Under Moss

AV SAMME FORFATTER Lisboa (roman, 2013) Firenze (roman, 2018) Moss (roman, 2024)

67156 Under Moss – s. 2

14.08.2025 13:04

Vi tar en pause fra denne bråkete sfæren hvor alt finner sted på overflaten, synlig for alle og går inn i produksjonens skjulte rom.

Karl Marx

67156 Under Moss – s. 5

14.08.2025 13:04

1

Fredrik August Brikk løp for livet. Han spente fra alt han hadde med beina, samtidig som han brukte armene og nesten dro seg selv forover gjennom lufta. Som om han kunne ta tak i den og skyve den bak seg, på samme måte som han ville ha skjøvet klorvannet i Mossehallen bak seg under en svømmeøkt.

Lufta føltes tettere her nede, tyngre enn på overflaten. Han hadde begynt å bli tungpustet allerede, selv om han ikke hadde løpt særlig lenge. Og til tross for at han spurtet med livet som innsats, forstod han at han nok ikke beveget seg på sitt aller raskeste. Løpingen var for kavete, for stresset og ukontrollert. Det var ikke som å være i flytsonen på en lang løpetur i en slak nedoverbakke, når haka peker framover og farta holdes oppe nesten av seg selv. Det var for så vidt nokså flatt der han løp, men tynget ned av tonnevis med stein over seg måtte Fredrik August Brikk krumme nakken og kjempe for hver meter.

Han ville på ingen måte at dette skulle være hans siste løpetur, i en mørk tunnel langt under Moss sentrum. Det eneste han kunne gjøre var å presse seg selv enda hardere og enda dypere innover i tunnelen, trosse blodsmaken han fornemmet i munnen og håpe at han ikke løp inn i 7

67156 Under Moss – s. 7

14.08.2025 13:04

en blindvei, men at det ville være mulig å komme ut på den andre siden.

I det sparsomme, grålige lyset løp han midt mellom jernbaneskinnene, over betongsvuller og pukk, forbi dumpere og gravemaskiner. Det var helt stille der nede, og i fraværet av annen lyd gjallet skrittene hans, og til og med pusten, i taket over ham. Det var kanskje ti meter opp til toppen på midten, men taket buet nedover slik at det på et eller annet umerkelig punkt ble til vegger, som til slutt traff tunnelgulvet.

Bak seg kunne han høre dem som kom etter ham. Banning og snublete løping. Et lite parti han nettopp hadde passert var vått, med en stor vanndam, og nå kunne han høre at de bak ham plasket gjennom.

– Det er ingen vei ut, ropte en av dem.

Fredrik August Brikk syntes han hørte en litt oppgitt tone i stemmen, og nå kunne han høre tydelig pesing også. De var ikke veldig langt unna, men kanskje satte de ned farten litt? Regnet de med at de kom til å ta ham igjen i enden av tunnelen uansett?

Det de imidlertid ikke visste var at Fredrik August Brikk hadde fått en idé.

Det var en desperat idé, men også hans eneste sjanse.

Kanskje kunne han rekke det?

Han konsentrerte seg om å bruke kreftene riktig, og jo, det føltes som om han dro ifra de to forfølgerne. Tunnelen var ikke mange kilometerne lang, det var et kort løp. Men han forsøkte å skaffe så mye forsprang som mulig foran neste øvelse, for der framme ventet nemlig den virkelig store styrkeprøven.

Han var nesten helt framme ved enden av tunnelen, der alt stod klart til morgendagens storslåtte seremoni, akkurat som han hadde antatt. Det svake lyset fra taket 8

67156 Under Moss – s. 8

14.08.2025 13:04

var mer gult her, kanskje en annen type lyspære fra en annen leverandør, og det viste fram et skinnende nytt, svart og grønt lokomotiv. Det som med pomp og prakt skulle kjøres gjennom tunnelåpningen i morgen. Skinnene gikk helt fram til, ja, de forsvant inn i jordveggen foran. På den var det plassert små dynamittladninger, som skulle eksplodere i den siste, antakeligvis helt unødvendige sprengningen. I hvert fall håpet Fredrik August Brikk at den var unødvendig, at det hele bare var ment for å gi en spektakulær effekt for dem som skulle stå utenfor når tunnelen ble offisielt åpnet mindre enn tolv timer senere, da det første toget skulle brase gjennom veggen. Håpet hans var at han ville greie å trenge seg gjennom de siste centimeterne med jord helt for egen hånd. Én god idé. Det var alt som skulle til for å forandre hele situasjonen, forandre verden. Det hadde faren hans ofte sagt, og Fredrik August Brikk var ikke en sånn som glemte ting. Han husket ting fra fortida, og han hadde ideer om framtida. Hvis Fredrik August Brikk faktisk overlevde dette, ville ideen han nå skulle iverksette være både mor og far til alle ideene som ville komme etterpå.

Forretningsideer som kunne revolusjonere hele bransjer, gjøre ham rik og berømt.

Fredrik August Brikk ble oppildnet av tanken, og med det samme han kom fram til tunnelveggen gikk han i gang med voldsom kraft. Jorda var stort sett løs, bare litt grus og småstein innimellom, og han tenkte at jo, dette kunne gå. Blodet piplet fram fra de opprevne hendene, men Fredrik August Brikk enset det ikke, bare jobbet på videre. Han hadde alltid vært god til å jobbe, det hadde også faren hans sagt til ham, men det var det med ideene som var det viktigste. Det nyttet nemlig ikke lenger bare 9

67156 Under Moss – s. 9

14.08.2025 13:04

å være god til å jobbe, var omkvedet. Skulle man komme noen vei i den nye tida, måtte man ha gode ideer også.

Og det hadde han, Fredrik August Brikk.

Med ett kjente han luft mot fingrene. Frisk, kald luft.

Han gravde enda raskere, som et vilt dyr på vei opp av jorda, ut i dagen, han kunne se lyset nå. Han stakk begge armene ut og skyflet jord til side.

Så fikk han dyttet hele hodet gjennom. Det skjedde overraskende fort, og han skrek av lettelse. Håret var fullt av brun og svart jord, han blødde fra panna, men der ute, i lufta, var det begynt å lysne. Skumringslyset gjorde at han i et kort øyeblikk glemte hva han holdt på med. Han hørte fuglekvitter. Plutselig var det som om Nyquist-byen fortsatt lå der og at Fredrik August Brikk kunne se den foran seg: Det majestetiske trehuset på hjørnet av Fjordveien og Nyquists gate. Det hadde vært fagprøven til byggmester Peterson, bestefarens onkel eller et eller annet sånt. Faren hadde sagt det hver gang de gikk eller kjørte forbi. Bak der igjen de mindre trehusene nedover mot vannet, alle smågatene og bakgårdene med klesvask hengende i snorer mellom epletrær og husvegger. Så den store leiegården Port Arthur nederst i Værlegata. Tre etasjer med leiligheter for de ansatte på jernbanen, sliten murpuss malt i en svak rosa farge. Alt dette lå liksom der foran ham nå, en tidlig morgen før noen skulle stå opp og komme seg på jobb i en av byens fabrikker.

Det var bare et glimt, en ørliten sprekk i tida, for ingenting av dette fantes lenger. Foran Fredrik August Brikk lå et stort hull. En gigantisk byggeplass med utsikt til containerhavna ved vannet og det nedlagte Mossesia Motell ved fergekaia. Steinulla, den store isolasjonsfabrikken, klamret seg fast oppe i kvikkleireskråningen 10

67156 Under Moss – s. 10

14.08.2025 13:04

– som en aller siste rest av det som en gang hadde vært en industriby, på kanten av pendlertogutbyggingens mørke avgrunn.

Fredrik August Brikk var uansett ikke sånn som de andre sidrumpa folkene i denne sovebyen, som alltid så bakover, og definerte stedene rundt seg ut fra hva som hadde vært der før, i stedet for hva som var der nå eller alt som skulle komme til å komme. Det var jo godt kjent: dobbeltspor til Oslo, ny togstasjon, en «Barcode light» nede ved vannkanten, med høyhus i glass og betong. Det var disse tingene Fredrik August Brikk pleide å se for seg, men i et lite glimt var det som om fortida faktisk betød noe for ham også. Ikke at fortida innhentet ham på noe vis, den hadde jo alltid vært der, men det var som om han plutselig innså at den virket også på ham.

Merkelig, tenkte Fredrik August Brikk, mens han kravlet seg opp i knestående. Men akkurat da kom en ny sprekk i tida, idet et skudd hørtes innenfra tunnelen og Fredrik August Brikk falt forover på magen, død.

11

67156 Under Moss – s. 11

14.08.2025 13:04

2

Are Nyquists gravstein var enkel i utførelsen. Fornavn og etternavn på én linje, årstallene for død og fødsel på linjen under. Navnet var stavet med midtstilte, glatte bokstaver som var felt inn i steinen, slik at de så litt mørkere ut enn resten av den ru, grå overflaten. Verken «dypt savnet», «evig din» eller noe mer – bare navn og årstall.

Slike inskripsjoner ville uansett ikke ha vært særlig sanne, men i dag satt det faktisk en kvinne på huk foran Are Nyquists grav. Det var Synne Lindgren, den unge politietterforskeren han hadde blitt kjent med bare et par uker før han ble drept.

Hun var stadig å se her oppe på kirkegården ved kapellet på Orkerød. Den lå vakkert til, øverst på Jeløya, rett ved skogkanten i den nordlige utkanten av sivilisasjonen. Den bebodde delen av øya, den sørlige tredjeparten av det som egentlig hadde vært en halvøy før kanalen ble gravd ut i 1855, den delen med boligstrøk, skoler, butikker, sykehjem, nedlagt industri, kunstgallerier og turområder – den sluttet her. Resten av øya, størsteparten egentlig, bestod først og fremst av natur, noen sommerhytter, gårdsbruk og et og annet hus med båt- og bilvrak i hagen. Den var stort sett usynlig for 12

67156 Under Moss – s. 12

14.08.2025 13:04

mossefolk, den store nordlige delen av øya, men den begynte omtrent her, ved kirkegården, rett ved barnehjemmet hvor Are Nyquist en gang hadde bodd, den gangen han var en ung gutt fra Tyskland ved navn Arnold Sturm. Han ble Are da faren døde i en arbeidsulykke på Moss verft litt lenger nede i bakken, og barnet hans måtte tas hånd om av noen. Senere ble han Nyquist, da barnehjemmet ble nedlagt, og vaskehjelpen Marion Nyquist tok ham til seg, som en sønn.

Så der satt hun, Synne Lindgren. En enkelt innbygger i det rikeste landet i verden i den rikeste epoken i historien. Et av de rikeste, i hvert fall, men ikke lenger det likeste. For noe hadde begynt å skje. De på toppen dro av sted, mens de i bunnen falt fra. Og hva var egentlig da poenget, med rikdom? Sammenhengene var begynt å glippe, og sakte, men sikkert begynte flere og flere å tvile.

Hadde de det egentlig bra?

Synne Lindgren var blitt en av disse. Hun dro opp hit oftere nå, etter at sommeren hadde tatt slutt. Hun holdt ut, selv om det var blitt sen høst og bladene på trærne neppe kunne tåle mange flere vindfulle dager før alt falt til jorden. Det kalde draget i lufta gjorde henne ingenting, for sola ga fortsatt fra seg varme. Et stort, åpent formiddagslys hadde erstattet morgenrøden over Orkerød, og sola stod høyt nok til at man ikke kunne se den bevege seg. Synne Lindgren var alltid blitt stresset av ned- og oppgang, når sola er så nær horisonten at man kan se at planeten roterer, og at tida tikker ubønnhørlig framover.

Bedre da med dagens og nattas illusjon om at alt står stille og vil forbli det samme.

Bare et steinkast unna Are Nyquist lå Nina Teslo – kvinnen som hadde fått industriarvingen Grethe Triers død til å se ut som et drap, men som så til slutt hadde 13

67156 Under Moss – s. 13

14.08.2025 13:04

drept Are Nyquist, hennes gamle flamme fra ungdommen, da han forstod at det var hun som stod bak det tilsynelatende drapet på Grethe Trier. Nå lå altså Nina Teslo gravlagt her oppe, hun også, etter et fall fra toppen av cellulosefabrikkens gamle Kamyrkoker. Synne Lindgren hadde jagd henne oppover de utvendige vindeltrappene rundt den siste resten av det maskineriet som en gang hadde holdt byen i gang, men som så var blitt en rusten gammel fabrikkdel. Selve pipa på kokeren var nemlig blitt stående midt på det gamle industriområdet, mens man bygde ut leiligheter, spahotell og kontorbygg rundt den – rett over på den andre siden av Mossesundet fra der Synne Lindgren satt nå, i bydelen som het Verket.

Kokeren skulle være et monument over byens fortid – en slags kunstinstallasjon som markerte overgangen fra produksjon til konsumpsjon – men så hadde utbyggere, kommune og fylkeskommune blitt uenige om hvem som skulle betale regninga for å sikre den falleferdige konstruksjonen. Dermed hadde også Kamyrkokeren blitt revet, selv om det var nok av andre industriruiner igjen på det gamle fabrikkområdet. Det var en stort tomt, og det ville sikkert ta mange tiår før alt var ferdig utbygd.

Synne Lindgren kikket rundt seg på den store kirkegården. Nesten alle som døde i Moss ble gravlagt på Jeløy kirkegård nå, og det var fortsatt plass til mange flere. Etter utvidelsen stod hele seksjoner ledige – store, tomme gressplener med sirlig anlagte gangstier. Det var rennende vann i de splitter nye utekranene som var montert i enden av hver tomme firkant. Som en spøkelsesby som ikke engang hadde spøkelser. Alt stod i hvert fall klart. Det var som om noen sa: «Her er det bare å dø, vi har godt med plass.»

14

67156 Under Moss – s. 14

14.08.2025 13:04

Synne Lindgren hadde tatt med seg en skoeske. Hun hadde funnet den i leiligheten til Are Nyquist, på Bjølsen i Oslo. Det fantes ingen pårørende, så hun hadde blitt med bobestyreren den dagen leiligheten skulle åpnes.

Selve dødsboet. Det var ikke så mye å si om leiligheten.

Den var like spartansk som Are Nyquist selv hadde vært, til tross for at han etter hvert hadde spart opp en god del penger. Uten arvinger tilfalt midlene staten, så han kunne like gjerne ha brukt dem opp mens han kunne.

Han visste ikke at han skulle dø, men han ville jo heller ikke bruke pengene sine, Are Nyquist. Siden han ikke produserte noe, følte han at han ikke fortjente pengene, den lille formuen han bygde seg opp i form av bankinnskudd.

Alt av møbler og innbo ble solgt, men Synne Lindgren hadde beholdt denne skoesken. De siste ukene hadde hun begynt å ta den fram stadig oftere. Etter bruddet med sin egen kjæreste hendte det at hun tok den med seg opp hit.

Hun skulle til å åpne den, da telefonen ringte. Hun var egentlig på jobb, og da hun så at det var stasjonssjefen ved Moss politistasjon avbrøt hun seansen og sveipet til høyre på glasskjermen.

– Er du i Moss? kom det kort.

– Ja, svarte Synne Lindgren. – Oppe på Jeløya en tur bare.

– Da får du hive deg i bilen, så du rekker over brua før trafikken tetner.

– OK, sa Synne Lindgren. – Fordi?

– De har funnet et lik. I byggegropa. Og hele tunnelen skal etter planen åpnes om et par timer, så diverse folk er ikke særlig fornøyde her.

15

67156 Under Moss – s. 15

14.08.2025 13:04

3

Synne Lindgren parkerte sin sivile politibil utenfor porten til det store byggeplassområdet. Det lå nedenfor rundkjøringa Kransen, og det var lite der som tydet på noen snarlig ferdigstillelse av det store prosjektet som innbefattet ny jernbanestasjon og tunneler inn og ut av byen. Det var kilometervis med metallgjerder, et utall maskiner og kjøretøyer, folk i hjelmer og refleksvester og gjørme overalt. Dette til tross for at det var nesten ti år siden alle husene her – hele Nyquistbyen – var blitt revet av gravemaskiner og bulldosere.

Etter planen skulle gjennomslaget i tunnelen som ble bygget nordfra markeres i dag. Hun hadde hørt om det på forhånd, og det skulle feires i stor stil, etter årevis med forsinkelser. Men det var likevel flere år til selve jernbanestasjonen ville kunne være i drift. Bane NOR, et merkelig navn alle i Moss kjente godt, hadde nettopp ekspropriert enda noen nye hus som måtte rives for at byggingen skulle kunne foregå uten risiko for kvikkleireskred, og de turte ikke engang anslå når stasjonen ville stå klar. Gjennomslagsseremonien var kun symbolsk, for å vise at det tross alt var framgang, selv om området mest sannsynlig ville forbli en byggeplass også i mange år etter at jernbanen en dag stod ferdig.

16

67156 Under Moss – s. 16

14.08.2025 13:04