Ut og stjæle lesere

Ut og stjæle lesere

av henrik h. langeland romaner trilogien om christian von der hall Wonderboy 2003 Fyrsten 2013 Showtime! 2020 i verdensmestrene-serien Verdensmestrene 2010 Hauk og due 2012 Paradis 2021 frittstående romaner Requiem 2000 Francis Meyers lidenskap 2007

andre utgivelser Marcel Proust, monografi 2001 Av sporet er du kommet, avhandling 2005 Amerikanske tilstander, intervjuer (med Mattis Øybø og John Erik Riley) 2008 Fortellekunst. Håndbok i litterære teknikker 2011 Oslo2011, fotobok (med Tom Sandberg) 2011 Eventyrerne. En fortelling om Aker i vår tid 2018 Ut å stjæle lesere (ny utgave av Fortellekunst) 2022

Henrik H. Langeland

Ut og stjæle lesere Håndbok i fortellekunst

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2022 ISBN 978-82-02-72661-4 1. utgave, 1. opplag 2022 Denne boken ble først utgitt i 2011 av Tiden Norsk Forlag, Oslo, et imprint i Gyldendal Norsk Forlag Omslagsdesign: Miriam Edmunds Forfatterfoto: Svein Finneid Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2022 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Det var en ny start, jeg føyde de siste hundre sidene til den allerede lange filen med begynnelser, og begynte igjen.

Denne gangen var det det vesle engletemaet jeg grep fatt i. Jeg kjøpte en av de billige kunst-temabøkene, den var full av englebilder, og ett av dem vakte min interesse, det viste tre engler som var ute og gikk i et italiensk landskap, kledd på femtenhundretallsvis. Jeg skrev om en som så dem gå der, en gutt, han gjette noen sauer, en hadde forsvunnet, og på jakt etter den, mellom noen trær, så han englene. Det var et sjeldent syn, men ikke helt uvanlig, englene holdt til i skogene og utkantene av menneskenes virkeområder, og de hadde gjort det så lenge som folk husket. Lenger enn det kom jeg ikke. Hva var historien?

Karl Ove Knausgård, Min kamp 2

Innhold

Innledende bemerkninger til tredje utgave

9

Kapittel 1: Fortellingens bestanddeler

13

Kapittel 2: Fortellingens tider

55

Kapittel 3: Fortellingens krefter

77

Kapittel 4: Fortellingens stemmer

89

Kapittel 5: Visualiserte fortellinger

104

Kapittel 6: Det praktiske arbeidet

141

Innledende bemerkninger til tredje utgave

Da denne boken første gang ble utgitt i 2011 med tittelen Fortellekunst, lekte jeg med tanken på å kalle den Ut og stjæle lesere. Men jeg syntes ikke ordspillet ytet fortellingens mekanismer tilstrekkelig rettferdighet; det er i hvert fall ingenting bedragersk eller lettkjøpt ved å benytte seg av dem. Det siste mener jeg fremdeles, men når den nå skulle utgis i ny utgave og på nytt forlag, syntes jeg tiden også var moden for et tittelskifte som ikke bare nikker til den utstrakte eksempelbruken fra Per Pettersons Ut og stjæle hester, men som også markerer at fortellekunst i stor grad handler om å fange og fastholde mottakerens oppmerksomhet, om å fengsle og bergta sitt publikum.

Utgivelsen tar på ingen måte mål av seg til å gi noen fyllestgjørende oversikt over fortellekunstens håndverksmessige aspekter. Snarere er den ment som en praktisk gjennomgang av de teknikkene jeg personlig mener forfattere og andre fortellere kan ha mest nytte av å forstå – enten man ønsker å benytte seg av dem eller ikke.

Jeg har forsøkt å begrense en akademisk begrepsbruk og tenkemåte, fordi jeg mener at den litteraturvitenskapelige narratologien er betraktelig bedre egnet som 9

analyseverktøy enn som redskap for forfattere i deres praktiske arbeid. Hensikten er altså ikke å formidle hva fortellinger betyr, men hvordan de virker. Boken forsøker heller ikke å si noe om hva som gjør en fortelling god eller dårlig, kun hvordan fortelleteknikker kan anvendes på gode og dårlige måter.

Samtidig har jeg prøvd å holde fast ved et rasjonelt perspektiv, altså nedtonet rent emosjonelle eller impulsive tilnærminger. Etter min erfaring oppleves selve skriveakten uansett som så personlig, intuitiv og kaotisk at det ikke er noen kreativ ulempe å systematisere arbeidsprosessen.

Selv om innholdet springer ut av egen lesning, skriving, undervisning og redaktørvirksomhet, er de færreste av ideene mine egne. De er i hovedsak et destillat av momenter jeg har plukket opp hos andre. De to viktigste foreleggene er Robert McKee: Story (1999) og James Wood: How Fiction Works (2008). Til tross for at Wood og McKee på mange måter befinner seg i hver sin ende av fortellekunstens sosiale hierarki, er de – hvis man ser bort fra smak og stil – ofte forbløffende samstemte når de beskriver hvorfor og hvordan gode fortellinger virker.

Grunnen til at de fleste teknikkene er understøttet med eksempler fra Per Pettersons Ut og stjæle hester (2003), er ikke primært fordi romanen er velkjent og prisbelønt, men i første rekke fordi Petterson her bruker et bredt spekter av fortellekunstens mekanismer på en lettfattelig og forbilledlig måte. Det vil være en fordel, men ingen nødvendighet, å ha lest romanen i sammenheng med håndboken.

10

I løpet av de elleve årene som er gått siden første gangs utgivelse, har flere tusen mennesker deltatt på seminarene som arrangeres med utgangspunkt i boken. For meg har disse vært en sann fornøyelse, og dertil en rikholdig kilde til innspill. En gjenganger i håndsopprekningen har dreiet seg om å skrive tv-serier og andre visuelle fortellinger. Hva er forskjellene fra skriftbaserte fortellinger? Hva er likhetene? Utover noen mindre justeringer og tilføyelser har jeg derfor inkludert et kapittel om å fortelle på lerret og skjerm. Jeg har i grunnen alltid ment at litterære forfattere og film-/tv-manusforfattere har mye å lære av hverandre, og håper den foreliggende utgaven ikke gjør denne oppfatningen til skamme.

HHL Januar 2022

Kapittel 1

Fortellingens bestanddeler

Hendelse Kjernen i enhver fortelling er at noe skjer. Noe hender, oppstår, et eller annet inntreffer i en rådende situasjon.1

Forandring Det er nødvendig at noe hender, men det er ikke tilstrekkelig i seg selv. Hendelsen må også innebære en forandring, en endring i status quo.

Hendelsen kan oppstå på et indre eller et ytre plan – den kan være mental, sosial eller fysisk, eller gjerne en kombinasjon, men den gitte tilstanden må forrykkes.

En hendelse kan være dramatisk, som et krigsutbrudd eller en planetutslettelse, eller nedtonet – et dulgt blikk eller en diskré håndbevegelse. Men den er uansett slik

En fortelling som ikke inneholder noen hendelser, tenderer enten mot prosalyrikk, hvis den er formet i et estetisert språk, eller mot essayistikk, hvis den er formet i et etisk språk – altså med synspunkter. Det spiller liten rolle om de estetiske/etiske betraktningene/beskrivelsene er tillagt fortellerstemmen eller karakterenes tanker/utsagn.

1

13

at den resulterer i en forandring i minst én av karakterenes status, livssituasjon, oppfatninger, holdninger eller framtidsutsikter.

En hendelse som ikke skaper forandring, er triviell i den forstand at den ikke bringer fortellingen framover.

Den første hendelsen i Ut og stjæle hester, av fortelleteknisk betydning, inntreffer på side 12, altså litt over tre sider ut i teksten, og strekker seg over åtte sider.2 Petterson markerer det så eksplisitt at han innleder avsnittet med setningen «Det skjedde noe i natt». Trond Sander vekkes av en skarp lyd, går ut og møter hyttenaboen som fløyter etter hunden sin. Naboen forteller ham om en bikkje han en gang måtte skyte, og Trond går tilbake til hytta igjen. De seks neste hendelsene presenteres i rask rekkefølge: Jon står på døren og vil ha med Trond ut for å «stjæle hester» (s. 21), turen bort til Barkalds beitemark (s. 22–27), det mislykkede hesterittet (s. 28–32), faren som drar opp brennesle med bare nevene (s. 33), Jon ødelegger redet til fuglekongen (s. 34–37), væromslaget på vei tilbake (s. 38–40).

Felles for alle disse hendelsene er at det oppstår én eller flere forandringer i karakterenes situasjon.3 2

Pagineringen refererer til den norske førsteutgaven fra 2003 og samsvarer med senere utgaver per november 2010.

3 Fra et fortolkningsperspektiv ville man for eksempel kunne utforske hvordan teksten i denne sekvensen beveger seg fra hesterittets ytre og fysiske smerte (slagene mot skrittet og kollbøtten over gjerdet) til den indre smerten idet Jon knuser fugleeggene, balansert av den innskutte brenneslescenen der faren uttaler romanens grunnsetning: «Du bestemmer sjøl når det skal gjøre vondt.» Men fortolkning er altså ikke denne håndbokens siktemål.

14

Verdivending4 Forandringen en hendelse forårsaker, er enten positiv eller negativ. Etter mitt syn er dette den vesentligste mekanismen i enhver fortelling, at effekten eller resultatet av hendelsen oppleves som positivt eller negativt av hovedpersonen(e) og/eller noen andre av karakterene i fortellingen.

Fortellingens verdivendinger har ingenting med moralske verdier å gjøre, det er irrelevant om handlingen som utføres er god eller ond. Det dreier seg utelukkende om hvorvidt hendelsen utløser en negativ eller positiv forandring for karakterene.

I Ut og stjæle hester-eksempelet over representerer møtet med hyttenaboen om natten en tilstandsforandring for Trond, av mental art og i negativ utviklingsretning.

Når Trond igjen går og legger seg etter det første nattlige møtet med det vi siden skjønner må være Lars, er han åpenbart kommet i en negativt ladet sinnsstemning på grunn av dette møtet, han låser døren selv om han kjenner seg dum når han gjør det (s. 19), han føler seg «plaget» (s. 20) og så videre. Han har beveget seg bort fra romanåpningens positive, harmoniske tilstandsstatus, trivselen ved å ha funnet seg til rette i ensomhetstilværelsen på hytta, til en negativ tilstand. At Jon står på døren og vil ha med Trond ut, er (for unge Trond) en positiv vending, mens fallet av hesten er en negativ verdivending.

Slik fortsetter det hele romanen igjennom.

De fleste begreper og grafiske framstillinger i dette kapittelet er hentet fra Story, Robert McKees lærebok om filmmanus. Jeg har forsøkt å tilpasse dem skjønnlitterære forhold.

4

15

Hendelse og verdivending er de to grunnleggende bestanddelene i en fortelling. Hendelsen er basiskomponenten, verdivendingen er basisfunksjonen.

Fortellinger blir til og gis liv gjennom slike stadige verdivendinger. Fortellingens progresjon bygges gjennom en dynamisk og dialektisk bevegelse mellom positive og negative verdiforandringer hos karakterene, skjematisk sett slik:

Dette arketypiske mønsteret gjenfinnes i de mest elementære fortellinger. Som i eventyr. Ta for eksempel Bukkene Bruse. Det begynner positivt, med at de tre bukkene skal til seters for å gjøre seg fete. Så inntreffer det en hendelse som skaper en forandring av negativ karakter: Et troll dukker opp under broen. Den minste bukken løser dette gjennom en positiv handlingsforandring ved å anbefale trollet å forsyne seg med den mellomste broren, som er mye større og fetere. Deretter kommer neste bukk, trollet dukker fram (negativt), og bukk nummer to kommer seg ut av knipen på samme måte som lillebroren (positivt).

Til slutt går den største bukken ut på broen, igjen stikker trollet hodet fram (negativt), og denne gangen får fortellingen en sluttvending (positiv) ved at den største Bukkene Bruse stanger trollet ut i fossen.

16

Det samme finner vi i vitser. Tenk bare på dansken, svensken og nordmannen i grisehuset, der nordmannen til slutt fjerter og jager grisen ut, etter at dansken og svensken har mislykkes i sine forsøk.

Slike verdivendingskjeder finnes det masse av i Ut og stjæle hester. De kan strekke seg over kortere og lengre tekstsekvenser. Et eksempel på en relativt rask pluss– minuskjede finner vi i slutten av syvende kapittel, fra side 88 til 93. Scenen åpner med at «Det hadde vært trykkende varmt i flere dager, og denne dagen var det spesielt ille. Det lå noe i lufta, som man sier».5 Trond og faren sitter i hytta og er vitne til et voldsomt væromslag; med ett mørkner himmelen, det første lynet slår ned «og rett etter kom et skrall som fikk hytta til å riste» før regnet straks «slo mot taket så vi knapt kunne høre hva vi tenkte der vi satt ved bordet». Fra et fortolkningsperspektiv kan væromslaget selvsagt tillegges symbolske betydninger, men rent fortelleteknisk er dette primært en første vending. Stemningen rundt hyttebordet er anspent etter den opprivende og delvis mislykkede tømmerfløtingen, der hanekampen mellom de to fedrene har ført til at Jons far brekker benet, en scene som har endt med at Trond tenker «fra nå av blir ingenting som før».

Men så, mens atmosfæren inne i hytta er like negativ som været utenfor, får Tronds far det brått for seg at Denne måten å åpne scenene på, er typisk for Petterson, som om han hele tiden varsler leseren om at noe kommer til å skje – en klassisk spenningsmekanisme vi skal se nærmere på senere.

5

17

de skal «dusje», en positiv verdivending der far og sønn springer splitter nakne rundt i plaskregnet, kun iført såpeskum, mens de hoier og slår kollbøtte og gauler av full hals – en klassisk male bonding.

Straks de er inne i hytta igjen, innrømmer faren at «det var min skyld det som skjedde» da Jons far brakk benet, og Trond «sa ingenting» men «kjente bitterheten komme».

Altså en negativ vending. Faren merker seg reaksjonen, spør: «Er du trøtt» og «strakte armen ut og ruska meg i håret […] Han smilte og sa: Gå og legg deg først du. Jeg kommer etter.» Denne positive vendingen, som kommer til uttrykk gjennom Tronds følelse av faderlig trygghet, slår umiddelbart over i en av de mest negative passusene i hele romanen, som også er kapittelets siste avsnitt, der Tronds manglende innsikt i farens svikefulle natur får sin første alvorlige følge. Vendingen har Petterson gradvis forberedt gjennom de forutgående nitti sidene: «Men han gjorde ikke det. Da jeg våkna om natta og kjente at jeg måtte en tur på do, var han ingen steder å se. Jeg gikk søvndrukken gjennom stua, og han var ikke der, og jeg åpna døra til trammen og kikka ut, og det hadde slutta å regne, men han var ikke på tunet heller, og da jeg kom tilbake, var køya hans redd opp og militært strøken og så akkurat ut som den hadde gjort siden morgenen før.»6

6

Dette er også et av de mest eklatante eksemplene på Pettersons bruk av såkalte cliffhangere, der han venter et helt tolvsiders kapittel med å hente opp og forløse spenningen. Det skal vi se mer på i kapittelet om tid og kronologi.

18