Utdrag Udyr – Ingen steder å gjemme seg

Udyr Ingen steder å gjemme seg

65869 Udyr - Ingen steder å gjemme seg – s. 1

03.04.2025 11:10

Ingvild Bjerkeland

Udyr Ingen steder å gjemme seg

65869 Udyr - Ingen steder å gjemme seg – s. 3

03.04.2025 11:10

1.

Inne i skogene, på knausene og svabergene ventet de.

Udyrene.

De hveste gjennom halvåpne kjefter fulle av spikertynne tenner. De angrep med lynraske bevegelser og sylskarpe klør. De løp med lange steg opp på de høyeste toppene og speidet etter mennesker de kunne drepe.

Noen ganger jaktet udyrene i flokk og angrep fra flere kanter. Andre ganger jaktet de alene. De var smarte og tok i bruk våpen de fant. De kunne hugge seg gjennom stengte dører med en øks eller banke på for å lure oss til å åpne.

Jeg kunne ikke se kysten lenger, men jeg visste at udyrene sto der i skjul og ventet. Vi kunne aldri dra tilbake dit. Det var altfor farlig.

Jeg hadde tatt med meg Alva, søsteren min som bare var fem og et halvt år, ut på havet i en altfor liten og overfylt gummibåt. Vi var omgitt av grå himmel og grått hav med bølgetopper som skummet hvitt. Den salte vinden pisket mot ansiktet mitt og trengte seg inn under jakka, ned i nakken og opp langs buksebeinet. Alva satt på fanget mitt og skalv av kulde. Jeg kunne høre tennene hennes klapre, og fingrene hennes 5

65869 Udyr - Ingen steder å gjemme seg – s. 5

03.04.2025 11:10

var røde og stive, enda jeg gned dem mellom hendene mine.

Vi ventet.

Gjennom en skurrende håndholdt radio hadde vi fått beskjed om at en større båt var på vei for å plukke oss opp, men hvert minutt, hver time her ute på havet føltes som en evighet.

Gummibåten var stappfull av mennesker. Jeg lengtet etter å strekke ut beina, men det var ikke plass til å røre på seg eller skifte stilling. På alle kanter var det en kropp, en rygg, spisse knær og albuer som presset mot meg, og på fanget mitt kavet Alva urolig. De som satt på relingen, hadde det aller verst. Flere av dem satt over skrevs på kanten for å holde balansen, og det iskalde sjøvannet skvulpet oppetter beinet som hang på utsiden. Det var også andre barn enn oss i båten, men de var sammen med voksne. De yngste barna hadde sovnet i fanget til foreldrene sine, slik Alva etter hvert sovnet i mitt.

Det var lenge siden jeg hadde sovet selv, men ikke engang her, hvor alt jeg kunne gjøre, var å sitte stille og gynge i bølgene, kunne jeg slappe skikkelig av. Jeg hadde ansvaret for Alva, og det var ingen som passet på meg. Mamma var død. Lucia var død. Pappa var langt borte. Hele den verdenen vi kjente, var borte. Det var ingen skole, ingen klassekamerater, ingen fotballtrening, ikke noe hjem å dra tilbake til, ikke noe mat å finne.

Ingen trygghet, ingen hjelp å få. Det var derfor vi var på vei over det farlige, piskende havet en kald høstdag i en overfylt gummibåt. Fordi alt som fantes der hjemme, var udyr.

Og fordi jeg er en feiging.

65869 Udyr - Ingen steder å gjemme seg – s. 6

03.04.2025 11:10

2.

Radioen skurret igjen, og en beskjed ble gitt uten at jeg klarte å høre hva som ble sagt. Passasjerene i gummibåten begynte å snakke ivrig i munnen på hverandre, og et par av dem reiste seg til og med opp og veivet med armene, men da ble de to båtførerne rasende. De brølte at alle måtte bli sittende, ellers ville vi bli nødt til å svømme!

Endelig var båten som skulle hente oss her. Den kom skjærende gjennom bølgene, hvit og skinnende. Men da den kom nærmere, så jeg at den slett ikke var så stor som jeg først hadde trodd, og den hadde flekker av rødbrun rust rundt vinduene og nedover langs skroget.

Oppe på dekket sto det tett i tett med mennesker, en lang rekke av slitne, alvorlige ansikter som hang over relingen og stirret ned på oss. Den hvite båten la seg inntil gummibåten, og to tykke tau med knuter på ble firt ned.

«Barna først!» ropte noen, og en etter en ble barna i gummibåten løftet opp og frem. Redningsvestene ble vrengt av, for dem skulle båtførerne ha med seg videre, og så ble barna heist opp i den hvite båten. Noen løftet Alva opp av fanget mitt, og på et øyeblikk var hun sendt tvers gjennom gummibåten. Mennene ved relingen grep 7

65869 Udyr - Ingen steder å gjemme seg – s. 7

03.04.2025 11:10

fatt i håndleddene hennes for å trekke henne opp, men da begynte Alva å sparke vilt med beina.

«Abdi!» hylte hun og traff en mann som sto i gummibåten med et spark så hardt at han svaiet. «Jeg vil ikke!

Jeg vil ikke! Abdi!»

Jeg kavet meg mot henne gjennom den stappfulle båten, klatret over fanget på to menn, som prøvde å hjelpe til ved å dytte meg i rumpa. Båten gynget i bølgene, og jeg tippet forover, dunket mot noens hode, tråkket på et bein idet jeg bakset meg opp igjen, og veltet til slutt helt frem til Alva. Hun hang etter armene langs skroget på båten og gråt høylytt.

«Alva, det går fint!» ropte jeg. «De er her for å redde oss.»

«Jeg vil være med deg,» hikstet Alva.

«Jeg kommer, jeg også,» sa jeg og klemte forsiktig om beinet hennes. «Om et øyeblikk.»

«Kvinner og barn først,» sa den ene båtføreren, og før jeg fikk sagt noe mer, løftet mennene Alva opp over relingen og inn i folkemengden. En liten gutt ble løftet frem gjennom gummibåten, og jeg måtte flytte meg slik at de kunne heise ham opp samme vei som Alva. Kvinner og barn først. Og det inkluderte tydeligvis ikke meg. Et øyeblikk hadde jeg lyst til å spørre om når tretten år gamle gutter sluttet å være barn, men jeg visste jo svaret: da udyrene kom.

Alt endret seg da.

Da alle barna var heist om bord, var det kvinnenes tur til å klatre opp ved hjelp av tauene. Det tok lang tid, for båten gynget i bølgene, og tauene dinglet frem og tilbake. Det var lett å falle hvis en klatret for fort eller flere om gangen. Jeg lette med blikket etter Alva der oppe på 8

65869 Udyr - Ingen steder å gjemme seg – s. 8

03.04.2025 11:10

dekk, men kunne ikke se henne noen steder. Inni meg våknet uroen, den var som en stor, svart fugl som reiste seg i magen min og bruste med vingene. Var Alva trygg?

Var hun redd? Var det en sjanse for at de plutselig ville si at det var fullt på den hvite båten, og at vi som fortsatt var i gummibåten, måtte bli igjen her?

Jeg var en av de siste som fikk klatre opp. Tauet var vått og glatt, og fingrene mine var stive av kulde, det var bare så vidt jeg klarte å holde meg fast. Den gamle skinnvesken slo mot ryggen min mens jeg karret meg oppover.

Det var ikke mye i den: bamsen til Alva, en kjøkkenkniv, en lommelykt og en tom vannflaske, men det var alt vi eide.

Dekket var stappfullt av mennesker. Jeg presset meg gjennom mengden og ropte på Alva, men jeg kunne ikke se henne noe sted. Og jeg kunne ikke se noen av de andre barna heller. Det var bare voksne menn her. Hva hadde de gjort med barna? I det samme hørte jeg en motor starte, og et øyeblikk senere så jeg gummibåten forsvinne utover havet med de to båtførerne og en haug med oransje redningsvester.

«Alva!» ropte jeg igjen, og da smatt hun plutselig ut mellom to menn og kastet seg om halsen min.

«Jeg har lett overalt!» sa hun.

«Jeg er her nå,» sa jeg og klemte henne inntil meg.

«Etter plassene våre, Abdi,» sukket hun oppgitt. «Det er helt fullt!»

«La oss sjekke en gang til,» sa jeg, enda jeg forsto at hun måtte ha rett. Overalt hvor jeg snudde meg, var det tett i tett med mennesker. I akterenden var det spent opp en presenning, og under den hadde flere titalls menn presset seg inn, kne mot kne, rygg mot rygg. De som ikke 9

65869 Udyr - Ingen steder å gjemme seg – s. 9

03.04.2025 11:10

hadde fått plass under presenningen, satt langs veggen på styrhuset, inntullet i svarte søppelsekker. Også der satt det bare menn.

«Jeg spør dem!» sa Alva, og før jeg rakk å stoppe henne, strente hun bort til presenningen og stakk hodet inn. Suset fra vinden og bølgene slukte lyden av stemmene deres, men Alva smilte da hun kom tilbake over dekket, med brede skritt for å holde balansen.

«Denne vei!» sa hun stolt og ledet meg bort til en tung dør full av rustflekker. Jeg ventet at noen skulle stoppe oss, i det minste gi beskjed om at jeg måtte bli her oppe på dekket med mennene, men det var ingen vakter.

Mannskapet på båten var inne i styrhuset, og den eneste personen vi traff på vei inn, var en kvinne som satt på huk like innenfor døra og tisset i en bøtte. Hun snudde seg forlegent bort.

Vi fulgte trappene ned og kom inn i en salong. Det var ikke et stort rom, kanskje bare seksti seter til sammen, men det var minst to hundre mennesker der inne.

De fleste var kvinner og barn som satt og lå tett inntil og oppå hverandre. Overalt var det stuet bager, sekker og plastposer. Vi gikk forsiktig nedover midtgangen, banet oss vei mellom de som satt på gulvet og haugene med bagasje, og holdt godt fast i seteryggene for å ikke miste balansen i bølgene. Det var ingen ledige seter noe sted, ikke engang en flekk på gulvet hvor vi kunne få plass. Da vi kom til enden, snudde Alva seg og ropte ut i rommet: «Hallo, folkens! Hvor skal vi sitte?»

Jeg grep henne i ermet og hveste at hun skulle tie stille.

Vi kjente verken menneskene eller reglene her. Kanskje de som satt i salongen, hadde betalt ekstra for å være her? Hva om de ble sinte for at vi krevde en plass? Folk ble veldig fort sinte nå om dagen, og særlig hvis det 10

65869 Udyr - Ingen steder å gjemme seg – s. 10

03.04.2025 11:10

handlet om noe som det var lite av – mat, medisiner, trygge steder å være. Det var best om ingen la merke til oss, om vi ikke var til bry, men klarte oss selv.

«Vi finner et sted selv,» hvisket jeg til Alva, men så reiste en jente seg og vinket til oss. Alva sendte meg et triumferende blikk før hun skyndet seg ned mot jenta, og jeg fulgte etter. Det var allerede fullt i seterekken hvor jenta sto, men en eldre mann som satt ytterst, reiste seg likevel og smilte.

«Vi skal klare å skvise dere inn her.»

Han hadde en liten jente på den ene armen, og med den andre løftet han en fjellsekk opp fra gulvet mellom setene og lempet den oppå en allerede høy stabel med bagasje i midtgangen.

«Ta det innerste setet, du,» sa han til Alva. Jeg presset meg ned på gulvet foran henne, med knærne mot brystet.

Jenta som hadde vinket til oss, tok plass på gulvet ved siden av meg, og i setet foran henne satt det to gutter som helt sikkert var tvillinger.

«Jeg heter Ivar,» sa mannen og rakte den ledige hånda mot oss.

«Jeg heter Alva og er snart seks år,» sa Alva og ristet ham godt i hånda.

«Abdi,» sa jeg.

«Gutter, nå må dere også hilse fint,» sa Ivar og så bort på tvillingene. De strakte frem hver sin tynne hånd og presenterte seg som Emil og Egon.

«Vanja,» sa den eldste jenta og smilte. Vi satt for trangt til å håndhilse på hverandre.

«Og dette er Klara,» sa Ivar og strøk over hodet på den minste jenta. Hun løftet ansiktet fra halsgropen hans og kikket sjenert bort på oss.

Alva smilte bredt tilbake. «Vil dere høre om da jeg fak11

65869 Udyr - Ingen steder å gjemme seg – s. 11

03.04.2025 11:10

tiks nesten døde på ekte?» spurte hun og nikket betydningsfullt.

«Ja!» utbrøt tvillingene i kor.

«Alva,» hvisket jeg. Sånne historier kunne vente til vi ble kjent med dem. Men hun overså advarselen og gjøv løs på fortellingen om da udyret jaget oss gjennom skogen og ut i en elv.

«Og vi hadde ikke redningsvester eller armringer eller engang en pinne vi kunne holde i!» sa Alva og sperret opp øynene. «Abdi måtte holde meg oppe med hendene sine, og jeg datt under vannet hele tiden!»

Ivar kikket bekymret bort på meg. «Har dere to vært alene lenge?» spurte han lavt.

Jeg nikket.

«Har dere noe mat i den veska?»

Jeg ristet så vidt på hodet.

«Jeg tror jammen det er på tide at vi spiser litt, jeg,» brøt Ivar inn, og Alva sluttet å snakke med det samme.

Ivar smilte vennlig og la til: «Vi har mat nok til alle.»

65869 Udyr - Ingen steder å gjemme seg – s. 12

03.04.2025 11:10

3.

Ivar flyttet Klara over i fanget til Emil før han hentet en av posene i midtgangen og pakket ut en grønn plasttallerken, en lommekniv, en stor pose med peanøtter med skall, fem kokte egg og fem epler. Han skrelte eggene og delte dem i to og skar eplene i båter, og så delte han maten mellom oss. Alva slukte det halve egget sitt i ett jafs, og så stappet hun eplebitene inn med et slikt hastverk at jeg var redd hun skulle glemme å tygge. Hun var utsultet, og det var min feil. Jeg hadde ikke tatt godt nok vare på henne.

«Her,» hvisket jeg og rakte henne min porsjon også.

«Du klarer ikke ta vare på henne hvis du ikke spiser selv,» sa Ivar. Jeg mumlet noe om at det ikke var så farlig, men Ivar ristet vennlig på hodet og stappet et halvt egg i sin egen munn.

«Spis, nå,» oppfordret han.

«Spis, Abdi!» sa Alva, og først da klarte jeg å putte en matbit i munnen. Det halve egget først, og så eplebitene, og til slutt en håndfull peanøtter. Jeg spiste absolutt alt: kjerne og stilk og skall. Skallet på peanøttene var hardt og vanskelig å tygge, men det fylte opp litt av hulrommet i magen. Da Alva så meg spise skallet, gjorde hun det samme, men hun skar grimaser mens hun tygget, for å 13

65869 Udyr - Ingen steder å gjemme seg – s. 13

03.04.2025 11:10

vise at hun ikke likte det. Ivar sendte rundt en stor vannflaske og hjalp de yngste barna med å holde flasken mens de drakk fra tuten.

«Hvorfor er pappaen deres så gammel, egentlig?» spurte Alva plutselig.

«Alva! Hysj!» sa jeg, men Ivar bare lo.

«Jeg er ikke pappaen deres, jeg er bestefaren,» sa han.

«Vi har en pappa,» sa Alva. «Han er på Fair Isle, så vi skal dit. Hvor skal dere?»

«Hvor som helst på Shetland,» sa Ivar. «Der er det trygt, og det er det viktigste.»

«Er du sikker på at det ikke er udyr der?» spurte jeg.

«Jeg hørte det fra en nabo, men det er ganske lenge siden nå.»

«Det er det jeg har hørt også,» sa Ivar og nikket mot de andre passasjerene i salongen. «Det er det vi alle har hørt. Jeg snakket med noen av svenskene om bord tidligere. Du vet kanskje at Sverige ble angrepet samtidig som Norge?»

Jeg nikket, og Ivar fortsatte: «Mange svensker flyktet sørover til Danmark og Tyskland, men nå har det vært udyrangrep der også. Så de jeg snakket med, mente at Shetland var bedre, enda reisen er både lengre og farligere. Det har ikke vært et eneste angrep på noen av de britiske øyene, og Shetland ligger jo langt ute i havet, helt for seg selv. Udyrene kommer seg ikke dit. Vi kan være trygge der, ja, det tror jeg.»

«Men hva om udyrene kan svømme?» spurte Alva.

Hun fulgte med på alt vi sa, kikket fra den ene til den andre med bekymret blikk.

«De kan ikke svømme over Nordsjøen,» sa Ivar og ristet lett på hodet. «Det er for langt og for høye bølger. Det er rett og slett ikke mulig.»

14

65869 Udyr - Ingen steder å gjemme seg – s. 14

03.04.2025 11:10

«De er smarte,» sa jeg. «Kanskje de finner en annen vei?» Alva stirret skrekkslagen på meg, og jeg angret med det samme på at jeg hadde sagt noe.

«Vi snakker om dyr,» sa Ivar. «De er ikke smarte nok til det. De driver ikke og planlegger.» Han smilte betryggende.

Alva bøyde seg frem mot meg i setet. «Abdi?»

«Ja?» «Venter pappa på kaien når vi kommer frem?»

«Han vet ikke at vi kommer med denne båten,» sa jeg, «men vi vet jo at han er på fugleobservatoriet, så det er enkelt å finne ham.»

«Og der er det ingen udyr?» spurte hun.

«Nei, ingen udyr,» sa jeg.

«Og de kommer seg ikke dit?»

«Nei,» sa jeg. «Det klarer de ikke.»

Hun smilte lettet og lente seg tilbake i setet igjen.

Det var ikke direkte løgn, det jeg sa, men det var ikke akkurat sant heller. Jeg visste ikke hva udyrene klarte eller ikke klarte. Hva de kunne, hvem de var, hva de ville.

Jeg husket at forskere og politikere hadde diskutert dette på nyhetene helt i begynnelsen, men jeg hadde ikke fulgt så godt med. Jeg hadde stolt på at de voksne hadde kontroll og visste alt man trengte å vite. Så forsvant strømmen, og med den tv, radio, mobiltelefoner og internett, og det kom ikke mer informasjon. Og så forsvant de voksne fra livet mitt, og jeg måtte finne ut av ting selv.

Men jeg hadde sett udyrene jakte. Jeg hadde sett ondskapen i udyrets blikk da Alva og jeg holdt på å drukne.

Jeg hadde hørt udyret brøle av raseri mens det prøvde å slå ned Lucias dør med en øks.

15

65869 Udyr - Ingen steder å gjemme seg – s. 15

03.04.2025 11:10

Ivar tok feil. Såpass visste jeg.

Udyrene var ikke som andre dyr. De var mye, mye farligere.

65869 Udyr - Ingen steder å gjemme seg – s. 16

03.04.2025 11:10