Usynlig fiende av Julie Garwood

JULIE GARWOOD

Usynlig fiende

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 Copyright © 2000 by Julie Garwood Published in arrangement with Licht and Burr Literary Agency, Denmark, on behalf of Jane Rotrosen Agency LLC. ISBN: 978-82-02-58053-7 1. opplag 2018 Utgitt første gang på norsk av N.W. Damm & Søn A/S i 2007 Originalens tittel: Slow Burn Oversatt av Elisabeth Sætvedt Omslagsdesign: Tine Winswold Omslagsfoto: © Susan Fox / Trevillion Images Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Nørhaven Paperback A/S, Danmark Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Kapittel 1 Den gamle grinebiterens plan var å skape oppstandelse; han beklaget bare at han ikke kunne være der og se reaksjonene.

Han skulle røske teppet vekk under føttene på de udugelige slektningene sine, og gjett om de kom til å gå på nesen. Men det var på høy tid at noen i denne håpløse familien rettet opp en gammel feil. Ja, det var så absolutt på tide!

Mens han ventet på at utstyret ble klargjort, ryddet han skrivebordet. Med de giktiske hendene strøk han det glatte treverket like ømt og varsomt som han før hadde kjærtegnet sine elskerinner. Skrivebordet var gammelt og velbrukt og like utslitt som han selv. Han hadde skapt den store formuen i nettopp dette rommet. Med telefonen klistret til øret hadde han fått i stand den ene lukrative forretningen etter den andre. Hvor mange selskaper hadde han kjøpt de siste tredve årene? Hvor mange hadde han slaktet?

Han sa til seg selv at han måtte slutte å dagdrømme om gamle seire. Drømmer passet ikke nå. Han gikk bort til baren og skjenket seg et glass vann fra krystallkaraffelen en forretningsforbindelse hadde gitt ham for mange år siden. Da han hadde tatt en slurk, tok han glasset med tilbake til skrivebordet og satte det på en glassbrikke 5

ytterst på kanten. Han så seg rundt i det trepanelte biblioteket og fant ut at det var for mørkt for kameraene, så han skyndte seg å tenne alle bordlampene.

«Er du klar?» spurte han med utålmodig stemme. Han trakk ut stolen, satte seg, strøk seg over håret og rettet på jakken slik at kraven ikke skulle stå opp. Han trakk i slipset som om det kunne gjøre noe med klumpen i halsen. «Nå må jeg tenke gjennom det jeg skal si,» sa han.

Stemmen var hes etter år med å bjeffe ordrer og røyke kubanske sigarer.

Nå kjente han suget etter en sigar. Det var imidlertid ingen i huset. Han hadde sluttet for ti år siden, men en gang i mellom, når han var nervøs, kunne han få fryktelig lyst på en.

Etter en stund var han ikke bare nervøs, men også litt skremt, og det var en merkelig, nesten ukjent følelse for ham. Han var fast bestemt på å gjøre det riktige før han døde, noe som kom til å skje snart, altfor snart. Såpass skyldte han i det minste MacKenna-navnet.

Det gammeldagse videokameraet med VHS-bånd var plassert på et kamerastativ foran den gamle mannen. Det digitale kameraet ble holdt rett bak VHS-kameraet; også den linsen ble rettet mot ham.

Han så forbi kameraene. «Jeg vet at du mener at det digitale er nok, og du har sannsynligvis rett. Men jeg liker best den gammeldagse typen videokamera. Jeg stoler ikke på disse nymotens greiene, så videobåndet blir min backup. Du nikker,» instruerte han, «når alt er klart, og da begynner jeg.»

Han tok glasset, drakk litt og satte det fra seg. Pillene de irriterende legene tvang ham til å ta, gjorde ham tørr i munnen.

6

Noen sekunder senere var alt klart, og han begynte å snakke.

«Mitt navn er Compton Thomas MacKenna. Dette er ikke mitt testament, for det er allerede ordnet. Jeg forandret det for en tid tilbake. Originalen befinner seg i bankboksen. Advokaten min har en kopi, og i tillegg finnes det enda en kopi som jeg forsikrer kommer til å dukke opp hvis originalen og advokatens kopi av en eller annen grunn skulle bli forlagt eller ødelagt.

Jeg har ikke fortalt noen av dere om det nye testamentet eller om forandringene jeg har gjort fordi jeg ikke ønsket å bli trakassert i de siste månedene jeg hadde igjen å leve. Men nå har legene sagt at slutten nærmer seg og at det ikke er mer de kan gjøre. Jeg ønsker å … nei, jeg føler behov for å forklare,» rettet han, «hvorfor jeg har gjort som jeg har gjort … selv om jeg usikker på om noen av dere kommer til å forstå det eller bry seg om det.

Jeg begynner forklaringen min med en kortversjon av MacKenna-familiens historie. Mine foreldre ble født i det skotske høylandet. Der levde de hele livet, og der ble de begravet. Min far eide ganske mye land … ganske mye,» gjentok han. Han tok en pause for å kremte og drikke litt mer vann før han fortsatte. «Da han døde, ble eiendommen delt mellom min eldre bror; Robert Duncan II, og meg, med en halvpart på hver. Robert og jeg reiste til Statene for å fullføre utdannelsen, og vi bestemte oss begge to for å bli. Mange år senere solgte Robert meg sin andel av fars eiendom. Det gjorde ham til en svært rik mann, og det gjorde meg til eneeier av eiendommen ved navn Glen MacKenna.

Jeg har aldri giftet meg; jeg har verken hatt tid eller 7

lyst. Robert giftet seg med en kvinne jeg ikke likte, men jeg truet ikke og jeg laget ikke bråk, i motsetning til hva min bror ville ha gjort, fordi han valgte noen som ikke falt i smak hos meg. Hun het Caroline og var en sosial streber. Hun giftet seg med Robert for pengenes skyld, ingen tvil om det. Hun elsket ham i hvert fall ikke.

Imidlertid gjorde hun sin plikt og skaffet ham to sønner; Robert Duncan III og Conal Thomas.

Nå kommer vi til selve poenget med denne historieforelesningen. Da min nevø Conal bestemte seg for å gifte seg med en kvinne med lav sosial status, slo faren hånden av ham. Robert hadde allerede valgt for ham – en kvinne fra en innflytelsesrik familie – og han var rasende fordi hans ønsker ble ignorert. Conals hustru, Leah, var ikke stort mer enn en tigger, men Conal brydde seg ikke om pengene han ville gå glipp av.» Compton ga fra seg et oppgitt fnys. «Alt Robert nå hadde igjen var sin førstefødte; en ekte ja-mann som gjorde alt faren forlangte.

I årenes løp mistet jeg kontakten med Conal,» fortsatte han. «Hadde det for travelt,» la han til for å unnskylde seg. «Det eneste jeg visste, var at han flyttet til Silver Springs rett utenfor Charleston. Men så fikk jeg høre at han var blitt drept i en bilulykke. Jeg visste at min bror ikke kom til å gå i begravelsen … Men jeg gikk, ikke først og fremst av plikt, det må jeg innrømme. Jeg var nok mest nysgjerrig etter å få vite hvordan Conal hadde gjort det. Jeg sa ikke til Leah eller noen annen at jeg var der. Holdt meg på avstand. Kirken var stappfull. Jeg fulgte til og med etter begravelsesfølget til kirkegården og så Leah med sine tre små døtre, den yngste bare en baby.» Han tidde som om han så scenen for seg. For ikke 8

å avsløre eventuelle spor av følelser i de falmede øynene flyttet han blikket vekk fra kameraet et kort øyeblikk.

Så rettet han seg opp, satte seg bedre til rette og fortsatte. «Jeg så det jeg dro dit for å se. MacKenna-slekten vill leve videre gjennom Conals barn … selv om det er trist at det ikke er gutter blant dem.

Når det gjelder min brors eldste sønn … Robert III … han ble skjemt bort... opplært til å være unyttig.

Min bror ga ham ikke lov til å ha ambisjoner, og derfor opplevde han å se sin førstefødte drikke seg i hjel i ung alder.

Den utsvevende livsførselen har gått i arv til neste generasjon. Jeg har sett Roberts barnebarn sløse bort sin arv og – enda verre – skitne til MacKenna-navnet. Bryce, den eldste, følger i farens fotspor. Han giftet seg med en dyktig kvinne, Vanessa, men hun kunne ikke gjøre noe med svakhetene hans. Han er, i likhet med faren, en fyllebøtte. Han har solgt alle sine aksjer, innløst alle sine obligasjoner og brukt hver eneste dollar. En stor del av pengene har han sløst bort på alkohol og kvinner, og bare gudene vet hva han har gjort med resten.

Så er det Roger. Han har vært den mest flyktige – forsvunnet i uker av gangen – men det var ikke vanskelig for å folkene mine å oppspore ham og finne ut hva han har drevet på med. Det ser ut til at han har begynt å gamble. Etter sigende tapte han mer enn fire hundre tusen dollar i løpet av fjoråret. Fire hundre tusen dollar.»

Den gamle mannen ristet på hodet og fortsatte som om ordene ga ham vond smak i munnen: «Og hva som verre er: Han har tett kontakt med mafiatyper som Johnny Jackman. Bare tanken på at MacKenna-navnet er knyttet til en banditt som Jackman, gjør meg kvalm.

9

Ewan, den yngste, kan ikke eller vil ikke kontrollere sitt temperament. Hadde det ikke vært for de høyt betalte og svært dyktige advokatene hans, ville han ha sittet i fengsel nå. For to år siden var han nær ved å slå en mann i hjel.

Jeg forakter dem alle sammen. De er udugelige mennesker som ikke har bidratt med noe som helst.» Den gamle mannen fant fram et lommetørkle og tørket pannen.

Da de ubrukelige legene sa til meg at jeg bare hadde noen måneder igjen å leve, bestemte jeg meg for å gjøre opp status.» Han snudde seg, åpnet sideskuffen i skrivebordet og fant fram en tykk, svart mappe. Han la den midt på bordplaten, åpnet den og hvilte hendene på papirbunken. «Jeg har fått en privatetterforsker til å foreta noen undersøkelser for meg. Jeg ville vite hvordan det har gått med Conals barn. Jeg må innrømme at jeg hadde små forventninger. Jeg regnet med at Leah og barna var nødt til å leve fra hånd til munn etter Conals død. Jeg regnet også med at ingen av dem hadde gått videre etter gymnaset … om de i det hele tatt hadde kommet så langt. Jeg tok grundig feil. Conals livsforsikring var stor nok til at Leah og barna kunne bli boende i huset. Hun skaffet seg en sekretærpost på en privat pikeskole. Lønnen var dårlig – det var antagelig alt Leah kunne oppnå – men det var en bonus: Alle de tre døtrene fikk gratis skoleplass til og med ungdomsskolen.»

Han nikket anerkjennende og sa: «Conal hadde tydeligvis lært henne verdien av en god utdannelse.»

Han kikket på rapporten i mappen. «Det ser ut til at alle tre jobber hardt. Det er ikke en eneste latsabb blant dem,» sa han med ettertrykk. «Den eldste, Kiera, fikk 10

stipend til et godt college og tok eksamen med gode karakterer. Etterpå fikk hun et nytt stipend slik at hun kunne studere medisin – med svært godt resultat. Kate, den mellomste, er familiens gründer. Hun fikk også stipend til et av de beste universitetene østpå og gikk også ut med gode karakterer. Hun startet et firma mens hun ennå studerte, og nå vokser det og er i ferd med å bli en stor suksess.» Han så inn i kameraet igjen. «Det kan virke som om hun er den som ligner mest på meg.»

Isabel, den yngste, er også intelligent, men det mest bemerkelsesverdige hos henne er stemmen. Jeg forstår at hun er svært talentfull.» Han trommet på mappen med pekefingeren. «Isabel har lyst til å studere musikk og historie og siden reise til Skottland og møte sine fjerne slektninger der.» Han nikket. «Det gleder meg meget.

Og så til forandringene i testamentet.» Munnvikene hans fortrakk seg en anelse i et nesten umerkelig, utspekulert smil. Det forsvant da han gikk videre. «Bryce, Roger og Ewan får hundre tusen dollar hver, utbetalt i kontanter umiddelbart. Det er mitt håp at pengene vil bli brukt på rehabilitering, men jeg tviler sterkt på at det vil skje. Vanessa skal også få hundre tusen og i tillegg dette huset. Hun fortjener såpass for i det hele tatt å ha holdt ut med Bryce. Hun har skaffet MacKenna-navnet respekt gjennom sitt arbeid for flere veldedighetsorganisasjoner og for lokalsamfunnet, så jeg ser ingen grunn til å straffe henne for hennes valg av ektemann.

Så til MacKenna-søstrene. Jeg har overført alle mine statsobligasjoner til Kiera. Samtlige innløsningsdatoer står oppført i testamentet. Isabel, som elsker historie som jeg selv, får Glen MacKenna. Det er selvsagt visse betingelser knyttet til overtagelsen av eiendommen og dem 11

får hun beskjed om etter hvert. Dette er alt de får etter meg, men jeg tror jeg har vært mer enn sjenerøs.»

Han pustet tungt nå og tidde for å drikke; han tømte glasset før han avsluttet seansen.

«Så til størstedelen av formuen, som er anslått til å ha en verdi av åtti millioner dollar. Det er hoveddelen av hva jeg etterlater meg etter et langt livs hardt arbeid, og den skal gå videre til mine slektninger – men ikke pokker om jeg overlater den til mine utsvevende nevøer! Derfor går alt til Kate MacKenna. Hun er den mest ærgjerrige i hele flokken, og i likhet med meg vet hun hva penger betyr. Hvis hun velger å gå i mine fotspor, er arven hennes.

Jeg stoler på at hun ikke sløser bort verdiene.»

12

Kapittel 2 Det var «vidunderbehåen» som reddet Kate MacKennas liv.

Fem minutter etter at hun hadde tatt den på, hadde hun lyst til å ta den av igjen. Hun burde aldri ha latt Kiera overtale henne til å bruke en slik. Jo da, den fikk henne til å se yppig og sexy ut, men var det det inntrykket hun ønsket å gi denne kvelden? Hun var forretningskvinne, for søren, ikke pornostjerne. Dessuten var hun godt nok utstyrt uten en behå som «løftet opp og fram».

Og hvorfor var Kiera så opptatt av å gjøre henne mer sexy? Levde hun et så kjedelig, sosialt liv? Søstrene syntes tydeligvis det.

Kiera var den eldste av de tre og den som sjefet mest.

Hun hadde sverget på at hun skulle få Kate til å gå med den lille, svarte og altfor trange cocktailkjolen om det så var det siste hun gjorde. Isabel, den yngste, hadde tatt Kieras parti. Slik var det alltid, og til slutt hadde Kate gitt etter og tatt på seg silkekjolen bare for å få dem til å slutte å mase. Når de to rottet seg sammen mot henne, ble de en kraft å regne med – en høyrøstet, nådeløs kraft.

Kate sto foran speilet i gangen og trakk i behåen for å få den til å slutte å grave seg inn i ribbeina, men det nyttet ikke. Hun så på klokken og fant ut at hvis hun skyndte 13

seg, kunne hun rekke å skifte, men da hun snudde seg for å gå opp på rommet igjen, kom Kiera ned trappen.

«Du tar deg strålende ut,» sa hun etter å ha gransket søsteren fra topp til tå.

«Du ser sliten ut.» Det var en helt overflødig bemerkning. Kiera hadde mørke ringer under øynene. Hun kom rett fra dusjen, og det lyse håret var så vått at det dryppet av det. Kate hadde en mistanke om at hun ikke hadde orket å frottere det tørt. Hun var usminket, men likevel vakker. Hun hadde fått skjønnheten i vuggegave, akkurat som moren.

«Jeg studerer medisin. Jeg skal se sliten ut. Det er et krav. Jeg blir utvist hvis jeg ser uthvilt ut.»

Selv om de herset med henne, var Kate glad for å være sammen med søstrene igjen, om enn bare for et par uker.

De hadde hatt lite tid til hverandre siden moren døde.

Kate hadde reist tilbake til Boston for å avslutte studiene, Kiera hadde fortsatt studiene ved Duke University mens Isabel bodde hjemme sammen med tante Nora.

Kate var nå hjemme for godt, mens Kiera skulle tilbake til Duke igjen etter to ukers ferie, og Isabel skulle begynne sitt første collegeår. Disse forandringer var uunngåelig, tenkte Kate. Livet måtte gå videre.

«Mens du er hjemme, burde du ta deg fri en dag og dra på stranden … slappe litt av, vet du. Ta Isabel med deg,» sa Kate.

Kiera lo. «Ikke prøv deg. Du kan ikke dytte henne på meg, skjønner du, ikke for en eneste dag engang. Jeg gidder ikke å bruke tiden på å jage bort alle guttene som legger seg etter henne. Nei, mange takk. Det er ille nok her med alle telefonene. Det er en fyr, Reece, som er svært pågående. Han tror visst at han er Isabels kjæ14

reste. Isabel sier at hun har samarbeidet med ham i forbindelse med et par konserter og at de hadde vært ute et par ganger, men at det ikke var noe alvorlig. Hun sluttet å gå ut med ham da han ville at de skulle være mer enn bare venner. Nå ringer han hele tiden og vil snakke med henne, og fordi Isabel ikke vil snakke med ham, blir han mer og mer krigersk i tonen. Jeg er veldig glad i Isabel, men av og til synes jeg at hun gjør livet litt vel komplisert. Så takk for forslaget om en tur på stranden, men nei takk.»

Kate trakk i behåen igjen. «Å, det ser flott ut,» sa Kiera.

«Denne greia tar livet av meg. Jeg får ikke puste.»

«Du tar deg flott ut, og er ikke det viktigere enn å puste?» sa Kiera spøkefullt. «Hold ut. Det er for en god sak.»

«Og hvilken sak er det?»

«Du. Du er min gode sak nå om dagen. Isabels også. Vi er fast bestemt på å sprite opp livet ditt litt. Du er altfor alvorlig. Personlig tror jeg at du lider av et «mellomstebarn-i-flokken»-syndrom. Slike barn føler seg usikre og har et konstant behov for å vise hva de kan.»

Kate bestemte seg for å ignorere henne. Hun la den lille selskapsvesken på bordet og gikk bort til skapet.

«Du er som hentet ut av en lærebok,» fortsatte Kiera.

«Så fint.»

«Du hører ikke på meg, gjør du vel?»

Kate ble spart for å svare fordi telefonen ringte. Mens Kiera skyndte seg inn i stuen for å svare, åpnet Kate døren til skapet og begynte å lete etter regnfrakken. TV-en sto på for fullt på kjøkkenet, og hun hørte den uanstendig muntre værmannen minne seerne på at Charleston fort15

satt var hjemsøkt av en hetebølge byen ikke hadde opplevd maken til på tredve år. Hvis temperaturen holdt seg over seksogtredve grader i to dager til, ville det bli ny rekord. Det hørtes ut som om muligheten for det fikk værmannen til å boble av begeistring.

Det var imidlertid fuktigheten som tok knekken på dem. Luften var tung og stillestående og tjukk som lim.

Det dampet av fortauene, og denne dampen blandet seg med forurensende utslipp og la seg som en dis over byen.

Et realt vindkast ville klarne himmelen, men verken vind eller regn var spådd med det første. Var man ikke akklimatisert, krevde det stor konsentrasjon å trekke pusten dypt. Den tunge luften tæret på kreftene til gammel som ung og gjorde alle slappe. Det krevde mer energi å klaske til en mygg enn de fleste var villige til å bruke.

Selv om det var ulidelig varmt, skulle selskapet Kate var buden i holdes i hagen til et privateid kunstgalleri.

Planene var blitt lagt flere uker tidligere og det hvite teltet satt opp før temperaturen ble uutholdelig. Bare én fløy av det nye galleriet var ferdig hittil, og Kate visste at den ikke var stor nok til å romme alle gjestene.

Men det nyttet ikke å trekke seg. Eieren, Carl Bertolli, var en venn av henne. Hun visste at han ville bli såret om hun ikke kom. Kjøreturen fra Silver Springs, der hun bodde, til den andre kanten av Charleston, der galleriet lå, kom til å ta over en time på grunn av trafikken, men det fikk ikke hjelpe. Hun hadde imidlertid ikke tenkt å bli lenge. Hun skulle hjelpe til med de siste forberedelsene, og når selskapet var godt i gang, var det hennes mening å stikke av. Carl kom til å ha det altfor travelt til å merke at hun gikk.

En kontroversiell kunstner fra Houston skulle vise 16

arbeidene sine i galleriet, og det hadde allerede kommet protester og trusseltelefoner. Carl kunne ikke ha vært mer fornøyd. Han mente at all publisitet, god eller dårlig, var gunstig for galleriet. Kunstneren, en kvinne som kalte seg Cinnamon, hadde mange beundrere, selv om Kate for sitt bare liv ikke kunne forstå hvorfor. Som kunstner var Cinnamon i beste fall middelmådig. Hun var imidlertid usedvanlig flink til å tiltrekke seg oppmerksomhet. Hun var stadig i nyhetene og gjorde alt for å bli lagt merke til. For øyeblikket var hun mot alt som var organisert. Når hun ikke kastet maling på lerretene sine, gjorde hun halvhjertede forsøk på å velte regjeringen.

Cinnamon trodde på fri kjærlighet, fri utfoldelse og en gratistur gjennom livet. Men maleriene hennes var ikke gratis. Hvert av dem kostet en liten formue.

Kiera kom ut i gangen. «Det var Reece igjen,» sa hun oppgitt. «Den fyren begynner å gå meg på nervene.»

Hun tidde da hun så søsteren. «Det er ikke meldt regn i kveld. Hvorfor tar du regnfrakken med deg? Det er sikkert femti grader ute.»

«Man kan aldri være for forsiktig. Jeg vil ikke at kjolen skal bli våt.»

Kiera lo. «Jeg vet hva du driver med. Du vil ikke at tante Nora skal se deg i den kjolen. Bare innrøm det, Kate. Du er redd for henne.»

«Jeg er ikke redd for henne. Jeg vil bare slippe en lang formaningstale.»

«Kjolen er ikke uanstendig.»

«Det synes nok hun,» sa Kate og hengte regnfrakken over skuldrene.

«Det blir rart ikke å ha henne her til å herse med oss.

Jeg kommer til å savne henne.»

17

«Jeg også,» hvisket Kate.

Nora skulle flytte tilbake til St. Louis. Hun var kommet til Silver Springs da søsteren ble syk og var blitt boende for å ta seg av barna hennes til den yngste, Isabel, var ferdig på videregående skole. Nå som Kate var tilbake i byen og Isabel skulle begynne på college, ønsket Nora å reise hjem. Hun savnet datteren og barnebarna og ville være i nærheten av dem.

Nora hadde kommet som sendt fra oven og tatt godt vare på dem alle tre da de trengte henne mest. Hun hadde imidlertid sine fikse ideer, og etter søstrenes mening var hun nærmest besatt av sex. Kiera kalte henne en gjenfødt jomfru. Etter deres mors død hadde Nora oppnevnt seg selv til deres moralske rettleder. Ifølge Nora var alle menn ute etter «det dere vet», og det var hennes oppgave å sørge for at de ikke fikk det av hennes jenter.

Kate kikket inn på kjøkkenet. Nora var ikke der, heldigvis, og Kate slo av TV-en, tok av seg regnfrakken og hengte den over en stol. Så tok hun nøklene og skyndte seg ut i garasjen. Var hellet med henne, ville hun være ute av huset før Nora kom tilbake. Hun var ikke redd for tanten, naturligvis, men når Nora ble opphisset, dro gjerne formaningstalene hennes ut i langdrag. Noen ganger kunne de vare en hel time.

Kiera fulgte etter Kate gjennom kjøkkenet. «Vær forsiktig i kveld. Det er mange gærninger som ikke liker Cinnamons syn på regjeringen eller på religion. Er hun ikke anarkist?»

«Jo, jeg tror det, i hvert fall denne måneden. Jeg holder ikke rede på hva hun sier eller hva hun gjør, og jeg er ikke bekymret for i kveld. Sikkerhetstiltakene er strenge.»

18

«Da må Carl være bekymret.»

«Nei, det er bare for å skape litt ekstra spenning. Jeg tviler på at Cinnamon tror på noe av det sprøytet hun forfekter. Hun er bare ute etter publisitet. Det er det eneste som står i hodet på henne.»

«Gruppene hun har fornærmet, skjønner ikke at det bare er tøys, og noen av dem er ikke å spøke med.»

«Ikke vær bekymret. Det går så bra, så.» Kate åpnet døren og gikk ut i garasjen. Varmen tok pusten fra henne.

«Hvorfor må du dra så tidlig? I invitasjonen sto det åtte til midnatt.»

«Carls assistent ringte og la igjen en beskjed der han ba meg komme klokken seks.»

Hun satte seg i bilen, som var varm som en badstue, og trykket på fjernkontrollen for å åpne garasjedøren.

Kiera ropte: «Kommer det til å være Kate MacKennagavekurver der?»

«Selvfølgelig. Carl insisterte. Jeg tror at jeg er blitt et av prosjektene hans. Han sier at han gjerne vil kunne skryte av at han kjente meg den gangen jeg etablerte meg,» ropte hun tilbake. «Lukk døren er du snill. Du slipper ut all den kjølige luften.»

«Du er allerede et kjent navn. Er ikke det fint?»

Kiera trengte tydeligvis ikke noe svar, for hun lukket døren da hun hadde sagt det.

Livet var fint akkurat nå. Kate hadde tid nok til å tenke mens hun kjørte i kø innover mot byen. Selv om hun ikke var et kjent navn over hele landet, gikk det i hvert fall riktige veien. Det var rart hvordan en liten hobby kunne bli et lukrativt forretningsforetagende.

Mens hun var travelt opptatt med å finne ut hva hun skulle bli, ble firmaet hennes skapt. Hun hadde gått det 19

siste året på videregående skole og strevd med å skaffe seg penger til å kjøpe fødselsdagsgaver til familie og venner. Kjemi hadde vært et av fagene hennes, og en gang hun kom inn på lærerens kontor, sto det et tent lys på skrivebordet. Hun hadde alltid vært følsom for lukter, og hun syntes at den moskusaktige lukten fra lyset var fæl.

Den hadde imidlertid gitt henne ideen om å lage egne lys. Men hun ville ikke gjøre det på den vanlige måten.

Hun måtte finne på noe helt spesielt. Det kunne jo ikke være altfor vanskelig.

Først hadde hun brukt kjøkkenet som laboratorium.

Da vinterferien var slutt, hadde hun laget sine første duftlys. De var rene katastrofen. Hun hadde blandet flere krydder og urter, og kjøkkenet hadde luktet kloakk.

Moren hadde forvist henne til kjelleren. Kate sluttet likevel ikke å eksperimentere. Den sommeren hadde hun brukt hvert ledig minutt på prosjektet. Hun hadde trålet biblioteker og laboratorier, og mot slutten av det første året på college hadde hun ferdig de lekreste basilikumog grapefruktduftende lys.

Først hadde Kate tenkt å gi dem bort, men Jordan Buchanan, bestevenninne og romkamerat, hadde sett et stort potensial i lysene. Hun hadde tatt ti stykker, satt en pris på dem og solgt alle sammen i løpet av én kveld. Så hadde hun fått Kate til å kalle lysene et Kate McKennaprodukt, og til slutt hadde hun hjulpet henne med en logo og noen helt spesielle esker.

Den rene og friske duften sammen med den åttekantede glassboksen Kate hadde fått tak i, gjorde lysene svært populære, og ordrene strømmet inn. Kate og to deltidsansatte forsøkte å lage og pakke så mange lys som mulig i løpet av sommerferien. Men snart ble kjelleren for liten, 20

og hun flyttet inn i et leid lokale på den andre kanten av byen. Det var et skummelt strøk og derfor var leien ekstra lav.

Da hun var ferdig på college, var hun så godt i gang at det kom bestillinger fra hele landet. Hun forsto at administrasjon var hennes svake punkt og bestemte seg for å fortsette studiene i Boston og ta en mastergrad. For å holde firmaet i gang mens hun var borte, gjorde hun moren til medeier slik at hun kunne underskrive sjekker og foreta innskudd. Kate pløyde hele overskuddet inn igjen i bedriften, og derfor var økonomien stram. Hun bodde sammen med Jordan i leiligheten hennes i Boston og tilbrakte ofte helgen hos den store familien hennes ute ved Nathan’s Bay. Det var et slit, men Kate klarte å få bedriften til å vokse mens hun studerte. Så, da moren ble alvorlig syk, måtte hun ta en pause fra forretningene slik at hun kunne reise hjem og være hos henne. Nå hadde det gått et langt, trist år siden moren døde, men i løpet av den tiden hadde Kate tatt sin mastergrad og lagt store planer for firmaet.

Nå da hun var tilbake i Silver Springs for godt, var hun klar til å utvide virksomheten. Blant produktene hadde hun også bodylotion og tre parfymer kalt Leah, Kiera og Isabel etter moren og søstrene. Lokalet hun leide begynte å bli for lite, og hun var i forhandlinger om en leiekontrakt for et større lager som også lå nærmere hjemmet i Silver Springs. Hun vurderte dessuten å ansette flere.

Anton’s, en kjede finere varemagasiner, ville gjerne føre produktene hennes, og snart skulle hun signere en svært lukrativ kontrakt.

Og dermed ville alle pengeproblemer forsvinne som dugg for solen.

21

Hun smilte ved tanken. Det første hun skulle kjøpe når hun fikk noen dollar til overs, var en bil med et ordentlig klimaanlegg. Nå måtte hun justere innstillingen stadig vekk, uten at det hjalp. Luften i kupeen forble lunken.

Hun følte seg temmelig vissen da hun var fremme ved Carls enorme og svært spesielle eiendom. Han hadde arvet Liongate etter faren og var i ferd med å bygge et galleri på tomten. To enorme løvehoder prydet de elektronisk styrte jernportene.

En vekter krysset av for navnet hennes på en liste og slapp henne inn. Carls hus lå i enden av en lang oppkjørsel, mens galleriet med Cinnamons arbeider var plassert på sørsiden av huset, et stykke oppe i skråningen.

Et digert, hvitt telt var reist ved siden av det hvitmalte, toetasjes steinhuset.

En ny vekter viste henne hvor hun skulle parkere. Det var opplagt at Carl ventet mange gjester, for det vrimlet av vektere og kelnere som fløy geskjeftig fram og tilbake mellom annekset og det hvite teltet.

Kate gikk over den velstelte plenen der det automatiske vanningsanlegget gjorde jorden myk og fikk skohælene hennes til å synke ned. Hun var nesten fremme ved den hellelagte hagegangen da mobilen ringte.

«Hei, Kate, skatten min. Hvor er du?» Carls melodiøse stemme smøg seg gjennom telefonen.

«Midt ute på plenen din, Carl.»

«Det er flott.»

«Hvor er du?» spurte hun.

«I omkledningsrommet og forsøker å velge mellom den hvite lindressen og den smalstripede blazeren og de kremfargede buksene. Jeg smelter uansett, det vet jeg, 22

men jeg må ta meg flott ut siden det kommer så mange kritikere i kveld, vet du.»

«Jeg er sikker på at du vil se riktig kjekk ut.»

«Jeg ringer bare for å si at det tar en stund før jeg dukker opp. Når jeg er ferdigkledd, må jeg hente Cinnamon på hotellet. Limousinen står klar. Kan jeg be deg om en tjeneste? Vil du sjekke at alt er som det skal i teltet? Jeg rekker det ikke før gjestene kommer, og jeg vil ha det perfekt. Du med din gode smak vil straks se om alt er som det skal.»

«Det gjør jeg gjerne,» svarte Kate og smilte av vennens sans for det dramatiske.

«Du er alle tiders. Jeg skylder deg en tjeneste,» sa Carl og brøt forbindelsen.

Kate fant inngangen og gikk inn i teltet. Mobile friskluftsanlegg var plassert langs veggene, og de gikk for fullt. Det hjalp ikke stort så lenge kelnere fløy inn og ut gjennom døren i ett sett. I den ene enden var det gjort i stand en lang buffet, pyntet med fargerike blomsterarrangementer i krystallskåler og blanke, nypussede sølvfat. Småbord med hvite linduker og hvite klappstoler var jevnt fordelt på resten av plassen. Alt så ut til å være i sin skjønneste orden.

På et av bordene innerst i teltet sto gavekurvene hennes. Den hvite linduken nådde helt ned til bakken, og logoen hennes var festet til den. Hun gikk bort for å rette litt på duken og sette kurvene i en pen halvsirkel.

Da hun var ferdig, rygget hun noen skritt for å beundre resultatet.

Etterpå gikk hun rundt bordet og strakte seg etter en stol, men ombestemte seg. «Vindunderbehåen» gjorde henne sprø. Det var som å gå med en skrustikke rundt 23

overkroppen. Det gjorde vondt, og hun forsøkte å la være å rive av seg elendigheten da hun skyndte hun seg inn i kunstgalleriet for å finne et toalett der hun kunne ta den av og kaste den i søpla.

Dessverre var både dame- og herretoalettet stengt for rengjøring. Kate kunne ha latt som om hun ikke så skiltet og gått inn, men det sto vektere foran dørene, og hun var ikke sikker på om de ville la henne passere.

Hva nå? Hun så seg rundt etter et ledig rom med en dør hun kunne stenge, uten resultat. Hun følte seg temmelig elendig da hun gikk tilbake til teltet, men humøret steg flere hakk da hun oppdaget at det var satt en stor kurv med blomster på bakken rett under logoen hennes for å trekke oppmerksomheten dit. Hun måtte huske å takke Carl for omtanken.

Varmen var uutholdelig. Hun tok et program og begynte å vifte seg. Det var mindre enn to timer til gjestene skulle komme, og kelnerne var i ferd med å montere flere friskluftanlegg. Kate flyttet seg til den innerste delen av teltet for ikke å være i veien.

Da hun løftet en flik av teltduken for å få litt frisk luft, fikk hun øye på en treklynge omgitt av tette busker bare noen meter borte. Perfekt. Det var løsningen.

Buskene gjorde at ingen kunne se henne verken fra teltet eller fra huset, og det ville ikke ta henne mer enn noen sekunder å løsne den stroppeløse behåen og ta den av. Hun kikket i alle retninger for å forsikre seg om at ingen så henne eller fulgte etter henne, og satte kursen for treklyngen.

Et lite minutt senere var det gjort.

«Endelig,» sukket hun lettet. Nå kunne hun puste.

Det var det siste hun tenkte før det smalt.

24