Underkastelse av Michel Houellebecq

Michel Houellebecq

Underkastelse Oversatt av Tom Lotherington

Michel Houellebecq Originalens tittel: Soumission Oversatt av Tom Lotherington © Michel Houellebecq & Flammarion, 2015.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-48706-5 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Satt i Sabon og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

i

Det var et leven som brakte ham tilbake til Saint-Sulpice; sangkoret var på vei ut; kirken skulle stenge. Jeg skulle nok heller anstrengt meg for å be, sa han til seg selv; det hadde vært bedre enn å drømme seg bort, sittende på en stol; men be? Jeg har ingen hug til å be; jeg er besatt av katolisismen, bedøvet av dens røkelse og vokslys, jeg lusker rundt omkring den, rørt til tårer av bønnene, knust inn til margen av messingen og sangen. Jeg er ganske led av mitt liv, ganske trett av meg selv, men derfra til å føre et annet liv er det lang vei! Og videre … videre … om jeg enn blir beveget i kapellet, blir jeg igjen like ubeveget og tørr så snart jeg kommer ut. I grunnen, sa han til seg selv idet han reiste seg og fulgte etter de få menneskene som påskyndet av kirketjeneren beveget seg mot en utgangsdør, i grunnen er mitt hjerte herdet og innrøkt av svir, jeg er ingenting verdt.

(J.K. Huysmans: Underveis)

I alle mine triste ungdomsår var Huysmans en følgesvenn, en trofast venn; aldri opplevde jeg tvil, aldri var jeg fristet til å gi opp eller se meg om etter et annet emne; så en ettermiddag i juni 2007, etter å ha ventet lenge, etter å ha nølt så lenge som, eller endog litt lenger enn, tillatelig, disputerte jeg ved universitetet Paris IV – Sorbonne med min doktoravhandling: Joris-Karl Huysmans eller enden av tunnelen. Allerede neste morgen (eller kanskje allerede samme kveld, det kan jeg ikke si for sikkert, kvelden etter disputasen var ensom, og sterkt alkoholisert) forsto jeg at det var en del av livet mitt som var forbi, og at det sannsynligvis var den beste delen.

Slik er det i våre fremdeles vestlige og sosialdemokratiske samfunn for alle som blir ferdig med studiene, men de fleste blir ikke, eller ikke umiddelbart, klar over det, blendet som de er av pengebegjær, eller kanskje begjær etter forbruk for de mest primitives vedkommende, de som har utviklet den voldsomste avhengighet av bestemte forbruksvarer (de er i mindretall, de fleste er sindigere og mer gjennomreflekterte og utvikler en alminnelig fascinasjon for pengene, denne «utrettelige Protevs»), enda mer blendet av ønsket om å hevde seg, rydde seg en misunnelsesverdig plass i samfunnet i en verden som de innbiller seg og håper er konkurranseinnrettet, stålsatt som de er av tilbedelsen av sine ulike 9

gudebilder: idrettsmenn, moteskapere eller internettportalskapere, skuespillere og modeller.

Av forskjellige psykologiske grunner som jeg hverken har kompetanse til eller ønske om å analysere, avvek jeg betydelig fra et slikt skjema. Den 1. april 1866, atten år gammel, påbegynte Joris-Karl Huysmans sin yrkeskarriere som funksjonær av sjette rang i Innenriks- og trossamfunnsministeriet. I 1874 utga han på egen regning en liten samling prosadikt, Krydderskålen, som ble gjenstand for svært få anmeldelser utenom en ekstremt vennligsinnet artikkel av Théodore de Banville. Hans første skritt i tilværelsen hadde, som man ser, ikke noe oppsiktsvekkende ved seg.

Hans administrative liv gikk sin gang, i likhet med livet, mer generelt. Den 3. september 1893 ble han tildelt Æreslegionen for sine utmerkede fortjenester av den offentlige forvaltning. I 1898 gikk han av med pensjon etter å ha gjennomført sine reglementerte tretti år i tjenesten, fraregnet midlertidige fristillingsperioder. Han hadde i mellomtiden funnet tid til å skrive flere forskjellige bøker som hadde fått meg, på over et århundres avstand, til å betrakte ham som en venn. Mye har vært skrevet om litteratur, kanskje altfor mye, (og som universitetsansatt og spesialist på dette feltet føler jeg meg mer enn noen annen berettiget til å uttale meg om saken).

Litteraturen, den store kunst i Vestens sivilisasjon som vi nå ser enden på, og dens egenart, er det allikevel ikke veldig vanskelig å definere. Musikken kan likeså vel som litteraturen avstedkomme en rystelse, en følelsesmessig omvendelse, en absolutt sørgmodighet eller ekstase; billedkunsten kan likeså vel som litteraturen skape en fortryllelse, et nytt blikk på verden. Men det er bare litteraturen som kan gi deg denne følelsen av kontakt 10

med et annet menneskesinn, med dette sinnet i dets helhet, med dets storhet og svakheter, dets begrensninger og småligheter, fikse ideer og overbevisninger; med alt som beveger det, interesserer det, opphisser det eller frastøter det. Det er bare litteraturen som kan gjøre det mulig å tre i kontakt med en død manns sinn, på en måte som er mer direkte, mer fullstendig og dypere enn selv en samtale med en venn – samme hvor inderlig og langvarig vennskapet måtte være, aldri utleverer man seg så fullstendig i en samtale som man gjør overfor det tomme arket, der man henvender seg til en ukjent mottager. Vel å merke, når det er litteratur det er snakk om, har stilens skjønnhet og setningenes musikalitet sin betydning; forfatterens tankedybde og tankenes originalitet er ikke å forakte; men en forfatter er først og fremst et menneske, som er til stede i sine bøker, om han skriver meget bra eller svært dårlig er til syvende og sist ikke så viktig, hovedsaken er at han skriver og at han er reelt til stede i bøkene sine (det er underlig at et så enkelt vilkår, tilsynelatende så lite skillende, i realiteten er helt avgjørende, og at dette åpenbare faktum som med letthet kan observeres, har vært så lite utnyttet av filosofer av ulik tilhørighet: Fordi alle mennesker prinsipielt besitter samme mengde væren, om enn ikke av samme kvalitet, er alle prinsipielt like tilstedeværende; det er likevel ikke det inntrykket de gir på noen århundrers avstand, og altfor ofte ser man, på side etter side som man aner er diktert mer av tidsånden enn av en særegen individualitet, et ubestemmelig vesen som løses opp og blir mer og mer fantomatisk og anonymt). På samme vis er en bok man liker, først og fremst en bok man liker forfatteren av, det er ham man har lyst til å treffe igjen og tilbringe sine dager med. Og i løpet av de sju årene jeg brukte på 11

å skrive avhandlingen min, hadde jeg levd i selskap med Huysmans, i hans nærvær så å si permanent. Huysmans kom til verden i Rue Suger, bodde senere i Rue de Sèvres og Rue Monsieur og døde i Rue Saint-Placide, før han ble lagt i jorden på kirkegården på Montparnasse. Nesten hele hans liv utspilte seg kort sagt innenfor grensene av sjette arrondissement i Paris – slik hans yrkesliv i over tretti år utspilte seg i kontorene til Innenriks- og trossamfunnsministeriet. Jeg bodde på den tiden i sjette arrondissement i Paris, jeg også, på en kald og fuktig, og først og fremst ekstremt mørk hybel – vinduene vendte ut mot en trang bakgård, nærmest bare en sjakt, lyset måtte tennes fra første morgentime. Jeg led under fattigdommen, og hvis jeg hadde vært nødt til å svare på en av de mange rundspørringene som stadig forsøker å «ta pulsen på ungdommen», ville jeg ganske sikkert ha definert mine levekår som «heller vanskelige». Og likevel, morgenen etter doktordisputasen (eller kanskje samme kveld) var min første tanke at jeg nå hadde mistet noe helt uvurderlig, noe jeg aldri kom til å finne igjen: friheten min.

I mange år hadde de siste rester av et hendøende sosialdemokrati gjort det mulig for meg (gjennom en stipendordning, et utstrakt system for studentrabatter og fordelaktige sosiale tjenester, samt middelmådige, men billige måltider på universitetsrestaurantene) å vie all min tid til en aktivitet jeg hadde valgt selv: fri intellektuell omgang med en venn. Som André Breton så riktig bemerker, Huysmans’ humor er et unikt tilfelle av en generøs humor som gir leseren et visst forsprang, som oppfordrer leseren til å gjøre narr av forfatteren på forhånd, av hans overdrevent sutrende, grusomme eller lattervekkende beskrivelser. Og denne generøsiteten hadde jeg nytt godt av mer enn noen annen mens jeg fikk mine 12

rasjoner med sellerisalat i remulade og torsk med potetmos i hver sin seksjon på det sykehuslignende metallbrettet som universitetsrestauranten Bullier delte ut til sine uformuende brukere (de som åpenbart ikke hadde noe annet sted å gå til, som sikkert var blitt avvist på alle akseptable universitetsrestauranter, men som likevel hadde studiekortet sitt i behold, det kunne ingen ta fra dem), når jeg tenkte på adjektivene hos Huysmans, den bedrøvelige osten, den fryktinngytende rødspetten, og forestilte meg hva Huysmans, som ikke hadde kjent til dem, kunne ha fått ut av disse fengselsaktige metallmatbrettene, så følte jeg meg litt mindre ulykkelig, litt mindre alene, på universitetsrestauranten Bullier.

Men alt dette var forbi; min ungdom generelt var forbi. Snart nå (og sikkert ganske fort) ville jeg bli nødt til å bevege meg inn i yrkeslivet. Noe jeg slett ikke gledet meg til.

Universitetsstudier i humanistiske fag fører som alle vet til nærmest ingenting, bortsett fra for de flinkeste studentene som kan gjøre karriere som universitetslærere i humanistiske fag – vi har kort oppsummert den ganske snodige situasjon der et system ikke har noe annet siktemål enn å reprodusere seg selv, med en tilhørende grad av svinn på over 95 %. Disse studiene er imidlertid ikke skadelige, og kan til og med ha en marginal nytteverdi. En ung jente som søker jobb som ekspeditrise hos Céline eller Hermès, må naturligvis først og fremst pleie sitt utseende, men en bachelor eller en master i moderne litteratur vil kunne utgjøre et sekundært fortrinn som, i mangel av brukbar kompetanse, vil gi arbeidsgiveren garanti for en viss intellektuell smidighet og dermed bebude muligheten av en videre karriereutvikling – idet litteratur dessuten bestandig har vært forbundet med positive konnotasjoner i luksusbransjen.

For min egen del var jeg meg bevisst at jeg tilhørte den ytterst smale grenseverdien «de mest begavede studentene». Jeg hadde skrevet en god avhandling, det visste jeg, og jeg forventet en god karakter; jeg ble likevel gledelig overrasket over komiteens enstemmige lovord, og særlig da jeg fikk se evalueringen min, som var fremragende, nærmest skamrosende. Med dette hadde jeg gode sjanser til å bli kvalifisert for tittelen amanuensis, dersom 14

jeg skulle ønske det. Livet mitt, med dets forutsigelige ensformighet og platthet, fortsatte kort sagt å ligne på Huysmans’ liv halvannet århundre tidligere. Jeg hadde tilbrakt de første årene av mitt voksenliv på et universitet; jeg ville sannsynligvis tilbringe de siste der også, og kanskje på det samme (slik ble det i virkeligheten ikke; jeg hadde tatt mine eksamener på Paris IV – Sorbonne, og ble tilsatt på Paris III, litt mindre prestisjefylt, men det også beliggende i femte arrondissement, noen hundre meter unna).

Jeg hadde aldri følt det aller minste kall i retning av lærergjerningen – og femten år senere hadde mitt yrkesliv bare bekreftet denne opprinnelige mangelen på kall.

En del privatundervisning jeg hadde drevet med i håp om å bedre mine levekår, hadde meget tidlig overbevist meg om at kunnskapsformidling mesteparten av tiden er umulig; intelligensens variasjon ekstrem; og at ingenting kunne oppheve eller for den saks skyld formilde denne fundamentale ulikheten. Enda mer graverende var det kanskje at jeg ikke likte unge mennesker – og jeg hadde aldri likt dem, heller ikke på den tiden da jeg selv kunne anses for å høre hjemme i deres rekker. Ideen med ungdom innebar slik jeg så det en viss entusiasme over livet, eller kanskje et visst opprør, det hele i følge med en i hvert fall vag følelse av overlegenhet overfor den generasjonen man var kalt til å erstatte; jeg hadde aldri i mitt indre følt noe slikt. Jeg hadde likevel hatt noen venner i ungdomstiden – eller rettere sagt fantes det noen medelever som jeg uten avsmak kunne tenke meg å gå og ta en kaffe eller en øl med i en fritime. Særlig hadde jeg hatt noen elskerinner – for ikke å si som vi sa den gangen (og som man kanskje fortsatt sier den dag i dag), jeg hadde hatt noen damer – sånn omtrent én i året.

15

Disse kjærlighetsforholdene utviklet seg etter et relativt uforanderlig skjema. De oppsto ved semesterstart i forbindelse med et kollokvium, eller ved en utveksling av forelesningsnotater, altså en av de mange anledningene til å sosialisere som forekommer så hyppig i studentlivet, anledninger som senere blir borte idet man trer inn i yrkeslivet, noe som styrter de fleste mennesker ut i en like forbløffende som radikal ensomhet. Videre gikk de sin gang gjennom hele året, overnattinger forekom hos den ene eller den andre (egentlig særlig hos damene, da den mugne for ikke å si direkte helsefarlige atmosfæren på min hybel tross alt egnet seg dårlig for galante eventyr), kjønnslig omgang fant sted (til stor tilfredshet, liker jeg å tenke meg, for begge parter). Etter sommerferien, altså i begynnelsen av det nye studieåret, tok forholdet slutt, nesten alltid på initiativ fra damene. De hadde opplevd noe i sommerens løp, det var forklaringen de ga meg, som oftest uten utfyllende presisering; enkelte av dem, som nok var mindre opptatt av å skåne meg, kunne opplyse at de hadde truffet noen. Ja vel, og så da? Jeg var vel også noen? Når jeg så tilbake på det, forekom disse faktaopplysningene meg å være utilstrekkelige. De hadde faktisk truffet noen, det bestrider jeg ikke, men det som hadde fått dem til å tillegge dette møtet tilstrekkelig vekt til å avbryte vårt forhold, og til å begi seg inn i et nytt forhold, var ikke annet enn anvendelsen av en mektig, men implisitt modell for adferd i kjærlighetslivet, desto mektigere som den forble implisitt.

Ifølge den herskende modell for kjærlighetslivsadferd i mine ungdomsår (og det er ingenting som leder meg til å tro at sakene har endret seg vesentlig), var det forventet at de unge etter en kort periode med seksuelt omstreiferliv sammenfallende med førpuberteten, skulle inngå 16

i eksklusive kjærlighetsforhold med påfølgende strengt monogami, der det medfulgte samkvem ikke bare av seksuell art, men også sosial (ut på byen sammen, weekendturer, ferier). Disse forholdene var det imidlertid ikke noe definitivt ved, de måtte betraktes som opplæringskurs i kjærlighetsforhold, på en måte som praksisperioder (en ordning som forresten ble mer og mer alminnelig i arbeidslivet forut for en første ansettelse). Kjærlighetsforhold av varierende lengde (ett års varighet som jeg for min del hadde holdt meg til, kunne betraktes som akseptabelt), i varierende antall (et gjennomsnitt på ti til tjue fremsto som et rimelig anslag), var forventet å etterfølge hverandre før de, som en apoteose, munnet ut i det ultimate forhold, som da skulle være av ekteskapelig og definitiv art og, via barneavl, føre til innstiftelse av en familie.

Det komplett meningsløse i dette skjemaet gikk ikke opp for meg før mye senere, ganske nylig, faktisk, da jeg med bare noen ukers mellomrom var så heldig å treffe Aurélie og deretter Sandra (men jeg er overbevist om at et møte med Chloé eller Violaine ikke ville ha påvirket mine konklusjoner i vesentlig grad). I det øyeblikk jeg trådte inn på den baskiske restauranten som jeg hadde invitert Aurélie på middag i, skjønte jeg at det kom til å bli en fæl kveld. Til tross for de to flaskene med hvit irouléguy som jeg nærmest var alene om å drikke, opplevde jeg tiltagende og etter hvert uoverkommelige vanskeligheter med å opprettholde et rimelig nivå av hjertevarm kommunikasjon. Uten at jeg virkelig klarte å forstå hvorfor, sto det straks klart for meg som ufint og nesten utenkelig å begynne å snakke om gamle felles minner. Hva nåtiden angikk, var det tydelig at Aurélie ingenlunde hadde klart å inngå noe ekteskapelig forhold, 17

og at hun følte stadig sterkere avsky for tilfeldige eventyr, altså at følelseslivet hennes kort sagt var på vei mot en fullstendig og ufravikelig katastrofe. Enda hun hadde forsøkt, minst én gang, forsto jeg av forskjellige indisier, og hun hadde aldri kommet over nederlaget, bitterheten og beskheten hun omtalte sine mannlige kolleger med (vi endte i mangel av noe bedre med å snakke om yrkeslivet hennes – hun var kommunikasjonsdirektør i Bordeauxvinenes tverrfaglige interesseorganisasjon, følgelig reiste hun mye, særlig i Asia, for å fremme salget av de franske vinene) avslørte med nådeløs beviskraft at hun hadde fått seg en på trynet mer enn én gang. Jeg ble overrasket da hun like før hun skulle gå ut av taxien likevel inviterte meg på «et siste glass», hun er virkelig ille ute, tenkte jeg, jeg visste allerede da heisdørene lukket seg foran oss at det ikke kom til å skje noe, jeg hadde ikke engang lyst til å se henne naken, det ville jeg helst ha sluppet, men det skjedde likevel, og det bare bekreftet det jeg allerede hadde på følelsen: Det var ikke bare emosjonelt hun hadde fått seg en på trynet, kroppen hennes hadde lidd uopprettelig skade, skinkene og puppene hennes var bare noen avmagrede kjøttpartier, innsunkne, slappe og nedhengende, hun kunne ikke lenger og ville aldri mer kunne betraktes som en gjenstand for begjær.

Måltidet med Sandra forløp omtrent etter samme skjema, på noen individuelle variasjoner nær (sjømatrestaurant, jobb som direksjonssekretær i multinasjonalt legemiddelfirma), og utfallet ble i store trekk identisk, bortsett fra at Sandra, som er fyldigere og mer jovial enn Aurélie, ikke ga meg et like dypt inntrykk av fortapthet.

Tristheten hennes var stor, og den var ubotelig, og jeg visste at den kom til å legge seg over hele henne til slutt; akkurat som Aurélie var hun i grunnen ikke annet enn 18

en oljeskadet sjøfugl, men hun hadde beholdt en større evne til å vifte med vingene, om jeg kan uttrykke meg slik. Om et år eller to ville hun ha lagt til side alle ambisjoner om familieliv, da ville hennes ikke helt utbrente sensualitet drive henne til å søke selskap med unge menn, hun kom til å bli det vi i min ungdom kalte en cougar, og det kunne sikkert pågå noen år, ti års tid i beste fall, før kroppens denne gang uopprettelige forfall ville føre henne inn i den definitive ensomheten.

I tjueårsalderen, på den tiden da jeg fikk ståpikk av et hvilket som helst påskudd og iblant til og med helt uten grunn, da jeg på sett og vis fikk ståpikk ut i det blå, da kunne jeg ha vært fristet av et forhold av den art, både mer tilfredsstillende og mer lukrativt enn privatundervisningen jeg drev med, jeg tenker nok jeg den gangen ville ha holdt mål, men nå kunne det selvsagt ikke komme på tale lenger, mine sjeldnere og mer uforutsigelige ereksjoner forutsatte faste, myke og feilfrie kropper.

Mitt eget kjønnsliv de første årene etter at jeg ble tilsatt i stillingen som amanuensis på Paris III – Sorbonne, viste ingen nevneverdig utvikling. Jeg fortsatte år etter år å ligge med studinene på fakultetet – og det at jeg overfor dem hadde en posisjon som lærer, betydde ikke så mye.

Aldersforskjellen mellom meg og studinene mine var uansett ganske liten til å begynne med, det var først etter hvert at det kom inn en dimensjon av overskridelse, som mer var forbundet med utviklingen i min status ved universitetet enn med min faktiske eller for den saks skyld synlige alder. Jeg nøt kort sagt godt av den grunnleggende urettferdigheten som har bestemt at aldringen hos mannen bare langsomt forringer hans erotiske potensial, mens sammenbruddet hos kvinnen skjer med en forbløf19

fende brutalitet, på noen år, iblant noen måneder. Den eneste virkelige forskjellen fra mine studiedager var at det nå som regel var jeg som gjorde slutt på forholdet i begynnelsen av semesteret. Jeg gjorde det slett ikke av hang til rundbrenneri eller noen dragning mot et uhemmet vellystingliv. I motsetning til min kollega Steve, som sammen med meg hadde ansvaret for undervisningen i det nittende århundres litteratur til første- og andreårsstudenter, løp jeg ikke ivrig av sted den første dagen etter sommeren for å betrakte «de nye leveransene» av førsteårs studiner (med poloskjortene sine, Converse-skoene og det vagt californiske utseendet sitt minnet han meg hver gang like mye om Thierry Lhermitte i filmen Les Bronzés, der han stikker hodet ut av strandhytta for å være med når ukas nye feriegjester ankommer til klubben). Når jeg avbrøt forholdet til disse unge jentene, var det snarere som resultat av en motløshet, en lede: Jeg følte meg ikke virkelig i stand til å holde liv i et kjærlighetsforhold, jeg søkte å unngå all skuffelse, ethvert tap av illusjoner. Jeg skiftet mening i løpet av undervisningsåret under innflytelse av eksterne og rent anekdotiske faktorer – som regel et kort skjørt.

Og så ble også dette avbrutt. Jeg hadde tatt avskjed med Myriam i slutten av september, nå var det allerede midt i april, semesteret gikk mot slutten, og jeg hadde ennå ikke erstattet henne. Jeg var blitt utnevnt til universitetsprofessor, min akademiske karriere nådde dermed et slags toppunkt, men jeg trodde ikke at man virkelig kunne se noen forbindelse. Derimot var det kort etter bruddet med Myriam at jeg møtte Aurélie, og deretter Sandra, og der var det en urovekkende, ubehagelig og brysom sammenheng. For jeg ble nødt til å innse det når jeg tenkte på det etterpå: Vi var mye nærmere hver20

andre enn vi innbilte oss, eksene mine og jeg, de episodiske seksuelle forbindelsene som ikke var innskrevet i et varig parforholds perspektiv, hadde endt med å inngi oss en sammenlignbar illusjonsløshet. I motsetning til dem kunne ikke jeg åpne meg for noen, for samtaler om det intime liv er ikke en del av den godkjente emnekretsen menn imellom. De kan snakke om politikk, litteratur, finansmarkeder eller sport og idrett, i tråd med sin natur; om kjærlighetslivet sitt tier de stille, og det til siste åndedrag.

Var jeg med alderen blitt utsatt for en slags andropause? Det var ikke til å se bort fra, og jeg bestemte meg for å bringe det på det rene ved å tilbringe kveldene på Youporn, innarbeidet i årenes løp som pornoens standardnettsted. Resultatet var fra første øyeblikk ekstremt betryggende. Youporn svarte på normale menns fantasier spredt over planetens overflate, og jeg var, slik det allerede etter få minutter lot seg bekrefte, en mann av absolutt normal støpning. Det var tross alt ikke opplagt, jeg hadde viet en stor del av livet til studiet av en forfatter som ofte betraktes som en slags dekadent, hvis seksualitet av den grunn ikke var noen helt avgjort sak.

Men vel, jeg kom helt og holdent beroliget fra prøven.

Disse videoene, som enten var storartede (innspilt med et team i Los Angeles med både lysmester, maskinister og kameramenn), eller stakkarslige, men vintage (tyske amatører), hvilte på noen ganske like og helt greie scenarier. I en av de mest utbredte er det en mann (ung? gammel? begge versjoner fantes) som var dum nok til å la penisen sin ligge i dvale inne i en underbukse eller shorts. To unge kvinner av varierende rase ble oppmerksom på dette misforholdet og har fra da av ingen annen tanke i hodet enn å befri dette organet fra dets midlerti21

dige skjulested. De overøste den med hissende, pirrende ertelyst, det hele gjennomført i vennskapelig ånd og med kvinnelig samforstand. Penisen gikk fra den ene munnen til den andre, tungene krysset hverandre som svaler i flukt på den mørknende sørhimmelen over Seineet-Marne når de gjør seg klare til å forlate Europa og legge ut på vinterens pilegrimsferd. Mannen, svimeslått av all denne oppmerksomheten, uttalte bare noen svake replikker, forferdelig svake hos de franske («Å faen!», «Å faen, jeg kommer!» – det var omtrent alt man kunne vente seg fra et kongedrepende folk), vakrere og mer intenst hos amerikanerne («Oh my God!», «Oh Jesus Christ!»), krevende vitner, som kunne oppfatte det som et bud om ikke å overse Guds gaver (sugejobber, stekt kylling), uansett fikk jeg ståpikk jeg også, bak min 27 tommers iMac skjerm, alt gikk altså som det skulle.

Etter at jeg ble utnevnt til professor, hadde det reduserte undervisningstimetallet gjort det mulig å samle alle mine universitetsplikter på onsdagene. Det begynte fra åtte til ti med en forelesning om det 19. århundres litteratur, som jeg holdt for andreårsstudentene – på samme tid holdt Steve en tilsvarende forelesning i det tilliggende auditoriet for dem på det første året. Fra elleve til tretten sto jeg for undervisningen av andreårsstudentene om dekadentene og symbolistene. Og så, fra femten til atten, ledet jeg et seminar der jeg svarte på spørsmål fra doktorandene.

Jeg likte å ta metroen like etter syv, gi meg en flyktig illusjon av å tilhøre «det Frankrike som står tidlig opp», arbeidernes og håndverkernes Frankrike, men jeg må nesten ha vært den eneste av dette slaget, for jeg foreleste klokken åtte for en nærmest folketom sal, bortsett fra en kompakt gruppe kinesiske jenter, kjøleskapskaldt seriøse, som snakket lite seg imellom, og aldri til noen andre. Med en gang de kom, slo de på smarttelefonene sine for å ta opp forelesningen min i dens helhet, noe som ikke hindret dem i å ta notater i A4-store spiralhefter. De avbrøt meg aldri, stilte ingen spørsmål, og de to timene gikk uten at jeg fikk inntrykk av å virkelig ha startet. På vei ut etter forelesningen møtte jeg Steve, som hadde hatt et sammenlignbart publikum – med den 23

forskjell at kineserne var byttet ut med en gruppe tilslørte nordafrikanere, men like seriøse, like ugjennomtrengelige. Han foreslo nesten hver gang at vi skulle gå ut og ta oss noe å drikke, som regel en myntete i Stormoskeen i Paris, som lå noen gater unna fakultetet. Jeg likte ikke myntete, heller ikke Stormoskeen i Paris, jeg likte ikke Steve noe særlig heller, men likevel ble jeg med. Han var takknemlig, tenker jeg, for at jeg gjorde det, for han var ikke høyt ansett av kollegene sine generelt, faktisk kunne man lure på hvordan han hadde oppnådd amanuensisstillingen sin ettersom han ikke hadde publisert noe, ikke i noe tidsskrift av betydning og heller ikke i noe av annen rang, han var bare opphavsmann til en ullen avhandling om Rimbaud, en plankestil av verste skuffe, som en av de andre kollegene mine, MarieFrançoise Tanneur, forklarte meg en gang, hun er selv en anerkjent spesialist på Balzac, tusenvis av avhandlinger er blitt skrevet om Rimbaud på alle Frankrikes universiteter, i alle franskspråklige land og dertil resten av verden, Rimbaud er sannsynligvis verdens mest drøvtygde oppgaveemne, kanskje med unntak av Flaubert, så det er bare å gå og finne frem to–tre gamle avhandlinger fra noen universiteter i provinsen og sammenstille dem litt, og det er ingen som har de materielle mulighetene til å kontrollere det, ingen har mulighet eller for den saks skyld lyst til å kaste seg over de hundretusener av sider som utrettelig er blitt smørt sammen om den klarsynte av studenter blottet for personlighet. Steves mer enn brukbare akademiske karriere skyldtes ene og alene, stadig ifølge Marie-Françoise, det faktum at han slikket musa til vår alles gamle Delouze. Det var mulig, om enn overraskende. Med sine brede skuldre, sitt kortklipte grå hår i piggsveis og sitt ubønnhørlige pensum i gender stu24

dies fremsto Chantal Delouze, rektor ved Paris III – Sorbonne, i mine øyne som 100 % betongsikkert lesbisk, men jeg kunne ta feil, kanskje hun forøvrig bar nag til menn og lot det få utløp gjennom herskerfantasier, kanskje det å tvinge den snille Steve med det pene, harmløse ansiktet hans, det halvlange, krøllete og fine håret, til å knele mellom hennes fetladne lår, skaffet henne ekstaser av ny og ukjent art. Sant eller usant, jeg klarte ikke å la være å tenke på det den formiddagen i forgården til tesalongen på Stormoskeen i Paris da jeg så ham patte på den motbydelige vannpipen med tilsatt aroma av eple.

Hans tale dreide seg som sedvanlig om utnevnelser og karriereløp innen det akademiske hierarkiet, jeg tror ikke han noensinne har tatt opp noe annet emne på eget initiativ. Det han var mest opptatt av denne formiddagen, var utnevnelsen i stillingen som amanuensis av en fyr på tjuefem år, forfatter av en avhandling om Léon Bloy, som ifølge ham hadde «forbindelser med identitetsbevegelsen». Jeg tente en røyk for å vinne tid mens jeg lurte på hvorfor i svarte helvete han gadd å bry seg.

Det falt meg til og med et øyeblikk inn at det var venstreradikaleren i ham som våknet, så talte jeg meg selv til rette: Venstreradikaleren i Steve lå i dyp søvn, og det var ikke noen begivenhet av mindre viktighet enn en politisk glidning innen Det franske universitetets ledende organer som kunne ha vært i stand til å skremme den opp igjen. Det var kanskje et tegn, fortsatte han, særlig med tanke på at Amar Rezki, kjent for sitt arbeid med de antisemittiske forfatterne i første halvdel av det nittende århundret, nettopp var utnevnt til professor. Dessuten, insisterte han, hadde universitetenes rektorkonferanse nå nylig sluttet seg til en boikott av all utveksling med 25

israelske forskere, opprinnelig på initiativ fra en gruppe engelske akademikere.

Jeg benyttet meg av at han konsentrerte seg om vannpipen, som det var dårlig trekk i, for å kikke diskré på klokken og konstatere at den bare var halv elleve, da kunne jeg ikke godt bruke min neste forelesning som påskudd for å bryte opp, så fikk jeg en idé til å få i gang samtalen igjen uten stor risiko: De siste ukene hadde det vært mye snakk om et minst fire eller fem år gammelt prosjekt for å opprette en avlegger av Sorbonne i Dubai (eller i Bahrein? eller Qatar? Jeg gikk surr i dem). Et lignende prosjekt var under utarbeidelse med Oxford, våre to gamle universiteters lange historie må ha vakt et eller annet petromonarkis attrå. I dette perspektiv, som helt klart var løfterikt for en ung amanuensis med hensyn til finansielle muligheter, hadde han kanskje tenkt å melde seg på og stå frem med antisionistiske standpunkter? Og mente han at jeg ville gjøre klokt i å innta den holdningen, jeg også?

Jeg satte et brutalt spørrende blikk i Steve – gutten var ikke veldig intelligent, han var lett å vippe av pinnen, blikket mitt hadde umiddelbar virkning. «Som spesialist på Bloy,» stotret han, «vet du sikkert litt av hvert om denne antisemittiske identitetsbevegelsen …» Jeg sukket oppgitt: Bloy var ikke antisemitt, og jeg var ikke på noen måte spesialist på Bloy. Jeg hadde riktignok vært innom ham i forbindelse med min forskning på Huysmans, og sammenlignet de to forfatternes bruk av språket i det eneste verket jeg har publisert i bokform, Svimlende neologismer – det er nok toppen av mine intellektuelle ytelser her på jorden, den hadde i alle fall fått utmerket kritikk i både Poétique og Romantisme, og det var sannsynligvis den jeg kunne takke for min utnevnelse 26

til professors rang. En stor del av de merkelige ordene man finner hos Huysmans, var egentlig ikke neologismer, men sjeldne termer hentet fra visse håndverkerlaugs spesifikke ordforråd, eller fra bestemte regionale dialekter. Min tese gikk ut på at Huysmans var forblitt naturalist hele veien og gikk inn for å inkorporere folkets reelle talemål i litteraturen, han var kanskje til og med på én måte forblitt den sosialisten han var i sin ungdom, da han deltok på Zolas aftener i Médan, mens hans tiltagende forakt for venstresiden aldri hadde utvisket hans opprinnelige avsky for kapitalismen, pengevesenet og alt som kunne minne om borgerlige verdier, han var kort sagt noe så enestående som en kristen naturalist, mens Bloy, som konstant var ute etter suksess, kommersielt eller i selskapslivet, holdt på med sine evinnelige neologismer ikke for noe annet enn for å skille seg ut og etablere seg som en forfulgt åndelig lyskraft, utilgjengelig for verden, han hadde valgt seg en mystisk-elitistisk posisjon i sin tids litterære verden og holdt deretter aldri opp med å forbauses over sin manglende suksess og den forøvrig fullt berettigede likegyldighet hans eder og forbannelser vakte. Han var, skriver Huysmans, «en ulykkelig mann med et i sannhet diabolsk hovmot og et uforlignelig hat». Helt fra begynnelsen av hadde Bloy stått for meg som prototypen på den onde katolikk, hvis tro og entusiasme bare virkelig oppildnes når han kan anta at dem han snakker med er fordømt til evig pine. Jeg hadde likevel på den tiden da jeg skrev på avhandlingen min, vært i kontakt med diverse venstreorienterte katolsk-royalistiske kretser som forgudet Bloy og Bernanos og forespeilte meg det ene håndskrevne brevet etter det andre, før det gikk opp for meg at de ikke hadde noen ting, absolutt ingenting å by på, ikke noe dokument som jeg 27

ikke med letthet kunne finne på egen hånd i normalt tilgjengelige arkiver.

«Du er ganske sikkert på sporet av noe … Les Drumont igjen,» sa jeg imidlertid til Steve, mest for å være hyggelig, og han sendte meg et lydig og naivt blikk som et annet opportunistisk barn. Foran døren til forelesningssalen min – jeg hadde planlagt å snakke om Jean Lorrain den dagen – sto det tre karer i tjueårsalderen, to arabere og en svart, og sperret inngangen, de var ikke bevæpnet i dag og så ganske rolige ut, det var ikke noe truende i holdningen deres, ikke desto mindre tvang de meg til å gå tvers gjennom gruppen, jeg var nødt til å si noe. Jeg stanset ansikt til ansikt med dem; de hadde sikkert fått beskjed om å unngå provokasjoner og behandle fakultetets lærerkrefter med respekt, i hvert fall håpet jeg det.

«Jeg er professor her på universitetet, jeg må holde forelesningen min nå,» sa jeg bestemt idet jeg henvendte meg til hele gruppen. Det var den svarte som førte ordet, med et bredt smil. «Ikke noe problem, vi kom bare for å besøke søstrene våre …,» sa han og pekte mot auditoriet med en beroligende bevegelse. Av søstre var det bare to jenter av nordafrikansk opprinnelse som satt ved siden av hverandre høyt oppe til venstre i amfiet, kledd i svart burka, med gitter for øynene, det kunne ikke være stort å utsette på dem, forekom det meg. «Ja vel, det er greit, nå har dere sett dem …,» avrundet jeg jovialt. «Nå kan dere gå igjen,» insisterte jeg. «Ikke noe problem,» svarte han og smilte enda bredere, før han snudde på hælen, fulgt av de to andre, som ikke hadde ytret et ord. Tre skritt unna, snudde han seg mot meg igjen. «Fred være med deg …,» sa han med et lite bukk. «Det gikk fint …,» sa jeg til meg selv og lukket døren til salen, «det gikk fint denne gan28

gen.» Jeg vet ikke hva jeg hadde ventet meg, akkurat, det hadde gått rykter om angrep på undervisningspersonale i Mulhouse, Strasbourg, Aix-Marseille og Saint-Denis, men jeg hadde aldri truffet noen kollega som selv var blitt angrepet, og i grunnen trodde jeg ikke virkelig på det, ifølge Steve var det inngått en avtale mellom de unge salafistene og universitetenes ledelse, det at langerne og de andre småkriminelle var blitt fullstendig borte fra universitetsområdet allerede for to år siden, så han som et klart bevis. Inneholdt denne avtalen en klausul om å forby adgang til universitetet for jødiske organisasjoner?

Dette var også bare et rykte som vanskelig kunne verifiseres, men saken er at Frankrikes jødiske studentforening fra og med forrige semester ikke var representert på noen av campusene i Parisregionen, mens ungdomsbevegelsen til Muslimsk brorskap hadde økt sitt nærvær både her og der.