Drepende drage Angrende hund
Karin Fossum
Drepende drage Angrende hund Roman
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-72440-5 ISBN 978-82-02-9235-1 (Bokklubben) 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: (drage) Mina Mimbu/Arcangel Images, (barn) Isabelle Basmadjian /Arcangel Images Sats: Type-it AS, Trondheim, 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2021 Linjene på side 195 fra diktet «Finnmarksmor 1944» av Olav H. Hauge. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
There are truths that lie beneath the surface of the words. Truths that rise up without warning, like the humps of a sea monster, and then disappear. Nicholas Edward Cave
Sover du, Ellinor? Nei, jeg sover ikke. Skoa hennes klakker så fælt når hun går, jeg blir så sliten av det. Det blir jeg også, hva syns du vi skal gjøre? Jeg syns vi skal kakke henne hardt i hodet med ei jernstang og legge henne i trillebåra og kjøre henne av gårde til kjøttvarefabrikken og stappe henne i den store kverna så hun kommer ut i tynne strimler. Så lager vi en kjempestor kjøttbolle av henne og triller henne ut i skogen, så alle de ville dyra kan komme og spise henne opp. Reven kommer, og rådyret og grevlingen, og kanskje noen sultne løsbikkjer, og når alle sammen er mette, kommer kråkene og hakker i seg restene. Skal vi gjøre det nå med det samme? Nei, vi må vente til natta, Aksel, når alle sover. Til natta, Ellinor, når det er mørkt og stille og ingen kan se oss.
7
Det falt ham aldri inn. At hans første spede forsøk på protest, en forsiktig bemerkning han lot falle under middagen, sagt med skrekkblandet fryd, ungdommelig pågangsmot og sprukken stemme, skulle velte overende alt han hadde av trygghet. Alt han trodde på og tok som en selvfølge, foreldrenes gunst og deres vilje til beskyttelse, en hendelse som skulle prege ham i årene som fulgte, en heftig skam han ennå bar på i en alder av førti. Hendelsen hadde påvirket stemmen hans, som fra den dagen av ble presset ned i et unnskyldende leie, den hadde påvirket blikket, som var unnvikende, og kroppen, som hadde det luskende ganglaget til en tyv. Beruset som han var av dette nye, at han ikke lenger var et barn, men en tenåring som hadde gjennomskuet de voksnes verden, deres løgner og deres hang til overdrivelser og deres misbruk av makt, og som endelig, i en alder av tretten, satte seg fore å avsløre dem. Første juledag. Klar himmel og tørr kulde. Kalkun i fløtesaus, med rosenkål og syltede Victoria-plommer fra hagen. Mora ga seg til å snakke om etterkrigsårene, og alt de 8
måtte greie seg uten, for å påpeke at han og søsteren levde i overflod. De skulle kjenne det i hver munnfull at de var heldige unger, nærmest i en særstilling sett i forhold til andre barn andre steder på kloden. Kalkunkjøttet, det hvite, magre, med sitt gylne, sprøstekte skinn, vokste i munnen hans. Han visste at det var det hun ville, han skulle tvinges ned i ydmykhet. Ta fra ham verdien og stemmeretten, slik at hun og faren framsto som selvfølgelige autoriteter. Hun næret en dyp frykt for framtida, en tid da sønnen ville vokse henne over hodet og bli grov i målet, en som så ned på henne og som kunne avsløre hennes svake punkter. Aksel satt med en bit kalkun på gaffelen da mora kom med sin melding om de karrige årene. Han lot gaffelen falle. Hva var det dere manglet, da? spurte han freidig. Dere bodde jo på bondegård både du og far, med kuer og høner og egg og melk og kjøtt og jeg vet ikke hva. Og det var vel ingen som lå i buskene og skjøt på dere heller. Og så, dørgende stillhet. Det grusomme gikk opp for ham i det samme, hva han hadde begitt seg ut på, og stillheten skremte vettet av ham. Han så ingen annen utvei enn å fortsette sin frekke tirade, med en stemme som var begynt å pipe, for han var i den alderen, og for å dekke over brukte han mer kraft. Biff og koteletter, gaulet han, og epler fra hagen og bringebær fra buskene. Folk i byen hadde jo ingen ting. Mer illevarslende stillhet. Han kvekket fram sitt siste kort. Mangla vel bare kaffeplanter, antagelig. Faren, som var ti år eldre enn mora, og som aldri ytret seg 9
om noe som helst, som var så fåmælt at de knapt nok kjente stemmen hans, annet enn som utydelig mumling når han ble tvunget til å komme med en uttalelse, forvandlet seg foran øynene hans. Stemmen skalv av raseri med en hittil ukjent kraft, da han felte sin dom over sønnen. Krigen, sier du! Du vet ikke en dritt om krigen. Du vet ikke en dritt om hva vi hadde eller hvem som lå i buskene og skjøt, din bortskjemte lille skittunge! Vindusrutene klirret. Eller, det var kanskje farens gebiss, og vannet i mugga bølget i den hatske strømmen av ord. Ord som dryppet av nedlatenhet og forakt. Etter noen åndeløse sekunder, angrep han på nytt. Så du vil i krigen, kanskje? Du har ikke mer tæl enn en vattnisse. Han var tydeligvis inspirert av juledekorasjonen på bordet, som Ellinor hadde laget av en dorullkjerne, med bomull og rødt kreppapir. Og ordstrømmen fortsatte. En tale om krigens terror, så velformulert at man kunne tro han hadde forfattet den en gang for lenge siden, og bare hadde ventet på en god anledning til å framføre den. Så var det plutselig over. Det stygge dyret trakk seg innover i farens kropp, det svarte i øynene forsvant og han gomlet i seg av maten med sitt klirrende gebiss. Ansiktet var det samme gamle igjen, uttrykksløst og hardt som stein. Aksel skjønte akkurat da, i det øyeblikket ordene falt, at han og søsteren Ellinor alltid hadde levd på nåde, alltid hadde spist på nåde, og denne refsende mannen ved bordet var den egentlige faren. Han hadde ventet på en mulighet, hadde ligget i bunnen av en sump, nå var han kommet til overflaten. Og ingen mennesker var det de utga seg for, alle 10
bar på et stygt dyr, og hvis han ikke var forsiktig i sin omgang med dem, ville monsteret stige fra dypet i dem alle. Desember med hvite fonner. Søsteren Ellinor satt taus ved bordet med hendene i fanget, blek som snøen utenfor. Hun var bare åtte år da hun sluttet å spise. Man kunne ikke si om Aksel Adelson at han var en barsking, men han var ikke noen pingle heller. En meter og åttisju, grå i tinningen og blond på toppen, og slett ikke verst å se på, men selv hadde han ingen formening om hvem han var eller hvordan han så ut. Han hadde brede hofter til mann å være, to vakre, buede spina iliaca var skjult under klærne. Knærne var runde som rotknoller, føttene var smale bakerst ved hælen og bredte seg ut i vifteform som føttene til en and. Disse tingene hadde han etter faren Annar. Volvoen brummet der han kjørte gjennom bebyggelsen. Han kjørte svært forsiktig, det var alltid noen drittunger langs veien som ikke hadde vett. I det hvite huset på høyre hånd bodde det en gang en familie fra Finnmark. En vakker sommerdag omkring St. Hans hadde faren gått amok med en kjøttkniv og jaget kona og sønnen rundt i huset, fra rom til rom og opp og ned trapper, så møbler veltet og porselenet gikk i knas, mens han brølte i avsindig raseri, og de som bodde i det brune huset ved siden av hørte spetakkelet gjennom åpne vinduer og ringte politiet. Det ble sagt at mannen kjørte kniven i konas lår mens hun sto presset inn mot kjøkkenbenken, og at spissen trengte så dypt inn i lårbeinet at den ikke var til å rikke, så gærningen fant en ny kniv i skuffen og ville hogge seg inn 11
i magen hennes, inn i det bløte vevet, men hun nådde så vidt å snu seg til siden. Knivbladet traff ingen vitale organer. Hvor sterk er smerten, tenkte Aksel, når den ikke kan lindres på annet vis enn ved å flytte den over på en annen. Gjøre den synlig for all verden, se, her er den! I dette mennesket som skriker. Finnmarkingen hadde flerret seg ut gjennom stengselet, for deretter å ende opp bak et annet stengsel på åtte kvadrat. Kanskje var det likevel en frihet i dette. Ingen venter seg noe av en knivdesperado som ligger på en brisk med hendene under hodet. Sønnen i huset hadde ikke våget å gripe inn. Han var tretten år, som Aksel var da han trakk foreldrene i tvil, og sterk var han visst heller ikke. Han forlot sin blødende mor og rømte til skogs, og måtte leve med skammen resten av livet, at han ikke gikk imellom. Monsteret var kommet opp til overflaten. Aksel tenkte på disse tingene mens han kjørte. På sin egen skam, som hadde ligget lenge og gjæret, og som i løpet av et langt liv var blitt til noe annet, noe sterkt og berusende som han nippet til i det skjulte. En flammende, rødmende skam ble synlig i kinnene når han tenkte på hendelsen ved middagsbordet. Det heftet ved hele ham. Faren, som han og søsteren kalte Alvoret, var død og begravet. Ondsinnede celler hadde rottet seg sammen, vandret fra prostatakjertelen og hele veien opp til hjernen, der de formerte seg som gærninger og klumpet seg sammen til en svulst, som fikk faren til å lalle uforståelig som 12
en fyllik, og dessuten gråte en hel del da han lå på det siste. Hver gang siden, når Aksel satt i moras stue med en syrlig replikk på tunga, trakk han seg i siste sekund. Hun ville svare ved å minne ham på den kalkunmiddagen, eller komme med en velkjent replikk: Hvis faren din hadde hørt deg nå. Han tenkte på disse tingene mens han kjørte, og på bildene han hadde av seg selv, at hvis noen åpnet ham etter døden, ville de ikke finne annet enn vatt. Kanskje hadde faren også hatt en hemmelig drøm om å kjøre kniven i noen, for i det korte øyeblikket ved bordet hadde Aksel fått et glimt av en farlig mann. Faren hadde forresten alltid hatt noe kjerring-aktig over seg. Tynn og langlemmet med mjuke, sleivete bevegelser. Ansiktet var uten mimikk, bare det dystre alvoret. Tror du livet er en lek, gutt? Mora var mannhaftig, høyrøstet og skråsikker. Ansiktet reinskurt og uten farge, kroppen uten duft, øynene uten glans, bare den stramme permanenten med stive krøller. Farens latter hadde han knapt nok hørt, moras latter var høy og skrallende, og ble alltid etterfulgt av et forlegent smil fordi hun hadde sluppet seg utfor. Der var huset til Arvid med brannskadene, det gule huset til Gøran og Lisbeth, og huset der mora bodde, der han og Ellinor vokste opp. Husveggen kom til syne mellom trærne, illevarslende rød, og han svingte inn til siden for å se det på avstand. Huset så tilforlatelig ut, der det lå mellom tunge trær, vak13
kert og velholdt med en frodig hage, epler og plommer, roser og stauder og en stor, hellelagt terrasse. Men det var om sommeren. Nå falt det noen tørre snøfnugg, han så dem gjennom frontruta. Nei, tenkte han, de faller ikke, de hopper og danser. Noen fløt sidelengs, noen landet lydig på marken, andre ville opp igjen mot himmelen, slik tankene hans, og følelsene, alltid hoppet og danset, aldri la seg til rette i en visshet om noe sikkert eller en følelse som varte over tid. Aksel var en flyktig mann. Det lå en svak bevegelse i lufta, og fnuggene var viljeløse som han selv og overgitt vindene. Den stygge sannheten om meg kommer aldri fram, tenkte han, men den begynner å veie litt. Tidlig i oktober og tidlig med snø. Han satt en stund med hendene på rattet og betraktet det røde huset på avstand, mens tankene føyk som snøfnuggene, nedover mot marken, sidelengs og oppover mot himmelen. Han likte seg godt i bilen. Kapslet inn, utilgjengelig og beskyttet. I bilen var det lett å endre retning, velge en annen vei, et annet mål, eller bare dra hjem igjen, om han hadde kunnet. Han var sikker på at mora sto ved vinduet og speidet etter ham, han var en anelse for seint ute. Helt med vilje, og med en følelse av makt som han nøt i noen fattige minutter, mens tiden hakket løs på henne. Slik at hun fikk kjenne på angsten, at sønnen ikke holdt avtalen de hadde gjort, at han kanskje ikke kom i det hele tatt, at han aldri mer ville komme, for det kom ingen andre. Ansiktet så han tydelig for seg, rynket og blekt og med et merkelig uttrykk som ikke noe navn, 14
som engstelse eller glede, håp eller forventning, det var bare et tomt fjes. Hun tenkte kanskje, jeg drar på årene og jeg er syk. Jeg kan dø når som helst. Jeg vil ikke vite av noen sannhet, ingen anklager om hvor jeg har feilet, hvor har jeg egentlig feilet, jeg skjønner det ikke. Men noe puster i rommet når jeg går her alene, et vesen som prøver å fortelle meg noe, som prøver å trekke meg nedover mot erkjennelsen. Men hva skal erkjennelsen være godt for, den fører ikke til annet enn fortvilelse. Slik tenkte hun kanskje der hun sto i vinduet og ventet. Aksel kjørte det siste stykket fram, svingte inn foran skifertrappa og slo tenningen av. Så forsvant han i et voldsomt sug. Som å sitte ved bredden av Saltstraumen og fiske små-sei, og betrakte båtene som ville inn gjennom sundet, som ble liggende og svirre rundt som papirbåter uten styring, som å kaste snøret og se at duppen forsvant, at den ble trukket nedover mot dypet av tidevannets hvesende kraft, så sterk at det var som en kjempefisk på kroken. Hun trakk ham ned. I tankene, fremdeles sittende i bilen, satte han fingeren på ringeklokka, hørte lyden skingre inne i huset og så for seg mora som kom stabbende med korte skritt. Åh! ville hun si, er det deg? Selv om de hadde en avtale. Han skulle hogge ved for henne, og klokkeslettet var de enige om. Likevel ville hun stå i den åpne døra og se overrasket ut, som for å antyde at hun var et travelt menneske og hadde viktige ting fore, og derfor rent hadde glemt at sønnen skulle komme. 15
Han skrittet over grusen på lange bein og satte fingeren på dørklokka. Det kneppet i låsen. Åh! sa hun, er det deg? Han fulgte etter henne inn, huset luktet av tobakksrøyk. Ja, nå er det virkelig på tide at jeg får noe ved, sa hun. En anklage, følte han, fordi han ikke var kommet før. Hun duret videre og var foran ham i løypa. Det er jo noe eget med vedfyring, da, det er en helt spesiell varme, når det knitrer og lukter bjerkeved og gnistene fyker. Synd at du ikke har vedfyring i leiligheten din, det kunne du ha spart mye penger på. Du tørker vel støv av ovnene dine? Hvis det legger seg mye støv, kan det begynne å brenne. Vi tar vel en kaffekopp først, jeg har litt på kanna. Har du hørt noe fra Ellinor? Jeg hører aldri et ord, hun har ikke vært her på lenge. Hun snakket uten å se på ham. Stemmen var sterk og tvingende uten melodi, det var ikke rom for nyanser. Han falt ned i en lenestol mens hun skramlet med porselenet ute på kjøkkenet. Han kunne ha sagt så mye om søsteren Ellinor, for eksempel en enkel sannhet. Hun liker deg ikke. Hun har aldri likt deg. Hun kommer aldri til å like deg. Blikket hans søkte til veggen med fotografiene, gamle bilder med et blålig skjær, som fikk alle til å se sykelig anemiske ut. Han selv i en altfor stor dress og søsteren i rosa kjole. Noen bilder fra skiløypa og mora som brud, med slør og myrtekrans, faren stram og alvorlig i sort dress. Han så barometeret som faren hadde fått i gave av kolleger da han fylte femti, det var på størrelse med en middagstallerken og 16
hadde en vakker ramme av nøttetre. Hver kveld etter Dagsrevyen hadde han hatt for vane å stille seg opp foran det fine instrumentet og banke tre ganger på glasset, for å se om pila pekte nedover mot lavtrykk eller oppover mot høytrykk. Det var noe svært andektig ved hele operasjonen, kanskje faren fikk en følelse av kontroll. Han hadde kartlagt neste dag, hvordan luftmassene ville forflytte seg, varme og kalde fronter over Europa, det gjaldt å være i forkant. Mora kom gående med kaffen. Satte koppene på bordet og rettet på dem så de sto riktig. Skjenket i til ham fra den gamle termokanna, som en gang hadde gått i gulvet så hanken brakk. Faren hadde reparert den med superlim, og slik hadde hun spart flere hundre kroner, som hun sa, med triumf i stemmen. Alltid godt med noen kroner spart. Å spare penger var hennes fremste talent og hennes store fryd. Sløseri er en uting. Vi vet aldri hva som ligger foran oss av prøvelser, det er lurt å ha noe i bakhånd. Og så et blikk på ham, skarpt som glass, for å minne ham om krigen. Aksel hadde tenkt så mange ganger som barn, og videre opp gjennom årene, at kjærlighet var noe han ville finne i moras blikk. Se den som et mildt lys, kjenne den som en mykhet i kroppen, fornemme den som en varme i stemmen, at han var elsket. At han var holdt og beskyttet og løftet mot lyset, at han var trygg i fare. At han kunne bade i all denne kjærligheten og føle seg rik, og legge seg opp reserver for de prøvelser som skulle komme, som hun alltid snakket så mye om. Han hadde lett gjennom hele barndommen og oppveksten, og årene som fulgte etter, lett etter anerkjennelse og forsikring, at han var noe verdt. Men moras blikk var alltid 17
vurderende, bevegelsene var harde og kantete og stemmen var skarp. For hvis hun slappet av og senket skuldrene og stilte seg åpen, med alle sine feil og mangler, da kunne noen angripe. Altså, sa hun, og så på Aksel, med øyne uten kjærlighetens lys, og med en stemme uten varme. Har du hørt siste nytt? Det har du sikkert ikke, for det har ikke stått noe om det i avisa, det er blitt dysset ned alt sammen. Men jeg hørte det da jeg var i butikken, av hun som står i kjøttdisken. Den yngste til Østergård som du var så mye sammen med, før da du var yngre, dere reiste jo på Interrail nedover i Europa, husker jeg, Hellas og greier, og jeg vet ikke hvor dere ikke var hen. Leffe? sa han spørrende. Leffe? gjentok hun dumt. Var det kallenavnet hans? Ja, ikke at Leif er så mye bedre, for å si det sånn, litt slapt synes jeg nok, litt karakterløst. Men altså, Leif Østergård. Husker du foreldrene hans? Du fløy jo mye på gården der oppe som guttunge, husker du Anders og Eldbjørg? Han nikket bekreftende. Han husket at Anders, faren til Leffe, alltid sa navnet sitt med en tydelig D, sånn som man gjorde det i Sverige. Han husket Eldbjørg, lys og mild, ansiktet hennes i det åpne kjøkkenvinduet og den varme stemmen. Nå må dere være snille, gutter, ellers kommer jeg og tar dere! Friheten oppe på Østergård, der han og Leffe fikk stå på tunet og skyte på tomme melkekartonger med luftgevær, enda de bare var for skittunger å regne, var hans barndoms 18
paradis. Anders og Eldbjørg brydde seg ikke om alt som kanskje kunne hende, ryker det et øye, så ryker det et øye, her tar vi ikke sorgene på forskudd, livet er en lek. Hva er det med Leffe? spurte han nervøst. Mora så triumferende på ham. Det skjedde nesten aldri at hun hadde noe å fortelle som Aksel ikke allerede visste, han jobbet i lokalavisa. Visste du at Anders og Eldbjørg Østergård har bursdag på samme dag? Nei. Men det har de, altså. Rare greier. Hun tok seg god tid. Hun smattet på sensasjonen som et drops, hun drakk av kaffen, satte koppen tilbake på skåla, flyttet den noen centimeter til høyre, som for å si, at her er alt i orden. Men det har de altså, gjentok hun, de har bursdag på samme dag. Og da feirer de alltid begge dagene samtidig, for da sparer de jo noen kroner på det. Og den tjuende september fylte de åtti begge to, så da slo de skikkelig på stortromma og inviterte alt som kunne krype og gå. Ikke at jeg ble invitert, men det hadde jeg ikke ventet heller, jeg treffer dem bare i butikken av og til, og da hilser vi bare. Hun drakk av kaffen. Satte koppen på skåla og skjøv den noen centimeter innover på bordet. Det er visst veldig god plass i våningshuset på Østergård, har jeg hørt, ja det vet vel du, som har vært der så mange ganger, de har tre stuer. Ja, sa han. Og stuene ligger etter hverandre innover i huset som vognene på et tog. Men Leffe og jeg var alltid i dagligstua, og den er ikke veldig stor. Det lå en katt i hver eneste 19
stol, husker jeg, og bikkja pleide å ligge foran ovnen. Skrotten, sa han, og smilte ved tanken. Mora krammet hendene i fanget og glattet på forkleet. Så de dekket på i alle tre stuene, sa hun. I finstua, som ligger innerst, står det visst et flygel, har jeg hørt, husker du det flygelet? Aksel nikket. Anders pleide å dra en låt når han var i humør til det, sa han, og så for seg den sterke gårdbrukeren i grønn kjeledress fra Felleskjøpet, sittende på pianokrakken, vuggende i takt med tonene mens han spilte «Am strande». Men altså, de skulle feire, sa mora, helt uten å se på ham, for da kunne hun komme ut av det som skuespilleren på scenen. Hun ville ikke ha noen innvendinger fra publikum. Og maten bestilte de fra et catering-firma, og da snakker vi snitter til førti mennesker, og salater og sauser og dessert. Aksel lyttet nervøst. Han så på moras hender som lå krammet i fanget, tørre, harde arbeidshender. Hender som hadde vasket og skrubbet, som aldri klarte å omstille seg fra det brune belegget i bunnen av toalettet til et bløtt barnekinn. Og de pyntet seg etter alle kunstens regler, sa hun, og flere av gjestene ankom i bunad, de er nå engang bønder, jeg er sikker på at det skranglet i søljer og belter. Og tunet var fullt av parkerte biler og det var fakler hele veien opp. Og da alle hadde avlevert gavene sine og sto der med et glass i hånda, og de ikke ventet flere gjester, kjørte en svær kassebil inn på gården. Det var maten som kom fra cateringen. Og den ble båret inn på kjøkkenet på store plastfat, og Eldbjørg satte fatene ut på bordene. Mora så på Aksel med et blikk som sa, følg med nå! Men da kom det enda en bil. 20