Underverkene

prolog

68184 Underverkene – s. 5

06.01.2026 15:28

1

Da han våkner, forstår han at noen har ventet på at han skal våkne. Men han ser ingen, føler bare et nærvær som en sky av stadig sterkere følelser. Den feier inn i ham, bakfra.

Først nå forstår han at han ikke kan bevege seg.

Han begynner med å prøve å vri på hodet for å se at nærværet får en kropp. Det går ikke, nakken sitter som i en skrustikke. Da han forstår at hele kroppen sitter fast, burde panikken slå til. Det er som om noen har lest marerittene hans, der han ikke kunne bevege seg.

Være fanget.

Likevel skjer det ikke. Ikke helt. Panikken klarer ikke å slå rot i ham til tross for at bena sitter fast, armene, hendene, overkroppen.

Og han aner ingenting om hvorfor.

Det rare er at det ikke gjør særlig vondt. Derimot føles det som om hendene hans, fremfor alt fingrene, er bedøvd, medisinsk bedøvd.

Han har ingen problemer med å puste. Men han er ikke alene om å gjøre det. Nå er det som om han kjenner sin banemanns pust mot nakken.

Fuktige, lydløse åndedrag.

Livet hans har bestått av yrkesutøvelse i samfunnets utmarker. Han har ofte forestilt seg hvordan han skal ende sine dager. Så godt som hver dag har han forestilt seg sin egen død. Og nesten alltid har han kunnet ane hvem som i 7

68184 Underverkene – s. 7

06.01.2026 15:28

det aktuelle scenarioet ville være den mest sannsynlige bøddelen.

Men ikke nå.

Nå har han bare spørsmål. Øynene hans er i hvert fall fri. De har begynt å venne seg til halvmørket, og det som nå toner fram, er et omfangsrikt lokale, rotete, udefinerbart, opprinnelig kanskje industrielt. Fuktig gammel papp blandes med ølbokser så gamle at de ser ut til å ha rustet, og spritflasker med etiketter som for lengst har gått i ett med det som nærmest er et jordgulv, sprøytespisser ligger frimodig sammen med bibelsider, gamle klær ligger buntet sammen og er tydelig jordslått, og både istykkerrustede og nyere spraybokser speiler graffititags i diverse fargetoner og aldre som pryder veggene lik årringer i en trestamme.

Men det er også ting der som ikke har vært på samme sted i flere år. Han ser blinkende stålskinner bøyd i geometriske former, liksom pyramideformet, han ser flere meter lange rektangler av hardpapp stablet oppå hverandre, og han ser noe lenger borte, på de oljeflekkete veggene.

Det er papirark som er festet der, antagelig med spiker.

Det som står på arkene, kunne defineres som kunst. Men det er temmelig mørkt der borte, han ser ikke helt.

Likevel føles det forvirrende velkjent.

Det er nok ren innbilning, men han synes til og med at åndedragene, som nå er kommet så nær at plageåndens lepper berører nakkehårene hans, føles kjent.

Pusten føles kjent.

Men idet den vrir seg rundt ham, er det bare svart. Bekmørke i stedet for et ansikt. Et par øyne, ikke mer.

Like før synsfeltet formørkes og alt blir halvt gjennomskinnelig, klarer han å skjelne bildene på veggene. Til sin forbauselse kjenner han dem igjen.

Det er antikkens sju underverk.

Plutselig forstår han alt. Og samtidig ingenting.

Først blir noe sprayet inn i nesen hans, og verden blir en 8

68184 Underverkene – s. 8

06.01.2026 15:28

annen, det lukter brent her, flammende, leende djevler famler over den stadig mer istykkerbrente kroppen hans. Så blir noe annet presset inn i munnen hans, opp mot tennene i overkjeven, og blir værende der.

Det halvt gjennomskinnelige lukkes rundt hodet hans, på omtrent ti centimeters avstand.

Så høres en underlig slurpende lyd.

Og hvis alt nå hadde blitt svart, ville det ha vært en lise.

68184 Underverkene – s. 9

06.01.2026 15:28

dag 1

68184 Underverkene – s. 11

06.01.2026 15:28

2

Da haglstormen av nærmest bibelske proporsjoner herjet omgivelsene natt til trettende september, søkte han ikke ly.

I stedet gikk han ut. Han vendte hodet opp mot den dunkle himmelhvelvingen og lot ansiktet hilse de ertestore haglkornene velkommen. Det var som en hilsen fra en annen tid.

Nå ser Lukas Frisell lyset i sensommermorgenens daggry flette seg inn i grenverket som stritter ut over den blanke vannflaten. Før han løfter presisjonskikkerten, snuser han i luften, og i løpet av glimtet av et øyeblikk synes han det lukter kastanje. Så fanger kikkerten et strekk av trekkfugler langt i det fjerne.

Alt er fremdeles naken natur.

Helt til trekkfuglene flyr over en struktur som ikke hører hjemme i den naturen som er urørt av mennesket. Det tar litt tid før strukturen fremstår som en bro, og ikke hvilken som helst bro. Det er Västerbron, broen som forbinder storbyen Stockholms to største øyer, Kungsholmen og Södermalm, og fra utsiktspunktet på førstnevnte følger Lukas Frisell fugleflokken over sistnevntes silhuett.

Men først er det Långholmens grønne form som fuglene tangerer. Da de når det egentlige Södermalm, merker Frisell seg i forbifarten at en liten gruppe mennesker har samlet seg på en naken høyde selv om klokken ikke er mer enn seks. Men mennesker interesserer ham ikke så mye. I stedet 13

68184 Underverkene – s. 13

06.01.2026 15:28

følger han fugleflokken til den forsvinner ut over det vesle innhavet et stykke mot øst.

Snart kan han ikke lenger ligge der uforstyrret ved vannkanten, han oppfatter allerede skeptiske blikk fra de tidlige byvandrerne på gangveiene på Norr Mälarstrand noen meter bak ryggen hans.

Nå burde Lukas Frisell kanskje ha hatt råd til å flytte fra politileiligheten ved politihuset, men da han fikk sin første lønning på mer enn åtte år, investerte han den straks i en avansert kikkert. Det er som om han fremdeles ikke helt har vennet seg til tanken på penger som alle tings mål.

Han kommer fra en annen tid.

En annen verden.

Det er tross alt fridagen hans, han bestemmer seg for å ignorere blikkene og få øye på noen siste trekkfugler.

Troster, finker, ender og rovfugler reiser i september. Det forrige strekket han fulgte, besto av ender, denne gangen håper han på noen skikkelige rovfugler på vei mot VestAfrika. I beste fall fiskeørn. Eller i hvert fall en litt sjeldnere fugleart, som blåstruper eller tornskater.

Kikkerten rettes mot den stadig lysere himmelen over Västerbron. Ingenting foreløpig.

Men så får himmelhvelvingen svarte flekker, punkt etter punkt toner fram fra intet. Rett over broen klarer Frisell å identifisere punktene som måltroster, og da de har sveipet forbi Långholmen, lar han likevel kikkerten stanse ved menneskeklyngen oppe på høyden over Söder Mälarstrand.

Den er større nå.

Folk stirrer på noe. Nå ser han at det er oppe på de nakne klippene på Skinnarviksberget at det utspiller seg.

Det som tiltrekker seg folks oppmerksomhet, er det vanskelig å skjelne, men det er så hvitt at det nesten lyser av seg selv.

Frisell zoomer inn på gjenstanden som de trenger seg sammen rundt.

Han fininnstiller fokuset på presisjonskikkerten, og skritt 14

68184 Underverkene – s. 14

06.01.2026 15:28

for skritt legger gjenstanden uklarheten bak seg. Sakte, men sikkert toner det fram en skulptur som ikke har vært der før.

Den er kritthvit og kunstferdig utformet, og den later til å forestille en eldgammel gresk gud sittende på en mektig trone.

Det er vanskelig å avgjøre om guddommen velsigner eller fordømmer den motvillig våknende byen.

68184 Underverkene – s. 15

06.01.2026 15:28

3

Skumringen faller fort nå. Ankan, alias Annika Stolt, griper seg i å synes at dette er årets tristeste dager. Det finnes fremdeles spor av sommer i luften, men mørket og kulda lurer rundt hjørnet. Ertende kikker de iblant frem, liksom for å klargjøre at ingenting er endret. Selv i år kommer de til å sette sine ubarmhjertige klør i den stakkars nordiske befolkningen og beholde grepet i et halvt år.

Grøsset av vemod viker plassen for en mer konkret sorg over den forsvunne kollegaen, Anton Lindberg. For fire måneder siden gikk han opp i røyk. Han hadde utfordret et kriminelt nettverk, Hjulstagjengen, og Ankan kan ikke slippe tanken på at de har tatt ham. Kidnappet eller drept ham. Fraværet av spor er i seg selv en ledetråd. Men det er umulig å komme lenger. Hvorfor skulle de kidnappe ham?

Hvilke fordeler skulle vel det gi dem? Hun blir ikke kvitt slike grublerier.

Hun har ikke egen bil, men det hender at hun låner en fra jobben over natten, ikke minst hvis hun skal på en date et stykke utenfor byen. Siden jobben er politietaten, kan vanen medføre visse komplikasjoner, som for eksempel at politiradioen roper ut noe i bilen og får henne til å hoppe høyt.

Klokken er bortimot åtte om kvelden da hun kjører hjemover fra en halvt mislykket date i Häggvik. Skjønt, halvt mislykket …? Egentlig ikke, en brannmann som bød på 16

68184 Underverkene – s. 16

06.01.2026 15:28

hjemmelagede fleskepølser og akkurat den typen litt mer robuste sex som hun foretrekker. Likevel ble det føyd enda flere punkter til den listen som på grunn av en eller annen psykososial nødvendighet i samtiden har begynt å vokse fram hos henne: den nådeløse kvinnelige kravlisten. Om det ikke heller er slik at hun liker denne friere livsstilen. Hun er redd for at hun er i ferd med å skape et mønster, en slags avhengighet. Safety in numbers ?

Men hvorfor være redd for det? Hun er stor jente, et i høyeste grad modent individ, og hun er fri og kan leve nøyaktig det livet hun selv vil. I hvert fall i et rimelig demokrati.

Ankans indre peptalk blir brått avbrutt av et brøl inne fra dypet av tjenestebilen hun har lånt. En eller annen kødd har latt politiradioen stå på høyeste volum. Hun oppfatter ord som biljakt, trafikkulykke, omkjøring, Kallhäll.

Kallhäll, tenker hun da hun ser ordet over veibanen. Hun kaster seg ned i høyre fil på E4 ved Tureberg og kommer etter en stund opp på E18 ved Barkarby. Det er tendenser til kø, og på den andre siden av Barkarbystadens store handelsplass ser hun de første blålysene trenge gjennom skumringen. Hun får utrykningslyset opp på taket av sin sivile bil, og med sirenene på begynner hun å sno seg fram gjennom trafikken.

Framme ved det planfrie krysset ved Kallhäll har kollegene fått fram oransjeblinkende lys for omkjøring, mens motorveien er stengt og sperret. En stakkars fersking står litt rådvill midt på motorveien og ordner med avsperringen med livet som innsats.

Han ser Ankans blinkende lys og slipper henne forbi.

Hun minnes plutselig sin egen nervøse tid som fersking og vinker en medlidende hilsen til ham. At ansiktet hans lyser uventet hvitt i skumringen, får henne til å stålsette seg.

Det som møter henne på den avsperrede veistrekningen, er verdt all mulig stålsetting.

Det er rett og slett et blodbad.

Hun har sett mange trafikkulykker, det er ikke noe man 17

68184 Underverkene – s. 17

06.01.2026 15:28

bare kommer over. Men dette er noe annet. En uniformert politimann vasser rundt i veritable sjøer av blod.

Ankan stiger ut av bilen og går bort til det første ulykkeskjøretøyet. Det er en Mercedes klasse E av siste årsmodell, og opprinnelig har den særdeles hardt kolliderte luksusbilen trolig vært svart som obsidian. Nå er den rød i diverse nyanser. Seige dråper renner tregt nedover den ødelagte bilkroppen mot den rødglitrende veibanen.

Den overveldende lukten av søtt jern får det til å velte seg i magen på henne.

Det er ingen mennesker i bilen, men denne mengden blod må ha vært tømt ut fra rundt ti kropper. Ubemerket vandrer hun videre mot neste bil. Det er en kassebil, og bakre del er knust – og også den er fullstendig dekket av blod.

Det er et grotesk og urealistisk syn i skumringen. Som en psykedelisk skrekkfilm.

Det står en logo på siden av kassebilen. Ankan får fram et papirlommetørkle, tørker blodet vekk fra teksten og avdekker ordet «Blodtransport».

– Ja, sier en mannsstemme bak henne. – Å kollidere med en blodtransportbil gir spesielle konsekvenser.

Stemmen virker kjent. Hun snur seg. I venstre fil på den avstengte veistrekningen står en ambulanse med aktivert utrykningslys og en sivil politibil med avslått ditto. Hun skjelner et par blåblinkende skikkelser inne i politibilen før hun står øye til øye med en mann fra sin nære fortid.

– Rahim? utbryter hun.

Politiinspektør Rahim Abdulhamid nikker sakte. Ansiktet hans ser kraftløst ut, slett ikke som hun husker det fra et par milde forsommernetter knapt fire måneder tidligere, den spenstige kroppen hans som en trøst og oppmuntring under en pågående terrorbombing i landet.

Han peker på kassebilen og sier: – Det var flere hundre liter blod i den. Føreren var dekket av blod, men klarte seg uten alvorlige skader.

– Og det var dere som jaget Mercedesen?

18

68184 Underverkene – s. 18

06.01.2026 15:28

– Som deretter kjørte rett inn i blodtransporten, nikker Rahim og tar ny sats: – Jeg jobber i narkoavsnittet nå. Vi hadde spaning på et par typer nede i Järva. De tok seg ut via bakdøra i garasjen. Vi la oss på hjul og drev dem ut på motorveien. De kjører jævlig dårlig, de typene, særlig med den slags dop i kroppen. En av dem er hardt skadet og dro med en tidligere ambulanse – han klarer seg neppe – og der drar vår andre slagne helt for å få behandling for dine og mine, ikke hans egne, surt ervervede skattepenger.

Mens blikkene deres følger ambulansen bort mot neste avsperring, stiger to personer ut av den sivile bilen, en brunhåret mann med skjev nese og en kvinne med dårlig bleket hår, begge i førtiårsalderen, begge en tanke merket av tidens tann og yrkesmedaljens bakside.

– Dette er Rainer og Maria, sier Rahim. – De er et rutinert par som kalles Rilke, jeg aner ikke hvorfor. Sammen er vi en liten spesialenhet innenfor narkoavsnittet. Og dette er Ankan fra Nova-gruppen.

Rainer og Maria setter opp hvert sitt ansiktsuttrykk som antyder respekt. Den respekten finnes tydeligvis fortsatt i etaten etter saken som satte gruppen på kartet, i hvert fall internt.

Ankan hilser kort og snur seg tilbake mot Rahim: – Hva mente du med «den slags dop»?

Rahim veksler er kjapt blikk med Rilke og får et nikk til bekreftelse.

– Bli med her, sier han og går mot Mercedesen.

Han trekker på seg plasthansker og åpner bagasjeluken, som faktisk er nesten intakt. Hanskene setter seg fast i det koagulerende blodet og løsner med en svuppende lyd.

Ankan ser ned på en stor pappeske full av nesespray, sikkert flere hundre små umerkede flasker.

– Nybegynnernes måte å ta fentanyl på, forklarer Rahim.

– Snarveien inn i et kort, men eksplosivt misbruk.

– Fentanyl? sier Ankan.

19

68184 Underverkene – s. 19

06.01.2026 15:28

– Du vet hva det er. Det har forekommet i Sverige i perioder siden slutten av nittiårene, men sammenlignet med andre land, særlig USA, har vi vært forskånet for det. De har en skikkelig destruktiv fentanylbølge akkurat nå. Men kanskje tiden er kommet her også.

– Fentanyl er et veldig sterkt opioid, ikke sant?

– Et syntetisk opioid som er rundt femti ganger sterkere enn heroin. Egentlig hører det hjemme i helsevesenet, der det har vært brukt som et av de mest effektive smertestillende midlene siden slutten av femtiårene. Men etter hvert tok fentanyl plass blant de aller tyngste stoffene ute på gata.

Akkurat nå er det litt tøffere tilstander enn vanlig i narkokretsene. Vi hadde et usedvanlig fælt mord her for en ukes tid siden, tortur og dritt, selv om det ikke er gjengenes vanlige MO. Og ennå vet vi ikke om dette er ekte fentanyl eller en av alle fentanylanalogene. Altså kjemiske varianter som ofte er enda sterkere, og i noen tilfeller ikke ulovlige engang. Lovgivningen holder ikke tritt med dette.

Ankan nikker sakte. Flere ting kobles sammen i hjernen hennes.

– Er Hjulstagjengen innblandet på noen måte?

Rahim ser på henne en stund. Så sier han: – Jeg har hørt om korstoget ditt mot Hjulstagjengen, Ankan. Tror du virkelig at de har Anton Lindberg?

– Bare svar på spørsmålet, sier hun, mer bistert enn meningen var.

Rahim rister kort på hodet og slår ut med en arm mot Mercedesen.

– Disse typene tilhører Hjulstagjengen.

Ankan blir stående en stund. Har hun nettopp funnet en ny vei inn i gjengen? Via fentanyl?

Så er det andre tanker som bryter ned de politifaglige.

Tydelige kroppsminner.

Hun kaster et blikk over skulderen mot Rilke-paret. De står og snakker sammen noen meter unna. Altså bøyer hun seg fram mot Rahim Abdulhamid og hvisker: 20

68184 Underverkene – s. 20

06.01.2026 15:28

– Når går du av jobb? Hva sier du til et glass etterpå?

Han betrakter henne, og det er første gang hun ser noe muntert i det tidligere så utmattede ansiktet hans.

– Det var du som forlot meg, Ankan, sier han. – Og ikke særlig pent heller.

Det er som om hun får se seg selv utenfra. Det er et ganske nyttig syn. Hun står stille, finner ingenting å si.

Han ser ned på de helrøde plasthanskene sine og sier: – Bare la meg vaske blodet av hendene først.

68184 Underverkene – s. 21

06.01.2026 15:28

4

En av grunnene til at de møtes der de møtes, er at sushirestauranten i krysset mellom Hornsgatan og Ringvägen ikke har skjenkerett. En annen er at Sonja Ryd bor tjue meter unna.

Til å begynne med virket det som om hun hadde håndtert etterdønningene etter vårens hendelser bra. Men så begynte hun å drømme at hun ble levende begravd, og de hemmelige problemene hennes boblet opp til overflaten. Det var da hun ble diagnostisert med PTSD, posttraumatisk stresslidelse.

Heldigvis hadde hun og Lukas Frisell innledet rutinen med lunsj eller middag en gang i uken allerede før hun ble sykmeldt. Det fortsatte hele sommeren, tvers igjennom sykmeldingen, og da hun akkurat denne uken kom tilbake til jobben på heltid, ble rutinen videreført.

Det begynner så smått å regne i mørket utenfor sushirestaurantens vinduer.

– En statue? spør Sonja Ryd og gafler i seg en nigiri med laks.

– Jeg skjønner ikke hvordan du kan ha gått glipp av det, sier Frisell og prøver å få tak på en bit skalldyrssashimi med spisepinnene.

– Jeg har hatt min fulle hyre med å finne tilbake til jobben. Det blir vel ikke sagt rett ut at det dreier seg om skrivebordstjeneste, men i praksis …

– Det er sikkert bra med en myk overgang.

22

68184 Underverkene – s. 22

06.01.2026 15:28

– Jeg har jo allerede jobbet halv tid i et par uker.

Frisell trekker på skuldrene og fortsetter: – Det dreier seg om Zevs-statuen i Olympia. Tydeligvis en ganske god gipskopi.

– Zevs-statuen? Som i antikkens sju underverk?

– Du verden så informert du er.

– Det kalles allmenndannelse, sier Ryd og stryker seg over den tydelig nyklipte issen. – Du har muligens støtt på det ordet i en eller annen sammenheng.

Frisell smiler kort og vender tilbake til kampen med spisepinnene. Tonefallet er en viktig del av omgangsformen deres. Derimot er den knallharde profesjonelle tonen som hersket ved en rekke tidligere forhør dem imellom, tabu.

Ryd ser på ham mens hun spiser videre og sier: – Husker jeg ikke feil, var Zevs-statuen enorm.

– Denne er ikke like enorm, sier Frisell. – Men å kalle den en miniatyr føles direkte feil. Mer enn dobbelt menneskestørrelse. En slags avansert utendørskunst stilt opp midt i ulvetimen på byens kanskje høyeste høyde.

– Ulvetimen?

– Jeg var selv ute da, nikker Frisell. – Det er noe magisk med en skikkelig haglstorm. Den varte i drøyt førti minutter mellom klokken 03.12 og 03.56 og betydde at de kunne jobbe uforstyrret med statuen.

– Og hvem «de» er, aner man selvsagt ikke noe om?

– Det virker iallfall jævla godt forberedt, sier Frisell og trekker på skuldrene. Så rynker han pannen og kakker lett med neglen mot vannglasset.

– Hvordan går det med dette, da, Sonja? spør han.

– Vannet? smiler Ryd skjevt. – Veldig, veldig bra. Jeg tror jeg drikker ti liter om dagen.

– Og … etanolen?

Blikkene deres møtes. Litt mørke svever mellom dem.

Frisell lar være å snuse ut i luften.

– Det er tungt, sier hun til slutt. – Men det går.

– Det går?

23

68184 Underverkene – s. 23

06.01.2026 15:28

– Det går.

Mer blir ikke sagt akkurat nå. Frisells blikk glir ut over Hornsgatan utenfor vinduet. Mørket har senket seg, gaten hviler i kunstig lys, regnet faller mer konsekvent. Enkelte biler kjører forbi, en av dem altfor fort. Det er en karakteristisk mørkegrå powerbil. Den kjører på rødt og svinger brått til høyre.

– De sivile, sier Ryd. – Uten blålys. Interessant.

– Inn på Ringvägen, nikker Frisell. – Skal vi hekte oss på?

– Hvorfor skulle vi det?

En hvit, gul og blå patruljebil følger etter den sivile. Også uten blålys.

– I retning av Skinnarviksberget, sier Frisell. – Zevs-statuen står bare et par hundre meter herfra. Det kan ha hendt noe med den.

– Å, faen, sier Ryd og løfter blikket fra tallerkenen.

– Det regner nå, konstaterer Frisell. – Du holder deg tørr hvis du drar hjemover. Du kan ha en rolig og deilig kveld, lese, se på TV. Det andre alternativet er mye mer slitsomt.

Og så langt fra skrivebordstjeneste man kan komme.

Sonja Ryd sender ham et bistert blikk, stapper i seg den siste risklumpen, med en slapp reke på, tar en demonstrativt stor slurk vann, griper ryggsekken og reiser seg. Frisell gir opp forsøkene på å få fatt i den siste sashimibiten.

De går ut i høstkvelden.

Han har problemer med å holde samme tempo som Ryd. De har nesten kommet til begynnelsen på Ringvägen da det begynner å regne enda mer. De dreier inn i Yttersta Tvärgränd, og da de når trappene opp til Skinnarviksberget, småløper de.

De uniformerte fra patruljebilen har opprettet en sperring halvveis oppe i grusveien med trappene. Gjennom regnet er det mulig å skimte at en og annen dryppende våt tilskuer sendes nedover mot sperringen. Ryd og Frisell viser legitimasjon, tar seg igjennom og begynner å løpe opp trappene.

De oppfatter høye stemmer oppe fra det regnfulle fjellet 24

68184 Underverkene – s. 24

06.01.2026 15:28

der statuen står. Uniformerte kolleger prøver å sette opp flere sperringer og hindre folk i å filme med mobilene, en stort sett umulig oppgave.

Med vann rennende nedover ansiktet svinger Ryd oppover på selve fjellet like foran Frisell, og rundt ti meter fremme ser hun en kritthvit silhuett, bakfra: en trone, en rygg, en krøllete hårmanke verdig en ung Robert Plant. Fra den andre kanten, borte fra stupet, rettes et skarpt lyskasterlys mot skulpturen og lyser opp skybruddets dråper i en konsentrert kjegleform mot statuen.

Utenfor lyset skjelner hun til slutt to uniformerte politibetjenter som balanserer på hver sin stige, på hver sin side av statuen. De anstrenger seg for å få plassert en presenning over skulpturen som skal beskytte den mot regnet.

Hvorfor? tenker Ryd da hun tar seg gjennom den indre sperringens blåhvite plastbånd. Frisell innhenter henne.

De kommer fra høyre side av Zevs. Statuen er nå nesten dekket av presenningen. Likevel rekker de å se den imponerende presisjonen i detaljene, det perfekt gjengitte muskelspillet, hårets og skjeggets krøllete naturtrohet.

Men så står Lukas Frisell og Sonja Ryd øye til øye med gudekongen, rett forfra. Presenningen har nådd nesten hele veien. Likevel ser de hvordan regnet, når det treffer gudens venstre ansiktshalvdel, er blitt hvitfarget, og hvordan den seigtflytende væsken som renner nedover kinnene, etterlater seg noe helt annet enn hvithet.

De går nærmere. Det mørke området som forstørres langs gudens kinn, får stadig tydeligere konturer.

Før presenningen dekker hele Zevs, ser begge to at det som kikker fram fra ansiktet hans, er et annet ansikt.

Det som stikker ut gjennom gudens kinn, er et menneske.

Frisell tar et skritt nærmere, Ryd et skritt bort.

Hun får fram en lommelerke fra ryggsekken og tømmer den.

68184 Underverkene – s. 25

06.01.2026 15:28

dag 2

68184 Underverkene – s. 27

06.01.2026 15:28

5

Shabir Sarwani vil virkelig ikke være hos Nasjonalt kriminalteknisk senter i Solna så tidlig på morgenen. Men det falt i hans lodd. Og skjebnens veier er lunefulle, som kjent.

Idet han slippes inn i senterets største sal, er det første som slår imot ham, en fuktig hvit dis som han har problemer med å identifisere. Når han puster, føles det som om han suger i seg noe veldig usunt. Det knaser lett mellom tennene.

Til høyre i salen står en stor klump med en merkelig form. Hvit, ødelagt, den liksom vasser i noe som ligner melk som sakte surkler ned i et sluk i gulvet. Mannshøye myke børster står lent mot den hvite klumpen, og over den drypper det sakte, dråpe for dråpe, fra en provisorisk dusj som ikke er skrudd helt igjen.

Klumpen vil nok aldri mer minne om Zevs-statuen i Olympia. Ikke engang på Skinnarviksberget.

Gjennom en dør bortest i salen kommer en skikkelse like stor som den skamferte skulpturen, og stort sett like hvit.

Han tar på seg et munnbind og går for å møte Sarwani.

– Så det ble Nova som måtte ta dette? sier han. – En ikke misunnelsesverdig sak.

– Robin, sier Sarwani og griper den enorme sjefkriminalteknikerens store hånd. – Vi slapp iallfall dette.

Robin ser seg rundt i salen og flirer stygt.

– Ja, det var en skikkelig drittnatt, tilstår han og holder 29

68184 Underverkene – s. 29

06.01.2026 15:28