Uslettelig minne av David Baldacci

David Baldacci

Uslettelig minne Oversatt av Roar Sørensen

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 Copyright © 2012 by Columbus Rose, Ltd. All rights reserved.

Published by agreement with Lennart Sane Agency AB Utgitt første gang på norsk av Cappelen Damm AS i 2017.

ISBN 978-82-02-57823-7 1. opplag 2018 Originalens tittel: Memory Man Oversettelse: Roar Sørensen Forfatterfoto: © Yvonne Taylor Omslagsdesign: Rune Kårstad Hærnes Omslagsfoto: © Shutterstock Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Tom og Patti Maciag: Gå hen og ha det gøy.

Det er vel fortjent!

1

Amos Decker ville for all framtid huske de tre drapene i en lammende blåfarge. Helt uten forvarsel kunne minnene skjære inn i bevisstheten hans som en sløyekniv av farget lys. Han ville aldri bli kvitt dem.

Spaningen den dagen hadde vært langtekkelig og resultatløs. På hjemveien hadde han gledet seg til et par timers søvn før han dro ut igjen. Han hadde parkert bilen i oppkjørselen foran den toetasjes eneboligen. Den var tjuefem år gammel, og det ville ta omtrent like mange år å betale den ned. Regnet hadde gjort asfalten glatt. Han hadde glidd og mistet balansen idet han steg ut av bilen. Ettersom han var sikker på at alle i huset sov, hadde han lukket bildøren så stille han kunne. Han hadde trasket gjennom regnet til bakdøren og låst seg inn på kjøkkenet.

Stillheten hadde vært som ventet. Men han hadde ikke fornemmet den trykkende stillheten. Senere hadde han undret på hvorfor. Det var en av de mange tabbene han hadde gjort den kvelden. Han hadde stoppet på kjøkkenet og tatt seg et glass vann fra springen. Han hadde drukket opp alt vannet i store slurker, satt glasset i vasken, tørket seg på haken og gått inn i stua.

Han hadde glidd på gulvet, og denne gangen hadde han gått over ende. Gulvet var belagt med fiskebeinsmønstret parkett, og han hadde falt før. Men ingen av fallene hadde vært så ille som dette. Månelyset hadde strømmet inn gjennom vinduene på forsiden av huset, slik at han kunne se alt i stua tydelig.

Da han holdt opp hånden, så han at den hadde fått en ny farge.

7

Rød. Blod.

Det måtte ha kommet fra et sted. Han karet seg opp for å finne ut hvor.

Han fant kilden i rommet ved siden av. Johnny Sacks.

Svogeren hans. En svær, kraftig fyr, akkurat som han selv.

Han gikk ned på kne og bøyde seg over ansiktet hans. Halsen til Johnny var skåret over fra øre til øre. Det var ingen vits i å kjenne etter en puls. Mesteparten av blodet hans fløyt på gulvet.

Han burde ha tatt ut telefonen og ringt 911. Han visste bedre enn å tråkke rundt på åstedet for en forbrytelse. For det var det den døde mannen hadde gjort hjemmet hans til.

Johnny var blitt myrdet på brutalt vis. Ja, huset var blitt som et museum: Se, men ikke røre. Politimannen i ham skrek alt dette i ørene hans.

Men dette var bare ett lik. Han flyttet blikket til trappen, og panikken koblet plutselig ut alle logiske tanker. Magefølelsen overtok; en isnende frykt for at han nettopp var blitt frarøvet alt det han noensinne hadde brydd seg om. Derfor løp han. Han satte støvlene midt i dammene av blod og spredde dem utover som tidevannsbølger.

Han kontaminerte viktige beviser og tråkket på ting som burde blitt bevart nøyaktig slik de hadde vært. Men akkurat nå ga han blaffen.

Han fulgte blodsporet opp trappen. Hjertet slo så fort og føltes så oppblåst at det var et under at brystkassen greide å holde det på plass. Han tok trappen i tre trinn av gangen.

Hjernen var som lammet, men på en eller annen måte fungerte beina på egen hånd.

Han kom opp i gangen, støttet seg til veggen og stormet bort til den første døren på høyre side. Han grep ikke pistolen. Det falt ham ikke inn at morderen fremdeles kunne være i huset. At han kanskje ventet på at han skulle komme hjem.

Han satte skulderen mot døren, åpnet den med et brak og så seg rundt med et vilt blikk.

Ingenting.

8

Nei. Ikke sant.

Han stivnet i døråpningen. Det svake lyset fra lampen på nattbordet falt over en naken fot som stakk opp på den andre siden av madrassen.

Han kjente den foten. Han hadde holdt den, massert den og kysset den mange ganger. Den var lang og smal, men likevel elegant. Tåen ved siden av stortåen var litt lengre enn den burde ha vært. Årene på anklene, trælene på fotsålen, de røde neglene – alt var som det skulle være, bortsett fra at foten ikke skulle stikke opp bak madrassen midt på natten. Det betydde at resten av kroppen hennes lå på gulvet, og hvorfor skulle den gjøre det med mindre …

Han gikk rundt sengen og kikket ned.

Cassandra Decker, Cassie for ham og gode venner, stirret opp på ham fra gulvet. Vel, hun kunne ikke stirre lenger.

Han gikk langsomt ned på kne ved siden av henne. Dongeribuksene hans klistret seg til blodet som hadde samlet seg rundt henne.

Blodet hennes.

Halsen var ren, ingen sår. Det var ikke der blodet hadde kommet fra.

Skuddsår uten utgangshull. Han visste at han ikke burde gjøre det, men han la armen under nakken hennes, løftet hodet opp og tok det i fanget sitt. Det lange, mørke håret hennes flommet over armen hans. Huden rundt hullet i pannen var svart og forbrent.

Et kontaktsår som var forårsaket av stikkflammen fra munningen og kulen som hadde kommet brøkdelen av et sekund etterpå. Hadde hun sovet? Hadde hun vært våken?

Hadde hun sett morderen stå over henne og kjent frykten dette synet hadde skapt? Alt dette undret han på mens han holdt kona i armene for det han visste ville bli siste gang.

Han la henne tilbake på gulvet. Decker stirret på det hvite, livløse ansiktet og det svarte hullet midt i pannen. Det liknet et punktum som symboliserte slutten.

På alt.

9

Han reiste seg. Beina kjentes numne. Han sjanglet ut av rommet og nedover gangen til det andre soveværelset.

Han brukte ikke makt for å åpne denne døren. Ingenting hastet nå. Han visste hva han ville finne. Han visste bare ikke hvilken metode morderen hadde brukt.

Først kniv. Så pistol.

Hun var ikke på soverommet. Da gjensto bare badet.

Lyset i taket var tent. Skarpt skinn. Morderen hadde åpenbart ønsket at han skulle se den siste tydelig.

Der satt hun, på toalettet. Holdt på plass av det brede beltet på morgenkåpen. Beltet var strukket rundt cisternen og overkroppen hennes. Ellers ville hun ha falt forover. Han gikk nærmere.

Han gled ikke. Det var ikke noe blod på gulvet. Den lille jenta hans hadde ingen sår som han kunne se. Men da han kom nærmere, så han blåmerker på halsen, stygge og flekkete, som om noen hadde brent henne der. Kanskje beltet til morgenkåpen var blitt brukt. Kanskje morderens hender. Decker visste ikke. Ikke brydde han seg heller. En kvelningsdød var ikke smertefri. Det var en grusom måte å dø på. Og skrekkinngytende. Hun måtte ha sittet og stirret opp på ham mens han langsomt skviste livet ut av henne.

Molly ville ha fylt ti år om tre dager. Et selskap var planlagt, gjester var invitert, presanger kjøpt, og en stor sjokoladekake var bestilt. Han hadde tatt seg fri fra jobben for å hjelpe Cassie, som jobbet full tid og likevel gjorde mesteparten av husarbeidet. Selv hadde han ingen ni-til-fem-jobb, for å si det forsiktig. De hadde spøkt om det. Hva visste han egentlig om det virkelige livet? Handle mat? Betale regninger? Ta Molly med til legen?

Ingenting, hadde det vist seg. Ikke en fordømt ting. Hjelpeløs.

Han satte seg på gulvet foran den døde datteren. Han la de lange beina over kors, slik Molly hadde pleid å gjøre, slik at fotsålene ble klemt mot innsiden av låret på det motsatte beinet. Han var smidig til å være så stor. Lotusstillingen, 10

tenkte han. Eller noe sånt. Han visste ikke engang hvorfor han tenkte dette. Det måtte skyldes sjokket. Øynene hennes var store og åpne. De stirret på ham uten å se ham. Akkurat som morens øyne hadde gjort. Hun ville aldri se ham igjen.

Decker ble bare sittende og gynge overkroppen fram og tilbake. Han så på henne, men uten egentlig å se henne. Og det skulle være sikkert at den lille jenta hans ikke så pappaen sin heller.

Nok. Ingenting igjen. Jeg kan ikke leve videre alene. Kan ikke.

Han tok nimillimeteren ut av beltehylsteret og dro sleiden tilbake for å forsikre seg om at det lå en kule i kammeret. Han la hendene rundt pistolen. Flott, liten sak. Den var nøyaktig, og den hadde tilstrekkelig stoppkraft. Han hadde aldri skutt noen med den. Men han hadde hatt lyst til å gjøre det.

Han stirret på munningen og siktene. Hvor mange skudd hadde han avfyrt på politiets skytebane? Tusen? Ti tusen?

Vel, i kveld ville han ikke bomme.

Han åpnet munnen, stakk løpet i munnen og rettet det oppover slik at kulen ville treffe hjernen og gjøre slutten rask. Fingeren ble liggende på avtrekkerbøylen. Han så på Molly. Forlegen tok han pistolen ut av munnen, rettet den mot tinningen i stedet og lukket øynene så han ikke kunne se henne. Igjen hvilte han pekefingeren på avtrekkerbøylen.

Han flyttet den til avtrekkeren. Så begynte han å klemme på den mot punktet der det ikke var noen vei tilbake. Han ville ikke føle noe som helst. Hjernen ville være død før den rakk å fortelle resten av kroppen hva han hadde gjort.

Han trengte bare å trekke av. Bare trykk på avtrekkeren, Amos. Du har ingenting å tape, for du har ingenting igjen.

De er borte. De er … borte.

Han holdt pistolen stille. Han undret på hva han skulle si til familien sin når de var samlet igjen.

Jeg er lei for det?

Tilgi meg?

11

Jeg skulle ønske at jeg hadde vært der og beskyttet dere?

Han strammet grepet om pistolskjeftet og presset munningen så hardt mot tinningen at han kjente hvordan metallet gravde seg inn i huden. En bloddråpe kom til syne, men forsvant raskt i det grånende håret, som han var ganske sikker på var blitt enda gråere de siste minuttene.

Han prøvde ikke å finne motet som krevdes for å gjøre det.

Han søkte fortvilet etter den rette balansen. Men kunne man oppnå noen form for balanse ved å ta sitt eget liv?

Fremdeles med pistolen mot tinningen tok han ut telefonen, tastet 911 og oppga navn og skiltnummer. I to korte og konsise setninger beskrev han drapene på tre mennesker.

Han slapp telefonen på gulvet.

Nedenfor lå Johnny.

Nede i gangen lå Cassie.

Her, på toalettet, satt Molly.

Og plutselig, uten forvarsel, så han alt dette i et fryktinngytende blått skjær. Likene, huset, hele kvelden. Den blå boblen var overalt. Han vendte blikket mot taket og skrek en forbannelse fylt av sorg og raseri. De fordømte fargene.

Ikke engang nå kunne de la ham i fred. Hvorfor kunne han ikke være normal, bare denne ene gangen, i denne forferdelige situasjonen? Han bøyde nakken og ble sittende der på gulvet med pistolen mot hodet og absolutt ingenting igjen i resten av ham. Han var klar til å dø, klar til å slå følge med dem.

Men av en eller annen grunn trykte ikke Amos Decker på avtrekkeren.

Og det var akkurat sånn politiet fant ham da de kom fire minutter senere.