Analfabeten
Agota Kristof
Analfabeten Oversatt av Henninge Margrethe Solberg, MNO
Agota Kristof Originalens tittel: L’Analphabète Récit autobiographique Oversatt fra fransk av Henninge Margrethe Solberg © Ed. Zoé, 2004 Published by arrangement with Agence littéraire Astier-Pécher ALL RIGHTS RESERVED Etterord: © Simon Stranger, 2021 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-68100-5 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: © Naumov S/Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2021 Satt i Sabon og trykt på 70 g Holmen Book Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Innhold
Begynnelsen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fra tale til skrift . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Dikt. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Klovnestreker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Morsmål og fiendespråk . . . . . . . . . . . . . . Stalins død . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Erindringen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Flyktninger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ørkenen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hvordan blir man forfatter? . . . . . . . . . . . Analfabeten. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Om Kristof, kaniner og krigens ødeleggende kraft av Simon Stranger . . .
7 11 15 19 23 27 33 37 41 45 51 55
Begynnelsen
Jeg leser. Det er som en sykdom. Jeg leser alt jeg får tak i, alt jeg får øye på: aviser, skolebøker, plakater, papirlapper jeg finner på gata, matoppskrifter, barnebøker. Alt som er trykt. Jeg er fire år. Krigen har nettopp begynt. På dette tidspunktet bor vi i en liten landsby som verken har jernbanestasjon, strøm, innlagt vann eller telefon. Far er den eneste læreren i landsbyen. Han underviser på alle trinn, fra første til sjette. I samme klasserom. Det er bare skolegården som skiller skolen fra huset vårt, og vinduene vender ut mot mors kjøkkenhage. Når jeg klatrer opp til det siste vinduet inn mot det store klasserommet, ser jeg alle elevene, og forrest far, som står og skriver på tavla. Fars klasserom lukter kritt, blekk, papir, ro, stillhet, snø, selv om sommeren. 7
Agota Kristof
Mors store kjøkken lukter slaktede dyr, kokt kjøtt, melk, syltetøy, brød, vått tøy, babytiss, travelhet, støy, sommervarme, selv om vinteren. Når været hindrer oss i å leke ute, når babyen skriker høyere enn vanlig, når broren min og jeg bråker og herjer for mye på kjøkkenet, sender mor oss til far for at vi skal få «straff». Vi går ut av huset. Broren min stanser utenfor skuret der vi oppbevarer ved: – Jeg vil heller bli her. Jeg kan hugge opptenningsved. – Ja. Da blir mor glad. Jeg krysser skolegården, jeg går inn i det store klasserommet, jeg stanser ved døren, jeg senker blikket. Far sier: – Kom hit. Jeg går dit. Jeg hvisker ham i øret: – Straff … Mor … – Noe mer? Han spør «Noe mer?» fordi jeg av og til får en lapp fra mor som jeg må gi ham uten å si noe, eller så må jeg si et ord: «lege», «nødstilfelle», og noen ganger bare et tall: 38 eller 40. Alt sammen på grunn av babyen, som stadig har barnesykdommer. Jeg sier til far: 8
Analfabeten
– Nei. Ikke noe mer. Han gir meg en bildebok: – Gå og sett deg. Jeg går bakerst i rommet, der hvor det alltid er ledige plasser bak de eldste. Sånn går det til at jeg som lite barn, helt tilfeldig og uten å merke det, blir smittet av den uhelbredelige lesesyken. Når vi besøker mors foreldre, som bor i en by i nærheten i et hus med lys og vann, tar bestefar meg i hånden, og så går vi en runde i nabolaget sammen. Bestefar finner fram en avis fra den store frakkelommen sin og sier til naboene: – Se her! Hør her! Og til meg: – Les. Og jeg leser. Flytende, uten feil, i det tempoet jeg blir bedt om. Bortsett fra stoltheten til besteforeldrene mine fører lesesyken mest av alt med seg bebreidelser og forakt: «Hun gjør ingenting. Hun bare leser.» «Hun evner ikke å gjøre annet.» «Det er det mest uvirksomme man kan drive med.» 9
Agota Kristof
«Det er latskap.» Og særlig: «Hun leser i stedet for å …» I stedet for hva? «Det finnes da så mye annet som er langt mer nyttig?» Om morgenen, når huset tømmes og alle naboene mine drar på jobb, får jeg fortsatt litt dårlig samvittighet av å sette meg ved kjøkkenbordet og lese aviser i timevis i stedet for å … gjøre rent eller ta oppvasken fra i går kveld, gå på butikken, vaske og stryke tøy, lage syltetøy eller kaker … Og ikke minst! Ikke minst: i stedet for å skrive.
10