboende evner til å helbrede. Trolldommen utøves gjennom bestemte ord, tegn, ting og ritualer som aktiviserer de overnaturlige kreftene. I den folkelige tradisjonen er troen på ordets makt stor. Det kunne bokstavelig talt gå troll i ord. Den folkelige trolldomsoppfatningen fokuserer på magiens konkrete manifestasjoner og på det individuelle ved utøvelsen. Et poeng ved folkekulturens magiske univers er at en og samme person kan gjøre både godt og ondt. Folketroens oppfatning av trollfolk balanserer mellom magi og motmagi.

Lokalsamfunnets velgjørende magiske eksperter praktiserte kjærlighetsmagi, behersket helbredende ritualer og kunne oppspore både tyver og tyvegods, men de behersket også teknikker og kunnskaper som kunne anvendes til onde formål.7 Det er interessant å konstatere at nærmest alle sakene mot samer tematiserer denne typen 15

trolldomsoppfatninger. Disse sakene handler om forgjøring eller forsøk på sjamanistisk inspirert magi. Satan er nærmest fraværende i disse sakene. Samenes «finnekunst» er tilsynelatende mindre alvorlig enn norske trollkvinners åpne djevlepakt. Amtmann Lilienskiold som skrev om hekseprosessene i Finnmark allerede på slutten av 1600-tallet, forsøkte å forstå samenes gand- og runetrolldom ved å vise til at samisk visdom og kunnskap i realiteten er djevlekunst. Det er den samme læremester som står bak, uansett om magien er svart eller hvit, samisk eller norsk, skrev han.8 Den samiske magien var i prinsippet like djevelsvart som den norske. Lilienskiold gir altså en diabolsk tolkning av den folkelige magioppfatningen. For øvrig kan det her være på sin plass å understreke at direkte sjamanistiske trekk kan etterspores bare i et fåtall av prosessene. Bente Gullveig Alver er blant dem som har konstatert at det ikke primært er den samiske minoritet som blir rammet av trolldomsforfølgelsen. Samtidig hevder hun at finnmarksprosessene skiller seg ut gjennom innslag av sjamanistiske forestillinger i heksenes bekjennelser. Det er god grunn til å nedtone sjamanismens betydning i heksesakene fra nord, men samtidig kan Alver ha noe rett i at samiske forestillinger kan etterspores i enkelte deler av aktmaterialet.9 Men samisk naturreligion og sjamanisme er ulike fenomen og kan ikke reduseres til hverandre.

Den tredje hovedtypen er diabolismen. Denne forestillingen fokuserte på trolldommens opphav, som altså er Satan. Forestillingen var utbredt i lærde miljøer og bæres fram av prester, jurister, embetsmenn og andre representanter for den herskende eliten. I den lærde trolldomsoppfatningen, demonologien, var djevlepakten kjernepunktet, som egentlig var det samme som frafal16

let fra Gud. Djevlepakt og gudsfornektelse gikk hånd i hånd. Heksene syndet grovt mot den første og viktigste delen av Guds lov, de ti bud. Trollfolk hadde i seg selv ingen makt til å gjøre skade eller helbrede. Trolldomskraften kom utenfra, fra aktive demoner styrt av Satan. Forutsetningen for all trolldom var altså pakten med djevelen. Trolldommen var knyttet til en demonisk konspirasjon og var dermed et kollektivt prosjekt. Gjennom lovgivning både i Norge og i andre land ble trollfolk definert som mennesker som har inngått en pakt med Satan. I den dansk-norske trolldomsforordningen av 1617 heter det at rette trollfolk er de som med «dieffvelen sig bebundet haffver, eller med hannem omgaais».

I Finnmark finner vi nesten utelukkende «rætte troldfolch». Finnmarksheksene drev med et svært mangfoldig skadeverk, men deres virksomhet var nesten alltid sammenvevd med demontilbedelse. Overlatt til seg selv var finnmarksheksa harmløs. Oppfatningen om at visse ord, tegn og annen type ritualmagi hadde en egen kraft, blir i den intellektuelle hekselæren stemplet som villfarelse og overtro. I sin selvforståelse satte altså demonologien trolldommen inn i sin rette sammenheng. Demonologene var ute etter å avsløre overtro og avdekke det sanne opphavet ved okkulte og overnaturlige fenomener. De tekstene vi finner i rettsprotokollene fra Finnmark kan leses i relasjon til en slik lærd forståelseshorisont.

I de historiske hekseprosessene var det helt avgjørende hvem som tok initiativet til prosessene. Dersom kravet om rettsforfølgelse primært kom fra allmuen, ville vi få vitneprov om maleficium. Var det myndighetsapparatet som stevnet mistenkte, kunne vi forvente større eller mindre bruddstykker av diabolisme der retten var ute etter bevis for samrøre med Satan. Denne typen hek17

seprosesser ville gjerne føre med seg innslag av brutalitet og tortur, nettopp fordi vitneprov om forbindelser til Satan var vanskeligere å framskaffe enn vitneprov om konkret skade. Trolldomssaker hvor det diabolske elementet står sentralt, ville ofte kunne føre til masseprosesser. Vanligvis var det bare allerede dømte trollfolk som kunne vitne om at de hadde sett andre, navngitte personer på sabbaten. I rettsreferatene fra tingsesjoner i Finnmark møter vi flere som under trussel om tortur eller etter såkalt pinlig forhør forteller at de har sett den og den sammen med Satan. De forfulgte kunne berette om en fremmed, annerledes og hemmelig kvinneverden, der kvinnene spilte en framtredende rolle sammen med Satan. Uten anvendelse av pinlig forhør hadde retten store vanskeligheter med å få innsikt i dette diabolske riket.

Selv om diabolisme og annet demonologisk tankegods kommer utenfra og fra lærd hold, kan det være på sin plass å ta med at slike ideer hadde kulturelle berøringspunkter med allerede eksisterende forestillinger blant folk. Dette gjelder i særlig grad for områder der sjamanistiske forestillinger gjorde seg gjeldende. I relasjon til de norske kyststrøkene i Finnmark på 1600-tallet bør vi også framheve at vi har å gjøre med utadvendte småsamfunn preget av en kosmopolitisk kulturånd, som vi knapt finner maken til i andre norske bygder på denne tid.

Formidlere og budbringere av hekserelaterte fortellinger kom altså fra flere hold. Kulturmøtet mellom de ulike fortellingene kunne bety en eksplosiv blanding. I situasjoner med høyt press og sosialt trykk fungerte diabolismen som et nokså tynt slør som tiltalte trollfolk kunne forholde seg til og trenge igjennom. På den måten kunne de også, fortsatt forutsatt sosialt trykk, bidra med for18

tellinger fra sin egen kulturbakgrunn til aktoratets lærde fantasier.

Det synes å være enighet blant framtredende historikere om at hekseforfølgelsen på 1500- og 1600-tallet primært hadde sin basis blant folk i nabolaget til den mistenkte. Kravet om rettsoppgjør kom altså nedenfra.

De aller fleste europeiske hekseprosessene hadde et individuelt preg der anklagene inneholdt beskyldninger om konkret skade på dyr og mennesker og om manipulering av naturkreftene. Den engelske historikeren Robin Briggs skriver at anklagerne i heksesaker først og fremst var folk på lokalt nivå som rettet sine beskyldninger og mistanker mot folk i nabolaget. Kjedeprosesser var unntak og rammet bare en liten del av de trolldomsforfulgte i Europa, hevder Briggs.10 Selv om Briggs må sies å representere hovedstrømningen blant dagens hekseforskere, finnes det andre synspunkter. Øystein Rian hevder at det var myndighetene som satte i gang kampanjer mot trolldom. Myndighetene styrte og hadde pådriverrollen i trolldomsprosessene. Trolldomsaksjoner ble gjennomført av autoritære embetsmenn på landsbygda. Han skriver at disse etter hvert klarte å bryte ned den solidaritet som fantes mellom mennesker i lokalsamfunnene, slik som eds- og skussmålsordningen.11 På bakgrunn av dansk og norsk arkivmateriale skriver Rian om ei øvrighetskvern som malte i stykker menneskeskjebner i jakten på angivelige trollfolk.12 Den svenske trolldomsforskeren Per Sörlin legger vekt på at det var eliten som bestemte hekseprosessenes karakter. Uten eliteinteressen hadde ikke mellommenneskelige konflikter fått fritt spillerom, påpeker han.13 Det er samme oppfatning den danske historikeren Knud E. Korff gir uttrykk for når han skriver at det i høy grad er øvrighetens håndtering av 19

sakene som avgjør om den utvikler seg til en trolldomssak.14 Her har vi to helt ulike oppfatninger omkring drivkraften bak hekseprosessene. Hvordan skal vi plassere det som skjedde i Finnmark i forhold til disse oppfatningene?

I ei innføringsbok fra 2006 om den europeiske heksejakten skriver den amerikanske historikeren Brian P. Levack at diabolismen aldri fikk fotfeste i Europas perifere regioner. I sitt periferiperspektiv trekker Levack fram Russland og Norge som eksempler. I slike land ble trolldomskriminalitet oppfattet som ondskapsfulle skadeverk og ikke som djevletilskrivelse, forklarer han.15 Rent geografisk er det ingen regioner verken i europeisk eller dansk-norsk sammenheng som ligger mer perifert enn Finnmark. Allikevel passer ikke landskapet inn i den sentrum–periferi-modellen Levack konstruerer for europeiske trolldomssaker. Som prosessfortegnelse i kildene med all tydelighet viser, er det djevlepaktforbindelser som i særlig grad forfølges i Finnmark. Dette er også grunnen til finnmarksprosessenes store omfang og grufulle form. Masseforfølgelse «ble først utløst i det øyeblikk myndighetene var overbevist om at sabbaten fant sted og at heksene virkelig fløy gjennom luften til denne sabbaten», for å sitere Norman Cohn.16 Rene saker omkring hvit magi og skadetrolldom forekommer, men bare unntaksvis. Det sterke innslaget av forestillinger om samrøre mellom djevelen og mennesker er derimot et særdrag ved heksesakene fra Finnmark.

Her florerer det med demonologiske klisjeer. Satan inntar gjennomgående en sentral rolle. Demonologenes heksebegrep kommer til uttrykk gjennom paktinngåelse, omskaping, nattflyvende hekser, hemmelige hekseselskaper og anvendelse av djevlekraften til å gjøre stor skade.

20

I sak etter sak står kvinner fram og forteller om sitt møte med Satan og hans demoner. Mange viser fram djevlemerke som fysisk bevis. Retten får høre at Satan vanligvis åpenbarte seg for dem som en askekledd mann med horn og klør. Smådjevlene har gjennomgående et eiendommelig og skremmende utseende. Som tjenestejente hadde Sigrid Olsdatter truffet en av Satans demoner i Sør-Troms i begynnelsen av 1650-årene, noen år før hun kom til Kiberg i Øst-Finnmark. Under saken mot henne 20. desember 1662 fortalte hun at demonen kom inn i stua, hilste og presenterte seg som Ole. I en noe normalisert gjengivelse av den gotiske teksten i tingboka, beskrev Sigrid utseendet til Ole slik: «Han hadde på seg en prestehabitt, nemlig en prestekjole, og satte seg ned i høysetet på krakken foran bordet. Hodet hans var svart med to horn på. Han hadde langt hår og svart skjegg, to store grumme, glødende øyne som på ei ku, hatt på hodet og sko på føttene. Hendene var svarte og lodne, og hans ånde var som en rød ildlue.»17 Sigrid fikk båldom for sin omgang med den prestelignende Ole. Underretten i Vardøhus var generelt sett svært interessert i å få vite hvilken skikkelse Fanden åpenbarte seg i når han ble manet opp fra helvete.

Forestillingen om djevlepakten ser ut til å ha fått lett og hurtig fotfeste i Finnmark, og dermed gitt prosessforløpet en intensiv og brutal form. De lokale myndighetene spilte en helt sentral rolle både i innledningsfasen, forløpet og ved den endelige domsslutningen i sakene.

De var ute etter tilståelser om djevleforbindelser som en nødvendig forutsetning for å lage vind, ta melk fra andre folks husdyr eller gjøre skade på annen måte. Saker som begynte ganske uskyldig med hvit magi, endte gjerne svært alvorlig med sterke diabolske motiver og innrøm21

melser. I dommen var det så frafallet fra Gud og tilskrivelsen til Satan som kom i forgrunnen, og ikke for eksempel det mislykkede forsøket på å helbrede et menneske med hvit magi. I nesten hver dom fra 1650-årene heter det at trollkvinnen dømmes til ild og bål fordi hun har gitt seg fra Gud til djevelen.18 Deretter nevnes hennes trolldomskunster og forgjøringer, og da gjøres det ikke forskjell på skadeverk eller lykkebringende magi. Gjennom de gamle dokumentene møter vi folk som anroper Satan om assistanse til å senke seilskuter, til å ta livet av husdyr eller for å kunne ramme mennesker og dyr på annen måte. De blåser pipe, spytter og binder uværsknuter i Fandens navn, de ønsker djevelen i mat, øl og brennevin som de gir folk de er forbannet på. Satan merker sine folk i Finnmark, de drar på heksesabbat sammen med ham, personlige demoner er alltid til stede som menn i svarte klær eller omskapt til svarte hunder og lignende. Heksenes tjenende demoner har egne navn som for eksempel Gammel-Erik og Lange-Rømer, og de blir gjerne omtalt som apostler. Kvinnenes djevlekunster er ofte rettet mot myndighetspersoner og framtredende menn i fiskeværene, slik som bergensborgere. Vi får unektelig inntrykk av at det konstrueres en organisert form for kriminalitet rettet mot den herskende ordenen.

Det er dessuten viktig å peke på at i de tilfeller representanter for lokalbefolkningen på egen hånd anklager og stevner folk i trolldomssammenheng, har de atskillig vanskeligere med å vinne fram med sine beskyldninger.

I slike tilfeller setter fogd og sorenskriver plutselig svært strenge krav til bevisførsel.

22