Når du ser meg

Når du ser meg

Lisa Gardner

Når du ser meg Oversatt av Linda Marie Vikaune

Lisa Gardner Originalens tittel: When You See Me Oversatt av Linda Marie Vikaune Copyright © 2020 by Lisa Gardner, Inc. Published by agreement with Licht & Burr Literary Agency, Denmark, on behalf of Jane Rotrosen Agency, LLC.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021

ISBN 978-82-02-70940-2 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: (portrett) Alex Shadrin / www.stock.adobe.com, (øvrige) www.stock.adobe.com Sats: Type-it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2021 Satt i Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til min egen fantastiske mamita, selv om hun forteller pottetreningshistorier på skrivekonferanser og litterære tilstelninger. Takk for at du har tro på romanene mine, mamma, og for at du gir meg mot til å prøve. Glad i deg!

Prolog

Mamma liker å nynne. Hun står ved komfyren og rører i ditt og smaker på datt, og hele tiden nynner og nynner og nynner hun. Jeg sitter på en stol ved bordet. Jeg har en oppgave. Rive osten. Det er en enkel oppgave. Den hvite osten, queso blanco, smuldrer når jeg tar på den. Men jeg er glad for å hjelpe til. Du trenger ikke å være rik for å spise som en konge, sier mamma. Det er fordi hun er så glad i å lage mat. Alle kommer til mammas kjøkken for å få hjemmelaget salsa eller hennes spesielle mole-saus, eller det jeg liker aller best, små kanel-churros dyppet i sjokolade. Jeg er fem år gammel, og det betyr at jeg er stor nok til å røre i sjokoladen mens den smelter på komfyren. Lentamente, sier mamma. Men ikke for sakte, for da kan den brenne seg. Smeltet sjokolade er veldig varmt. Jeg stakk den lille pekefingeren min rett ned i kjelen den første gangen, fordi jeg ville smake. Først brente jeg fingeren min. Så slikket jeg i meg den tykke sjokoladen og brente meg i munnen. Jeg begynte å gråte, og mamma ristet på hodet. Hun tørket kinnene mine med forkleet og sa jeg var en liten tulle-chiquita, og at jeg måtte vokse meg sterkere og klokere så jeg skulle slutte å stikke hendene ned i kokende kjeler. Hun hentet en isbit jeg kunne suge på, og lot meg sitte ved bordet og se på mens hun styrte og nynnet over de dampende grytene. 7

Jeg er mammas chiquita. Hun er min mamita. Det er kjælenavnene vi har på hverandre. Jeg elsker å se min mamita inne på kjøkkenet. Når hun er der, er hun lykkelig. Ingen skygger i ansiktet. Hun står liksom rettere. Hun ser ut som min mami igjen, og ikke den triste kvinnen som drar hjemmefra hver morgen i den grå uniformen. Eller enda verre, den redde kvinnen som av og til kommer hjem midt på dagen, dytter meg inn i et skap og sier at jeg må være helt stille. Jeg hører alltid på min mami. Nei, det var en gang jeg ikke gjorde det. Jeg løp etter en brun valp fordi jeg ville stryke den over ørene, og bilen suste forbi meg så fort at jeg kjente vinden i håret. Da grep mamma meg i armen og skrek mot meg: Nei, nei, nei, fy, fy, fy. Hun dasket meg på baken så det gjorde vondt. Så satt hun i den røde sanden og gråt og vugget meg inntil seg, og det gjorde enda mer vondt, som å ha både vondt i magen og vondt i brystet samtidig. «Du må høre på meg, min kjære. Vi har bare hverandre. Så vi må være ekstra forsiktige. Du er min og jeg er din, for alltid.» Jeg tørket mammas kinn den dagen. Jeg hvilte hodet mot den skjelvende skulderen hennes og lovet at jeg alltid skulle være snill. Nå som jeg er fem, går jeg til skolen alene og kommer hjem alene. Jeg er alene hele ettermiddagen, og det er vår lille hemmelighet, sier mami. Andre mennesker vil kanskje ikke like det. De kan komme og ta meg fra henne. Jeg vil ikke at de skal komme og ta meg. Så jeg er en modig jente og kommer hjem alene, og setter på den lille TV-en og ser på tegnefilmer og venter. Av og til tegner jeg. Jeg liker å fargelegge og male. Jeg passer alltid på å rydde opp etterpå. Min mamita har hatt en slitsom dag på jobben og skrubbet og vasket etter andre. Hver dag drar hun ut i nystrøket uniform med glatt, hvitt forkle. Og hver kveld kommer hun hjem utslitt, som om alle kreftene er vridd ut av henne. Og det er på en god dag. Av og til kommer hun 8

hjem trist og redd, og da må hun få av seg den grå uniformen, ta på seg en fargerik skjorte og gå rett på kjøkkenet så hun kan smile igjen. Det er kvelden nå. Vi skal ha burritos med tykk, svart bønnestuing og strimlet kylling. Det må være en spesiell kveld, for det er ikke alltid vi får kylling. Kjøtt koster mer, og vi må bruke pengene fornuftig. Men mamma er lykkelig og rører i bønnene mens tortillaene varmer seg i ovnen. Kjøkkenet vårt er lite, men fargerikt. Røde fliser, grønn og blå maling. Skåler og fat etter moren til mamma, som hun måtte reise fra for lenge siden og aldri kommer til å se igjen. Men mamma er heldig som har disse tingene så hennes mami alltid er med henne, og en dag med meg også. «Du trenger ikke mange ting,» liker mamma å fortelle meg. «Du trenger bare de rette tingene.» Jeg hører uling i det fjerne. Coyotene i ørkenen synger til hverandre. Lyden får mamma til å grøsse, men jeg liker det. Jeg ønsker jeg kunne kaste hodet tilbake og ule like sørgmodig som dem. Men jeg øver på mammas nynning i stedet. Og så leker jeg yndlingsleken min. «Mamita,» sier jeg. «Chiquita,» svarer hun. «Bonita mamita,» sier jeg. Hun smiler. «Linda chiquita,» svarer hun. «Muy bonita mamita.» «Muy linda chiquita.» Jeg kniser, for vi er en flokk, en liten flokk på to, og det er slik vi uler mot hverandre. «Du er en tulle-chiquita,» sier hun, og jeg kniser igjen og stjeler en bit queso blanco og svinger beina frydefullt under stolen. «Middag,» sier hun og tar tortillaene ut av ovnen. Coyotene uler igjen. Mamma korser seg. Jeg er glad for at jeg er hennes og hun er min, for alltid. 9

* Den slemme mannen kommer etter middag. Mamma står ved kummen og vasker opp. Jeg står på en krakk ved siden av og tørker. Han banker på, tungt og hardt. Mamma stivner til ved kummen. Skyggene faller over ansiktet hennes igjen, men jeg forstår ikke. Jeg vet bare at hun er redd. Og hvis hun er redd, er jeg også det. «Skapet,» hvisker hun til meg. Men det er for sent. Bakdøren fyker opp. Mannen står der og fyller døråpningen. Kjøkkenet vårt, som alltid har vært akkurat passe stort for en flokk på to, virker plutselig bitte lite. Ingen steder å gjemme seg. Jeg ser den mørke skyggen idet han kommer inn i rommet, en gigantisk, massiv skikkelse som minner mer om et uhyre enn et menneske. «Hva har du gjort?» spør han. Han snakker direkte til mamma. Han roper ikke. Stemmen er kald og rolig. Det får meg til å skjelve, og jeg har lyst til å korse meg. «I-i-ingenting,» sier mamma. Hun skjelver for mye. Jeg vet at hun lyver, og Den slemme mannen ser det, han også. «Trodde du at jeg ikke skulle finne det ut? Trodde du virkelig at du kunne lure meg?» Mamma svarer ikke. Jeg stirrer på henne en lang stund. Ansiktet har blitt glatt og uttrykksløst, men i glattheten ser jeg at hun gjorde det han anklager henne for. Og han har avslørt henne. Og nå kommer det til å skje noe forferdelig. Vi er en flokk på to. Jeg vil strekke hånden ut etter hennes. Jeg vil vise henne at jeg er modig. Men beina mine skjelver ukontrollert. Jeg klarer ikke å røre meg, der jeg står på krakken. Brått setter mamma en kjele ned i kummen og kutter 10

stemningen i to med den høylytte skramlingen. «Har du lyst på middag? Burritos. La meg lage en tallerken til deg.» Stemmen blir roligere når hun snakker om mat. Hun beveger seg nesten umerkelig og stiller seg mellom mannen og meg. «OK,» sier mannen, men det er noe i stemmen hans som får meg til å skjelve igjen. Jeg ønsker desperat at jeg hadde sittet i skapet. Men jeg kan ikke stupe inn dit nå. Kan ikke gå noe sted uten at han merker det. Og en del av meg, den sta, dumme delen, den som stikker fingeren i varm, boblende sjokolade, har ikke lyst til å gå og la dette manneuhyret være alene med mamma. Hun tar tallerkenen jeg har tørket. Hun går uanstrengt bort til komfyren, hvor det står rester av tortilla og kalde bønner. Hun tar seg god tid. Tortilla. En skje med bønner. Drysser over ost. Folder burritoen sammen. Setter den inn i ovnen igjen. Finner salsaen og setter den på bordet. «Øl,» sier mannen. Mamma går bort til det bitte lille kjøleskapet og tar fram en av ølflaskene som står aller innerst. Hun virker fullstendig rolig bortsett fra hendene, som stadig griper og skrukker det røde skjørtet. «Sitt sammen med meg,» sier mannen etter at hun har tatt burritoen ut av ovnen. «Jeg må vaske opp …» «Sitt sammen med meg.» Mamma setter seg. Hun kaster et raskt blikk mot meg der jeg står på krakken. Det er noe i øynene hennes, noe hun prøver å fortelle meg. Jeg forstår ikke. Jeg vet ikke hvor jeg skal gå, hva jeg skal gjøre. Vi må være forsiktige, sa hun. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal ta vare på henne nå. Jeg vil bare at denne fæle mannen skal gå sin vei, og at mamma og jeg skal være alene inne på kjøkkenet igjen. Mannen spiser burritoen sin. Bit for bit. Han drikker øl. Han sier ingenting, og jeg får vondt i magen av tausheten. Da Den slemme mannen har tatt den siste biten på gaf11

felen og løftet den til munnen, puster moren min ut. Senker skuldrene. Hun har tatt en beslutning, men jeg vet ikke hva det er. Mannen gløtter i min retning. «Hun er veldig pen.» «Hun er en småunge,» sier mamma kaldt. Hun reiser seg. «Vi går ut.» Mannen hever et øyebryn. «Litt av en villkatt, hva?» «Du ville snakke? Da går vi ut.» «Jeg vet ikke. Jeg liker kjøkkenet ditt. Det er veldig koselig her inne. Kanskje du burde rydde av bordet. Vi kan vise datteren din hva du virkelig har talent for.» Mamma stirrer på mannen. Plutselig marsjerer hun rundt bordet, rett mot ham. Han rykker tilbake, overrumplet, og jeg er stolt av min mamita for at hun får Den slemme mannen til å krympe seg. Hun slår kroppen mot skulderen hans idet hun går forbi, hardt, megetsigende. Så åpner hun bakdøren og river den opp på vidt gap. Før mannen rekker å reagere, er hun utenfor. Langsomt reiser han seg. Stopper opp og stirrer på meg en lang stund. Jeg liker ikke blikket i øynene hans. «Hva heter du, jente?» Jeg åpner munnen, men ingenting kommer ut. Jeg skjelver for voldsomt. Mamma roper på ham utenfra. Han sender meg et siste blikk og går mot døråpningen. «Dumme jente,» mumler han. Jeg holder kjøkkenhåndkleet i hendene. Nå som jeg blir alene på kjøkkenet, stirrer jeg på det og ønsker at jeg hadde hatt noe å tørke. Ønsker at kvelden skal spole tilbake så jeg kunne sitte ved bordet og rive ost og høre på mamma som nynnet. Så, flere lyder. Mannens stemme, sint og buldrende. Mamma. Nei, sier hun, om og om igjen. Først trassig, så sta, til slutt bedende. Et dunk, et slag. Jeg krymper meg. Jeg kjenner disse lydene. Han slo henne. Hun sier noe igjen, men stemmen er så lav at jeg nesten ikke hører det. Jeg kjen12

ner bare igjen tonefallet. Knust. Den slemme mannen har skadet henne, og min mamita er knust. De sinte stemmene stopper. Alt stopper. Stillheten skremmer meg enda mer. Vi er en flokk. Vi har bare hverandre. Vi må være forsiktige. Jeg går forsiktig ned fra krakken. Går bort til den åpne døren. Går ut. Mamma står på kne. Mannen står foran henne. Han holder noe i hånden. En pistol. Han holder en pistol mot hodet til mamma. Jeg tenker ikke. Jeg spurter. Jeg springer bort til mamma i et virvar av små armer og bein. Løper like fort som vinden, håper jeg. Jeg kaster meg i armene hennes. I samme øyeblikk som mamma skriker: «Nei! Kom deg vekk! Løp, chiquita, løp!» Hun støter meg bort selv om jeg prøver å holde meg fast i armene hennes. Hun kaster meg bak seg. «Løp,» skriker hun igjen. «Løp!» Jeg ser tårene renne nedover kinnene hennes. Jeg ser skrekken i øynene hennes. Jeg løper ikke. Jeg kan ikke. Jeg strekker armene ut etter mamma. Vi er to. Vi må være forsiktige. Den slemme mannen trekker av. Senere skal jeg drømme om dette, natt etter natt. Senere skal dette ene øyeblikket bli alt jeg har igjen. Den siste gangen jeg sa noe. Den siste gangen jeg hørte mamma nynne. Den siste gangen jeg strakte armene ut mot den som elsket meg. Nå river kulen gjennom mammas strupe. Det spruter rødt. Hun løfter hånden, for sent. Så fortsetter kulen og slår inn i tinningen min. Jeg blir slynget tilbake. Jeg lander på den røde sanden. Ør, såret, forvirret. Den slemme mannen går bort til meg. Han bøyer seg over meg og kjenner på halsen min. 13

«Høh,» sier han. Og så, like før jeg mister bevisstheten, løfter Den slemme mannen meg opp. Jeg kjemper ikke imot. Et slør av blod senker seg foran øynene. Jeg stirrer gjennom det, mot mammas falne skikkelse. Og jeg kjenner svien fra kulen som har gått fra henne til meg. Som har tatt med seg det siste av min mamita inn i meg. Den lille flokken på to er ikke mer.

Kapittel 1

«Vann.» «Ja.» «Granolabarer.» «Ja.» «Epler. Smørbrød med peanøttsmør og syltetøy.» «Ja og ja.» Janet stoppet og så opp fra tursekkene som sto åpne på sengeteppet på rommet i det lille pensjonatet. «Hvor mye vann?» «Jeg vil si to flasker per pers,» svarte Chuck. Han snørte fjellstøvlene og banket hælen mot tregulvet for å forsikre seg om at de satt godt. «Det er veldig varmt ute,» bemerket Janet. De hadde flyktet fra varmen i Atlanta for helgen, og satt kursen nordover mot fjellene, og oppdaget at luftfuktigheten bare var marginalt bedre der enn i byen de hadde flyktet fra. Var det noe de ikke trengte, så var det en hetebølge i Appalachene. Chuck vurderte det. «Best vi tar med tre hver. Det er viktig at vi får i oss nok væske.» «OK,» sa Janet og prøvde å unngå å høres sarkastisk ut. Som om de visste hva de gjorde. Som om Chucks fjellstøvler ikke hadde kommet rett fra en sportsbutikk, og begge ryggsekkene var gravd ut av de støvete indre gjemmene i garasjen til foreldrene hans. Janet hadde ikke engang brydd seg om å skaffe ordentlige støvler, men holdt seg til joggesko. Chuck hadde allerede advart henne om at hun kunne vrikke en ankel på turstien. Ærlig talt, hun hadde bare ønsket seg 15

en romantisk helg på et B&B. Hun og Chuck hadde vært sammen i nesten et år – ikke så lenge at de hadde sluttet å anstrenge seg, lenge nok til at en helgetur hørtes moro ut. Men fjelltur? Det var Chucks idé. Personlig ville hun ha foretrukket sex og romservice, men slik kjæresten hennes klampet omkring i rommet, åpenbart tilfreds med fjellstøvlene sine, skjønte hun at det ikke ble noe av det. Kanskje mot slutten av dagen. I den grad de fortsatt kunne røre seg. «Har du kartet?» spurte hun ham nå, for hun var fullstendig klar over at hun var en ekte byjente. «Jepp. Ruten er merket. Seks og en halv kilometer sløyfe, litt over tre hundre meter stigning. Dette klarer vi.» Han stoppet opp lenge nok til å heve et øyebryn mot henne og tilby henne et betryggende kyss. Hun gjengjeldte kysset og lente seg mot ham. Han kunne være sjarmerende, med det uregjerlige brune håret og tykke øyevipper rundt mørke valpeøyne. Og til tross for at han var ung og en svært lovende statsadvokat, var han veltrent, for han fikk utløp for rettssalsfrustrasjonene ved å løpe halvmaraton. Og med tanke på hvor mye hun nøt hver tomme av løperkroppen hans … Greit, hun ble med på tur. Folk hadde gjort verre ting for kjærligheten. Hun tok et skritt tilbake, løftet den ene ryggsekken og gryntet lett over vekten. «Vi kommer til å gjøre oss fortjent til de vannflaskene,» sa hun. Chuck svingte den andre sekken på ryggen som om den var luft. «Dette går greit,» sa han. «Lover du å bære meg?» «Jeg vil ikke bruke opp alle kreftene mine. Jeg har flere planer til senere. Jeg har hørt at det er fantastisk utsikt fra startpunktet. Men jeg lurer på …» sa han og lente seg nærmere og hvisket i øret hennes, «om sex på en fjelltopp hadde vært enda bedre.» «Svett og fullt av furunåler,» svarte hun, men nå hadde han hennes fulle oppmerksomhet. Fjelltur. Hm. Hun likte 16

ikke treningsstudio engang. Men turer i skog og mark, med løfte om den rette belønningen for strevet … «Det greier vi,» istemte hun med hes stemme. Og etter å ha kjempet med remmene på sekken fulgte hun den hengslete, ufattelig søte kjæresten sin ut av døren. Første tabbe: Chuck bestemte tempoet. Han trente mye kardio, og bratte, svingete fjellstier var ikke noe problem for ham. Janet gispet etter luft nesten med det samme, og de romantiske tankene ble erstattet med morderiske planer. Én kvinne i juryen, tenkte hun. Det var alt hun trengte for å bli frikjent for Chucks nær forestående endelikt, hvis han ikke sakket på farten av hensyn til sin åpenbart lidende kjæreste. Andre tabbe: Chuck hadde på seg nye støvler. Etter mindre enn to kilometer begynte han å halte lett. Ikke lenge etter trakk han pusten skarpt for hvert skritt. Janet arbeidet som veterinærassistent, og var derfor den medisinske eksperten også når det gjaldt mennesker. Så det var hun som måtte tvinge Chuck til å stoppe den besluttsomme dødsmarsjen, få ham til å sette seg på en stor stein, og forlange at han fjernet støvelen. Hælen på den venstre sokken var allerede flekket av blod. Hun klarte ikke å dy seg. «Jøss,» sa hun, «jammen bra jeg har på meg disse håpløse joggeskoene.» Han skulte mot henne, og hun så at tankene hans også dreide fra sex til legemsbeskadigelse. Enkelte ting hørtes morsommere ut enn de faktisk var. Fjellturer, avgjorde Janet, var definitivt en av dem. Hun fikk Chuck til å trekke forsiktig av seg den ekstra tykke fjellsokken. Selv om de satt i skyggen, var begge gjennomvåte av svette og hev etter pusten. Janet ville aldri forlate aircondition igjen. Hun romsterte i ryggsekken til hun fant førstehjelpssakene, enda en del av utstyret som fortsatt hadde lappen på. Hun inspiserte det magre innholdet. Antibiotisk krem og plaster fikk holde. 17

Chuck rykket til da hun berørte hælen hans, og kom med små klynkelyder fra strupen. Og han skulle liksom være en knallhard statsadvokat. Han trodde det var han som var den intense av dem, mens hun var forfriskende sorgløs. Hun hadde ikke hjerte til å fortelle ham at han ikke hadde noen anelse om hvor mye mot som skulle til for å hjelpe skadde dyr, og hvor tøff du måtte være for å innse når et medisinsk inngrep ikke ville være nok, og at du ikke hadde annet å tilby de søte, tillitsfulle øynene som så på deg, enn en slutt på lidelsen. Hun lot ham beholde mannsstoltheten sin og prøvde å ikke sukke for høylytt mens hun forsiktig trykket antibiotikakremen på den hudløse hælen og satte på et plaster. Det var ingen perfekt løsning, det visste hun allerede, for de stive støvlene ville fortsette å gnage. «Vi burde gå tilbake,» foreslo hun. «Aldri i verden. Ikke når vi er så nær.» «Det er fortsatt nesten to kilometer til toppen, for ikke å snakke om turen ned igjen.» «Det klarer jeg. Det er bare et gnagsår.» «Jeg syntes du sa en gang at gnagsår er langdistanseløperens verste fiende?» «Dette er ingen langdistanse.» «Du er gal.» «Det er derfor du elsker meg.» «Jeg trodde det var valpeøynene som gjorde det.» «Jeg har ikke valpeøyne!» Han hadde allerede begynt å trekke på seg sokken. «Valpehår, da?» foreslo hun, og ga opp kampen hun allerede visste at hun ville tape. Hun la førstehjelpssakene tilbake i ryggsekken og så ut i luften da han stakk foten tilbake i støvelen. Han bet tennene hardt sammen. Janet reiste seg, så Chuck snøre støvelen igjen og halte av gårde som om han plutselig hadde blitt mye bedre. Hun tok vannflasken ut av sidelommen og drakk en stor slurk. Det hjalp ikke. Hun var varm, svett og hadde allerede fått mer enn nok av skog og mark. 18

Chuck fortsatte å gå. Han kom til å ødelegge den foten, ingen tvil om det. Kom til å skave av all huden og ha vondt i flere dager. Og hun kom til å få høre om det. Om og om igjen. Det var som en mannfluensa, bare på føttene. Nytt mål: Komme seg til toppen, se på utsikten, ta en selfie, komme seg ned. Og aldri nevne denne dagen igjen med et ord. Chucks halting ble bare tydeligere. Janet trasket etter og ventet, ventet … «Jeg vil ha en stav,» kunngjorde Chuck med ett. Han stoppet så brått at hun nesten braste inn i ham. «En stav?» sa hun. «Som en spaserstokk. Jeg tror kanskje det hjelper.» «OK.» For en vandrestav kom selvfølgelig til å hindre foten i å gni mot den stive støvelhælen. Men Chuck var nå en mann med en plan. De hadde kommet til en sving på stien. Det var ikke like bratt, men så høyt oppe var trærne kortere, og Janet kunne ikke se mange falne greiner. Chuck ristet av seg ryggsekken, og hun fulgte hans eksempel. Selv om hun ikke helt forsto hva han hadde tenkt, var hun takknemlig for en pause. De satte fra seg ryggsekkene inntil en stor stein, og så tok Chuck det første skrittet bort fra stien og gikk dypere inn i skyggen mellom trærne. Janet var ikke så sikker på at hun likte det, men tok seg i å følge etter. Det var lavt, grønt buskas overalt; Janet ante ikke hva alt het. Men det virket som en smal sti slynget seg gjennom krattskogen. Chuck gikk haltende fram mens han speidet etter den rette stokken, greinen, hva som helst. Janet kastet stadige blikk tilbake mot stedet der de hadde forlatt den merkede løypa. Var det ikke slik folk døde? Vandret bort fra stien, og ble aldri sett igjen? Chuck kom til en liten lysning. Bakken var flatere og mer steinete her. De var definitivt utenfor allfarvei, og bakken var dekket av råtnende løv. Det luktet muggent, tenkte Janet og rynket på nesen. Men foran dem var det et digert 19

tre med store blader, og rundt det lå det forskjellig kvist og kvas. Chuck haltet bort til foten av treet. Begynte å gå rundt. Janet ble stående, og holdt fortsatt et øye på veien tilbake til stien. «Hei, se på dette!» Chuck dukket opp på den andre siden av trestammen, med en solbleket stokk i hånden. Janet rynket pannen. «Er ikke den litt for kort?» «Jo da, men se på den. Liksom sølvgrå, og veldig glatt.» Han strøk hånden over den. «Ikke spor av bark, og perfekt værbitt. Men likevel hard som stein. Jeg lurer på hvor lenge denne stokken har ligget her? Hvor mange år tar det å oppnå en så perfekt grad av fossilisering?» Han kom nærmere nå, og smilet var tilbake i ansiktet. Som en hund som har funnet en ny pinne, tenkte hun. Og det var først da hun fikk sett ordentlig på den. «Chuck …» «Hva?» Han stoppet opp ved siden av henne. «Det der er ikke en stokk.» Han løftet den opp. Lang, slitt og glatt, akkurat som han hadde beskrevet den. Med to tydelige kuler i den ene enden. Janet visste ikke hvordan hun skulle si det hun måtte si. «Hva?» spurte han igjen. «Det der er et bein, Chuck. Et lårbein, tror jeg. Og tatt i betraktning lengden og bredden, er det ikke fra noe dyr jeg vet om. Og det betyr …» Chuck slapp det. Og idet den beintøffe kjæresten hennes begynte å skrike, var det slutten på Janets romantiske helgetur. Ting tar tid, lengre tid enn de fleste er klar over. Først måtte den lokale sheriffens folk komme seg opp og sikre funnstedet. Så ble delstatens rettsantropolog tilkalt for å bekrefte at levningene ganske riktig var fra et menneske, og begynne den omhyggelige og tidkrevende oppgaven med å grave ut området. 20

Det ble tegnet skisser. Løsmasse ble siktet på jakt etter bevismateriale. Søkesonen ble utvidet da det ble klart at åtseldyr hadde forstyrret åstedet og ikke alle delene av skjelettet var intakt. Mindre bein ble funnet lenger unna. Mange ble ikke funnet. Til slutt tok rettsantropologen med seg det værbitte skjelettet tilbake til Atlanta og det velutstyrte laboratoriet, hvor beina fikk sin egen eske og et saksnummer. Flere eksperter, for ikke å snakke om studenter, stakk innom for å ta en titt. Alle var imponert over kvaliteten på funnet. Ingen hadde noen umiddelbare svar. Det gikk flere uker. Deretter flere måneder, grunnet forsinkelser i systemet. Endelig, framgang. En lokal kunstner gjenskapte ansiktet med modelleire. Det ble tatt fotografier. Bildene ble lastet opp i en riksdekkende database – og til slutt, et mulig treff. Rettsantropologen foretok ytterligere undersøkelser, og kryssrefererte alder, kjønn og en gammel barndomsskade (brukket arm) til tilsvarende overarmsbein. Identiteten ble bekreftet, og skjelettet hadde endelig et navn. Dermed fikk FBI-agent og operasjonsleder Kimberly Quincy en telefon, siden navnet hennes var flagget i den savnede personens saksmappe. Ifølge rettsantropologen hadde levningene etter Lilah Abenito, som hadde vært savnet i femten år, blitt funnet i fjellene i Georgia. Dødsårsaken var uviss, men skader på tungebeinet var forenlig med kvelning. Kimberly la på. Lot nyheten synke inn. Tenkte. Lot den synke enda dypere. Hun hadde ventet på denne telefonen i så mange år at det nesten føltes umulig. Men Lilah Abenito hadde endelig kommet til rette. Hvilket betydde …? Kimberly trakk pusten dypt inn og slapp den langsomt ut. Så visste hun nøyaktig hva hun skulle gjøre.

Kapittel 2

Flora Jeg datet en gang. FJN. Før Jacob Ness. Jeg husker at jeg børstet det solstripete håret til det skinte som solen i California. Så kantet jeg øynene med dyp lilla eyeliner og tok på flere lag maskara for å framheve de grå øynene. En florlett kjole. Tynne spagettistropper, skjørt som stoppet midt på låret. Hvorfor ikke? Jeg hadde løpt omkring i ødemarken i Maine hele oppveksten, og som et resultat hadde jeg lange, elegante bein. På den tiden var jeg fyr og flamme. Jeg gikk ikke bare inn i en bar, jeg slentret: skinnende, strålende, festens midtpunkt. Jeg var ung og arrogant. Og dum. Herregud, så dum jeg var. Selv nå, åtte år senere, ønsker jeg at jeg kunne gå tilbake og få tjue sekunder alene med mitt yngre, dummere jeg. Men så heldig er jeg ikke. Så i stedet dro skinnende, strålende jeg til Florida på ferie. Og i likhet med en masse pene collegejenter tok jeg på meg den florlette kjolen min og gikk ut på byen sammen med bestevenninnene mine, som alle var nesten like gylne og knisende som meg selv, klare til å rocke palmetrærne. Vi helte i oss tequilashots. Vi danset smektende over gulv fulle av peanøtter. Vi forkastet kjekke fyrer til fordel for direkte sexy menn. Og så … Så danset jeg meg bort fra de beskyttende barlysene. Inn i skyggene på en så godt som øde strand, mens jeg lyttet til 22

en sang bare jeg kunne høre i det tequilasvømmende hodet mitt. Og Jacob Ness, som senere fortalte meg at han hadde sett på meg i flere timer, tok meg fra den stranden. Rev meg rett ut av livet mitt, ut av tilværelsen som pen collegejente, ut av ungdommen og alt som strålte. Han kom. Jeg forsvant. Og de neste fire hundre og syttito dagene erfarte jeg en fullstendig annerledes eksistens. En som innbefattet en trekasse på størrelse med en likkiste, og innfallene til en nådeløs overgriper som alltid hadde ønsket seg sin egen private sexslave. Som sagt, hvis jeg kunne få bare tjue sekunder sammen med mitt yngre, dummere jeg … Men det er enkelte feil man aldri får rette på. Og det er enkelte erfaringer man aldri kommer tilbake fra. Det er et det som var. Og nå er det det som er. Men det hender fortsatt at jeg savner den jenta. Spesielt på kvelder som denne. Vi møtes på restauranten. Keith vet bedre enn å spørre om han kan hente meg utenfor leiligheten. Det er ganske dumt, egentlig. Fyren er så datanerd at han sikkert kan hacke seg inn i Forsvarsdepartementet. Han har utvilsomt adressen min allerede. Kanskje han har plantegningene til hele bygningen, for alt jeg vet. Men jeg trenger illusjonene mine, og i denne fasen av «forholdet» vårt er han fortsatt villig til å la meg beholde dem. Kveldens forsøk på dating skal finne sted på en populær grillrestaurant i Boston. Et sted kjent for spareribs, digre porsjoner og litt tvilsomt nabolag. Hipstere kan bli hjemme. Turister hadde ikke overlevd. Definitivt min type sted. Sist jeg takket ja til å bli med på middag, tok Keith meg med til et etablissement som var åpenlyst femstjerners pretensiøst, med stivede hvite duker og tjueni forskjellige bestikk. Selv i den fineste hettegenseren min passet jeg ikke akkurat inn. 23

Keith svarte som vanlig: «Du er vakker uansett hvor du er, og uansett hva du har på deg.» Jeg vurderte hvor mye skade jeg kunne gjøre med de fire tilgjengelige knivene, spesielt fiskekniven, som var et nytt og interessant redskap. Ikke så veldig skarp, men du trenger ikke barberkniv for å ramme øynene. Og smørkniven hadde et tungt sølvhåndtak, perfekt å slå med. Og så var det krystallglassene, som kunne knuses til sylskarpe kanter, og porselenstallerkener som kunne brukes som dødelige frisbeer … Vi gikk ganske kort tid etter det. Jeg har en viss stil. Jeg kaller den urban outsider. Kort fortalt lærstøvler med stålhette og mørke militærbukser, med hettegenser over. Enkelte av genserne mine har ord på – enten i form av en logo eller trykket på. Alle har blitt vasket så mange ganger at det er umulig å lese dem. Jeg bruker ikke penger på klær, verken festkjoler eller nye hettegensere. Men jeg investerte nylig i en ny kniv, en balisong, også kjent som en butterflykniv. Når du folder stålhåndtakene sammen, som sommerfuglvinger, har de et helt utrolig dragemønster. En enkel bevegelse med håndleddet, så åpner håndtakene seg, og bladet kommer til syne, klart for mord og maltraktering. Jeg elsker den nye kniven min, og sitter i flere timer hver kveld og åpner og lukker den, beundrer det utsøkte håndverket, og åpner og lukker og åpner den igjen. I kveld har jeg balisongen stukket ned i støvelskaftet. Det er en av de viktigste grunnene til at jeg gikk ut. Jeg ville prøve hvordan det føltes å gå omkring med et skjult våpen. Fordi dating … En jente som meg, med en fyr som ham … Keith Edgar er frilans IT-analytiker. Han er også true crime-entusiast, og anser seg selv som en av de fremste ekspertene på Jacob Ness. Jeg møtte ham i desember, bare fordi jeg trengte noe informasjon om livet til Jacob før han fant meg. Den gangen hadde jeg antatt at Keith skulle være en håpløs nerd som bodde i en kjellerleilighet og siklet over åsteds24

fotografier slik andre sikler over porno. Han var sikkert blind som en flaggermus, månerund og måneblek og hadde en fetisj for Doritos og energidrikker. Men i stedet … Han er høy, med slank og veltrent kropp, tykt mørkt hår og ufattelig blå øyne. Han liker Tom Ford-dresser og – midt på natten, når jeg tenker på ting jeg ikke vil tenke på – antakelig Calvin Klein-underbukser. Han er utrolig smart og kan analysere en politirapport eller en overgriperprofil nesten like raskt som meg selv. Min nyeste teori er at han enten er det første positive som har skjedd i livet mitt på veldig lenge. Eller at han er seriemorder. Hvilket er ett av mange problemer med kvelder som dette. Jeg klarer virkelig ikke å bestemme meg. Og jeg vet ikke om det i seg selv forteller meg noe om ham, eller bare enda flere ting jeg ikke har lyst til å vite om meg selv. Nå sitter jeg ved bordet ved veggen i den folksomme restauranten og teller utganger. Ytterdør, bakdør, kjøkkendør, som sikkert også har en vei ut på baksiden. Tre. Jeg hadde foretrukket fem. Rett overfor meg sitter Keith og ser meg kakke fingrene mot den klisne bordplaten, og rister på hodet. «Fire,» korrigerer han, og har allerede resonnert seg fram til hva jeg tenker. «Det er et vindu som er stort nok til å unnslippe inne på herretoalettet, i hvert fall. Du må sjekke dametoalettet selv.» Han nikker i retning av toalettene. De ligger på den andre siden av baren, som står som en rund blink midt på gulvet. Irriterende planløsning, spør du meg. Seks skritt for å dukke til venstre, seks for å flykte mot høyre, siden denne hindringen står midt i veien. Men flere fluktruter er flere fluktruter. «Jeg tror jeg tar spareribs med chipotle- og lønnesirupsglaze,» sier Keith muntert og løfter opp menyen. «Du er en modig mann som går ut i kasjmir for å spise spareribs.» 25

Jeg blir belønnet med et strålende, hvitt smil. Seriemorder, tenker jeg igjen. «De fleste ville anse meg som en modig mann for å dele bord med deg.» Sjarmerende også. Typisk. «Jeg har kjøpt meg en ny kniv,» sier jeg. «Jeg vil ha søtpotetchips ved siden av. Enn du?» Jeg skuler mot ham. «Coleslaw.» «Mener du det? Ingen velger coleslaw i stedet for chips. Nå er du bare vrang.» Jeg skuler enda mer. Han vifter med mobilen. «Jeg kan søke opp noen undersøkelser hvis du vil: Coleslaw versus chips og mennesker som lyver om sine innerste lengsler. Ikke tving meg til å gå full nerd. Du vet at jeg gjør det.» Og det hadde han gjort også. Sjarmerende, vinnende og smart. Drittsekk. Jeg fortsetter å studere menyen. Jeg føler meg engstelig og utilpass. Hendene som holder menyen, virker fremmede for meg. Neglene er klippet korte, og verken polert eller lakkert. Håndflatene er fulle av træler. Jeg har praktiske hender, sier jeg til meg selv. Kapable hender. Men praktiske og kapable til hva? Jeg vet ennå ikke hva jeg skal gjøre med en mann som Keith. Han er åpenbart interessert i meg, men også tålmodig og forståelsesfull. Av og til sier han til og med nøyaktig de rette tingene, men det gjør det ikke bedre, det gjør meg mistenksom. Han er for kunnskapsrik, for forståelsesfull. De sier at Ted Bundy også hadde en egen overtalelsesevne. «Spareribs og søtpotetchips,» sier Keith. «Kylling og coleslaw,» parerer jeg. «Og å drikke?» Jeg rister på hodet og peker på vannglasset. Jeg drikker nesten aldri. Han bestiller en øl, men vanligvis bare én. Av hensyn til min avholdenhet, eller fordi han er en like stor kontrollfrik som meg selv? Det er dette som er poenget med 26

dating. Å bli kjent med hverandre. Finne ut svarene på disse spørsmålene. Hvem er han egentlig? Hvem er jeg egentlig? Og enda mer spennende: Hvem kan vi bli sammen? Jeg sverger på at jeg har svettet gjennom T-skjorten, og jeg har mistet appetitten allerede. Serieovergripere kan jeg takle. Denne kvelden, derimot, kan ta knekken på meg. En gang var det en vakker jente som het Flora, og som lo og flørtet med alle guttene. Men nå? Mobilen vibrerer. Det føles som en livline. Jeg river den opp av lommen, desperat etter å tenke på noe annet. Men i neste øyeblikk … Jeg ser opp på Keith og rynker pannen. «Må du gå?» spør han. Han tar seg ikke bryet med å skjule skuffelsen. «Vi må gå. Begge to.» «Begge to?» Han retter seg opp, tydelig nysgjerrig. Jeg holder mobilen mot ham for å vise ham meldingen. «Kriminalbetjent D.D. Warren. Hun vil treffe oss begge to. Med det samme.» Keith slenger kontanter på bordet, griper skinnjakken og reiser seg før jeg rekker å skyve stolen tilbake. Jeg ser den samme gnisten i ansiktet hans som jeg føler i mitt eget. Jaktinstinktet våkner til live. Han er virkelig perfekt, tenker jeg. Og føler det betryggende presset fra den nye kniven mot leggen idet jeg følger ham ut av baren. D.D. Warren er drapsetterforsker i Boston-politiet. Hun har kort, krøllete, blondt hår, krystallklare, blå øyne og en knivskarp kjeve. Ingen ville kalle henne vakker, men hun er slående på en kjølig, lett skremmende måte. Den første gangen jeg traff henne, slo hun meg som en kvinne som ikke tålte noe tull og ikke la fingrene imellom. Hun har ikke skuffet meg så langt. Selv om jeg studerte i Boston da jeg ble bortført, var D.D. aldri involvert i saken min. Kidnappingen falt under FBIs jurisdiksjon. Jeg møtte D.D. fem år etter at jeg ble satt fri, 27

da jeg hadde gitt opp å få sove og flyttet til Boston for å jakte på overgripere. Vårt første møte fant sted mens jeg sto bundet og naken over en blivende voldtektsmann jeg hadde utslettet med en kjemisk brann. D.D. ville diskutere min tvilsomme tilnærming til bekjempelse av kriminalitet. Jeg ville sørge for at det gikk tydelig fram at det var han som begynte. Jeg vil ikke påstå at vi har et enkelt forhold, men for et år siden ba hun meg om å ta på meg rollen som informant. Jeg tror hun sakte, men sikkert prøver å verve meg over til hennes side av lov og orden. Men ærlig talt, hennes måte involverer altfor mye papirarbeid. Jeg tror heller det bare er et spørsmål om tid før hun tar skrittet over i min verden. Kanskje vi begge har et poeng. Jeg har ikke mange venner. I likhet med mange overlevere som sliter med posttraumatiske stresslidelser, klarer jeg ikke å stole på, dele med eller betro meg til andre. Men jeg har respekt for D.D. og regner henne som en medarbeider. Og selv om hun kan være veldig gretten, hender det jeg tror hun nesten liker meg. Litt. For ni måneder siden samarbeidet vi om å løse en drapssak hvor en kvinne hadde drept mannen sin. D.D. kjente igjen den mistenkte – den gravide kona – fra en sak hun hadde jobbet med seksten år tidligere. Jeg kjente igjen offeret – mannen – fra en bar hvor han hadde møtt kidnapperen min, Jacob Ness. Både D.D. og jeg hadde spørsmål vi ville ha svar på. Og underveis lærte jeg en del ubehagelige sannheter. For det første: Jacob Ness, som jeg hadde tatt livet av med mine egne hender, var mistenkt i seks andre savnetsaker, etterforskninger som sannsynligvis aldri ville bli løst nå som han ikke lenger kunne bidra med noen informasjon. For det andre: Jacob Ness, som jeg offisielt hadde nektet å diskutere med politi og FBI etter at jeg ble reddet, hadde antakelig levd et mye mørkere liv med mange flere onde handlinger enn selv jeg hadde hatt mistanke om. Han hadde hatt et nettverk på det mørke nettet, og benyttet seg 28

av datakunnskaper som en langtransportsjåfør som sluttet på skolen og aldri hadde åpnet en bok, umulig kunne være i besittelse av. Han hadde også tilgang til en form for hytte hvor han hadde holdt meg fanget i begynnelsen, og hvor han kunne ha holdt andre også. Og likevel hadde FBI aldri klart å finne ut hvor den befant seg – vi begynte å kalle den «monsterets hule» – noe som igjen antydet en kriminalteknisk finesse som ikke samsvarte med bakgrunnen hans. For det tredje: Jeg trodde jeg visste alt som var å vite om den onde, grusomme, fryktelige mannen som hadde hatt full kontroll over hvert åndedrett jeg tok i fire hundre og syttito dager. Jeg tok feil. Det er her Keith Edgar kommer inn. Med hans datakunnskap og selverklærte ekspertise på temaet Jacob Ness var han en logisk kilde til ytterligere informasjon om Jacobs videre kriminelle historie. Det at Keith tilfeldigvis så ut som Ted Bundy, var bare et uheldig sammentreff, det var i hvert fall det jeg sa til meg selv. Keith og jeg samarbeidet med kriminalbetjent Warren og FBIs operasjonsleder Kimberly Quincy, og klarte til slutt å avdekke Jacobs brukernavn og passord til det mørke nettet. Det gjorde Keith i stand til å begynne å nøste opp en del av Jacobs aktiviteter på nettet åtte år tidligere, og til og med løse en drapsgåte. FBI hadde demonstrert sin takknemlighet ved å ta fra ham laptopen. Operasjonsleder Quincy hadde mumlet noen beklagende floskler der og da – FBIs regelverk, FBIs krimteknikere, FBI bla-bla-bla. Jeg ble ekstremt irritert. Keith ble fullstendig knust. Men ikke altfor mye, og det fikk meg til å lure på hvor mye informasjon han hadde kopiert/memorert/kartlagt før Quincy tok fra ham leketøyet. Datanerder kan være svært oppfinnsomme, og tar ikke føderale lover og regler så altfor alvorlig. I månedene som har gått, har jeg aldri spurt Keith direkte hva han gjorde. Han holder kortene tett inntil brystet, så jeg gikk ut fra at han ikke ville fortelle meg det. Men om han skulle komme over ny og eksplosiv informasjon, er jeg 29

sikker på at jeg får vite det aller først; han ville bare aldri avsløre kilden. Vi arbeider godt sammen. Det er det jeg sier til meg selv idet Uber-sjåføren slipper oss av utenfor Boston-politiets hovedkvarter. Selv på denne tiden av døgnet stråler glassmonsteret av lys. Keith og jeg sier ingenting. Vi går inn i lobbyen, hvor D.D. Warren allerede står og venter på oss. På gulvet ved siden av henne står det en liten reiseveske. I det øyeblikket vet jeg det. Keith stopper ved siden av meg. Han vet det også. «De har funnet noe,» hvisker han. «De har funnet noen,» retter jeg. Og hvem hun enn er, er jeg allerede veldig trist og synes veldig synd på denne stakkars kvinnen som jeg aldri har møtt, men som jeg for alltid vil være knyttet til. Begge to har en gang møtt Jacob Ness. Og ingen av oss kom trygt hjem igjen.