Stef Penney
Under Polarstjernen Oversatt av Guro Dimmen, MNO
Bazar Forlag/Cappelen Damm AS Postboks 1900 Sentrum 0055 Oslo www.bazarforlag.no Originaltittel: Under A Pole Star Copyright © Stef Penney 2016 Norsk copyright © CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2019 Utgitt av Bazar Forlag, et imprint i Cappelen Damm AS Oversatt fra engelsk av Guro Dimmen Omslagsdesign: SMAY Design / Phil Yarnall Tilrettelegging av omslag: Nic Oxby Forfatterfoto: Ian Phillips-McLaren Sats og grafisk form: Type-it AS, Trondheim Satt med: 9.5/12 pkt Sabon Trykk og innbinding: Livonia Print SiA, 2019 Trykt på 70 gr Holmen Book Cream 1.8 ISBN 978-82-02-57692-9 Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.
Til Mr. Van
For liste med inuittord, se side 601
N O R D P O L O M R Å D E T , 1893 N
H
O
R D
A
-
E
IS
V
T
UUTFORSKET
TERRITORIUM FRANS JOSEFS LAND
NORDPOLEN
o
0
W
m
e
El
l es
SPITSBERGEN
ya reø
Lo o
80 N
on
Neqi Siorapaluk
Smithsundet
G
R
Ø
GRØNLANDSHAVET
N L
Ba
A D
øya
N
ffin
t
ar
ks
de
nm
Den nordlige olarsirkelen p
Da
Davisst
rede
t
tre
70 o N
Ne wY ork
nd
ISLAND
N.B. Uklare kystlinjer markerer uutforsket territorium. Hvite områder var isdekkede og ufremkommelige.
You see things; and you say «Why?» But I dream things that never were; and I say «Why not?» – george bernard shaw
Prolog
McGuire flystasjon, New Jersey, 40°0' N, 74°35' V April 1948 Flyet, en modifisert Douglas C-47 Skytrain, er som en fet, skinnende sigar av aluminium i den gnistrende solen. Arcturus står det sjablongert på flyskroget, i en selvsikker, oppadgående sveip. Journalisten har gjort en grundig jobb, men det finnes likevel ting han ikke vet, som at mekanikerne har brukt mangfoldige dager på å polere alle overflater, og at navnet er påsatt spesielt for denne turen – et himmellegeme ble ansett som mer heroisk og passende enn tallklyngen som vanligvis preget halen. Flytypen var blitt brukt som bombefly under krigen, nå skal den frakte en mer fredfull last. Riktignok finnes det noen menn fra flyvåpenet blant dem – menn med slitne øyne og gråstenk i håret, overlesset av utmerkelser – men de fleste er vitenskapsmenn fra de ulike universitetene, et kameracrew fra ABC, og journalisten. Kamera-crewet filmer vitenskapsmennene foran flyet. Når de får beskjed om det, vinker og smiler de, alltid i utakt, aldri koordinert. Mennene fra flyvåpenet står i givakt til deres kommanderende offiser smiler, da slapper de litt mer av, men ikke så mye som de sivile. Så kommer det enda en passasjer – en helt spesiell gjest – en eldre britisk kvinne som en gang for femti år siden i en kort periode hadde vært kjent som Snødronningen. Da den gamle damen – hvithåret, rakrygget og temmelig bister – presenteres for vitenskapsmennene, forteller fysikeren fra Harvard at faren hans en gang hadde møtt henne, for mange år siden, og at han hadde fortalt familien om henne. Snødronningen nikker til ham og går videre, uten å gi noen indika9
sjon på om hun husker faren eller engang har hørt hva han sa. Kameraet surrer og går, foreviger alle håndtrykkene. Journalisten ser for seg at de kommer til å illustrere det hele med en tegning av en globus og et bitte lite fly som krabber over den på tvers, og etterlater en prikkete linje. Tanken gjør ham oppglødd. Så skal de endelig gå om bord. Randall er nervøs – ikke for flyturen, ikke egentlig, selv om det er hans første – men fordi han så gjerne vil sitte ved siden av den gamle damen. Han har tenkt på dette møtet i flere måneder nå. Hun ser ikke på ham da han setter seg i setet ved siden av henne, stirrer bare ut av vinduet. Han fester setebeltet, i likhet med havforskeren fra Harvard som sitter tvers overfor ham og sivilpersonen som ingen helt klarer å plassere, og som virker helt oppslukt av et bilblad. De tar av med et voldsomt brøl, stiger opp i luften i en bratt kurve som presser journalisten tilbake i setet. Det prikker i hodebunnen. Ganske snart senker Arcturus nesen og svinger. En skarp sol passerer gjennom kabinen i striper, det ene ansiktet etter det andre blusser opp. Randall snur seg mot naboen sin og prøver å få i gang en samtale, kraftig motarbeidet av drønnet fra flymotorene. «Jeg har noen av de gamle avisutklippene dine», roper han. Hun rynker pannen, antakeligvis fordi hun ikke hører noe. «Avisutklippene dine!» roper han litt høyere. Hun rynker pannen enda litt til. «For en spennende tid det var. Og du kjente jo alle.» «Hvem er du?» spør hun, selv om de var blitt presentert for hverandre på bakken. «Randall Crane … Crane! Hei! Jeg har fått i oppdrag å skrive om denne turen for tidsskriftet World.» «Journalisten.» Hun kunne like gjerne ha sagt «kakerlakken» eller «brokken», noe helt åpenbart uønsket. Hun ser en annen vei, ut av vinduet, ut på sollyset som brenner over den myke marken av hvite skyer. «Så vakkert! Er det slik Arktis ser ut?» Han lener seg mot 10
henne, ivrig og beveget, styrken i lyset og dybden i den blå himmelen tar nesten pusten fra ham. Etter den svært fysiske opplevelsen av takeoff føles det nå nesten som om de står stille. «Du har aldri vært der.» «Nei», innrømmer han villig. Han klarer ikke å slutte å smile. Han har hørt at han har et vinnende smil. «Jeg gleder meg til å se det. Jeg håper det ikke gjør noe, men jeg har altså lest en del om deg.» Lener hun ikke øret noen millimeter nærmere ham, mon tro? Smiger slår aldri feil hos disse gamle damene. «Du var en superstjerne. Du kjente alle oppdagerne, ikke sant? Armitage, Welbourne, de Beyn og de andre? For en magisk tid. Store oppdagelser ble gjort. Du var en pioner.» «Ja, det var jeg.» «Og alle … kontroversene – jeg har alltid vært fascinert av hendelsene der oppe. Hva tenker du om det?» Han kunne selvfølgelig ta det litt mer med ro – det burde han helt sikkert – men han er så full av energi. Den bobler i ham som en ustoppelig motor. «Hvilke kontroverser?» «Armitage–de Beyn-kontroversene … Hva skjedde egentlig? Du kjente dem, ikke sant?» «Du store min! Det er så lenge siden. Og alle er døde, bortsett fra meg.» Det er umulig å avgjøre om hun sier dette med tilfredshet eller beklagelse. «Hva spiller det vel for rolle nå?» «Spiller ikke sannheten en rolle?» Han ser henne håpefullt inn i øynene, men hun unngår blikket hans og avslører ikke noe. «Det virker ikke som om noen vet hva som egentlig skjedde. Jeg skulle gjerne ha visst hva du tenker om det, du som faktisk var der.» «‘Hva som egentlig skjedde’?» Hun smiler, ikke til ham, men for seg selv. «Tror du virkelig at jeg vet hva som skjedde?» «Jeg vil gjerne høre dine tanker om det. Kan jeg få snakke med deg om det?» «Det er veldig bråkete her.» «Å, ja – ikke her, selvfølgelig. For en støy.» Snødronningen lener hodet mot setet og kikker ut av vinduet. Hun ser sliten ut, men for Randall – fra sitt unektelig fordelak11
tige utkikkspunkt i en alder av tjuesju – ser gamle mennesker alltid slitne ut. Hun måtte være – ja, hva? – syttisju. Eldre enn bestemor Lottie. Håret hennes er så hvitt som skyene utenfor, øynene er mørkegrå, uleselige, som kjedelig grus. Hun bruker diskré sminke, så hun bryr seg faktisk om hva folk mener. Det gir ham håp. Han har lest om henne også: gransket bøkene hun har skrevet om nordområdet, trålet arkivene på leting etter beretninger fra den tiden. Artiklene fra 1890-tallet beskrev henne som vakker, selv om han syntes det var vanskelig å få det bekreftet ut ifra de tilhørende bildene – bilder som vanligvis var tåkete og bitte små. Hun står som oftest midt i en gruppe hvite ansikter med hatt og stirrer inn i kameraet. Eller så er hun bare én i rekken ved relingen på et skip. Eller så står hun nede på kaia. Eller kanskje helt fremst i en forelesningssal. Men det fantes ett portrett, tatt da hun var i begynnelsen av tjueårene: Det er en studiofremkalt fantasi, der jenta kjent som Snødronningen poserer stivt foran et malt landskap av is. Det runde, glatte ansiktet hennes er omgitt av en glorie av pels, blikket er festet på en tenkt horisont. En tykk slange av hår snor seg ned over skulderen hennes. Hun er snarere pen enn vakker, synes han. Hvis Randall stirret lenge nok på bildet, var det som om han kunne få øye på noe i de vidåpne øynene hennes, men hva? Arroganse? Ambisjon? Angst? Når han først hadde begynt å lete, var det som om de frosne trekkene kunne uttrykke nesten hvilken som helst følelse. Som i de fleste gamle portretter var bildet pirrende og avslørte lite. I setet ved siden av ham har Snødronningen lukket øynene. Han klarer ikke helt å se den jenta hun en gang var. Han har en mistanke om at hun ikke sover. Bestemoren hans hevder at hun aldri sover – hun sier at man kvitter seg med behovet når man blir gammel. Randall ser seg omkring. Noen av vitenskapsmennene døser, andre leser tidsskrifter (men ikke World, merker han seg). Han har ikke mistet motet. Det er mange timer igjen før de er fremme.
12
Flora Cochrane (hun har hatt så mange navn, men dette er det hun kommer til å dø med) våkner med et rykk. Hun har drømt om steder og folk hun ikke har drømt om på flere tiår. Det kribler i munnen ved minnet om den varme huden som ble presset mot den. En bølge av fordums følelser har skylt gjennom henne. Det er mange år siden hun har hatt en slik drøm. Et øyeblikk klarer hun ikke å komme på hvor hun er. Et infernalsk leven hamrer gjennom hjernen hennes. Omgivelsene er plagsomt lyse. Så forsvinner den spenstige følelsen i kroppen, og hun husker at hun er gammel. Det skaker – å ja, hun er jo på det flyet. Arcturus. Hun snur seg og får øye på den absurd unge mannen ved siden av seg. Han snur seg også, altfor raskt. Hun gransker kabinen med et uskarpt blikk og lurer på om hun har stønnet i søvne. Ingen ser på henne. De kan uansett ikke ha hørt henne. «Vi nærmer oss Newfoundland.» Han lener seg mot henne og roper det inn i øret hennes. Flora nikker så vidt, uten å møte blikket hans, håper at han ikke har tenkt å starte enda en samtale. Hun kunne tenkt seg en tur på toalettet, men hun husker ikke om noen har nevnt at det finnes noe slikt om bord. Selv om hun en gang var vant til det, er det trettende å reise utelukkende sammen med menn. Da de stiger ned gjennom et skylag, skumper og hopper hele flyet, som et lite skip på vei over havet. For en interessant måte å reise på. De har tilbakelagt hundre og femti mil på bare et par timer. Tenk hvor langt det hadde vært å gå hele den distansen. Eller til og med å seile. Selv om de hadde beveget seg med vindens hastighet, ville denne distansen tatt flere dager. Nå beveger hun seg mye raskere enn vinden. Og kanskje er det like greit at hun setter opp tempoet nå, tenker hun. I hennes alder. Og så slår tanken ned i henne: Dette hadde han elsket. Han hadde ledd høyt av fryd … «Hva er det som er så morsomt?» Den unge mannen smiler, gir seg ikke. Men denne fortroligheten hans er mindre irriterende enn hun hadde forventet. Det er noe sjarmerende og valpeaktig ved ham. Kanskje er det de brune øynene hans, eller håret, som henger ned over pannen og 13
nekter å la seg temme av pomaden, eller antydningen til hestetenner, som dukker så ivrig opp. Hun rister på hodet og peker på øret – motorene bråker enda verre nå. Han nikker og smiler sitt pene smil, avventer.
RCAFs flystasjon, Gander, Newfoundland, 48°57' N, 54°36' V De har landet på en militærflyplass på Newfoundland, like ved en innsjø som ser ut som en krumbøyd finger. Selv om basen ikke akkurat er overdådig, skal den kunne ta imot kvinner også. De klarer til og med å hoste opp en kvinne som kan vise henne til rommet og forklare hvordan man ifører seg den fôrede drakten de ser for seg at hun skal ha på seg neste dag. Det er et plagg som ser ut som om det er utviklet for kjempebabyer, eller gærninger. Kvinnen, som har tykt hår og leppestift på tennene, viser henne hvordan man ifører seg drakten. Den har en klaff bak som man kan åpne og lukke med glidelås. «Du vet, til nødsfall? Vi anbefaler at du øver deg litt mens du er her, så du lærer deg å bruke den.» Hun er for så vidt ganske diskré, men likevel. «Hvor lenge er det siden du var der oppe?» spør kvinnen – noen presenterte dem for hverandre, men Flora har glemt hva hun heter. «Å, hundrevis av år siden. En gang i løpet av forrige istid.» Hun smiler for å vise at det er en spøk, ikke et forsøk på å avspise henne. Kvinnen ler, mekanisk, uten humor. Flora har aldri vært god på humor. Hun prøvde seg på det i en periode da hun var i tjueårene, men oppga det fort. «Jeg synes det er rart at de inviterte meg. At det ikke fantes noen mer … betydningsfulle.» «Ikke fra den tiden. Du har overlevd dem alle», sier kvinnen og smiler. «Hurra for deg.» Flora blir ergerlig. 14
«Vet du», fortsetter kvinnen, «da jeg var ung, leste jeg om deg og ekspedisjonene dine. Det var så inspirerende å tenke på at en kvinne kunne gjøre det du har gjort, allerede på den tiden.» «Tja …» Kanskje hun hadde feilbedømt kvinnen. «Det var ikke lett. Det er sikkert ikke lett nå heller.» «Nei. Ting var annerledes under krigen, men så, da alle mennene kom tilbake, måtte vi ta et skritt til siden igjen, hvis du skjønner hva jeg mener.» Hun drar opp glidelåsen med en feiende bevegelse. Flora er ikke sikker på at hun faktisk skjønner hva hun mener, men nikker. «Takk. Jeg tror jeg klarer meg nå.» «Vi spiser middag om en time. Du vil sikkert hvile deg litt først. Hvis du trenger noe, er det bare å rope.» Da hun lukker døren, kommer hun endelig på hva kvinnen heter – Millie … Mindy … eller noe lignende barnslig. Hun verker etter å legge seg. Sove. Kanskje prøve å finne tilbake til den følelsen fra flyet … Og så, etterpå, kanskje hun skal ta seg en drink. En av disse søte, forførende drinkene hun prøvde i New York. Hun strekker seg ut på sengen med et sukk av lettelse. Det kommer til å være skumring i mange timer ennå. Skyene er borte. Luften er klar og stille. Hun har ikke sett så ren luft på mange år, men så er det mange år siden hun har vært så langt nord. Hun ser ut av vinduet, gjenkjenner det svake lyset fra stjernene som er på vei opp. Der er Arcturus, som eskimoene kaller Den gamle mannen, Uttuqalualuk. Hun klarer ikke å huske navnene på dem hun har møtt tidligere på dagen, men disse navnene, som hun har lært for så lenge siden, kommer hun aldri til å glemme. Der, like over horisonten, kan man se Den gamle kvinnen – Vega. Karibu, også kjent som Store bjørn. Kassiopeia: Lampefoten. Og der, akkurat på vei opp nå, med sitt svake, rødlige skinn, stjernen med det uhyggelige navnet Sikuliaqsuijuittuq – Den drepte mannen. Hun åpner vinduet og lener seg ut, puster inn den kjølige, blå luften. Hun strekker hals for å få øye på Dragen som ligger kveilet rundt Nordstjernen, og ser etter Thuban, som en gang 15
har vært, og en gang igjen skal bli Polarstjernen. Hun ser og ser til tårene begynner å renne, men det må være for tidlig, for lyst, eller kanskje øynene hennes er for trøtte, for hun klarer ikke å finne den. Fra hun fikk vite at hun skulle bli med flyet nordover, har hun nok en gang tenkt på den tiden. Hun lukker øynene og kan se dalen strekke seg ut foran henne: i gråbrunt, grønt og grått, bitte små edelsteiner av farger, og innsjøen i en blåfarge som tar pusten fra en. Umuligdalen, hadde de kalt den. Men det hadde vært mulig, om enn bare en kort stund. Nylig hadde den gamle venninnen hennes Poppy blitt dårlig, og Flora hadde dratt for å besøke henne før det var for sent. Hun lå i sengen og så bitte liten ut, og det var som om hun verken hadde kjønn eller alder. Hun hadde snakket stillferdig om sin nær forestående død. Hun trodde det fantes en himmel. Hun visste at hun skulle møte sønnene sine der: de motvillige soldatene, de ufrivillige martyrene. Flora hadde nikket, men ikke klart å gå helhjertet med på resonnementet (selv om hun ikke kunne si noe om hva Poppy visste eller ikke visste, eller hvem av dem som hadde rett). Hun kunne selvfølgelig godt tenkt seg å tro på himmelen, men det hadde alltid forekommet henne for lettvint, for banalt: Hvis det var sant, hvorfor skulle man gidde å gå gjennom alt dette styret her nede? Og dessuten (tenkte hun, men hun sa det ikke) så finnes himmelen her på jorden. Det visste hun godt. Hun hadde vært der.
del én
EN PLUGG FORMET SOM EN HVAL «En falskeflaske GIFT. En jernkrok. En kobbermynt. Et stykke rødt bånd. En bronsenål (bøyd). Et lommetørkle med broderier. En plugg formet som en hval.»