Under åpen himmel av Jesus Carrasco

Jesús Carrasco

Under åpen himmel Oversatt av Christian Rugstad, MNO

Jesús Carrasco Originalens tittel: Intemperie Oversatt av Christian Rugstad © Jesús Carrasco, 2013 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-41251-7 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslag: Anna Salander / Studio Suolution Omslagsfoto: © Henk Badenhorst/istock (landskap, © samxmeg/istock (måne), © motionphotography/istock (gutt), © kevinruss/stock (bakgrunn), © ilbusca/istock (ruin) Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014 Satt i Sabon 10,1/13,5 og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til minne om Nicolás Carrasco Royano

1

Nede fra gropen hørte han stemmene som ropte på ham fra olivenlunden. Han forsøkte å lytte seg til hvor hver mann befant seg, som om det var gresshopper de var. Brølene var som brente markblomster. Han lå sammenkrøpet på siden i det trange hullet. Armene som knuget knærne hans gjorde tjeneste som pute, og sekken med mat fikk så vidt plass i et lite hulrom bak ryggen. Han hadde laget et tak av to tjukke stokker og noen avkappede greiner. Han strakte på nakken og rettet opp hodet for å høre bedre, og med lukkede øyne skjerpet han hørselen og lyttet etter stemmen som hadde tvunget ham til å rømme. Han hørte den ikke, og heller ikke hundeglam. Han følte seg lettet. Han visste at bare en godt trent hund ville kunne finne skjulestedet hans.

En fuglehund eller en dyktig trøffelhund. Eller kanskje en blodhund, en av disse med korte, stive bein og hengende ører, som han en gang hadde sett et bilde av i en avis fra hovedstaden.

Men heldigvis for ham var sletten ikke et sted for eksotiske skapninger. Her var det bare mynder. Magert kjøtt og store knokler. Mystiske dyr som sprengløp etter harene, og ikke stanset for å lukte, for de var blitt plassert på jorda med én eneste oppgave: å forfølge og nedlegge. Illrøde striper på flankene etter eiermennenes pisker og kjepper. De 7

samme som unger og kvinner fikk smake her ute i det karrige slettelandet. Men bikkjene løp, det var det de gjorde, og der lå han i sin lille leirgrop, omgitt av hundrevis av lukter som jorda skjenker meitemarkene og de døde. Lukter som ikke var for ham, men som han hadde oppsøkt. Lukter som drev ham bort fra moren.

Hver gang han så en mynde, eller tenkte på mynder, så han for seg en mann fra landsbyen. Krøplingen, krum som en lirekassemann, som trillet rundt i gatene på en slags trehjulssykkel med et håndtak foran. I kveldingen dro han ut av landsbyen, og fulgte de hardstampede veiene nordover, som var de eneste han kunne komme fram på med sykkelen sin. Han hadde bikkjene med seg, bundet rundt halsen med flisete hampetau. Han var et ynkverdig syn der han trillet omkring på den primitive maskinen sin, og gutten spurte seg alltid hvorfor han ikke lot bikkjene dra vognen. På skolen fikk han høre at når mannen gikk lei av dem, hengte han dem etter tur opp i et oliventre. I løpet av sitt korte liv hadde han allerede sett over tjue bikkjer dingle etter halsen i trærne utenfor landsbyen. Hudsekker fylt med løse knokler, som gigantiske sommerfuglpupper.

Han hørte at mennene var nærmere nå, og lå så stille han kunne. Navnet hans ga gjenlyd mellom trærne, liksom dråper mot vannflaten. Han tenkte at dette kanskje ville bli det eneste han fikk igjen for alt sammen: å høre navnet sitt bli ropt mellom oliventrærne idet det lysnet av dag. Han gjenkjente stemmene til bareieren og en av muldyrdriverne som tilbrakte sommeren i landsbyen. Og selv om han ikke klarte å skjelne stemmene, var han sikker på at også postmannen og halmbinderen var med. Han kjente en uventet glede, fuktig og varm, i bunnen av brønnen. En slags barnlig og taus jubel som ga ham gåsehud. Han spurte seg om de ville ha lett etter broren hans på samme måte, om han 8

hadde klart å samle like mange menn til en manngard. Da han hørte dette koret av stemmer, tenkte han at han kanskje hadde vekket til live et slags fellesskap, og et kort øyeblikk trakk raseriet hans seg tilbake til magen et sted. Han hadde samlet rundt seg alle mannfolkene i landsbyen, alle de grove, sterke arbeidsnevene som pløyde jorda med plogene og fylte siloene med korn. Han hadde skapt en begivenhet, en hendelse. Han tenkte at denne manngarden kanskje hadde tvunget gamle fiender til å samle seg om noe.

Han spurte seg om det ville være noe igjen av dette øyeblikket om noen år eller noen uker. Om man ville snakke om det på vei ut av kirken etter messen eller i baren. Så tenkte han på faren, og så ham for seg der han forklarte for den ene og den andre. Han så ham, som så ofte før, spille fortapt og hjelpeløs mens han prøvde å få alle til å tro at guttungen måtte ha falt i et kloakkhull mens han sprang etter en rapphøne. At ulykken nok en gang hadde rammet familien hans, og at Gud hadde revet et lem av hans egen kropp. Han ristet på hodet, som lå mellom knærne, som om han kunne skake av seg disse tankene på den måten.

Bildet av faren, tjenestevillig og underdanig, vendte tilbake, og nå så han også lensmannen for seg. Bildet fikk det til å vrenge seg i magen hans. Han spisset ører, men klarte ikke å fange opp stemmen til lensmannen. Og det gjorde ham redd. Han kunne se ham der han kom vandrende med en røyk i munnen bak manngarden som gjennomsøkte olivenlunden. Han sparket til jordklumper og småstein, og bøyde seg med et uttrykksløst ansikt for å plukke opp en og annen oliven som var blitt liggende etter den siste olivenhøsten. Kjedet til lommeuret kom til syne under jakken. Den brune filthatten, tversoversløyfen, den trange skjortekraven, barten som var stivet med sukkervann.

9

En mannsstemme bare noen få meter fra gropen ristet ham ut av grubleriene. Det var læreren. Han snakket med en annen, som gikk litt lenger borte. Gutten kjente at hjertet slo raskere. Blodet hamret og dunket i kroppen. Det var som om smertene etter å ha ligget sammenkrøpet i timevis skjøv ham opp og ut. Han tenkte på å reise seg og få en slutt på smertene med det samme. Han hadde ikke drept noen, ikke ranet, ikke misbrukt Guds navn. Han var på nippet til å ruske i greinene over hullet for å påkalle den nærmeste mannens oppmerksomhet. Mannen ville gjøre tegn til den andre om å holde munn, og så ville de snu seg mot lyden.

De ville veksle blikk. De ville liste seg bort til haugen med greiner mens de spurte seg om de ville finne en hare eller den bortkomne guttungen. Så ville de løfte bort greinene og se ham ligge sammenkrøpet der nede. Han ville late som om han var bevisstløs. Sammen med leiren og gjørmen, de fuktige klærne og det møkkete håret ville det være selve bildet på hans triumf. Han ville i det minste sikre seg et øyeblikks berømmelse. Mett i dag, sulten i morgen. Så, tilkalt av ropene deres, ville de andre strømme til. Og faren ville komme pesende, først forstyrret og glad. De ville trenge seg rundt ham slik at han nesten ikke fikk puste. Som en fyrstikk i det øyeblikket den tar fyr, flammer opp, fremdeles uten hint av den jevne flammen som til slutt vil fortære veden. De ville løfte ham opp av hullet til gledesrop. Rundt ham ville mennene klaske hverandre på ryggen og skuldrene så støvet føyk. Senere på vei til landsbyen på en båre, mens mannfolkene sang arbeidssanger og drakk varm vin fra skinnsekker, og med farens ru hånd på det lille, mørke brystet. En lystig opptakt til en kveld i baren, før alle gikk hver til sitt. Og så til slutt de grove steinveggene som bar taket og holdt rommene svale. De eneste vitnene. Og deretter farens slitte belte. Spennen som suste gjennom den 10

råtne lukten inne på kjøkkenet. Sammenkrøpet som i hullet enda en gang.

Han hørte læreren snyte seg like over hulen. Et trompetstøt som fikk det lefsete lommetørkleet hans til å blafre, og som, på skolen, tvang elevene til å holde seg for munnen og svette ut den latteren de ikke våget å slippe løs. Skyggen av den magre skikkelsen gled over taket hans. Han lukket øynene og bet tennene sammen mens læreren pisset på kvisthaugen hans.

Han lot tiden gå etter at han hadde hørt de siste stemmene fjerne seg og forstumme. Han ville være sikker på at han ikke støtte på noen når han løftet greinene, og var fast bestemt på å vente så lenge som nødvendig. Ikke engang timene under jorda, eller det klebrige pisset i håret, eller sulten, som nå meldte seg for første gang, skulle hindre ham i å gjøre det han hadde bestemt seg for. Fortsatt lå familiens svarte skygge som en nagende smerte i magen hans. Han sovnet.

Da han våknet, sto sola allerede høyt på himmelen. Det skarpe lyset trengte ned gjennom taket av greiner, og støvet svevde rundt i nålene av lys som traff knærne hans.

Så snart han hadde åpnet øynene, kjente han hvor lemster han var. Han regnet ut at han hadde tilbrakt sju eller åtte timer i hullet, og bestemte seg for å komme seg opp med det samme. Uhyre langsomt løftet han hodet til det berørte kvisttaket. Halsen var som en rusten hengsel. Han satte seg opp med stive bevegelser og fjernet noen kvister for å forsikre seg om at ingen var å se. I så fall kunne han klatre opp og gå nordover, hvor han visste at det lå en kilde der muldyrdriverne lot dyrene sine drikke. Kanskje han kunne gjemme seg i gresset og snike seg opp i en kjerre til en handelsmann, ligge blant stekepanner og dametruser, og 11

så dukke fram mange kilometer fra landsbyen. Men skulle han komme seg til kilden, måtte han gå i åpent lende midt på lyse dagen, med bare noen steinhauger å gjemme seg bak. Og ute på sletten ville enhver gjeter eller jeger gjenkjenne den skinnmagre skikkelsen hans. Derfor hadde han ikke noe annet valg enn å bli liggende til mørket falt på, da de tynne lemmene hans kunne gå for å være en tørr busk eller en uklar silhuett mot den synkende oransje sola. Han dro greinene på plass over seg og krøp sammen.

Nedi hullet så han biller, vannløpere og meitemarker.

Han famlet rundt etter sekken han hadde dyttet inn i søkket bak ryggen, åpnet den og dro fram en pølsesnabb, som han begynte å gomle på. Han drakk det varme vannet i lerretssekken, som var oppblåst som en død katt etter å ha ligger gjemt i flere dager i påvente av flukten. Snart kjente han at blæren var full, og etter hvert ble han så tissetrengt at det gjorde vondt. Den sammenkrøpne stillingen gjorde vondt verre, og han måtte slippe ut noen dråper, noe som gjorde nøden enda større. Da smertene ikke lenger var til å holde ut, prøvde han å dra ned buksene. Han strevde med smekken og bukseknappen, men det var så trangt i hullet at han knapt kunne bevege seg. Han overveide å krype opp av hullet et øyeblikk, men våget ikke. Kanskje noen ville få øye på ham, kanskje han ville etterlate seg spor.

Mennene fortsatte ganske sikkert å lete etter ham. Etter en stund klarte han å dra buksene over baken. Han stakk lemmet inn mellom beina og prøvde å holde hodet vekk fra kroppen, men det var så trangt at han kjente forhuden mot anklene. Da klarte han ikke å holde seg lenger, og lot det strømme. Etter å ha ligget så mange timer i hullet, var leiren rundt ham blitt så tettpakket at urinen la seg som en dam under ham. En sur, svovelaktig stank fylte tilfluktsstedet. Han vred ansiktet opp mot taket av greiner og forsøkte 12

å puste inn luften utenfra. Han følte en ubendig trang til å bryte seg ut gjennom greinene og opp i olivenlunden, som om kroppen hans var en kork som brått løsnet fra bunnen av en sump. Han lukket øynene og grep fatt i røttene som nå var dømt til å dø i hullet. Etter å ha ligget og spent seg i mange minutter uten å ense det selv, kjente han hvor stramme musklene hans var, og ble brått overmannet av en usigelig tretthet som fikk ham til å gi etter. På ny la han seg til rette i hullet. Den klamme varmen gjorde ham ør, og den myknede leiren som presset mot korsryggen, fylte ham med et dumpt ubehag. Han døset av.

Han ble vekket av lyden av raslende løv utenfor. Lyset som trengte inn gjennom bladverket, var blekt og kraftløst.

Lyden, tenkte han, måtte komme fra en liten gnager som snuste rundt på bakken. Han verket etter å røre på seg, fylle lungene med luft, riste av seg jord og leire, lufte buksene, være ute i det fri. Men først måtte han finne ut hvor lyden stammet fra, og forsikre seg om at det var trygt å krype opp av hullet. Han strakte på seg og presset taket av greiner opp med hodet, slik at han kunne se. En mus rotet med snuten blant krøllete olivenblader, bare noen centimeter fra gjemmestedet. Han fjernet kvist for kvist, stakk hodet opp og lot blikket sveipe over olivenlunden som et periskop. Bortsett fra musen som pilte av sted mellom haugene med avkappede olivengreiner, så han ikke noe tegn til liv. Da han krøp opp av hullet, var lyset kornete og rødlig.

Sola sto ikke lenger over horisonten, men en gyllen himmelkrans lyste opp sletten fra vest, og trærne kastet lange skygger over brakkmarkene. Han bøyde og tøyde i alle retninger. Han vred på kroppen, satte seg på huk, strakte seg, ristet løs og stampet med føttene i bakken. Et øyeblikk glemte han at han var på flukt, og enset ikke de geo13

metriske mønstrene som skosålene avsatte i leirklumpene.

Buksene hans var fortsatt klamme og fuktige. Han spredte beina og dro i buksestoffet, som klistret seg til huden. Hvis han hadde rømt om vinteren, tenkte han, ville han ha vært stivfrossen nå.

Han hadde valgt dette stedet mange måneder tidligere.

Den gangen visste han ikke når på natten han ville klare å snike seg ut av huset, og heller ikke hvor mye tid han hadde til rådighet for å finne et skjulested. Hadde han flyktet i en annen retning, ville mennene kunne oppdage ham på flere hundre meters avstand. Der var han i det minste beskyttet av oliventrærne. Og han hadde valgt den nordlige utkanten av olivenlunden, for derfra ville han ha best utsikt til sletten.

Han tok av seg klærne og hengte dem til tørk over noen lave greiner. Det stinket av den pløsete huden hans. Noen ringduer bakset rundt blant tretoppene på leting etter et sted å tilbringe natten. Han gned kroppen inn med tørr jord, som om han var en elefant, og følte seg straks bedre.

Så dro han sekken opp av hullet og fulgte raden av oliventrær som gikk langs sletten til han fant et passende sted.

Han satte seg naken på bakken og lente seg mot den harde trestammen. Småstein boret seg inn i baken hans, og barken stakk ham i ryggen. Da han hadde satt seg så godt til rette som det lot seg gjøre, stakk han hånden ned i sekken og fant fram en hard ostebit og en brødskalk. Han tygget i seg osten mens han så natten ta jorda i besittelse. Over ham kurret duene i toppen av oliventrærne. Han gnagde på osteskorpen med fettete fingre, og da han var ferdig og skulle til å kaste resten, stanset han midt i bevegelsen. Han tenkte på stemmene til mennene som hadde ropt på ham i morgentimene. Han vendte seg mot olivenlunden og forsøkte å se for seg de mørke skikkelsene som hadde lett etter ham 14

mens de ropte navnet hans i nattestillheten. Så vendte han seg mot sletten og stakk sakene sine i sekken. Fordi han fortsatt var sulten, begynte han på ny å rote i sekken. Nå som osten var spist, hadde han bare en pølsesnabb igjen.

Han grep den og holdt den under nesen. Med lukkede øyne snuste han inn duftene av pepper og kanel. Han slikket på pølsen, og var på nippet til å ta en bit. Men så følte han forfølgernes skygger, og bestemte seg for å spare den til han trengte den mer, en tid han visste snart ville komme.

En god stund lot han tungen gli fram og tilbake i munnen for å bli kvitt den skarpe ettersmaken av osten. Han spiste en brødbit og drakk vann fra sekken. Så la han seg på bakken med hodet hvilende på en rot. Himmelen var mørk, mørk blå. Det var som om stjernene var omsluttet av en gjennomsiktig hinne. Foran ham ristet sletten av seg smerten som sola hadde påført den i løpet av dagen, og utskilte en lukt av brent jord og uttørket stubbmark. En hvit kirkeugle fløy over hodet hans og ble borte blant oliventrærne.

Han tenkte at han aldri før hadde vært så langt fra landsbyen, der han hadde bodd i hele sitt liv. Det som strakte seg ut foran gresstustene ved føttene hans, var ukjent land.