Peter Kelder
Ungdomskilden De fem tibetanske riter
Oversatt av Jørn Roeim
Peter Kelder Originalens tittel: The Ancient Secret of the Fountain of Youth Revidert utgave av: The Eye of Revelation Copyright © 1985, 1989, 1998 by Harbor Press, Inc. All rights reserved including reproduction in whole or part in any form. Published by arrangement with Harbor Press, Inc. Norwegian Translation copyright © Cappelen Damm Første gang utgitt på norsk © Ex Libris, Oslo 1997 Denne utgave © CAPPELEN DAMM AS, 2014 2. utgave, 1. opplag ISBN 978-82-02-44773-1 Omslag: Ingrid Skjæraasen Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Print-It, Litauen 2014 Trykt på 50 g Enso Bulky 2,4 Sitatet på s. 77 er en gjendikting gjort av Kåre A. Lie Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Øvelsene og kostholds- og helserådene som er beskrevet i denne boken er ikke ment å bli benyttet eller fortolket som en erstatning for profesjonell medisinsk hjelp og fagmessige råd fra lege. De som leser denne boken og tar beslutninger basert på innholdet i forbindelse med sin egen helse eller medisinske omsorg som de mener er bygget på ideer som finnes i denne boken, gjør det på egen risiko. Forfatter og forlag tar ikke ansvar for eventuelle uheldige virkninger eller konsekvenser som måtte komme som et resultat av bruk av forslagene eller informasjonen som er beskrevet i boken, men formidler dette materialet kun som informasjon som leseren kan nyttiggjøre seg etter eget forgodtbefinnende. www.cappelendamm.no
IN N H O L D
Forord av Bernie S. Siegel (M.D.) . . . . . . . . . . . . . 7 Om forfatteren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11
Del en . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
13
De fem ritene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Første rite . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Andre rite . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tredje rite . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fjerde rite . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Femte rite . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
27 27 30 33 36 40
Del to . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
49
Del tre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
61
Del fire . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
69
Del fem . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
77
Etterord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 91 Tillegg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 97 Leseres erfaringer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 103
FORORD
All visdom er eldgammel, og egentlig ingen hemmelighet. Tror du at du har oppdaget noe nytt og hittil ukjent, har det antagelig eksistert i hundrevis av år. Men det vet du ikke, ganske enkelt fordi du aldri har tatt deg bryet med å finne det ut. Og hvorfor skulle du nå det? Hvorfor søke de gamle mesteres visdom, hvis moderne vitenskap og teknologi kan oppfylle alle dine behov og ønsker? Jeg har inntrykk av at de fleste mennesker tenker slik – inntil de rammes av en livstruende sykdom. Da blir de tvunget til å se sin egen dødelighet og forgjengelighet i øynene, og et annet perspektiv begynner å vokse frem. Idet de innser at vitenskap og teknologi ikke kan tilby noen løsning på den krisen de befinner seg i, får de også nye verdier og prioriterer annerledes. De våkner til liv. De begynner å søke visdom som kan hjelpe dem til å delta i sitt eget liv på en meningsfull og helhetlig måte. De oppdager gleden ved å leve. Etter å ha vært praktiserende lege i årevis oppdaget jeg 7
at mennesker som gjennomlever en livstruende sykdom, men allikevel presterer å leve lenger enn forventet, har tre spesifikke personlighetstrekk: De har en vilje til å slåss, en vilje til å lære og til og forandre seg, og de har åndelige ressurser. Så leste jeg nylig om en mahatma som uttalte at et sunt, friskt individ utviser tre kvaliteter: handling, visdom og hengivenhet. Han hadde med andre ord skrevet akkurat det samme som det tok meg mange år å oppdage på egen hånd. Hvis jeg hadde søkt hans ord for lenge siden, kunne jeg ha anvendt visdommen i dem til å hjelpe flere mennesker, og jeg kunne spart meg selv for atskillig tid og energi. På samme måte kan denne boken spare deg for tid og energi. Den inneholder masse praktisk informasjon og en mengde visdom som du kan bruke til å starte prosessen vi kaller foryngelse. Og den kan hjelpe deg til et sunnere og mer givende liv. Når du begynner å bla og lese, og etter hvert setter visdommen ut i livet, ber jeg deg huske disse få rådene: For det første: Vær snill mot deg selv når du følger instruksjonene i boken. Krever du for mye av deg selv, oppnår du ikke annet enn å mislykkes. Følg i stedet ditt eget tempo, på din egen måte. Nyt fremgangen din, også når den i perioder er langsom. Husk at foryngelse er en prosess, og at den bare går fremover så sant du har glede av den. For det andre må du se deg selv som den personen du 8
ønsker å være. Studier har vist at en skuespillers kroppskjemi forandrer seg med den rollen han til enhver tid spiller. På livets scene er vi alle skuespillere, og livene våre formes av de rollene vi velger å spille. For å kunne fylle en annen rolle må du forandre ditt syn på deg selv. Da vil verden også forandre sin oppfatning av deg. Og akkurat som skuespillere må øve og trene, må du gjøre det samme. La denne boken være din privatlærer. Ikke bruk den til å flykte fra døden, men til å forbedre livskvaliteten din, til å finne større glede ved å være til. Og du vil bli gledelig overrasket over hvor lenge du kommer til å leve. Men et langt liv er ikke målet i seg selv, det er bare et biprodukt av å leve et sunt liv i glede. Og endelig må du aldri glemme at ungdomskildens opphav er å finne i deg selv. Det er du som bestemmer. Det er du som har kraften til å vekke og stimulere både livs- og dødsmekanismene i din egen kropp. Jeg sier ikke dette for å bebreide eller skremme deg, men for å styrke deg. Ikke vent til du er døden nær før du strekker deg mot livet. Begynn å leve fullt og helt nå, og sett i gang foryngelsesprosessen. Bernie S. Siegel, M.D.
O M F O R FATT E R E N
Peter Kelder vokste opp hos adoptivforeldre i Midtvesten i USA. Allerede som tenåring begynte han å reise til fjerne og eksotiske land. Han ble en velutdannet, kultivert og talefør mann som behersket mange språk, og som i hele sitt liv hadde en stor forkjærlighet for bøker, biblioteker, ord og poesi. Kelder forsikrer at oberst Bradford – psevdonymet for hovedpersonen i denne boken – var en virkelig person som reiste til Tibet, og som han traff i 1930-årene i SørCalifornia, der denne boken ble skrevet. Kelder var imidlertid en svært privat mann som ikke ville gi mer enn disse få opplysningene. Han mente at boken talte for seg selv, og at detaljer om forfatteren og oberst Bradford bare ville ta oppmerksomheten bort fra bokens enkle og direkte budskap. Hvis stayerevne er et mål på suksess, har Kelders budskap lyktes utrolig bra. Kelders gave til verden har gledet generasjoner og blir i dag lest og verdsatt over hele verden, nå mer enn noen gang i sin over syttiårige historie. 11
DEL EN
«Alle ønsker å leve lenge, men ingen vil bli gammel.» Jonathan Swift
En ettermiddag for noen år siden satt jeg i parken og leste avisen da en eldre mann kom bort og satte seg ved siden av meg. Han så ut til å være i slutten av sekstiårene. Han var gråhåret og delvis skallet, lut i skuldrene og støttet seg til en stokk når han gikk. Lite ante jeg at livet mitt fra det øyeblikket av ville ta en helt ny vending. Det varte ikke lenge før vi var midt inne i en interessant samtale. Det viste seg at den gamle mannen var pensjonert oberst fra den britiske hær, og at han også hadde tjenestegjort i diplomatiet. Som følge av dette hadde han reist over nær sagt hele verden. Og oberst Bradford – som jeg vil kalle ham, selv om det ikke er hans virkelige navn – holdt meg trollbundet med meget underholdende historier om sine eventyr. Da vi skiltes, ble vi enige om å møtes igjen, og det varte ikke lenge før det hadde utviklet seg et nært vennskap mellom oss. Vi møttes ofte enten hjemme hos ham eller hjemme hos meg og diskuterte og samtalte til langt på kveld. Ved en av disse anledningene skjønte jeg at oberst Brad15
ford ønsket å snakke med meg om noe viktig, men at det var noe som holdt ham tilbake. Jeg forsøkte så taktfullt jeg kunne å oppmuntre ham og sa at hvis han ville fortelle meg det han hadde på hjertet, skulle jeg holde det helt og holdent for meg selv. Så begynte han å snakke, i begynnelsen langsomt, men etter hvert med stadig større iver. Mens han var stasjonert i India noen år tidligere, hadde han fra tid til annen kommet i kontakt med vandringsmenn fra avsidesliggende egner i det indre av landet, og han hadde hørt mange fengslende historier om deres liv og skikker. Det var særlig én merkelig beretning som fanget hans oppmerksomhet. Han hørte den flere ganger, og alltid av innfødte fra et spesielt distrikt. Det virket som om folk fra andre distrikter aldri hadde hørt om den. Den handlet om en gruppe lamaer eller tibetanske prester som ifølge historien kjente «ungdomskildens» hemmelighet. I tusenvis av år hadde denne usedvanlige hemmeligheten blitt overlevert fra medlem til medlem i denne spesielle sekten. De hadde aldri gjort noe forsøk på å skjule den, men klosteret deres lå så avsides og isolert at de praktisk talt var avskåret fra omverdenen. Denne kunnskapen forble derfor en hemmelighet som bare de selv kjente til. Dette klosteret med sin «ungdomskilde» var blitt den rene legenden for de innfødte som snakket om det. De berettet om gamle menn som på mystisk vis hadde gjenvunnet helse, styrke og livskraft etter å ha kommet til klosteret. Men det lot ikke til at noen visste nøyaktig hvor dette merkelige og fantastiske stedet var. 16
Som så mange andre menn hadde oberst Bradford blitt gammel i førtiårsalderen, og han hadde ikke blitt yngre siden. Jo mer han hørte om den mirakuløse «ungdomskilden», desto mer overbevist ble han om at et slikt sted virkelig eksisterte. Han begynte å samle informasjon om retning, landskapets karakter, klima og andre data som kunne hjelpe ham med å lokalisere stedet. Og da han først hadde begynt dette arbeidet, ble han stadig mer besatt av ønsket om å finne denne «ungdomskilden». Han fortalte meg at ønsket var blitt så sterkt at han hadde bestemt seg for å dra tilbake til India og gjøre et seriøst forsøk på å finne klosteret og hemmeligheten med «ungdomskilden». Og så spurte oberst Bradford meg om jeg ville bli med ham på turen. Vanligvis ville jeg ha vært skeptisk til en så usannsynlig historie. Men obersten var helt alvorlig. Og jo mer han fortalte meg om «ungdomskilden», desto mer overbevist ble jeg om at det kunne være sant. En stund var jeg fristet til å bli med ham. Men da jeg begynte å tenke på de praktiske sidene ved saken, kom jeg etter hvert til fornuft igjen og bestemte meg for å si nei takk. Straks oberst Bradford var dratt, begynte jeg å tvile på at jeg hadde truffet den riktige avgjørelsen. For å trøste meg selv argumenterte jeg med at det kanskje var galt å prøve å kjempe mot alderen. Kanskje vi alle ganske enkelt skulle bestrebe oss på å bli gamle med verdighet, og ikke forvente oss mer av livet enn andre. Men tanken på «ungdomskilden» forfulgte meg. For en 17
spennende idé! For sin egen del håpet jeg at obersten ville finne den.
Årene gikk, og en hektisk hverdag gjorde at oberst Bradford og hans «Shangri-La» langsomt bleknet i hukommelsen. Så en kveld da jeg kom hjem til leiligheten min, fant jeg et brev med oberstens håndskrift. Jeg åpnet det fort og leste. Det var tydelig at det var skrevet i en opprømt tilstand. Obersten fortalte at til tross for frustrerende forsinkelser og motgang trodde han at han nå var på nippet til å finne «ungdomskilden». Han oppga ingen adresse, men jeg ble lettet over endelig å få vite at obersten fortsatt var i live. Det gikk atskillige måneder før jeg hørte fra ham igjen. Da brev nummer to endelig kom, skalv jeg på hendene da jeg åpnet det. Et øyeblikk klarte jeg ikke å tro hva jeg leste. Det var bedre nyheter enn jeg hadde tort å håpe på. Ikke bare hadde obersten funnet «ungdomskilden», han ville også bringe den med seg tilbake til Statene og skulle komme hjem en gang i løpet av de neste par månedene. Fire år var gått siden jeg sist hadde sett min gamle venn. Jeg begynte å lure på om han kanskje hadde forandret seg i dette tidsrommet. Hadde denne «ungdomskilden» gjort det mulig for ham å stanse aldringsprosessen? Ville han se ut som sist jeg så ham, eller ville han bare virke ett år eldre i stedet for fire? 18