Uten ankemulighet

innhold

Julehjelpen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

En lykkejeger. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

20

Hjem . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

41

Alfred og Tora. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

51

Uten ankemulighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

69

Hel ved . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

89

En kalket grav . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 109

68130 Uten ankemulighet – s. 5

13.01.2026 07:07

julehjelpen

68130 Uten ankemulighet – s. 7

13.01.2026 07:07

Da Bo kommer ut fra lageret, står jenta foran monteren igjen. Hun har tatt av seg lua nå. Litt av den grønne fleecen henger ut av lommen på boblejakka. Har vel vent seg til det. Å komme inn fra kulda og tre over seg kjøpesentervarme. Et blaff av velvære til svetten begynner å sile. Senteret er et farlig sted i desember. Blodtrykket stiger. Kunder får hjerteinfarkt i rulletrappen. Det er besvimelser og illrøde unger i tykke bobledresser. Men jenta står helt i ro. Øynene henger ved de små glassdyrene. Hun spør alltid om de ikke snart skal få elefanter. Bo hjalp Hedda med å flytte monteren i forrige uke. Strategisk plassert i nærheten av alle kalendergavene. Ferdigpakkede poser med småting. Ringer, strikker og plastjuks som ingen blir glad for. Monteren med miniatyrdyr i glass er noe annet. Utrydningstruede dyr, som løver og krokodiller. Og mer vanlige. Katter, hunder og dyr fra norsk fauna. Det er hennes jobb i dag. Å fylle opp med nye figurer. – Er du snill og flytter deg så jeg kan få åpnet her? Jenta flytter seg ikke mer enn hun må. Hun holder en butt pekefinger mot glasset. En stram dunst strømmer fra hodebunnen hennes. Lukta minner om forblåste skolegårder og trappeoppganger. Barn som lukter sånn, kommer alltid sist inn. 9

68130 Uten ankemulighet – s. 9

13.01.2026 07:07

Bo løfter glassdyrene ut av esken og setter dem varsomt på plass. Beltedyr og flodhester. En flokk pingviner. Små og gebrekkelige mellom de grove fingrene hennes. På det siste brettet ligger giraffene og tre blå elefanter. Bo smiler til jenta. – Vil du se hva jeg fant? Hun legger en elefant i hånden hennes. Den er varm og fuktig. Jenta kikker stumt ned på det lille dyret. – Den er blå, sier hun. – Gjør det noe? spør Bo. Jenta rister på hodet og lukker elefanten inni hånden. Hun kikker opp på Bo. – Du er ny her, sier hun. Bo nikker. – Ganske ny, ja. Det samme sa Hedda, da Bo hadde sin første dag på jobben. Hun ga henne et varmt håndtrykk og festet navneskiltet på brystet hennes uten noe plunder. Bo. Julehjelp. Hedda ønsket Bo velkommen til årets villeste måned. Det var bare å klamre seg fast og ha fokus på én oppgave av gangen, så skulle det nok gå. Så overlot hun henne til en av de «mer erfarne», og forsvant bak stabelen med esker der små babydukker var spent fast på blå perlemorskyer. Bo liker seg best bak pakkedisken. Hun bukserer de største kassene og er rask til å skjøte sammen gavepapir. Gavebåndene strimler hun opp i smale remser som blir til forseggjorte sløyfer. Hun er redd for hva kundene tenker mens de venter. Ofte er køene lange, de har god tid til å gjøre seg opp en mening. Om hvem hun er. Eller kanskje mest: Alt det hun ikke er, ikke har rukket. Når hun ikke 10

68130 Uten ankemulighet – s. 10

13.01.2026 07:07

står i pakkedisken, løfter hun esker. Henter og løfter og plasserer dem slik hun har fått beskjed om, innerst først, deretter fyller hun på, klemmer på plass så mange som mulig. For når det verste rushet først er her, da flyr eskene gjennom luften nærmest av seg selv. Og tomme hyller vil vi ikke ha før etter jul. Sier Hedda. Bo får vondt i hårfestet av å se hvor stramt håret til jenta er flettet. Kanskje hun venter på noen. En mor eller far? Men da ville hun vel ha sett seg omkring. – Dere har ikke hatt elefanter før, sier jenta. – Så lenge har jeg ikke vært her, sier Bo. – Så det vet jeg ikke. En dame har kommet opp på siden av henne nå. Står og tripper i høye støvletter. Hun har en usymmetrisk klipp i lyse striper mot blåsvart hår. Jenta drar ut lua og graver dypt i lommen på boblejakka. Trekker opp en tjuekroning. Hun har funnet den i rulletrappen, sier hun. Om elefantene også koster tjue kroner? – Ikke de ville dyrene, sier Bo. – De ville dyrene koster førti. Jenta lukker og åpner hånden. – Hvorfor koster de mer? – De er litt større, det er kanskje derfor? Damen med håret spør om å få se litt på miniatyrene. – Selvfølgelig, sier Bo og drar jenta litt til siden så kunden kan slippe til. – Ja, det var fint, takk. Du trenger ikke å låse igjen. Kunden strekker hånden inn i monteren. Hun virker husvarm. Det ene glassdyret etter det andre sopes effek11

68130 Uten ankemulighet – s. 11

13.01.2026 07:07

tivt ned i en liten papirpose. Handlekurven på armen hennes er fylt med gavepapir, tusjer og klinkekuler. Lipgloss i mange farger og Lego. Jenta glor, sånn som barn kan gjøre, med åpen munn. Så kikker hun ned på elefanten igjen. – Da er det ikke nok, da, sier hun og vil levere den tilbake. Hvor gammel kan hun være? Bo er ikke vant til barn. Hvordan er man når man er sju? Eller ni? Hun stikker hånden i bukselommen. Det hender hun gir en slant til kvinnen med trekkspillet som sitter pakket inn i ulltepper utenfor senteret. – De er slemme mot elefantene, sier jenta. – Slemme? – De dreper dem. De vil ha støttennene. Ja. Det ligger en mynt der. – Se hva jeg fant, sier Bo og utfører det eldgamle trikset. Strekker ut armen og trekker tjuekroningen fram fra bak øret hennes. – Vær så god! En liten førjulsgave. Jenta tar imot mynten og kikker på den. – Du kan betale for elefanten borte i kassa, sier Bo lavt. – Men du må stille deg i kø. Kunden prikker henne på skulderen. Hun teller dyrene og noterer ned på en liste. Bo har fått med seg at det er skrevet ned tre navn der, en kolonne for hvert navn. Jenta står med myntene i den ene hånden og elefanten i den andre. Liksom veier dem opp mot hverandre. – Kan du se her litt? sier kunden. Hun har talt alle dyrene, forklarer hun, det er tre av hver, tre vaskebjørner, tre sjimpanser, katter, og ja, giraf12

68130 Uten ankemulighet – s. 12

13.01.2026 07:07

fer, selvfølgelig. Men bare to elefanter. Hun åpner den lille papirposen, som for å vise at det stemmer. – Se her. Bare to. – Vi får nye forsyninger om en uke, sier Bo og kikker inn i glassmonteren. De står spredt de få dyrene som er igjen, flere er veltet som etter en kraftig storm. Dyrene ingen vil ha. Av en eller annen grunn er det gaupa, ulven og noen frosker. – Vi har ikke flere elefanter, sier hun, – men det er jo mer å ta av der inne. – Nei, nei, nei, ikke de. Kvinnen løsner på skjerfet i halsen. – Det må være rettferdig, sier hun. – Jeg må ha tre av hver, og det skal være helt likt. Det blir bare kaos hvis jeg ikke holder meg til det. Tror du ikke jeg har prøvd. Har du barn? – Nei, sier Bo. Jenta står med hånden knyttet og følger med på samtalen. – Ja, for da hadde du skjønt det, ikke sant. De dreper hverandre for en ekstra kakebit. Kunden ser på henne, avventende. Men Bo har ingen tanker hun kan dele om kalendergaver eller rettferdighet mellom søsken. Det oppstår en pause. Kunden har fine svetteperler i pannen. Varm nå. Hun åpner flere knapper i kåpen. En krusning glir over ansiktet. Hun ser ned på jenta. – Hva har du i hånden din, spør hun blidt. – Kan jeg få se? Jenta klemmer fingrene rundt elefanten. – Den er min, sier hun. Kunden smiler. 13

68130 Uten ankemulighet – s. 13

13.01.2026 07:07

– Den er ikke din, sier hun. – Når du ikke har betalt for den. – Hun var på vei for å betale for den nå, sier Bo. Men kunden hører ikke etter. Hun setter seg på huk foran jenta. – Hva om vi bytter, sier hun. – Jeg får elefanten din, og så får du penger av meg til å kjøpe tre nye dyr. Jeg mener det. Tre stykker! Det hadde vel vært noe? – Nei, sier jenta og ser ned i gulvet. Den bare nakken er lys, nesten melkehvit. – Noe annet, da, legger kunden til, – hva har du lyst på? En dukke? Et legosett. – Jeg vil bare ha elefanten, sier jenta. Ganske lavt, bare som et lite pust. – Du vil det, ja, sier kunden og retter seg opp, ser på uret, og sekundene tikker seg inn bak pannebrasken, for tid er penger, og det er bare det siste hun har mer enn nok av. – Og hvor har du pengene fra, da? – Det er vel hennes egen sak, sier Bo og rødmer. – Jeg har funnet dem i rulletrappen. – Da er det ikke dine penger, da er det vel kjøpesenteret sine penger. Da er du jo en tyv. Kunden snur seg mot Bo. De smale nesevingene vibrerer, som om hun lukter hvem hun er. Hvor hun kommer fra. – Kjenner du henne? – Nei. – Men du ga henne penger? – Tjue kroner, sier Bo. – Det er jo ingenting. – Det er ikke det det handler om. Det er prinsippet det handler om. Er det ikke det, sier kunden og napper i bluseermet til Hedda, som vil forbi med en rull gavepapir. 14

68130 Uten ankemulighet – s. 14

13.01.2026 07:07

Og kunden peker på Bo mens hun lekser opp om prinsipper og tillitsbrudd, så Hedda blir rød i kinnene og må sette fra seg sin tunge last, hun nikker og lytter, og stemmen er så lys, gi penger til kundene, nei det er det vel ingen som gjør, vel? Og hvilken kunde snakker vi om her, da? – En liten jente, sier Bo. Hedda kikker seg omkring. Men jenta er ikke å se noe sted. Ikke bak hyllene med Lego, ikke ved pakkedisken eller borte ved dukkeavdelingen. Ikke borte ved kassa heller. For å betale, slik Bo hadde håpet. På kontoret til Hedda er det knapt plass til å snu seg. Esker i alle hyller og på gulvet. Et skrivebord fylt opp med kopper og glass og bunker med papirer. Bak en stor pc-skjerm stikker hodet hennes fram. En kaffetrakter står og putrer på et gammelt arkivskap. På veggen et bilde av to gutter i røde badebukser på en strand. Kanskje barnebarn. – Vil du ha kaffe? Hedda heller kaffe i en plastkopp og rekker henne. Trekker fram en stol så hun får sitte ned. Det er bare noe småtteri, sier hun. Men det gjelder å bruke skjønn. Situasjonsfornemmelse. Det lærer man etter hvert. Og så var det noe hun helt hadde glemt å fortelle Bo. Det første budet for de som jobber i butikk. Dette om kunden. At kunden alltid har rett. – Uansett? spør Bo, og nipper til kaffen. Den har stått lenge. Hun svelger tappert. – Uansett, ja. Hedda smiler trett og sier at det bare er å lære seg det en gang for alle. Bo tenker at jenta også var en kunde. Men det får hun seg ikke til å si, for Hedda har mer på hjertet. 15

68130 Uten ankemulighet – s. 15

13.01.2026 07:07

– Vi er så fornøyd med deg, sier hun. – Vi får skryt fra både kunder og andre ansatte. De sier du er så tålmodig. Alltid velstelt. Vennlig. De. Vi. Alle oss. – Takk, sier Bo. Hedda lener seg fram over bordet. – Var det hun lubne med flettene? Hun som lukter. – Det er synd på henne. – Det er mange barn det er synd på. Men vi driver butikk. Ikke veldedighet. – Det var bare tjue kroner. Hedda knipser lett på det hvite plastkruset. Hun spør om Bo trives hos dem. Bo nikker igjen. Hedda kikker i plastkruset og sier at det er en liten ting til. Siden de først snakker sammen. Hun sier at det er veldig fint at Bo gjør seg flid med å pakke inn gavene. Hun lener seg bakover på stolen. Og når det ikke er så lange køer, da kan hun gjerne både rifle opp båndene og lage ekstra fine sløyfer. Bo tar en slurk til for ikke å virke utakknemlig. Hedda sier at kundene først og fremst må få gavene pakket inn raskt, så de kan komme seg videre. – Vi må ikke skape unødvendige køer, Bo. – Det skjønner jeg, sier Bo. – Fint, sier Hedda. Hun legger til at hvis de er fornøyd med henne, kan det hende hun kan få mere å gjøre her. En lørdagsjobb. En liten stillingsbrøk, kanskje. Etter hvert fast jobb. Hvis hun er interessert. – Tenk over det, sier Hedda. Hun går bort til utslagsvasken og heller ut resten av kaffen. Roter i lommen etter en leppestift, tegner opp de smale leppene foran speilet. – De dukker opp som brunsnegler, senterungene. Fra 16

68130 Uten ankemulighet – s. 16

13.01.2026 07:07

midten av november og fram til jul. De bruker kundetoalettene, stjeler og er i veien. De kan være her i timevis. Foreldrene bare plasserer dem her. De avtaler når de skal hjem, og så innfinner ungene seg. Enten ved inngangen, eller et annet sted. Gud vet hvor de har vært. Foreldrene, altså. Ta deg fem minutter nå. Drikk opp kaffen. Du kan låne stolen min. Den er bedre å sitte på. En av de yngste julehjelpene har tatt over ved pakkedisken når Bo kommer ut. Et øyeblikk blir hun stående litt rådvill. Det er bare plass til en av gangen der borte. Køen er ikke særlig stor. Noen av kundene har så mange poser at det virker umulig å komme seg noe sted med alt sammen. Men det fins en løsning på alt. Hun snakket med en ung mann i matpausen om det. Han jobbet med å kjøre hjem gaver for kundene. De leverer bare alt fra seg og oppgir adressen. Så kan de dra hjem uten mer å dra på enn håndveska. For tid er penger, det sa han til henne med et flir. Og det var helt gratis hvis man handlet for over 4000 kroner. Jenta er ikke å se. I monteren er det flere dyr enn for litt siden, og ingen har tatt seg bryet med å rydde. Bo setter dyrene på rekke, slik at det skal bli lettere å få oversikt. Hun setter de to elefantene først. Men ingen har registrert salget av en glasselefant til 40 kroner i kassa. Hun spør flere ganger. Men får det samme svaret. Og mot slutten av dagen: Nå har du spurt om det fire ganger. Senteret stenger klokken elleve. Men det er alltid kunder som drøyer så lenge som mulig. Bo finner kåpen og går mot rulletrappen. Møter ingen blikk, det er deilig. Hun har et annet blikk på netthinnen. Et sultent blikk. Ungene som er med foreldrene sine, virker så forspiste. Som om 17

68130 Uten ankemulighet – s. 17

13.01.2026 07:07

ingenting gjør inntrykk på dem. Ved informasjonsskranken blir hun vinket bort. – Du er den nye, ikke sant. Bo Grini? Julehjelpen på leker? Bo nikker. Kvinnen kveler en gjesp og drar opp glidelåsen i boblejakka. Hun skyver noe over disken. Sier det var rengjøringshjelpen som fant den på et av toalettene. Trodde først det var noe søppel. Var litt usikker på om hun skulle kaste den, men så var det denne hårstrikken, og det ser jo ut som om det står noe der. Hun rynker på nesa, som om det virkelig er søppel, noe skittent, som lukter. – Jeg stenger her nå, bare kast den om du ikke skal ha den. På disken ligger en pakke inntullet i dopapir festet med en skittenrosa hårstrikk. Med litt velvilje kan man kanskje lese det som Bo. TIL BO. Hun putter den i veska og blir vinket ut av en trøtt dørpasser. De er ivrige etter å låse nå. På T-banen tar hun opp pakken. Løsner strikken, plukker bort hårstråene og folder papiret til side. Den ligger der og blinker og skinner med støttennene intakt. De er slemme mot elefantene. Hun kjenner lukta som om den var hennes egen, og kikker seg omkring. Vognen er nesten tom. Restene av et julebord ligger filtret sammen i den andre enden. Hun hilser på seg selv i vinduet, angoraull rundt halsen, håret børstet og stelt. Eget garderobeskap har hun, matpause og penger inn på konto om noen dager. Ingen snur seg vekk i vemmelse. Hun lukter rent, diskret, aldri påtrengende. Bo fester strikken rundt pakken og putter den tilbake i veska. I morgen skal hun snakke med Hedda.

68130 Uten ankemulighet – s. 18

13.01.2026 07:07

en lykkejeger

68130 Uten ankemulighet – s. 19

13.01.2026 07:07

1 Dobermannen står bundet til en stolpe nede i forgården. Ørene stritter i den skarpe vårlufta, to blanke spydspisser klare for kamp. Joyce har drømt om sånne ører. Mest i våken tilstand. Dette ser hun for seg: Hun trenger en hagesaks. Gjerne litt sløv, for det må skje ganske langsomt. Og lyden, hvordan er lyden, eller følelsen? Seig, kanskje. Som å klippe gjennom halvfrossen fisk, eller slike gummierte matter som de har på avdelingen. Hunden kaster på hodet så musklene bølger under det blanke skinnet. Hun lukker vinduet og plukker vekk et vissent blad fra saintpauliaen. – Er det a Hanna? piper det fra senga bak henne. Hun snur seg mot Reinhardt, venter på fortsettelsen, men han trenger tid. – Vi forstår hverandre, skjønner du. Hu Hanna og jeg. Det er det vanlige. Bare henne han spør etter nå. Et av barnebarna, har hun skjønt. De forstår hverandre. Det lyder fint. Det er ingen hun kjenner hun kan si det samme om. Hun løfter på dyna, rister den litt før hun pakker ham inn igjen. Han slutter aldri å håpe. Tenk om hun kunne si. Ja, Reinhardt. Ja, det er Hanna. Nå er hun her. Står i døra, skal bare henge av seg jakka. Å, det ville vært fint. Han er et stusselig syn. Nesten blind. Ligger og hol21

68130 Uten ankemulighet – s. 21

13.01.2026 07:07

der rundt den lamme hånden. Den har endret seg det året han har ligget her. Det som er igjen, er en bunt benrester han nødig slipper taket i. Hender å holde i er det mangel på, så hvorfor ikke holde i sin egen. Han strekker den friske hånden mot henne, flakker med blikket. Hun lurer på hvem han ser. Han har to barn og fire barnebarn. Et lite galleri av ansikter på veggen. Barnebarna har regelmessige og nesten like tenner, slik alle unge får i dette landet. Hun har hilst på tre av dem. Men Hanna har hun bare sett på bildet over senga. En langhåret jentunge som henger etter armene i et tre. Voksen nå, selvfølgelig. – Kommer du alene? sier han. Joyce drar en stol bort til senga og setter seg ned. – Det er bare Joyce, sier hun og tar den friske hånden hans. Huden er bløt og melkefarget. Men kald, alltid så kald. – Jåis, ja. Hun finner et ullteppe i skapet og legger det over dyna. Løfter forsiktig hodet hans fra puten og strekker seg etter vannglasset. Han svelger ned et par slurker og rister svakt på hodet. – Vann er bortkasta tørst. Hun ler. Han sier så mye rart. – Noen druer, da? Øyelokkene faller igjen, og han synker tilbake i puten. – Ikke mas. Hun setter glasset ved siden av asjetten på nattbordet. Skivene hun smurte til ham i morges, ligger urørte sammen med de blå druene. Han orker ikke å høre radio mer heller. Men klarer ikke å gi slipp. Det er denne jenta i treet han venter på. Bildet virker arrangert. Smilet er ikke helt 22

68130 Uten ankemulighet – s. 22

13.01.2026 07:07

ekte. Hun smiler på samme måte som Anna Bell, hun viser tenner. Men øynene er brønner uten lys. I går kom tvillingene trampende inn på avdelingen drapert i møkkete russedresser. Beboerne strakte hendene mot dem, varmet seg på smilene og latteren. Snuste inn eimen av øl og svette, som for en kort stund dekket over lukten av urin. Joyce serverte dem kaffe og kjeks inne hos Reinhardt, de takket og var giret og begeistret mens de skålte med morfaren sin i besk traktekaffe. Selv satt han stablet opp i senga med tutekoppen i hånden. Det rant fra koppen, og det rant fra øynene hans. De unge så det ikke, men Joyce fornemmet hva som foregikk. På sitt stille vis tok han farvel. Hun vinket til dem fra vinduet da de valset ut gjennom porten. De husket bestandig hva hun het, og skjønte alt det hun sa. Hun kom til å savne dem. De spurte aldri om hun bare var vikar. – Er ikke mannen din snill? spør Reinhardt og prikker lett på håndleddet hennes. – Du har noe der. Hun stryker lett over skorpen. Glad for at han er såpass klar plutselig. Føler seg fram, ser med fingrene. – Det er bare en skorpe. Den løsner snart. Jeg har ingen mann lenger, vet du. Han ser på henne gjennom de slørete linsene. – Synd for ham, sier han.

23

68130 Uten ankemulighet – s. 23

13.01.2026 07:07