Smakebiter fra den kriminelle bokvåren!

Emma Healey

Elizabeth er borte Oversatt av Einar Blomgren

Prolog

«Maud? Kjedet jeg deg sånn at du heller vil stå ute i mørket?» En kvinne roper til meg inne fra det varme lyset i en rotete spisestue. Våt og spøkelsesaktig snor pusten min seg mot henne, men ingen ord følger den. Det ligger snø på bakken, et tynt lag, men den er så hvit at lyset reflekteres tilbake i ansiktet hennes, som strammer seg da hun gjør et forsøk på å se. Men jeg vet at hun ikke kan se særlig godt, ikke engang i dagslys. «Kom inn,» sier hun. «Det er iskaldt ute. Jeg lover at jeg ikke skal si et ord mer om frosker og snegler og majolikakeramikk.» «Jeg kjedet meg ikke,» sier jeg. For sent går det opp for meg at hun spøker. «Jeg kommer snart. Jeg bare leter etter noe.» I hånden holder jeg gjenstanden jeg allerede har funnet, fremdeles med jord og skitt på. En liten ting, lett å overse. Det ødelagte lokket til en gammel pudderdåse. Sølvet er anløpent, den marineblå emaljen er ikke lenger glassblank, men oppskrapet og matt. Det jordslåtte speilet er som et vindu mot en svunnen verden, som et koøye under havet. Det får meg til å grøsse av minner. «Hva er det du har mistet?» Varsomt og skjelvende tar kvinnen noen skritt ut på plattingen. «Kan jeg hjelpe til? Jeg kan kanskje ikke se det, men jeg klarer antagelig å snuble over det hvis det ikke er altfor godt gjemt.» Jeg smiler, men går ikke bort fra gresset. Det har lagt seg snø langs kanten av et skoavtrykk, og det ser ut som 7

et ørlite fossil av en dinosaur som nettopp er avdekket. Jeg holder lokket til pudderdåsen i et hardt grep i hånden, der litt jord tørker på huden min og gjør den stram. Jeg har savnet denne lille gjenstanden i nesten sytti år. Og jorden, gjørmete som velling på grunn av den smeltende snøen, har nå spyttet opp en relikvie. Spyttet den opp i hånden min. Men fra hvor? Det er det jeg ikke kan forstå. Hvor lå den før den ble til brusk i jordens måltid? En eldgammel lyd, som et revebjeff, forsøker seg i utkanten av hjernen. «Elizabeth,» sier jeg. «Har du dyrket squash noen gang?»

1

«Vet du at en gammel dame ble overfalt og ranet her?» sier Carla og slenger den lange, svarte hestehalen bak over en skulder. «Ja, det var egentlig i Weymouth, da, men det kunne ha vært her. Så du skjønner at man ikke kan være forsiktig nok. De fant henne med halve ansiktet slått inn.» Dette siste sies med dempet stemme, men hørselen min er det ingenting i veien med. Jeg skulle ønske Carla ikke fortalte meg slike ting, for de gjør meg urolig, og følelsen sitter i lenge etter at jeg har glemt selve historien. Jeg grøsser og ser ut gjennom vinduet. Jeg aner ikke i hvilken retning Weymouth ligger. En fugl flyr forbi. «Har jeg nok egg?» «Rikelig, så du behøver ikke å gå ut i dag.» Hun tar opp ringpermen til hjemmehjelperne, nikker til meg og beholder øyekontakten til jeg nikker tilbake. Jeg føler meg som en skolejente. For et øyeblikk siden hadde jeg noe i tankene, en historie, men jeg har mistet tråden nå. Det var en gang, var det slik den begynte? Det var en gang en dyp, mørk skog der det bodde en gammel, gammel dame som het Maud. Jeg vet ikke hvordan fortsettelsen skulle være. Noe med å vente på at datteren skulle komme på besøk, kanskje. Det er synd jeg ikke bor i et pent, lite hus i en mørk skog. Jeg kunne hatt god lyst til det. Og datterdatteren min kunne komme med mat i en kurv til meg. Et smell et sted i huset, det får blikket mitt til å fare over stuen; over armlenet på sofaen ligger et dyr, et dyr man har på seg utendørs. Det er Carlas. Hun henger det aldri opp, 9

hun er vel redd for å glemme det igjen, antar jeg. Jeg er liksom nødt til å stirre på det, jeg er sikker på at det vil bevege seg, pile av sted til et hjørne, eller spise meg opp og ta plassen min. Og da blir Katy nødt til å si hvor store øyne det har, hvor store tenner. «Alle disse boksene med hermetisk fersken!» roper Carla fra kjøkkenet. Carla, hjemmehjelperen. Hjemmehjelper kalles de. «Du må slutte å kjøpe mat,» roper hun igjen. Jeg hører at boksene skraper mot benkeplaten. «Du har nok til en hel hær.» Nok mat. Man får aldri nok. Mesteparten later uansett til å forsvinne, og selv ikke etter at jeg har kjøpt den, lar den seg finne. Jeg vet ikke hvem som spiser alt sammen. Datteren min sier det samme. «Ikke mer hermetikk, mor,» sier hun når hun går igjennom skapene mine straks anledningen byr seg. Jeg tror hun tar den med og gir den bort til noen. Halvparten forsvinner hjem til henne, og så lurer hun på hvorfor jeg er nødt til å handle inn mer. Livet mitt byr jo ikke akkurat på så mange godsaker lenger nå. «Jeg har jo ikke akkurat så mange godsaker igjen, da,» sier jeg og skyver meg høyere opp i stolen slik at stemmen min høres ut på kjøkkenet. Langs sidene på stolen er det stukket ned en del sammenkrøllet sjokoladepapir som gnisser mot putene, og jeg knipser papiret vekk. Mannen min, Patrick, pleide å kjefte på meg fordi jeg spiste søtsaker. Hjemme spiste jeg mye slikt. Det var fint å kunne ta seg en sitronsorbé eller litt karamellpudding når jeg hadde lyst på, for på telefonsentralen fikk vi ikke lov til å spise – ingen vil snakke med en telefondame som har munnen full. Men han sa at det ødela tennene mine. Jeg hadde bestandig en mistanke om at det var figuren min han var mest opptatt av. Vi hadde Polo-mint som kompromiss, og fremdeles liker jeg dem, men nå for tiden er det ingen som kan hindre meg i å spise en hel eske konfekt om jeg har lyst på. Det kan til og med være det første jeg gjør om morgenen. Det er morgen nå. Jeg vet det, for solen skinner på fuglebrettet. Den skinner på fuglebrettet om morgenen og på 10

furutreet om kvelden. Jeg har en hel dag å komme igjennom før lyset treffer det treet. Carla kommer gående inn i stuen, krumbøyd, og plukker opp sjokoladepapiret som ligger rundt føttene mine. «Jeg visste ikke at du var her, kjære deg,» sier jeg. «Jeg har gjort klar lunsjen til deg.» Hun vrenger av seg plasthansker. «Den står i kjøleskapet, og jeg har satt en lapp på den. Klokka er ti over halv ti nå, så prøv å ikke spise før tolv, hva?» Hun snakker som om jeg bestandig propper i meg alt sammen straks hun går. «Har jeg nok egg?» spør jeg, for plutselig ble jeg sulten. «Rikelig,» sier Carla og legger hjemmehjelpernes perm på bordet. «Jeg går nå. Helen kommer senere i dag, greit? Ha det.» Utgangsdøren smekkes igjen med et klikk, og jeg hører at Carla låser etter seg. Låser meg inne. Jeg ser henne gjennom vinduet mens hun går med knasende skritt nedover stien. Utenpå uniformen har hun på seg kåpe med en hette som har skinn på. Hjemmehjelper i ulvedrakt. Da jeg var jente, ville jeg ha vært glad for å ha huset for meg selv, kunne spise ting fra spiskammeret, gå i finklærne mine, spille grammofon og ligge på gulvet. Nå vil jeg heller ha selskap. Lyset er fortsatt på, og kjøkkenet ligner på teaterkulisser idet jeg går inn dit for å flytte rundt på tingene i skapene og undersøke hva Carla har laget til lunsj for meg. Jeg venter meg halvveis at noen skal komme, moren min med handleposene eller faren min med favnen full av fish-and-chips, og si noe dramatisk, som i et av de teaterstykkene på Pier Theatre. Pappa kunne si: «Søsteren din er forsvunnet», og så kunne det lyde en trommevirvel eller en trompet eller noe, og mamma kunne si: «Og hun kommer aldri mer tilbake», og så kunne vi alle tre stirre på hverandre for å skape effekt for publikum. Jeg tar en tallerken fra kjøleskapet og lurer på hvordan min replikk skulle lyde. På tallerkenen ligger en lapp: Lunsj til Maud, spises etter kl. 12. 11

Jeg tar av plastfolien. Det er en sandwich med ost og tomat. Da jeg er ferdig med å spise, vandrer jeg tilbake til stuen. Det er så stille her. Selv ikke klokken lager noen lyd. Men den viser tiden, og jeg ser viserne bevege seg langsomt rundt, der den står på hyllen over gasskaminen. Jeg har flere timer å fylle, og på et eller annet tidspunkt må jeg slå på TV-en. Det er et av disse sofaprogrammene som vises. To personer i en sofa bøyer seg frem mot en annen person på sofaen midt imot. De smiler og rister på hodet, og til slutt begynner hun som sitter for seg selv, å gråte. Jeg klarer ikke å forstå hva det dreier seg om. Etterpå kommer det et program der folk farer gjennom diverse hus og leter etter ting de kan selge. Sånne stygge ting som er forbausende verdifulle. For noen år siden ville jeg ha vært forferdet over meg selv – se på TV midt på dagen! Men hva annet kan jeg gjøre? Av og til leser jeg, men handlingen i romanene gir ingen mening lenger, og jeg husker aldri hvor i boken jeg var. Men jeg kan koke meg et egg. Jeg kan spise et egg. Og jeg kan se på TV. Etter det bare venter jeg: på Carla, på Helen, på Elizabeth. Elizabeth er den eneste venninnen jeg har igjen. De andre er på et hjem eller i en grav. Hun liker så godt disse løpe-rundt-og-selge-ting-programmene, og hun har et håp om en dag å finne noe veldig verdifullt som noen har oversett. Hun kjøper alskens stygge tallerkener og vaser i veldedighetsbutikker, og så krysser hun fingrene og håper å ha gjort et varp. Noen ganger kjøper jeg ting til henne også, for det meste noe glorete porselen, det er en slags lek – hvem som klarer å finne den styggeste porselensgjenstanden hos Oxfam. Ganske barnslig, men jeg har begynt å oppdage at de eneste gangene jeg føler at jeg er meg selv, er når jeg er sammen med Elizabeth, når jeg ler med henne. Jeg har en følelse av at det var noe jeg måtte huske angående Elizabeth. Kanskje hun ville ha meg til å skaffe henne noe. Et kokt egg, eller noe sjokolade. Den sønnen 12

hennes gir henne bare sulterasjoner. Han vil ikke engang bruke penger på nye barberblader til seg selv. Elizabeth sier at huden hans er ru og sår etter barberingen, og hun er redd han skal skjære halsen over på seg. Av og til skulle jeg ønske han gjorde det. Den gnieren. Hvis ikke jeg stakk innom med litt ekstra til henne, ville hun bli helt utmagret. Jeg har en lapp her hvor det står at jeg ikke skal gå ut, men jeg skjønner ikke hvorfor. Det kan ikke skade med en rask tur til butikken. Jeg skriver en liste før jeg tar på meg kåpen, finner hatten og nøklene, kontrollerer at jeg har nøklene i den riktige lommen, og gjør det igjen ved ytterdøren. Bortover fortauet er det hvite flekker der snegler er blitt flatklemt i løpet av natten. Det er bestandig hundrevis av slike dødsofre på denne gaten etter en kveld med regn. Men hva er det som lager de merkene, lurer jeg på, hvilken del av sneglen er det som får flekken til å bli sånn hvit? «Bli ikke blek, du kjære snegl», sier jeg og bøyer meg så langt ned jeg tør, for å se bedre. Jeg aner ikke hvor det uttrykket kommer fra, men det er mulig at det dreier seg om nettopp dette her. Jeg må prøve å huske å slå det opp når jeg kommer hjem. Det er ikke langt til butikken, men jeg er sliten da jeg kommer dit, og av en eller annen grunn går jeg stadig inn i feil sidegate, noe som betyr at jeg må gå tilbake og rundt kvartalet igjen. Jeg føler meg slik jeg gjorde på slutten av krigen. Jeg gikk meg ofte vill på vei inn til byen, for noen hus var jo bombet sønder og sammen, og det var plutselig åpne områder, og veier sperret av teglstein og murbrokker og ødelagte møbler. Den er liten, butikken til Carrow, og stapp full av ting jeg ikke vil ha. Jeg skulle ønske de ville flytte alle rekkene med ølbokser og gjøre plass til noe nyttig. Men den har alltid vært her, helt fra jeg var barn. De byttet bare ut skiltet for noen år siden. Nå står det Coca-Cola på det, og Carrows er klemt inn under, som om de kom på det etterpå. Jeg leser det høyt for meg selv idet jeg går inn, og så leser 13

jeg handlelisten høyt, der jeg står ved en hylle med bokser med noe som heter Ricicles og Shreddies, hva nå det måtte være. «Egg. Melk, spørsmålstegn. Sjokolade.» Jeg snur og vender på handlelappen for å få best mulig lys. Det er en koselig pappaktig lukt i butikken, og det er som å være i spiskammeret hjemme. «Egg, melk, sjokolade. Egg, melk, sjokolade.» Jeg sier ordene, men jeg klarer ikke helt å se for meg disse tingene. Kan de befinne seg i en av boksene foran meg? Jeg fortsetter å mumle svakt mens jeg subber rundt i butikken, men ordene begynner å miste sin betydning og blir som et rytmisk vers. Jeg har skrevet «squash» på lappen også, men jeg tror ikke de selger slikt her. «Kan jeg hjelpe med noe, Mrs. Horsham?» Reg lener seg over disken, og den grå strikkejakken hans buler ut, legger seg over plasteskene med smågodt og setter igjen litt lo på det. Han holder øye med meg mens jeg går omkring. Nysgjerrigper. Jeg vet ikke hva han er så redd for. En gang gikk jeg ut uten å ha betalt. Hva så? Det var bare litt dvask bladsalat. Eller var det et glass bringebærsyltetøy? Jeg har glemt det. Men han fikk det jo tilbake, ikke sant? Helen gikk og leverte det tilbake, og saken var ute av verden. Og han er jo ikke feilfri selv – jeg har ofte fått for lite vekslepenger i årenes løp. Han har drevet denne butikken i flere tiår, og det er på tide at han pensjonerer seg. Men moren hans sto her til hun var nitti, så han holder vel ut en stund til. Jeg var glad da gamla endelig ga seg. Hun pleide å erte meg når jeg kom, for en gang da jeg var liten, hadde jeg bedt henne ta imot et brev for meg. Jeg hadde skrevet til en morder, og jeg ville ikke at svaret skulle komme hjem til oss, og jeg hadde brukt navnet til en filmstjerne i stedet for mitt eget. Svaret kom aldri, men moren til Reg trodde jeg hadde ventet på et kjærlighetsbrev og pleide å le av det lenge etter at jeg var blitt gift. Hva var det jeg skulle ha? De fulle hyllene skuler ned på meg mens jeg går rundt dem, og den blå og hvite linoleumen stirrer opp, skitten og sprukken. Kurven min er 14

tom, men jeg tror jeg har vært her en stund. Reg holder øye med meg. Jeg strekker meg etter noe: Det er tyngre enn jeg trodde, og armen min faller brått ned. Det er en boks hermetiske ferskenskiver. Det får duge. Jeg legger noen flere bokser i kurven og stikker armen godt inn under håndtaket. De tynne metallspilene gnisser mot hoften min på vei til disken. «Er du sikker på at det er dette du skal ha?» spør Reg. «Du kjøpte jo en masse hermetisk fersken her i går.» Jeg ser ned i kurven. Er det sant? Kjøpte jeg virkelig det samme i går? Han hoster, og i blikket hans ser jeg et glimt som viser at han synes dette er morsomt. «Helt sikker, takk,» sier jeg med stødig stemme. «Hvis jeg har lyst til å kjøpe hermetisk fersken, så kan jeg det.» Han hever øyebrynene og begynner å slå inn varene på kassaapparatet. Jeg holder hodet høyt og ser på at boksene blir lagt i den bæretingen av plast, til å bære i, men jeg er varm i kinnene. Hva var det jeg skulle ha? Jeg kjenner etter i lommen og finner en liten blå lapp med min håndskrift på: Egg. Melk? Sjokolade. Jeg tar en Dairy Milk-sjokolade og legger den i kurven, så har jeg i hvert fall noe fra listen. Men jeg kan ikke sette tilbake ferskenboksene nå. Reg ville le av meg. Jeg betaler boksene, som ligger i posen og skumper mot hverandre på veien hjemover. Det går sakte, for posen er tung, og jeg har vondt i skulderen og på baksiden av et kne. Jeg husker den gangen husene føk forbi meg når jeg gikk – nesten løp – til og fra huset vårt. Mamma spurte meg etterpå hva jeg hadde sett, om den-og-den naboen var ute, hva jeg syntes om den nye hagemuren til noen. Jeg hadde aldri lagt merke til dette, det hele hadde fart forbi som et lyn. Nå har jeg rikelig med tid til å kikke på alt, og ingen å fortelle hva jeg har sett. Noen ganger, når jeg får det for meg å rydde eller kaste ting hjemme, finner jeg fotografier fra ungdomsårene, og det er et sjokk å se allting i svart-hvitt. Jeg tror datterdatteren min faktisk innbiller seg at vi hadde grå hud den gangen, og matt hår, og at vi alltid poserte i et skyggelagt 15

landskap. Men jeg husker byen som nesten altfor lys å se på da jeg var liten. Jeg husker furutrærnes mørkegrønne farge som skar seg opp i himmelens dypblå, jeg husker hvor knallrøde mursteinshusene rundt omkring var, og det oransje teppet av barnåler under føttene våre. Nå for tiden – skjønt jeg er sikker på at himmelen fremdeles av og til er blå og de fleste husene fortsatt står der, og at trærne mister barnåler – nå for tiden virker fargene falmet, som om jeg lever i et gammelt fotografi. Da jeg kommer hjem, står en vekkerklokke og ringer. Noen ganger setter jeg den på for at jeg skal huske avtaler. Jeg plasserer handleposen innenfor ytterdøren og slår av vekkerklokken. Jeg kan ikke huske hva den gjelder denne gangen. Kanskje noen skal komme. «Har eiendomsmegleren vært her?» roper Helen. Stemmen hennes blander seg med skrapingen fra nøkkelen idet hun låser opp ytterdøren. «Han skulle komme klokka tolv. Gjorde han det?» «Jeg vet ikke,» sier jeg. «Hvor mye er klokka nå?» Hun svarer ikke. Jeg kan høre henne trampe rundt i entreen. «Mor!» sier hun. «Hvor kommer all denne hermetikken fra? Hvor mye fersken trenger du, for pokker?» Jeg sier at jeg ikke vet hvor mye. Jeg sier at Carla må ha hatt dem med. Jeg sier at jeg har vært hjemme i hele dag, og så ser jeg på klokken og lurer på hvordan jeg har klart å komme meg gjennom dagen. Helen kommer inn i stuen og puster ut frisk, kald luft, og jeg er barn igjen, i den varme sengen min, og det iskalde ansiktet til søsteren min presser seg mot kinnet mitt et øyeblikk, og den kjølige pusten hennes hvisker over meg mens hun forteller meg om dansen på The Pavilion og soldatene der. Sukey var alltid kald når hun kom hjem fra dans, til og med om sommeren. Helen er også ofte kald, fordi hun bruker så mye tid på å grave i andre folks hager. Hun holder en plastpose opp. «Hvorfor skulle Carla 16

sette bokser med hermetisk fersken i entreen?» Hun senker ikke stemmen selv om vi er i samme rom, og hun holder posen høyt opp fra gulvet. «Du er nødt til å slutte å handle. Jeg har sagt til deg at jeg kan skaffe alt du trenger. Jeg kommer hver dag.» Jeg er sikker på at jeg ikke ser henne så ofte, men jeg har ikke tenkt å krangle. Hun senker armen, og jeg ser posen svinge og stanse mot benet hennes. «Du lover, da? At du ikke handler mer mat?» «Jeg skjønner ikke hvorfor jeg skulle love det. Jeg sa jo at Carla må ha hatt dem med. Og dessuten, hvis jeg har lyst til å kjøpe hermetisk fersken, så kan jeg det.» Setningen lyder litt kjent, men jeg skjønner ikke hvorfor. «Hvis jeg skulle dyrke squash,» sier jeg og vender en handleliste mot lyset, «hvor ville det være best å plante dem?» Helen sukker på vei ut av rommet, og jeg synes jeg må reise meg og følge etter henne. I entreen stanser jeg: Fra et eller annet sted kommer det en brølende lyd. Jeg skjønner ikke hva det er, jeg klarer ikke å høre hvor den kommer fra. Men inne på kjøkkenet hører jeg den nesten ikke. Alt er veldig rent her: Tallerkenene mine står i stativet, men jeg tror ikke jeg satte dem der, og kniven og gaffelen jeg liker å bruke, er vasket opp. Da jeg åpner en skapdør, flagrer to papirlapper ned på gulvet. Den ene er en oppskrift på hvit saus, og på den andre står Helens navn, med et nummer under. Jeg henter en rull klistrebånd, langt limbånd, fra en skuff for å feste dem igjen. Kanskje jeg skal lage hvit saus i dag. Etter at jeg har fått meg en kopp te. Jeg setter på kjelen. Jeg vet hvilken kontakt jeg skal bruke, for noen har merket den med vannkoker. Jeg finner frem kopper og melk, og en tepose fra et glass merket med te. Det står en lapp ved vasken: Kaffe er bra for hukommelsen. Den har min håndskrift. Jeg tar koppen med for å gå til stuen, men stopper opp i døråpningen. Jeg har en rumling i hodet. Eller kanskje det kommer fra andre etasje. Jeg begynner å gå opp trappen, men jeg klarer det ikke uten å holde meg i rekkverket på begge sider, så jeg 17

går tilbake og setter teen på entréhyllen. Jeg skal ikke være lenge borte. Rommet mitt har ganske mye sol, og det er fredelig her, bortsett fra en slags knurring et sted i huset. Jeg skyver døren igjen og setter meg ved toalettbordet ved vinduet. Billigsmykker ligger strødd ut over tøybrikkene og porselensskålene. Jeg bruker ikke ekte smykker nå, bortsett fra gifteringen, selvsagt. Jeg har aldri måttet få den utvidet, ikke på alle de godt og vel femti årene. Patricks ring åt seg visst inn i huden hans slik at knoken sto som en kul over den. Han nektet å få klippet den av, og den var ikke til å rikke uansett hvor mye smør jeg hadde på den. Han pleide å si at fordi ringen var knyttet til ham på den måten, beviste det at det var et sterkt ekteskap. Jeg pleide å si at det beviste at han ikke tok skikkelig vare på seg selv. Patrick sa jeg skulle være mer opptatt av min egen ring, som satt altfor løst på den slanke fingeren, men egentlig passet den helt perfekt, og jeg mistet den aldri. Men Helen sier at jeg mister smykker nå, og hun og Katy har tatt de fleste av de fineste selv, for å «oppbevare dem trygt». Det er greit for meg. I det minste befinner de seg fortsatt i familien, og ingenting av det var særlig verdifullt. Det dyreste jeg hadde, var et snålt halssmykke av gull, formet som dronning Nefertitis hode, som Patrick hadde med hjem fra Egypt. Jeg stikker hånden inn gjennom en ganske stygg armring av plast og ser meg i speilet. Speilbildet mitt gir meg alltid et sjokk. Jeg hadde aldri egentlig trodd jeg skulle eldes, og i hvert fall ikke sånn som dette. Huden rundt øynene og ved neseroten har fått noen rynker, på en helt uventet måte. Det får meg til å ligne en del på en firfisle. Jeg kan knapt huske det gamle ansiktet mitt, bortsett fra i korte glimt. En jente med lubne kinn foran speilet, der hun tar ut krøllspennene for første gang, en blek ung kvinne i byparken som ser ned i den grønne elven, en sliten mor med uryddig hår, halvveis bortvendt fra det mørke vinduet i et tog mens hun prøver å skille de slåssende barna sine. I dette minnet 18

har jeg alltid en rynke i pannen, så det er ikke til å undres over at den rynken er der permanent. Moren min hadde glatt fersken-og-fløte-hud helt til hun døde, selv om hun hadde god grunn til å være mer rynkete enn de fleste. Kanskje det hadde noe å gjøre med at hun ikke brukte sminke. De sier det om nonner, ikke sant? Nå for tiden bruker jeg heller ikke sminke, og jeg har aldri brukt leppestift, har aldri likt det. Jentene på telefonsentralen ertet meg for det, og av og til da jeg var ung, kunne jeg prøve å ha på litt, låne av en venninne eller bruke en jeg hadde fått til jul, men jeg holdt ikke ut å ha den på i mer enn noen minutter. Jeg har en stift i skuffen, fra Helen eller Katy, og jeg tar den opp nå, skrur på den og tar den på veldig forsiktig mens jeg lener meg inn mot speilet og passer på så jeg ikke får noe på tennene. Man ser gamle kvinner med leppestiftflekker på gebisset og sotete øyelokk og rouge klint utover i ansiktet, og øyebrynene er tegnet altfor høyt opp. Jeg ville heller dø enn å være en av dem. Jeg presser leppene sammen. Fine og fargesterke nå, men litt sprukne, og jeg er ganske tørst. På tide at jeg lager meg en kopp te. Jeg legger leppestiften tilbake i skuffen, og før jeg reiser meg, slipper jeg et langt perlehalsbånd ned over hodet. Ikke ekte perler, selvsagt. Da jeg åpner døren, kan jeg høre en brølende lyd. Jeg forstår ikke hva det er. Den blir høyere jo lenger ned i trappen jeg går. Jeg stanser på nederste trinn, men ser ingenting. Jeg kikker inn i stuen. Brølingen blir enda høyere. Jeg lurer på om den er inne i hodet mitt, om noe er i ferd med å løsne. Lyden stiger og synker og vibrerer. Og så stopper den. «Sånn. Nå er i hvert fall støvsugingen unnagjort.» Helen står ved døren til spisestuen og kveiler sammen ledningen til støvsugeren. Munnen hennes prøver seg på et smil. «Skal du ut noe sted?» spør hun. «Nei,» sier jeg. «Jeg tror ikke det.» «Hva er perlene til, da? Du er jo helt utmaiet.» «Er jeg?» Jeg legger en hånd mot kravebenet. Jeg har 19

et perlehalsbånd på meg, og noe rundt håndleddet, og jeg kjenner smaken av leppestift. Leppestift, med den stinkende voksaktige lukten og så fet at man blir kvalm. Jeg stryker håndbaken over munnen, men da bare klines den utover og blir verre, så jeg begynner å gni meg i ansiktet, trekker ned ermet på strikkejakken slik at det blir en vaskeklut, spytter på det og gnukker som om jeg var både mor og skittent barn. Det tar litt tid før jeg føler meg ren igjen, og jeg oppdager at Helen har sett på meg. «Gi meg jakken din,» sier hun. «Jeg får visst legge den til vask.» Hun spør om jeg vil ha noe å drikke. «Å ja,» sier jeg, vrikker meg ut av strikkejakken og setter meg i stolen. «Jeg er forferdelig tørst.» «Ikke så rart,» sier Helen og snur seg for å gå ut av rommet. «Det sto en hel rad kopper med kald te på hyllen i entreen.» Jeg sier at jeg ikke skjønner hvordan de kom dit, men jeg tror ikke hun hører meg, for hun har allerede forsvunnet ut på kjøkkenet, og uansett sitter jeg med hodet bøyd ettersom jeg romsterer i vesken min. Jeg hadde noen kjeks her en gang. Var det i går? Spiste jeg dem? Jeg tar ut en kam og pungen min og noen sammenkrøllede papirlommetørklær. Jeg finner ingen kjeks, men det ligger en lapp i en av innerlommene: Ingen flere ferskenbokser. Jeg sier det ikke til Helen. I stedet legger jeg den under lappen med dagens dato. Hjemmehjelperen gir meg en slik hver dag. Det er derfor jeg vet det er torsdag. Vanligvis besøker jeg min venninne Elizabeth på torsdag, men vi har visst ikke avtalt noe denne uken. Hun har ikke ringt. Jeg ville ha skrevet det ned hvis hun hadde gjort det. Jeg ville ha notert hva hun sa, eller noe av det. Jeg ville ha skrevet ned når jeg skulle gå og besøke henne. Jeg skriver ned alt. Det ligger papirbiter over hele huset, i bunker eller festet på diverse flater. Skriblede handlelister og oppskrifter, telefonnumre og avtaler, notater om ting som allerede har skjedd. Papirhukommelsen min. Det er meningen den skal hindre at jeg glemmer ting. Men datteren min sier at jeg 20

mister lappene. Det har jeg også skrevet ned. Likevel, hvis Elizabeth hadde ringt, ville jeg ha hatt en lapp. Jeg kan ikke ha mistet alle sammen. Jeg skriver ned ting, igjen og igjen. Ikke alle kan ha falt ned fra bordet og kjøkkenbenken og speilet. Og så har jeg en lapp som er stukket opp i ermet: Ikke hørt fra Elizabeth. Det står en gammel dato på den ene siden. Jeg har en forferdelig følelse av at det har skjedd henne noe. Hva som helst kan ha hendt. Det var noe i nyhetene i går, tror jeg. Om en gammel dame. Noe ubehagelig. Og nå er Elizabeth forsvunnet. Tenk om hun er overfalt og ligger død? Eller har falt og ikke kommer seg til en telefon? Jeg tenker på henne, at hun ligger på stuegulvet sitt, ute av stand til å reise seg, men likevel håper på å finne noe verdifullt der på teppet. «Kanskje du har snakket med henne og glemt det, mor. Tror du det kan være mulig?» Helen rekker meg en kopp te. Jeg hadde glemt at hun var her. Hun bøyer seg og kysser meg på hodet. Jeg kjenner leppene hennes gjennom det tynne håret som ligger i luftige bølger på issen. Det lukter en slags urt av henne. Rosmarin, kanskje. Jeg antar at hun har plantet noe. Til minne om noe. «For, ja, du glemte jo at vi hadde vært ute på lørdag, ikke sant?» Jeg plasserer koppen varsomt på stolens armlene og holder en hånd rundt den. Jeg ser ikke opp da datteren min beveger seg litt bort. Jeg antar at hun har rett. Jeg minnes ingenting fra lørdag, men jeg minnes ikke at jeg ikke minnes heller. Tanken får meg til å trekke pusten brått. Disse tomrommene er urovekkende. Mer enn urovekkende. Hvordan er det mulig at jeg ikke husker lørdag? Jeg får den velkjente følelsen av at hjertet hopper over et slag, en bølge av forlegenhet, frykt. Lørdag. Husker jeg i det hele tatt gårsdagen? «Så kanskje du har snakket med Elizabeth.» Jeg nikker og drikker litt av teen, og allerede nå har jeg mistet tråden i samtalen. «Du har nok rett.» Jeg er ikke 21

helt sikker på hva jeg sier meg enig i her, men jeg liker følelsen av å gå inn i tomhet, å avslutte disse engstelige forsøkene på å huske. Helen smiler. Ligger det en antydning til triumf der? «Ja vel. Jeg får komme meg av gårde.» Helen skal alltid av gårde. Jeg betrakter henne gjennom vinduet mot gaten mens hun setter seg i bilen og kjører. Jeg kan aldri huske at hun kom hit. Kanskje jeg skulle skrive det ned. Men disse papirbitene på bordet ved stolen min, dette systemet for å huske, det er ikke perfekt. Så mange av notatene er gamle, ikke lenger aktuelle, og jeg går surr i dem. Og ikke engang de nye later til å inneholde riktig informasjon. Det er en lapp her der skriften fortsatt er fersk: Ikke hørt fra Elizabeth. Jeg fører fingrene over ordene, slik at de gnis litt utover. Er dette sant? Jeg må ha skrevet det helt nylig. Jeg kan i hvert fall ikke huske å ha hørt fra henne i det siste. Jeg strekker meg etter telefonen. 4-tasten er kortnummeret til Elizabeth. Det ringer og ringer. Jeg skriver noe.

Lisa Gardner

Fritt fall Oversatt av Linda M. Vikaune

Kapittel 1

Jeg døde en gang. Nå husker jeg, i den grad jeg er i stand til å huske noe som helst, følelsen av en brennende og skarp smerte, etterfulgt av knugende og bunnløs utmattelse. Jeg hadde ønsket å legge meg ned; det husker jeg helt tydelig. Jeg hadde virkelig trengt å få det overstått. Men det skjedde ikke. Jeg kjempet mot smerten, mot utmattelsen, det helvetes hvite lyset. Jeg klorte meg tilbake til livet igjen. På grunn av Vero. Hun trengte meg. Hva har du gjort? Jeg er vektløs nå. Jeg forstår, åndsfraværende, at dette ikke er en bra ting. Biler skal ikke være vektløse. En luksus-SUV er ikke bygget for å fly. Og jeg kjenner en skarp og stikkende lukt. Alkohol. Nærmere bestemt whisky. Glenlivet. Alltid satt min ære i å drikke det beste. Hva har du gjort? Jeg vil skrike ut. Mens jeg seiler gjennom luften, i ferd med å dø for andre gang, burde jeg i det minste klare å skrike ut. Men ingen lyder kommer ut av strupen. I stedet stirrer jeg gjennom den stupende frontruten og ut i den beksvarte natten, og jeg legger merke til at det regner, av alle ting. Akkurat som den natten. Før … Hva har du gjort? Det er ikke så ille å fly. Følelsen er behagelig, nærmest frydefull. 5

Overskride tyngdelovens grenser, kaste det jordbundne livets tunge åk av seg. Jeg burde løfte armene, slå ut med dem og omfavne den andre døden som raser mot meg. Vero. Vakre, lille Vero. Og så … Tyngdekraften slår tilbake. Bilen er ikke lenger vektløs idet den på nytt oppnår kontakt med jorden. Et skjelvende krasj. Et drønn som gir ekko. Kroppen min, som fløy, blir nå kastet som en filledukke mot rattet, dashbordet, girspaken. Lyden av glass som sprekker. Ansiktet mitt som går i knas. Smerte, brennende og skarp. Etterfulgt av utmattelse, knugende og bunnløs. Jeg vil bare legge meg ned. Jeg trenger virkelig å få det overstått. Vero, tenker jeg. Og så: Å, herregud, hva har jeg gjort? Ansiktet mitt er vått. Jeg slikker leppene mine, de smaker vann, salt, blod. Jeg løfter hodet, og tinningene mine eksploderer i ulidelig smerte. Jeg krymper meg, trykker haken instinktivt inn mot brystet, og hviler den verkende pannen mot hard plast. Rattet i bilen min, innser jeg, er nå trykket hardt mot brystet mitt, mens benet er vridd i en nesten umulig vinkel, og kneet kilt innunder dashbordet et sted. Jeg har falt, tenker jeg, og jeg kommer meg ikke opp. Jeg hører en lyd. Latter. Eller kanskje det er jamring. Det er en underlig lyd. Skingrende, vedvarende og med et anstrøk av galskap. Den kommer fra meg. Mer vått. Regnet har funnet veien inn i bilen. Eller jeg har funnet veien ut. Jeg er ikke sikker. Whisky. Stanken av alkohol er så sterk at jeg vil brekke meg. Trukket inn i skjørtet, innser jeg. Og så, mens blikket fremdeles kjemper for å fange inn omgivelsene, ser jeg glassbiter strødd rundt meg – restene av en flaske. Jeg burde bevege meg. Komme meg ut. Ringe noen. Gjøre noe. Hodet mitt gjør så forbasket vondt, og i stedet for en svart fløyelshimmel, ser jeg hvite lysglimt som eksploderer over hele synsfeltet. 6

Vero. Ett ord. Det stiger opp, kommer fremst i tankene mine. Gir meg fotfeste. Leder meg. Jager meg framover. Vero, Vero, Vero. Jeg beveger meg. Med stor anstrengelse. Den jamrende lyden blir erstattet av et sjelevrengende skrik idet jeg prøver å vri meg løs fra førersetet. Bilen min ser ut til å ha landet på fronten, så dashbordet er presset mot meg som en tvinge. Jeg sitter ikke oppreist, men ligger lent forover, som om Audien min, etter at den først hadde brukket nesen, ikke klarte å gjenvinne balansen. Det betyr at jeg er nødt til å kjempe dobbelt så hardt for å komme meg løs fra den sammenklemte plassen mellom setet og rattet og det kollapsede dashbordet. Kollisjonsputen. Den overflødige posen vikler seg rundt armene, klistrer seg til hendene, og jeg forbanner den. Det blir mer skriking og kjemping og usammenhengende utbrudd, men det sanseløse raseriet får i gang adrenalinet til den knugende utmattelsen er borte, i det minste, og nå er det bare en smerte, en endeløs, fryktelig smerte jeg allerede forstår at jeg ikke kan tillate meg å tenke på, idet jeg endelig vrikker meg sidelengs ut fra klemmen mellom førersetet og dashbordet. Jeg faller sammen mot midtkonsollen og hiver tungt etter pusten. Bena virker. Armene også. Hodet står i brann. Vero. Røyk. Er det røyklukt jeg kjenner? Et plutselig støt av panikk går gjennom meg. Røyk, rop, ild. Røyk, rop, ild. Vero, Vero, Vero. Løp! Nei. Jeg tar meg sammen. Ingen røyk. Det var den første gangen. Hvor mange ganger kan en kvinne dø? Jeg er ikke sikker. Alt er uklart i hodet mitt, fra lukten av fuktig jord til varmen fra flammene. Alt er atskilt og likevel forbundet. Jeg er døende. Jeg er død. Nei, jeg er bare døende. Nei, vent, jeg er død. Den første gangen, den andre, den tredje? Jeg klarer ikke å få orden på det. Det er bare én ting som betyr noe, bare én ting som noen gang har betydd noe. Vero. Jeg må redde Vero. 7

Baksetet. Jeg snur meg rundt. Jeg slår først det venstre kneet, så det høyre, og skriker til igjen. Drit i det. Bryr meg ikke. Baksetet. Jeg må komme meg inn i baksetet. Jeg famler omkring i mørket og slikker regn og søle fra leppene mens andre inntrykk begynner å ta form. Frontruten er knust, men det er soltaket også, derav regnet på innsiden av bilen. Den en gang så nydelige, relativt nye og luksuriøse Audi Q5 SUV-en min har blitt minst en halvmeter kortere, kanskje mer. Det er fronten som har tatt det verste av smellen, og dørene foran er sannsynligvis for deformerte til at de lar seg åpne. Men bakdelen ser ut til å være relativt intakt. «Vero, Vero, Vero.» Jeg innser for første gang at jeg har hansker på. Eller hadde hansker på. Glasset har strimlet dem opp, nå er de store, blodige flak som hindrer bevegelsene mine. Jeg river av meg først den ene, så den andre, og stikker dem selvbevisst i bukselommen. Kan ikke kaste dem på gulvet. Jeg kaster ikke søppel ned på gulvet i bilen. Jeg behandler bilen min bedre enn som så. Pleide å behandle bilen min bedre enn som så? Hodet mitt gjør så jævlig vondt. Jeg har lyst til å krølle meg sammen og sove og sove og sove. Men det gjør jeg ikke. Jeg kan ikke. Vero. Jeg tvinger meg til å bevege meg igjen, leter meg fram til høyre, deretter til venstre, med fingre som famler i mørket. Men jeg finner ingenting. Finner ingen. Jeg leter og leter, først i baksetet og så, mer skjelvende, på gulvet. Men ingen liten kropp dukker opp som ved et trylleslag. Tenk om … Hun kunne ha blitt kastet ut, slynget ut fra bilen som seilte gjennom luften. Bilen hadde prøvd å fly, og kanskje Vero også hadde gjort det. Mamma, se på meg. Jeg er et fly. Hva har jeg gjort, hva har jeg gjort, hva har jeg gjort? Jeg må komme meg ut av bilen. Det er det eneste som betyr noe. Der ute, et sted i mørket, i regnet, i sølen. Vero. Jeg må redde henne. Jeg trekker meg opp etter albuene fra fronten av den sammen8

kraste bilen og over i baksetet. Så gjør jeg en skarp sving mot bildøren bak. Men den lar seg ikke åpne. Jeg river i håndtaket, gnir blod utover. Jeg dytter mot døren. Gråter, trygler og bønnfaller, men ingenting skjer. Den rikker seg ikke. Krasjet, og barnesikringen. Faen! Bare én annen utvei. Bakluken, døren til bagasjerommet. Jeg beveger meg igjen, smertelig langsomt, mens verkingen i hodet blir til en kvalme i magen, og jeg vet at jeg kommer til å kaste opp, men jeg bryr meg ikke. Jeg må komme meg ut av denne bilen. Jeg må finne Vero. Når spyet kommer, er det en tynn, vannaktig væske som lukter dyr single malt og en lang natts anger. Jeg sleper meg gjennom den ekle dammen og fortsetter, fortsetter. Første glimt av hell: Kollisjonen har fått bakluken til å åpne seg. Jeg skyver den opp på vidt gap. Så, da kravlingen viser seg å bli for mye for de forslåtte – brukne? – ribbena mine, sleper jeg meg ut med armene og faller pladask ned på bakken. Jorden er myk og surklende og demper fallet. Jeg ruller meg rundt og hiver etter pusten på grunn av smertene, de voldsomme anstrengelsene, håpløsheten jeg føler. Én er én og to er to, vi hopper i vann, vi triller i sand. «Mamma, se på meg, jeg er et fly.» Jeg er sliten igjen. Utmattelse, knugende og bunnløs. Jeg kunne bare ligge her. Hjelpen vil komme. Noen som så ulykken, noen som hørte smellet. En annen bilist på vei forbi. Eller kanskje noen vil savne meg. Noen som bryr seg. Et bilde av en manns ansikt dukker opp i tankene mine, men det blir borte igjen før jeg rekker å fange det. «Vero,» hvisker jeg. Til det fallende regnet, den surklende sølen, den stjerneløse natten. Lukten av røyk, tenker jeg åndsfraværende. Varmen fra flammene. Nei, det var den første gangen. Ta deg sammen, for pokker. Ta deg sammen! Jeg ruller meg over på magen igjen og begynner på reisen. Veien ser ut til å ligge høyt over meg. Det er søle, gress, glisne 9

busker og skarpe steiner mellom den og meg. Jeg hører lyder i det fjerne, biler som suser forbi over meg som eksotiske fugler, og det går opp for meg, mens jeg kravler på magen, centimeter for centimeter, at alle bilene er for langt unna. De er der oppe; jeg er her nede. De kommer aldri til å se meg. De kommer aldri til å stoppe og hjelpe meg å finne Vero. Enda noen centimeter, fem, ti, femten. Jeg gisper idet jeg treffer en stein. Banner idet jeg hekter meg fast i en busk. De skjelvende fingrene mine strekker seg framover, søkende, søkende, søkende. Mens hodet mitt hyler av uutholdelig smerte og jeg stopper, igjen og igjen, for å kaste opp ynkelige små munnfuller magesyre. Vero. Og så: Å, Nicky, hva har du gjort? Jeg hører den jamrende lyden igjen, men jeg stopper ikke. Jeg har ikke lyst til å innse at det skadde dyret som kommer med alle disse lydene faktisk er meg. Jeg vet ikke hvor lenge jeg bukter meg gjennom den glatte, klisne sølen. Jeg vet at da jeg kommer meg opp på kanten, er jeg dekket av svart gytje fra topp til tå, og at det slett ikke bekymrer meg, men tvert imot morer meg. Det er passende, tenker jeg. Jeg ser ut som jeg bør se ut. Som en kvinne som har kravlet seg opp av graven. Lys. To nålestikk av lys, stadig nærmere. Jeg kommer meg opp på hender og knær nå. Er nødt til det, hvis bilføreren skal se meg. Og det er greit, for ribbena mine gjør ikke vondt lenger. Hele kroppen min har blitt nummen, skrikingen inne i hodet mitt har overbelastet alle koblinger og gjort alt annet underlig taust. Kanskje jeg allerede er død. Kanskje det er slik de døde ser ut, tenker jeg idet jeg setter den ene foten bak meg og, sakte, men sikkert, reiser meg. Det hviner i bremser. Det er en bil som sladder lett idet sjåføren bremser for hardt på den våte veien. Og så stopper den, som ved et mirakel, like foran den utstrakte hånden og det bleke, regnstripete ansiktet mitt. «Hva i –» En eldre mann, tydelig oppskaket, blir opplyst et kort 10

øyeblikk av lyset inne i kupeen idet han åpner bildøren. Han stiger nølende ut og reiser seg. «Er du skadet, ma’am? Jeg sier ikke et ord. «Er det en ulykke? Hvor er bilen din? Vil du at jeg skal ringe ambulanse?» Jeg sier ikke et ord. Jeg bare tenker: Vero. Og plutselig husker jeg. Jeg husker alt. En voldsom eksplosjon av lys, skrekk og raseri. En ilende smerte ikke bare gjennom hodet mitt, men gjennom hjertet også. Og i det øyeblikket husker jeg nøyaktig hvem jeg er. Uhyret under sengen. Den eldre mannen foran meg rykker til og tar et skritt tilbake, som om han har lest tankene mine. «Ehm … bare stå der, ma’am. Bare … Jeg skal, eh, ringe etter hjelp.» Mannen forsvinner inn i den dunkelt opplyste bilen sin igjen. Jeg sier ingenting. Jeg står i regnet og svaier lett. Jeg tenker, en siste gang: Vero. Så er øyeblikket borte, minnet forsvunnet. Og jeg er ingen i det hele tatt, bare en kvinne som har vendt tilbake fra de døde for andre gang.

Kapittel 2

Anropet kom inn like etter klokken fem om morgenen: bilulykke med ett kjøretøy, kjørt av veien, ukjent om noen er skadet. Tatt i betraktning at den angjeldende byen ikke hadde noen politivakt på nattetid – velkommen til villmarken i New Hampshire – ble en betjent fra utrykningspolitiet sendt ut for å ta seg av situasjonen. Denne betjenten, Todd Reynes, ankom femten minutter senere – igjen, velkommen til villmarken i New Hampshire, eller for å si det mer nøyaktig: til lange, buktende landeveier som aldri fører direkte fra hit til dit – akkurat idet ambulansepersonellet kjempet for å spenne en enkelt søleflekket, blodig kvinne til en båre. Bilføreren, ble han fortalt, som definitivt hadde pådratt seg omfattende skader og stinket av nok alkohol til at man kunne bli brisen bare av å stå ved siden av henne. En annen bilist sto og hang like ved, den eldre mannen som hadde funnet kvinnen og ringt nødnummeret. Han holdt seg på avstand fra alt som skjedde, men hilste trafikkbetjent Reynes med et kort nikk, tydelig beredt på å avlegge forklaring eller skrive under på noe eller hva man nå gjorde for å offisielt avslutte sin medvirkning i noe man i utgangspunktet aldri hadde ønsket å bli innblandet i. Reynes gjengjeldte nikket og tenkte allerede at dette virket temmelig uproblematisk. Én alkoholpåvirket sjåfør, i ferd med å bli fraktet bort av ambulansepersonellet. Én smadret bil, som snart ville 12

bli tauet bort av den nærmeste tilgjengelige tauebilen. Og dermed var den saken ute av verden. Men i samme øyeblikk fikk den regndryppende, søleflekkede, blodstenkede kvinnen hånden på den første borrelåsstroppen, rev den tilbake med et illevarslende rasp og satte seg rett opp og utbrøt med vilt blikk: «Vero! Jeg finner henne ikke. Hun er bare en liten jente. Hjelp meg. Vær så snill, noen, Gud, hjelp meg!» Og slik gikk det til at Wyatt Foster, sheriffens nærmeste underordnede og leder av kriminalavsnittet i North County, sto ved siden av veien like etter klokken sju om morgenen, da fortauet endelig begynte å tørke, men nå var fylt av hver eneste tilgjengelige politietat mellom Concord og Canada. OK, det var kanskje en overdrivelse, men ikke en særlig stor en, tenkte han. Wyatt steg ut av bilen og krympet seg mot den rå kulden i senhøstmorgenen som først nå begynte å lysne. Det hadde regnet konstant i flere dager, nok til å utløse styrtflomvarsel og oppmuntre byggingen av arker. Den gode nyheten var at været endelig lettet. Den dårlige nyheten var at det sterke uværet som hadde fortsatt gjennom mesteparten av natten, sannsynligvis hadde visket bort det meste av brukbart bevismateriale som kunne ha hjulpet dem med å finne den savnede jenta. Hunder, tenkte han. Dette var en jobb som mennesker ikke ville klare; de trengte hunder. Han fikk øye på en av etterforskerne sine, Kevin Santos, som sto tjue meter lenger framme og kikket utover veikanten. Kevin hadde på seg sin tykkeste uniformsjakke, selv om det ikke var vinter ennå, og hadde den ene hånden dypt nede i lommen og den andre rundt et stort beger med kaffe fra Dunkin’ Donuts. Wyatt gikk bort til ham. «Du har vel ikke tilfeldigvis to sånne?» Han nikket mot kaffebegeret. Kevin hevet et øyebryn. Han var ti år yngre enn Wyatt og i besittelse av en nesten leksikalsk hukommelse som hadde gitt ham kallenavnet Hjernen. Nå beviste han nok en gang sine storslåtte evner. «Kjøpte fire. I sånne situasjoner kan du aldri få for mye kaffe.» Han gjorde en gest mot bilen sin, hvor det ganske riktig sto en 13

pappholder på panseret med tre andre beger med kaffe. Wyatt lot seg ikke be to ganger. «Hva vet vi?» sa han etter at den andre slurken hadde begynt å varme blodet hans. Kevin pekte rett fram, eller egentlig ned, siden veikanten strakte seg ned i en temmelig betydelig ravine. Ikke mange trær, men buskas, falne trær, steiner og annet generelt kratt som til slutt, kanskje tretti, kanskje femti meter lenger nede, så ut til å stoppe i noe som vanligvis var en klukkende bekk, men som denne morgenen, takket være Moder Naturs overflod, var blitt en brusende elv. Like foran bekken eller elven kunne Wyatt så vidt skjelne bakenden på en mørk SUV som sto i en underlig vinkel og med bakluken vidåpen. «Audi Q5,» utdypet Kevin. Wyatt hevet det ene øyebrynet, synlig imponert. Luksusbil, ny på markedet. Det fortalte ham en hel del der og da, og ingenting av det var spesielt positivt. I gamle dager kunne du regne med at fyllekjørerne ville være gamle menn eller dumme tenåringer. Nå virket det som de fleste ruspåvirkede sjåfører var velstående husmødre som var fullstendig på trynet grunnet forskjellige reseptbelagte midler og nektet plent å innrømme det overfor seg selv. Med andre ord, ikke den typen kvinne som ga seg uten kamp. «Ser ut som kjøretøyet forlot veien omtrent her,» sa Kevin og pekte mot bakken med hånden med kaffebegeret i. Wyatt så ned. Ganske riktig, akkurat der veibanen måtte gi tapt for sølete jord, ble hjulsporene synlige. Regnet hadde hamret mot dem, men de var dype nok til å stå imot. «Ser ut som en temmelig rett bue nedover,» sa Wyatt for seg selv mens han betraktet Audiens siste hvilested. «Foreløpig teori er at hun ikke klarte svingen.» Denne gangen pekte Kevin nedover veien, hvor veibanen bøyde seg mot venstre, mens Audien definitivt hadde tatt til høyre. «Må ha mistet kontrollen allerede,» sa Wyatt og vurderte vinkelen på veien bak seg før han så framover nok en gang. «Ellers skulle bilen ha kommet lenger før den kjørte over kanten.» 14

«Kan ha sovnet før det. Blacket ut. Noe sånt. Todd er god på fyllekjørere.» Wyatt nikket. Todd Reynes var en erfaren trafikkbetjent. Han hadde nese for drukkenbolter, kunne peile dem inn på mils avstand, pleide han å si. Han var også en forrykende hockeyspiller. To nyttige egenskaper i fjellene i New Hampshire. «Todd sa at han aldri hadde luktet noe lignende. Hun må ha hatt en flaske i bilen, og den må ha blitt knust i krasjet, for klærne hennes var gjennomvåte av whisky.» «Whisky?» «Det viste seg å være whisky – Glenlivet. Atten år gammel single malt. Beste du får. Men jeg jukser – jeg har sett restene av flasken.» Wyatt himlet med øynene. «Så sjåføren drikker litt skotsk whisky, heller innpå enda litt mer, og bommer på svingen. Kanskje for full til å se den. Kanskje sluknet allerede. Uansett flyr hun ut i natten.» «Høres sannsynlig ut.» TAR-teamet, som foretok rekonstruksjoner av ulykker, ville ordne opp i det. De ville ta opp hele åstedet med Total Station, som fungerte på samme måte som landmålingsutstyret som veiingeniørene brukte, og kartla vinkler, prosjektilbaner, punkt A og punkt B. Deretter ville datamaskinen spytte ut en komplett beretning om hva, hvor, hvordan og hvorfor ulykken skjedde. For eksempel ville en bevisstløs sjåfør ha kjørt utfor kanten med lavt turtall eller til og med turtall lik null – foten av gasspedalen. Mens en kvinne som kjørte uvørent, slingret her og bråbremset der, ville etterlate seg andre former for bevis. Både Wyatt og Kevin var kvalifiserte TAR-teammedlemmer. Hadde gjort det før. Ville gjøre det igjen. Men det var ikke oppgaven deres denne morgenen. I dag svermet de, sammen med flere titalls andre uniformerte betjenter fra sheriffetaten og både det lokale politiet og delstatspolitiet, rundt på det kalde, gjørmete åstedet med et eneste mål for øye: å finne en savnet jente. «Så,» sa Wyatt og hevet stemmen, «hvis kjøretøyet forlot veien her, og skjøt ut i luften og landet på bakken der … Utrykningspolitiets betjenter begynte å lete i tjue meters radius 15

fra kjøretøyet. Nå utvider vi naturligvis søket helt opp til kanten av ravinen og opp på veien. Terrenget er bratt, men ikke for gjengrodd, og likevel, som dere ser …» Utsikten fra der de sto var nesten uhindret. For et par timer siden, midt på natten, og midt i et uvær, ville det ha vært fullstendig mørkt og kaotisk. Men nå – Wyatt kastet et blikk på armbåndsuret – klokken 07.25, da solen var på vei opp og et fuktig, grått dagslys fylte det gjørmete, overvokste området … De kunne gjennomsøke et betydelig stykke av ravinen uten å ta et eneste skritt. Men uansett hvor Wyatt festet blikket … så han ingenting annet enn gjørme. «Hunder,» sa han. Kevin smilte. «Har allerede ringt dem.» De gikk bort fra veien og satte kursen ned mot sølen. «Hva vet vi om jenta?» spurte Wyatt mens de tråkket ned mot vraket. Jorden var fremdeles veldig myk og gjorde det vanskelig å få godt fotfeste. Han holdt blikket festet på bakken, delvis for å ikke brekke nakken og delvis for å unngå å ødelegge noe som kunne bli viktig. Kaffen skvulpet ut av det lille hullet i lokket på begeret og rant nedover hånden hans. Trist å se en så livsviktig væske gå til spille. «Ingenting.» «Ingenting? Hva mener du? Hvordan kan det være mulig?» «Sjåføren var helt på trynet. Alkohol, skader, gudene vet. Todd sa at hun gikk fra steinansikt og sjokk til tilnærmet hysteri i løpet av bare sekunder. Ambulansepersonellet spente henne til slutt fast og fraktet henne bort før hun rakk å skade noen.» «Men hun nevnte en datter?» «Vero. Hun kunne ikke finne henne. Hun er bare en liten jente. Vær så snill, hjelp meg.» Wyatt rynket pannen; dette likte han ikke. «Omtrentlig alder?» «Fant ikke noe barnesete eller sittepute i baksetet på bilen. Kollisjonsputen på passasjersiden var ikke utløst. Da snakker vi altså om et barn som er for stort til barneseter og for lite til å sitte foran.» 16

«Så sannsynligvis mellom ni og tretten. Tweens, kaller de dem.» «Det vet nok du mer om enn jeg, min venn.» Wyatt himlet med øynene og bet ikke på. «Blodspor?» spurte han. «Kødder du? Innsiden av bilen ser ut som et slaktehus. Kvinnen som kjørte ble påført flere kutt, enten før ulykken eller etter, det er umulig å si. Men etter at hun klarte å sno seg ut av vraket, og så kravlet gjennom knust glass på baksiden av bilen … Det er et mirakel at hun hadde nok krefter til å komme seg opp skrenten igjen, for ikke å snakke om å stoppe en passerende bil –» «Komme seg opp skrenten igjen?» Wyatt stoppet helt. Det gjorde Kevin også. Begge kastet blikk opp mot veien, som nå var veldig høyt over dem. «Hvordan skulle hun ellers ha blitt funnet?» spurte Kevin, ikke urimelig. «Ingen ville ha lagt merke til en bil som hadde krasjet ned i en ravine midt på natten. Herregud, du og jeg kunne bare så vidt se den i fullt dagslys, selv om vi stirret rett ned på den.» «Faen,» sa Wyatt stille, fordi … Bare fordi, egentlig. Han var en sunn og sterk mann, i rimelig god fysisk form, syntes han selv, og ikke bare fordi han var purk, men fordi hans andre lidenskap var å jobbe med tre, og det var ingenting som slo et par timer med hammeren hver uke for å holde bi- og tricepsene solide. Men til tross for alt dette kjente han at det å gå ned i ravinen, å kjempe seg vei gjennom den tunge sølen mens han slåss mot tykt, piggete buskas, var anstrengende nok. Han kunne ikke forestille seg å komme opp den lange strekningen, for ikke å snakke om i øsende regn, for ikke å snakke om etter å ha overlevd noe som åpenbart var en alvorlig ulykke. «Hun stoppet en mann ved navn Daniel Ledo,» sa Kevin nå. «Fyren sa at hun ikke sa et ord. Han er veterinær og hadde vært i Korea. Ifølge ham så hun ut som hun hadde fått granatsjokk, i den bokstavelige betydningen av ordet. Kom ikke egentlig til seg selv før ambulansepersonellet reimet henne fast. Da fikk hun øye på Todd, og bom, så begynner hun å snakke om denne jenta, Vero, hun kunne ikke finne Vero, vi må hjelpe Vero.» 17

«Hun kunne ikke finne Vero … det høres ut som hun hadde lett.» «Ja,» sa Kevin. «Brøytet seg gjennom søle og faenskap. Det var derfor hun slepte seg ut av bilen. Og klarte å komme seg opp til veien. Fordi hun måtte finne hjelp til det savnede barnet sitt.» «Greit nok.» «Og vi …?» «Har fremdeles ingenting. To hele timer med grundig leting, utført av over et dusin uniformerte utrykningspoliti, for ikke å snakke om de enda mer kvalifiserte vennene våre fra Fisk og vilt. Jeg kom hit en halvtime før deg, Wyatt. Gutta var allerede på åstedet og i full gang. Begynte med en søkesone i femten meters radius fra bilvraket. Nå utvidet til åtte kilometer. Jeg har ingenting å si på søket så langt.» Wyatt forsto hva den underordnede kollegaen hans prøvde å si. Hvis en passasjer hadde blitt kastet ut av bilen, skulle det ha vært lett å finne vedkommende. En vettskremt jente som hadde funnet ly for natten og ventet på hjelp, ville ha svart på ropene deres. Og da sto de igjen med … Wyatt så seg rundt, på det sammenfiltrede krattet hvor en skadet, desorientert unge kunne vandre omkring i timevis. Han så foran seg, bort på den tidligere bekken som nå hadde blitt en rask elv som kunne bære med seg en bevisstløs skikkelse. «Hunder,» sa han igjen. De gikk videre til bilen. En Audi Q5 premium SUV skulle ha vært en vakker ting. Koksgrå lakk med like deler svart og sølvfarget glans. Tofarget interiør med sølvgrå skinnseter, ibenholtsvarte innlegg og kromdetaljer. En bil som var designet for å frakte matvarer, et halvt fotballag pluss familiens hund, og se fordømt lekker ut mens den gjorde det. Nå sto den der med baken i været og fronten begravet dypt ned i den gjørmete bakken. Bakluken sto på gløtt. Den så ut som en elegant, urban bombe som ved en feiltakelse hadde blitt fyrt av mot New Hampshires dype skoger, og nå sto fast her. «Tjuetommers felger med titaniumfinish,» mumlet Kevin med stemmen fylt av like deler ærefrykt og lengsel. «Sportsratt. Åtte18

trinns Tiptronic automatisk girkasse. Dette er 3.0-utgaven; det betyr at den kan gå fra null til hundre på mindre enn seks sekunder. All den kraften, og så kan du ta med deg golfkøllene i tillegg!» Wyatt delte ikke Kevins forkjærlighet for biler eller statistikk. «Men har den firehjulstrekk?» var det eneste han ville vite. «Standard for alle Audier.» «Stabilitetskontroll? ABS-bremser? Noe annet som skulle ha hjulpet føreren å komme seg gjennom en regnfull natt?» «Jepp. For ikke å snakke om xenon-frontlys, LED baklysteknologi og sikkert fem eller seks kollisjonsputer.» «Med andre ord, bilen skulle ha vært i stand til å takle vær- og føreforholdene? En mørk og regnfull natt?» «Med mindre det oppsto en eller annen uventet mekanisk eller elektronisk feil … definitivt.» Wyatt gryntet, slett ikke overrasket. Moderne biler var ikke lenger en boks å reise i, men en datamaskin på hjul. Og en nymotens Audi som denne … Fanken heller, bilen hadde minst ti forskjellige innebygde kontroller for å beskytte seg selv, for ikke å snakke om føreren. Så for at den skulle ha endt i denne tilstanden … Beste måten å granske en ulykke på, var baklengs, i betydningen begynn med sluttpunktet – bilvraket – og jobb bakover for å avgjøre hva som var årsaken: bremsene som ikke ble tatt i bruk, sladdingen som førte til at bilen traff autovernet. I dette tilfellet så bilen ut til å ha landet i førtifem graders vinkel, fikk seg en på snuten, så å si, med påfølgende skader som spredte seg fra fronten: inntrykt panser, knust frontrute, knuste vinduer på begge sider samt andre skader som var forventet ved en massiv frontkollisjon. Han så ingen tegn til oppskrapet eller avslitt lakk på sidene, noe som tydet på at Audien ikke hadde rullet nedover skrenten gjennom det tykke buskaset, men måtte ha seilt over det. Nok fart til å ta et svalestup fra klippen, bokstavelig talt. En rett linje, i hvert fall så vidt han kunne beregne her og nå, men målingene med Total Station ville fortelle dem mer. Kjøretøyet så ut til å ha forlatt veien ved punktet hvor de hadde drukket kaffe like ovenfor, og så fløyet et 19

kort øyeblikk gjennom luften før det brått vendte tilbake til jorden og traff bakken med nesen først. Første spørsmål: Hvorfor hadde bilen kjørt av veien? Sjåførens feil, spesielt med tanke på hennes åpenbart berusede tilstand? Eller noe annet? Andre spørsmål: I hvilken fart, og med hvilket turtall? Med andre ord, hadde hun seilt over kanten med full gass, en bevisst handling, eller hadde bilen havnet nede i juvet fordi den bevisstløse sjåføren våknet opp for sent til å unngå ulykken? Gode nyheter for Wyatt. Alle disse moderne datamaskinene på hjul var utstyrt med elektroniske hjerner som registrerte bilens siste sekunder, ikke så ulikt ferdskriveren på et fly. Sheriffens kontor ble ikke ansett som kult nok til å få sin egen maskin for å hente inn disse dataene, men delstatspolitiet ville laste dem ned på datamaskinen sin, og vips, så ville de ha fått svar på mange av spørsmålene sine. Inntil videre konsentrerte Wyatt seg om oppgaven han hadde foran seg. Et savnet barn, en jente, om lag ni til tretten år gammel. Fotavtrykk omga bilvraket for øyeblikket, men med tanke på mengden og størrelsen deres, antok Wyatt at de stammet fra ambulansepersonellet, på jakt etter et barn, og ikke passasjerene i bilen som steg ut av døren på passasjersiden i forsetet. For å være helt sikker trakk Wyatt på seg en latekshanske, tok et skritt fram og trakk prøvende i passasjerdøren. Og ganske riktig. Bom fast. Han prøvde bakdøren på passasjersiden og oppdaget at den heller ikke lot seg åpne; karosseriet var så forvridd av sammenstøtet at dørene ikke lenger fungerte. Da gjensto bare den åpne bakluken. Han satte kursen mot den mens han inspiserte bakken på jakt etter andre fotavtrykk. For det meste så han bare avtrykk etter støvler av typen som de fleste av lovens håndhevere gikk med. «De inspiserte bakken først?» spurte han Kevin. «Todd, eller noen av ambulansepersonellet? Sjekket de om det var fotavtrykk?» «Todd sa at han brukte lommelykten og lyste rundt. Kunne ikke se noe som helst, under forholdene. Men selv uten fotavtrykk gikk 20

han ut fra at føreren måtte ha kommet seg ut gjennom bakluken på Audien; det er den eneste døren som fungerer.» «Så hvis vi antar at jenta var bevisst, så måtte hun også ha kommet seg ut denne veien,» la Wyatt til. «Jeg lurer på … moren, sjåføren, tenkte sikkert at ulykken nettopp hadde skjedd, ikke sant? Hun kom til seg selv, så etter ungen sin, fikk panikk da hun ikke kunne finne henne, og så begynte hun sin heroiske reise for å tilkalle hjelp. Men kanskje, med tanke på alkoholen og kraften i sammenstøtet … Kanskje moren ble slått ut en stund. Kanskje hun faktisk ikke kom til seg selv igjen før femten, tjue, tretti minutter etter krasjet. Og i mellomtiden forsøkte datteren å vekke henne, fikk panikk da hun ikke fikk reaksjon, og satte av sted på egen hånd.» Kevin hadde ikke noe svar. Det var tross alt bare hypotetiske spørsmål, og Hjernen foretrakk fakta. «Mobiltelefon?» spurte Wyatt. Det kunne Kevin svare på: «Fant én under dashbordet, registrert på sjåførens navn. Ingen flere.» Wyatt vurderte betydningen av det. «Kjenner du noen unger som ikke har mobiltelefon?» spurte han Kevin. «Jeg? Du tror visst at jeg kjenner unger.» «Nieser, nevøer …» «Jo da, de har iPoder og smarttelefoner og sånt. Det er en fordel for oss også at de alltid har et eller annet elektronisk i hendene. Ellers kan det hende de snakker til oss.» «Så hvis denne ungen er en jente på mellom ni og tretten, er det sannsynlig at hun også har en telefon, og i så fall …» Han prøvde å finne ut hvordan han skulle uttrykke det han tenkte i ord. «Hvorfor brukte hun den ikke? Hvorfor ble hun ikke bare sittende i bilen, hvor det i hvert fall er relativt tørt, og ringe etter hjelp, både for sin egen del og for morens skyld, i stedet for å begi seg ut i uværet? Har vi mobilsignal her?» Kevin nikket. «Sjåførens mobilleverandør er Verizon. Samme som jeg. Og jeg har fire streker.» «Så det er ikke det at hun ikke kunne ringe. Men kanskje …» Han prøvde å tenke gjennom det, prøvde å sette seg i en redd 21

jentes situasjon. Unger kunne være snartenkte og tøffere enn man trodde, det hadde han lært både gjennom jobben og av personlig erfaring. «Stakkars jente, adrenalinet hennes må ha skreket at hun måtte kjempe eller flykte,» bemerket Kevin. «Kanskje hun valgte å flykte.» «Eller kanskje hun også er skadet. Har slått seg i hodet, er desorientert.» For å være ærlig var det uendelig mange muligheter. Og det gjorde ham urolig. Han kunne ikke la være å se for seg Sophie, ni år gammel, som allerede hadde vært gjennom et rent helvete, og som så på ham med tusenmetersblikket sitt. Hva ville hun ha gjort i en slik situasjon? Med det ryktet hun hadde, ville hun sikkert ha hentet moren sin fra førersetet og slept henne opp den sølete ravinen med sine egne hender. Hun var den typen unge. Og hun hatet ham ikke. Det var bare det at hun ikke smilte til ham. Eller snakket med ham. Eller anerkjente hans nærvær på noen meningsfylt måte. Men det var greit. Det var fremdeles tidlig, og han hadde mange flere kort i ermet. Kanskje. «La oss følge opp det med en mulig mobiltelefon,» sa Wyatt. «Kontakt sjåførens mobilleverandør, se om det er noen andre navn på samme abonnement, et familieabonnement eller noe sånt. For hvis hun har en mobil …» «Så kan vi spore den,» fullførte Kevin. «Og der det er en mobiltelefon …» «Er det en tenåring klistret til den.» «Nettopp.» Tilfreds med å endelig ha bidratt med noe nyttig, fortsatte Wyatt med den overfladiske inspeksjonen av vraket. Han gikk rundt til døren på førersiden, hvor det sprukne glasset hadde blitt skjøvet ut, ned på bakken. Kanskje truffet av sjåførens albue fra innsiden. Eller knust med vilje i et desperat forsøk på å komme seg ut. Han kikket inn. Dashbordet var ødelagt, noe som var vanlig ved de fleste frontkollisjoner, og rattstammen var skjøvet inn i sjåførens sete. Han kunne skimte en vase av utspolet bilbelte, noe som kunne tyde på at sjåføren hadde hatt beltet på ved sammenstøtet 22

og deretter hadde fjernet det for å kunne komme seg ut. Måtte ha vært vanskelig for sjåføren å vikle seg ut av denne vasen, tenkte han. Spesielt med tanke på at hun selv også sannsynligvis var skadet – brudd på ben i foten eller ankelen etter å ha tråkket på bremsene i et fåfengt forsøk på å unngå å seile ut i avgrunnen, kneskade forårsaket av det smadrede dashbordet, eller blåmerker på magen, ribbena, skuldrene, etter bilbeltet. Han hadde sett folk brenne hendene på kollisjonsputer som blåste seg opp, brekke tomlene mot rattet, knuse brystbenet mot rattstammen. Og dette hadde vært et voldsomt sammenstøt. Det så han av et annet og mer tydelig spor: blod. Store mengder blod. Det var sprutet over rattet, smurt utover dashbordet, hadde merket baksiden av det lyst sølvfargede setet og den øverste delen av døren. Sjåføren hadde blødd, sannsynligvis fra mange og spredte kutt, etter de store skårene med klart glass å dømme – whiskyflasken – og de små, sotete perlene fra det sprukne sikkerhetsglasset. Han kunne se hele, blodige håndavtrykk der hun åpenbart hadde prøvd å stemme imot, grepet dashbordet, kanten på setet, hva som helst, i et forsøk på å komme seg ut. Han lurte på om hun hadde vært bevisstløs i selve krasjet. Blacket ut et øyeblikk mens hun kjørte. Våknet opp igjen i et bilvrak. Eller hadde det vært verre enn som så? Hadde hun kommet til seg selv i det øyeblikket bilen forlot veien? Skreket? Panisk forsøkt å presse inn bremsen? Eller instinktivt strukket armen tilbake mot datteren, som om hun selv nå, så sent, på et eller annet vis skulle kunne rette opp den fryktelige feilen hun tydeligvis hadde gjort? Wyatt klarte ikke å bestemme seg. På en måte respekterte han sjåførens anstrengelser for å slepe seg ut av vraket og kravle tilbake til veien for å tilkalle hjelp til barnet sitt. Men var ikke det litt som å respektere en brannstifter for at han kom seg ut av den brennende bygningen? Han rynket pannen da blikket falt på girspaken, som sto i fri, og ikke i gir, som en skulle forvente. Han så på Kevin over skulderen. «Har noen vært inne i bilen?» «Nei.» 23

«Slått av motoren?» «Næh, den må ha konket. Jeg vet ikke. Det var Todd som var førstemann på åstedet. Da han fikk høre om ungen, konsentrerte vi oss om det.» Wyatt nikket; bevaring av liv var alltid første prioritet. «Bilen står i fri,» bemerket han. Nå var det Kevins tur til å tenke. «Spaken kan ha fått seg en smell? Massevis av ting som flyr omkring når det smeller. Løse gjenstander, vesker, albuer. Eller kanskje sjåføren dunket borti den da hun strevde med å komme seg løs.» «Kanskje.» Wyatt rettet seg opp, ikke fullstendig tilfreds med svaret, men det fikk vente. Senere, etter at bilen hadde blitt tauet vekk fra åstedet, etter at de omhyggelig hadde fjernet dørene og setene og sendt dem til delstatspolitiets laboratorium for testing, da ville de få svar på det. Hvilken posisjon førersetet sto i. Speilene. Avtrykk fra høyre hånd der; avtrykk fra venstre hånd der. For ikke å snakke om Total Station-analysen, i tillegg til informasjonen fra den elektroniske hjernen. En ulykke som denne kunne man ikke rekonstruere på noen timer, det tok flere dager, om ikke uker. Men de ville klare det. Omhyggelig. Grundig. Så hele verden ville få vite hva en Glenlivet-drikkende mor hadde gjort mot seg selv og barnet sitt på en mørk og regnfull natt. Som på signal hørte Wyatt bjeffing ovenfra. Hundepatruljen hadde kommet. Han rettet seg opp, trakk seg bort fra bilen og gløttet ned på armbåndsuret i stedet. Åtte tjueto om morgenen. Omtrent tre timer og femten minutter etter den første telefonen hadde de fremdeles en ulykke å etterforske, og enda viktigere: et barn å finne. Til syvende og sist førte alle veier til det samme målet, avgjorde han. Tilbake opp den sleipe skrenten, til veiens sølvaktige bånd, hvor denne tragedien hadde startet og hvor redningshundene ventet. Han og Kevin begynte å klatre.

William Landay

Den ubehagelige sannheten Oversatt av Kurt Hanssen

Prolog

På skjermen ligger en kvinne utstrakt på en gummimadrass med ansiktet vendt mot solen, fingertuppene lager striper i vannet. Madrassen er formet som en smultring. Den går rundt i langsomme sirkler. Stranden er innenfor bilderammen på venstre side. Kvinnen er gravid, madras-skjorten over badedrakten klarer ikke å skjule den store magen. Hun løfter hodet og ser mot kamera, og munnen former ordene: «Slutt! Skru av den tingen! Se på meg!» Kameraet rister, antagelig av latter. Kvinnen himler med øynene og hytter med neven, stumfilmbevegelsen for frustrasjon. Lydløst sier hun til kameraet, «Hei, Ben,» før hun ler med, hun også, legger hodet ned igjen og driver videre. Kvinnen er min mor, og babyen i magen hennes er meg. Det er tidlig på sommeren i 1971. Jeg blir født en måned etter. Denne lille åttemillimeterfilmen (den varte toppen to eller tre minutter) var blant de kjæreste eiendelene til moren min. Hun oppbevarte den i en gul Kodak-eske som var stukket inn under brystholderne og strømpene i øverste skuff i kommoden, der hun ikke trodde at en tyv ville finne på å lete. Det var ikke så mange tyver i byen vår, og de få vi hadde, var ikke interessert i kornete, gamle filmopptak av gravide kvinner. Men mor var overbevist om at den var verdifull, og innimellom kunne hun ikke motstå trangen til å stikke hånden ned i skuffen for å kjenne etter boksen, bare for sikkerhets skyld. Når det regnet, pleide hun å slepe fram en ti kilo tung Bell & Howell-filmframviser og vise filmen på stue9

veggen. Da stilte hun seg ved veggen og pekte på magen sin og proklamerte med det som var igjen av Boston-aksenten: «Der er du, Ben! Der er du!» Det hendte at hun ble vemodig og fikk tårer i øynene. Jeg tror vi så på det filmklippet minst hundre ganger i årenes løp. Jeg kan fortsatt se for meg de velkjente bildene, min egen Zapruder-film. Jeg har egentlig aldri skjønt hvorfor moren min var så glad i den. Jeg tror kanskje det var fordi den dokumenterte en overgang for henne, balansepunktet mellom det å være ung og det å være mor. Selv likte jeg aldri filmen. Det er et eller annet foruroligende med den. Den viser verden før min tid, verden uten meg, og det er en komplett verden. Så langt er det ingenting som tyder på at min tilblivelse er verken nødvendig eller uunngåelig. Ingen har møtt meg, ingen kjenner meg. Jeg eksisterer ikke. En kvinne – ikke moren min, men kvinnen som skal bli moren min – vinker og roper navnet mitt, men hva er det hun roper til? Hun har på alle måter forventninger til meg. Men det er skjøre forventninger. Begivenheter forgrener seg og deler seg og multipliserer seg, og hun og jeg vil kanskje aldri møtes. Og hva med henne? Hva betyr denne avdøde kvinnen for meg? Hun er i hvert fall ikke moren min, ikke noe så håndfast som det. Hun er bare en idé, et piktogram på stueveggen. Hun er min forestilling. Det har gått tretten måneder siden moren min døde, og jeg har ikke brydd meg om å sjekke den lille filmrullen i sitt gule relikvieskrin. En dag finner jeg kanskje den og filmframviseren også, og da skal jeg se på filmen igjen. Og da er hun der. Ung og full av latter, levende og hel. Dette er sikkert et like bra sted som noe annet å begynne denne historien – med den gravide og pene unge kvinnen på innsjøen en varm sommerdag. Det finnes tross alt ingen egentlig begynnelse på noen historie. Det eneste som finnes, er øyeblikket hvor man begynner å følge med. Et annet øyeblikk, fem og et halvt år senere, klokken 01.29, 11. mars 1977. 10

En av Boston-politiets patruljebiler snegler seg av gårde bortover Washington Avenue i en bydel som heter Mission Flats. Det knaser under dekkene: sand, is. En jernbanebro hever seg over veien. Fosforiserende gatelys. Patruljebilen stanser foran en bar som heter Kilmarnock Pub, en skyggefull, lav bygning med neonskilt i vinduene. Inne i patruljebilen bruker en politimann – navnet hans er ikke viktig – knyttneven til å tørke dugg fra vinduet på sjåførsiden, så studerer han neonskiltene. GUINNESS, BASS, et anonymt skilt som lover GOOD TIMES. Skjenketiden på Kilmarnock var over for tjueni minutter siden. På denne tiden er vanligvis lyset på skiltene slått av. Tenk nå litt på denne politimannen. Hvis han ikke tilfeldigvis hadde stoppet utenfor baren eller hvis han ikke hadde lagt merke til neonskiltene, ville ikke noe av det som følger ha skjedd. Akkurat nå ligger en rekke forskjellige muligheter åpne for ham – en alternativ historie, hundre alternative historier. Han kan bare ignorere skiltene og fortsette turen bortover Washington Avenue. For er det tross alt noe mistenkelig her? Er det i det hele tatt så uvanlig at en bartender glemmer å skru av et par lys ved stengetid? Alternativet er at politimannen kan be om forsterkninger. En bar ved stengetid er et fristende mål for ranere. Ingen vakter, bartendere og fylliker. Ja, han burde kanskje gjøre det, han burde kanskje vente på forsterkninger. Husk at dette er Mission Flats, det lønner seg å gå forsiktig fram her. Men på den annen side kan en politimann som jobber nattskift, regne med å måtte sjekke femti forretninger før han stempler ut. Han kan ikke be om forsterkninger hver eneste gang. Nei, i dette tilfellet er det ingen grunn til at politimannen vår skal gjøre noen av delene. Han tar den rette beslutningen og likevel – hvordan skal man forklare det som skjer? Uflaks. Tilfeldigheter. Utallige tilfeldige forgreininger og sekvenser har ført ham hit akkurat nå. Det er slutten på en historie, eller flere andre, og begynnelsen på en annen historie, eller flere andre. Tenk også over dette. Mens politimannen sitter i en bil som går på tomgang utenfor Kilmarnock Pub – han fikler 11

med radioen, bestemmer seg for hva han skal gjøre, bestemmer seg for om han skal bry seg – er jeg fem år gammel, jeg ligger og sover i sengen min i Vest-Maine, omtrent femti mil unna. Tilbake til politimannen vår. Han bestemmer seg for å gå inn og be bartenderen om å stenge, kanskje til og med true med at Alcohol Beverages Commission bør ta en kikk på skjenkebevillingen hans. Bare en fillesak. Han melder fra til sentralen hvor han er: «Bravo-fire-sju-tre, jeg går inn på Kilmarnock på Mission Ave. Bravo-fire-sju-tre, charlierobert.» Ingen bekymring i stemmen. Rutine. Så går politimannen rett inn i et væpnet ran. Inne på Kilmarnock retter Darryl Sikes en ni millimeter Beretta mot politimannens hode. Sikes er en hengslete narkoman, han er høy på kokain og han har fyrt seg ekstra opp med litt amfetamin og dempet det hele med Jack Daniel’s. Politimannen løfter hendene for å vise at han overgir seg. Håndbevegelsen får Sikes til knekke sammen av latter. Hahahahahahaha. Det summer bokstavelig talt i hodet hans, det synger i ørene og for Sikes høres det ut som den elektriske duren fra en gitarforsterker. Skru opp! Skru opp jævelskapet! Hahahahaha! Sikes’ partner er en fyr som heter Frank Fasulo. Fasulo er ikke like høy som Sikes. Ikke på langt nær. Frank Fasulo har kontroll. Han holder en avsagd hagle. Han peker på politimannen med haglen og gir ham ordre om å strippe. Fasulo får politimannen til å legge hendene på ryggen og setter håndjern på ham og gir ham ordre om å knele. Den nakne politimannen skjelver. De to feirer, Frank Fasulo og Darryl Sikes. Sikes løfter uniformskjorten opp fra gulvet og tar den utenpå genseren sin. Hahahahaha! De gjør en liten seiersdans rundt bardisken. De sparker i klærne til politimannen, sender dem utover – sokker, underbukse med urinflekker, svarte sko. Fasulo fyrer av haglen mot taket, tar ladegrep og skyter, tar ladegrep og skyter. 12

Politimannen blir tvunget til å utføre fellatio på Fasulo. Idet han får orgasme, skyter Fasulo politimannen i hodet. Det er nå ni dager etter Kilmarnock-drapet, klokken er fire en iskald og bitter vinternatt. Vinden pisker over det nederste dekket på Tobin-broen, hvor temperaturen er femten minusgrader med vindavkjølingseffekten. Frank Fasulo hopper ut fra siden av broen og slår sakte hjul i luften med utstrakte armer og bein. Det vil ta tre lange sekunder før han er nede ved overflaten på Mystic River, omtrent femti meter under ham. Han kommer til å treffe vannet i hundre og ti kilometer i timen. I den farten er det ikke stor forskjell på å treffe vann eller å treffe betong. Hva tenker Fasulo på mens han går rundt i luften? Får han et glimt av den svarte veggen av vann som kommer susende mot ham? Tenker han på sin partner, Darryl Sikes, eller den drepte politimannen? Tror han at selvmordet hans vil avslutte historien om Kilmarnock-drapet? Frank Fasulo vet det ikke, men de ni siste dagene har han fått erfare den opprinnelige betydningen av ordet lovløs. I dag refererer ordet til en hvilken som helst kriminell. Men i gammel engelsk juss hadde det en mer spesifikk betydning. Hvis en rett erklærte at man var lovløs, sto man bokstavelig talt utenfor loven – det vil si at man ikke lenger var beskyttet av loven. En lovløs kunne ranes og til og med drepes uten at noen ble straffet. Han hadde ingen fristeder i hele England. Sånn er det også for Frank Fasulo. Boston-politiet er ikke interessert i å arrestere ham og sikte ham. De vil se ham død. Ingen fristeder. De fikk tak i Darryl Sikes bare to dager etter drapet. Han hadde gjemt seg på gamle Madison Hotel, i nærheten av Boston Garden. Fire mann fra Boston-politiet stormet inn på rommet hans og fyrte av førtien kuler mot ham. Etterpå sverget hele teamet på at Sikes strakte seg etter et skytevåpen, men det ble aldri funnet noe våpen. Nå er det Fasulos tur. Politiet vil ha tak i ham enda mer 13

enn Sikes. Det var Fasulo som hadde … vel, de fleste av dem orker ikke engang å si det. Og hvor skal Fasulo gjøre av seg? Alle politimyndigheter i hele verden kommer til å returnere ham til Boston-politiet, siden han er ettersøkt for drap. Derfor må det ende på denne måten. Det er det eneste Frank Fasulo er helt sikker på. Mens han faller, i løpet av de tre sekundene han føler kroppen akselerere og vinden river jakken av skuldrene som en omtenksom vert, har han bare én tanke i hodet: Det kunne ikke slutte på noen annen måte – før eller siden ville en politimann finne ham. Ti år senere. 17. august 1987, klokken 02.25. Vi er igjen i Mission Flats, i en tremannsbolig av den sorten som folk i Boston kaller for en trippeldekker. I trappeavsatsen i tredje etasje krøker åtte politifolk seg sammen. De stirrer på en dør, lytter intenst som om døren skulle begynne å snakke. Døren er lakkert i kinarødt. Det er to små hull i dørkarmen, like over øyehøyde, hvor det engang var festet en mezuzah med små gullspikre. For femti år siden var dette et hovedsakelig jødisk nabolag. Mezuzahen er for lengst borte. I dag er leiligheten narkotika-lager for en gjeng som kaller seg Mission Posse. Døren er helt sikkert forsterket på en eller annen måte. Mest sannsynlig er den kilt fast med en provisorisk politilås, en planke som er plassert i førtifem graders vinkel mellom døren og gulvet og holdt på plass med treblokker som er skrudd fast til gulvplankene. For å komme seg inn i leiligheten, må politiet slå døren til pinneved. Det kan ta femten sekunder eller det kan ta flere minutter – en evighet, lenge nok til å skylle ned kokain, brenne kundelister, kaste ut vekter og plastposer gjennom hull i veggene. Altfor lenge. Det går an å bedømme en dør med metallplater, man kan forutsi hvordan den vil oppføre seg. En tynn dør bøyer seg, blir forvridd, og da går det raskt å få den løs fra karmen. En tykk dør får bare bulker, og da er den eneste muligheten å øde14

legge hengslene, låsen eller hele dørkarmen. Men en gammel tredør? Vanskelig å si. Denne ser solid ut. Julio Vega liker den i hvert fall ikke. Vega kikker bort på partneren, en narkotikaetterforsker fra Area A-3 som heter Artie Trudell, og rister på hodet. Vegas beskjed: Man lager ikke sånne dører lenger. Trudell, en enorm mann med oransjerødt skjegg, smiler tilbake til Vega og strammer bicepsene. Vega og Trudell er anspente, nervøse. Dette er den første razziaen de er ansvarlige for. Målet er en viktig brikke: Mission Posse selger mye mer crack i dette nabolaget enn noen andre. Ransakingsordren hvor de ikke skal banke på først er også helt og holdent deres, basert på deres egen etterforskning – to uker med spaning og en strøm av informasjon fra en angiver som er godkjent av Martin Gittens personlig. Ransakingsordren er skuddsikker. Etterforsker Julio Vega kunne også vært skuddsikker med noen flere fulltreffere som denne. Vega har en plan. Han skal ta førstebetjenteksamen til høsten, jobbe i narkotikaavdelingen et par år til, deretter prøve å bli overført til enten spesialetterforskning eller til og med drapsavsnittet. Vega holder selvsagt karriereplanene sine for seg selv, fordi partneren hans, svære, rødhårete Artie Trudell, ikke skjønner seg på det. Trudell drømmer verken om drapsavsnittet eller noe annet. Han er tilfreds med å bare jobbe med narkotikasaker. Noen er sånn. De foretrekker saker som er uten ofre, hvor de mistenkte er like profesjonelle som politifolkene de står overfor. Det er enklere på den måten. Vega har forsøkt å vekke litt ambisjoner hos Trudell. Forklart ham at han ikke kommer til å stige i gradene hvis han ikke vil jobbe med forbrytelser med ofre. Han hintet til og med en gang om at Trudell burde ta førstebetjenteksamen, men det lo Artie bare av. «Hva?» sa Artie. «Og gå glipp av alt dette?» Da satt de i en bulkete Crown Vic og så på måneskinnet på Mission Avenue i Mission Flats – kvartal etter kvartal med askegrå, forfalne leiegårder. Hvordan takler man en fyr som ham? 15

Til helvete med ham, tenker Vega. La Artie jage crackselgere i Mission Flats så lenge han vil. La ham råtne her. Men ikke Julio Vega. Vega er med på spillet. Han er på vei opp. Opp og ut. Hvis, hvis … Ikke sant, etterforsker Vega kan drømme om drapsavsnittet eller spesialavdelingen dagen lang, men først må han gjøre seg bemerket. Han trenger noen skalper som han kan vise til politimesterens folk. Han trenger denne seieren. Vega og Trudell står som vaktposter ved siden av døren til leiligheten. De andre mennene unngår området rett foran døren som best de kan, men trappeavsatsen er liten og de ender opp i trappen til neste etasje. Det er fire uniformerte blant dem. Resten – som er fra Narkotikaavsnittet – går i jeans, joggesko og Kevlar-vester. Uformelt kledd. Ikke noe av kommandostil-utstyret som andre enheter bruker. Dette er Mission Flats, dette er folk som har trengt seg inn gjennom dører før. Mennene lytter i flere sekunder om det er noen lyder i leiligheten, og da de ikke hører noe, snur de seg mot Vega for å få signalet. Vega kneler mot veggen, så nikker han i retning Trudell. Den storvokste etterforskeren stiller seg foran døren. Temperaturen i oppgangen nærmer seg tretti grader. Trudell svetter i vesten sin. Han har flekker på T-skjorten. Skjegget er fuktig, krøllete, oransje floker glinser under haken. Den store politimannen smiler, kanskje fordi han er nervøs. Han plasserer et halvannen meter langt stålrør i høyre albuekrok. Senere vil avisene beskrive røret som en rambukk, men i virkeligheten er det bare et stykke av et vannrør som er fylt med betong og utstyrt med to L-formede håndtak. Vega holder opp fem fingre, deretter fire, tre, to – på én peker han på Trudell. Trudell slår røret mot døren. Det høres ut som om noen har slått på en basstromme i oppgangen. Døren rikker seg ikke. Trudell tar et skritt bakover, kjører røret inn i døren igjen. Døren rister, men den er like hel. 16

De andre politifolkene ser på, stadig mer urolige. «Kom igjen, storegutt,» sier Vega oppmuntrende. Et tredje slag. Basstrommelyden. Et fjerde – denne gangen med en annerledes lyd, bomkrakk. Ett av de øverste panelene i døren slår utover fra innsiden – sprengt ut – et skudd avfyrt innenfra leiligheten – en blodsprut støtes ut av Trudells panne – rød tåke – en bit av skalpen – og Trudell ligger på rygg, toppen av hodet har foldet seg ut. Røret faller ned på gulvet med et dunk. Politifolk spretter unna, kaster seg flatt ned mot trappen, mot hverandre. «Artie!» roper en. En annen: «SkuddSkuddSkuddSkuddSkudd!» Vega stirrer ned på Trudells kropp. Det er blod overalt. Røde dråper henger på veggen, en hel dam utvider seg under Trudells hode. Røret ligger rett foran døren. Vega har lyst til å løfte det, men beina hans vil ikke lystre.

DEL EN «Kvaliteten på en nasjons sivilisasjon kan i stor grad måles ut fra metodene den bruker for å utøve straffeloven sin.» Miranda versus Arizona, 1966

1

Maurice Oulette prøvde en gang å ta livet av seg, men han lyktes bare i å blåse bort høyre side av kjevebeinet. En lege nede i Boston klarte å konstruere et kunstig kjevebein, men resultatet var ikke helt vellykket. Etter operasjonen så ansiktet til Maurice ut som om det hadde smeltet, og han gjorde store anstrengelser for å skjule det. Da han var yngre (uhellet skjedde da Maurice var nitten), gikk han med en bandana over ansiktet som en bankraner i en gammel western. Maurice, som egentlig var av den kjedelige og uromantiske typen, fikk dermed et elegant utseende som han kunne utnytte en stund. Men til slutt fikk han nok av bankranermasken. Han måtte alltid løfte den for å trekke pusten eller drikke. Dermed kastet han den rett og slett en dag, og siden da har Maurice vært omtrent så lite sjenert som en mann uten kjeve kan være. Folk flest i byen aksepterer Maurices misdannelse som om det ikke er mer uvanlig å være uten kjeve enn å være nærsynt eller venstrehendt. De er til og med litt beskyttende for ham, passer på å møte blikket hans, bruke navnet hans. Hvis sommerturistene stirrer på ham, som også voksne folk har en tendens til å gjøre, kan du vedde på at de får et iskaldt blikk tilbake, fra Red Caffrey eller Ginny Thurler eller noen andre som måtte være i nærheten, et blikk som sier Se rett fram, mister. Sånn sett er Versailles en hyggelig by. Jeg pleide å se på den som en enorm venusfluefanger med gater fulle av klissent lim og blafrende vinger som fanget ungdommer som meg og holdt oss her til det var for sent å flytte til et 21

annet sted. Men disse folkene har støttet opp om Maurice Oulette, og de har støttet opp om meg også. De utnevnte meg til politisjef da jeg var tjuefire. I noen måneder var jeg, Benjamin Wilmot Truman, den yngste politisjefen i hele USA, det gikk man i hvert fall ut fra her omkring. Men topplasseringen var kortvarig, senere samme år var det en artikkel i USA Today om en tjuetoåring som ble valgt til sheriff et eller annet sted i Oregon. Ikke at jeg egentlig brydde meg så veldig om det. Når sant skal sies, hadde jeg egentlig aldri lyst til å bli politi, og i hvert fall ikke politisjef i Versailles. Men i hvert fall, Maurice bodde i sin avdøde fars hvite, panelkledde hus, han overlevde på trygd og et og annet gratis måltid fra en av byens to konkurrerende dinere. Han hadde fått erstatning fra sosialmyndighetene i Maine fordi de ikke hadde undersøkt saken hans grundig nok da han skjøt kjeven av seg, så han hadde det ganske bra økonomisk. Men av årsaker ingen kjente til, hadde Maurice holdt seg mer og mer hjemme i huset de siste årene. Folk flest mente han var i ferd med å bli en einstøing og kanskje litt rar. Men han hadde aldri skadet noen (bortsett fra seg selv), så den generelle oppfatningen var at uansett hva Maurice Oulette gjorde her ute, var det hans egen sak. Jeg var nok stort sett enig i den oppfatningen, selv om det var ett unntak. Med noen måneders mellomrom og uten forvarsel, pleide Maurice å skyte blink på gatelyktene på Route 2, til stor bekymring for bilførere som kjørte mellom Millers Falls, tettstedet Mattaquisett og Versailles. (Navnet uttales Ver-seils, ikke Ver-sai.) Maurice hadde vanligvis inntatt store mengder Wild Turkey ved disse anledningene, og det kan være derfor han tok så dårlige avgjørelser og siktet så elendig. Denne kvelden – det var den 10. oktober 1997 – kom telefonen omtrent klokken ti, Peggy Butler klaget over at «Mr. Oulette skyter på biler igjen.» Jeg forsikret henne om at Maurice ikke skjøt på bilene, han skjøt på gatelyktene, og sjansen for at han skulle treffe en bil, var faktisk veldig liten. «Ha ha, Herr Komiker,» sa Peggy. 22

Så jeg dro av sted. Jeg kunne høre skytingen da jeg var to–tre kilometer fra huset. Det kom skarpe riflesmell med ujevne mellomrom, omtrent hvert femtende sekund. Uheldigvis måtte jeg kjøre Route 2 for å komme meg til huset, og dermed måtte jeg passere krysshårene til Maurice. Jeg slo på blinklysene, taklyset, sidelysene, alt jeg hadde av lys på bilen – den må ha sett ut som en karnevalvogn – i håp om at Maurice ville slutte å skyte et øyeblikk. Jeg ville at han skulle skjønne at det bare var politiet. Jeg parkerte Broncoen med to hjul på plenen og blinkende lys. Da jeg var ved det borterste hjørnet av huset, ropte jeg: «Maurice, det er Ben Truman.» Ingen respons. «Hei, Rambo, kan du slutte å skyte et øyeblikk?» Heller ikke nå kom det noen respons, men det var heller ikke mer skyting, noe jeg tok som et positivt tegn. «Greit, jeg kommer bort,» ropte jeg. «Nå, Maurice, ikke skyt.» Bakhagen var et lite rektangel av ugress, sand og furunåler. Det lå strødd all slags skrot der: Skjelettet av et tørkestativ, et landhockeymål, en melkekasse. I det borterste hjørnet sto en gammel Chevy Nova flatt på magen, hjulene var blitt transplantert til en annen dritdårlig Chevy Nova for mange år siden. Bilen hadde fortsatt Maine-skiltet på, med bilde av en hummer og mottoet VACATIONLAND. Maurice sto i enden av hagen med en rifle i armkroken. Han så ut som en jeger som hadde tatt pause fra vakteljakten. Hodet var bøyd, noe som ikke var uvanlig. Man ble vant til å snakke til knappen på skyggeluen hans. Jeg skinte på ham med lommelykten. «God kveld, Maurice.» «Go’ kveld, sjef,» sa skyggeluen. «Hva er det som skjer her?» «Det er bare litt skyting.» «Det har jeg skjønt. Du holdt på å skremme livet av Peggy Butler. Kan du fortelle meg hva i helvete det var du skjøt på?» «De lysene der.» Maurice nikket i retning Route 2 uten å kikke opp. 23

«Traff du noen?» «Nei, sir.» «Er det noe galt med geværet?» Han trakk på skuldrene. «Vel, la meg få ta en kikk på det, Maurice.» Han ga meg riflen, en gammel Remington som jeg hadde konfiskert minst ti ganger før. Jeg sjekket at det lå en patron i kammeret, så plinget jeg en kule mot en gjerdestolpe av metall i enden av jordet. «Geværet er ok,» kunne jeg informere ham om. «Da er det kanskje deg det er noe galt med.» Maurice lo litt mumlende. Jeg strøk hendene nedover på utsiden av jakken hans, fant patronesken i lommen. Da jeg stakk hånden ned i den, ble fingrene sittende fast i Kleenex-kulene som Maurice samlet på som om de var nøtter. «Herregud, Maurice, tømmer du aldri jakkelommene?» Jeg tok ut ammunisjonsesken og stakk den i min egen lomme. Jeg åpnet en Marlboro-pakke og stakk den tilbake i lommen til Maurice. «Er det greit om jeg tar en kikk og ser hvordan det går med deg?» Da så han endelig opp. Hudtransplantasjonene på den konkave kjeven skinte som sølv i lyset fra lommelykten. «Er jeg arrestert?» «Nei, sir.» «Greit.» Jeg gikk inn bakdøren, og lot Maurice bli stående der jeg fant ham. Han sto med armene ned langs siden, lik et barn som har fått en skjennepreken. Det stinket kokte grønnsaker og svette på kjøkkenet. En halvtom Jim Beam-flaske sto på bordet. Kjøleskapet var tomt, bortsett fra en urgammel pakke bakepulver. I skapene var det noen hermetikkbokser (Spagetti-O, Green Giant mais), noen suppeposer og et bitte lite hull hvor stokkmaur kravlet inn og ut. «Maurice,» ropte jeg til ham, «er det lenge siden sosialarbeideren har vært på besøk hos deg?» «Husker ikke.» Jeg dyttet opp døren til badet med løpet på Maurices rifle, 24

og lyste med lommelykten. Badekaret og klosettet var gulnet. To sigarettsneiper lå og fløt i toalettskålen. En del av veggen under vasken hadde råtnet bort, og en sponplate var spikret fast over hullet. Rundt kanten av sponplaten kunne man se ut. Jeg slo av lysene og låste huset. «Maurice, husker du hva beskyttelsesforvaring er?» «Ja, sir.» «Hva er det?» «Det er når du setter meg i fengsel uten at jeg er arrestert.» «Det stemmer. Og husker du hvorfor jeg må gjøre det, sette deg i beskyttelsesforvaring?» «Det er vel for å beskytte meg. Det er derfor det kalles det.» «Jo da. Nettopp. Og det skal vi gjøre nå, Maurice, vi skal sette deg i beskyttelsesforvaring før du dreper noen når du prøver å treffe gatelyktene.» «Jeg traff jo ingen.» «Vel, Maurice, det gjør meg ikke noe mindre bekymret. Du skjønner, hvis du hadde truffet det du siktet på …» Han stirret tomt på meg. «Hør her, poenget er at du ikke må skyte på dem. Det er kommunal eiendom. Dessuten, tenk om du traff en bil?» «Jeg har aldri skutt på en bil.» Man kommer aldri stort lenger når man snakker med Maurice, og nå hadde denne samtalen nådd sitt sluttpunkt. Ingen var helt sikre på om Maurice bare var treg eller om han var litt sprø. Uansett hadde han litt slingringsmonn. Han hadde overlevd en malstrøm av følelser som ingen utenforstående helt kunne fatte, og han hadde arrene sine som bevis på det. Han så opp på meg. I måneskinnet, når høyresiden hans lå i skyggen, virket ansiktet nesten normalt igjen. Det var et magert ansikt med mørke øyne som var helt vanlig her omkring. Ansiktet til en voyageur eller en tømmerhogger på et gammelt, sepiabrunt fotografi. «Er du sulten, Maurice?» 25

«Litt.» «Når spiste du sist?» «Spiste i går.» «Blir du med til The Owl?» «Trodde du skulle sette meg i fengsel.» «Det skal jeg.» «Får jeg tilbake geværet?» «Nei. Jeg beslaglegger det før du skyter en eller annen. For eksempel meg.» «Politisjef Truman, jeg har da ikke tenkt å skyte deg.» «Vel, det setter jeg pris på å høre. Men jeg kommer likevel til å beholde det – og jeg sier det ikke for å være uhøflig – du er ikke den beste skytteren i verden.» «Dommeren kommer til å si at jeg skal få det tilbake. Jeg har lisens.» «Har du plutselig blitt advokat også?» Maurice lo den rare latteren sin, det hørtes ut som han stønnet. «Ja, kanskje det.» Det var litt folk på The Owl, alle satt ved bardisken og alle drakk Bud fra langhalsede flasker mens de stirret opp på en hockeykamp på tv-en. Phil Lamphier, som eide stedet og var den eneste bartenderen i lavsesongen, sto med albuene på bardisken og leste i en avis. Den lille disken var L-formet, og Maurice og jeg satte oss på hver vår krakk på kortsiden med ansiktet mot de andre. Folk mumlet «Hei, Ben» til meg, men Diane Harned ventet et øyeblikk før hun hilste meg med «Politisjef Truman». Hun sendte meg et lite hånflir før hun vendte oppmerksomheten tilbake til tv-en. En gang i tiden hadde Diane vært pen, men fargen hadde rent av henne. Det blonde håret hadde falmet fra gult til strågult. Hun hadde fått ringer som en vaskebjørn under øynene. Likevel oppførte hun seg fortsatt som en arrogant ungjente, og det skal litt til for å fikse det. Vi hadde uansett vært på noen dater sammen, Diane og jeg, og det hendte vi hadde en og annen gjenforening. Vi hadde en avtale. 26

Maurice bestilte en Jim Beam, som jeg øyeblikkelig avbestilte. «Vi tar to cola,» sa jeg til Phil, som skar en grimase. Jimmy Lownes spurte: «Har du arrestert Al Capone, eller?» «Nei. Det er ikke varme i huset til Maurice, så han skal få overnatte på stasjonen til vi får fikset det. Vi tenkte bare han skulle få seg litt mat først.» Diane kikket skeptisk på meg, men sa ingenting. «Det er mine skattepenger som betaler for den middagen,» sa Jimmy ertende. «Nei, jeg spanderer.» Bob Burke sa: «Vel, det er også skattepenger, Ben. Det er skattepenger som betaler lønnen din, teknisk sett.» «Din også,» kom det fra Diane. «Teknisk sett.» Bob, som jobbet i kommunen med å vedlikeholde offentlige bygninger, fikk et fårete uttrykk i ansiktet. Men jeg var ikke avhengig av at Diane forsvarte meg. «Det skal ikke så mye skattepenger til for å betale min lønn,» sa jeg. «Dessuten, så snart de finner en ny politisjef, trenger jeg ikke de pengene lenger. Da skal jeg komme meg bort fra dette hølet.» Diane snøftet. «Og hvor skal du dra?» «Jeg tenkte kanskje jeg skulle reise litt.» «Nei, hør på ham. Og hvor har du tenkt deg da?» «Praha.» «Praha.» Hun sa ordet som om det var første gang hun hørte det. «Jeg vet ikke engang hva det er.» «Det er i Tsjekkoslovakia.» Diane snøftet foraktelig igjen. Bobby Burke brøt inn: «Det heter Den tsjekkiske republikk nå. Det var det de kalte det under OL, Den tsjekkiske republikk.» Burke var ekspert på sånne trivielle opplysninger. Mannen levde av å vaske gulv på barneskolen, men han visste navnet på hver eneste førstedame, alle presidentattentatene og de åtte delstatene som grenser til Mississippi. En mann av hans type kan ødelegge rytmen i en samtale. «Ben,» fortsatte Diane, «hvorfor i svarte vil du dra til 27

Praha?» Det var noe skarpt i stemmen hennes. Jimmy Lownes dyttet borti henne og sa: «A-å,» som om Diane var sjalu. Men det var ikke det. «Hvorfor jeg vil dra til Praha? Fordi det er vakkert der.» «Og hva har du tenkt å gjøre når du kommer dit?» «Bare se meg rundt, tenkte jeg. Besøke severdighetene.» «Du skal bare … se deg rundt?» «Ja, det er planen.» Jeg skal innrømme at det ikke var mye til plan. Men for meg virket det som om jeg allerede hadde planlagt altfor lenge mens jeg ventet på Muligheten. Jeg har alltid vært en av de som tenker seg lenge om og bruker lang tid på å gjøre noe, den sorten som kveler ethvert initiativ med tvil og bekymringer. Det var på tide å riste alt det av seg. Jeg regnet med at jeg i hvert fall ville komme meg til Praha før jeg begynte å stille spørsmål ved hva jeg holdt på med. Jeg hadde i hvert fall ikke tenkt å sitte og råtne i Versailles, Maine. Jimmy spurte: «Skal du ta med deg Maurice?» «Gjett om. Hva sier du, Maurice? Blir du med til Praha?» Maurice kikket opp og smilte sjenert med lukket munn. «Kanskje jeg også blir med,» foreslo Jimmy. Diane snøftet igjen. «Særlig.» «Men herregud,» sa Jimmy, «hvorfor ikke?» «Hvorfor ikke? Se på dere!» Vi så, men ingen av oss oppdaget noe spesielt. «Det er bare det at dere ikke akkurat er sånne Prahafolk.» «Og hva faen betyr nå det, ‘Praha-folk’?» Jimmy Lownes ville ikke funnet Praha på kartet om han hadde fått lete i en uke. Men han var likevel skikkelig indignert. «Vi er folk, eller hva? Vi trenger bare å reise til Praha, så er vi Prahafolk.» «Ærlig talt, Jimmy, hva i svarte skal du gjøre i Praha?» ville Diane vite. «Det samme som Ben: se meg rundt. Kanskje jeg liker meg der. Hvem vet, kanskje jeg blir boende der. For å vise deg at jeg er Praha-folk, jeg også.» 28

«De har godt øl der,» skjøt Bob Burke inn. «Pilsnerøl.» «Der ser du, jeg liker det allerede.» Jimmy løftet Bud-flasken for å skåle, men det var ikke klart om han skålte for Praha eller Bobby Burke eller bare for ølet. «Diane, du kan jo bli med,» foreslo jeg. «Du vil kanskje også like deg der.» «Jeg har et bedre forslag, Ben. Hvorfor går jeg ikke bare hjem og setter fyr på pengene mine?» «Greit,» sa jeg, «vel, da er det avgjort. Jeg, Maurice og Jimmy. Vi satser alt på Praha.» Maurice og jeg slo glassene mot hverandre og beseglet planen. Men Diane nektet å gi seg. Man traff alltid et ømt punkt hos henne når man snakket om å komme seg bort. «Å, Ben,» sa hun, «du er så full av drittprat. Det har du alltid vært. Du kommer aldri til å dra noen steder, og det vet du. Den ene dagen er det California, den neste er det New York, nå er det Praha. Hva blir det neste? Timbuktu? Vet du hva, jeg skal inngå et veddemål med deg: Om ti år kommer du fortsatt til å sitte på den krakken der og mase om at du skal reise til Praha eller gud vet hvor.» «La ham være, Diane,» sa Phil Lamphier. «Hvis Ben vil reise til Praha eller et annet sted, så kan han vel det.» Og det må ha vært et eller annet i ansiktet mitt som fortalte Diane at hun hadde gått over streken, for hun så bort og ble sittende og fikle med en sigarettpakke istedenfor å møte blikket mitt. «Å, kom igjen, Ben,» sa hun, «jeg fleipet bare». Hun tente sigaretten sin, prøvde å se ut som Barbara Stanwyck. Hun minte mer om Mae West. «Er vi fortsatt venner?» «Nei,» sa jeg. «Jeg må kanskje også bli med på stasjonen i natt. Det er ikke varme i mitt hus heller.» Det framkalte en hylekonsert fra Lownes og Burke. Til og med Maurice hoiet med under skyggeluen. «Diane, det er forbudt å overfalle politifolk.» «Fint. Arrester meg.» Hun holdt fram håndleddene så jeg 29

kunne sette håndjern på dem, og mennene begynte å flire igjen. Maurice og jeg ble på The Owl en times tid til. Phil varmet opp et par frosne paier til oss, og Maurice spiste sin så fort at jeg var redd for at han skulle svelge gaffelen i farten. Jeg tilbød ham halvparten av min, men det ville han ikke ta imot, så vi tok med oss resten av paien til stasjonen og Maurice spiste den der. Han ble værende i arresten den natten. Det er en madrass der, og det kunne ikke vært så mye verre enn det trekkfulle huset hans. Jeg lot celledøren stå åpen så han kunne gå på do i gangen, men jeg dro en stol bort til døråpningen og sov med beina over den så Maurice ikke skulle gå ut uten å vekke meg. Det var selvsagt ikke fordi det var fare for at Maurice skulle forstyrre noen, faren var at han selv skulle komme til skade mens han var full og formelt sett i beskyttelsesforvaring. Sånt kan skje. Jeg ble sittende våken i stolen til klokken var godt over tre og høre på Maurice. Mannen bråkte mer mens han sov enn de fleste gjør når de er våkne, han mumlet og snorket og prompet. Men det var ikke Maurice som holdt meg våken, det var alt det andre. Jeg måtte komme meg bort fra Versailles, jeg måtte riste av meg den svære venusfluefangeren som hadde låst seg rundt ankelen min. Jeg måtte komme meg bort, i hvert fall nå.

Per Arne Totland

Om hundre år er allting gjemt

Forspill Moskva, vår tid

Major Alexandr Sergejevitsj Titov hadde ventet i over en time. Femten minutter før den avtalte tiden hadde han meldt seg i vakten utenfor den store gule bygningen i Kreml. Han var blitt fulgt inn i de storslagne hallene og gjennom korridorer til et venteområde utenfor kontoret til presidenten for Den russiske føderasjonen. Der ble major Titov plassert i en sofa som var litt for myk etter hans smak. Han kjente at ryggen begynte å protestere etter bare noen minutter. Det hadde sin pris å være nesten tjue centimeter høyere enn gjennomsnittet for russiske menn. Den 192 centimeter lange kroppen var mer komfortabel med det spartanske inventaret i hovedkvarteret til SVR i Jasenevo, sydvest i Moskva. Sluzhba Vnesjnej Razvedki, Russlands etterretningsorganisasjon for operasjoner i utlandet, hadde vært Alexandr Titovs arbeidsplass i nøyaktig ti år. Han var blitt rekruttert under militærtjenesten og hadde begynt i SVR på full tid umiddelbart etter fullført utdannelse. De siste åtte årene hadde han tilhørt organisasjonens Direktorat S, den divisjonen i SVR som hadde ansvaret for de mest krevende og illegale operasjonene utenfor hjemlandet. Alexandr Titov visste at han hadde gjort en ene5

stående karriere i SVR. Han var bare 34 år gammel, men hadde allerede hatt ansvar for vanskelige og farlige operasjoner mot terrorister i Kaukasus og inne blant ravgale islamister i Syria. Den siste operasjonen han deltok i hadde vært ganske ufarlig, men kanskje den morsomste han hadde hatt. I Ukraina hadde Titov nylig ledet en liten innsatsgruppe som arbeidet med destabilisering, folkereisning og bruk av såkalte sivile militsgrupper på Krim og i Donetsk-regionen i Ukraina. Operasjonen ble usedvanlig vellykket, og hadde vært et bidrag til at Krim-halvøya nå var en del av Russland. Ganske ufarlig, og altså morsomt. Det hadde vært som å stjele sjokolade fra en femåring. Prestasjonene hans var blitt lagt merke til. Forfremmelsene hadde kommet tett, og like etter operasjonen i Ukraina var han blitt utnevnt til major. En av de yngste i SVR. Han valgte å tro at det først og fremst skyldtes dyktighet i tjenesten, og ikke bare det faktum at hans bestefar var pensjonert general i KGB og at onkel Vladimir var Russlands viseutenriksminister. Men også det hjalp, selvsagt. Alexandr Titov så på klokken nok en gang. Nå hadde han ventet i nærmere halvannen time. Det var kanskje ikke så overraskende. Mannen der inne var kjent for å la folk vente, eller selv å komme demonstrativt for sent. En gang hadde han visstnok latt selveste Paven i Roma vente i nesten en time før han dukket opp til audiensen. For å få tiden til å gå, betraktet han seg selv i et av de mange store speilene som dekket veggene i hallen der han satt. Alexandr Titov hadde aldri vært nevneverdig plaget av lav selvtillit. Men han merket at det kriblet i magen foran møtet med mannen innenfor den store døren. Det var viktig å gjøre et så godt inntrykk som mu6

lig, presidenten hadde jo selv bedt om å få Titov til oppdraget. I speilet så han sin egen lange og slanke skikkelse. Blikket fra blå øyne under mørke, markerte øyenbryn gransket kritisk sitt eget speilbilde. Håret var sort og skjeggveksten sjenerende kraftig. Selv nå, bare tre timer etter at han hadde barbert seg, syntes Titov at han så ubarbert ut. Han håpet at det inntrykket ble oppveid av en elegant koksgrå dress, den hvite skjorten og det mellomblå, ensfargede silkeslipset. Alexandr Titov likte å kle seg pent. Kvinner påpekte av og til forfengeligheten hans, men Titov visste at det samtidig var noe av det som gjorde at russiske kvinner fant ham attraktiv. Pene menn var ikke akkurat overskuddsvare i Russland. I SVR hadde han ikke utmerket seg i nærkamp eller våpenbruk. Han var jevnt god, men andre var langt bedre i slike disipliner. De aller beste slåsskjempene havnet i SVRs hemmelige elitegruppe Zaslon, som han hadde jobbet sammen med mange ganger. Alexandr Titovs unike egenskaper lå derimot i omgangen med andre mennesker. Han sjarmerte, overbeviste og kunne gli naturlig inn i de fleste miljøer. Enten det var blant russiske investorer i London eller jihadister i Midt-Østen. Mentoren hans i SVR hadde en gang sagt at Titov burde vært politiker, med en slik evne til å forføre mennesker. I Ukraina hadde akkurat disse egenskapene kommet bedre til nytte enn noe annet sted. Alexandr Titov lot blikket gli rundt i rommet. Den store salongen var opplyst av tre store prismelysekroner som hang under et hvelvet tak smykket med dekorasjoner i bladgull. Veggene var dekket med store speil og parkettgulvet var lagt i et komplisert mønster. Myke, persiske tepper dempet de få lydene som var i rommet, og bidro til det særdeles eksklusive inn7

trykket. Møblene var i rokokkostil, en stilart som kom sent til Russland, men som var populær i tsarfamilien og blant borgerskapet helt fram til revolusjonen. Etter Sovjetunionens fall hadde stilen fått en renessanse. Titov tenkte at disse omgivelsene så ut slik de måtte ha gjort på tsarens tid. Bygningen han nå satt i hadde huset Vladimir Lenin etter revolusjonen i 1917 og syv generalsekretærer i det sovjetiske kommunistpartiet, fra Josef Stalin til Mikhail Gorbatsjov. Og nå altså presidenten for Den russiske føderasjonen. Selv om han visstnok foretrakk å arbeide på hjemmekontoret, i residensen utenfor byen. Alexandr Titovs hånd var i ferd med å børste bort et usynlig støvkorn fra jakkeslaget, da en dør gikk opp og en liten, tettbygget mann med glattbarbert hode, litt for trang Armani-dress og et par blå designerbriller kom glidende inn i rommet. «Han vil ta imot Dem nå, major Titov.» Alexandr Titov reise seg og fulgte etter mannen gjennom en kort korridor og inn en ny dør. Han hørte døren bli lukket bak seg. Rommet han hadde kommet inn i var litt enklere i stilen, men hadde fortsatt spor av fortiden. Dette var et rom for tøffe beslutninger, ikke selskapelighet. Et konferansebord med seks stoler på hver side sto i den ene enden av rommet. Til høyre, ved vinduene, var det plassert en sittegruppe. På veggen til venstre hang et stort kart over Russland. Og rett fram et rikt dekorert skrivebord med en skrivebordstol i mørkt skinn. På veggen bak skrivebordet hang det russiske riksvåpenet; ørnen med de to hodene og våpenskjoldet foran. Riksvåpenet var omkranset av to flagg, det russiske til venstre og presidentflagget til høyre. Ved siden av skrivebordet gløttet en sort labrador opp på ham. Hunden så spørrende på eieren sin. Men da den åpen8

bart ikke fikk noen form for tillatelse til å komme og hilse, lukket den øynene igjen. Titov stilte seg i givakt foran skrivebordet og kastet et raskt blikk på riksvåpenet der oppe. Ganske passende at tsarens gamle symbol henger akkurat her, var en tanke som for gjennom Titovs hode. Så tok han seg sammen, forbannet taust sin hang til ironi, og konsentrerte seg om mannen i stolen bak skrivebordet. Ett minutts stillhet fulgte. Mannen satt fordypet i et dokument, og gjorde et par ganger notater i margen. Så hevet han blikket, og et par isblå øyne målte Alexandr Titovs lange kropp. Mannen var taus en god stund. Han misliker høyden min, han er jo bare så vidt 1,70 selv, tenkte Titov, før han skjøv tanken ut av hodet og bukket formelt. «Takk for at De kunne komme, Alexandr Sergejevitsj. Jeg er klar over at De allerede har fått en full briefing om operasjonen, men jeg hadde lyst til å møte Dem selv før du drar av gårde.» «Det er en stor ære, herr president.» «Det er jeg som er beæret, over å ha kommandoen over slike førsteklasses offiserer som deg. Jeg kjenner jo godt både din farfar og din onkel, som du vet. Så jeg er vel kjent med dine fremragende meritter. Og jeg forstår at du har en helt egen motivasjon for å ta dette oppdraget? En operasjon i Norge tiltaler deg?» Titov la merke til at presidenten hadde gått over i du-form, antakelig for å skape en slags kameratslig intimitet med den unge majoren. «Motivasjonen er sterk, herr president. Og det er klart at det er litt spesielt for meg å skulle operere i Norge.» Titovs tanker streifet hans egen familiehistorie, og fortellingene han hadde hørt mange ganger om at beste9

faren hadde blitt utvist fra Norge da KGB-agent Haavik ble avslørt, og at han senere ble eksponert for en hel verden i forbindelse med Treholt-affæren. Selv om dette hadde skjedd for mer enn tretti år siden, da Alexandr Titov bare var en liten gutt, merket han at muligheten til å gjøre aldri så lite gjengjeld ga ham en god følelse. Han så at presidenten nikket, som om han kunne lese tankene hans. «Jeg er glad for å høre det. Vi russere har som du vet god hukommelse, men så har vi også tålmodighet til å vente til rettferdighetens klokker slår. Og det er jo akkurat hva dette oppdraget handler om. Etter nesten ett hundre år skal Russland få det som fedrelandet har rett på og fortjener. Ikke bare skal en gammel avtale bli gjort virkelig. Og Arktis er, som vi alle vet, en viktig del av Russland. Gjennomfører du dette oppdraget slik vi ønsker, vil du ha gjort en uvurderlig innsats for fedrelandet, Alexandr Sergejevitsj.» Titov kjente at han vokste enda et par centimeter. Den nervøsiteten han hadde følt mens han ventet utenfor presidentens kontor hadde veket plassen for stolthet over oppdraget som ventet. Presidentens ord var kanskje litt svulstige, men det reduserte ikke følelsen av at landets øverste leder hadde gitt ham en oppgave som kunne skape historie. «Takk, herr president. Ja, jeg er fullt orientert og har fått de ressurser og fullmakter som er nødvendig for å løse oppdraget. Jeg reiser til Norge allerede i morgen.» «Strålende. Jeg må innrømme at jeg misunner deg. Som du vet var mitt liv før jeg gikk inn i politikken ikke så ulikt den tilværelsen du har nå. Jeg kan ikke si at jeg lengter tilbake, men operasjoner som denne liker jeg å ha et nært forhold til. Hvordan tenker du å begynne?» «Planen er å starte i det lille tettstedet Longyearbyen, 10

hvor dokumentet dukket opp. Jeg reiser til Oslo i ettermiddag og videre til Svalbard i morgen tidlig. Det er etter det jeg forstår et lite og gjennomsiktig samfunn, men jeg har en god dekkhistorie, som kommer til å fungere. Det er alltid mange russere i Longyearbyen. Dessuten er de forsterkningene jeg kan komme til å trenge allerede på vei til Barentsburg sjøveien.» «Dere vet ikke sikkert hvor dokumentet befinner seg nå?» «Nei, den seneste informasjonen vi har er den e-posten vi fanget opp fra sysselmannen på Svalbard til det norske justisdepartementet.» Den forhenværende oberstløytnanten i KGB smilte et av sine svært sjeldne smil. Han likte følelsen av fortsatt å være nær sagmuggen. Dokumentet var han blitt informert om allerede i 2000, helt på begynnelsen av sin aller første presidentperiode. Den angivelige avtalen med Norge var noe av en legende i Kreml. Hele rekken av generalsekretærer i kommunistpartiet i sovjettiden var blitt orientert om dokumentet da de tiltrådte. Etter Sovjetunionens fall var både Boris Jeltsin og han selv blitt briefet om dette mytiske dokumentet, som ingen i Moskva noen gang hadde sett. «Godt. Da skal jeg ikke holde på deg lenger. Jeg ønsket bare å møte deg for å ønske deg lykke til og understreke hvor umåtelig viktig dette oppdraget er for fedrelandet. Takk for at du kom innom, og god reise, Alekandr Sergejevitsj.» Titov kom seg på bena og tok imot presidentens utstrakte hånd. Han var på nippet til å gjøre honnør, men husket i siste øyeblikk at han var kledd i sivil. «Takk, herr president. Jeg skal ikke skuffe Dem. Farvel.» Da døren hadde lukket seg bak Alexandr Titov, tok 11

presidenten fram igjen papirene han hadde arbeidet med før samtalen med den unge majoren begynte. Men etter noen sekunder måtte han legge dem til side igjen. Han var mer opprømt over denne saken enn han ville trodd. Det ville vært en viktig seier for Russland om operasjonen lyktes. Maktbalansen i Arktis kom til å bli fullstendig endret. Et enormt nederlag for det lille nabolandet i vest, og nok en triumf for statssjefen i Den russiske føderasjonen. Enda et landområde ville bli innlemmet i det russiske imperiet. Og den strategiske betydningen som dette området hadde i Arktis, kunne fullt ut måle seg med Krims betydning for Russland i Svartehavet, Middelhavet og Midt-Østen. Presidenten skjenket seg et glass vann fra karaffelen på skrivebordet. I motsetning til hvordan han hadde levd som KGB-offiser i Dresden, var han etter hvert blitt svært måteholden med alkohol, og skålte sjelden. Nå løftet han vannglasset til en taus skål for seg selv. Tanken på at det nå var mulig å gjøre Svalbard til en del av Russland føltes tilfredsstillende.

Del 1 1920-1924

Kapittel 1 Paris, mandag 9. februar 1920

Ekspedisjonssjef Eilert Wide i Utenriksdepartementet våknet i baronens seng. Vel, strengt tatt hadde han forlatt baronens egen seng for noen timer siden, og hadde den siste halvdelen av natten sovet i vertens gjesteværelse. Men også denne sengen tilhørte jo baronen. Og for å unngå tjenerskapets nysgjerrige blikk, var de enige om at ekspedisjonssjefen burde begynne dagen i et av gjesteværelsene. Eilert Wide hadde kommet til Paris fire dager tidligere. Og det hadde vært dager med en ekstravaganse som han aldri hadde opplevd maken til. Riktignok var han vant til å omgås samfunnets ledende menn, både fra sin oppvekst blant borgerskapet i Bergen og gjennom sin karriere i Utenriksdepartementet. Men baronens vennekrets var en tilsynelatende endeløs rekke av adelige, statsmenn og diplomater fra alle kanter av kloden. Og baronen unnlot på ingen måte å sole seg i glansen av alle sine internasjonale bekjentskaper. Hele verden var i Paris denne vinteren. Fredsforhandlingene etter den store krigen hadde pågått i mange måneder og seiersmaktene hadde etter hvert løst de fleste flokene. Men ikke alle hadde fått være med. Krigens taper, Tyskland, måtte finne seg i å ta diktat. Russ15

land var etter den bolsjevikiske revolusjonen ikke ansett som stuerene, og var heller ikke blitt invitert til bordet. Men Amerika, England, Frankrike og Italia hadde funnet løsningene på hvordan freden skulle fordeles. Og midt i dette en norsk toppdiplomat som pendlet mellom supéer, fortrolige konferanser og mottagelser. Mannen Wide når var gjest hos benyttet aktivt barontittelen som han hadde arvet fra sine danske forfedre, til tross for at adelskapet i Norge hadde vært avskaffet i hundre år. Det var ingen uenighet om at baronen var en dyktig diplomat. Men Wide visste også at hans selvtilfredse og pompøse væremåte var drøy kost for mange hjemme, og at den ved flere anledninger hadde stått i veien for utnevnelsen til Norges utenriksminister. Kong Haakon skulle visstnok selv ha satt ned foten for å hindre at baronen fikk statsrådposten. Etter en rask barbering og morgenstell i det tilstøtende badeværelset, iførte ekspedisjonssjef Wide seg formiddagsantrekk. Han stanset et kort øyeblikk ved et av de store speilene i rommet. Han så en ganske sped skikkelse, med en høyde som gjorde at han måtte se opp til de fleste andre menn. Men det var som regel hendene hans folk la spesielt merke til. Svært ofte når han håndhilste på ukjente mennesker kunne han se at de forsøkte å skjule forbløffelsen over å trykke det de oppfattet som en barnehånd. Ansiktet sto godt til den lille mannskroppen, et vakkert og symmetrisk ansikt innrammet av blonde krøller. Bak den barnlige fremtoningen skjulte det seg et formidabelt intellekt. Det var dette som hadde ført Eilert Wide gjennom en enestående karriere i Utenriksdepartementet. I en alder av 36 år var han nå den ene av to ekspedisjonssjefer i departementet. De fleste kjente hans evne til å se tvers gjennom kompliserte saker og 16

finne de gode løsningene. I Regjeringen og på Stortinget ble hans vurderinger og råd lyttet til med stort alvor. Men noen vennekrets hadde han ikke. I diplomatiet forble han en underlig, liten karakter. De ondeste tungene i departementet hadde en gang gitt ham klengenavnet Lille Lord Fauntleroy, og merkelappen var blitt hengende. Det ingen i Utenriksdepartementet kjente til var Eilert Wides mørke hemmelighet. Trodde han, da. En hemmelighet som ikke bare ville sende ham i fengsel, men også skape en omfattende skandale dersom den kom ut. Derfor bar ekspedisjonssjefen på en konstant uro. De siste dagene hadde uroen kommet på avstand, baronen hadde vist ham sider av livet som var annerledes her i Paris enn hjemme i Kristiania. Samtidig var han bekymret. Baronen lot av og til falle hentydninger som Wide var redd ville få andre medlemmer av delegasjonen til å fatte mistanke. Ekspedisjonssjefens tanker ble avbrutt av banking på døren. En tjenestepike kom inn og satte fra seg et brett med frokost, neide forlegent og forlot rommet. Wide satte seg ned, skjenket kaffe, smurte marmelade på en fersk croissant og inntok dagens første måltid. Som leder av delegasjonen fra Utenriksdepartementet i Kristiania var Eilert Wide blitt invitert til å bo i baronens private palé i 25 rue de Surène. De øvrige medlemmene av den norske kontingenten var innlosjert i et hotell like ved den norske legasjonen i syvende arrondissement, på den andre siden av Seinen. Så langt hadde ingen stusset over dette utslaget av baronens gjestfrihet. Baronens palé i 25 rue de Surène dekket et halvt kvartal i åttende arrondissement, med Elyséepalasset og den franske republikkens president som en av nærmeste na17

boene. Paléet besto av to fløyer. En toetasjes fløy ut mot rue de Surène inneholdt hovedinngangen gjennom to porter og store salonger. En fireetasjes fløy ut mot rue d’Aguessau inneholdt blant annet baronens og baronessens private værelser. Da Wide forlot baronens seng tidligere på natten, hadde han litt nervøst spurt hvor baronessen befant seg. Baronen hadde smilende svart at Mary var på besøk hos en venninne i Lyon og ikke var ventet tilbake før ved lunsjtider. Dessuten var de to vel forlikte med hverandres levesett. Baronen hadde tilføyd at det ekteskapelige liv i hans miljø muligens foregikk noe annerledes enn i det småborgerlige og perifere Kristiania. «Ikke slik å forstå at vi ikke har samkvem. Men vårt ekteskap er basert på andre verdier enn de rent korporlige,» hadde baronen betrodd sin nesten tretti år yngre venn. Omgivelsene talte tydelig om baronens rikdom. Mannen kom fra en velstående adelsslekt, og hadde dessuten giftet seg rikt ikke mindre enn to ganger. Hans nåværende hustru var opprinnelig amerikansk, og etter det Wide kunne forstå svært ettertraktet i parisersosietetens selskapsliv. Han fant baron Fritz Wedel Jarlsberg nede i en av paléets salonger. Baronen reise seg straks Wide kom inn, brettet sammen dagens utgave av Le Figaro som han hadde sittet og lest, og håndhilste formelt. En høy, kraftig bygget mann, hårløs på hodet og med en gråsprengt, velpleid mustasje. Et intenst blikk og en personlig utstrålig som Wide syntes fylte hele salongen. Igjen tenkte han på at mange der hjemme oppfattet Wedel Jarlsberg som en brautende, men tidvis ganske sjarmerende spradebasse. Andre mente at han uten sidestykke var Norges fremste diplomat. Alle hadde de rett. Så langt Wide 18

kunne vurdere, ville Norge i mange sammenhenger stått langt svakere internasjonalt, hadde det ikke vært for Fritz Wedel Jarlsberg. Ekspedisjonssjefen la også merke til at den norske ministeren i Paris var svært moderne antrukket. Han var iført en koksgrå, nålestripet ulldress i amerikansk snitt. Den hvite skjorten hadde lange snipper av siste mote og silkeslipset var karmosinrødt med store, lysegrå prikker. Wide følte seg brått umåtelig gammeldags i sitt klassiske formiddagsantrekk; lang sort jakke med gråstripede benklær. Men det var åpenbart ikke konfeksjon som opptok Wedel Jarlsberg denne morgenen. «I dag skaper vi norsk historie, min kjære Wide. Den 9. februar 1920 kommer til å gå inn i historiebøkene som den dagen Spitsbergen ble en del av Norge!» Wide nikket. «En stor dag, uten tvil. Og det er De, Wedel, som skal ha det meste av æren. Uten Deres visjoner, pågangsmot og diplomatiske kløkt hadde ikke dette vært mulig. Men selv ikke De har fått alt De ønsket Dem? Det ble verken noen norsk koloni i Afrika eller noe nytt norsk land langs Murmansk-kysten?» Wedel Jarlsberg tok åpenbart til seg smigeren, og valgte å overhøre syrligheten i Eilert Wides spørsmål. Det var baronen som hadde sett mulighetene for å sikre norsk kontroll over Spitsbergen gjennom fredsforhandlingene etter krigen. I årenes løp var det avholdt flere diplomatiske konferanser om Spitsbergen og resten av øygruppen der oppe i nord. Men noen løsning var det ikke blitt. En rekke land i tillegg til Norge hadde vist vekslende interesse for området, som til nå hadde vært såkalt terra nullius – ingenmannsland. I 1914 kom den store krigen, som hadde endret så mye. Etter freden i 1918 hadde Amerika og England 19

viktigere saker enn Spitsbergen på sin dagsorden. Tyskland lå med brukket rygg og uten innflytelse. Russland hadde nok med revolusjon og borgerkrig, og var utestengt fra det gode internasjonale selskap. Og det nøytrale Norge møtte stor sympati blant seiersmaktene. Landets handelsflåte hadde tross alt lidd store tap under krigen. Utallige norske sjøfolk og handelsskip var blitt ofre for tyskernes ubåtkrig. Og det var her den erfarne diplomaten Wedel Jarlsberg hadde sett muligheten. Han fikk Regjeringen og Stortinget med på å fremme et norsk krav om Spitsbergen under Paris-forhandlingene. Men Wedel Jarlsberg stanset ikke der. Han hadde også tatt til orde for at Norge i tillegg burde få tildelt en koloni i Afrika og et stykke av det nordlige Russland, øst for Finnmark. Disse kravene ble møtt med bestyrtelse hjemme i Kristiania og overbærende smil i Paris. Men Spitsbergen var alle nå enige om skulle bli norsk territorium. Etter flere måneders tautrekking, med både Regjeringen hjemme og den spesialoppnevnte Spitsbergenkommisjonen på Paris-konferansen, var en traktat klar til å signeres. «Resultatet må vi vel si er godt. Vet De, jeg ser ikke bort fra at vi kunne oppnådd mer både i Afrika og i Murmansk. Men der satte som De vet både Hans Majestet og Regjeringen bremsene på. Det er selvsagt helt i sin orden for min del.» Wedel Jarlsberg snudde seg og gikk bort til et bord ved det ene vinduet. Der lå et lite treskrin. Han løftet skrinet, bar det tilbake til Wide og åpnet det. «Her skal De se, Wide. Dette praktfulle blekkhuset i sølv og penneskaftet i massivt gull er gitt meg i gave av den norske kolonien her i Paris i anledning traktatinngåelsen. Det skal benyttes under seremonien i ettermid20

dag. Nordmenn her nede forstår å sette pris på min innsats, selv om ikke alltid Regjeringen og Stortinget gjør det. Annet er kanskje ikke å vente. For å være ærlig er jo våre politiske organer stort sett befolket med setesdøler og jærbønder, som ikke forstår seg så mye på internasjonal politikk og diplomatiske anliggender.» Den korrekte embetsmannen Eilert Wide syntes ministerens karakteristikker var i groveste laget og åpnet munnen for å protestere. Både mot omtalen av storting og regjering, og for å påpeke at traktaten var et resultat av en laginnsats både fra Regjeringens og embetsverkets side. Men han ombestemte seg. I stedet valgte han å lede samtalen inn på et tryggere spor. «Resultatet er i alle fall blitt så godt som vi kunne håpe på.» Forhandlingene i Paris hadde resultert i norsk høyhetsrett over Spitsbergen, en lik rett for borgere av alle land som slutter seg til traktaten å drive næring oppe i isødet, og en internasjonal aksept av øygruppen som et demilitarisert område. Hjemme i Kristiania hadde traktaten stor symbolverdi, og ble betraktet som en viktig videreføring av Norges polare tradisjoner, og enda en byggestein i den unge nasjonens identitet. «Men rent praktisk er det selvsagt tilgangen på kullressurser som er det viktigste. Kullprisene har jo steget dramatisk etter at krigen tok slutt, og med denne traktaten på plass kan Norge bli selvforsynt med kull.» Eilert Wide var ikke så glad i de store ordene som så mange av sine kolleger i utenrikstjenesten, han så på seg selv som en mer praktisk innrettet byråkrat. Wedel Jarlsberg viftet lett utålmodig med den ene hånden mens han lette i lommene etter fyrstikker til å tenne sigaren han hadde tatt fram under ekspedisjonssjefens forsøk på få samtalen inn på et litt annet spor. 21

«Alt dette er jo selvsagt riktig. Men det gjenstår å se hvor mange som egentlig ønsker å drive med noe der oppe i isødet. At Spitsbergen er demilitarisert, er derimot viktig for Norge. Vi er jo ingen militær stormakt med mulighet til å holde Spitsbergen militært ved en eventuell konflikt. Men det vi skal nyte i dag, kjære Wide, er at vi har fått til en diplomatisk og politisk triumf for Norge. Vi har satt vårt land på kartet, og vist at Norge må regnes med når viktige internasjonale spørsmål skal behandles.» Ekspedisjonssjef Eilert Wide valgte igjen å holde munn. Det hadde regnet hele morgenen, men da Wedel Jarlsberg og Wide ved 13-tiden skulle av sted for å møte resten av den norske delegasjonen hadde regnet tatt en pause. Skydekket hang fortsatt tungt over den franske hovedstaden. Wedel Jarlsberg hadde invitert delegasjonen til lunsj i sin klubb, Cercle de l’Union interalliée. Baronen hadde ved flere anledninger de siste par dagene påpasselig gjort nordmennene oppmerksom på at dette var den mest eksklusive herreklubben i Paris, hvor bare de aller fremste innen politikk, diplomati og næringsliv var medlemmer. Klubbens lokaler lå i 33 rue du Faubourg Saint-Honoré, bare noen kvartaler fra Wedel Jarlsbergs palé. Han og Wide besluttet derfor å spasere de fire hundre meterne ned rue d’Aguessau og bort Faubourg Saint-Honoré til Cercle interalliée. Etter å ha gått inn gjennom en anonym port i 33 rue du Fabourg Saint-Honoré, krysset Wedel Jarlsberg og Wide en gårdsplass og steg så opp trappen og inn i klubben. Det Eilert Wide fant mest slående ved lokalene var ikke det utsøkte interiøret, kunsten på veggene eller de 22

overdådige prismelysekronene som hang over alt, men stillheten. Selv om det var mennesker i alle salonger de passerte, og man kunne se at de konverserte, hersket en dempethet som mer enn noe annet understreket etablissementets fornemme karakter. I en av salongene stanset Wedel Jarlsberg og håndhilste entusiastisk på en svært elegant antrukket mann på omkring førti år. De to førte en livlig samtale, hvor Wide bare fikk med seg enkelte fragmenter. Men han forsto såpass at de snakket om biler. Mannen utstrålte en uvanlig positiv energi og Wide så at han erklærte seg enig i alt baronen sa. Wide fikk en følelse av at mannen kunne være en selger av noe slag. Franskmannen og Wedel utvekslet nok et håndtrykk, før de to nordmennene gikk videre innover i klubben. «Det var min gode venn André Citroën. En meget vellykket forretningsmann. Han bygget seg en betydelig formue som våpenfabrikant under krigen. Nå er ikke markedet for våpen det samme lenger, så André har akkurat begynt å produsere biler i stedet. Bilene hans er litt for små for mitt bruk, men jeg har bestilt en til Mary. Hun simpelthen elsker den lille bilmodellen hans.» «Pussig navn. Citron betyr sitron, gjør det ikke?» «Det er helt riktig. Andrés farfar var forhandler av tropiske frukter i Nederland, der han var kjent av kundene sine som sitronmannen. Andrés far, som for øvrig var en svært vellykket diamanthandler, tok navnet Citroën. Vi skal denne veien.» Wedel Jarlsberg førte ekspedisjonssjefen opp en bred trapp omkranset av små marmorskulpturer til klubbens andre etasje. Han kunne høre baronen informere en av tjenerne om at han ventet flere norske gjester, og at de vennligst skulle bli vist til denne salongen. Deretter ba Wedel Jarlsberg om champagne. 23

Fra vinduet i salongen kunne Wide se klubbes lille park. Ingen av medlemmene hadde blitt fristet til å sitte ute i gråværet, og alle bordene der nede var tomme. Det hadde begynt å regne igjen. Bak de nakne trærne i parken kunne Eilert Wide skimte trafikken på Avenue des Champs-Élysées. Stillheten i Cercle interalliées klubblokaler ble brutt av norske stemmer. Et øyeblikk senere ble fire menn vist inn i salongen. De var alle antrukket på samme, litt gammeldagse måte som Wide. Dette var resten av den norske delegasjonen som hadde gjennomført siste del av forhandlingene om Spitsbergentraktaten: Arnold Ræstad, som var dr. juris og Utenriksdepartementets rådgiver i Spitsbergen-saker, polarforskeren Gunnar Isachsen og tidligere justisminister Fredrik Stang, som var engasjert som juridisk rådgiver i forhandlingene. Sistemann i følget var den norske Chargé d’Affaires i Paris, legasjonsråd Fredrik Jakhelln. Mens champagne ble servert, berømmet nordmennene Wedel Jarlsberg for klubbens eksklusive lokaler. Baronen strålte fornøyd. «Dette, mine herrer, er et sete for gammeldags, men alltid like sjarmerende høflighet. Man vet ikke hva høflighet er før man har vært i disse kretser i Frankrike. Høflighet, mine venner, er det beste våpen man har i omgangen med mennesker, og tilfredsstiller ikke alene den som får del av den, men også en selv.» Flere av nordmennene vekslet blikk, men ingen kommenterte baronens uttalelse. Kort etter kom en tjener glidende inn i salongen og hvisket diskret til Wedel Jarlsberg at herrenes lunsj var servert. Wedel Jarlsberg utbrakte en skål for Norge som polar stormakt, hvoretter han geleidet følget ned trappen til klubbens første etasje. 24

Utenfor spisesalongen la Wide merke til en høyreist, bistert utseende mann som kunne være omkring sytti år. Til tross for sin alder virket mannen kvikk og sterk. Wedel Jarlsberg ba herrene unnskylde seg et øyeblikk, og gikk bort og tok mannen i hånden. Den eldre herren var enda høyere enn Wedel Jarlsberg, og Wide la merke til at han virket avmålt i forhold til nordmannen, blikket han sendte den entusiastisk snakkende baronen grenset til nedlatende. Kort etter kom Wedel Jarlsberg tilbake til gruppen. «Dere kjente muligens igjen general Ferdinand Foch, øverstkommanderende for Ententestyrkene. Jeg måtte bare gratulere ham. General Foch er nettopp valgt til klubbens nye president. Fantastisk mann. Men jeg er redd den gamle kriger er overveldet av pessimisme. Han mener at Versaillestraktaten ikke er en fredsløsning. Han hevder hardnakket at den ikke kan betraktes som annet enn en våpenhvile for de neste tjue årene. Men nok om det. Nå spiser vi lunsj.» De seks nordmennene ble eskortert til hovedbordet, midt i Cercle interalliées store spisesal. Rundt dem satt klubbens medlemmer og deres gjester ved mindre bord langs veggene. Den ene langveggen av den rektangulære spisesalen var dekket av speil, mens den andre langveggen besto av dører ut til klubbens park. Spisesalen var forholdsvis full, men all samtale var lavmælt, slik at klubbens avdempede eksklusivitet besto også gjennom måltidet. Nordmennenes ikke fullt så stillferdige samtale under lunsjen dreide seg naturlig nok om Spitsbergentraktaten. Alle var de selvsagt tilfreds med at Spitsbergen og øyene omkring, eller Svalbard som arkipelet nå også ble kalt, omsider skulle bli norsk. Men samtidig delte de en usikkerhet om når Norges suverenitet fak25

tisk kunne utøves i praksis. For først når alle land med en interesse i nord hadde akseptert traktaten, ville det norske flagget kunne heises på Spitsbergen. Og det var høyst uklart om eller når Tyskland og Russland ville anerkjenne norsk overhøyhet. Så Spitsbergentraktaten kunne egentlig ses på som bare en halv seier. Men en viktig seier på vei mot suverenitetshevdelse på Spitsbergen. De fleste rundt bordet nikket da Fritz Wedel Jarlsberg oppsummerte. «Russland kommer helt sikker til å protestere på det sterkeste mot traktaten. Men hva gjør vel det? Ingen ønsker å ha noe med disse bolsjevikene å gjøre. Men vi må erkjenne at de likevel kan skape problemer for gjennomføringen av traktaten. Min vurdering er at den neppe kan ratifiseres av Stortinget, og Norge ta Spitsbergen i besittelse, før også Russland har sluttet seg til traktaten. Og jeg frykter at det kan ta mange år. Russland kommer nok til å stå hårdnakket på at Spitsbergen fortsatt skal være ingenmannsland – terra nullius. Men jeg er overbevist om at de på et eller annet tidspunkt må gi seg. De kan ikke kjempe imot til evig tid, når jeg har lyktes med å få hele verden med på Norges side.» Det ble taust rundt bordet i noen sekunder. Et par blikk ble utvekslet før Fredrik Stang, den politisk mest erfarne i forsamlingen, tok ordet. «Jeg er redd at vi kan forvente motstand og konflikt med Russland om Spitsbergen i all fremtid, selv om de formelt skulle anerkjenne traktaten. Russland vil nok kunne reise seg igjen og bli en stormakt. Deres eneste passasje til Atlanterhavet nordfra kan bli stengt dersom noen kontrollerer Spitsbergen. I alle fall vil russerne se det slik. Det er ikke min hensikt å fremstå som pessimist. Jeg er selvsagt like glad for denne traktaten som 26

alle andre. Men den kan også ha åpnet døren til et evigvarende problem i forhold til vår nabo i øst.» Fredrik Stangs innlegg la en umiddelbar, men kortvarig demper på humøret rundt det norske bordet. Stemningen steg imidlertid igjen da Wedel Jarlsberg utbrakte en ny skål. Paris var enda tettere innpakket i grått da den norske gruppen ved 16-tiden skulle gi seg av sted til traktatseremonien i det franske utenriksdepartementet på Quai d’Orsay. Alle som skulle delta var samlet på den norske legasjonen i 38bis rue Fabert. Derfra kunne man se tvers over Esplanade des Invalides til den store departementsbygningen ved Seinens venstre bredd. Avstanden var ikke mer enn noen hundre meter, men Wedel Jarlsberg hadde bestemt avvist å spasere over esplanaden til departementet. Et slikt forslag anså han som uhørt og fullstendig uforenlig med hvordan man skulle ankomme Ministère des Affaires Étrangères i offisielt ærend. Derfor var det en kortesje på tre biler som tok fatt på den korte kjøreturen. Den første bilen var Wedel Jarlsberg private Panhard & Levassor X13. Mørk grønn lakk og gullforgylte detaljer bidro, sammen med det dyprøde skinninteriøret, til at dette var en ekvipasje man la merke til, selv i Paris. Karosseriet var spesiallaget hos den kjente karosserimakeren La Bourdette på Champs-Élysées etter baronens personlige instrukser. I baksetet satt Wedel Jarlsberg selv og hans kone, baronesse Mary Alice Wedel Jarlsberg. Resten av følget var plassert i de to andre bilene, som begge var sorte og vesentlig mindre påfallende i bybildet enn baronens Panhard & Levassor. Ettermiddagstrafikken i Paris hadde ennå ikke tettet seg til, og 27

overfarten til Quai d’Orsay tok bare et par minutter. Underveis kunne Eilert Wide se at det lave skydekket hadde gjemt det meste av Eiffeltårnet. Mens tankene kretset om den forestående seremonien, la han fra bilvinduet merke til at bare de fire bena på tårnet kunne skimtes et stykke unna, de øverste to hundre meterne var det ikke mulig å få øye på. Det slo Wide at dette synet egentlig var et godt symbol på traktaten. Fundamentet var synlig for alle, men hva eierskapet til Spitsbergen ville vise seg å bety for Norge var foreløpig gjemt i tåken. Ved hovedinngangen til Utenriksdepartementet ble de møtt av en alvorlig og svært formell tjenestemann. Wide antok at dette måtte være departementets Introducteur de Ambassadeurs et Directeur du Protocole. Nordmennene ble ledet i prosesjon gjennom hallene til Salon d’Horloge – klokkesalen. En rikt dekorert sal i gull og rødt, med et vakkert, rutemønstret parkettgulv. Den ene langveggen besto av vinduer mot Seinen. Alle de øvrige deltakerne på seremonien hadde allerede kommet og satt nå ved et bord som var oppstilt i en hesteskoform. Inne i hesteskoen sto et mindre bord, og på det kunne Eilert Wide se traktaten som skulle gi Norge råderetten over Spitsbergen. Han visste at traktaten var skrevet på engelsk og fransk og at den nå skulle signeres i tre eksemplarer. På bordet lå også et blekkhus i sølv og en gullpenn som Wide kjente igjen. En middelaldrende mann med en tett, hvit hårmanke og briller med tykke glass reiste seg. Mannen gikk fram foran hesteskoen og kremtet. Wide kunne se at det var Frankrikes statsminister Alexandre Millerand. «Vi er samlet for å signere traktaten mellom Norge, Amerikas Forente Stater, Danmark, Frankrike, Italia, Japan, Nederlandene, Storbritannia, Irland, de britiske 28

oversjøiske besittelser og Sverige angående Spitsbergen. Jeg er glad for at Norge nå kan få oppreisning for sitt langvarige og inderlige ønske om disse landområder.» Statsminister Millerand fortsatte å tale enda noen minutter, før ordet ble gitt til minister Wedel Jarlsberg. For en gangs skyld fattet baronen seg i korthet. Han takket på vegne av den norske regjering og det norske folk Paris-konferansen generelt og statsminister Millerand i særdeleshet for den enighet som var oppnådd. Sendemannen for Amerikas Forente Stater var førstemann til å gå fram og signere traktaten. Deretter signerte representantene for de øvrige tilstedeværende landene i tur og orden. Eilert Wide lot blikket gli rundt i rommet. De norske i salen var tydelig rørt, mens diplomatene fra de andre landene så ut til å synes at dette var en helt vanlig dag i diplomatiets tjeneste. Til slutt var det Norges tur. Wedel Jarlsberg reiste seg langsomt fra sin plass, gikk med rolige skritt over til bordet, satte seg ned og tok opp gullpennen. Han forhastet seg ikke, og Wide kunne se at Norges minister til Paris nøt øyeblikket. Idet han satte sin signatur på det første dokumentet glimtet det i en magnesiumspære, og det historiske øyeblikket var fotografisk dokumentert. Etter å ha signert alle tre eksemplarene reiste Wedel Jarlsberg seg. Det var tydelig for alle at baronen var følelsesmessig berørt. Han var blank i øynene, og gjorde ikke noe forsøk på å skjule sin sinnstilstand. Spitsbergen var blitt norsk territorium. Ekspedisjonssjef Eilert Wide kjente på de samme følelsene. Glede og stolthet fylte den lille kroppen, og han kjente at en tåre presset seg fram. Samtidig husket han Fredrik Stangs spådom og følte på tvilen: Hadde Norge nå skaffet seg et problem?

Ole Kristian Ellingsen

Solguden Thriller

VG, 2. juni 2014: Næringsminister Monica Mæland (H) varsler en omlegging av norske næringstiltak i utlandet. – Nå skal vi prioritere Afrika, sier hun til avisen. Med de voksende markedene vi ser i Afrika, mener vi det er riktig å prioritere en større innsats den veien fremover.

1

Chinoyi, Zimbabwe, mai 2009 De hadde kommet i grålysningen, i de få minuttene da den gryende solen varslet vaktskiftet mellom natt og dag. To hvite pickuper med skrålende menn og snerrende bikkjer hadde stoppet ved hyttene som bøndene hadde satt opp mellom åkerlappene. Redde ansikter hadde kommet krypende ut og stilt seg på respektfull avstand fra den svære, uniformerte mannen som hoppet ut av førerhuset med et dokument i hånden. «This is private property,» hadde han brølt. «You have to leave immediately. You have been warned!» Bak hundeburene på lasteplanet sto bevæpnede ungdommer i falmete og skitne kamuflasjeuniformer. De så rusa ut, selv om det ennå ikke var dag. Hun hadde kjent igjen én av dem, Bukhosi, fra nabolandsbyen. De hadde gått på samme skole, før løftet om uniform, automatrifle og elfenbensdollar hadde lokket ham med i militsen. De jaget nå folk fra jorda de hadde slått seg ned på, etter at president Mugabes veteraner hadde drevet bort den hvite farmeren. Så hadde de skutt Dingani, far til Gugu. Han hadde våget å protestere. Han døde ikke med det samme. 7

Først da den mest rusa av ungdommene tømte hele magasinet i ham, ble han liggende stille på ryggen i en voksende dam av blod og innvoller. Deretter hadde den svære mannen med dokumentet latt blikket vandre over den lamslåtte flokken ved hyttene. Det hadde stoppet på henne, før han rasende brølte en ordre til ungdommene på lasteplanet. Leende hadde tre av dem hoppet ned, revet henne løs fra moren og lagt henne i bakken. Der tvang de henne over på ryggen før mannen med dokumentet rev opp kjolen hennes mens han skrålte. «I have warned you. This is what we will do with your daughters if you stay!» Resten av hendelsene lå allerede i tåke. Panikken drev nå de nakne føttene hennes gjennom tornekrattet og flerret opp fillene som ennå dekket kroppen. Hun hørte hundene jage der bak et sted, ledet av blodet som fremdeles rant nedover lårene. Men hun stoppet ikke. Hun skyldte faren det. Han hadde ofret seg, ved å kløyve skallen på den svære mannen med en hakke da han stakk geværløpet opp i henne. I tumultene etterpå hadde hun kommet seg unna mens de digre bikkjene rev faren i filler. Hundeglammet kom nærmere. Hun måtte gjemme seg. Men hvor? Eneste muligheten var å presse seg videre innover i det tette krattet, der hun aldri hadde vært. Slanger og spisse torner gjorde at både folk og krøtter holdt seg unna. Men nå var alternativet verre, det som kom bak henne på både to og fire bein. Hun stoppet et øyeblikk for å få igjen pusten og bestemme retningen. Det var vanskelig. Krattet var høyt og så tett at hun ikke så den røde morgenhimmelen i øst. Der var hundene igjen. Hun bestemte seg for å løpe bort fra lyden. Men det tette krattet bremset henne, og rev blodige flenger i huden. 8

Men hva var det? Det åpnet seg en lysning over en slags steinrøys. Hun klatret opp på den, og oppdaget at steinene skjulte en åpning i fjellet, som en slags brønn. Den var ikke stor. Men stor nok til at en løve kunne skjule seg der nede. Hun tittet ned i hullet uten å se bunnen. Det var ennå for mørkt. Hun tok opp en liten stein og slapp den ned i åpningen. Den traff noe omtrent med det samme. En grotte? Våget hun å krype ned? Var det slanger der? Det fikk så være. Dette var muligheten hun trengte. Hun la seg på magen og ålte seg baklengs ned i åpningen. Det sved i sårene. Føttene nådde heldigvis bunnen før hun måtte slippe taket i kanten. Det var mørkt der nede, men øynene vendte seg etter hvert til det sparsomme lyset som raskt ble sterkere ettersom solen klatret over teakskogen i øst. Grotten fortsatte innover. Hun skimtet noe på gulvet noen meter framme. Noe langt og krummet. Slanger? Nei, det rørte seg ikke. Der var det ett til og enda ett. Hun krøp lenger inn, og oppdaget måpende hva mørket skjulte. Elfenben. Hundrevis av store støttenner, stablet i gamle flettekurver, slike hun hadde sett hos besteforeldrene sine. Mange av kurvene var smuldret opp, og hadde sluppet taket om elfenbenet de rommet. Var det krypskytternes depot hun hadde funnet? De fant stadig døde elefantkropper ute i bushen, skutt eller forgiftet. Nei, det var for mange støttenner til det. Dessuten var kurvene for gamle. Det måtte være en ukjent, gammel skatt, kanskje fra Lubengulas tid, den siste ndebelekongen. Eller … kunne det være … Tippu Tips skatt? Hun måpte. Hun hadde aldri egentlig trodd på den historien, om den arabiske slave- og elfenbenshandleren som ble så misfornøyd med prisen de engelske koloniherrene ville betale, at han likegodt avlyste hele handelen og dro tilbake til Zanzibar. Men engelskmennene 9

kom etter ham, slik at han ble tvunget til å gjemme elfenbenet for å komme unna og unngå å bli drept. Ingen hadde siden funnet det. Det sa i hvert fall bestefaren, som hadde hørt det av sin bestefar, som levde på den tiden. Hun så seg rundt. Her var elfenben for millioner av dollar, kanskje hundrevis av millioner. En støttann alene var verd flere tusen på det illegale elfenbenmarkedet i Mombasa, hadde hun hørt. Men hva hjalp det? Nå? Hvis hundene fant henne? Soldatene ville stjele alt. Hun måtte ikke røpe skatten. Den var hennes, og folket hennes, ndebele. Mudiwa krøp tilbake mot åpningen, og håpet at hundene hadde gitt opp i krattet. Men håpet brast da hun tittet opp. Tre svære, svarte bikkjer sto knurrende på steinene over grotteåpningen, med fire menn bak seg, deriblant Bukhosi. «Kom opp, Mudiwa,» hånflirte han. «Vi har jobb til deg.»

Del 1 De store talls lovløshet

Fra Statoils virksomhetsrapport 2007: Vi har også hatt framdrift i arbeidet med omdanning av naturgass til diesel med høy kvalitet. Vår prosessteknologi blir for øyeblikket demonstrert på et anlegg i Mossel Bay i Sør-Afrika.

2 Melkøya, Hammerfest, natt til 22. juni 2014 «Disponibelt beløp på konto er etthundreogfemtimillioner åttehundreogtrettisekstusen trehundreog …» Carl Gude avbrøt kontofonstemmen og la mobilen tilbake i brystlommen på sin mørkeblå Brionidress. Heller ikke denne gangen klarte han å la være å smile over den oppdaterte saldoen. For å skjule tilfredsheten for selebritetene rundt seg, løftet han reservertlappen som lå på stolsetet opp foran munnen og kremtet. Karl Gude sto det på den, med k, som vanlig i Norge, der bygdetullingene ennå ikke hadde fått med seg at han hadde endret skrivemåten av fornavnet sitt til det mer internasjonale Carl. Han brettet sammen lappen og tittet seg forsiktig rundt. Hammerfestordføreren satt til venstre. Næringsministeren til høyre, ved siden av Statoilsjefen. Deretter var det en tom stol. Statsminister Erna Solbergs. Hun var akkurat nå på vei mot den enkle talerstolen som var rigget opp på parkeringsplassen utenfor administrasjonsbygget på Statoils gassanlegg på Melkøya, under et provisorisk seil i tilfelle regn. Carl Gude tittet på armbåndsuret, en Alf Lie Grand Nor. Passende anonym i forsamlinger som denne, men 13

desto mer attraktiv for armen den var tiltenkt, den som forhåpentligvis ville levere underskriften som ville sikre ham en framtid på Forbes’ 1000 richest-listen. Den lille titanviseren på uret pekte mot tolv, midnatt. Presis. Pressekonferansen kunne begynne. Erna Solberg nådde talerstolen. Hun vendte seg mot forsamlingen og smilte som den røde midnattssolen som nå lyste om kapp med den evige gassflammen som brant over Melkøya-anlegget. Tidspunktet var ikke tilfeldig valgt. Det var i natt midnattssolen over Finnmark sto på sitt høyeste. Det ga statsministeren mulighet for et retorisk poeng som ingen nyhetsredaksjon i landet ville kunne motstå. Carl Gude rettet på det smale, rødstripete ZZegnaslipset, strøk hånden gjennom det blonde, nyklippede håret og smilte ørlite igjen. Det var hans idé. Samtidig ville seansen fjerne sollyset fra hans del av historien. Ingen vits å ta noen sjanser. Første del av handelen sto allerede på kontoen, og mer skulle det bli. Mye mer, etter at uret på armen hadde fått ny eier. «Velkommen alle sammen!» begynte statsministeren smilende. Den festkledde forsamlingen på de enkle klappstolene under seilduken falt til ro og vendte seg forventningsfullt mot talerstolen. Fotografene begynte å knipse. Solberg lot dem bli ferdige før hun fortsatte. «Vi har invitert dere til pressekonferanse på et uvanlig tidspunkt.» Hun tok en kunstpause og smilte lurt, som om hun hadde en overraskelse i ermet. «Men det ligger en symbolikk i det,» fortsatte hun etter at lyden fra en ny sverm kameraklikk hadde lagt seg. «Vi er stolte av å kunne lansere en industrisatsing her på Melkøya som vil konkurrere med midnattssolen i å lyse opp Nord-Norge i årene som kommer. Sammen med Statoil og våre afrikanske partnere …» Hun nikket mot stolraden Gude satt på. «… skal vi for14

vandle naturgassen fra Barentshavet til syntetisk diesel som kan fraktes på skip til hele verden. Det vil bli starten på et langvarig, lønnsomt og ikke minst miljømessig lovende industrieventyr med store ringvirkninger i vår nordlige landsdel.» Solberg sendte et kjapt blikk ned i manus før hun fortsatte, som for å sikre at hun ikke mistet et eneste retorisk poeng. «Min forgjenger forsøkte seg på det som er blitt karakterisert som en mislykket månelanding. Jeg satser på en vellykket soloppgang. Jeg tror forutsetningene er godt til stede for at midnattssolen, som vi er så heldige at lyser over oss nå, i framtiden vil skinne på et mer gjennomførbart og bærekraftig prosjekt her på Melkøya.» Solberg tok en pause for å la de utkommanderte Unge Høyre-medlemmene få slippe til med den innøvde jubelen, beregnet for tv-kameraene. Carl Gude og de kjente fjesene på første stolrad klappet også, og smilte. Statsminister Solberg fortsatte. «Men dette prosjektet rommer også en annen dimensjon. Vår satsing kan i tillegg bety en soloppgang for flere land i Afrika. Som et ledd i regjeringens nye bistandsstrategi, ’Handel fremfor gaver’, vil vi satse betydelige beløp på å støtte produksjon av høyverdig afrikansk biodiesel som skal blandes inn i gassdieselen. Det betyr muligheter for tusener av fattige landarbeidere og bønder i Afrika, og mindre CO2-utslipp fra bilene som kjører på dette delvis fornybare drivstoffet. Regjeringen er svært glad for å kunne bidra til et prosjekt som på en og samme tid både er godt for miljøet og gir et betydelig bidrag til lønnsomme arbeidsplasser og industriutvikling i Afrika.» Solberg lot applausen slippe til igjen. Carl Gude satt roligere nå. Han ønsket ikke mer oppmerksomhet enn 15

nødvendig rundt denne delen av historien. Men han var selvsagt godt forberedt på spørsmål fra pressen, hvis de skulle komme. «Nei, det vil ikke gå på bekostning av matproduksjon. Ja, det vil også komme fattige bønder til del.» Noe dypere var det neppe nødvendig å gå. Og ingen ville trolig komme på å spørre etter hans mediesky, sørafrikanske partner og de gode relasjonene til Mugabe-regimet i Zimbabwe. Skjønt det kunne jo hende, og han hadde selvsagt velpolerte svar også på dette. De hadde allerede beroliget både Erna Solberg og næringsministeren, og ikke minst gutta i Pareto som skulle stå bak emisjonen, og hente inn 650 millioner kroner fra investorer og småsparere til den storslåtte biodieselsatsingen selskapet hans, Fair Fuel Ltd, sto foran i Afrika. For å skjule smilet måtte han løfte hånden foran munnen igjen. Et lite kremt forsvarte bevegelsen. «Noen spørsmål?» Solberg var ferdig. Carl Gude så på uret. Atten over tolv. Privatflyet tilbake til Oslo gikk allerede om en drøy time. Mer tid kunne ikke statsministeren og hennes følge bruke her i nord. I morgen ventet avtaler i Oslo, med de viktigste radio- og tv-kanalene. Da lå Gude allerede på flight SA235 fra Heathrow til Johannesburg, i komfortabel liggestol, med champagne og hummer på setebordet. Han hadde råd til det nå. Og i Johannesburg ventet førsterekka i Cyrils harem, tenkte han, og kjente at stoffet i Brionidressen strammet seg under den gule hjelmen i fanget.

3

Frilans tv-reporter Erik Engum plasserte den dyrebare kamerakofferten i bagasjehylla, ålte seg forbi den frodige afrikanske damen på setet ved midtgangen, og sank sammen på stolen ved vinduet. Foreløpig var setet mellom dem ledig, og tente håp om at han dermed kunne få sove de fleste av timene før SA235 fra Heathrow landet i Johannesburg neste morgen. Det var langt fra selvsagt her bak på økonomiklasse, hvor altfor mange mennesker i litt for store størrelser var stuet sammen i altfor trange seterader, og dopet ned med «feelgood»-filmer og en kvartflaske rødvin. På veien bakover til plass 66A hadde han kastet et misunnelig blikk gjennom sprekken i gardinet som skilte herrene i liggestolene der framme fra plebeierne lenger bak, der Engum nå hadde erobret sin vindusplass. Han hadde sittet der framme i sin tid han også iblant, da han var en feiret utenrikskorrespondent for NRK, i samme divisjon som Hans-Wilhelm Steinfeld og Odd Karsten Tveit. Gullkortet han da var i besittelse av, førte enkelte ganger til oppgradering til det aller helligste, uten at det kostet norske lisensbetalere noe ekstra. Nå var gullkortet for lengst historie. Engum Produksjoner var et usedvanlig enkelt enkeltmannsforetak, og selv om det sto noen hundre tusen på bunnlinjen iblant, visste han at etter sju fete kommer sju magre. 17

Han hadde opplevd det før, og visste å spare der han kunne, selv om champagneglassene han så funkle gjennom sprekken der framme så aldri så fristende ut. Lurer på hvem de er, gutta i de hvite skjortene, tenkte han. De fleste så ut som britiske forretningsmenn eller EU-byråkrater, dømt ut fra de stripete dressene, perfekte slipsknutene og blankpussede skoene. Fyren han fikk et glimt av bakerst, nærmest vinduet, skilte seg imidlertid litt ut. Tross den elegante, mørkeblå dressen, så han svært nordisk ut. Tykt, blondt hår, blå øyne og smalt, rødstripet slips, altfor dristig for britene. Han var vel rundt førti, slank, solbrun og veltrent. Gikk sikkert Birken og Marcialonga. Kvinner ville sikkert kalle ham kjekk. Erik syntes han lignet på en hvilken som helst selvsikker verdensmester fra Bærum. For ti år siden spilte de golf. Nå kjørte de Tesla. Sikkert en forretningsadvokat eller overbetalt PR-konsulent, tenkte han. Han kjente noen av dem, og visste at timeprisene deres krevde at de kom uthvilte fram. En gruppe amerikanere i safariantrekk brøt også homogeniteten foran klasseskillet. De hadde tilsynelatende startet festen allerede på reisen over Atlanteren. Ut fra antrekket og den høyrøstede Texas-aksenten å dømme, var det ikke fotosafari de var på vei til. Patronlommene i kakivestene vitnet om eksklusiv troféjakt. Plasseringen foran forhenget tydet på at de hadde råd til det. Å få med seg støttennene til en nedlagt hannelefant hjem til Houston, Dallas eller Austin kostet opp til førti tusen dollar. I tillegg kom oppholdet på luksuslodgene og reisen i småfly inn og ut. Det kunne koste over tusen dollar døgnet, per person sharing. Erik hadde prislisten friskt i minne. Han hadde fått den fra safariranchen i Zimbabwe dit han nå var på vei, for å lage et tv-program om hvordan den astronomiske prisen som rike amerikanere, kinesere og russere 18

betalte for å få skyte en utstøtt hannløve eller overflødig elefant, paradoksalt nok bidro til å bevare bestanden av truede dyrearter i mange områder i Afrika, særlig der viltvokterne ikke er mange og utstyrte nok til å holde krypskyttere unna. Det var en typisk Engum-produksjon. Han elsket å snu opp ned på tilvante forestillinger. Som den prisbelønte vikingserien han hadde laget for noen år siden. Og ikke minst Frikjent-programmene, de som dokumenterte at ledere innenfor Hjemmefronten samarbeidet med gestapooffiserer om å robbe de deporterte jødene under krigen. Det var blitt stor ståhei og nesten regjeringskrise da NRK sendte serien for et par år siden. I tillegg var han selvsagt et sentralt vitne i den store rettssaken mot fenriken og advokaten som med alle midler hadde forsøkt å stoppe avsløringen av motstandsheltenes dystre hemmelighet. De to satt nå på Ila, på andre året, dømt for medvirkning til overlagt drap. De hadde nitten igjen, i teorien. I praksis var de nok ute etter tolv. Boardingen nærmet seg slutten, men plass 66B var fremdeles ledig. Han la avisene han hadde med fra Oslo-flyet i setet for å markere revir. «MidnattsSolberg» sto det på forsiden til VG, over et bilde av Erna Solberg iført en litt for liten, gul hjelm med Statoillogo. «Det bildet ender nok i Nytt på nytt,» tenkte Erik, uten å huske stort annet fra artikkelen enn at Statoil og Solbergregjeringen nå skulle bygge en fabrikk på Melkøya i Finnmark, for å kunne utnytte gassfelt i Barentshavet som ikke tidligere var økonomisk drivverdige. Syntetisk diesel skulle det bli av gassen. Visstnok mer miljøvennlig enn vanlig diesel, ifølge Solberg og Statoilsjefen. «Et plaster på Lofotensåret,» hadde aviskommentatoren ment. «Etter at Solbergregjeringen skrinla pla19

nene om konsekvensutredning omkring oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen, trengte de å slenge et saftig kjøttbein til den oljehungrige delen av NordNorge.» «Oj, telefonen,» tenkte Erik da det pep fra brystlomma. Han hentet den fram og leste tekstmeldingen på skjermen. Den var fra Rakel, Rakel Maier, den på kanten unge bibliotekaren som han var blitt kjent med under Frikjent-avsløringene, like etter hans daværende samboer forlot ham til fordel for en gammel flamme fra russetiden. De fleste ville nok kalle Rakel for samboeren hans. Selv brukte de ikke den betegnelsen ennå, selv om de tilbragte de fleste nettene sammen, i hennes eller hans leilighet. «Savner deg allerede! Vær forsiktig. Klem.» Han smilte og undret seg nok en gang over den uberegnelige skjebnen som til tross for hans økende håravfall og en ublid smell i veggen for et par år siden, hadde begunstiget ham med en kvinne som enhver heterofil mann mellom femten og hundre ville misunne ham. «Takk. Savner deg også,» rakk han å svare før flyvertinnen sendte ham et vennlig, men megetsigende blikk. Han slo telefonen over i flymodus og la den tilbake i brystlomma. «Boarding completed,» hørte han høyttaleren formidle. Erik og den frodige afrikanske damen på 66C så kort på hverandre over det ledige setet mellom seg, og smilte.

4

Mudiwa var i en helt egen klasse. Derom hersket det ingen tvil, mente Carl Gude. Det var egentlig tilfredsstillende nok bare å se på henne, mens hun ålte seg naken rundt på de hvite damasklakenene i den digre Deluxe-sengen på hotellsuiten. Som vanlig hadde han valgt The Westcliff Hotel, femstjerners klassisk luksus, hvor staben diskré aksepterte sine stamgjesters mer eller mindre spesielle ønsker uten å spørre. Carl Gude var ikke blant dem. Han ønsket ikke å stikke seg fram. I hvert fall ikke på den måten. Det kunne få ryktene til å gå, og businessen til å snuble. I hans bransje var det best å ligge lavt, smile, nikke, klappe hunden med hårene. Særlig de største av dem, de farligste. Alfahundene, eller rettere sagt -hannene. De var alltid menn. Aldri noensinne hadde han opplevd eller møtt en kvinne som hadde latt sine beslutninger påvirkes av nummeret til en sveitsisk bankkonto eller karatantallet på et diamantbeslått designerur. Vel, det var kvinner nok som lett lot seg overtale til både det ene og det andre for atskillig mindre. Som Mudiwa, for eksempel. Hun lå allerede på sengen da han kom, som vanlig. Piet, den omstridte sør-afrikanske forretningsmannen Cyril Bockelbergs uunnværlige høyrehånd, visste hvem Gude foretrakk og hvordan han ville ha det. Han hadde prøvd en del før han nådde 21

toppen. Deretter var det bare henne, selv om hun var i yngste laget. Sikkert ikke mer enn rundt tjue, og litt urutinert. Iblant var det også noe fjernt og apatisk over tjenestene hennes, mente han, som om hun koblet ut hodet og lot kroppen alene gjøre jobben. Men det holdt for ham. Kroppen hennes oppveide det hun manglet av tilstedeværelse og nisjekunnskap innenfor faget. Dessuten fungerte hun også med klærne på. Hun var intelligent og diskré nok til å kunne følge ham og Cyril også i forhandlinger og på reiser. Han måtte flire over effekten hun kunne ha på et møte. Menn … Fastlåste forhandlinger og dårlig stemning kunne løses opp på et øyeblikk når hun viste seg, og smilte lekent mot ham hun visste var proppen i forhandlingene. Carl Gude måtte dermed akseptere å dele henne med andre. Sånn var det bare, hadde Cyril avfeid ham med. Men samme kunne det være. Når han var her, var Mudiwa bare hans. Rede for alt. Alltid beredt. Hva mer kunne Carl Gude ønske? «A drink, darling?» Hun plukket grasiøst opp silkeslåbroken fra stolen ved sengen og kom smilende mot ham, uten å ta seg bryet med å snøre den igjen. Den kremgule silken rammet inn den sjokoladebrune huden som glitret i lyset fra nattbordlampene. Han smilte mot henne. «Thank you. Please.» Hun vugget bort til barskapet og mikset to gin & tonic. En tynn til henne, og en desto tykkere til ham. Hun satte drinkene klirrende på salongbordet og sank ned i den myke sofaen ved siden av ham. Så la hun hånden på låret hans, og lot den krype ertende opp mot skrittet. «I have missed you, darling,» smilte hun. Faen så fristende hun er, tenkte Carl Gude, men han orket ikke nå. Allerede i morgen tidlig skulle han 22

videre, til luksuslodgen langt ute i bushen, sammen med Cyril, Zimbabwedelegasjonen – og Mudiwa. Og hun ble ikke alene. Piet hadde trolig invitert med hele førstelaget av Sør-Afrikas luksushorer, eller reiseguider som de kalte seg. Han var nødt til å sove før det braket løs. Reisen fra Oslo til Johannesburg hadde tross alt tatt atten timer. Og han hadde ikke sovet stort, tross liggestolen. Det er ikke så enkelt å lukke øynene med en Alf Lie Grand Nor til nesten to millioner på armen. Man kan aldri vite hvem som lusker rundt i halvmørket, på vei til toalettet eller for å stimulere blodomløpet i føttene. Dessuten hadde Carl Gude vært for oppstemt. Hjernen hadde ikke latt ham i fred. Den hadde kvernet gjennom opplevelsene de siste dagene, gang på gang. Etter møtet med Statoilsjefen og hans stab hadde alt gått rasende fort. Finansministerens løfte om skattelette for Barentshavinvesteringer hadde omsider fått ham overbevist. Deretter var det plankekjøring. Ministrene overlot detaljene til embetsverket. Solberg selv var mest opptatt av pressekonferansen, og at de skulle rekke å få avtalen i havn innen natten mellom 21. og 22. juni, da midnattssolen over Melkøya var på sitt høyeste. Det holdt akkurat. Fair Fuels, selskapet deres, prosentandel av investeringskonsortiet var omsider overført fra kontoret i Harare, slik at han, næringsministeren og Statoilsjefen kunne underskrive samarbeidsavtalen. Carl Gude satte ned glasset da han kjente at Mudiwas trenede hånd begynte å gi den vanlige effekten. Hun merket det. «Wow, darling. Let me …» Han sukket vellystig og lot henne åpne beltet, trekke ned glidelåsen i dressbuksen og stikke hånden innenfor. Carl Gude la seg bakover mot den myke sofaryggen og lukket øynene. 23

Eystein Hanssen

Brennemerket

1

Fallet ned fra broen tok ikke mer enn et par sekunder. For Elli virket det som minutter. Jentas hår flagret vilt over hodet, klærne la seg flatt inntil kroppen før den tynne kroppen tok vannflaten med et dumpt plask. En annen kvinne oppå broen skrek og hadde selv begynte å klatre opp på gelenderet. Skriket fikk gjestene på hotellrestauranten ut mot Chao Phraya, Bangkoks største elv, til å gispe og stirre skrekkslagne ut over elva. Elli så rådvill mot moren, Dee. Hun hadde også fått det med seg og speidet forvirret ut over elva. Brage hadde reist seg og så vantro mot den andre som nå klamret seg skjelvende til gelenderet. «No!» skrek en turist. Med ustø bevegelser slapp også denne jenta gelenderet og lot seg falle som en pil mot det brune vannet. Elli hørte lyden av klærne som blafret av luftmotstanden. Et nytt lite plask, ringene i vannet ble raskt spist av de langt større krusningene som løp i sikksakk rundt brokarene. Elli var på beina, enset ikke at hun hadde skumpet til bordet og veltet en skål med curry ut over moren og Brage. Hun løp de sju-åtte meterne til gelenderet som gikk langs elvebredden. Hun stirret mot krusningene under broen der jentene hadde truffet vannet. Det ene hodet kom til syne i vannflaten. Jenta der ute ropte, skrek, plasket. Elli klarte ikke skjelne alt, men oppfattet «hjelp, hun drukner!» 5

Ellis politihjerne slo inn. Det sto om sekunder for å redde livet til jenta som fortsatt var under. Avstanden bort kunne være femti-seksti meter. Hun kunne nå dit i tide til å hjelpe. Elli svingte seg over gelenderet som løp langs elvebredden og beregnet avstanden ned. I samme øyeblikk kjente hun en liten, fast hånd rundt venstre overarm. «Nei!» Elli snudde seg, så rett inn i morens innbitte ansikt og visste umiddelbart at moren hadde rett. Elvas understrømmer var ekstremt farlige. Hun ville aldri kunne hjelpe jenta opp igjen. Hun peste frustrert, kjente seg handlingslammet mens blikket flyttet seg til et bord litt lenger inn i hotellets utendørsrestaurant. Rundt tjue mennesker hygget seg der. Selv om hun, moren og Brage var på ferie i Bangkok for å feire morens sekstiårsdag, hadde ikke Elli unngått å registrere at gjestene rundt bordet var fra Royal Thai Police, Crime Scene Investigation Unit, Bangkok da de kom inn i restauranten femten minutter tidligere. «Det er to kvinner i vannet!» ropte Elli til dem på thai. Et par av hodene snudde seg mot henne, ga henne et kort blikk som sa: «Ikke vår sak, ikke forstyrr.» De snudde seg og deltok hjertelig i neste skål. «Hun må ha hjelp!» sa Brage. Nå hadde han beveget seg over til gelenderet og begynte å klatre. Elli grep ham hardt i armen. «Glem det. Du drukner!» Chao Phraya var en lumsk elv. Selv om vannet rant i retning Thaibukta, gikk understrømmene motsatt vei. Alle i Bangkok visste at kom man dypt nok, ble man der nede. Noe sa Elli at jentene som hoppet visste dette godt, og at den ene av dem ikke hadde noe ønske om å komme opp igjen. Elli hadde så vidt lagt merke til de to skikkelsene på vei over broen. Den bakerste jenta hadde gestikulert kraftig mot jenta foran, uten at hun hadde snudd seg. 6

Elli beveget seg med hissige steg mot bordet med politifolk. «Dere har en plikt til å hjelpe,» sa hun på thai til mannen ved kortenden av bordet. «Dere må tilkalle en redningsbåt!» Hun ante ikke hvem han var, men han så ut til å være lederen. Han snudde seg langsomt mot henne. Elli møtte blikket hans med en trassig kombinasjon av fortvilelse og forakt. «Hvem er du?» spurte han med rolig stemme. «Elisabeth Sunee Rathke, jeg er her som sivilist, men er politi hjemme i Norge. Det er en kvinne som drukner ute i elva, og jeg ber dere som kolleger om å hjelpe.» Mannen så på henne noen sekunder. «Vet dine kolleger i Norge at du har begynt som politi i Bangkok også?» Elli kjente raseriet velle opp i seg. Som en malstrøm. Idet hun skulle til å fyre av sitt innerste, ildfulle hat mot kynikeren foran seg, kjente hun morens lille hånd rundt håndleddet. «Mâi, Sunee.» Nei, Sunee. Ellis mor tiltalte alltid datteren med hennes thai-mellomnavn. Elli lukket øynene, lot raseriet koke der inne i kroppen. Ett minutt var det nå siden jenta forsvant under, venninnen svømte febrilsk rundt i det svarte elvevannet. «Can’t anyone help?» sa en desperat kvinnestemme bak Elli. Hun snudde seg, så en ung, mørk europeisk kvinne med en gutt på armen. Elli møtte blikket hennes, forsøkte å signalisere med øynene at det var lite de kunne gjøre. En mann i femtiårene, småkorpulent, med rødsprengt ansikt og grått hår, satte det hele i perspektiv: «This is Bangkok, darling. Life is cheap.» Elli fant morens blikk. Et kort blunk, et lite drag over øyenbrynene. Det hadde gått flere minutter. Det var allerede over. Jenta som kavet og skrek ute i elva hadde mistet sin venninne, søster, kusine – det kunne være moren for alt Elli visste. Som for å understreke hvor lite verdt et menneske kunne bli, tok mannen ved enden av bordet med politifolk opp en radio. Straks etter så Elli de grønne 7

og røde lysene på en politibåt, rett over elva. Først nå så hun at det var en stasjon der for elvepolitiet. Båten plukket opp jenta og returnerte til stasjonen på motsatt bredd. Elli hørte de fortvilte hulkene over motorlydene og skvulpingen fra Chao Phraya, Kongeelva.

2

Suset av byen i bakgrunnen, de dype dunkene fra båtenes dieselmotorer, Bangkoks skyline av skyskrapere i disen på andre siden av elva la til rette for en stemning som aldri kom tilbake denne kvelden. Elli, moren Dee og Brage satt utmattede tilbake ved restaurantbordet. Servitører hadde ryddet den veltede curryen og erstattet den med en ny. Ingen av dem spiste. «Fy faen,» sa Brage og bøttet nedpå en god slurk øl. Elli hadde truffet ham sist sommer, under en sak hun jobbet med. Nå var de et par. Brage Withberg var førtito, en røslig, litt rufsete type, små fem centimeter høyere enn Ellis 1,78. Hun likte det levende, alltid skøyeraktige blikket hans. Og de store veterinærnevene, de som hele tiden jobbet med dyr. Idet Elli satte glasset ned, passerte en rekke med lasteprammer ute på elva. De smøg seg jevnt oppover og passerte under broen der dramaet hadde utspilt seg en halvtime tidligere. Gjestene hadde enten satt maten sin til side og snakket lavt sammen, eller de spiste i stillhet. Et latterbrøl fra nabobordet tiltrakk Ellis oppmerksomhet. Sjefenes skål ved bordet med politifolk. Alle drakk ut, kelnerne fylte umiddelbart opp glassene fra Johnny Walker-flasken. Brage myste mot jakkene, deretter mot sidebordet med flasker. «Blue Label. De har kanskje løst en stor sak?» Vanlige folk drakk den lokale varianten Krung Thep, 9

de velstående bestilte Johnny Walker Red Label, Black Label når det skulle feires ekstra. De rike drakk Blue Label. «En sak som foregikk på land,» svarte Elli sarkastisk. «Hun var ikke til å redde, Sunee,» sa moren mildt. Elli så irritert på henne. «Det handler ikke om det. Det handler om å prøve, å vite at du i det minste gjorde et forsøk.» Moren sendte datteren et tålmodig blikk. En brå rykning fór over Ellis skuldre. «Hva med karmaen, mamma,» hisset Elli. «Du som er så opptatt av det: Hva gir best karma? Å forsøke å hjelpe, eller å la være fordi du vet du mest sannsynlig er sjanseløs.» «Eh …» sa Brage og så skeptisk på Elli, men hun viftet ham vekk med høyre hånd, øynene låst på morens. «Karma dreier seg også om rene tanker, kjære,» sa moren. Hun reiste seg brått og gikk med iltre skritt bort til gelenderet ved elvebredden. «Mâeng!» ropte hun inderlig. Faen! Elli og Brage satt på senga. Moren Dee hadde trukket seg tilbake til rommet. «Hun hoppet med vilje,» slo Brage fast. «Og moren din mener godt.» «Ja, ja, ja …» sa Elli irritert. «Men jeg forstår ikke at hun selv i denne situasjonen ikke innser at det er noen ting de bare har fullstendig misforstått i hennes kultur.» Brage så skjevt på henne. «Er det ikke litt din kultur dette også?» Et lite øyeblikk. Kaldt. «Hva mener du?» Brage smilte trygt. «I Norge, når du kommer hjem fra jobb, er du fra tid til annen frustrert over hvor usofistikerte nordmenn er. Og nå, her … det samme med thaiene.» Elli svarte ikke, stirret i stedet ut vinduet. Trafikken 10

gikk jevnt og uberørt over broen, forbi punktet jentene hadde hoppet fra. «Ok,» sa hun, fortsatt med blikket på broen, «jeg er en delt person, jeg er sikkert vanskelig og trassig, slett ikke perfekt, men når unge jenter hopper ut i elver, er reaksjonen min at de kan reddes.» «Min og,» sa Brage. Han ristet på hodet. «Trodde aldri jeg skulle bli vitne til et selvmord.» Hun vendte blikket tilbake mot Brage. Han flyttet seg nærmere, la armen rundt Ellis skuldre. «Den virker med ett litt mørk, denne byen.» Han skulle dra om et par dager, mens hun og moren skulle være enda litt lenger. De hadde reist rundt et par ukers tid, avslutningen av turen skulle de ha i Bangkok. Brage ville først returnere til Oslo om tre uker. De så utover byen noen minutter i stillhet før Brage antydet at han ville køye. På badet var de tomme for tannkrem. «Jeg fikser,» sa Elli og gikk ut. I resepsjonen pekte nattportieren på en 7-Eleven over gata. De hadde, etter lokalt prisnivå, en latterlig dyr Solidox. Tilbake i hotellresepsjonen ble hun oppmerksom på to skikkelser som satt i en sofa inne i hotellets lounge. Til Ellis forbauselse var det moren og en ung kvinne. Moren satt med ansiktet vendt mot Elli, kvinnen med ryggen til. Elli gikk forsiktig til siden, rundt resepsjonsområdet og satte seg i ly av den dunkle belysningen i den halvfulle baren. Fra denne posisjonen kunne hun se moren godt, men mest ryggen på kvinnen moren snakket med. Elli funderte på hvem hun kunne være. Hun virket ung, håret var alt annet enn velstelt og hang i tjafser. Morens samtalepartner drakk jevnt av en cola. Med ett slo det Elli hvem hun kunne være: Jenta som hoppet som nummer to. En servitør kom bort til Elli. For å få ham raskt vekk ba hun om mineralvann. Så fort han var borte flyttet hun 11

seg lenger til høyre side, til en sofa bak to par som hygget seg med drinker og prat, under en Buddha-skulptur malt i gull. Fra denne posisjonen fikk hun et bedre blikk på situasjonen, ikke minst så hun mer av kvinnen moren snakket med. I mørket, fra restauranten, hadde Elli ikke sett kvinnens ansikt tydelig. Men da den unge kvinnen et kort øyeblikk snudde seg, kvapp Elli til. Tydelig så hun ansiktet hennes, det kjentes som et visuelt piskeslag. Hadde ikke Elli visst bedre, hadde hun vært sikker på at hun så rett på søsteren, Anne. Men Anne var død, myrdet atten år tidligere. I seksten år hadde drapet ligget uløst. At søsterens drapssak aldri ble løst hadde vært Ellis motivasjon for å gå inn i politiet etter endt juridisk eksamen. Heller det enn å forsvare lovbrytere som advokat. For to år siden hadde Elli løst drapsgåten. Tre stykker hadde de vært, som plaget og mishandlet søsteren i hjel. To av dem hadde fått sin straff. Hovedmannen, Karl Rise, unnslapp etter en intens kamp med Elli og hennes kollega Jan Nereng. Samtidig ble Elli oppmerksom på moren, som så rett på henne og med bestemte bevegelser vinket henne vekk.

3

Elli våknet av at det banket på. Litt forvirret så hun at Brage var borte, men husket at han skulle ut tidlig for å skaffe noe veterinærutstyr før avreisen neste dag til Indonesia. Elli dro på seg hotellets morgenkåpe og åpnet døra. Moren. Elli vinket henne inn. «Du er tidlig oppe,» sa hun på thai. Straks innenfor døra sa moren: «Jeg drar dit.» Ansiktet fullt av besluttsomhet. Dit. Det kunne bare være ett sted. Morens påfunn måtte ha sammenheng med jenta hun hadde snakket med nede i hotellets lounge kvelden før. «Blir du med?» fortsatte moren. «Jeg trodde du ikke ville tilbake?» Moren trakk på skuldrene. «Jeg har ombestemt meg.» Elli stirret oppgitt på moren. «Var jenta som lignet på Anne fra Patpong?» «Ja.» Elli sukket. «Altså … jeg skjønner opplevelsen i går gikk inn på deg, den gikk inn på meg også … og jenta som nesten er Annes dobbeltgjenger, det er … vel, det er sterkt, men …» Hun pustet dypt. «Men?» fulgte moren opp. «Men hva snakket dere om i går?» spurte Elli. Moren stirret ut vinduene, på en eller annen horisont langt borte. «Livet.» 13

«Om livet?» Moren nikket. Det korte nikket, det som sa «ja, ikke spør mer». Men Elli lot henne ikke slippe så lett. «Hva gjorde hun på hotellet?» Moren så tilbake på henne. «Plutselig sto hun der.» Elli gransket morens ansikt etter tegn på hvite løgner, men så ingen. «Inne i resepsjonen?» «Utenfor. Ville ha taxi.» Elli fant ikke på noe å si. «Hun har en sterk historie,» fortsatte moren. Elli ristet oppgitt på hodet. «Selvsagt har hun en sterk historie, mamma. Alle kvinner i Patpong har sterke historier. Men vi er her på ferie, for å markere din sekstiårsdag. Jenta har mer enn nok å tenke på, mamma. Hva er det egentlig du vil med henne?» «Hvis du ikke blir med, drar jeg alene,» sa moren trassig. Elli stønnet oppgitt. Tanken på moren streifende alene rundt i Patpong avgjorde saken. En time senere kjente Elli sterkt på det absurde i situasjonen. Hun, etterforskningsleder ved Voldsavsnittet ved Oslo politidistrikt. Moren, som i slutten av tenårene jobbet i Patpong, før hun traff Ellis far og forlot Thailand – og tilværelsen som bar girl. Nå sto de, side om side, ved inngangen til Patpong, Bangkoks beryktede bordellstrøk. De hadde tatt Skytrain mesteparten av turen, slik unngikk de opptøyene som preget byen. Flere kvartaler var avstengt, kvelden før hadde en demonstrant blitt drept. Trafikken passerte frenetisk i gata bak dem, Silom Road. I barene langs sidegata foran dem, Patpong Soi 2, var stemningen døsig. Soi var det lokale ordet for bakgate. 14

Moren stirret på et passerende par. Han farang, thaienes ord for hvite europeere, rundt femti, hun thai, knapt tjue. «Lite nytt etter førti år,» kommenterte moren sarkastisk. Elli mintes året før, da moren hadde fortalt henne om sin fortid. Ingen bombe. Tvert imot hadde Elli alltid tenkt at moren hadde vært prostituert i sitt tidligere liv. Det spilte ingen rolle. Moren hadde oppdratt Elli og søsteren som gode buddhister, med masse kjærlighet og åndelighet. «Fortsatt mange lokale,» sa moren og gestikulerte diskré mot et par lokale menn med hver sin jente. «Thai-kunder?» «Ja. Det stemmer at Patpong vokste under Vietnamkrigen, men det startet ikke da. Thaier er ikke mindre kåte enn vestlige menn.» Hva man skulle høre sin mor si. Elli var glad hun hadde solbriller. Hun sjekket klokka. Kvart på ti. «Folk er tidlig på’n.» Moren fnøs. «Patpong stenger aldri.» Elli la en hånd på morens skulder. Hun kjente det rykket så vidt i henne, kroppen kjentes anspent, ikke likt moren. Elli så seg rundt. Luften var klarere, mindre fuktig, de første turistene hadde allerede ankommet for å ta området nærmere i øyesyn. Og samtidig shoppe piratkopierte DVD-er. «Og hva gjør vi når vi har funnet jenta?» «Fortsetter samtalen fra i går.» Elli sukket. Moren gikk resolutt innover soien. I enhver annen familie ville det å følge sin mor på en fullstendig improvisert, egenterapeutisk konfronter-dinedemoner-rundtur i verdens mest berømte prostitusjonsdistrikt vært en klam og absurd forestilling. Men Dee Pornthip Rathke var en genuin buddhist, underlagt en slags 15

absolutt pragmatisme. Når noe var oppe i dagen, så var det ikke lenger en hemmelighet, men en del av dagliglivet. Hun hadde bestemt seg for å treffe jenta igjen. Elli visste bedre enn å lage en scene. Moren travet forbi barer med navn som The Strip, Bar Bar, Club Electric. Nakne jenter med nummer danset på bardisker, vestlige menn drakk dyre drinker, de blanke øynene låste på bryster og skritt. Hadde moren danset slik i sin ungdom? «Det var ikke slik før,» sa moren, tankeleseren. «Mer tekkelig.» De passerte Mike’s Place, Star of Love. «BJ bar,» leste Elli på et skilt. Moren tok til venstre i enden av soien, straks var de inne i en ny rekke med barer i Patpong Soi 1. Elli tok et raskt overblikk. Samme repertoar. Thigh Bar, Queen’s Castle, Gold Fingers, Camelot, Pussy Galore. Moren stoppet litt opp, så seg rundt. «Hva ser vi etter?» spurte Elli. «Smoking Pussy.» Elli så et skilt. Mer som en meny. Girl and girl lesbian. Pussy electric. Pussy candle fire. Man and woman makelove. Femti meter ned så Elli målet.

4

Fem grupper med barkrakker og pidestallbord i messing var plassert på fortauet foran baren Smoking Pussy. Et par jenter satt ved bordet lengst fra inngangsdøra. Ingen av dem var jenta som hadde blitt reddet opp av Chao Phraya kvelden før, men nyheten om barsøsterens selvmord natta før sto skrevet i de tunge ansiktene deres. «Jeg vil gjøre dette selv,» sa moren. Moren, alene på bar i Patpong. Seksti år gammel. Det strittet imot hos Elli. Men det var her moren kom fra. Hun forsto kodene bedre enn Elli. «Hva skal du si til henne?» «Fortelle henne hva hun bør gjøre.» Elli så undrende på moren. «Og hva bør hun gjøre?» «Slutte.» Elli nikket forsiktig. «Ok … hvordan skal du overbevise henne om det?» «Jeg forteller henne min historie. Hun må bestemme selv.» Et par tunge motorsykler passerte. Elli skimtet svarte lærjakker i sidesynet, men holdt blikket på den sta geita av en mor hun hadde. «Jeg venter her,» sa hun og satte seg litt til siden for de to sørgende jentene. Moren gikk inn. Elli ville gi henne noen minutter før hun sjekket at alt var ok. 17

«Liker du jenter?» spurte en myk stemme til venstre for henne. Elli så bort på de to jentene. Den ene smilte tilbake. Prøvende, av plikt, alltid på jobb. Elli avviste tilbudet med en vennlig håndbevegelse. Det var vel slik man taklet sorgen, med å angripe årsaken. To, tre minutter. Fem. Passerende tuk-tuker, lastebiler, glanende turister i økende omfang, en pickup med politifolk. Jentene til venstre for henne holdt øynene på hverandre, unngikk blikkontakt med andre. Flere minutter passerte, Elli snudde seg etter lyden av tunge dieselmotorer. Fem Humvee-er, fulle av soldater fra Thailands hær. De hadde jaggu noen demokratiske utfordringer her. Ti minutter. Hun kjente for mye usikkerhet, gikk inn. Det tok noen sekunder å venne seg til mørket. Interiøret var som forventet. Sittegrupper, båser, en bar med danseplass oppå, en scene. Bak baren blafret et rødt og lilla forheng, Elli antok det dekket døra inn til jentenes oppholdsrom. Skrått mot høyre så hun en gang. I lyset fra en enslig pære i taket skimtet hun et par dører langs venstre side og en trapp i enden av gangen. Hun så seg rundt. Ingen kunder, stille bortsett fra lav musikk på stereoanlegget. Gammel rock. Moren satt i en av båsene. Overfor henne satt jenta fra kvelden før. Igjen slo det Elli hvor lik hun var søsteren. Lysere i huden enn de andre jentene. Håret, nå vasket og gredd, hadde et anstrøk av brunt. Det milde ansiktet, med svakt mandelformede øyne, var fortsatt dratt i sorg og mistro. En godt voksen thaikvinne betraktet Elli fra bardisken. Rød kjole, nedtonet sminke, øyne som hadde sett det meste. Elli smilte, nikket kort mot moren og jenta. Kvinnen bak disken nikket så vidt tilbake. Den harde masken skjulte ikke fortvilelsen, de rastløse blikkene hun kastet 18

mot inngangsdøra fortalte at det var ting å være engstelig for. Et øyeblikk senere fikk Elli øyekontakt med moren, som igjen signaliserte at hun skulle holde seg unna. Elli gjorde som moren ønsket, men ikke uten en viss nøling. Hun likte ikke stemningen i lokalet. Motvillig respekterte hun morens ønske og gikk ut igjen. Et par menn i førtiårene hadde stoppet foran de to jentene. Den ene så kort mot Elli. Hun ga ham tigerblikket. Mannen trakk gluggene til seg. Kvinnen bak baren het Malivalaya Suttikul. Jentene, og kundene, kalte henne Madame Mali. Hun fulgte kvinnen som nettopp hadde vært inne i baren med blikket, så henne sette seg ved et av barbordene utenfor. Hun måtte være halvt farang, oppførte seg litt som en livvakt. Madame Mali så mot kvinnen som hadde kommet inn et kvarter tidligere. Mali hadde smilt profesjonelt til henne. Det var første gang en eldre kvinne hadde vandret inn i baren slik alene. «Ser du etter noen?» hadde Mali spurt. Kvinnen hadde tatt et lite skritt mot henne, lagt håndflatene mot hverandre foran brystet i en wai. «Du er madame, ikke?» Mali hadde hevet haka en tanke, en mine som sa «ja, og så?». Nok en wai. «Jeg er Dee. Er Love her?» Malis instinkt var å svare nei. Men det lå en historie i kvinnens øyne. Harde og myke på én gang. Hele vesenet hennes, alderen, holdningen signaliserte at Dee visste alt det var å vite om livet i Patpong; hun måtte ha jobbet her. Mali kunne ikke lyve til en slik kvinne. Igjen kikket hun mot Dee og Love. Musikken gjorde at hun ikke kunne høre hva de snakket om, men Love lyttet interessert, det var det liten tvil om. 19

Ny sang. Mali kjente spillelisten så altfor godt. Det var hennes egen, full av sanger hun forbandt med faser og hendelser av betydning. Jimi Hendrix’ «All Along the Watchtower» knitret ut av høyttalerne. Madame Mali mistet dyden til den sangen. I 1971. Den amerikanske soldaten hadde betalt for en jomfru, og Malivalaya Suttikul, som var hennes fulle navn, 15 år på det tidspunktet, var eneste tilgjengelige jomfru. Førtitre år senere var hun her fortsatt. Dee kastet et kort blikk mot Mali i baren fra båsen. De måtte være omtrent like gamle, slo det henne. Kanskje hadde de stått i soiene her samtidig en gang. «Hun liker ikke at vi snakker,» resonnerte Dee. Love skar en likeglad grimase. «Hun liker å vite hva som foregår. Hva vi snakker om.» Det gikk noen øyeblikk mens Love gransket Dees ansikt. «Hvorfor er du så opptatt av at jeg skal slutte?» «Du minner meg om noen,» svarte Dee. «Faktisk flere,» la hun til. Love skakket hodet nysgjerrig, en forsiktig antydning av en rynke tegnet seg mellom brynene. «Hvem?» Dee så ned. «Spiller ingen rolle. Venninnen din … Gee, du fortalte hun ikke orket mer. Ingen orker dette livet særlig lenge.» «Hva med Madame Mali,» opponerte Love. «Hun er her jo fortsatt?» Dee la hendene foran seg på bordet. «Jeg forstår at du er skeptisk. En gammel dame, som til og med bor i utlandet, vil plutselig ha deg til å slutte å jobbe. Hvem ville ikke vært skeptisk. Jeg ville selv vært det.» Hun smilte forsiktig. «Men jeg er nødt til å forsøke. Jeg så at Gee hoppet, jeg så hvor fortvilet du var da, hvor fortvilet du er nå, selv om du skjuler deg bak masken alle vi som jobber her vokser på seg.» «Vi?» 20

«Jeg har en fortid. Lenge, lenge siden.» «Hvem var det som,» hun laget hermetegn i luften, «reddet deg?» «Mannen min.» Love fnøs. «Den gode horekunden. For en klisjé.» Dees ansikt strammet seg. Ord bygget seg opp på tungen hennes, men hun ble avbrutt av Mali, som plutselig sto ved bordet. «Sett deg ned,» sa Dee vennlig. «Hvem er du, mystiske kvinne?» spurte Madame Mali da hun hadde satt seg i fløyelssofaen. Dee møtte blikket hennes, trakk til seg øynene igjen før det ble påfallende. «Madame, jeg tror vi har mye til felles. Du får min historie hvis jeg får din.» Mali så skeptisk på henne. «Hvordan vet jeg at du snakker sant?» «Hvorfor skulle jeg lyve?» Mali trakk på skuldrene. «De rareste mennesker kommer hit. Ikke alt er logisk.» Love lente seg fram. «Hun lyver ikke, madame.» Mali så ned, strøk den ene håndbaken sensuelt med motsatt hånd. «Ok,» sa hun, fortsatt med blikket festet på hendene sine. «Jeg kommer fra en gård nordpå. Far var risbonde. Jeg har to yngre brødre og en to år eldre søster. Familien hadde ikke råd til å sende fire barn på skole, brødrene mine fikk utdanning. Jeg snek meg inn på skolen, fikk bank av far, har ikke tall på hvor mange ganger.» Hun løftet hodet, så utfordrende på Dee. «Faren min døde før jeg ble født,» sa Dee. «I Kanchanaburi. Moren min giftet seg på nytt, stefaren min aksepterte meg aldri. Vi flyttet til Bangkok, der fikk jeg to halvsøsken … så måtte jeg klare meg selv.» Pause. «Vi bodde ikke langt herfra.» Mali nikket anerkjennende. «Første gang jeg rømte var i 1968,» sa Mali. «Elleve år gammel. En tante sporet meg 21

opp i Bangkok og sendte meg tilbake.» Hun trakk kjolestoffet til side fra den høyre skulderen. Fire arr, som hissige streker, gikk på tvers. «Far var ikke blid. Jeg rømte tre ganger til, siste gang nyttårsaften 1969. Far var full igjen og banket både mor, meg og søsteren min.» «Men aldri brødrene dine,» konkluderte Dee. Mali ristet på hodet. «Nei, aldri dem.» Et stille øyeblikk vokste seg lenger og lenger. Love tok ordet: «Jeg ble født her. Moren min bodde like ved. Hun jobbet i barene.» Med den korte livshistorien vendte hun oppmerksomheten mot Dee. «Fortell resten.» Madame Mali lente seg framover bordet. «Han var ikke en kunde,» forklarte Dee. «Sikkert ikke,» smalt Love. «Han er død nå,» sa Dee. «Men vi fikk barn sammen.» Love pekte ut på gata. «Ms. halv-farang er datteren din?» Dee nikket tenksomt, lot det gå noen sekunder. «Du har vel også en mor eller far som er farang?» «Ingen far,» skjøt Love. «Jeg er produktet av en av mammas kunder. Etter ham var det stadig nye … fedre.» Hun spyttet ut ordet. «Vi fikk en jente til,» fortsatte Dee. «Hun er også død.» Det rykket brått i Loves skuldre. «Hva tenker du egentlig? At om du får meg ut herfra, stiger karmaen din et par hakk?» «Kalkulerte handlinger hjelper ikke,» svarte Dee. «Men jeg har vært der du er nå selv, og du minner meg om datteren jeg fikk som ikke fikk leve opp.» Mali så interessert på Dee, men reiste seg brått, strakte hals. Dee kastet et forundret blikk på henne. Et par sekunder senere hørte de rumlingen av tunge motorsykler. «Hòk og Olsen,» hvisket Mali engstelig. Dee så at også Love reagerte på motorlyden. «Hvem er de?» spurte Dee. 22

Mali ga henne en kort forklaring. Dee så på Love. «Du er en flott jente. La meg hjelpe deg.» Love stirret trassig tilbake. «Før du går: Hva skjedde med datteren din?» Dee svelget. «Du må gå,» sa Mali strengt, øynene skannet årvåkent ut vinduet, mot gata.