Jón Hallur Stefánsson
Ulven Oversatt av Ine Camilla Bjørnsten
Jón Hallur Stefánsson Originalens tittel: Vargurinn Oversatt av Ine Camilla Bjørnsten © 2008 Jón Hallur Stefánsson Published by agreement with Licht & Burr Literary Agency, Denmark. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-31635-8 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: © R.T. Wohlstadter/Shutterstock, © SkillUp/Shutterstock, ©Mikhail Bakunovich/Shutterstock Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2013 Satt i 10/12 pkt Sabon og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5. De to utdragene på s.62 er hentet fra Ljoð úr Jobsbók av Valdimar Briem, utgitt i 1908. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Bakteppet for denne historien er byen Seyðisfjörður. Personene som beskrives er derimot helt og holdent skapt av forfatterens fantasi, og har ingen forbilder i virkeligheten. Dedikert til Birgir Andrésson, som viste meg byen.
en | 1 Det begynner som en liten, pirrende gnist i et mørkt rom. Så blir det en flakkende plett, en ild som vokser til veggene tar fyr, og golvet, og taket, og så neste rom, og rommet deretter, helt til hele bygningen brenner. Så er jeg kommet ut, og det er Sildefabrikken som står i full fyr i mørket, røyken er svart og tjukk som når man brenner bildekk, og plutselig vet jeg at dette er tingenes normale tilstand, ilden er i ferd med å ta kontrollen. Gnister sprer seg til den gamle morkne kaia som flammer opp og setter fyr på lagerbygningen ovenfor. Teknisk museum er neste, akkurat som jeg trodde tar det seg godt ut i flammene. De gamle tømmerhusene blusser opp ett etter ett, selv om det er langt mellom dem, men menneskene som bor i dem legger ikke merke til noe, de blir bare sittende i de brennende lenestolene sine og se på TV, eller vasker brennende kopper i flammende olje. Og Austurvegur blir helt opplyst av husenes ildvinduer, jeg ser en brennende katt som spankulerer ned mot bensinstasjonen, og et øyeblikk seinere står stasjonen i full fyr, en brennende bil kommer nedover Fossgata og stopper ved bensinpumpene. Ut kommer en brennende mann som stikker kortet i selvbetjeningspumpa og begynner å pumpe bensin, ikke inn i tanken, men inn i selve bilen, som lynraskt fylles opp, og når ildmannen åpner bildøra flommer bensinen ut, men han ler bare, setter seg inn, åpner alle vinduene og råkjører inn mot byen, forbi det gamle hotellet, og bensinen som skvetter ut av vinduene renner nedover veien som en flokk ildslanger. 7
Og plassen utenfor samfunnshuset Herðubreið er stappfull av brennende folk som heller i seg flammende øl og ler så ildtungene spyr ut av dem. Rett ovenfor står dørene til badehuset vidåpne, og der inne er det brennende folk som svømmer og plasker og tuller i bassenget som er fullt av klorluktende bensin. På fotballbanen ved skolen holder brennende barn på å spille fotball med en ildkule til ball. Og da de store bokstavene over byen, som former ordet Seyðisfjörður, står i lys lue, skjønner jeg at nå har hvert eneste hus i hele byen tatt fyr, og akkurat da klinger en velkjent, dyp tone gjennom byen, det er Norræna som legger til, ferga brenner fra stavn til stavn, og med ett høres et voldsomt brus da båten blir varm ned til kjølen, det glødende metallet freser i havet, og en kolossal dampsky veller opp, legger seg over byen på et øyeblikk og mørklegger den, plutselig er ilden knapt synlig, ikke en eneste gnist er å se, men dampen er så tett at man knapt kan se fra hus til hus, og det er dødsens stille, bortsett fra at et eller annet sted er det noen som ligger og klynker i senga si, med klissete mage.
MANDAG | MANDAG
to | 2 Eimen av brann var kald og stikkende. Smári Jósepsson, politibetjent i Seyðisfjörður, trakk pusten dypt et par ganger før han gikk inn gjennom døra hos kaptein Þorstein Einarson og kona Hugrún morgenen etter at hjemmet deres var blitt fortært av helvetes flammer. I hånden hadde han ei kraftig lommelykt, for strømmen var naturligvis gått, og det hadde ikke begynt å lysne enda. Han regnet med at spesialetterforskerne fra Reykjavik ville dukke opp hvert øyeblikk, men hadde bestemt seg for at han selv skulle ta en kikk på forholdene først. Lukta av brent kjøtt slo mot ham med det samme han kom inn. Han kjente at spyttkjertlene satte i gang, så han slappet av i kjevene og prøvde å puste minst mulig gjennom nesen. Han hadde lest et sted at lukt egentlig ikke er annet enn bitte små partikler av det som er kilden til lukta, og dette faktumet falt ham ofte inn og gjorde ham uvel når en ram lukt slo mot ham. I dette tilfellet var det vissheten om hvor lukta kom fra som gjorde ham kvalm, mer enn lukta selv, som minnet uhyggelig mye om grill og sommer. Kattekreket lå like innenfor ytterdøra som hadde stått imot ildhavet selv om parketten var brent av nesten hele golvet. Han så for seg hvordan det stakkars vesenet hadde prøvd å komme seg ut, mjauende av skrekk, etter at røyken hadde fylt hele huset. Glasset i vinduene hadde tydeligvis ikke sprukket før dyret mistet bevisstheten, ellers ville nok stakkaren ha overlevd. Ingen ni liv for denne katta. 11
Innenfor døra til venstre var en svartbrent stumtjener i metall, en skinnjakke hang fremdeles på den. De andre ytterklærne var antakelig brent av metallkleshengerne som nå hang der til ingen nytte. Bak stumtjeneren var en skillevegg som var nesten helt oppbrent, så man kunne se inn i det sørgelig tomme rommet innenfor. Det var fryktelig å komme inn i selve stua. Sannsynligvis hadde det vært bedre om ødeleggelsen hadde vært total, om han hadde kommet inn i et svart hull, sånn som han hadde forestilt seg. Men av en eller annen grunn hadde ikke alt som var brennbart brent opp, lyskjeglen falt på en tilnærmet hel klokke på den ene veggen, glasset over urskiva var sprukket, men den tikket enda, som en tydelig påminnelse om tidas absolutte makt. Malingen på veggene var svart av sot, og noen steder flasset den av inn til betongen, men innimellom var det noen hvite og reine flekker, og midt på den innerste veggen sto peisen av murstein akkurat som den bestandig hadde gjort. Kopperredskaper hang på en krok på veggen ved siden av. Ildens hjemsted. En bolig for den tamme ilden, som var av et annet slag enn villilden som hadde gått berserk inne i huset. Golvet var dekket av svart slaps av aske og vann etter slokkemannskapenes aksjon kvelden før. Smári vurderte et øyeblikk om fotsporene hans på golvet ville ha noe å si for etterforskningen av saken, men trakk så på skuldrene. Han trodde ikke det, alle tegn på menneskelig aktivitet måtte være visket ut. Et grått sofasett i skinn sto der enda, svartsvidd og på en måte påfallende folketomt, rundt skjelettet av sofabordet. Den tykke glassplata lå i flere stykker på det sotete golvet. Minner om dagliglivet som nå var forsvunnet i den form det hadde hatt fram til brannen. TV-apparatet var et sort vindu inn til en svidd verden, men til Smáris forundring var mange av bøkene i bokhylla i relativt god stand, de fleste hadde beholdt formen sin selv om de var svidde i ryggen og på permene, og noen så ikke 12
ut til å være skadd i det hele tatt. Nei, nei, det så ikke ut til at TV-en hadde eksplodert, noe Smári halvveis hadde håpet på. Det hadde vært en enkel og grei forklaring på hva som var årsaken til brannen. Pianoet ved kortveggen hadde beholdt fasongen, og på avstand kunne det se helt uskadd ut, men når man kom nærmere innpå så man at hver kvadratcentimeter av kassen var brent og svart, de hvite tangentene var deformerte, og på noen av dem var overflaten flasset av. Smári prøvde å se for seg det brennende instrumentet, men ga opp. Han gikk forsiktig tilbake til kjøkkendøra ved siden av entréen. Døra var brent helt opp så bare dørkarmen sto igjen, og man kunne se rett inn i det flislagte kjøkkenet, som så ut til å ha sluppet unna uten store skader. Morgensola lyste ned på et rundt kjøkkenbord av et slags plastmateriale, det var ikke et fnugg av støv eller aske å se, ingen skitne tallerkener i vasken, den skrånende flaten på den gulaktige kjøkkeninnredningen ved siden av var fronten på den innebygde oppvaskmaskinen som sto halvåpen. Smári gikk inn i hjørnet, åpnet ei skapdør og så ei hylle full av frokostblandinger. Fremst sto en åpnet cornflakespakke av den samme typen som han selv pleide å kjøpe. Han spekulerte et øyeblikk på om det ville smake røyk av cornflakesen. Sannsynligvis ville ingen få vite det, vrøvlet han videre for seg selv. Huset sto i yttergrensa av byen, ovenfor den øverste gata, og soveromsvinduene vendte opp mot fjellsiden. Der hadde ilden brent hardest, etter det Smári kunne se. Han hadde våknet med et rykk av den skingrende telefonlyden natta i forveien, og det hadde tatt ham et øyeblikk å riste søvnen av seg og finne telefonen. Klokken var tjueto minutter over to, han hadde sovet i tre timer. – Smári. – Ja, hei, det er Gylfi. – Ja … Hei. Takk for sist, sa Smári og kvalte en gjesp. Det var ikke mer enn to døgn siden de to mennene hadde 13
vært godt i farta på den livlige nyttårsfesten hos Gylfi, og i ferd med å skyte opp de siste rakettene. – Takk det samme. Hør nå, du må komme deg opp i bakken, det har tatt fyr i huset til Þórstein Einar. – Jeg kommer straks, svarte Smári. Han var plutselig lys våken. – Er brannmannskapene kommet? – De kom akkurat, sa Gylfi. – Jeg synes bare ikke det ser ut som om de har helt kontroll. Det er sånn vind. – Hvor er du? – Jeg er i bilen utenfor huset. Skal jeg komme og hente deg? – Nei, jeg greier meg. Faen i helvete, sa Smári, mer til seg selv enn til Gylfi. Han heiv på seg klærne i ei fart. Idet han styrtet ut la han merke til at TV-en var avslått, og at det bare kom et svakt lysskjær inne fra rommet til Bóas. Godt, tenkte han, midt i alt oppstusset. Det er på tide at guttungen snur døgnet etter juleferien. Han hadde allerede lagt av gårde i jeepen før han tenkte at det kanskje hadde vært smartere å gå den lille veistubben til fots. Akkurat som han kunne forutsett, hadde det samlet seg en mengde folk utenfor det brennende huset. Naboene hadde hørt sirenene fra brannbilen, det var lys i vinduene omkring, noen steder så man silhuetter av mennesker innenfor, og ilden speilet seg i vinduene på huset ved siden av. Noen tilskuere satt i bilene sine, og Smári måtte ta seg sammen for ikke å tute voldsomt på dem. Han parkerte bilen bakerst i køa, og gikk ut. Gylfi kom løpende og bråstoppet foran ham. Smári banket på vinduet til en blå Opel som sto nærmest flammene, og ga sjåføren høylytt beskjed om at han skulle komme seg bort. I bilen satt fire ungdommer, og han som satt i førersetet var snar til å kjøre av gårde, men Smári så at han snudde nederst i veien og ble stående der med lysene tent. Folks nysgjerrighet stilles ikke så lett. – Godt at du er kommet, sa Gylfi andpusten. – Du skulle ringt før, glefset Smári, og strenet forbi ham. Gylfi fulgte etter. Da de kom fram til brannbilen, slo flam14
mene opp gjennom taket ut mot gården. En gjeng ungdommer ropte og hoiet i stormen, og Smári bannet friskt. Han syntes han fikk øye på sønnen sin i hopen. Han skulle få høre det. – Få disse idiotene til å hute seg hjem, ropte Smári til Gylfi. – Fortell dem at det kan være livsfarlig å stå der. – Tror du ikke jeg har prøvd? spurte Gylfi, men gjorde likevel som han fikk beskjed om, og buste bort til ungdommene. Fire brannmenn var å se: Én snakket i mobiltelefon, én sto ved brannbilen, og to holdt i slangen og rettet en kraftig vannstråle mot huset. Sprakingen fra ilden og larmen fra pumpeapparatet overdøvde nesten de hvinende vindkastene, og det var utrolig at ilden skulle kunne stå imot alt dette vannet. Nå ropte vaktsjefen ut en ordre til mannskapet, trykket forsvant fra den ene slangen, og vaktsjefen hjalp den ene brannmannen med å trekke den tomme slangen mot bilen, hvor han så klatret inn i en kurv som ble heist i været. Så snart han hadde siktet inn strålerøret, ble trykket slått på igjen, og denne gangen var vannstrålen rettet mot ildtungene som sto opp fra taket. Smári gjorde et halvhjertet forsøk på å få kontakt med vaktsjefen da han hastet forbi, og da Smári snudde seg, så han en annen brannbil med blinkende lys nærme seg. Det var tydeligvis kommet forsterkninger fra Egilsstaðir. Smári var mest overrasket over at de hadde vært så snare over fjellet, brannen hadde tydeligvis vart lenger enn han trodde. Han trippet litt omkring uten helt å vite hva han skulle gjøre, og nå kom Gylfi tilbake. Han hadde visst kommet gjennom til ungdommene, de sto nå lite grann lenger unna huset enn før, men viste ingen tegn til å være på vei bort derfra. En av dem plystret høyt, kanskje for å gjøre kompisene oppmerksomme på den nye bilen som var på vei, og Smári syntes det var noe uanstendig ved å plystre under disse omstendighetene. – Er det noe jeg kan gjøre? ropte noen inn i øret hans. Han snudde seg fort. Det var pastor Aðalsteinn, i lang 15
frakk og skinnlue. Smári beit tennene sammen for ikke å brøle: «Ja, du kan hute deg hjem og sove!» Han følte plutselig en uventet antipati mot presten, men skammet seg med det samme. Den stakkars gubben ville selvfølgelig gjøre alt han kunne for å hjelpe, han som selv hadde mistet huset sitt i en storbrann året før. – Þorsteinn er på Kanariøyene med familien, ropte Smári. – Noen må selvfølgelig ringe dit i morgen tidlig og fortelle dem hva som har skjedd. Kanskje du kunne ta på deg det? Smári hadde liten lyst til å være den som overbragte Þorsteinn nyheten. Eller Hugrún. – Selvfølgelig kan jeg det, sa Aðalsteinn, og nikket med den gravalvorlige minen som gikk Smári så inderlig på nervene. Dette var visst et fellestrekk hos alle prester, Aðalsteins forløper i embetet hadde også hatt dette uttrykket liggende øverst i verktøykassen, og kommet rennende med det i ansiktet akkurat i det øyeblikket i Smáris liv da han aller mest behøvde å få være i fred, uten å bli forstyrret. – Og hvis du kunne prøve å få folk til å pelle seg hjem herfra, så ville det vært fint. Skinnet fra ilden som sto opp fra taket, lyste opp en mann som satt ved et mørkt hjørnevindu i nabohuset og fulgte med på brannen. Han løftet hånden mot ansiktet, og en sigarglo lyste opp leppene og kinnene hans. Jo, det var Sveinbjörn, sjefen på parkettfabrikken i byen, som satt der og røykte. En merkelig oppførsel under omstendighetene, tenkte Smári. Det svimlet for ham et øyeblikk. Flokken av tilskuere, de plystrende ungdommene, presten i finstasen sin og den røykende naboen i mørket, alt blandet seg sammen i hodet hans og ble til et bilde av en slags folkefest, dette var som en stor feiring, et forsinket nyttårsbål. Etter at brannmannskapene hadde fått forsterkninger, ble flammene snart kvalt, og ikke lenge etter forsvant røyken 16
også. Huset ble etter reglementet holdt under oppsyn over natta, og Smári møtte opp grytidlig dagen etter for å undersøke forholdene. Det så ut til at brannen hadde brutt ut inne på soverommet til foreldrene, der hadde alt som var brennbart gått opp i røyk. En åpning i veggen med et deformert metallstativ og en sammenrast tverrstang på den andre siden var alt som var igjen av det innebygde klesskapet. Av dobbeltsenga var det ingenting annet igjen enn fjærene fra madrassen. Vinduet var knust – naturligvis, tenkte Smári, men så fikk han hakeslepp. Det lå en stein på golvet, det lå en stor helvetes stein på golvet innenfor vinduet. Og i asken på parketten lå det glasskår, kjente han med tåa på den ene støvelen. Noen av vinduene i huset hadde sprukket på grunn av varmen som bygde seg opp inne, men dette var blitt knust utenfra, og steinen på golvet pekte ikke mot at det var slokkemannskapet som hadde skylden, de hadde egne redskaper til den slags. Smári gikk ut med tunge skritt. Nå måtte han ringe sørover til Reykjavik. Få kriminalpolitiet inn i saken straks. Lufta virket usedvanlig klar og ren, og han syntes nesten den kjentes søt å puste inn etter den stikkende sure brannlukta som hadde fylt nesen hans inne i huset.
tre | 3 – Hei, kjære. Kriminalbetjent Valdimar Eggertsson hadde brukt lang tid på å innarbeide den alminnelige vanen med å se på skjermen før han svarte i mobiltelefonen. Inntil nylig hadde det gått ham på nervene å vite på forhånd hvem det var som ringte. Nå hadde han omsider sluttet å svare i blinde, og han visste godt hvorfor. – Er du litt glad i meg? spurte Elma vemodig. – Selvfølgelig er jeg det, sa Valdimar, og følte det plutselig som om noen presset brystkassen hans sammen. Han pustet dypt. – Hvorfor spør du om det? – Da kan du vel komme til meg? Nå? Når jeg trenger deg … Hvorfor hadde han begynt i kriminalpolitiet, og hvorfor hadde han ikke sluttet? Dette spørsmålet kunne plutselig dukke opp i hodet på Valdimar uten forvarsel. Han visste at Eggert, faren hans, sannsynligvis ville spurt ham om det samme med et snev av bitterhet skjult bak det skjeve gliset som antydet at sønnens yrkesvalg hadde direkte med ham selv å gjøre, at Valdimar nærmest hadde gått inn i politiet bare for å hevne seg på faren. En gang hadde Valdimar vært mottakelig for denne argumentasjonen, men ikke nå lenger, han visste at svaret ikke var så enkelt. Riktignok hadde det å vokse opp i et kaotisk hjem hatt innvirkning på ham, men trangen til å skape orden i en rotete verden stakk dypere enn det. Han ville syntes det var begredelig om det var barnslig trass 18
som styrte hvilken retning livet hans tok, og i tillegg var rettferdighetssansen hans og behovet for orden og regler ikke bare forbundet med jobben, men en styrende kraft i livet hans. Han husket for eksempel klart og tydelig øyeblikket da han bestemte seg for aldri å røre alkohol. Denne beslutningen hadde isolert ham i ungdommen, og på den tida følte han av og til at det gjorde ham til en særing. Han ville rett og slett ha kontroll over tankene sine, og syntes at tanken på å miste tråden i sin egen indre tankestrøm var redselsfull. På den andre siden led sjelelivet hans under en uoppfylt eventyrlyst, eller i det minste en trang til å gå helt opp i øyeblikket uten alltid å se seg over skulderen. Han lengtet etter å hysje på den fornuftige stemmen i hodet sitt, og la følelsene lede seg til ukjente steder. Men til det var han altfor forknytt. Til og med kjærligheten, dronningen av følelsene, var eiendommelig fjern for ham. De få kvinnene han hadde blitt kjent med i løpet av livet, hadde alle klaget over hans mangel på lidenskap, og på at de aldri var sikre på hvor de hadde ham. Og selv om han prøvde å sette ord på følelsene sine for dem, ble resultatet for rasjonelt og kjølig, og alt han oppnådde var å avslutte forholdet han hadde forsøkt å styrke, kvinnene ble bare skremt. Det kan man ikke bebreide dem for. Frasene han grep til hadde en hul klang, som om han hadde rasket dem sammen på et loppemarked for ord, og så stilt dem opp etter beste evne. Sannheten var at følelsene hans var sterkest etter at forholdene var over. Men etter at det var slutt, skjulte han dem. To ganger hadde det skjedd at en av de såkalte kjærestene hans hostet fram at hun hadde funnet en annen. I stedet for å bli fra seg av sinne og sorg, hadde han vært forståelsesfull, til og med hjelpsom. Han var så forberedt på at han ville bli skuffet at det nesten var en lettelse å få bekreftet at han ikke hadde noe å stille opp med. Derfor oppsøkte han slike håpløse omstendigheter. Den siste kvinnen han hadde vært sammen med var midt i en 19
skilsmisse, og hadde gått tilbake til ektemannen. Og så ble han kjent med Elma. – Jeg har bare så mye å gjøre i dag, mumlet han unnskyldende. Det var blank løgn. Det var ikke en dritt å gjøre. Men han hatet sykehus, og hadde i tillegg begynt å få en kraftig følelse av klaustrofobi bare av å se denne kjæresten sin, den første som hadde krevd så mye av ham, den første som latet til å forgude ham. Han syntes ikke det var en spesielt god følelse. Han hadde vært drevet av tom rotløshet da han gikk inn på en halvtom bar en kveld for noen måneder siden og bestilte en lettøl. Elma var en strålende vakker kvinne, og han kastet noen blikk etter henne uten å gjøre seg noen forhåpninger, da hun selv kom bort og satte seg ved siden av ham. – Ikke vær redd, jeg skal ikke legge an på deg, var noe av det første hun sa. Han smilte skjevt, og gløttet av bitter erfaring etter en giftering. Han kunne ikke engang se et merke rundt ringfingeren. Hun sa hun skrev dikt, men ikke hadde gitt ut noe, og at det ikke kom til å bli noe av heller. Han visste ikke helt hva han skulle si til det, diktning var ikke helt hans område. Det gikk ikke lenge før hun betrodde ham at kjæresten hennes hadde tatt livet av seg året før, og at hun selv var blitt diagnostisert med kreft i det ene brystet. – Det var som helvete, glapp det ut av ham. – Ja, akkurat. Det var som helvete, hermet hun, og lo bittert. Han hadde hatt muligheten til å si noen oppmuntrende ord og så forsvinne derfra, men kanskje hadde han hatt behov for å trøste noen denne kvelden. Den natta innrømte hun at hun, til tross for åpningsreplikken sin, hadde lagt an på ham. – Det er en sjekkereplikk, dummen, lo hun, og stakk en finger inn mellom ribbeina hans der han lå på ryggen ved siden av henne og lurte på hva han hadde rotet seg opp i. – I prefer handsome men, sa hun så. – But for you I’ll make an exception. 20
Han ante ikke hvorfor hun plutselig hadde begynt å snakke engelsk til ham, og kunne ikke finne noe passende svar på denne spydige bemerkningen. – Å, vær så snill å komme, sa hun nå, og Valdimar kjente et stikk i brystet. – Jeg kommer hvis jeg kan, sa han og la på. – Hørte du nyhetene, Valdimar? spurte Hafliði noen minutter seinere, mens han sto og plagdes med den italienske espressomaskinen de nettopp hadde fått til avdelinga. Valdimar var ikke blitt fortrolig med å bruke den enda, han var mer komfortabel med å drikke kopp etter kopp av halvgammelt kaffeskvip fra den store kanna. – Nei. Var det noe spesielt? – Husbrann i Seyðisfjörður. – Å. – Og denne gangen var den helt sikkert påsatt. De ringte østfra tidligere. Det var gått over ett år siden sist det var brann i Seyðisfjörður, da et gammelt tømmerhus nesten hadde brent ned til grunnen. Kriminalpolitiet ble tilkalt, og siden Valdimar var ugift, var det som oftest han som ble sendt av gårde på oppdrag ute i distriktet. Prestefamilien hadde vært på helgetur i Reykjavik da ilden ramponerte huset deres. Etterforskningen hadde ikke ledet fram til noe, det var ganske enkelt lite annet å undersøke enn restene av huset, som teknisk avdeling uten hell hadde forsøkt å grave noe av interesse ut av. Det eneste Valdimar hadde fått igjen for det, var en uhyggelig forutanelse. Siden da hadde det vært to mislykkede brannforsøk i byen: Først hadde noen tent på ei søppelbøtte ved barnehagen, og så ble det oppdaget at noen hadde dratt med seg en haug med planker opp bak Teknisk museum, stappet noe sammenkrøllet avispapir under og tent på, men veden hadde vært våt og ilden hadde sloknet av seg selv. Valdimar hadde lagret opplysningene om disse hendelsene i ei 21
mappe på datamaskinen sin, merket Seyðisfjörður, og håpet at dette bare var enkelthendelser og ikke faretruende forvarsler om noe. Men nå hadde det altså skjedd verre ting. – Hva hadde de å si? – Lignende omstendigheter som sist gang, faktisk. Ingen hjemme. Familien slikker sol på Kanariøyene. Det blir litt av en hjemkomst for dem. Hafliði dro i en spak på den sølvblanke maskinen, som svarte med et tungt drønn. En tynn, svart stråle piplet langsomt ut av metalltuten og ned i en espressokopp. – Jeg må vel bare komme meg østover igjen. Skal jeg dra aleine? – Ja, i hvert fall i første omgang. Du får sikkert all hjelpen du trenger. Så sier du bare fra hvis du synes du har bruk for mer mannskap, sa Hafliði, mens han rørte brunt rørsukker ut i kaffen og tok en slurk. – Jepp. – Vi må få kloa i den drittsekken før noen kommer til skade. – Tror du ikke bare han har ligget lavt det siste året siden det gikk så bra sist? – Vi får se på det. Ildspåsettelser var grusomme affærer. Åstedet var alltid i dårlig forfatning, helt ramponert eller til og med forsvunnet; alle spor var blandet sammen med sporene etter slokningsarbeidet og dermed verdiløse; og i tillegg var det svært sjelden mulig å finne en forbindelse mellom gjerningsmannen og ofrene. Som oftest var det helt tilfeldig hvor brannstifteren slo til, og det var pur flaks hvis man fikk ham bak lås og slå. Derfor var det sjelden en påsatt brann ble oppklart. Det eneste etterforskerne hadde på sin side, var en viss basiskunnskap om pyromaner. De fleste av dem var unge gutter med sosiale og personlige problemer. Mange av dem hadde begynt med dyredrap og tortur av både små og større dyr. En gang i tida hadde Valdimar sett et sitat av en 22
utenlandsk politietterforsker, som sa at hvis det begynte å forsvinne katter et sted, eller de ble funnet ihjelbrente, var det bare et tidsspørsmål før det ville dukke opp en fullverdig pyroman. Valdimar hadde prøvd å spørre litt rundt disse hendelsene i Seyðisfjörður i sin tid, uten å komme fram til noe spesielt. De måtte ikke glemme at selv om omstendighetene var like, var det ikke sikkert at denne husbrannen hadde noe som helst med den forrige å gjøre. Han måtte ikke bli sittende fast i ideen om at han lette etter en sinnssyk ungdom. Slike tanker svirret rundt i hodet på ham mens han forberedte seg til å reise østover, og han prøvde å tenke minst mulig på hvor glad han var for at han skulle reise ut av byen. Men nå kom han ikke unna å stikke en tur innom Elma. Hun lå i sykesenga med øynene lukket da han kom, blek og mager, men det skulle han passe på å la være å nevne. Han satte seg på en stol ved fotenden. Lyttet til pusten hennes, som var grunn og litt ujevn. En sykepleierske kom inn døra og bort til senga. Hun smilte vennlig til Valdimar og la en hånd på armen til Elma. Pusten falt ut av rytmen et øyeblikk. Kvinnen gikk ut igjen. Valdimar kom til å tenke på berøring, og undret seg over hvorfor han ikke hadde tatt på Elma enda. Han førte hånden opp mot kinnet hennes og kjente kroppsvarmen hennes uten å være nær henne. Så la han hånden på kinnet. Ble overrasket over at huden kjentes så kald og fuktig. Hvordan kunne det henge sammen? Hun åpnet øynene og smilte. – Jeg trodde aldri du skulle komme. Jeg trodde jeg hadde skremt deg bort. – Det er ikke så lett å skremme meg, sa han verdensvant. – Er du nå sikker på det? Jeg tror ikke det skal så mye til. Det gikk plutselig opp for ham at hun hadde helt rett i det. Elma misforsto uttrykket hans. – Jeg skal la deg gå. Dette går fint. Ikke se så trist ut. 23
– Du trenger ikke å la meg gå. Men jeg kan ikke … – Det er ikke nødvendig heller. De har dopet meg ordentlig ned, sa hun. – Jeg har det nesten bra. Skal man ikke bare nyte livet mens man har det? – Jo, det er visst det eneste rette, sa han og prøvde å smile. – Det jeg skulle til å si var at jeg ikke kan besøke deg de nærmeste dagene, jeg skal dra ut av byen. – Og det jeg skulle si var at det behøver du ikke. Ikke bli her hvis du ikke vil. Skjønner du? – Ja. – Og ikke kom tilbake hvis du ikke har lyst til det. Skjønner du hva jeg mener? – Jo da, jeg skjønner. – Jeg vil ikke tvinge deg til noe. Stemmen hennes stivnet. Han kunne ikke annet enn å spørre seg om hun drev og stilte ham på en slags prøve. Etterpå skammet han seg for å være så mistenksom. – Elma, sa han. – Slutt å skyve meg unna. Hun smilte svakt og så ut av vinduet. Valdimar fulgte blikket hennes. Mørkeblå fjelltinder strakte seg opp mot den bleke himmelen, og plutselig fikk han en merkelig følelse av at horisonten var den åpne kjeften til en gigantisk skapning.
fire | 4 – Jo, dette er klassisk. Skipet har seilt. Er det klart? – Mhm. – Var det et ja? – Ja. Alt er klart. – Rock and roll. Mer whisky. Artig det. Sånn sett. Snorri var enda mer uforståelig enn vanlig. Annenhver setning var en halvkvedet vise eller et søkt resonnement, og resten var sitater som var strødd mer eller mindre tilfeldig utover. – Er det noe i veien? Du høres litt molefonken ut. – I veien, sier du? Det skulle bare mangle. Sannelig jeg sier dere: Jeg bærer mange sorger. – Jaha? – Du vet at jeg aldri har sittet inne. Og jeg tenkte det skulle fortsette sånn. – Øh … Ja …? – Jeg fikk besøk i går. Law and order. Jeg tenkte på deg … – Mener du …? – Ja, hva ellers? Dig a pony. Med fullmakt og alles. Og, som de sier: Der det er røyk. Men det var på nære nippet. Flaks. Selv om du glemmer Gud, husker du? Den regelen. – Jeg skjønner egentlig ikke helt hva det er du prater om. Men jeg har uansett ikke sladra til noen, hvis det er det du skal fram til. – Hør her, la meg bare få teste deg, kompis, uten at du begynner å mase om det. Husk mottoet: Trust no one. 25
– Hvis du ikke stoler på folk, så svikter de deg. Det skal du huske. – Ingen svikter meg uten å angre på det. Det skal du huske. – Hva var det de ville? – Hva tror du? De skulte på meg, jævlene, som om de hadde noe på meg. Helt til de måtte luske seg vekk med halen mellom beina. Little piggies. Og jeg vet ikke … du er selvfølgelig et nytt element i bildet, så selvfølgelig tenker man på deg. Skjønner du? – Jeg skjønner. Men du burde likevel tenke litt lenger. Tror du ikke jeg kunne få deg i trøbbel hvis jeg virkelig ville? Det ble lenge stille i telefonen, og Snorri skvatt av den uhyggelig milde tonen. – Du burde ikke snakke til meg på den måten. Det lønner seg ikke. Nettene er lange. Det skal du ikke glemme. Hus tar fyr, ikke sant? «Gjør deg klar for flammene …» Så de sier. Bortsett fra at det er idioti å drive og true vennene sine. Hvis du skjønner hva jeg mener. Skipet har seilt, men ingen vet hvor det stevner. Eller hvem som er med. – Nei, slapp nå av. Jeg skulle bare minne deg på … Men Snorri hadde lagt på, han avsluttet ofte samtaler på denne måten. Man kunne ikke stole på et ord han sa, den jævelen, så det var ingen grunn til å la seg vippe av pinnen av paranoiaen hans.
fem | 5 – Skal vi ikke komme oss hjem til hotellet, mamma? spurte Drífa. Hun var ikke sikker på om det var riktig å kalle stedet de bodde på et hotell, men det var nå det ordet de brukte. Det var små leiligheter på to etasjer som var bygd i en firkant rundt en plass med svømmebasseng i midten, og leilighetene vendte enten inn mot gården med palmer, grønt gress, utendørsbar og solstoler, eller ut mot et nokså øde landskap med en tofelts motorvei. De voksne hadde blitt skuffet over hotellet, det holdt slett ikke den standarden de hadde sett for seg. Noen må ha gjort en feil, hadde faren til Drífa sagt, for hotellet var langt ifra trestjerners sånn som det sto i brosjyren. Og det lå ingen restauranter eller kafeer i nærheten, så de måtte ta buss eller taxi ned til stranda eller inn til byen. Kaffen på hotellet var helt grufull, så moren hennes, Hugrún, hadde fått det for vane å kjøre inn til byen når hun sto opp om morgenen for å få seg skikkelig kaffe og una tostada, ristet pariserloff med smør. Drífa benyttet stort sett sjansen til å være med ut for å komme i kontakt med et litt mer spennende miljø enn det tysk-islandske samfunnet rundt svømmebassenget på hotellet. Moren hadde nektet henne å være med den første dagen, men måtte gi etter. De to hadde satt seg ned på en hyggelig utekafé rett ved stranda, hvor Hugrún fikk kaffen og det ristede brødet sitt, og Drífa fikk en is. Klokka nærmet seg elleve, og temperaturen krøp oppover gradestokken. Det var ikke like 27
mye vind som det hadde vært tidligere, og Drífa bestemte seg for å ta en dukkert i havet. Hun hadde på seg bikini under den tynne kjolen, og hadde tatt med seg håndkle og undertøy å skifte til. Hun gikk nedover stranda og vasset ut i de skvulpende bølgene som det fløt små floker av tang i. Da føttene hennes ble vant til kulden, kastet hun seg fort uti, og for opp av vannet igjen mens hun gispet etter luft. Neste gang var det lettere, og hun tok noen svømmetak fra stranda. Hun kjente at håret ble fullt av sand, og svømte lenger ut for å skylle den av seg. Havet her var så harmløst, det var som om noen hadde temmet naturkreftene. Steinene på stranda ble slipt med maskiner hvert år, hadde noen fortalt henne, og det var så langgrunt at man måtte vasse lenge før man kunne legge på svøm. Hun vasset inn mot land igjen, gikk langs vannkanten og lot bølgene slikke tærne, og da huden hennes var blitt varm, gikk hun utover på ny og dukket ned i vannet en stund. Dette gjentok hun flere ganger. Da hun endelig bestemte seg for å dra og finne moren, var det kommet mange flere folk til stranda, og hun kunne ikke se veska si. Hun ble med ett nervøs og forestilte seg at hun var blitt ranet, men da hun endelig fant veska igjen var den helt urørt. Hun smatt kjolen over hodet og løsnet på bikinibuksene så de datt nedover de tynne beina hennes. En mann med mørke skjeggrøtter og et barn i fanget kunne ikke få øynene fra henne, selv om kona snakket til ham både tre og fire ganger. Mannfolkene her eide ikke folkeskikk, tenkte Drífa, og begynte å gå mot kafeen. Hun småsprang, syntes hun hadde vært litt for lenge borte, og ville dessuten få på seg undertøy. Og det viste seg å være helt riktig. Moren hennes hadde gått over til øl og satt og snakket med to storglisende menn, begge kledd i hvitt. Den ene var i førtiårene og hadde på seg en slags skipperlue, mens den andre virket litt yngre og hadde hestehale, bar overkropp og vide, hvite snekkerbukser. – Esmoke? sa han med hestehalen rett før Drífa kom 28
til bordet, og slo den fulle sigarettpakken med en innøvd bevegelse mot håndbaken, så noen sigaretter spratt halvveis opp av pakken. Han rakte sigarettpakken mot Hugrún med et syndig glimt i øynene, som Fristeren selv. Scenen var som klippet direkte ut av en av de spanske såpeseriene Drífa av og til hadde kastet et halvt blikk på om morgenene her på Kanariøyene. Moren hennes fniste og rakte fram hånden for å ta en sigarett, men dro den til seg igjen da hun fikk øye på Drífa. – Mamma! sa Drífa, og så at moren rødmet av sinne, selv om ansiktsuttrykket hennes ikke endret seg. Hun kunne ikke fordra å bli kalt mamma under omstendigheter som dette, som var nettopp den typen omstendigheter hvor det var aller mest nødvendig å bruke ordet «mamma». – Vennen min! Er du tilbake? spurte Hugrún kjærlig og kysset datteren lett på panna, uten å presentere henne for de nye vennene sine. Drífa overså dem også fullstendig. – Er det ikke snart mat på hotellet? spurte hun moren. – Å, den hotellmaten! Den er helt uspiselig! Jeg vet ikke hva faren din tenkte på! sa Hugrún, og snudde seg mot spanjolene. – The food at our hotel, it’s so bad! It’s not Spanish, it’s German! Me and my daughter get sauerkraut for breakfast! løy hun skamløst, og lo høyt. Det var en dobbel løgn, for hun hadde indirekte antydet at de to var aleine på ferie. Drífa lot være å rette på henne, moren kunne bli fly forbanna hvis hun provoserte henne for mye. – That is not so good. Then you should stay in town and eat out, sa kapteintypen. Hugrún lo en skingrende latter. – I do that all the time! sa hun, og sendte mannen et strålende smil. – Do you not introduce us to your lovely daughter? sa han med det lange håret, men ventet ikke på svar før han tok hånden til Drífa. – I’m Ignacio and this old guy is my good friend Ramón, sa han, og pekte på den andre fyren, som lot som om han ble fornærmet av kommentaren om alderen hans. 29
– Be careful, Ramón is a gypsy, sa han til Drífa i en tilgjort fortrolig tone, og så gliste de begge av en eller annen grunn. – I know the best restaurant in la Playa del Inglés. Very good local food, I promise. Can we invite you to a wonderful almuerzo, great midday meal like we eat here when we have birthday? sa Ignacio, løftet øyenbrynene spørrende, og rakte ut en hånd med håndflaten opp. Drífa kastet et bedende blikk på moren. Hugrún festet blikket et sted over skulderen hennes og smilte med munnen lukket, det hemmelighetsfulle smilet sitt. Det kunne hende hun var fornærmet over at mennene viste så stor interesse for Drífa. Men kanskje hadde hun allerede fått det hun var ute etter fra dem. Drífa grep sjansen, og spurte om det ikke var på tide å dra tilbake til hotellet. – Jo, vennen min. Vi kan ikke la disse gigoloene holde oss igjen lenger, sa moren, og sukket som om hun tenkte på noe annet, før hun vinket på kelneren. – Sorry guys, we have other plans, sa hun til de to fyrene, som tok utviklinga med fatning og krevde å få betale regninga. Litt lenger utpå dagen oppdaget Drífa til sin overraskelse at hun savnet denne rolige, men spennende stunden sammen med de to kvinnejegerne som hadde vært så klare for å dele mor og datter broderlig mellom seg på en solfylt ettermiddag. De sa ikke stort på veien hjem i taxien. Drífa orket ikke å lekse opp for moren som en annen gneldrende bestemor, og Hugrún satt i dype tanker og så ut av vinduet. Palmer, lysskilt og hotellbygninger for forbi, og det så ut til å brygge opp til en regnskur. Drífa kom til å tenke på at man ikke kunne se sola i det hele tatt hjemme i Seyðisfjörður. Det hadde likevel ikke tatt mer enn noen dager å venne seg til hverdagen på Kanariøyene, den lille byen hennes var som en fjern drøm, fjellene som kneiste over fjorden og skygget for sola på denne tida av året var som et sagn fra 30
et sted langt borte. Selvfølgelig kom sola opp hver dag og fylte verden med varme og lys, det var det eneste naturlige. Hjemme på hotellet var alt ved det gamle. Faren hennes satt under en parasoll med en Bloody Mary i glasset foran seg, i bar overkropp, innsmurt i den kokosluktende sololjen som Drífa syntes var så ekkel. De grå brysthårene glinset i sola, og det rødbrune, nærmest fiolette mageskinnet hans var utspent som på en gravid kvinne. – Jaså, endelig, sa han surmulende. – Jeg og Silla er så sultne at det var like før vi gikk og spiste uten dere. – Jeg er ikke sulten! Det er bestandig noen som skal lyge om meg, ropte Sigurlaug fra døråpninga. Drífa gliste. Den siste tida hadde lillesøsteren som hovedregel å motsi alt som ble sagt om henne, som om hun ville ha enerett på å si noe om seg selv. Omsider hadde kroppen hennes, som inntil nylig hadde vært tynn og skranglete, begynt å få mykere linjer, og hun var begynt å tenke tåpelige tanker om at hun var blitt feit. Drífa gikk for å hente bestemoren før noen ba henne om det, og bestefaren og storfamilien samlet seg rundt tre bord som var satt inntil hverandre. Der satt Drífas onkler med koner og en horde av småunger. Mobiltelefonen til Þorsteinn ringte fra lommen på shortsen med det samme han satte seg ved bordet med tre retter pertentlig dandert på tallerkenen foran seg. Han pustet dypt før han svarte. – Ja? Å …? God dag. Hva, har det skjedd noe? Silla hadde iPod-høretelefoner i ørene, og blikket festet på en tysk gutt med hanekam som satt ved bordet ved siden av. Han gjorde ingenting for å skjule at interessen var gjensidig. De andre hadde oppmerksomheten rettet mot familiens overhode. Han, som vanligvis besvarte telefonsamtaler ved matbordet med å grynte enstavelsesord mellom munnfullene, satt dødsens stille med mobiltelefonen ved øret, øyenbrynene rynket og leppene presset sammen, mens ansiktsfargen skiftet til mørk grålilla. Noe var galt. 31
– Og hva nå? spurte han hest. – Forteller du meg at huset er ødelagt? Silla fniste av klovnestrekene til den lille mohikaneren. Drífa rykket høretelefonen ut av øret hennes og hysjet. Silla så fornærmet på henne, men skvatt til da hun så ansiktsuttrykket til søsteren. – Hva er det egentlig som skjer? spurte hun skremt.